Faksimile. Byavisa 10. juni 2014

Det sier John Christian Elden som fungerer som advokat til én av de to tidligere hovedeierne av Crash, som ønsker å være anonym på grunn av belastningen saken har påført ham.  Utestedet hadde i 2011 hadde en omsetning på drøye 12 mill, med et driftsoverskudd på cirka 650.000 kroner.

 Selskapet ville trolig vært i full blomst dersom politiet ikke urettmessig hadde raidet utestedet

Les også: Saken begynte helt forferdelig

Urettmessig raidet

Det var før Sør-Trøndelag politidistrikt gjennomførte razzia i oppsparket til Operasjon Gilde våren 2012, etterfulgt av formannskapets beslutning om å inndra stedets skjenkebevilling i kjølvannet av politiaksjonen.

Faksimile. Byavisa
18. september 2012

– Bostyrerrapporten fastslår på godt norsk at grunnen til at Crash gikk konkurs og min klient led et tap, var politiets razzia mot stedet. Selskapet ville trolig vært i full blomst dersom politiet ikke urettmessig hadde raidet utestedet, sier Elden. Konkursen medførte at 43 ansatte ble oppsagt, samt at medeierne er blitt påført store økonomiske tap og belastninger

Intet straffbart i regnskapene

Byavisa omtalte saken sist i juni. På det tidspunktet valgte Sør-Trøndelag politidistrikt å frafalle alle siktelser. Det etter to år med grundig etterforskning.   På forsommeren valgte også Skatt Midt-Norge å avslutte sin gransking vedrørende skatteforhold tilknyttet driften av Crash .

Fornøyd. Advokat Elden mener bostyrerapporten blir viktig i varslet erstatningskrav fra tidligere medeier ac nattklubben Crash.

Nå fastslår også bostyrerapporten at «det ikke foreligger straffbare og/eller erstatningsbetingende forhold som gir grunnlag for oversendelse til Sør-Trøndelag politidistrikt».

Vi er kjent med at politiets etterforskning har vært svært mangelfull.
advokat John Christian Elden

Mistet skjenkebevillingen

Sør-Trøndelag tingrett åpnet konkurs i Crash Nattklubb AS i august 2012, tuftet på oppbudsbegjæring fra selskapet grunnet manglende betalingsevne.

Bostyret bekrefter at Crash gikk med overskudd i forkant av razziaen. «Etter bostyrets oppfatning ble Crash Nattklubb AS de facto insolvent i forbindelse med at selskapet mistet skjenkebevillingen den 30.05.12», står det i rapporten.

– Kommunens underordnede saksbehandlere har vært selektive i et etterforskningsmateriale, og tillagt det egne tolkninger og konklusjoner uten å høre med de det gjelder. Når de videre har presentert dette for politikerne som «sannheter» måtte det gå galt, uttalte advokat Elden i juni til Byavisa.

Les også: Kommune og politi får slåss om å dekke min klients enorme tap

Etterforsket med harelabb

Razziaen mot Crash i startfasen var relatert til Operasjon Gilde og mulig salg og distribusjon av kroppsdop, men gikk fort over til å omhandle mulig brudd på gjeldende bokføring- og skatteregler.

I rapporten kommer det frem at bostyret sikret dokumenter og regnskap som ikke var beslaglagt av Sør-Trøndelag politidistrikt under razziaen. Dette reagerer advokat Elden på.

– Vi er kjent med at politiets etterforskning har vært svært mangelfull og bygget på et spinkelt grunnlag.  At de foretar etterforskning med så store konsekvenser for næringsdriften med harelabb, er uheldig, sier Elden til Byavisa.

Ingen konkurskarantene

Etter budgivning lyktes bostyrer å selge selskapets verdier og overdra leiekontrakten til ny eier for videre drift i nytt selskap.

Salget medførte at Crash sine forpliktelser overfor DNB ble innfridd. Boet ble samtidig tilført midler.   Parallelt har 40 kreditorer registrert sine krav overfor konkursboet. Til sammen er fordringene på cirka underkant av  1, 9 mill. Bostyrerapporten understreker at det ikke er avdekket forhold som gir grunnlag for at de involverte i konkursen bør begjæres ilagt konkurskarantene.

Diffuse anklager fjernet

Sist Byavisa omtalte saken varslet advokat Elden storstilt krav, rettet mot kommunen eller politiet, for å dekke hans klients store økonomiske tap etter konkursen .

– Har du og din klient besluttet hvor et eventuelt krav skal rettes, eller er man i gang med forhandlinger med tanke på forlik?

– Etter loven skal krav mot politiet først behandles av justisdepartementet, men vi har avventet borapporten før vi fremmer kravet, da vi regnet med at den ville rydde opp i alle udefinerte anklager fra politiets side knyttet til driften av stedet, sier Elden.

Avviser mangelfull etterforskning

– Vi foretok en ransaking, ikke en razzia slik Elden uttaler. Det etter at vårt etterforskningsmateriale var forelagt tingretten, som fant at grunnlaget for ransaking var til stede.

Sikker i sin sak. Politiadvokat Bente Bøklepp mener politiets fremgangsmåte i saken rundt Crash, ikke er klandreverdig (foto: Scanpix)

Politiadvokat Bente Bøklepp ved Sør-Trøndelag politidistrikt er uenig med advokat Eldens fremstilling, på flere punkt.  Hun understreker at hun ikke ha lest den omtalte bostyrerapporten.

At vi har fått medhold i alle disse klageinstansene, viser at politiets etterforskning og håndtering har foregått på riktige måte

– Jeg vet derfor ikke hvilket sted eller tidspunkt rapporten refererer til, i tilknytning til at dokumenter og regnskap ikke skal ha blitt beslaglagt av politiet under ransakningen. Uansett; under en ransaking har man aldri garanti for at man finner 100 prosent av alle aktuelle papirer. Vårt mål er å ta med oss det som blir vurdert som viktig. Jeg er uenig med Elden i at etterforskningen har vært mangelfull.

Overprøvd i alle rette instanser

Politiadvokat Bente Bøklepp peker samtidig på formannskapets vedtak om å inndra utestedet Crash sin skjenkebevilling, for en periode på flere år.

– Vårt etterforskningsmateriale la grunnlaget for at tingretten mente man her hadde med personer som var uegnet for å drive restaurantvirksomhet. Politiadvokat Bøklepp legger til at politiets etterforskning og fremgangsmåte er blitt overprøvd i alle aktuelle instanser, deriblant hos politidirektoratet og fylkesmannen.

– At vi har fått medhold i alle disse klageinstansene, viser at politiets etterforskning og håndtering har foregått på riktige måte, sier Bøklepp.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

«Violetta» har vært en stor suksess på Disney Channel. Nylig startet sesong to – og det med Celine som programleder i seriens talkshow «The Scoop». Siden lanseringen i fjor høst har hun sammen med en svensk og dansk jente, loset seerne gjennom de populære episodene, og diskutert hendelser og gitt smakebiter på kommende ukes innhold. Hun synger også den norske tittelsangen til Violetta.

Jeg har jo som «alle andre jenter ønsket å bli Disney-prinsesse

Dramatisk og rosa

– Kan du fortelle hvordan du har opplevd Violetta-universet?

– Violetta-universet er stort, dramatisk og rosa. Neida. Joda. Violetta handler om ei tenåringsjente og hennes drøm om å leve i en musikkverden, noe ganske så mange jenter, meg selv inkludert, kan relatere seg til. Personene i serien er mange og varierte, som også fører til mange ulike relasjoner og situasjoner. Det er mye dramatikk, kjærlighet og ikke minst musikkglede, forteller Celine.

Typisk jenteverden

For henne er Violetta en god filmatisering av en typisk jenteverden.

– Men det er faktisk overraskende mange gutter som ser på serien, det syns jeg er litt gøy.  Noe av det morsomste med å ta del i denne verden er at du fort merker hvor mange på din egen alder som liker å komme hjem til Disney Channel om dagene, selv om de kanskje ikke liker å innrømme det. Violetta-universet er også veldig universalt, og serien og låtene er solgt til veldig mange land, og har blitt en kjempestor hit. I tillegg er det litt morsomt at «The Scoop», som er programmet hvor jeg har min programlederrolle, har blitt en seersuksess, og var et av de mest sette programmene på Disney Channel i fjor, og til og med hadde flere seere enn selve Violettaserien til tider. Det er kult!

Mamma overrasket med blomster

– Du både synger og er en av tre programledere. Hvordan fikk du «jobben»?

–  Jeg var i et møte med Universal for å diskutere fremtid med mer og gikk derfra med masse tanker og planer i hodet for hva mitt neste skritt skulle være. Dagen etter ble jeg ringt og fortalt at de hadde anbefalt meg for Disney for denne jobben, og at Disney var veldig interesserte i å bruke meg. Dermed fikk jeg beskjed om å spille og sende inn en auditionvideo hvor jeg leste et manus og pratet litt om meg selv. Noen dager senere overrasket mamma meg med blomster og sa at jeg hadde kapret rollen!

– Det er ganske stort

– Vi får altså høre og se deg på intet mindre enn Disney Channel hver lørdag. Det virker ganske stort..

– Ja, det er faktisk ganske stort! Føler meg utrolig heldig. De gangene jeg tar meg selv i å tenke på det blir jeg stadig vekk litt overrasket og stolt, for jeg jobber tross alt med et profesjonelt, verdensomspennende selskap, og det er mange tusen seere det er snakk om. Jeg tror ikke jeg egentlig skjønner helt hvor stort det er selv heller, jeg har jo som «alle andre jenter ønsket å bli Disney-prinsesse som barn, og jeg kommer kanskje ikke så mye nærmere hva jeg er nå!  Og i tillegg til det broadcastes programmet i hele Norden, og ikke bare Norge, som også er veldig gøy. Også får vi spille inn episodene i London, som jeg må ærlig innrømme gir det hele en litt mer glamorøs touch! Jeg elsker å reise.

– TV krever vanvittig konsentrasjon

– Hvordan er det å jobbe med tv sammenlignet med det å stå på en scene live?

– Det er helt klart en forskjell på å jobbe med TV versus å jobbe live på en scene, og jeg trives veldig godt med begge to. Når man står på scenen er alt veldig «in the moment«, og sier du noe feil – ja, så smiler du og fortsetter. Slipper man smilet eller kamerafokus i to sekunder på TV’en, kan det ødelegge hele bildet og opptaket.

Hun synes TV-innspilling krever en vanvittig konsentrasjon.

Opptak i London

– Men de siste gangene vi har vært i London for å gjøre opptak, har jeg også merket at det har blitt lettere å «føle øyeblikket» når jeg gjør opptak også. Nå trives jeg virkelig foran kamera, så jeg stresser ikke så mye med tanke på replikker, og da klarer jeg også å slappe mer av og føle det som en liveopptreden.

– Du var også i 2007 Norges mestselgende artist med albumet Bæstevenna. Hvordan har ferden vært siden da og til du nå synger tittelsangen til Violetta og er en av programlederne på Disney Channel?

–  Den har vært kjempespennende! Jeg har fått vært med på så utrolig mye, jeg har holdt utallige konserter, vært på turné, gitt ut fire album og to singler, skrevet uante mengder autografer, og gjort haugevis av intervjuer med TV, radio og aviser. Det har vært over sju innholdsrike år, som jeg ikke kunne tenkt meg å levd uten.

MOT-ambassadør

I tillegg til egne konserter har hun også vært gjesteartist på prosjekter som «The Show Must Go On» i Olavshallen med Åge Sten Nilsen, og sunget med det norske ensemblet i «We Will Rock You»-musikalen.

– Jeg har også fått gjort mange meningsfylte oppdrag, som å spille for Frelsesarméen, og ikke minst under fredspris-konserten i 2011, og det er kanskje denne typen jobber som har betydd mest for meg. Jeg har også fått blitt MOT-ambassadør og jobbet en del for dem, som jeg også anser som veldig æresfylt, sier Celine som gått tre år på musikklinja ved Follo. Akkurat nå Nå for tiden befinner hun seg  på musikk- og teaterlinja ved  Ringerike Folkehøyskole.

– Hvilke muligheter ser du for deg at dette oppdraget kan gi deg videre?

Jeg håper selvfølgelig at dette åpner nye dører for meg. Jeg ser for meg at, hvis jeg er heldig, selvfølgelig, vil det kanskje kunne gi meg et enda bedre utgangspunkt for videre satsing, et utvidet publikum og kanskje flere muligheter for å jobbe med TV-produksjon.

Trives foran publikum

Selv om drømmen og målet helt klart er å bli sanger og artist på heltid, er hun veldig åpen for å prøve nye ting og jobbe med andre oppgaver innenfor showbusiness.  Året vet folkehøyskolen på Ringerike gir henne en mulighet til å utvikle skuespilleren i seg enda mer.

– Jeg trives foran et publikum, og håper at dette oppdraget vil være med å vise at jeg kan flere ting, og gi muligheter for å jobbe med det jeg elsker.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Norge har snart spilt 100 ­landskamper siden Per Ciljan ­Skjelbred debuterte med scoring borte mot Olympiakos i Champions League september 2005. Midtbanespilleren har knapt spilt en fjerdedel av dem.

Fra RBK-tiden. Alexander Tettey mener RBK må få laget på riktig kjøl. Her fra sin egen tid på treningsfeltet til Rosenborg. (Foto: Elisabeth Granøien)

–  Han burde ha vært på landslaget siden han var 18 år. Sånn er livet, det går ikke alltid som man vil, sier Alexander Tettey om sin gamle lagkompis fra Rosenborg.

Gullklokke

Per Ciljan Skjelbred ble tidlig spådd en lysende karriere og var regnet blant Norges største talenter. Han vant TV 3-serien «Proffdrømmen» som 15-åring i 2002 og debuterte på klubbfotballens største scene allerede tre år senere. Mot David Beckham, Zinedine Zidane og resten av stjernegalleriet til Real Madrid, imponerte den trønderske midtbanejuvelen. Først ni år senere, mot Italia på Ullevaal i september, rundet lysluggen 25 landskamper og den symbolske gullklokka fra NFF.

 Masse ligger bak, men det er fortid og det er nå han skal begynne å være legende for Norge. Det blir bra.
Alexander Tettey

– Fått spille for lite sammen

–  Han har hatt en trener som ikke har villet spilt ham også har han hatt skader. Masse ligger bak, men det er fortid. Nå skal han skal begynne å være legende for Norge. Det blir bra. Nå er han på vei opp, han er kaptein og kommer til å spille masse, tror Tettey.

Han har fulgt kameraten hånd i hånd fra juniorfotballen i Trondheim og kom inn ved pause i den nevnte bortekampen mot Real Madrid i oktober 2005. Etter et nytt Champions League-eventyr to år senere og seriegull i 2009, dro Tettey utenlands og har siden spilt mer eller mindre fast i den franske toppklubben Rennes, før han i 2012 gikk til Premier League-klubben Norwich.

– Kan ikke klage

Skjelbred spilte nesten alle kampene for Hertha Berlin i Bundesligaen i fjor.

– Jeg syntes vi har fått spille for lite sammen. Forhåpentligvis får vi vist oss frem mer nå. Vi har spilt sammen i en årrekke i Rosenborg. Jeg vet hva han er god på og ikke god på. På banen fungerer vi bra sammen, sier Tettey.

Skjelbred reagerer disiplinert på uttalelsene til lagkompisen, til tross for at han ble utelatt fra alle landskampene i 2011 og 2012 under Egil «Drillo» Olsens ledelse.

– Jeg kan bare snakke for kampene jeg har fått, noe mer kan jeg ikke klage på eller snakke om, sier Hertha Berlin-spilleren.

– Hvorfor har du ikke blitt prioritert?

– Det vet jeg ikke, for å være ærlig. Det må du spørre dem om. At jeg ikke har spilt mer, er ikke min skyld. Det har vel vært en trener som har sett på andre kvaliteter enn det jeg har hatt. Sånn er livet, sånn er fotballen, sier Skjelbred.

– Utrolig stort

Selv om det tok sin tid før Lade-gutten mottok gullklokka som bevis for sin 25.landskamp, fikk Skjelbred æren av å lede landslaget som kaptein i jubileumskampen mot Italia 9. september. Til tross for 0-2-tap gjentok han hvor stor opplevelse det var.  Blant 26.000 tilskuere og mot verdensstjerner med italiensk eleganse og parfyme fikk Skjelbred en perfekt ramme rundt markeringen av landskamp nummer 25.

– Det var stort, utrolig stort. God ramme rundt kampen, det var utrolig stort med alle som heiet på oss. Jeg vil takke dem. Mange unger, barnefamilier. Det var en stor opplevelse for meg og laget. For meg er det en stor ære å være kaptein for Norge og bringe gutta ut på banen.

– Hva er forskjellen på å spille med kapteinsbindet?

–  Ikke så stor forskjell. Jeg er meg selv uansett, det har jeg sagt hele veien. Med eller uten kapteinsbåndet. Det bærer litt mer ansvar så klart, men det liker jeg, sier midtbanegeneralen.

Prater alltid mye

– Prater du ikke mer?

–  Jeg prater mye uansett, det er en sykdom jeg har. Ellers snakker jeg ikke noe mer, ler Skjelbred.

–  Per som kaptein er veldig bra. Han er en god fotballspiller, gir full gass på banen og er en veldig snill, sympatisk fyr. Bryr seg om alle, skryter Tettey.

Nå håper det Kolstad-oppvokste midtbaneankeret at de får flere landslagssamlinger og ikke minst kamper sammen.

– Jeg syntes det er gøy å se ham, det blir jo ikke så mye mer enn på samlingene. Jeg har veldig lyst til å spille med ham, han er en veldig god fotballspiller. Jeg håper vi får flere samlinger sammen nå, sier Tettey.

Skryten er gjensidig. 

– Han er kompisen min fra ungdomstiden og guttefotballen. For meg er det artig å få være med Tettey, han er en utrolig bra person. Jeg er glad i ham. Jeg håper absolutt vi får spilt sammen, i mange, mange år, sier Skjelbred.

–  På rett kjøl

–  Det gjelder å spille og gjøre det bra på klubblaget, så er det opp til sjefen å vurdere om vi skal være med eller ikke, smiler Tettey.

Når det ikke lenger kryr av Rosenborg-spillere på landslaget er det i det hvert fall greit at noen trønderproduserte spillere fortsatt er med. Tettey mener uansett det er feil fokus – foreløpig.

–  Først og fremst må Rosenborg få laget sitt på rett kjøl. Hvis de klarer det og blir nummer én igjen i Norge, så kommer spillerne på landslaget. Så enkelt er det, sier Norwich-spilleren.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

På Rosendal ligger et lite gult trehus. Huset huser Trondheims eldste begravelsesbyrå – Flatås begravelsesbyrå gjennom tre generasjoner.  Far Svein (70) og sønn Stig Morten Flatås (40) står innenfor døra. De skal hente den avdøde, og Byavisa skal være med dem. Klokka er 08.00 om morgenen.

Stig Morten finner frem de riktige papirene. Han har helsvart lang kåpe på. Klar for begravelse. Svein Flatås begynte i byrået i 1962, under sin far. Da var han 18 år med ferskt førerkort.

Da vi satt her med julemiddagen, ringte det noen om et dødsfall. Svein Flatås

–  Det var bare å begynne å kjøre begravelsesbil, sier han.

Valgte . Stig Morten Flatås er økonomiutdanndet og har arbeidet andre steder, men valget falt til slutt på begravelsesbransjen.

Han tok over byrået etter sin far i 1980. Den sterkeste sorgreaksjonen han har hatt, var da hans kone døde. De var gift i 42 år. Sammen fikk de ei datter og en sønn.

– Datteren vår er  jordmor. Hun tar imot livet. Hun er i den andre enden, kan du si. Søsken i hver sin ende av syklusen.

Svein bor her på begravelsesbyrået.

– Det er greit når det kommer telefoner. Da vi satt her med julemiddagen, ringte det noen om et dødsfall. Første og andre juledag er arbeidsdager for oss. Det går ikke an å si nei, det passer ikke nå, vi sitter med julemiddagen.

Nå er det Stig Morten som har ­­­tatt over for sin far.

Klokken er 08.30. Vi setter oss inn i den blankpolerte svarte bilen. Hvitt kors på taket. Vi er på vei for å hente den avdøde, i kjelleren på St. Olavs hospital.

– Hva tenker du på nå, Stig Morten?

– Jeg går gjennom de ulike arbeidsoppgavene. Koordinering med organist, sangsolist. En vikarorganist ble satt inn i siste liten. Det er et barnebarn som vil spille «Amazing Grace» med organisten. Jeg er spent på hvordan det går.

Stig Mortens rolle under begravelsen er å passe på at alt er på plass.

 Jeg går ikke og grubler på døden som noe forferdelig

Åtte hvilende kropper
Stig Morten snakker om de diplomatiske evnene. De er viktige å ha for en begravelsesagent.

– Jeg er nøye med at familien bestemmer, sier han.

Vi er inne på sykehusområdet. En garasje åpner seg. Vi tar heisen ned i kjelleren. Kisterommet. Kaldt. I dag er det åtte kister her. Vi kjører ut han som skal begraves. Han ble født 1929.

Svart omriss
Den døde skal alltid transporteres med beina først. Hodet bakerst. I begravelsen skal hodet alltid være mot alteret – slik at den døde symbolsk ser mot familie og venner fra dødsriket. Kista løftes av båra, katafalken.

Stig Morten slår på korslyset. Det er påbudt.

– Det viser at vi kjører med en avdød, forteller han.

Trygt med far og farfar
Klokken er 09.03, og himmelen begynner å bli lysere. Vi kjører ut.

– Vi ønsker at den avdøde skal så fort som mulig i kiste. Der kan de ligge i flere dager eller uker frem til begravelsen.

Stig Morten så en død person første gang da han var seks år. Da var han med far og farfar på gamle Persaunet sykehjem.

– Jeg hadde ikke noe problem med det. De stelte den døde, la han i kista og kjørte videre med ham. Jeg syntes det var litt skummelt og annerledes. Men det var en god trygghet med å ha far og farfar sammen med seg.

– Blir man for skjermet for døden?

– Det moderne mennesket forsøker å glemme at døden kommer. Mon tro om de egentlig husker at livet er kort. Mennesket bruker mye energi på å ikke være til stede i eget liv, for seg selv og andre.

Stig Morten hadde sitt første begravelsesansvar da han var 18 år.

Pene graver
Vi er fremme på Leira, ved kapellet. Her skal mannen gravlegges. En gravemaskin graver en grop i jorda. Klokken er 09.22.

–  Dette er den vakreste kirkegården i Trondheim, sier Stig Morten.

I gamle dager brukte man hakke og spade, men også dynamitt når telen på vinteren hadde stivspekt jorden. I dag tiner man  graver med moderne hjelpemidler som strøm.

Iskald vind. Vi møter blomstersjåføren.  Han er alltid ute i god tid. Det er stille i kirka. En grønn duk – et katafalkteppe – med sølvkanter legges der kista skal ligge.

«Som solen står opp i øst skal også Jesu hjemkomst komme fra øst.» Stemmen til Stig Morten er den eneste lyden i kirka akkurat nå. Han fortsetter:

– Det heter det i Bibelen. Dette var årsaken til at man i gammel norsk kirkegårdskultur finner at døde er gravlagt med hodet i vest for å kunne se mot øst, og bevitne Jesu hjemkomst.

Kista kommer inn. «Takk for alt», står det på hvit sløyfe. To mennesker pynter kista. Det småprates. Flere blomster strømmer til. Svein står i midtgangen.

– Jeg har holdt på med døden hele livet. Jeg er velsignet med godt humør. Jeg har ikke hatt tungsinn med døden, sier han.

Presten kommer inn. Svein forteller at målet er å arrangere begravelser som gir pårørende en god følelse.

– Da går de videre i likhet med en begravelse som føles riktig.

siste reis. Stig Morten Flatås henter en kiste med en avdød fra St. Olavs Hospital for å frakte den videre til Leira kirkegård.

Kobler av med danseband
Svein har ti års fartstid i danseband. Det var på 60-70-tallet.

– Den dag i dag kan jeg ta frem gitaren på stua etter en stressende dag.

Svein synger der han står inne i kirka. «Five hundred miles away from home», lyder tonene.  Han var 18 år da han møtte kona. Hun var 17.

– Hun var glad i å danse. Jeg tok gitaren rundt ryggen hennes og spilte på scenen.

I dag er han interessert i all slags musikk. Salmer også.

– Jeg er kanskje litt preget av jobben min.

Favorittdanser er swing og wienerdans. Stig Morten avbryter.

– Han er 70 år og fortsatt glad i damer.

Sønnen klapper faren på skuldra.

Hilser på familien
Et bilde av avdøde settes opp. Seks lys er tent. Familien sitter på første rad nå. Blomstene er fint danderte. Flere mennesker kommer inn i kirka. Hilser på familien på første rad. Hånd i hånd.

Stig Morten kommer inn med nok en blomst. Flere svartkledde kommer inn. De to lysene på alteret blafret i stad. Nå er de stille. Det er kun litt summing fra kirkebenkene. Hvisking. Orgelmusikken starter. Flere strømmer på.

Klokken er 10.45. «You raise me up» spilles fra orgelet. Mange har kommet nå. Høytidelige. Fortsatt lav summing. Trompeten spiller opp til «Amazing Grace». Hårene reiser seg så vidt på kroppen. Det synges. En mannsstemme dominerer. Trærne utenfor blåser. «La oss be», sier presten.

Attpåklatt
Avdøde var attpåklatt. Likte å synge, og lærte å kjøre lastebil som 12-åring. Han ble 84 år. Det er helt stille når presten leser opp minnetalen, forsøker å oppsummere et helt liv. Det var kjærlighet ved første blikk da han  møtte kona. Dattera forteller om en episode da moren kløp faren i rumpa. Smålatter i kapellet.

Nå skal vi følge ham til grava. Stig Morten går foran. Gravfølget står ute på kirkegården i iskald vind. Holder rundt hverandre. Mennesker omfavner mennesker. Himmelen er lys i dag. Han senkes ned. Vi kjører ut fra kirkegården. Lyst ute nå.

– Hvordan synes du begravelsen gikk?

– Godt. En vel overstått gravferd. Jeg føler at familien er fornøyd med det vi leverte. Vi hadde en god samtale på forhånd, og fikk god kontakt. Det er viktig med nærhet, sier Stig Morten.

Det har hendt at det nesten ikke har kommet noen i en begravelse.

– Hvordan er stemninga da?

– Det blir en mer ydmyk stemning på alle, det kan ligge et vanskelig liv bak.

Vi er tilbake i det lille, gule huset på Rosendal. Flatås begravelsesbyrå. Et utdrag kister henger på veggen. Et lite bord med Solo- og Villa-brus. Far og sønn tilbyr Twist-sjokolade. Svein ser tilbake på 50 år med begravelser. Et helt liv med død.

– En god jobb

– Hvilke tanker får du?

– Det har vært en god jobb å ha. Minuset er at det er lite ordnet fritid. Knapt nok ferier. Lite helgefri. Ellers har det vært en jobb med mange takknemlige tilbakemeldinger fra pårørende som synes at vi har gjort en god jobb.

– Hvilket forhold får man til døden etter 50 år med begravelser?

– Jeg tenker ikke så mye på min egen død. Skjebnen får råde. Jeg vil jo leve lengst mulig og ha god helse.

Han hadde et hjerneslag for tre år siden. Han måtte lære seg å gå på nytt.

– Men der var mitt gode humør til god hjelp. Jeg takker skjebnen for at jeg har vært så heldig å ha et lyst sinn og godt humør. Det tror jeg berger meg gjennom hele yrkeskarrieren. Jeg går ikke og grubler på døden som noe forferdelig for min egen del.

– Dere har jo en medmenneskelig rolle. Hvordan er det å møte så mange mennesker i sorg, daglig?

– Det er veldig forskjellig. Noen kommer hit nesten med latter, noe som kan være som en beskyttelse fra en sorgreaksjon, sier Svein.

Stig Morten skyter inn. – Kanskje er det også slektninger som ikke er så nære. Da blir det enklere å forholde seg til et begravelsesbyrå.

Svein er enig.

– Så har du jo dem som er helt utslått av sorgen. Der døden kan ha skjedd brått. Så finnes det jo vanskelige sykdommer. Mange håper og håper, selv om de innerst inne vet at vedkommende kommer til å dø. Vi klamrer oss til livet –  har tanker om at livet skal fortsette så lenge som mulig.

– Ubestemmelig vanskelig

Stig Morten forteller om den mest spesielle opplevelsen han har hatt.

– Jeg var hjemme hos en veldig hyggelig eldre mann, kona hadde akkurat dødd. Han satt sammen med barna sine. Vi avtalte begravelsen til kona. Dagen etter døde han. Da var det på ny igjen til samme familie. Han ble gravlagt sammen med kona.

Da kjente Stig Morten at ordene ikke helt strakk til.

– Det ble som å komme hjem til venner og dele opplevelsene om det som hadde skjedd, og samtidig minnes denne gjennomgode eldre mannen med den varme tilværelsen.

Han kan ikke definere det.

– Men da følte jeg et eller annet ubestemmelig vanskelig.

Svein sier at de noen ganger er på grensen til å få sorgreaksjoner på andres vegne.

– Vi er jo følelsesmennesker som andre. Det kan jo være de som tror at vi er iskalde i en slik jobb, men det er langt fra slik.

Når skal mamma eller pappa stå opp av kista

Det fineste
De er nødt til å komme folk i møte, hvis ikke så merker de det.

– Vi er nødt til å gi litt av oss selv. Utfordringa er å gi tilstrekkelig, men ikke for mye, sier Stig Morten.

– Hva gjør det med deg å jobbe med dette?

– Mange mennesker gir såpass god tilbakemelding fordi de ønsker hjelpen vi tilbyr. Det gir meg energi til å fortsette videre i jobben.

– Hva er det fineste du har opplevd med jobben din?

– Å kunne hjelpe folk som du merker er glad for at du er der. For dem. Det er det fineste. Så enkelt er det.

Når barn spør om døden

Det verste Stig Morten opplever er når han ikke klarer å forklare barn hva døden er.

– Barn kan gå bort til kista til en forelder og stryke på den, og spørre: Når skal mamma eller pappa stå opp av kista? Når er han ferdig med å ligge i kista?

– Hva sier man til et barn da?

– Man prøver å være nøktern, og svare sannheten. Forklare at nei, han kommer ikke til å stå opp av den kista. Men da føler man seg litt tafatt som voksen. Vi ønsker jo å gi barn gleder, forhåpninger, ei framtid. Men akkurat da føler man som voksen at man feiler i forhold til å få gitt barnet noe det egentlig så sårt trenger.

Stryke på kista
Barn fra 4-5 år og oppover er ifølge Stig Morten flinke til å si farvel til bestemor eller bestefar.

– Vi voksne skal forsøke å beskytte dem – men de er jo flinkere enn oss voksne til å gå bort til kista og stryke på den, kanskje legge på en blomst eller en leke. Da føler de at de deltar. De blir ikke satt til side.

Stig Morten forteller at han hjalp en familie med et barn denne uka.

–  Jeg satte meg ved siden av barnet på visninga av faren hans. Det viktigste er å vente på at barnet snakker og lytte til hva barnet har å fortelle.

Aldri redd
Han peker på at folk i dag blir skjermet for den døde kroppen.

– En død kropp er jo skummelt for folk flest, vil jeg påstå.

– Ja, du har rett i det, sier Svein.

– Hva er dine tanker om det?

– Jeg har aldri opplevd direkte redsel. Det viktigste for oss er å sette oss inn i familiens opplevelser og tanker om det som har rammet dem, og deretter kunne tilby dem den hjelpen de vil ha.

– Har du noen gang blitt redd?

–  Nei, jeg kan ikke huske det.  Jeg har jo gått i bårerommene ved sykehuset til alle døgnets tider, og aldri følt noen vanskeligheter med det. Jeg kan åpne hvilken som helst kiste for å kontrollere en avdød. I senere år har det jo også med rutiner å gjøre. Men heller ikke de første årene var dette noe problem, sier Stig Morten.

Et livsstudium
Det er Stig Morten som styrer Flatås begravelsesbyrå nå. Han har en master i økonomi og prøvd seg i høye stillinger, blant annet i Helse Øst.

Han synes det er mye mer spennende å jobbe med enkeltmenneskene, slik han kan gjøre i begravelsesbyrået. Han beskriver det som et livsstudium.

– Du snakket om dette på veien til begravelsen i dag – nemlig om folk egentlig er klar over at livet er kort. Kan du si litt mer om det?

– Jeg tenker på det når jeg ser travelheten i samfunnet. Når et liv går bort, synes jeg det er vanskelig å se at samfunnet prøver å flykte fra døden. Man definerer den vekk, på en måte. Som en kort hendelse, som bare skal gå unna.

Når han leser om konflikter i samfunnet, undrer han seg over at folk er så sure og at de ikke viser mer hensyn overfor hverandre.

– Er det nødvendig å være så opptatt at du glemmer at du lever?

Utenfor døra suser biler forbi, spruter eksos. Mennesker løper over gatene. Høye hæler klikker raskt av gårde. Andre står rolig og dykker ned i skjermen på telefonen, scroller hurtig med tommelen.

PS! I 2013 døde 1186 mennesker i Trondheim. 

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Faksimilie fra Byavisa

Solen skinner ubarmhjertig lavt fra klar blå høsthimmel, ned på Utleira idrettsplass. Et respatexbord er slått opp, og står vaklende på egne ben. Glassene er fylt med  sprudlende mozellbrus. En mann i grå dress og rosa slips, blir avbrutt i sjenkingen, og forsvinner fra bordet.

Storstue

–  Hei, og velkommen sier plutselig en stemme i nærheten.

En smilende kar presenterer seg som Kurt Aasly styreleder i Utleira IL.

– Dette har vi ventet på i flere år, og endelig er byggingen av flerbrukshallen i gang. I 2002 startet vi arbeidet mot en hall og storstue for bydelen, og endelig er grunnmuren bygget. Styrelederen klarer ikke slutte å smile.

Ordførerbesøk

Flere strømmer til. Ordfører Rita Ottervik inntar idrettsbanen. En strøm av skolebarn fra Utleira kommer på rad og rekke, og setter seg på benkene. Det summer i stemmer. Etter hvert stilner stemmene, og alles blikk vendes mot mikrofonstativet og  styrelederen. Han ønsker oss alle velkommen og forteller entusiastisk at vi kommer til å se hallen reise seg dag for dag.

Mulig med mingling

–  Samtidig med hallen, kommer det til å bli aktiviteter i nærområdet også. Det vil bli anlagt en park, som Trondheim kommune står for.

Aasly takker alle som har jobbet med realiseringen av flerbrukshallen, og gir så mikrofonen videre til representanten for anleggsgruppa, Per Hangerhagen. Han lover at her vil det bli et ordentlig mingleområde. han presenterer hallen og informerer om muligheten for å få kjøpe hallandeler.

Glad for stor hall

Ordfører Rita Ottervik  informerer om kostnadene, før hun forteller at hun er glad for samarbeidet med Utleira IL, og veldig fornøyd med det arbeidet de har lagt ned for å få dette til.

–  Staten har bidratt med nesten 19 millioner kroner og flere utbyggere har bidratt med penger. Mange har bidratt, og derfor har vi fått til en stor hall på Utleira, noe som vi alle sammen skal være glade for, sier Ottervik.

Flere utleiringer

Ordføreren informerer om at det pr. i dag bor 1000 personer fler på Utleira, enn det gjorde for 10 år siden.

–  Det betyr at folketallet vil øke også fremover, og da er hallen en veldig viktig arena.

Barna klapper. Daglig leder for Utleira IL, Pål Wahl dukker opp bak mikrofonen med en termos i hånden som han hever høyt i været og kaller tidskapsel. Han vrir av lokket på og drar ut informasjonsprogrammet for markeringen av byggestarten. Han stikker hånden ned igjen og kommer frem med en Utleira-vimpel, så dukker en buff opp etterfulgt av en lue i Utleiras farger.

– En sånn lue vil jeg ha, roper en gutt, og alle ler.

Lua ned i tidskapselen

Men lua forsvinner ned i tidskapselen igjen sammen med de andre tingene.

–  Denne skal vi grave ned på byggeplassen, og kanskje noen finner den om mange, mange år, smiler Wahl.

Selv om solen skinner er det et kaldt høstdrag i luften, og nå passer det yppelig med kake og mozellbrus, mens Byavisa blir med på omvisning på byggeplassen.  Uniformert med vernesko, hjelm og refleksvest, går vi samlet inn på byggeplassen – vist rundt av representanter for Lønnheim Entrepenører.

Seks gymsaler

Flerbrukshallen vil kunne huse idretter som håndball, futsal, basketball, innebandy, volleyball, dans, basistrening, styrketrening og annen generell aktivitet. Det vil også bli mulighet for spinning og tredemølle.

Hallen vil inneholde to store hallflater som kan deles opp i seks gymsaler, med skillevegger. Gulvet er topp moderne kombielastisk, som vil være forebyggende og mer behagelig å spille på. Tribunen får plass til 400 tilskuere, og det blir åtte garderober i hallen. Utleira skole vil også bruke hallen i forbindelse med elevenes gymnastikkundervisning.

Staten har bidratt med nesten 19
millioner kroner . Rita Ottervik

Pål Wahl roser arkitekten bak flerbrukshallen, Ole Bernt Kaldhussæter.

–  Arkitekten har utnyttet bygget maksimalt, slik at ikke noe areal har gått til spille i for eksempel tomrom og ganger. Vi falt for løsningen, som utnytter plassen maksimalt.

Wahl forteller at det også blir bygget et styrketreningsrom på 150 kvm, som vil kunne benyttes av idrettslagets medlemmer.

–  I andre etasje blir det et rom på 100 kvadreatmeter  med tilhørende kjøkken, som kan leies til konfirmasjoner, bursdager og andre tilstelninger.

Det nærmer seg slutten av omvisningen, og øyeblikket er inne for å begrave tidskapselen. Pål Wahl finner et egnet sted, og tidskapselen blir gravlagt uten videre dikkedarier. I  et ørlite sekund er det noe høytidstemt ved det hele.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Byavisa har tatt turen til Trondheim tingrett. Her skal vi skildre dagens sak. Den handler om en kvinne som mener seg seksuelt misbrukt av en nattevakt på institusjonen hun var innlagt på. Forsvarer Anniken Mellegaard Douglass og tiltalte kommer inn. Den fornærmede jenta sitter mot publikum, ser ikke på tiltalte som forsøker å få øyekontakt. Øyekontakt. Det er dommer Rune Lium opptatt av.
Fornærmede skal forklare seg, så tiltalte. Bevis i saken er en dagbok, som det spekuleres i om er tuklet med.

Skal vi tro på dette, eller skal vi ikke tro på dette?

Erkjenner ikke straffeskyld

Tiltalte er tiltalt etter straffeloven paragraf 193 første ledd: For å ha skaffet seg eller en annen seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold. Han erkjenner ikke straffeskyld.
Overgrepet skal ha skjedd i 2006, men ble ikke anmeldt før i 2012. Siden da har saken blitt henlagt en gang. Nå berammet på nytt.
Vi er fem tilskuere i retten. Den fornærmede jenta forklarer seg om en turbulent og vanskelig oppvekst. I 2006 ble hun innlagt på en behandlingsinstitusjon i Trondheim. Der var tiltalte ansatt. Den fornærmede jenta skrev dagbok fra tiden på institusjon, hun var da 17 år.

Dagslys i rommet
Det er ni lange, mørke gardiner i rettssal 310. De er tatt til siden. Dagslys i rommet, åpent og lyst. Svalt. Tregulv.
Dagboka er forsøkt sjekket – blekket er undersøkt. Kan hun ha skrevet inn hendelsen om overgrep i ettertid? Undersøkelsene fra Statens kriminaltekniska laboratorium i Sverige viser verken det ene eller det andre.

«Kan vi avslutte nå? Jeg må innrømme at jeg har fått nok for i dag

Lukkede dører

Tiltalte og forsvarer hvisker. Begge hviler hodet forsiktig og tenkende på håndleddet. Tiltalte sitter med to tomler festet til bordet, han presser ned slik at tomlene blir hvite. Slik blir han sittende.
Den fornærmede jenta skal forklare seg og bistandsadvokaten, Øyvind Panzer Iversen, begjærer lukkede dører. Vi må ut. Byavisa står i gangen. Fornærmede går ut av rettssalen, gråtende. Aktor kommer etter, så bistandsadvokaten. Lavt snakk lenger bort i gangen. Kun pressen får komme inn igjen.

På ære og samvittighet
Dommer: «Når du forklarer deg for retten er det viktig at du forklarer deg sant.» Fornærmede reiser seg. «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet.»
«Vi forstår alle at det er krevende å forklare seg om dette. Du snakker lavt, og må prøve og snakke høyere», sier dommer Lium.
Den fornærmede jenta er gråtkvalt. Snufser. Langt, lyst hår. Kristen, alenemamma.

Problemer med å fortelle
Tiltalte folder hendene, støtter seg på munnen, albuer på bordet.
Bistandsadvokaten trommer høyre pekefinger over overleppa. En frisk pust-pakke ved hans høyre side. Fornærmede snakker. Gråtkvalt.
Forsvarer noterer iherdig og tiltalte stirrer på penna.
Tre svarte kapper, alvorlige ansikt. Ansiktet til meddommer-damen titter opp over en rekke tykke bøker. Tiltalte spiser litt på penna før han rolig noterer. For nå forklarer fornærmede seg om hva hun opplevde med tiltalte.
Dommer Rune Lium fester blikket i fornærmedes øyne. Alle blikk er på henne nå. Hun har problemer med å fortelle innimellom, vet ikke hvordan hun skal begynne, sier hun. «Kan du heller stille spørsmål?» Slik blir det enklere.

Stille pause med snufs
Aktor spør. Høyt. Han hviler armene i kors på magen før han engasjert vifter med dem under spørsmålsstillinga. Den fornærmede jenta sitter med papir i hånda. Rune Lium fester blikket. Hun unnskylder seg for at hun ikke klarer å fortelle alt med en gang. Stille pause med snufs.
Tiltalte ser oppgitt ut.
Jenta forklarer videre: «Det er vanskelig med ord på den biten der, for det er ekkelt og flaut å si det fordi det sitter folk rundt meg.» Hun gråter. Det blir helt stille. Igjen.
Vi ser kun bakhodet hennes. Rune Lium støtter hodet opp med knyttneven. «Kan jeg få mer papir?» Tårene triller.
Bistandsadvokaten heller seg vann. Fornærmede snakker lavt. Forsvarer: «Jeg hører ikke hva du sier.» Det snakkes om dagboken fornærmede har skrevet. Aktor vil at hun skal lese høyt.

«Husker ikke»
Bistandsadvokaten rister på frisk pust-boksen. Tom.
Det spekuleres i om den fornærmede jenta har tuklet med innholdet i dagboka. Det snakkes om forskjellige typer håndskrift.
Bistandsadvokaten holder en grønn merketusj i høyrehånda og løfter den opp til leppa.
Fornærmede har litt problemer med tiden – vanskelig å tidfeste når ting skal ha skjedd. «Husker ikke.»
Forsvarer sin tur til å fyre løs. Fornærmede: «Jeg synes det er dødspinlig at alle her har en kopi av dagboka.»
Aktor og bistandsadvokat hvisker før aktor tar på seg brillene.
Forsvarer spør om tidspunkt, men «husker ikke». Vanskelig å svare konkret.
Den fornærmede jenta gråter mens hun snakker direkte til tiltalte. Tiltalte møter blikket hennes. Han sitter med begge tomler på bordet så de blir hvite.

Husker ikke fornærmede
Det luftes. Nå setter tiltalte seg i stolen midt i rommet. Han forklarer at han ikke husker fornærmede. Det begynner å skygge over. De to meddommerne holder blikket fast i den tiltalte.
Forsvarer er alvorlig og skriver raskt på tastaturet. Det er litt mørkere inne i rettssalen nå, skygger har lagt seg over himmelen.
«Dette er så feil som det kan bli, det har ikke skjedd.» Tiltalte svelger. Han husker ikke den fornærmede jenta i det hele tatt.

Fått nok for i dag
Aktor: «Det er ikke vits i å borre noe mer når du ikke husker fornærmede.» Dommer Lium støtter hodet på høyre knyttneve, og fornærmede løper sakte ut av rettssalen, gråtende.
Vi må ta fem minutter pause. «Det er så tung luft her inne», sier forsvarer Mellegard.
Stille. Lenge. Forsvarer må bryte stillheten.
Nå har tiltalte kun én tommel trykt ned i bordet. Hvit. Det er varmt her inne nå.

«Ærede rett»
Forsvarer: «Kan vi avslutte nå? Jeg må innrømme at jeg har fått nok for i dag.»
Dommer Rune Lium har strenge rynker mellom brynene under slutt prosedyrene.
Aktor: «Skal vi tro på dette, eller skal vi ikke tro på dette?» Hendene i lommene på den svarte kappa. «Hvis retten tviler på dagboka, må tiltalte frikjennes.»
Forsvarer: «Ærede rett.» Hun snakker om troverdighet. «Formell påstand fra min side er at tiltalte frifinnes.»
I dommen skriver retten at det ikke er bevist utenfor enhver rimelig tvil at tiltalte skaffet seg seksuell omgang med fornærmede, slik det er beskrevet i tiltalen.
Det er dagboka til fornærmede som er det mest sentrale beviset i saken. Og retten kom til at det er rimelig tvil om deler av dagboken kan være skrevet i ettertid.

– Ikke snuble i detaljene
På slutten av dagen står aktor Per Morten Schjetne iført svart kappe midt i rommet. «Enten så tror man på fornærmede eller så tror man ikke på fornærmede.» Høy trøndersk. «Man må ikke snuble i detaljene, man må se på det store bildet», «Tviler dere på fornærmede, er det bare å frifinne.»

Frifunnet
Og det blir han: «Etter en samlet vurdering av bevisene er retten i rimelig tvil, og tiltalte blir å frifinne.»
Tiltalte ble også frifunnet for krav på oppreisningserstatning. Han ble frifunnet for alle krav.
Hovedforhandlingene ble holdt 1. og 2. oktober i Sør-Trøndelag tingrett. Dommen falt 6. oktober.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– For et par år siden var det cirka 60 barn og unge tilknyttet klubben. I dag er det bare et fåtall igjen, sier Heidi Kristin Øvstetun.

Hun er nestleder i Charlottenlund Tennisklubb (CTK) og tidligere leder av Tennisregion Trøndelag.

Å rive ned et miljø er lett.  Men å bygge det opp igjen er langt tøffere

Les også: Nye visjoner for Lade Idrettspark

Tungt å bygge opp

Det har gått drøye tre år siden Byavisa sist omtalte situasjonen til CTK. Foreløpig har ingenting skjedd. Nå er Øvstetun bare oppgitt og utbrent hva tennis og Trondheim gjelder.

– Det er barn og unge som opptar meg. Å rive ned et miljø er lett. Men å bygge det opp igjen er langt tøffere.

Kutter tennisskolen

Øvstetun har gjennom flere år vært ildsjelen bak tennisskolen i regi av klubben. Stedet der barn og unge stifter bekjentskap med sporten. Denne vinteren har hun takket nei til å fronte tilbudet.

– Du ser jo selv. Dekket her i Leangenhallen er umulig å spille på. Tennisballen spretter som en klinkekule. Alt det du skal lære om hvordan ballen oppfører seg, skjer ikke her, sier Øvstetun.

Opprinnelig hadde CTK noen timer i Leangenhallen to ganger i uka. Nå har de sagt fra seg den ene treningsdagen på grunn av dårlige tennisforhold.

Les også: Tennisslaget om Lade

Les også: Matchball Dragvoll

Les også: Tomtestrid i Grilstadfjæra

Feil rekkefølge 

Hun er oppgitt og forbannet over prosessen. Og forundret over at politikerne ga aksept for at Charlottenlund Vels ønske om å annullere klausulen som tilsa at anlegget i Grilstadfjæra skulle brukes til idrettslige formål. Velforeningen har nå planer om boligbygging på tomta.

– Kommunen burde først ha sikret at CTK fikk ny arena å spille tennis på. Underveis har vi fortsatt hatt tilgang til anlegget. Men når situasjonen gjennom flere år er uoversiktlig, befinner du deg i et vakuum. Du mister engasjementet for å drive rekruttering og opplæring i tennissporten.

I skvisen

Parallelt med at CTK ble «husløse» etter at tomta i Grilstadfjæra ble omregulerte, forsvant også Strindahallen (boblehall) grunnet byggingen av nye Strinda videregående skole.

– Jeg har full forståelse for at Strinda skole trengte området. Men for tennisen i Trondheim var det et tøft slag. Å få på plass en ny innendørshall og erstatningsbaner for CTK har tatt altfor lang tid.

Håper på nytt anlegg
Øvstetun har funnet ny arena å jobbe frivillig på. I sykkelklubben CK Victoria, bruker hun kreftene på barn og unge .

– Jeg håper at all galskapen fører til at byen får et nytt og funksjonelt tennisanlegg, gjerne på Lade idrettspark. Og at barn og unge blir prioritert.

Øvstetun roser Idrettsrådet og Øystein Glåmseter som leder prosjektgruppen «Ny tennishall i Trondheim» for å holde trykket rundt nytt tennisanlegg opp.

Nære et kostnadsbilde

– Vi forventer at kostnadsoverslaget på tennishallen er klart om noen knappe uker. Da kan vi søke om banklån og spillemidler. Eller bli tvunget  til å finne løsninger for å barbere budsjettet. Ja, jeg er spent på hva estimatet vil vise.

Det sier Øystein Glåmseter som leder prosjektgruppen «Ny tennishall i Trondheim», der NTNUI Tennis og CTK er pådriverne.

Kan betjene 10 mill i lån

Det er enhet for idrett og friluftsliv som er tallknuser, som enten vil sette fart eller bremse hallprosjektet. Ifølge Glåmseter ligger klubbenes tålegrense på en banklån rundt cirka 10 mill, med tilsvarende sum i spillemidler. I tillegg til bidrag og støtteordninger via Trondheim kommune.

Jeg har trua, men ingenting er foreløpig vedtatt. I månedene fremover må det skje noe. Øystein  Glåmseter

Potten spillemidler økes

– Nye signaler fra departementet tilsier at hvis fremtidig tennishall ikke har vertikale støttesøyler, slik at andre idretter eventuelt kan benytte spilleflaten ved gitte anledninger, kan potten av spillemidler økes.

Prosjektgruppen «Ny tennishall i Trondheim» har vært rundt i Norge og sett på flere aktuelle halløsninger.

– Prisnivået ligger fra 7.500 kroner per kvadratmeter og opp imot 15.000 kroner. Vi håper at anslaget ligger i det sjiktet, sier Glåmseter.

Spadetak høsten 2015

Planen er at hallen skal romme fire spilleflater.

– Jeg jobber med dette prosjektet såfremt det ikke dukker opp store hindringer. Jeg har trua, men ingenting er foreløpig vedtatt. I månedene fremover må det skje noe! Vi kan ikke vente lengre.

Glåmseter tror at spaden kan settes i jorda i løpet av høsten 2015.

Saken var nylig opp i formannskapet. Rådmannen vil jobbe for videre utredning av ny plassering av de fire utendørsbanene  og videre realisering av tennishall.

---

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

---

 

Egner-kabareten er satt sammen av en slags greatest hits-liste med figurer og sanger Torbjørn Egner har skrevet om og laget melodier til.  Egners dannelsesprosjekt startet ifølge Porfirio Gutierrez i «égalteater» med lesebøker for skolen og noen av hans første historier var om en kar som het Ola Ola Heia. Han og hans venninne Mari var representanter for bygdenorge.

– Disse to figurene binder kabareten og Egner enda mer eventyrlige figurer sammen i en liten reise i hans eventyr univers, sier Gutierrez.

Han anbefaler å komme til Olavshallen for å møte Bakermester Harepus, Bakergutten, Ole Brum og Nasse Nøff som Egner fikk oversatt til norsk og laget melodien «Det snør det snør» til.

Klype seg i armen

I kabareten møter du Karius og Baktus, Kaptein Sorte Bill, Politimester Bastian og Stabbursmusa. – Det er så man nesten må klype seg i armen når man får møte alle disse kjente figurene på en gang.Det må i alle fall Mari som tror hun drømmer. Musikken har vi fått låne av Nasjonlteateret,  så her låter det fint, lover Gutierrez.

Fortsatt er det ifølge ham noen billetter igjen til første forestilling.

– Høyst sannsynlig åpner vi en ekstra forestilling til til uka, sier  Gutierrez.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Strindheim Håndball har i tre uker konkurrert med Teaterlaget Integretto og Sangkoret Heimklang om å vinne 10.000 kroner.  Leserne har gitt sin stemme på byavisa.no, og Strindheim Håndball fikk 49 prosent av stemmene. Nå gir de 2000 kroner av summen til Integretto. Teatergruppa som består hovedsakelig av psykisk utviklingshemmede, feirer 25 år i år med jubileumsforestilling 25. oktober.

– Viktig arbeid

– Vi har selv en HU-avdeling i Strindheim som gjør en stor og viktig jobb for å gi et godt tilbud til utviklingshemmede. Jeg vet hvor viktig dette arbeidet er, og derfor ønsker vi å gi kr 2000 kroner av premiepengene til Integretto. Vi vil også gi 2000 kroner til vårt HU-lag slik at de kan fortsette sitt gode arbeid, sier leder i Strindheim Håndball, Kolbjørn Hole.

– Vi vil takke Heimklang og Integretto for kampen. Jeg har forståelse for at de nok  opplevde oss som en stor motstander med mange medlemmer, sier Hole.

Sanket stemmer

– Hvordan har dere mobilisert for å få folk til å stemme?

– Vi har brukt alle våre nettverk til å markedsføre saken. Vi har brukt vår nye flotte hjemmeside og våre sosiale medier. I tillegg har vi selvfølgelig snakket mye om saken når vi har truffet folk i haller og andre sammenkomster. Mange berømmer Byavisa og Sparebank 1 Midt-Norge for tiltaket.

Seminar for alle trenere

Hole vil gjerne rette en takk både til Byavisa og Sparbank1 SMN for gaven.

– Dette var stor stas! Vi setter svært stor pris på at så mange har lagt merke til og setter pris på det arbeidet vi gjør på Strindheim. Vi er svært glade for at Sparebank 1 Midt-Norge gjennom dette arrangementet støtter frivillig aktivitet i Trondheim. Håper flere aktører i næringslivet tenker på samme måten.

De siste 6000 kronene vil Strindheim Håndball bruke til å arrangere et seminar for alle sine trenere der temaet vil være mobbing og lagbygging.

– Dette er saker vi aldri kan jobbe nok med. Vi vil søke ekstern hjelp for å veilede oss på hvordan vi kan forebygge mobbing i idretten vår, samt hvordan vi kan bygge enda bedre klubb og lagfølelse i klubben.

Minihåndballturnering

Nå er det neste store arrangementet for Strindheim Håndball Minihåndballturnering for de aller minste i Leangen plasthall 9.november.

– Her blir det et yrende liv med utallige kamper på små baner for spillere fra 7 – 10 år. Håper mange har lyst til å delta der. Påmelding skjer gjennom vår hjemmeside: strindheimhandball.no/arrangement, opplyser Hole.

– Mange ildsjeler

Banksjef Hilde Sem Lykke i Sparebank1 SMN er ansvarlig for bankens kontorer i nærområdet/bydel Øst. Hun synes  det er veldig hyggelig at Strindheim stakk av med seieren.

– Dette er en stor og godt drevet håndball avdeling med mange ildsjeler. Derfor er det flott at banken kan støtte klubben ytterligere  slik at de får mulighet til å utvikle seg videre, sier Lykke.

Les også om teatergruppa Integretto og om Strindheim Håndball

Les mer om Hjerte for Trondheim her

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Helgen kommer ifølge skistar.com til å fylles med aktiviteter både på dagtid og kveldstid. Åre våkner da virkelig av «høstdvalen» og blir ifølge nettstedet herlige vinter-Åre denne helgen.

Da lover de å gi deg en perfekt start på en ny skivinter med muligheter til å se sesongens nye ski, klær og annet utstyr. Her gjennomføres også en skitest, hvor du har mulighet til å teste sesongens nye skinyheter – og det er helt gratis.

Om kvelden er det muligheter til å besøke Åres restauranter og nattklubber. Lørdag 13. desember – på selveste Luciadagen – opptrer Veronica Maggio nattklubben Bygget. Maggio er en svensk vokalist og låtskriver med italiensk opphav.

Beste nykommer

Veronica Maggio. Opptrer å nattklubben Bygget.

Veronica Maggio har vært aktiv siden 2006 og vant blant annet prisen for beste nykommer ved Grammisgalan i 2007. Siden 2006 har hun gitt ut tre album. I Norge er Veronica Maggio mest kjent for singelene «Måndagsbarn», «Stopp», som i 2009 var to store hitter, samt «Jag kommer» fra albumet Satan i gatan i 2011.

I røde regnstøvler og med en rød cello-koffert på ryggen ankom Louise Timmermann Metodistkirkens i rask gange. Hun og celloen pendlet fra Oppdal, en reise hun har gjort hver onsdag kveld i tre år for å få spille med resten av orkesteret.
– Avstanden er helt grei. Jeg kjører fra Oppdal for hver eneste øving. Det gjør jeg så lenge jeg ikke er syk.
– Eller død!, sier hun og ler.
En ildsjel der, altså. Louise Timmermann er opprinnelig fra Rotterdam i Holland, og spiller i orkesteret på sitt tredje år.

Se video under (av Marius Sunde Tvinnereim):

Kommer. Jeg kommer på øving hver gang, så lenge jeg ikke er syk. Eller død, ler Cellist Louise Timmermann.

En svenske og en hollender
– Det er ikke store cello-miljøet i Oppdal, så da må man oppsøke et selv. Trondheim er jo en internasjonal by, og det er flere utenlandske medlemmer i orkesteret, sier hun og peker rundt seg. Der er en svenske. Der er en amerikaner. Og der er en annen hollender.

– Vi har ulike erfaringer og kommer fra ulike miljøer. Det tror jeg er en av grunnene til at vi kommer så godt overens, sier hun.
Oboist Johan-Magnus Elvemo og fagott Bjørner Bodøgaard Christensen bærer orkesterets pauke ned fra galleriet før øving.

Klaverkonsert nr. 3 har rykte på seg for å ha en av de vanskeligste satsene en klaverspiller kan begi seg ut på

Pauke = messingtromme
– Vet du ikke hva en pauke er? spør Johan-Magnus Byavisas utsendte.
– Pauke?
– Ja, altså, en sånn svær messingtromme…de du slår på vet du, sier han og trommer med hendene i luften. Å få blåserne, strykerne, slagerne og resten av orkesteret til å møtes er dirigent Tormod Knapps ansvar når STOF holder konsert med den internasjonalt anerkjente pianisten Håvard Gimse søndag 2. november.

Orkestermusikken ljomer
En gammel og kjent russer har gjort sitt inntog i Metodistkirken. Orkestermusikk ljomer mellom galleriene i kirkebygget. Så slutter det brått.
– Skal det være to klarinetter der?, spør dirigent Tormod Knappe og titter ned i notearkene foran seg. Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 3. Orkesteret på rundt seksti personer stilner.
– Jo, konstanterer den ene klarinetten forsiktig. Knapp nøler.
– Det er feil i notearkene, prøver en annen klarinett seg.
Dirigenten ser opp og ler.
– Jasså?, sier han tvilene mens orkesteret humrer.

Bærer pauke. Oboist Johan-Magnus Elvemo og Bjørner Bodøgaard Christensen på fagott bærer orkesterets pauke ned fra galleriet før øving.

Være en liten stemme
Klarinettene har funnet tonen med resten av orkesteret og dirigent Knapp er fornøyd. Enn så lenge. På konserten søndag er det Håvard Gimse som skal være solist på den beryktede 1. sats i Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 3. Gimse har vunnet flere priser både innen- og utenlands.
– Håvard Gimse er i en klasse for seg selv. Det er ikke alle på piano som klarer det stykket. Klaverkonsert nr. 3 har rykte på seg for å ha en av de vanskeligste satsene en klaverspiller kan begi seg ut på, sier Eirin Ryeng.
Hun er pianist og fiolinist i orkesteret, men overlater pianoet til Gimse under konserten.
– Jeg gleder meg skikkelig til å være en liten stemme i den store helheten. Det er utrolig kjekt for amatørgruppe som oss, sier Ryeng.
Hun får støtte av dirigenten.
– Da vi ble forespurt måtte vi tenke oss om. Stykket er en pianistisk største av de største, for å si det sånn. Den er svær. Og skikkelig vanskelig å dirigere, sier Knapp med latter i stemmen. Han tenker seg om.
– Men vi kjenner Håvard Gimse godt, så det skal bli utrolig gøy med en slik utfordring, fortsetter han.

Ansvar. Dirigent og TSO-cellist Tormod Knapps ansvar er å få blåserne, strykerne og slagerne til å møtes.

Møtes i musikken
Det er denne uformelle og sosiale møteplassen som kjennetegner amatørorkesteret. Ved utgangen står to fulle bord med kaffe, sjokolade, hjemmelagde kaker og frukt. Etter pausen er bordet nesten tomt. For Tormod Knapp er det spesielt engasjerende å være rundt så mange engasjerte ildsjeler.
– I amatørorkester kan det aldri bli så seriøst at vi glemmer at vi spiller som en hobby. Det er musikkgleden som driver oss, sier han.
Tormod Knapp bør vite hva han prater om. I tillegg til å være dirigent for STOF er han også profesjonell cellist for Trondheim Symfoniorkester. Samtidig har han vært med i amatørorkester siden han begynte å spille cello som barn.
– Jeg er utrolig imponert over det musikalske nivået i orkesterforeningen. Det er snakk om ildsjeler som virkelig står på og som gir sitt beste hver gang, fortsetter han.
Han får støtte av Eirin Ryeng.
– Det er en styrke at vi er så forskjellige. Musikken vi spiller bygger bro over aldersforskjeller og ulike musikalske nivåer. Det handler om å skape musikk med det en har, sier hun.

Fortsatt spent
STOFs medlemmer er en salig blanding av musikkentusiaster i alle aldre og med ulike bakgrunner. Noen er musikkutdannet fra tidlig alder, mens andre begynte å spille som voksne. Marte Høyum Bergum (19) på fiolin er orkesterets yngste medlem. Søndagens konsert blir hennes første med STOF.
– Dette er min tredje øving med orkesteret, så det er litt å sette seg inn i før en så stor konsert. Jeg er veldig spent på hvordan det blir, sier hun.
Hun har allerede rukket å spille fiolin i 13 år, og vil nok ikke slutte med det første.
– Selv om jeg blir nervøs er jo det en del av opplevelsen. Nå spiller jeg mest som hobby, sier hun og tenker seg litt om.
– Jeg kan jo ikke slutte, det er så utrolig artig!

Godt vant til å være spent
Bare en halv meter foran henne sitter førstefiolonist Bjarne Spilsberg (83) godt nedsenket i stolen. Han er orkesterets eldste medlem, og godt vant til å være spent.
– Jeg begynte å spille i 1979, men jeg er fortsatt spent før en konsert. Den følelsen forsvinner aldri, sier han.
– Selv om hyggefaktoren er høy på øving, legger de mye ære i spillingen sin.
– Vi er et amatørorkester, men det er fortsatt et krav til å prestere. Vi må passe på å spille riktig når det gjelder, sier Bjarne Spilsberg.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

I år er det 100 år siden Alf Prøysen ble født. I den forbindelse ønsker SINTEFstorbandet å formidle hans barnesanger gjennom to forestillinger for Trondheims beboere – i samarbeid med skuespillerne Ståle Tørring og Mari Haugen Smistad. De arrangerer en familieforestilling ved Dokkhuset lørdag 22. november, samt en gratisforestilling på Dragvoll tirsdag 20. november.

Les mer om Bokseklubben B30 i Byavisa 28. oktober.

Les mer om Jentevakta i Byavisa 4. november.

Les mer om SINTEFstorbandet i Byavisa 11. november.

Stem på din candidate under ved å markere den du vil stemme på og deretter trykke «Vote»:

Les mer om Hjerte for Trondheim her

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Det fokuseres mye på forebygging og informasjonsformidling i forbindelse med temaer som likestilling, mobbing/nettmobbing, voldtekt/grensesetting og skjønnhetsidealer. Jentevakta jobber med dette gjennom sosiale media, aviser, deltakelse på lokale arrangementer, i debatter og ved å holde konfirmasjonsundervisning, sier banksjef Jan Arild Løbakk i Sparebank1 SMN.

Han understreker at de  gjør  en meget god jobb med å hjelpe unge jenter med utfordringer og problemer, men trenger mer penger til å opprettholde driften og til markedsføring for å gjøre tjenesten kjent til enda flere.

– Vi synes Jentevakta gjør en viktig jobb i samfunnet og er svært glade for å kunne gi støtte til videre drift og markedsføring, sier Løbakk.

Les mer om Bokseklubben B30 i Byavisa 28. oktober.

Les mer om Jentevakta i Byavisa 4. november.

Les mer om SINTEFstorbandet i Byavisa 11. november.

Stem på din candidate under ved å markere den du vil stemme på og deretter trykke «Vote»:

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Emre Guzey (12 år) er nettopp ferdig med treningen ved Bokseklubben B30. Nå står han sammen med sin far og lillebror og ser på de store gutta som trener.

–  Jeg begynte for to år siden med boksing, og synes det er veldig artig.  Jeg liker styrketreningen og å bruke kroppen, og så synes jeg det er artig å danse også.

Emre og familien kommer fra Tyrkia, og Emre blir alvorlig når han forteller at han en gang ble banket opp der.

–  Jeg kunne ikke forsvare meg, og ønsket å lære en kampsport, men jeg visste ikke hvilken. Da jeg kom til Norge og begynte på skolen her, fikk jeg en hjemmelekse om Muhammad Ali Clay. Jeg ble så inspirert at jeg ville begynne med boksing.

Lillebror Kerem Guzey (9) ville også starte å bokse, slik som broren. Nå trener de sammen. Far Cuneyt Guzey ble da lege for klubben og har vært det i to år.

– Boksing er en trygg sport, med få skader. Jeg har ennå ikke opplevd at folk har blitt skadet i løpet av mine to år her. Eller, det er noen som har kommet med skader, men det er fra skateboard og fotball. Miljøet er godt her, alltid mye spøk og god stemning. I dag er det ekstra glede siden banksjefen er her med sjekk, smiler Guzey.

– Enorme timer

Banksjef i Sparebank1 SMN Tore Bull Hedel, opplyser om at B30 allerede har fått 10.000 kroner og at de også har muligheten til 10.000 kroner til hvis de får flest stemmer av Byavisas lesere – i konkurranse med Jentevakta og SINTEFstorbandet.

– Vi ønsker å støtte klubben og all frivilligheen som ligger bak. Det er enorme timer som er lagt ned i frivillig arbeid. Det er viktig med bredde i idretten, at det finnes noe for alle. Dette er organisert trening, med barn i alle aldersgrupper, og det er en veldig positiv energi som kommer frem her, sier Hedel.

– Avhengig av støtte

Lederen i Bokseklubben B30, Odd Inge Misund er glad og takknemmelig på klubbens vegne.

– Vi er avhengig av støtte. Det koster penger å drive en idrett der utøverne reiser så mye. I tillegg trenger vi penger til utstyr. Klubben har 500 medlemmer i alderen syv til 28 år. Vi jobber forungdommen, for integrering og er avhengig av støttespillere.

Misund forteller at pengene som de allerede har fått, gikk til å streame landsmesterskapet i boksing som foregikk tidligere i oktober. Streaming gjør det mulig å laste ned film fra boksemesterskapet.

– Blir roligere

Misund er selv tidligere bokser, leder i dommerkomiteen og visepresident i Norges Bokseforbund (NBF). Han har arbeidet som frivillig i B30 i 40 år.

– En god bokser må ha kondisjon, styrke, god motorikk, rytme og være psykisk sterk.

Det som driver Misund og Bokseklubben B30 i sitt frivillige arbeide, er å ta vare på ungdommene.

– Foreldre forteller at ungdommen deres, som før var urolig og gjorde det dårlig på skolen, er blitt roligere og får bedre karakterer etter at de begynte med boksing.

– Virket sterke og kule

Misund smiler bredt og stolt.

–  Ungdommene får bedre selvfølelse og selvtillit. Det handler om mestring.

Magnus Blikeng Eriksen (18) begynte å bokse som 14-åring.

–  Jeg kjente noen gutter som gikk på bokseklubben, og syntes at de virket sterke og kule. Så jeg begynte jeg også, og det var kjempeartig.  Jeg trener hardt og må passe på kostholdet. Det er viktig hvis jeg skal bli sterk og utholdende.

Magnus Blikeng Eriksen gjør det også bra. Han har vunnet halvparten av alle kampene han har bokset.

–  Det er min andre sesong og jeg har bokset 16 ordinærkamper.Det var skummelt første gangen i ringen, men så venner man seg til det, og nå er det bare artig.

Magnus forteller at man må trene på  hurtighet og samtidig være psykisk sterk.

– Det er viktig å holde fokus. Jeg ble sint en gang, og da tapte jeg runden. Jeg håper vi vinner pengene. Vi trenger egne kampdrakter med navnene våre på.Nå deler vi på draktene. Det hadde vært kult med egen drakt.

Han smiler stort og går for å trene.

Les mer om Jentevakta i Byavisa 4. november.

Les mer om SINTEFstorbandet i Byavisa 11. november.

Stem på din candidate under ved å markere den du vil stemme på og deretter trykke «Vote»:

Magnus Blikeng Eriksen (18) har vunnet halvparten av sine kamper

Klar for trening. Fra venstre Andreas Genc Hagen, Nick Davidson, Abubakar Bampoye, Frank Wahl trener, Magnus Blikeng Eriksen, Henrik S. Røsand og Marcus Dypdahl.

Glad for støtte. Bak fra venstre: Ingvild Vatn, Abubakar Bampoye, Emre Guzey, Andreas Genc Hagen, Frank Wahl trener, Kofi Gyimah trener, Tage Aarstad, Thomas Takyi og Morten Almås trener. Midt rekke fra venstre Simon Grevstad, Magnus Blikeng Eriksen, Tore Bull Hedel Sparebank 1SMN, Kerem Guzey, Nicklas Tårnes Stavnes, Johan Lillevik, Odd Inge Misund leder B-30, Lars Christian Johnsen og Marouan Lariaki Hefiane. Foran fra venstre Marcus Dypdahl, Henrik S. Røsand og Nick Davidson.

Les mer om Hjerte for Trondheim her

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Akuttplasseringer medfører dramatiske opplevelser for barna. Samtidig indikerer den type hastetiltak  at barn over tid har levd under uholdbare forhold, sier Ranum.

Akuttplasseringer skjer når barnet for eksempel er utsatt for vold, seksuelle overgrep, eller fordi foreldrene for øyeblikket er ute av stand til å ta seg av barnet på grunn av rus eller andre omstendigheter. Dette skjer gjerne etter melding fra politi eller barnevernvakt.

 

Økt antall  akuttplasseringer er først og fremst et tegn på barnevernet kommer for sent inn i den  aktuelle familien

 

– Rokker ved rettssikkerheten

Rådmannens aktivitetsrapport viser en økning fra 14 akuttplasseringer utenfor hjemmet i første halvdel av 2013, til 30 plasseringer for de første seks månedene i år.  Ranum mener alle parter taper på økt bruk av akuttvedtak.

Bekymret. Kommunalråd Merethe Ranum er bekymret over antall barn som akuttplasseres.

– De ansatte i barnevernet får ikke tid til å utrede grundig. Og foreldre  får ikke den saksbehandlingen de skal ha. Akuttplasseringer går på rettssikkerheten løs for alle parter, mener Ranum.

 

Sen respons blir akutt

Ifølge rådmannen er akuttplasseringer og akuttarbeid i barnevernet som oftest resultat av en skjevutvikling som har vart over tid. En betydelig andel av plasseringene skjer likevel akutt.

– Økt antall akuttplasseringer er først og fremst et tegn på barnevernet kommer for sent inn i den aktuelle familien. I det videre arbeidet skal det på ulike måter satses sterkere på tidlig innsats og bedre oppfølging, der hensikten er å bedre situasjonen og redusere antallet akuttplasseringer, sier Lars Konrad Mostad i rådmannens fagstab til Byavisa.

 

Formannskapet har nå bedt rådmannen fremme sak der årsakene til at enkelte barn opplever gjentatte flyttinger mellom fosterhjem bli belyst

Brudd på barnevernloven

Rådmannens aktivitetsrapport viser samtidig til at flere av akuttplasseringer skjer langt fra Trondheim. Det forsterker belastningen barn og familie utsettes for.

Buf-etats praksis der de tilbyr ledige akuttplasseringer utenfor regionen, er påpekt av flere fylkesmenn som brudd på bistandsplikten og på nærhetsprinsippet i barnevernloven, skriver rådmannen i rapporten til formannskapet.

Krever akutteam

Ranum er tilfreds med å ha fått støtte i formannskapet for et tverrfaglig ambulerende team i kommunen, som skal rette innsatsen mot de barna som lever under de mest dramatiske hjemmeforholdene.

– Et akutteam kan bidra til å redusere den store veksten som har vært av akuttvedtak den siste tiden, via tidligere tiltak i hjemmet. Eller i de mest dramatiske tilfellene; få barnet ut av hjemmet raskere enn tilfellet kan være i dag, sier Ranum.

25 barn i beredskapshjem

For første halvår var 342 barn (0-18 år) plassert i fosterhjem, der Trondheim var omsorgskommune. I tillegg var 25 barn i beredskapshjem.

Rapporten opplyser ikke om antallet utilsiktede skifter av fosterhjem – et problem som har medført store ekstrabelastning for mange barn under omsorg.

Ei heller om hvor lenge barn har oppholdt seg  i beredskapshjem.

– Formannskapet har nå bedt rådmannen fremme sak der årsakene til at enkelte barn opplever gjentatte flyttinger mellom fosterhjem bli belyst. Samt antall flyttinger og tiltak for å redusere disse, forteller Ranum.

Flere familieråd

Omtrent 30 prosent av alle barn med tiltak i regi av barne- og familietjenesten i kommunen, er plassert i foster- og beredskapshjem eller institusjon. – Vi ser en dreining mot at stadig flere barn kommer til fosterhjem kontra institusjon.

– Av de barna vi får ansvar for å finne tiltak til, gjelder søknaden fra kommunen i cirka 90 prosent av tilfellene å finne fosterhjem. Andel barn plassert på institusjon har vært synkende, sier Anne Lene Tjeldflåt, leder av Bufetat, Inntak og fosterhjemsrekruttering i Trondheim.

367 barn i fosterhjem

familieråd. Anne Lene Tjeldflåt mener familieråd kan være en viktig møteplass for familie og nettverk.

Bufetat ligger under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, og er organisert i fem regioner. Etaten har blant annet ansvar for å bistå kommunene med tiltak i forbindelse med plassering av barn utenfor hjemmet.

– Årlig plasseres mellom 35-45 barn i fosterhjem av Trondheim kommune. For disse barna kan fosterhjem være den langsiktige løsningen, sier Tjeldflåt som understreker at kommunen har ansvaret for oppfølging og veiledning etter plassering. Ifølge tall fra rådmannen var 367 barn plassert i foster- og beredskapshjem pr første halvår av 2014. 19 barn var plassert i institusjon.

Vi fører ikke  statistikk på  utilsiktede flyttinger, og har dermed ingen sikre tall på den type «sprekker»

Økt bruk av familieråd

– Å rekruttere mange nok, og riktige fosterhjem er en pågående utfordring, sier Tjeldflåt.

Bruken av familieråd øker stadig for å finne velegnede hjem.

– Familieråd kan være en viktig møteplass for familie og nettverk når barn skal plasseres utenfor hjemmet. Gjennom familieråd kan familien i fellesskap  komme frem til forslag om at barnet kan plasseres hos en i familien.

Vi fører ikke statistikk på utilsiktede flyttinger, og har dermed ingen sikre tall på den type «sprekker»

 

20 barn på vent

Hittil i år har Bufetat i Trondheim avholdt familieråd for 20 barn. I 2013 endte tallet på 12 barn.

– Vi opplever økt rekruttering av fosterhjem i barnets familie og nære nettverk, blant annet gjennom bruk av familieråd. En ønsket utvikling, understreker Tjeldflåt.

Bufetat anslår at de har pågående prosesser for cirka 20 barn på dags dato, hvor Trondheim er omsorgskommune, som skal flytte i fosterhjem med langsiktig perspektiv. Disse barna bor i dag i beredskapshjem.

Vi opplever økt rekruttering av fosterhjem i barnets familie og nære nettverk, blant annet gjennom bruk av familieråd

– En ting er å rekruttere mange nok fosterhjem. Parallelt  er det tidkrevende å finne det riktige fosterhjemmet som ivaretar barnets behov best mulig. Vi ønsker derfor tilgang til flere fosterhjem enn antall barn som er på vent, for å finne den riktige matchen, sier Hildegunn Forren Sørensen.

Hun er rådgiver i Bufetat, inntak og fosterhjemsrekruttering.

Anne Lene Tjeldflåt er klar på at flere  barn er for lenge i beredskapshjem. Akseptabel ventetid skal være på cirka tre måneder, før barnet får tildelt et langsiktig fosterhjem.

Tidvis utover tidsfristen

– Tidvis har vi utfordringer med å overholde den målsettingen. Selv om vi har ledige fosterhjem, vil vi være sikre på at valg av hjem er det riktige for barnet. Det er hovedårsaken til at vi tidvis går utover tidsfristen, sier Tjeldflåt.

Når det gjelder utilsiktede flyttinger mellom fosterhjem, er tallene usikre.

– Vi fører ikke statistikk på utilsiktede flyttinger, og har dermed ingen sikre tall på den type «sprekker», sier Tjeldflåt.  Rapport fra NOVA (2013) gjennomgikk nasjonal og internasjonal forskning på området, og anslår at det er 20 til 50  prosent sjanse for utilsiktet flytting ved plassering i fosterhjem.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

For knappe fire uker siden kunne June Slettstrand endelig kalle seg blikkenslager. Fagbrevet er sikret. Framtiden lys.

– Jeg fikk «meget godt bestått» på svenneprøven. Det var sensor som mente jeg burde søke om å komme med i Yrkes-NM. Nå har jeg kun noen dager igjen å gjøre meg klar til dyst på, sier Slettstrand.

Jeg må tenke gjennom alle deler av arbeidet på forhånd. Klipper jeg feil i stålet, må mye av jobben gjøres på nytt

Kobberarbeid kan gi gull

Hun står i verkstedet til Tiller videregående. Oppgaven June skal løse under NM består av båndtekking av tak med pipeløp. Prototypen hun trener på er i galvanisert stål.

– Under NM skal jeg benytte kobber av beste kvalitet. Et mykere material som gir penere finish. Til sammen er de fire blikkenslagere fra hele landet som skal kjempe om medaljer, og mulig plass på Yrkeslandslaget som skal til Yrkes-VM i Brasil i 2015.

Plasthammer, falsetang, platesaks… Jobben til June er alt annet enn stillesittende.

– Det er utfordrende å få alt til å passe. Jeg må tenke gjennom alle deler av arbeidet på forhånd. Klipper jeg feil i stålet, må mye av jobben gjøres på nytt igjen.

 til slutt stod det mellom rørlegger og blikkenslager

Snakket med kunder

June hadde allerede fullført generell studiekompetanse (allmennfag), men fant ikke veien videre i et fremtidig teoretisk yrkesliv. Hun begynte å jobbe på Statoil-stasjon.

– Kundene bestod 95 prosent av håndverkere. Jeg spurte og grov; hva de likte med jobben sin, lønn, muligheter for fast ansettelse… Til slutt stod det mellom rørlegger og blikkenslager.

Da hun tilfeldigvis så en plakat bakpå en buss med påskriften «Bli blikkenslager» var valget gjort.

Signatur. Verktøyet til June er markert med roas tape. Damer i mannsdominerte yrker er bra for miljøet, ifølge June.

Bra å være voksenlærling

Etter tre år i læra, med ett år med teori på kveldstid – er hun nå ferdigutdannet.

– Sammenlignet med mange tenåringer som kommer rett fra ungdomsskolen, hadde jeg fordelen av å vite hva yrkeslivet krever. Å være voksenlæring ser jeg på som en fordel, sier June.

Hun er fast ansatt som eneste jente i bedriften Mælen Blikk og Ventilasjon AS, hvor hun også gikk i læra.

– Å være jente er nok bra for arbeidsmiljøet. Jeg har merket verktøyet mitt med rosa tape, så alle vet hvem som er eieren.

Betrakter eget arbeid

Lønn under utdanning er én av flere oppsider med yrkesvalget.

– Jeg setter stor pris på å kunne legge opp dagen selv. Er det pøsregn, gjør jeg unna verkstedarbeid kontra å stå på taket å jobbe.

Å kunne betrakte eget arbeid omkring i byen, gir ekstra motivasjon. Sammenlignet med andre håndverksyrker, er mye av en blikkenslagers arbeid lett synlig.

– Når jeg handler på Rema Vikhammer, ser jeg mer på ventilasjonsarbeidet i taket enn i varereolene. Arbeid som jeg har utført, sier June stolt.

Fra Sør-Trøndelag stiller 30 ungdommer, som enten har tatt eller er iferd med å sikre seg fagbrev. 13 av disse er jenter.

Rekordstor  oppslutning

For første gang arrangeres Yrkes-NM i Trondheim. – Over 350 deltakere bli å se i Spektrum. Kampen om plassene har vært hard.

Elisabeth Lange

Det sier Elisabeth Lange i WorldSkills Norway. Organisasjonen er fast arrangør av  Yrkes-NM, som skjer annen hvert år.

– Flere regionale konkurranser er blitt gjennomført i forkant av NM, for å finne de beste kandidatene til NM i Trondheim, sier Lange.

Uheldig foreldrepress

Hun er frustrert over alle foreldre som presser avkommet til å velge høyere, teoretisk utdanning.

– Mange unge har verken karakterer og motivasjon til å fullføre høyere utdanning. Vi jobber for at flere skal få øynene opp for yrkesfag og hvilke enorme muligheter utdanningen gir.

Under NM er 30 bransjer representert. Bare i bilfaget stiller tre kategorier; lakkering, skade og bilmekanikk.

– NM er en måte å få vist frem bredden av fag det er mulig å utdanne seg i. Og hvilke ferdigheter du kan opparbeide deg som fagperson.

Ifølge Lange er mange av den tro at hvis man velger yrkesutdanning, stopper karriereveien der.

– Innen de fleste retningene er det mulig å videreutdanne seg, både ved universitet og høgskoler. Det er opp til den enkelte hvor langt man vil ta faget sitt, sier Lange.

 utvalget av interessante jobber er enormt, der moderne teknologi er blitt en del av hverdagen

NM og yrkesmesse

Yrkes-NM er i år slått sammen med «Opplæringsdagan», der sistnevnte kan skilte med et rekordstort antall bedrifter som søker kvalifisert arbeidskraft til sine bransjer.

– Målgruppen vår er ungdom, foreldre og ikke minst lærere ved ungdomsskoler. Jeg tror mange av disse ikke er godt nok informert om bredden av fagutdanninger, og hva de har å tilby ungdommen. Utvalget av interessante jobber er enormt, der moderne teknologi er blitt en del av hverdagen, sier Lange.

WorldSkills Norway er en ideell organisasjon. Bak står blant annet NHO, LO, Utdanningsdirektoratet og Kommunesektorens Interesseorganisasjon (KS).

Bekymret for utviklingen

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at Norge innen 20 år  risikerer å mangle  90.000 fagarbeidere i forskjellige bransjer.

– Behovet er prekært for kvalifisert arbeidskraft i mange fag. Hvis ikke politikerne tar affære, vil den negative utviklingen eskalere. Det er et kjempeansvar å få snudd trenden, sier Elisabeth Lange.

En kartlegging NHO har foretatt viser at hver femte medlemsbedrift allerede har stort behov for å rekruttere flere med fagutdanning.

Erna kommer

Det ventes rundt 20.000 besøkende til Yrkes-NM og Opplæringsdagan i Trondheim Spektrum. Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune er samarbeidspartnerne. Erna Solberg har meldt sin ankomst.

– Nei, jeg vil ikke oppfordre elever til å skulke. Har ikke skolen avsatt tid til å besøke messen, er det mulig å ta turen på egen hånd på ettermiddagen, sier Lange.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Søndagen 2. november feires allhelgensdag, som Halloween er knyttet opp mot. Halloween symboliserer jo kontakten mellom de døde og levende.  Derfor er det naturlig å også besøke noen av Trondheims 12-15 middelalderkirkegårder  på denne vandringen, sier Ødegård.  Visit Trondheim arrangerer byvandringer gjennom hele året. Det er første gang de arrangerer vandring relatert til Hallowen.

– Vandringen blir ekstra spennende med litt grøss, gru og kanskje litt gåsehud, sier Ødegård.

Hum mener veitene i byen er et veldig bra utgangspunkt for en Halloween-vandring. Samtidig kan de smale passasjene fortelle deltakerne om byens historie, ikke minst bakgrunnen for hvorfor veitene for eksempel har fått navnet Enkeltskillingsveita eller Kanikkestrete.

