I røde regnstøvler og med en rød cello-koffert på ryggen ankom Louise Timmermann Metodistkirkens i rask gange. Hun og celloen pendlet fra Oppdal, en reise hun har gjort hver onsdag kveld i tre år for å få spille med resten av orkesteret.
– Avstanden er helt grei. Jeg kjører fra Oppdal for hver eneste øving. Det gjør jeg så lenge jeg ikke er syk.
– Eller død!, sier hun og ler.
En ildsjel der, altså. Louise Timmermann er opprinnelig fra Rotterdam i Holland, og spiller i orkesteret på sitt tredje år.
Se video under (av Marius Sunde Tvinnereim):
Kommer. Jeg kommer på øving hver gang, så lenge jeg ikke er syk. Eller død, ler Cellist Louise Timmermann.
En svenske og en hollender
– Det er ikke store cello-miljøet i Oppdal, så da må man oppsøke et selv. Trondheim er jo en internasjonal by, og det er flere utenlandske medlemmer i orkesteret, sier hun og peker rundt seg. Der er en svenske. Der er en amerikaner. Og der er en annen hollender.
– Vi har ulike erfaringer og kommer fra ulike miljøer. Det tror jeg er en av grunnene til at vi kommer så godt overens, sier hun.
Oboist Johan-Magnus Elvemo og fagott Bjørner Bodøgaard Christensen bærer orkesterets pauke ned fra galleriet før øving.
Klaverkonsert nr. 3 har rykte på seg for å ha en av de vanskeligste satsene en klaverspiller kan begi seg ut på
Pauke = messingtromme
– Vet du ikke hva en pauke er? spør Johan-Magnus Byavisas utsendte.
– Pauke?
– Ja, altså, en sånn svær messingtromme…de du slår på vet du, sier han og trommer med hendene i luften. Å få blåserne, strykerne, slagerne og resten av orkesteret til å møtes er dirigent Tormod Knapps ansvar når STOF holder konsert med den internasjonalt anerkjente pianisten Håvard Gimse søndag 2. november.
Orkestermusikken ljomer
En gammel og kjent russer har gjort sitt inntog i Metodistkirken. Orkestermusikk ljomer mellom galleriene i kirkebygget. Så slutter det brått.
– Skal det være to klarinetter der?, spør dirigent Tormod Knappe og titter ned i notearkene foran seg. Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 3. Orkesteret på rundt seksti personer stilner.
– Jo, konstanterer den ene klarinetten forsiktig. Knapp nøler.
– Det er feil i notearkene, prøver en annen klarinett seg.
Dirigenten ser opp og ler.
– Jasså?, sier han tvilene mens orkesteret humrer.
Bærer pauke. Oboist Johan-Magnus Elvemo og Bjørner Bodøgaard Christensen på fagott bærer orkesterets pauke ned fra galleriet før øving.
Være en liten stemme
Klarinettene har funnet tonen med resten av orkesteret og dirigent Knapp er fornøyd. Enn så lenge. På konserten søndag er det Håvard Gimse som skal være solist på den beryktede 1. sats i Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 3. Gimse har vunnet flere priser både innen- og utenlands.
– Håvard Gimse er i en klasse for seg selv. Det er ikke alle på piano som klarer det stykket. Klaverkonsert nr. 3 har rykte på seg for å ha en av de vanskeligste satsene en klaverspiller kan begi seg ut på, sier Eirin Ryeng.
Hun er pianist og fiolinist i orkesteret, men overlater pianoet til Gimse under konserten.
– Jeg gleder meg skikkelig til å være en liten stemme i den store helheten. Det er utrolig kjekt for amatørgruppe som oss, sier Ryeng.
Hun får støtte av dirigenten.
– Da vi ble forespurt måtte vi tenke oss om. Stykket er en pianistisk største av de største, for å si det sånn. Den er svær. Og skikkelig vanskelig å dirigere, sier Knapp med latter i stemmen. Han tenker seg om.
– Men vi kjenner Håvard Gimse godt, så det skal bli utrolig gøy med en slik utfordring, fortsetter han.
Ansvar. Dirigent og TSO-cellist Tormod Knapps ansvar er å få blåserne, strykerne og slagerne til å møtes.
Møtes i musikken
Det er denne uformelle og sosiale møteplassen som kjennetegner amatørorkesteret. Ved utgangen står to fulle bord med kaffe, sjokolade, hjemmelagde kaker og frukt. Etter pausen er bordet nesten tomt. For Tormod Knapp er det spesielt engasjerende å være rundt så mange engasjerte ildsjeler.
– I amatørorkester kan det aldri bli så seriøst at vi glemmer at vi spiller som en hobby. Det er musikkgleden som driver oss, sier han.
Tormod Knapp bør vite hva han prater om. I tillegg til å være dirigent for STOF er han også profesjonell cellist for Trondheim Symfoniorkester. Samtidig har han vært med i amatørorkester siden han begynte å spille cello som barn.
– Jeg er utrolig imponert over det musikalske nivået i orkesterforeningen. Det er snakk om ildsjeler som virkelig står på og som gir sitt beste hver gang, fortsetter han.
Han får støtte av Eirin Ryeng.
– Det er en styrke at vi er så forskjellige. Musikken vi spiller bygger bro over aldersforskjeller og ulike musikalske nivåer. Det handler om å skape musikk med det en har, sier hun.
Fortsatt spent
STOFs medlemmer er en salig blanding av musikkentusiaster i alle aldre og med ulike bakgrunner. Noen er musikkutdannet fra tidlig alder, mens andre begynte å spille som voksne. Marte Høyum Bergum (19) på fiolin er orkesterets yngste medlem. Søndagens konsert blir hennes første med STOF.
– Dette er min tredje øving med orkesteret, så det er litt å sette seg inn i før en så stor konsert. Jeg er veldig spent på hvordan det blir, sier hun.
Hun har allerede rukket å spille fiolin i 13 år, og vil nok ikke slutte med det første.
– Selv om jeg blir nervøs er jo det en del av opplevelsen. Nå spiller jeg mest som hobby, sier hun og tenker seg litt om.
– Jeg kan jo ikke slutte, det er så utrolig artig!
Godt vant til å være spent
Bare en halv meter foran henne sitter førstefiolonist Bjarne Spilsberg (83) godt nedsenket i stolen. Han er orkesterets eldste medlem, og godt vant til å være spent.
– Jeg begynte å spille i 1979, men jeg er fortsatt spent før en konsert. Den følelsen forsvinner aldri, sier han.
– Selv om hyggefaktoren er høy på øving, legger de mye ære i spillingen sin.
– Vi er et amatørorkester, men det er fortsatt et krav til å prestere. Vi må passe på å spille riktig når det gjelder, sier Bjarne Spilsberg.
Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa