Innvandring / Steller hår og sosiale behov.
– Hvordan folk ser ut eller oppfører seg bryr jeg meg ikke om. Mitt mål i livet er at alle skal kjenne at jeg vil dem godt. Ut i fra auraen og hvordan jeg oppfører meg, ikke ut i fra hvilke spørsmål jeg stiller de.
Det går gjetord om Sara. Enkelte mener hun er et unikum i behandling av mennesker, og en kløpper med hårfarger, føner og saks. En driftig kvinnen i moden alder som har fått til ting, som kanskje bakgrunn og historikk ikke skulle tilsi.
KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS
- Slik åpner du pdf-utgaven i fullskjermmodus
i menylinjen i vinduet over.
Dersom du ikke ser ikonet ligger det skjult under meny-knappen 
i vinduet over.
Du kan også alternativt åpne den siste publiserte utgaven av Byavisa i fullskjermmodus ved å gå til eavis.byavisa.no. - Har du ikke fått papirutgaven av Byavisa?
- HER kan du lese RESTEN AV ARTIKKELEN
I tillegg til å style og stelle håret til iranske kvinner, ble jeg en samtalepartner for mange av dem.
Måtte flykte. Syv er gått siden Sara flyktet fra Iran. Situasjonen etter at Mahmoud Ahmadinejad ble valgt til president i 2005 ble stadig vanskeligere for politiske og religiøse minoriteter
– Som medlem og lokal leder av Eckankar – en religiøs bevegelse som ønsker å hjelpe personer til å finne tilbake til Gud gjennom åndelige opplevelser – var jeg i faresonen. Eckankar ble forbudt av president og presteskapet. Jeg fikk nyss om at livet mitt var i fare, forteller Sara om flukten fra Iran.
Tilbake i hjemlandet sitter ektemann og to sønner. Hun har kontakt med familien via sosiale medier og telefon.
Psykolog og frisør. I over 20 år jobbet hun i hår- og sminkebransjen i Iran. En ektemann med utradisjonelt syn på kvinnens stilling finansierte hennes første salong. Lokalisert i den samme bygården familien bodde i. Sara ble en yrkeskvinne
– Min ektemann har et demokratisk sinnelag. I tillegg til å style og stelle håret til iranske kvinner, ble jeg en samtalepartner for mange av dem. Kvinner som levde et lukket liv innenfor hjemmet, og som ikke kunne prate med andre enn meg om sine problemer i ekteskap og livet, sier Mobini.
Salongen ble et slags fristed for kvinner. Fortsatt har hun kontakt med mange av kundene i hjemlandet.
– De sender meg hilsener og ønsker fortsatt å prate med meg. Iranere er veldig emosjonelle, men de har få de kan åpne seg opp for. Spesielt kvinner.
Hårfarge-ekspert. Opprinnelig begynte Sara med egenhendig å komponere hårfarger da hun bodde i Iran. Kundene ble stadig flere, og spørsmålet om hvorfor hun ikke ville bli frisør kom stadig oftere.
– Til slutt valgte jeg å utdanne meg innen frisørfaget. Samtidig har jeg opparbeidet meg ekspertise på hårfarging, da uten ammoniakk.
I Iran var hun representant for to store internasjonale aktører; Bes og Alcina som begge er ledende europeiske selskaper innen hårprodukter.
– I tillegg har jeg skrevet bok om hårfarging. Slik sett kan jeg mye om faget.
Holde hodet aktivt. Hun legger ikke skjul på at hun kommer fra en velstående bakgrunn, med en ektemann som lenge jobbet i bank.
– Jeg var velstående i Iran, men fattig da jeg kom hit. I seks år delte jeg rom med en annen kvinne på mottaket ved Sandmoen. Hun ble min søster, sier Sara.
Hun forteller at mange på asylmottaket ble deprimert av uvirksomhet og det planløse livet.
– De hadde ingenting å ta seg til. Mange tok sovemedisiner og satt passive foran datamaskinen på dagtid. Jeg valgte annerledes. Å begynne å jobbe ble min redning, sier Sara.
Hun holdt hodet klart, stod tidlig opp om morgenen og prøvde å føre et organisert liv – selv om Sara bodde på mottak.
Må smile. De siste fem årene har hun drevet frisørsalong i Trondheim. Midlertidig arbeidstillatelse fikk hun i 2008. Permanent oppholdstillatelse kom først i 2014.
– Da jeg fikk oppholdstillatelsen valgte jeg å flytte ut av mottaket. Selv om jeg bærer på mange problemer og er adskilt fra familien min, makter jeg å smile. Blir du sur og bitter, vokser problemene seg bare større.
Sara legger ikke skjul på at økonomisk hjelp fra sin ektemann, har hjulpet henne med å komme i gang med salongen i Trondheim.
– Jeg er blitt lurt til å betale falske fakturaer, samtidig har jeg slitt med å forstå byråkratiet i Norge. Alt det jeg tjener i dag går til å opprettholde driften av salongen. Jeg har aldri hatt behov for å shoppe eller traktere meg selv. Livet mitt handler ikke om penger.
Helt crazy. Ifølge Sara hjalp yrkeslivet henne å fungere mentalt. Samt å lære norsk. Spesielt den muntlige biten.
Henne tips til andre innvandrere som tenker på å starte bedrift eller komme seg i jobb, handler mye om disiplin.
– Jeg tror de fleste innvandrere kan komme seg i jobb, hvis de vil. Forholdene i Norge ligger til rette for det. Men tidvis er det tøft, spesielt med språket.
Samtidig er hun klar på at ikke alle er lik henne. Og har den samme innstillingen til hva jobb betyr for å ha det bra med seg selv.
– I Iran ble jeg sett på som en spesiell, siden jeg var yrkeskvinne og en de kunne åpne seg opp for. Uvanlig er jeg kanskje fortsatt. Det er bare slik jeg er. Helt crazy, ler Sara.
I Iran ble jeg sett på som en spesiell, siden jeg var yrkeskvinne og en kundene kunne åpne seg opp for. Uvanlig er jeg kanskje fortsatt. Sara Mobini
Blomstrende: Salongen har Sara Mobini kalt Orkide frisør. – Jeg var velstående i Iran, men fattig da jeg kom hit. I seks år delte jeg rom med en annen kvinne på mottaket ved Sandmoen. Hun ble min søster, forteller Sara.