Veitene er nok ukjente for mange av trondhjemmerne

Ukjent for mange

– Veitene er nok ukjente for mange av trondhjemmerne. Dette er en fin mulighet til å bli bedre kjent med byens historie. Her blir man både underholdt og får kunnskap, sier Ødegård.

– Det blir en Halloween-kveld med mening dette da – fritt for godteri?

– Helt fritt for godteri er jeg ikke sikker på at det blir, men vi lover at vi ikke skal kakke på noen dører med spørsmål om «knask eller knep».  Ødegård ser ikke på Halloween som «tull og tøys».

– Historisk er det jo til ære for alle helgener, alle de som ikke har fått navnet sitt i en kalender. Den vil også minne oss på at de dødes sjeler er nærme oss som lever den natten, sier Ødegård.  Vandringen starter ved turistinformasjonen i Nordre gate kl 1800.

Spøkelsesby

Det blir også Halloweenarrangement på Sverresborg og Ringve. Sverresborg inviterer til sin spøkelsesby allehelgensdag. Deres byavdeling med bygninger og interiør fra 1700-1900-tallet forvandles til en skummel spøkelsesby, med «spennende» utfordringer og kalde grøss. Sverresborg oppfordrer deg til å ta på deg ditt skumleste kostyme og møte opp. Starter kl 1700.

Kloke urtekoner

«Kle deg ut og ta med lommelykt», oppfordrer Ringve Museum. De byr på familiearrangement med natursti kun opplyst av gravlykter,  gresskar, hekser og spøkelsesomvisning. Her blir det grøss og gru med både botanisk og musikalsk tilsnitt: Syngende spøkelser og kloke urtekoner.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Byavisa besøker familien Tangvik på Kolsås ved Granåsen. En blid og jovial trønder tar i mot oss. Ved middagsbordet sitter de  to år gamle tvillingene Tiril og Teodor  sammen med mamma Emilie Tangvik (25).

Kent Roger Tangvik er født og oppvokst på Jonsvatnet, men flyttet til Kolsås for tre år siden. Der er han nær skog og mark, noe som er perfekt for en som elsker friluftsliv. Til våren er han ferdig utlært svenn og får fagbrev som maler i Rosenborg Malerteam. Kent Roger og Emilie møttes på byen og det var kjærlighet ved første blikk. Etter det gikk det fort i svingene.

Jeg har nok blitt mye tryggere på meg selv både på arbeidsplassen og ellers i livet. Hva folk synes om meg betyr ikke så mye som før. Kent Roger Tangvik

– Vi satset stort.  Etter tre og et halvt år har vi giftet oss og fått tvillinger Kanskje blir det en til også, smiler Kent Roger.

– Helt rått

– Hvordan har 71 grader nord-eventyret vært?

– Helt rått!  Alt er så tilrettelagt og det å få oppleve Norge som turområde var helt fantastisk. Jeg og kompisgjengen har lenge tenkt på å dra til utlandet på tur, men vi trenger ikke det når vi har så vakker natur her i Norge. 71 grader nord var en drøm som gikk i oppfyllelse for meg. Det passet meg utmerket i og med at jeg er et konkurransemenneske. Jeg er med kun for å vinne, ikke for å bli kjendis. Det har vært mange høydepunkter, men det råeste øyeblikket var da de hoppet fallskjerm på Geilo.

– Å gå med fjellski på Uranostinden i  Jotunheimen var også et av høydepunktetene. Han søkte om å få bli med i fjor også. Da kom han til intervju, men det gikk dårlig. Han havnet i samme gruppeintervju som Andreas Våge, vinneren av 71 grader nord i fjor.

Liker ikke hunder. Kent Roger Tangvik synes det var utfordrende å ha med så mange huskyer å gjøre under tv-innspillingen. (Foto: Einar Engdal)

Fant en annen ro

– Feilen jeg gjorde var å snakke om alt jeg hadde gjort, ikke om hvordan jeg var som person.  Da jeg så han gå til topps, fikk jeg motivasjon til å prøve en gang til. Denne gangen fikk jeg en helt annen ro og jeg var meg selv. Vi måtte lage en video også, der jeg spilte mye på barna mine. Tiril og Teodor ble en slags x-faktor. Produsentene trodde jeg var en kjedelig fyr, men det viste seg at jeg gjorde meg bra foran kamera, ler Kent Roger.

Foreldrene mine har alltid tatt med meg og søsknene mine ut på tur og vi har fått lov til å slå oss. Kent Roger Tangvik

– Har du alltid vært en tøffing?

– Ja, foreldrene mine har alltid tatt med meg og søsknene mine ut på tur og vi har fått lov til å slå oss. Det har gjort at vi har blitt litt tøffere. Jeg har drevet med mye idrett og spesielt langrenn. På Heimdal videregående satset jeg på langrenn fullt ut, men det dabbet etter hvert av da jeg dro i militæret og begynte å jobbe.

Ha noe med dialekten å gjøre

Han har fått svært gode tilbakemeldinger på lederegenskapene han har vist fram i 71 grader nord.

– Planen var egentlig å ligge lavt i terrenget. Men det at jeg kunne såpass mye gjorde at jeg naturlig fikk en slags lederrolle. Jeg tror folk syntes det er behagelig å følge meg. De føler kanskje at de kan skylde på meg dersom noe går  galt. Det kan jo også ha noe med den trønderske dialekten min som ikke er så vanskelig å unngå.

Selv om han kan virke som en hardbarket trønder på TV, har han også sine myke sider. På spørsmål om hva som var det verste med å være med i 71 grader nord, nevner han raskt  Tiril og Teodor.

Spikket to trefigurer

– Det var sinnsykt tøft å være borte fra dem. Og kona selvfølgelig, men vi har vært borte fra hverandre før. I og med at de var såpass små da jeg dro, utviklet de seg mye på den tiden jeg var borte. En periode husket jeg nesten ikke hvordan de så ut.  Jeg hadde ikke med meg bilder av dem heller. Det jeg gjorde var at jeg spikket meg to trefigurer som jeg bar med meg over alt i lomma. De sang jeg nattasangen til. Jeg skal innrømme at det ble et par tårer som ble felt under turen, forteller han.

Ingen hundeelsker

En av de andre store utfordringene ved å være med på 71 grader nord, var hundekjøringen.

– Jeg er ingen hundeelsker og jeg synes det var tøft å være blant så mange Alaska Huskys-hunder. Vi har aldri hatt dyr hjemme, jeg skal innrømme jeg var litt redd. For å si det slik: Jeg hadde heller kledd på 1000 unger med kolikk enn være med de hundene, smiler han.

Kent Roger Tangvik er allerede i gang med å planlegge flere turer.

– Jeg vil  på flere toppturer og ta med meg familien min på tur og vise de hva jeg har lært. Jeg og kompisene mine har snakket om å legge ut på en egen 71 grader nord-tur, der jeg skal fungere som en guide. Kompisene mine har laget en egen gruppe på Facebook som heter: 71-Kent «Norges herligste fyr», der vi planlegger turer og deler interessen for friluftsliv.  Jeg har også en egen løpeklubb kalt Roger Tangviks løpeklubb. Vi later som vi er superproffe, men vi er vel egentlig helt middelmådige, ler han.  Som far ser han opp til sine egne foreldre og mener det er viktig å ta med barna sine mye ut på tur.

–  Jeg er opptatt av at de skal være mye ute og at de skal ha respekt for andre folk.  I dag skjer det så mye dritt og mobbing på skolen, at det kan ikke være lett å vokse opp, sier Kent Roger Tangvik.

Til nå har han vært den som har  båret sekken til andre når de har  hatt det tøft i 71 grader nord. Men nå som spillet begynner å spisses til er han først og fremst med for å vinne. Da må han være mer  egoistisk.

– Mange vil kanskje mene at jeg forandrer meg litt utover når spillet spisses til, men jeg håper folk forstår det og ikke får et dårlig inntrykk av meg.  Litt spill må man regne med i konkurranser som dette. Det er en tendens at det jeg sier alltid kommer med på tven. Når jeg slenger ut en kommentar med den trønderske dialekten min kan det høres litt voldsomt ut. En todagers tur blir gjerne klippet ned til 60 minutter, da forstår jeg at de vil ta med det som lager best mulig tv.

– Har du forandret deg noe etter turen?

– Jeg har nok blitt mye tryggere på meg selv både på arbeidsplassen og ellers i livet. Hva folk synes om meg betyr ikke så mye som før.  Emile Tangvik er også enig.

– Kent har alltid kunnet mye. Nå fikk han vist hva han er god for. Han er blitt rakere i ryggen og mer hardhudet. Han bryr seg ikke lenger så mye om hva folk mener om han.

Hun nevner også at hun anbefaler alle å stemme på Kent som publikumsfavoritt hos 71 grader nord sin side på TVNorges hjemmeside. For de som vil følge med på om Tangvik vinner sendes 71 grader nord på mandager kl 20.30 på TVNorge.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Fristen for å sende inn bidrag til Innovasjonsprisen for universell utforming er 31. oktober. Hovland oppfordrer alle som sitter på en nyskapende, universelt utformet løsning om å søke. Det er også mulig å nominere andre.

Oppvokst i Trondheim. Hovland er oppvokst i Trondheim, men har siden flyttet sørover. Han jobber til daglig i TUPELO, og var med på prosjektet som vant prisen i 2011. Han mener tverrfaglighet – å få det beste ut av de forskjellige fagfeltene – tilfører en ny dimensjon til nyskapingsprosesser.   Universell utforming betyr at løsninger og arealer lages slik at alle kan bruke dem.

– Det gjelder å se muligheter, ikke begrensinger. Ikke minst er dette aktuelt når det kommer til universell utforming. Det eksisterer fremdeles fordommer mot universell utforming i mange bransjer. Imidlertid finnes det mange eksempler på at en inkluderende tilnærming kan gi unike resultater. Når ulike fagdisipliner kommer sammen for å jobbe med universell utforming, kan vi få løsninger ingen har sett maken til før. Da snakker vi reell, verdiskapende innovasjon, sier Hovland.

Kjemper om hovedpris. Juryen skal i løpet av vinteren kåre vinnere innenfor kategoriene produktdesign, arkitektur, transport, møbel og interiør, grafisk design, landskapsarkitektur, tjenestedesign og informasjons- og interaksjonsdesign. Disse skal kjempe om en hovedpris, som deles ut av statsråd Solveig Horne i Oslo i februar 2015.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne poengterer at universell utforming bidrar til at flere kan komme i arbeid og delta i samfunnet.

– For meg handler universell utforming mest av alt om likeverd og like muligheter. God universell utforming er dessuten bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomt, og vi har ikke råd til å la være å videreutvikle dette feltet. Det er nettopp derfor denne prisen er så viktig, sier statsråden.

Landets fremste designere. Juryen består av åtte av landets fremste designere og arkitekter med kunnskap om universell utforming; Dave Vikøren, Kari Bergo, Per Finne, Nina Tøgard, Wilhelm Joys Andersen, Jan Walter Parr og Rachel Troye.

– Dette er en svært kompetent, tverrfaglig jury som skal finne fram til Norges fremste nyskapingsprosjekt basert på universell utforming. De har en viktig og spennende oppgave foran seg. Løsningene vi ønsker å løfte fram er de som setter brukeren i sentrum for innovasjonsprosessen. De må være en berikelse for hver og én av oss, uansett hva slags behov vi måtte ha, sier Onny Eikhaug, programleder i Norsk design- og arkitektursenter.

Åtte kategorier. Dette er andre gang det deles ut en nasjonal pris til nyskapende produkter, tjenester og omgivelser som er universelt utformet i hele åtte kategorier. Også denne gangen har Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet gitt Norsk design- og arkitektursenter jobben med å styre prosessen. Da prisen ble delt ut for første gang i 2011 vant Scandic Oslo Airport og arkitektfirmaene Krook & Tjäder, Narud Stokke Wiig og TUPELO.

Det som alle nyter godt av. Onny Eikhaug forteller at en viktig målsetting med prisen er å synliggjøre innovasjonspotensialet som ligger i universell utforming gjennom å løfte fram de gode eksemplene som vi alle nyter godt av.

– Universell utforming er lovfestet innenfor en rekke områder i Norge. Selv om vi har kommet langt på dette feltet, er det fremdeles lav kunnskap og interesse hos mange fagpersoner, politikere og beslutningstakere i både privat og offentlig sektor. Det er på høy tid at vi knuser mytene om universell utforming, understreker Eikhaug.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa