– Tidligere har klubbdommere tatt disse oppdragene. I år har vi satset på flere nøytrale dommere, sier Kjell Alseth i Trøndelag fotballkrets.

Bakgrunnen er ønsket om bedre kontroll over kampsituasjoner og regelbrudd.

– Samt at vi har mange utdannede dommere som trenger erfaring.

Alseth har ansvaret for dommerstanden og har fulgt utviklingen av straffereaksjoner i form av røde og gule kort over lang tid.

Som forventet

For alderstrinnene jenter og gutter 14, 16 og 19 år ble det i 2012 delt ut 2697 gule og røde kort i Trøndelag. I år økte antallet til  2919 kort.

– At mengde røde og gule kort øker, er ikke overraskende sett i lys av flere nøytrale dommer. Men samtidig ser vi at snittet er relativt lavt pr kamp, sier Alseth.

Lag helt ned til 14 års alderen der vi ønsker en prat med hele spillergruppa

Plusser man på alle seniorkamper i Trøndelag,  sammen med de aldersbestemte, ender antall kort for årets sesong på 6218.

– Vi har hatt kretsdommere på cirka 6000 kamper i 2013. Det gir et snitt på cirka ett kort pr kamp. Det er vi fornøyd med, sier Alseth.

Likevel er ikke alt rosenrødt. Enkelte klubblag ligger godt over gjennomsnittet når det gjelder å sanke kort i forskjellige valører.

Tar direkte kontakt

Kretsen  kommer trolig til å banke på døra til visse klubber, og ta direkte kontakt med aldersbestemte lag som peker seg ut i negativ retning, gjennom flere år.

– Det kan godt være lag helt ned i 14 års alderen, der vi ønsker en prat med hele spillergruppa og trenerteamet. Det har vi aldri gjort før, ifølge Alseth.

Ingenting å frykte

Tidligere har kretsen heller tatt initiativ til fair play-kveld. Nå ønsker de å gå klubbene nærmere på klingen.

– Likevel vil jeg avdramatisere tiltaket. Klubbene behøver ikke å være redd. Det handler kun om dialog. Og vi i kretsen sitter på kompetanse vi ønsker på dele.

Bedre kontroll over kampsituasjoner og regelbrudd

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Ifølge Ottervik var det en sterk historie. Hvilket inntrykk gjør det spesialskrevete eventyret på deg?

Eventyret kan betegnes som en moderne variant av «Piken med svovelstikkene».  Jeg lar meg alltid berøre av beskrivelser om barn som ikke har det bra – både fortellinger/historier eller beskrivelser fra virkeligheten.

Hva er bakgrunnen for årets fosterhjemskampanje?

Bakgrunnen for at vi jevnlig har slike kampanjer er først og fremst at rekruttering av fosterhjem er et kontinuerlig arbeid for oss. Det er   viktig med en slik stor kampanje årlig hvor vi satser ekstra for å synliggjøre budskapet om dette parallelt både lokalt, regionalt og nasjonalt.

I fjor hadde dere Dukkekampanjen med dukker utplassert på bussholdeplasser og lignende. Hvilken respons fikk dere på den?

Vi fikk svært mange henvendelser – og håper på samme respons  i år. Av de som henvendte seg, var flere aktuelle for å gå videre på opplæring til en eventuell fosterhjemsoppgave, mens noen ville forhøre seg om hvordan de kan bidra selv om de ikke er aktuelle som fosterhjem. Det er imidlertid også viktig for meg å få frem at det kan gå lang tid fra første tanke om å bli fosterhjem har dukket opp til at en faktisk melder seg som interessert. Slik sett kan kampanjer både bidra til at frøet blir sådd med tanke på om «dette kan være noe for meg» eller være det som skal til for at de som har tenkt på det lenge, faktisk tar kontakt med oss.

I år viderefører dere Dukkekampanjen med å lage «barnerom» som tapes på tilgjengelige vindusflater der et barn sitter og venter. Er dere ikke redd for at budskapet blir for «sterkt»?

Det er en balansegang dette, å få frem et viktig budskap – og samtidig sikre at budskapets form ikke blir så kraftig at det tar noe av fokuset bort fra det vi skal formidle. Slike kampanjer er derfor nøye drøftet internt og kvalitetssikret ved at vi hører hva representanter for barn/ungdommer i barnevernet mener om våre forslag. Særlig det siste er viktig for meg.

Dere trenger flere fosterhjem. Hva er statusen i Trondheim og omegn. Hvor mange flere fosterforeldre trenger dere?

I region Midt-Norge trenger vi ca 200 nye fosterhjem hver år. I Trondheim er tallet på nye plasseringer mellom 35 – 45 hvert år. Vi ønsker å ha muligheten for å ha flere hjem i velge blant. Derfor skulle vi gjerne rekruttert dobbelt så mange! Samtidig er vi også oppmerksom på om det er
muligheter for å finne fosterhjem i det enkelte barns familie og nettverk.

Hvis man vurderer å bli fosterforeldre, hva er det viktigse spørmålet man først må stille seg?

En må selvfølgelig være glad i barn – i tillegg til lyst, tid og overskudd til å hjelpe ett barn som trenger det. Hvis man vurderer å bli fosterhjem, er det mange måter å gå frem på. Gå gjerne inn på nettet; fosterhjem.no, der får en svar på de vanligste spørsmålene knyttet til en slik prosess – og krav som stilles fra barnevernet i den forbindelse samt informasjon om hvordan komme i kontakt med oss.

Fosterhjem er det viktigste tiltaket i barnevernet

Hva gjør sterkest inntrykk på deg i ditt arbeid med fosterhjem?

Å å se at jobben vi gjør kan ha så stor betydning for det enkelte barns mulighet for en trygg oppvekst – og at privatpersoner åpner hjemmene sine for å bidra til dette. Fosterhjem er det viktigste tiltaket i barnevernet for barn som ikke kan bo hjemme. 8 av 10 barn som ikke kan bo hjemme, bor i fosterhjem

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Det ville gitt en sykkelekspressveg mellom Dalen og Lerkendal. Men da må tunnelen være godt opplyst, isolert og overvåket. Tyholt-tunnelen er ingen av delene i dag, men kan bli det, sier leder i lokallaget til Syklistenes Landsforening (SLF),  Richard Sanders.

Ser muligheter

Byavisa fikk i stand tur med skinnegående traktor gjennom tunnelen. Invitert var også leder av Byutviklingskomiteen, Jan Bojer Vindheim i Miljøpartiet De Grønne. Samt Nils Andreas Thommesen fra  SLF Trondheim.

Målet var å tenke høyt rundt tunnelen mange trondheimere ikke har kjennskap til.

– Sykkelrute her kan bli veldig bra: Tørr og flat trasé fra Rosendal til Lerkendal. Lite værutsatt og alltid isfri, fremhever Thommesen.

Han tror sykkeltrasé i tunnelen kan bli et rimelig tiltak, såfremt Jernbaneverket ikke har konkrete planer om økt bruk.

– Dersom det fortsatt skal gå togtrafikk her, blir nok prisen en del dyrere, synser Thommesen.

Eget sykkeldekke

Tyholt-tunnelen ble åpnet i 1956 som en del Stavne-Leangen-banen. Sørvendt innslag ligger noen hundre meter nord for Lerkendal stasjon.

Knappe tre kilometer senere møter skinnegangen dagslys hvor Rønningsbakken tangerer Saxenborg allé –  før togsettene krysser bru over Innherredsveien frem til Leangen stasjon.

– Jeg tror at tunnelen ville fungert til sykkeltrafikk, forutsatt at det ble lagt flatt dekke på utsiden av skinnegangen. Eller mellom skinnene, sier Thommesen.

Enkelte steder er tunnelen trolig for trang for parallelt å romme både tog og sykkeltrasé, er Thommesens dom etter gjennomfarten.

Tørr og flat trasé fra Rosendal til Lerkendal. Lite værutsatt og alltid isfri

– Dersom togene trenger Tyholt-tunnelen kun for nødstilfelle, er én løsning å  asfaltere på hver side av togskinnene. Da får man skilt østgående og vest-gående sykkeltrafikk, skisserer Thommesen.

Han presiserer at muligheten for samtrafikk mellom tog og sykkel først må utredes.

Snur lok i tunnelen

I dag benytter Nordlandsbanen tunnelen daglig.  I utgangspunktet er Agenda-togene – med førerhus i begge ender av togsettet – ikke avhengig tunnelen.

– Det handler om at A-siden på toget har bedre komfort for lokføreren enn B-siden. Derfor fortsetter sørgående tog forbi Sentralstasjonen, videre til Stavne og gjennom Tyholt-tunnelen, informere Pål Stene i Jernbaneverket.

Ved Leangen togstasjon rygger togsettet tilbake til Sentralstasjonen, før avgang nordover igjen.

– I tillegg til Nordlandsbanen brukes tunnelen av arbeidsmaskiner og tomme togsett.

Lunken til ideen

Som leder av Byutviklingskomiteen er Jan Bojer Vindheim mer lunken til ideen om sykkeltrasé langs togsporet.

– Teoretisk er det nok mulig å realisere en slik sykkelveg. Men da burde tunnelen ha stått ubrukt. Slik er det ikke i dag. Men jeg liker at folk er visjonære, sier Vindheim.

Jeg liker at folk er visjonære

Han ser heller for seg  muligheten til å innlemme tunnelen i en fremtidig  slynge for lokaltrafikk rundt midtbyen.

– Trønderbanen har eksempelvis førerhus i begge ender av togsettet. Det gir mulighet for skinnegående transport i sirkel rundt midtbyen, der Tyholt-tunnelen kan spille en rolle, sier Vindheim.

Tog som skal kjøre gjennom Tyholt-tunnelen må være dieseldrevet. Ifølge senioringeniør Roar Skarsmo i Jernbaneverket fins det ingen konkrete planer om å elektrifisere tunnelen.

Ny godsterminal

– Mye er avhengig av hvor fremtidig godsterminal bli plassert. Hvis lokalisering skjer nord for Ranheim, kan det aktualisere elektrifisering.

Majoriteten av gods kommer fra Oslo og Alnabru.

– Slik sett kan Tyholt-tunnelen bli en viktig trasé for nordgående godstog, som ikke har behov for å kjøre gjennom Trondheim, sier Skarsmo.

Mye er avhengig av hvor fremtidig gods-
terminal bli plassert

Ekspressveg. Thommesen håper å kunne fare ut av denne tunnelåpningen på trampjernet, retning Lerkendal.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Etter mobiltelefonens inntog har behovet for betalingstelefoner gradvis falt bort. I løpet av årets tre første kvartaler har Telenor tatt ned om lag 200.

– Bruken reduseres med 25-30 prosent hvert år. Om tre-fire år vil nesten ingen bruke telefonkisoker og andre betalingstelefoner, sier Tor Magne Stalleland, avtaleansvarlig for betalingstelefoner i Telenor.

Den røde kiosken er det sterkeste symbolet på betalingstelefoner, og Telenor ønsker nå å få inn gode historier som nordmenn knytter til den lille røde kiosken.

– Kioskene er et viktig kulturminne, og historiene som sendes inn skal tas vare på for ettertiden. Vinneren av konkurransen blir premiert, sier Dag Blakkisrud, ansvarlig for Telenor Kulturarv.

Designikonet ble tegnet av arkitekten Georg Fasting og så dagens lys i 1933. Fasting sendte inn sitt utkast i forbindelse med en konkurranse som ble utlyst av Telegrafvesenet, Telenors forløper.

Folk som har levd noen tiår har gjerne en del minner knyttet til kioskene.

– På 1960- og 70-tallet var det ofte kø utenfor telefonkiosken. Da kunne du høre hva det ble snakket om. Noen skulle ringe rundt til familien for å gi beskjed om et dødsfall eller fortelle at de var blitt pappa.

Kondolanse og gratulasjon

Andre igjen skulle rett og slett bare skravle litt med venninnen i Bergen.

– Når du gikk ut av kiosken kunne du få kondolanser eller gratulasjoner, alt etter hvilken informasjon køen hadde fått ta del i, sier Blakkisrud.

Mange husker kan kjærestesamtalene som var for flaue til å tas på husets fasttelefon, og fortvilelsen når kronestykkene tok slutt og samtalen brått ble avbrutt.

En del har også minner knyttet til det evig tilbakevendende spørsmålet om hvor mange som får plass inne i en telefonkiosk? Verdensrekorden er visstnok 20, satt i Narvik.

Send inn forslag

100 av de røde kioskene skal vernes som følge av en avtale mellom Riksantikvaren, Telemuseet og Telenor, der sistnevnte har ansvar for vedlikehold.

– Det vil ikke gå an å ringe fra de 100 kioskene som vernes, men vi arbeider med forslag om hva de vernede telefonkioskene skal brukes til fremover, sier Dag Blakkisrud.

Historier og forslag kan sendes inn på www.telenor.no/telefonkiosk.

Kioskene er et viktig kulturminne. Dag Blakkisrud

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Bergdal veide 103 kilo da hun oppsøkte Teres Stokkan i januar i år. Hun foretok en gastric sleeve – en operasjon som forminsker magesekken. Nå veier hun 66 kilo og ser lyst på livet.

Operert for datteren

– Vekta eskalerte da jeg plutselig fant ut at jeg var gravid i syvende måned. Da jeg fikk barnet gikk jeg inn i en depresjon, jeg ble alenemor. Grandiosa og godteri ble selskapet mitt,  min glede, sier hun.

Les også:

– Føler at alle glaner på meg fordi jeg er stor 

– Tabu rundt fedme-kirurgi

Vi bidra til at folk unngår fedmeoperasjoner

Anniken forteller at hun ikke hadde ork og energi til å leke med datteren si.

– Jeg satt bare i sofaen og spiste godteri. Nå er jeg ute med henne nesten hver dag. Jeg tok fedmeoperasjonen for datteren mi.

Hun var også i faresonen til å få tilleggssykdommer som følge av fedmen.

– Det rakk jeg heldigvis ikke å få. Derfor valgte jeg også å ta operasjonen tidlig. Jeg kjenner meg selv. Vekta hadde bare økt ytterligere.

Skamfull

Anniken er fra Kyrksæterøra og merker en forskjell på hvordan folk ser på henne nå som hun er tynnere.

– Jeg ble mobbet som liten. De sa jeg var stygg og feit. Guttene i bygda som tidligere har ignorert meg, hilser på meg. Men jeg tenker at hvis de ikke likte meg da jeg var tykk, trenger de ikke gjøre det nå heller.

Hun snakker også om andre forskjeller.

– Jeg skjemtes da jeg handlet på butikken før. Jeg tenkte at folk så ned på meg fordi jeg var tykk og i tillegg handlet alt det usunne jeg alltid gjorde. Jeg så ned i handlekurven og tenkte: Hva tenker de om meg? Jeg la ofte oppi noe sunt så det ikke skulle se helt forferdelig ut.

Hun var også skamfull over å spise godteri foran andre.

– Det var ekkelt. Jeg gjemte meg – og gjemte godteriet da pappa var på besøk. Jeg orket ikke diskusjonen. Jeg opplevde det som skamfullt.

Hvis de ikke likte meg da jeg var tykk, trenger de ikke gjøre det nå heller

Anniken har prøvd mye for å gå ned i vekt før hun bestemte seg for operasjon, sier hun.

– Jeg har trent annenhverdag i flere perioder, og gått på mange dietter. Ingenting har funket for meg. Slanketabletter har jeg også forsøkt. Så operasjonen var siste utvei for meg.

For å få en slankeoperasjon må pasienten egentlig legge om livsstilen sin i forkant. Men det klarte ikke Anniken.

– Jeg fortsatte med mitt usunne kosthold – det var mye Grandiosa, fastfood og osteloff.

– Slipper dårlig samvittighet

Hun klarte det ikke før to måneder etter operasjonen.

– Først da begynte jeg å ikke få lyst på usunn mat lengre. Det var ikke godt. Siden har jeg holdt meg til et sunt kosthold. Jeg trener også annenhver dag med treningsprogram fra personlig trener.

Anniken trodde aldri at hun skulle klare å gå ned i vekt.

– Operasjonen reddet meg. Jeg har fått igjen matgleden. Og jeg slipper å ha dårlig samvittighet når jeg spiser. For det jeg spiser er sunt.

Hun har ennå ikke forstått at hun har gått mye ned i vekt.

– Jeg har dårligere selvtillit nå enn før operasjonen. Selv om jeg var tykk, var alt stramt. For huden henger på meg. Hodet henger ikke helt med på kroppsendringene. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg fortsatt den samme gamle, tykke Anniken.

Vennene hennes har forsøkt å få henne til å innse at hun har blitt tynnere.

– En av mine venninner er like tynn som meg, og jeg har alltid sett på hun som veldig slank. De fikk meg til å ta et bilde med henne så jeg skulle se at jeg ikke er større enn henne. Det var først da jeg virkelig så endringen. Men jeg klarer ikke å skjønne det. Hodet mitt må rekke å komme etter.

– Ikke for skjønnheten

Fedmeoperasjonen ved klinikk Stokkan kostet 118 000 kroner. Anniken tok opp lån for å få råd.

– Jeg tok ikke operasjonen for skjønnhetens skyld, men for helsa. Jeg ser på det som en investering.

Da hun oppsøkte fastlegen med vektproblemet, fikk hun beskjed om å gå hjem og legge om kostholdet, spise mindre og begynne å trene.

– Så enkelt er det ikke. Ingen vet hvordan det er å være tykk før de har vært det selv. Mange leger skjønner ikke hvor vanskelig det er. Det er ikke bare å endre kostholdet og trene.

Ikke klart det uten operasjon

– Hadde du klarte å gå ned i vekt uten operasjonen?

– Jeg har tenkt mye på det. Jeg trente annenhver dag i tre måneder, og gikk ikke ned i vekt. Jeg hadde ikke klarte å gå ned i vekt og legge om livsstilen min uten denne operasjonen. For meg var dette løsningen. Men operasjon er ikke løsningen for alle.

Anniken tør ikke tenke på hvordan det hadde vært for henne og dattera si om hun ikke hadde foretatt en fedmeoperasjon.

– Jeg jobber mer etter operasjonen,  har nå to jobber – som lærervikar og butikkansatt på Nille. Dagene har flydd etter inngrepet. Jeg har nesten ikke rukket og tenkt over at jeg er fedmeoperert.

I etterkant av operasjonen har hun blitt tett fulgt opp av legen ved Teres Stokkan, forteller hun.

Dårlige matrutiner

En av grunnene til at hun ble overvektig tror hun er fordi hun er vokst opp med dårlige matrutiner.

– Jeg vokste opp med pappaen min. Vi hadde aldri god råd. Jeg fikk aldri godteri . Vi spiste heller ikke middag hver dag. Da jeg kom i ungdomstida og tjente mine penger kunne jeg plutselig kjøpe den maten jeg ville ha.

– Har du kjent på tabu rundt fedmekirurgi?

– Jeg bor i en liten bygd, og alle der vet at jeg er fedmeoperert. Ingen har sagt noe negativt til meg så langt. Jeg så for meg «Herregud, hun er så tykk at hun må bli operert». Men jeg har aldri lagt skjul på operasjonen min, jeg har aldri vært redd for å si det.

Når jeg ser meg i speilet ser jeg fortsatt den samme gamle, tykke Anniken

– Større respekt som tynn

– Mange fedmeopererte opplever å få mer respekt som tynne enn tykke, ifølge prosjektleder for fedmekirurgi ved Teres Stokkan, Trude Langeng.

Teres Stokkan opererer overvektige med en BMI under 40, og har så langt kun utført fedmeoperasjonen gastric sleeve – den forminsker magesekken.

De fleste fedmepasientene sliter også med å forstå kroppsendringene sine i etterkant av operasjonen.

– Hodet rekker ikke å henge med. De går ofte hurtig ned i vekt, og mange sier at de ikke kjenner igjen kroppen sin når de ser seg selv i speilet. Dette blir fulgt opp av psykolog på gruppemøter etter operasjonen, sier Langeng.

Ikke samme krav

I motsetning til det offentlige, stiller ikke Teres Stokkan de samme krav om vektreduksjon i forkant av operasjonen – fordi de fleste som opereres ved klinikken har en BMI under 40.

– Alle skal gjennom en pulverdiett i forkant for å minske fettet rundt leveren. Under informasjonsmøte i forkant av operasjonen stiller vi krav om å slutte og røyke, spise fem måltider daglig og at de må være i fysisk aktivitet. Vi opererer ingen som røyker. Og mislykkes de med å legge om livsstilen i forkant vil de mest sannsynlig streve med endringen etter operasjonen, sier Trude Langeng (bildet).

– Hodet rekker ikke å henge med. De går ofte hurtig ned i vekt, og mange sier at de ikke kjenner igjen kroppen sin når de ser seg selv i speilet.

 

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Musiker Charlotte Audestad er ikke i tvil om viktigheten av budskapet. Hjemme hos hennes familie var det aldri alkohol på bordet i jula. Det var med på å gjøre jula trygg og god for henne og søsteren, minnes hun.

Hjemmelaget. Kirkens Bymisjon selger hjemmelagede julegaver på Sirkus Shopping aksjonshelga – som disse brosjene.

Audestad er ambassadør for Kirkens Bymisjon og med på deres kampanje Gled en som gruer seg til jul. Førstkommende fredag  synger hun sangen hun har skrevet inspirert av bymisjonens arbeid på Sirkus Shopping. Bymisjonen flytter denne dagen kampanjen til kjøpesenteret, ikke minst for å få frem budskapet ved hjelp av kontrasten mellom de som gruer seg til jul og pengebruken i den kommersielle julen.

Gavepress og stress

– Å grue seg til jul kan folk gjøre på ulike nivåer. Det som er synlig, er det som går på gata. Noen kan grue seg til gavepresset og stress forbundet med det. Mange barn gruer seg for at foreldrene drikker enda mer alkohol i jula. Jeg er spesielt opptatt av barna og den angst og usikkerhet de kjenner på  i forkant og i jula, sier Audestad.

Når hun skulle skrive årets julesang, tok hun utgangspunkt i sin egen trygge barndoms jul.

I en serie artikler frem mot jul vil Byavisa i samarbeid med Kirkens Bymisjon fortelle historier som belyser bymisjonens arbeid for de som gruer seg til jul. Byavisa oppfordrer sine lesere til å støtte aksjonen: Send sms glede til 2490. Da bidrar du med 80 kroner til aksjonen.

– Jeg vokste opp i en familie der alt bare var godt, men vi ble alltid oppfordret til å sende en tanke til de som ikke hadde det så godt. Foreldrene mine lærte meg at vi skulle sette pris på at vi hadde det godt, forteller Audestad og synger refrenget for oss.

«Ut dale snøen, tett i tett. Veien ligg kald og forlatt. Tenke kor heldig vi e som får sov, trygt under dyna i natt. I vinduet heng den å lyse opp rommet, ei stjerne så varm og så gul. Send en tanke, en klem og litt varme, te dem som itj gler sæ te jul.»

– For meg er det en sang og et budskap til alle, uansett hvordan man har det. Lite som skal til før man plutselig faller utenfor. Vi må løfte blikket og se hverandre. Selv tenker jeg på hvor heldig jeg er som har så ressurssterke foreldre. De har hjulpet meg mange ganger, også økonomisk, smiler Audestad som også synger sangen på Varmestua i Vår Frue kirke 30. november.

Sette i gang tanker

– Hvordan blir det å synge et slikt budskap på Sirkus Shopping, hvor folk først og fremst er i handlemodus?

– En bra arena for å få frem budskapet. Kanskje får de handlende seg en liten «støkk».  Jeg håper de kan ta det med seg og tenke litt videre på det.

Gateprest Siv Limstrand i Kirkens Bymisjon synes også det er kjempebra å spre budskapet på et kjøpesenter.

– Vis meg en som ikke gruer seg til jul, på en eller annen måte. Hele aksjonen Gled en som gruer seg til jul, handler om å få folk til å reflektere. Og selvsagt også gi en pengegave ved å sende en sms. Ved å bringe aksjonen inn på et kjøpesenter, kan vi kanskje få folk til å stoppe opp litt og tenke over hva de vil med jula og hva de forbinder med virkelig glede. Kanskje kan vårt budskap inspirer dem til å være glad for det de allerede har, i stedet for å la seg frustrere over at de føler de må kjøpe dyre julegaver. Jeg tror ikke folk er i tvil om hva som gjør livet verdt å leve, og det er ikke gaven til 2000 kroner til poden på to år, sier Limstrand.

Hun støtter budskapet til Audestad om å droppe alkoholen i jula .

– Vi er glad for å ha Charlotte som en av våre stemmer utad. Hun formidler budskapet på sin egen måte, noe som er viktig for oss.

– Jula er hellig

– Jula er hellig. Å komme hjem til mamma og pappa er så godt.  Da har jeg ei hel uke sammen med dem, katta og søstra mi. Jeg elsker luktene  og det sakte tempoet, sier Audestad.

Ps.

Charlotte Audestad holder konsert ved Sirkus Shopping 15.november kl 17.00. Lørdag 16. november er det igjen duket for konsert -  da med Rasmus Rohde kl 11.30- også han ambassadør for Kirkens Bymisjon.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Jeg tenker for en idiot jeg er.  Vil ikke ta det innover meg, men når datteren min spør om når jeg kommer ut av fengselet, tar jeg det innover meg.  Bra du spør om det. Ingen andre har spurt før.

– Er det noe du helst prøver å ikke tenke på?

– Ja.

Lars har hatt plass på Modulen ved Trondheim fengsel i ni måneder – et rustiltak for innsatte som har erkjent at de har et rusproblem og er villige til å gjøre noe med det. Modulen sikter etter å gi innsatte økt livsmestring og livskvalitet. Lars har gått på amfetamin, flere typer piller og mye ecstasy.

Ordene han ikke finner

Sol og frostrøyk, høstfarger og frisk luft. Løvet på bakken rammer inn den strake veien mot Leira fengsel. Høye trær brer seg over oss.

Inne, varmt og godt. Lars er høy, har et fast håndtrykk og smiler med øynene. Gangen har mange  nummererte dører. Han fisker nøkkelen opp fra bukselomma. Veggene er overfylt av permer, papirer, riskjeks og rosiner. En vask. Et lite speil. Småkaldt.  Bort fra varmen nede i stua og opp til kulden i rommet hans.

Her tenker han mye. Men det er noe han ikke tør helt å la tankene fare til. Et vagt smil forsøker å gjøre opp for ordene han ikke finner. Flaut.

– Hvor kommer behovet for å være kriminell fra?

– Jeg har bestandig vært urolig. Urokråka på skolen. Jeg byttet skole ofte og alle de første dagene var jeg inne til rektor. Jeg slåss mye, hærverk og mye rart. Mora mi drakk. Foreldrene mine ble skilt da jeg var et halvt år. En trøblete oppvekst, barnevernet var tidlig inn i bildet.

Leveranser av stoff

I 2011 ble Lars tatt med 6,3 kilo amfetamin. Han fikk fem år.

– Før denne dommen satt jeg inne på en dom på sju måneder for vinningkriminalitet.

Da Lars satt inne for den forrige dommen gjorde han seg bekjentskap i fengselet om leveranser av stoff.

– Tre måneder etter jeg slapp ut ble jeg tatt igjen, fikk fem år. Det  gikk slag i slag.

– Hva tenker du om det i dag?

– Jeg har tatt et valg nå.

Lars var i en ulykke fire dager før han ble arrestert. Slik ble  han tatt.

– Jeg tok piller og kjørte motorsykkel. Har ikke lappen,  sovnet på sykkelen og krasjet. Da jeg ble arrestert på sykehuset tok jeg et valg. Tenkte at nå får jeg en lang dom, og har mulighet til å forandre meg. Men det er ikke før du er ute i prøvetid at du kan vise at du har forandret deg. Da blir du  eksponert for alle fristelsene.

– Jeg skal skjerpe meg. Jeg har to barn, vet du.

– Må bryte sirkelen

Lars reiser seg fra tresenga og strekker seg etter en bunke med bilder. Stolt. En datter på 10 år og en sønn på tre .

Barna hans er en pådriver for å skjerpe seg.

– Nå får det briste eller bære. Jeg må bryte sirkelen. Føler at jeg har kommet langt. Her inne er du fratatt alle muligheter til å ruse deg og til å gjøre kriminelle handlinger. Gleder meg til å vise at jeg har forandret meg.

Lars var under 10 år første gang han var i konfliktrådet.

– Jeg har vært kriminell hele tiden.

Bortsett fra da han var sammen med moren til datteren sin. Da var han en ordentlig kar, sier han.

– Jeg er skilsmissebarn. Ikke at det er en unnskyldning for å gjøre kriminelle handlinger, men jeg har eldre venner. Da blir man eksponert for mye tull og tøys.

Alt det gale Lars gjorde som liten fikk aldri konsekvenser.

– Foreldrene mine sa bare at det var dumt, og faren min kalte meg en klovn. Det straffet seg aldri å gjøre kriminelle handlinger. Før nå. Men nå er det Staten som straffer meg.

Syk tanke

Han fikk sin første dom i 2007.

– Hva tenkte du?

– Helt ærlig: Gud, så bra de ikke tok meg for alt jeg har gjort.

– Når du sitter her inne, føler du at du har frihet?

– Her på Leira er noe helt annet enn på Tunga. Her er vi ikke innlåst, ikke vakter. Du bare vet om at det finnes ei grense. Så jeg føler frihet, ja. Jeg kan ikke ruse meg, og det er veldig godt.

Prøvelser

Men han ble fristet da han var på permisjon i mars. Han tok toget for å besøke dattera si.

– Der var det folk som drakk og var i kjempestemning. Og helvete, for å si det rett ut, det var tungt. Det var akkurat som jeg måtte spenne på meg et belte – «du sitter i stolen, Lars, du henter deg ikke drikke».  Jeg må tenke at jeg er i fengsel, og at jeg ikke vil miste plassen min på Modulen. Jeg er ikke vant til å tenke rasjonelt. Jeg er vant til å hente det jeg vil ha og gjøre det jeg vil.

– Hva gjør at du vil forandre deg?

Han tenker. Basstemmen runger. Tar ut snusen fra leppa. En inn igjen.

– Tungt

– Jeg har blitt voksen nok til å bli flau over mine handlinger. Og jeg har aldri vært flau. Aldri hatt grenser. Nå er jeg 32 år og har to barn. Når  du ruser deg, reflekterer du ikke, du bare kjører på. Nå ser jeg at de tingene jeg har holdt på med er riv ruskende galt. Flaut!

– Hvordan er det å sitte her inne med tanke på barna dine?

Et vagt smil forsøker å gjøre opp for ordene han ikke finner.

– Himmel og hav. Du spør spørsmål. Tungt, jeg skulle så gjerne vært der for dem. Det er veldig synd i dem. Sliter mest med det,  men det er den konfrontasjonen jeg helst ikke vil ta med meg selv.  Det blir så mye følelser og anger. Du ser ned på deg selv: At du kunne gjøre noe sånt mot barna dine. Du skyver det fra deg.Det er det verste jeg kunne gjort mot dem – å ikke være til stede.

– Jeg ga faen

Lars snakker om hvordan rusen tar av.

– Mengden du bruker. Systemet du må opprettholde for å ha råd. Og det du gjør når du ruser deg. Galskap. Du sprenger grensene dine. Det du er redd for,  gjør du. Steingalt.

– Hva er det verste du har gjort?

– Å forsømme barna mine. Etter det er det at jeg satt amfetamin i sprøyte. Da har du brutt en barriere. Da har du blitt gal, blitt gal.

– Hva er det beste du har gjort?

– Å ivareta familien min da jeg var sammen med moren til dattera mi. Vi bygde hus og hadde det på stell.  Jeg gjorde ingenting galt. Jeg hadde jobb.

– Hva skjedde?

– Det ble samlivsbrudd. Da koblet jeg helt ut, jeg har ikke åpnet posten min siden 2006. Jeg lukket meg helt. Gjelda økte. Jeg ga faen.

Han ser ut vinduet. Fra kulden i rommet mot de glinsende falne løvene på bakken.

– Jeg vil gjerne ha en familie igjen.  Hadde det veldig trygt og gjorde ingenting galt. Jeg levde et normalt liv.

Gud, så bra de ikke tok meg for alt jeg har gjort. Lars Christensen

Dype samtaler

Han er på broen sier han. Midt mellom.

– Jeg kan skjerpe meg eller falle tilbake. Men mye har skjedd i det siste.

Han har truffet en jente.

– Vi møttes i fengselet på Tunga. Jeg er veldig glad i henne og setter stor pris på henne. Jeg ser frem til å ha et liv med henne. Vi har hatt mange dype samtaler. Egentlig bra at hun har sittet inne. Jeg kan ikke se for meg å være sammen med noen som ikke forstår min situasjon. Jeg ser en lys fremtid. Her i fengselet gjør han  ferdig utdannelsen som ventilasjonsmontør.

– Tenker du at du har kastet bort alle årene du har sittet i fengsel?

– Nei, for  nå vil jeg klare å forandre meg. Men jeg har kastet bort barneårene til ungene mine.

– Måtte du få en dom for å forandre deg?

– Ja.

Hverdagen hans før han ble buret inne var et stort surr.

– Vanvittig mye stoff. Selge dop, stikke fra politiet og null ansvar. I fengselet var det bare å sone en dom og lukke øynene til jeg var ute igjen. Helt sinnssykt.

Han knepper hendene sammen.

– Jeg var aldri i ro mer enn fem minutter på en plass. Sov aldri. Bare våken.

– Hvordan er det å tenke tilbake på?

– Du ser det som galskap. Men det kan forsvares der og da, ikke sant. Du må gjøre det for å opprettholde økonomien og tjene penger for å ha det forbruket du har.

– Har du kommet langt?

– Ja: Noen her på huset stakk amfetamin opp i ansiktet mitt. Da kjente jeg kniver i brystet og ville bare få de bort herfra. De måtte dra, men alle på huset måtte jo ta urinprøve.

– Hva gjorde at du begynte å ruse deg?

– Higet etter å prøve noe nytt.

Han begynte å selge stoff i 2006, tjente penger.  I 2011 kunne han tjene 1,3 millioner kroner på få måneder.

–  Jeg hadde masse folk i nettverket mitt. Ikke så mange over meg, men mange under meg. Var hovedmann.

– Du styrte alt.

– Tenkte du på familien din?

– Lukket alt ute. Ringte ikke dattera mi. Snakket ikke med noen.

– Da vi gikk inn, sa du «flaut». Hva mente du med det?

– Hadde jeg visst at du skulle inn på rommet mitt, hadde jeg blåst hele rommet så det så skikkelig ordentlig ut.

Lars satt fengslet på lukket avdeling på Tunga i to år. Deretter kom han på Modulen, og gikk fra Modulen til åpen soning på Leira fengsel.

– Jeg oppførte meg bra, ble godt kjent med vaktene. Så det har blitt lettere og lettere.

– Skjønner dattera di at du sitter i fengsel?

– Ja. Hun har vært på besøk. Hun forstår ting når du sier ting til henne. Hun er veslevoksen. Jeg tenkte mye på om jeg skulle si sannheten til henne.

10-åringen har presset pappaen sin.

– Hun spør når jeg kommer ut. Jeg har lyst til at tida skal gå fortere. Hun synes det er dumt at pappa har gjort dumme ting. Hun gir uttrykk for at hun savner meg. Det gjør vondt, det stikker voldsomt dypt. Det er et sårbart tema, flaut når ungene dine spør. «Pappa, når kommer du ut av fengsel?» Og det river. Jeg tenker faen for en idiot jeg er. Det kjennes. Men jeg vil ikke ta det innover meg, jeg har ikke lyst. Men når hun spør så gjør jeg det. Virkelig. Det stikker. Det er bra du spør. For det er litt godt å kjenne på det. Det er ingen andre som har spurt om dette.

– Er det noe du helst prøver å ikke tenke på?

– Ja.

Da kjente jeg kniver i brystet og ville bare få de bort

Samarbeider om å Gir innsatte økt livsmestring

Stavne Arbeid og Kompetanse og Trondheim fengsel har med Modulen i ti år samarbeidet om å gi innsatte med rusproblem et bedre liv. 

– For noen er dette liv eller død, sier teamleder Berit Brekke Hansen.

Modulen er en egen avdeling ved Trondheim fengsel og har 15 plasser. Innsatte løslates videre til ulike løp ofte i samarbeid med andre instanser. Modulen er et tilbud til innsatte som har erkjent rusavhengighet og som har et ønske om endring i egen livssituasjon.

– Innsatte gis mulighet til å tilegne seg ulike ferdigheter, utvikle kompetanse med hensyn til kommunikasjon, samhandling og selvkontroll, samt bedre bearbeidelse av egen kriminalitet og rusavhengighet. Vi ønsker at det ikke skal være  åpent rom mellom løslatelse og behandling, sier Brekke Hansen.

Gjennom Modulen gis innsatte muligheter til å starte endrings- og rehabiliterinsprosess ut ifra den enkeltes behov og ståsted. Tiltak og virkemidler er i all hovedsak basert på fire områder: Arbeid/utdanning, rusfaglig arbeid, programvirksomhet og miljø- og trivselsaktiviteter.

For å få innpass på modulen må den innsatte levere søknad, komme på intervju og gjennom en inntaksmøte. – Alle som søker om å få komme til modulen må ha erkjent at de har et rusproblem og være villig til å gjøre noe med det, sier Brekke Hansen Hun tror at de innsatte ved Modulen føler at de blir sett, samt at de bygger gode relasjoner. – Vi har 15 stykker her til enhver tid, og hver og en av dem har en ansvarsgruppe – det offentlige hjelpeapparatet, Nav, kommunen og fastlegen. Det handler om å legge til rette for løslatelse.

Ansvarsgruppen, i samarbeid med den innsatte, planlegger mot løslatelse eller løslatelse til en annen soningstype.

– I tillegg til dette har vi også russamling en gang i uka, morgenmøte hver dag og individuelle samtaler med de innsatte, sier Brekke Hansen.

– Dette samarbeidet er kjempeviktig. For noen er det liv eller død. Om de ikke jobber med seg selv inne i fengselet, ruser de seg videre når de kommer ut.

Trua på livet

Direktør ved Stavne, Hrønn Thorisdottir, har fått positive tilbakemeldinger.

– De innsatte får trua på seg selv, trua på livet, økt selvtillit og de føler mestring. Dette er utrolig viktig. Fengselet er en bra arena for endring, sier hun.

–Innsatte får tak i livene sine når de kommer på modulen, og vi må legge til rette slik at prosessen fortsetter utenfor fengselet. (På bildet Berit Brekke Hansen (t.v) og Hrønn Thorisdottir ved Stavne Arbeid og Kompetanse.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Hun står med et lite fotoapparat i hånden, bar ned til brystet. Hun stirrer inn i linsa, rett på deg og til siden.  Hun ser redd, skeptisk og bestemt ut på en gang. Bildene er glimt fra hennes film Flink pike.

Hun håper så mange flinke piker som mulig tar turen til Dokkhuset 16.november.  Da er hun i Trondheim i forbindelse med Trondheim Dokumentarfilmfestival.

Gode venner og kollegaer. Lars Joakim Ringom i Medieoperatørene og regissør Solveig Melkeraaen gjester Trondheim.

Her viser hun klipp fra filmen. Samt inviterer til samtale. Med seg har hun Lars Joakim Ringom Mediaoperatørene AS som produserer Flink pike.

Elektrosjokk reddet livet mitt

Flinkpikegutt

– Han har vært min regiassistent, min venn og medvirker selv i filmen. Han er en «flinkpikegutt». Vi synes det er viktig å formidle at det ikke bare gjelder jenter. Til sammen har vi en rekke tips om hvordan man kan «gi litt mer faen»  og ta mer vare på seg selv.

Melkeraaen har laget en film om det å bli syk. Syk av å være flink pike. Hun vil inspirere andre flinke piker til å gi faen. Mer faen.

Hun øver seg. Prøver å gjøre  færre «bør- og må-ting». Hun synes det er vanskelig, men helt nødvendig. For å leve livet videre.

Alvorlig deprimert

Den personlig dokumentarfilmen handler om Melkeraaens opplevelser fra å være en suksessfull filmregissør til å plutselig  bli rammet av angst og depresjon.  Hun ble innlagt på akuttspsykiatrisk sykehus. Hun var så lenge en flink pike som skulle gjøre alt så perfekt at hun til slutt ble alvorlig deprimert av det.

Hun fikk elektrosjokk. Denne opplevelsen har hun allerede laget en kortfilm om på VGTV i serien 300 sekunder. Mitt elektrosjokk. Melkeraaen ønsker mer åpenhet rundt psykiske lidelser, og mener at de snart 5000 likes – uten at hun har gjort så mye  – på Facebooksiden Flink Pike forteller noe om at det er behov for det. Behovet for filmen er der.  Senest i går fikk hun tilbakemelding fra en av likerne at det er godt å bli minnet på og få støtte til at det er greit å gi litt mer F.

Holder tett

– De aller fleste holder tett om psykiske problemer, som for eksempel angst og depresjon. Mange er redd for å fortelle arbeidsgiveren sin at de er psykisk syk.  Jeg har venninner som ikke en gang forteller det til foreldrene sine, fordi de er redd for at de skal belaste den med denne bekymringen. Mange bærer det alene, og holder det utenfor familien, sier Melkeraaen.

Hun har ikke holdt sykdommen skjult for familien sin.

– Filmen handler om meg og min familie. Dokumentaren er personlig. Å fortelle historien uten dem, hadde vært vanskelig. De var så involvert, sier Melkeraaen.

Maktesløs

Hun synes det er viktig å få frem pårørendeperspektivet.

– Å forholde seg til en som er psykisk syk, er vanskelig, tungt og krevende.  Å føle seg maktesløs i forhold til sine egne barn, slik mine foreldre gjorde, er vel det verste man kan oppleve. Jeg har snakket mye med mamma og pappa om filmen. De synes den ble bra – og ærlig. At det var slik det var.

Jeg hadde lyst til å ta mitt eget liv

Filmen er også en kjærlighetshistorie. Hun og kjæresten ble sammen for ti år siden da de traff hverandre som studenter. Etter fire år ble hun syk. Alvorlig syk. Deprimert. Suicidal.

– Vi har gått gjennom vanskelige ting, og kommet ut på den andre siden. Det har gjort oss sterkere og klokere, sier Melkeraaen som nekter å se på psykisk sykdom som en svakhet. Heller som en styrke. Man skal ikke gå rundt og skamme seg over det. Understreker hun.

Å fortelle sine nærmeste at man har angst og er deprimert, kan ifølge Melkeraaen være vanskelig. Å fortelle noen at man har fått elektrosjokk, er enda verre. Behandlingformen er stigmatisert. Mange tenker umiddelbart på filmen Gjøkeredet.

Alternativet var tung medisinering

– Med det samme jeg fikk forelagt elektrosjokk som behandlingsform, tenkte jeg selv med en gang på den filmen, og  hva hovedpersonen der måtte gå gjennom.  Jeg gjorde det samme selv, sier Melkeraaen som håper det kan bli en debatt om behandlingsmetoder etter at folk har sett Flink pike.

Hun sa ja til elektrosjokk. Behandlingen består i at man utløser kunstige epileptiske anfall ved å lede elektrisitet gjennom pasientens hjerne. Melkeraaen hadde god effekt av behandlingen.

Fikk tilbake livet

– Alternativet var tung medisinering, men per i dag har dette flere dokumenterte bivirkninger enn elektrosjokk, sier Melkeraaen om behandlingsformen som i dag er utbredt ved psykiatriske sykehus.

– Til og med helsepersonell holder tett om den, opplever Melkeraaen.

– Elektrosjokk reddet livet mitt, Jeg var suicidal. Den fikk meg tilbake til livet mitt, det jeg hadde, med kjæresten, familien min, vennene mine  og jobben min.

– Forsøkte du å ta livet ditt?

– Det får du svar på i filmen.

Selvmord er et tabubelagt tema, noe Melkeraaen forteller åpent om i filmen.

– Jeg har kjent en del som har tatt livet av seg fordi de har vært så deprimerte.  Jeg har kjent på det å være så langt nede at jeg hadde lyst til å ta mitt eget liv.  Har man få ord å sette på det, blir skammen enda større.

Sov ikke, spiste ikke

Melkeraaen var svært langt nede. Tungt deprimert. Hun var syk av det hun kaller flink pike-syndromet. Hun ble rammet av en alvorlig depresjon etter å ha jobbet konstant over lengre tid, sov ikke, spiste ikke. Utbrent. Det var ikke det kreative som krevde henne – hun elsker å være kreativ -  det var alt det andre, organiseringen som kreves for å få en film ferdig, penger, regnskap, ting hun rett og slett ikke liker å holde på med, som krevde for mye av henne.  Diagnosen hun fikk var klinisk alvorlig deprimert, som innebærer kjemiske endringer/blokkeringer i viktige nervebaner i hjernen.

– Noen får ME, migrene eller prolaps. Jeg ble deprimert, sier Melkeraaen.

Sykdommen begynte med at hun våknet med angst og uro i kroppen. Følte seg helt utslitt, klarte ingenting. Klarte ikke å dusje. Klarte ikke å være kreativ. Klarte ingenting.

Kjæresten kjente meg igjen

To uker etter at hun ble innlagt fikk hun tilbud om elektrosjokk. Selv var hun så dårlig at hun ikke tenkte så veldig mye over det. Hun var så deprimert at hun ikke orket tanken på å leve. Hun er glad for at hun hadde en ressurssterk familie som sammen kunne vurdere om dette var verdt å prøve.

– Når man er så dårlig, oppleves det som en aldri skal bli frisk igjen. At du aldri skal tilbake til livet. Depresjon og angst tar all plass.

Hun fikk seks elektrosjokkbehandlinger. Ganske snart begynte hun å synes at ting ikke var så uoverkommelige lenger.

– Kjæresten min begynte å se igjen meg slik han kjente meg, en handlekraftig, ressurssterk og glad person.

Og det ble overkommelig å dusje. Overkommelig å lage julepynt. Massevis av julepynt. Koste seg med det.

Ikke svak av å si nei

Samtidig begynte vanskelige prosessen med å bli mindre flink pike. Hun måtte det, for å minske risikoen for å bli syk igjen. Noe som ifølge Melkeraaen verken handler om å bli en svakere person. Man er ikke et svakt menneske fordi man sier nei.  Gi faen.

I Trondheim denne kvelden på Dokkhuset vil hun snakke om kunsten å gi mer faen.

Den flinke piken sier aldri nei. Hun – eller han – er gjerne en ressursperson som alle vil skal være med. Samtidig har hun også lyst til å bidra. Til å være med. Stille opp. Være perfekt. Men det er en grense også for den flinke piken for hvor mye hun kan putte inn i en dag.

Nok er nok

I dag kjenner Melkeraaen mer etter når nok er nok. Tenker at det kanskje ikke er så farlig om at hun i tillegg til jobben, skal ha vasket huset og lagd mat fra grunnen av når de skal ha gjester.

– Å være til stede, er viktigere enn å polere huset.

Hun synes det er et samfunnsproblem at folk føler presset på å være perfekte. Hun synes det er en tankevekker når pillemisbruket går stadig oppover. Hun tenker spesielt på unge kvinner.

– De skal prestere på alle området. Se bare på Facebook. Ingen der som legger ut «fy faen jeg gruer meg til hytta, for jeg hater å gå på ski». Vi må våge å være mer åpen og ærlig. Hvis jeg er mer åpen og ærlig, kanskje andre blir mer åpen og ærlig.

Galgenhumor

Filmen Flink pike har premiere på norske kinoer i løpet av vinteren 2014. Melkeraaen tror  de som ser filmen, vil oppleve en positivitet. Galgenhumor. Håp. Hun håper folk kan bli litt mer fandenivoldsk. Si faen heller, hvorfor bryr jeg meg om det andre mener. Gi faen. Hun liker å bruke humor på dønn alvorlige ting – som å plassere seg og søsteren på en hudpleiesalong, for at de med bomullsdotter over øynene skal snakke om – nettopp elektrosjokk.

– Det er litt sånn som med Magnus Karlsen i sjakk. Han elsker å finne kreative løsninger på spillet. Det gjør jeg også. Og når det gjelder film finnes det uttallige løsninger for å fortelle en historie, sier Melkeraaen som også i Flink Pike velger filmatiske grep som ikke er så vanlige i en dokumentarfilm.

Ut av mørket

– Jeg bestemt meg tidlig for å være åpen. Filmen har gjort det enklere for meg.

– Er du helt frisk nå?

– Jeg er bare et menneske, kan ikke kontrollere om jeg blir deprimert igjen. Men det jeg vet nå, er at det er mulig å komme seg ut av mørket. Den erfaringen hadde jeg ikke før jeg ble syk, sier Solveig Melkeraaen. Mindre flink pike.

Noen får ME, migrene
eller prolaps. Jeg ble deprimert.
Solveig Melkeraaen

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

-Bransjens budskap: – Vis mer interesse

Har Trondheim en strategi for olje og gassnæringen i det hele tatt? Politikerne viser liten interesse i å fronte olje og gass som satsingsområde mener næringen i Trondheim. De viser blant annet til at Møre og Romsdal har lyktes i å etablere kunde- og leverandørrelasjoner innen olje og gassnæringen i langt større grad enn Trondheim og Trøndelag.

Bransjeanalyse 

Dette fremgår av en fersk omfattende bransjeanalyse gjennomført av Impello Management AS på oppdrag fra MOLGA (Midt-Norge olje og gass), SpareBank 1 SMN, Det norske oljeselskap, Statoil og samarbeidsorganet Trondheimsregionen. Rapporten viser at hele 72 prosent av Midt-Norges samlede omsetning på 65 milliarder kroner innen olje- og gassnæringen skjer i Møre og Romsdal. Sentrale deler av bransjen var derfor samlet hos SpareBank 1 SMN sist fredag for å diskutere hvordan Trondheim og Sør-Trøndelag kan styrke sin posisjon og tette gapet til fylket i sør-vest.

Etterlyser offensiv holdning 

– Da vi snakket med bransjeaktørene i Trondheim i forbindelse med utarbeidelsen av analysen, så var hovedinntrykket at politikerne i Trondheim har liten eller ingen interesse i å fronte olje og gass som et satsingsområde for byen. En del stilte til og med spørsmål om Trondheim hadde en strategi for denne næringen i det hele tatt, forteller analytiker Jon Ragnar Viggen fra Impello. Han påpeker at det er bred oppfatning blant intervjuobjektene at økt politisk engasjement fra politikerne i Trondheim er viktig for å fremme olje og gassnæringen i hele fylket. – En langt mer offensiv holdning til olje og gass vil både gjøre det mer attraktivt for nye aktører å etablere seg i regionen, understreker Viggen. Det legges videre vekt på at Trondheim må satse mye sterkere på de konkurransefortrinnene som Trondheim som «teknologihovedstad» allerede har.

Unikt konkurransefortrinn 

Roar Bekker, administrerende direktør i Electromagnetic Geoservices (EMGS), som driver med leting og kartlegging, mener miljøene på Rotvoll, Sintef og Ntnu har fostret en rekke spin-outs med banebrytende teknologi, noe som gir regionen et unikt konkurransefortrinn. Spesielt innen prosjekterings- og engineering. Han mener imidlertid at Trondheim på langt nær utnytter mulighetene godt nok.

Ikke fått ut potensialet 

– Jeg føler at regionen ikke har fått ut potensialet som ligger i skjæringspunktet mellom forskning og kommersialisering av teknologi. Med miljøet vi har i Trondheim burde det vært langt flere teknologidrevne selskaper som kjempet om å bli en underleverandør til olje- og gassvirksomheten i regionen, uttaler Bekker i rapporten fra Impello. EMGS har i dag cirka 300 ansatte og omsatte for 981 millioner kroner i 2012. Walther Gifstad, regionleder i Aker Solutions i Midt-Norge, trekker fram at det er lite tradisjonell industri igjen i Trondheim. – Ideelt sett burde disse områdene vært fylt opp av aktivitet som kunne knyttes opp mot olje og gassnæringen, mener han.

Kake fra Orkanger 

Flere aktører i Impellos bransjeanalyse mener i tillegg at situasjonen er en ganske annen utenfor Trondheim. – Dersom en ny aktør kommer til Kristiansund, en stor kontrakt signeres, eller at en bedrift rett og slett har et jubileum, stiller ordføreren opp med både kake og stor engasjement. En slik holdning smitter over på næringslivet og lokalmiljøet, og er med på å bygge opp et inntrykk av at Kristiansund er en olje- og gassby, hevder administrerende direktør i Certex Offshore Services AS, Lars Gåsø. Bedriften med base i Kristiansund driver med logistikk og hadde i 2012 67 ansatte og 98 millioner kroner i omsetning. Fabrikksjef Lars Gåsø hos Bredero Shaw har et lignende inntrykk av det politiske engasjementet i Orkanger.

Spøker om halvtimen 

– Politikerne og de ansatte i kommunen gjør svært mye for å tilrettelegge olje- og gassnæringen. Vi pleier å spøke med at det kan ta opptil så mye som en halvtime fra vi har sendt inn en søknad til behandling før vi får svar fra kommunen, sier Gåsø. Virksomheten har omlag 200 ansatte og omsatte for 417 millioner kroner i 2012. – Trondheim må bli siste stoppested for olje og gassnæringen når den flytter seg til nordområdene. En utvikling som allerede er godt i gang. Det er bred enighet blant virksomhetene i byen om at vi ikke må bli «overf lydd» når blant annet kjernenæringene i Stavanger og Rogaland skal etablere en siste base før utvinning av olje og gass i nord. Denne basen må vi få lagt til Trondheim, fastslår Viggen. Trondheim tapte også i august kampen om å få lagt det planlagte Senter for økt oljeutvinning lagt til byen, til Stavanger.

Historisk trege 

At Trondheim har beslutningsvegring i forhold til olje og gassnæringen, er ikke noe nytt fenomen. Noe som beskrives av forfatter og byhistoriker Terje Brattberg i boken «Trondheim i endring» som ble skrevet i anledning Næringsforeningen i Trondheim sitt 150-års jubileum i fjor. Bratsberg trekker fram året 1972 som et vannskille for byens næringsliv. politiker-engasjement på olje – For å si det litt forenklet var det dette året Trondheim tapte kampen om å bli Norges oljehovedstad. Kanskje på grunn av den berømte trønderske tregheten? I Trondheim var det fokus på alle problemstillingene som fulgte med. Har vi infrastruktur og logistikk? Har vi tilstrekkelig og store nok arealer? Slik fortsatte det. I Stavanger var tankegangen en helt annen. Der var innstillingen at hvis vi ikke har det – så bygger, skaffer eller ordner vi det på et vis. Trondheim er oljehovedstaden som ikke ble, sier Bratberg. Resten er historie.

Kapret sin bit 

Han understreker imidlertid at næringslivet i Trondheim likevel har klart å kapre sin bit av etterkrigstidens oljeeventyr. – Etableringen av Det norske oljeselskap er det ferskeste og tydeligste beviset på at vi er med. Nærheten til miljøene ved NTNU og Sintef har også gjennom årene gitt grobunn til over 300 firma i Trondheim som spesialiserer seg på å levere teknologi og kompetanse til oljenæringen,

Stiller ordføreren opp med både kake og stor engasjement. Lars Gåsø

 

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Og ikke minst; alle lagledere, trenere og frivillige som har stilt opp. En gedigen dugnadsinnsats, sier æresmedlem Terje Moksnes.

Etter å ha trålet styreprotokoller, årsberetninger, laglister og snakket med et utall eldre Astor-folk, er jubileumsboka endelig i boks.

– Ikke la denne samtalen handle om meg. Jeg har fått god hjelp. Men samtidig; det er tvilsomt om bokprosjektet ville blitt realister uten mitt engasjement for klubben, innrømmer forfatter og styreleder i klubben.

Skulder mot skulder

Gjennom 448 sider og 500 bilder speiles klubbens historie. Fra stiftelsesmøte i Byåsen menighetshus november 1963, til J16 sin triumf under årets Skandia Cup.

– I starten var det innslag av rivalisering mellom Astor og Byåsen IL, som satset mer på ski enn fotball. Ikke rart det når de hadde verdens beste hopplag.

Moksnes og flere mente fotballen ble stemoderlig behandlet i Byåsen IL. Samtidig hadde det oppstått en ishockey-miljø, som ikke fikk innpass hos bydelens største idrettslag.

Obstruksjon

Dette var grobunnen for å etablere Astor. Noe som falt Byåsen IL tungt for hjertet.

– Med påtrykk fra Byåsen IL  stemte tre kretsstyremedlemmer imot at Astor skulle få komme inn i Idrettsforbundet! Hvem disse var, vet jeg ikke. Hadde de sett klubben i dag, tror jeg de ville vært lite stolt over avgjørelsen, sier Moksnes med fynd før smilet faller på plass.

Uansett; 1. mars 1964 ble Astor opptatt som medlem av Idrettsforbundet. Klubben kunne starte arbeidet med å kanalisere barns overskuddsenergi inn mot håndball, fotball og ishockey.

Bredde med toppskudd

For en som selv har fartstid fra klubben og bydelen Byåsen, føles Astors jubileumsbok som en tidskapsel tilbake til Asina-brus, levermos og skruknotter med pigg.

Kjente og navnløse ansikter popper opp. Noen fra årskull med kinnskjegg, andre med neonfargede fotballstøvler. Astors ferske minnebok er like mye bydelshistorie.

I starten var det innslag av rivalisering mellom Astor og Byåsen IL, som satset mer på ski enn fotball

Nesten avviklet

– Astor har vært en breddeklubb fra dag én av. Satset bevisst på aldersbestemte lag. Men klart jeg blir stolt over utøvere som har nådd langt, med bakgrunn fra Astor. Da Christian Steen ble seriemester med Molde, fikk jeg telefon om at nå hadde nok en Astor-gutt nådd helt til topps, sier Moksnes.

Flere har spilt med flagget på brystet, deriblant Ingrid Steen og Alexander Buchmann og Kate Mogseth. Alle håndballspillere.

– Både fotball og ishockey, hvor sistnevnte er ledende innen kretsen idag, drives svært bra. Men jeg gremmes over at vi ikke maktet å holde liv i håndballsatsingen. Du er avhengig av riktig folk med riktig kjemi for å holde det gående. Slik gikk det dessverre ikke.

Den tidligere lederen av Trøndelag fotballkrets har møtt flere utfordringer gjennom et lang Astor-liv. Ikke alt har omhandlet dårlig bevegelse med og uten ball…

Jeg gremmes over at vi ikke maktet å holde liv i håndballsatsingen…

–  Under 40 års jubileet fant vi ut at allianselaget Astor var bestemt avviklet. Det kom som et sjokk! Heldigvis var ikke det formelle i orden, og vedtaket derfor ugyldig. Uten den «glippen» kunne ikke idrettslaget ha feiret 50 år i disse dager, sier Moksnes.

Årganger med lagbilder

Jubileumsberetningen er bygd opp kronologisk. Der hvert årstall danner eget kapittel. Et vell av lagbilder har krevd nitidig etterforskning for å finne navnene på alle spillerne, gjennom flere tiår.

– Veldig mye arbeid. Parallelt har jeg lært mye om klubben jeg i 50 år har vært en del av. Så gammel som jeg er blitt, ser jeg på historien som viktig. De yngre vurderer det kanskje annerledes.

Steffen Iversen

Den siste delen av boken er viet intervju med enkelte Astor-profiler, ført i pennen av Tor Asle Kleveland; Steffen Iversen, John «Kikkan» Angvik og Stein Yttereng. Anne Meisingset og Aina Høve, søskenparet Steen, Buchmann… Enkelte nådde toppen i sin idrett. Andre gode resultater i «Astor-sammenheng».

 Astor har vært en breddeklubb fra dag én av

Stilte klare krav

I dag er klubben gjeldfri, besitter eget anlegg og klubbhus på Havstad. Mye har skjedd i de 50 årene Terje Moksnes har vært aktiv på trenersiden og i driften av klubben.

– I motsetning til da jeg var aktiv trener, er foreldrene i dag mer involvert.  Jeg kan ikke huske at foresatte la seg borti om ungen spilte på første-  eller tredjelaget.

Han registrerer at fokuset i dag ligger mer på det sosiale og lek.

– Jeg var også opptatt av flest mulig, lengst mulig. Men fotball handler jo samtidig om å score flest mål. Den biten har kanskje forsvunnet litt.  Jeg stilte krav. Men tapte vi etter å ha gjennomført det vi hadde terpet på trening, var jeg fornøyd, sier Moksnes.

til topps. Lilleputtlaget blir kretsmestre i 1986. Flere kjente hockey-ansikter her, deriblant Roald og Odd Nilsen som ble seriemestre med TIK.

Skandia cup-Vinnere. Terje Moksnes holder frem J16- triumfen i årets Skandia Cup som ett av klubben nyere høydepunkt.

Mimring. Steffen Iversen og mor Bente blar i utklippsboka fra Astor-tiden. (Foto: Frode Vigtil)

Lilleputter 1969. Trond Pedersen (bak f.v.), Rolf Moen, Axel Hegglund, Michael Hoel, Trond Glørstad, Arne K. Viggen, Bjørn Gelein, Per O. Lynum. Ove Fjørtoft (foran), Lars A. Tiller. Geir Hellebostad, Stig Nossum, Bjørn Olafssen

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Tonje vant 30 timer med personlig trener Peter Halshamn ved Access. I Byavisa og på byavisa.no kan du følge treningen. Slik trente Tonje sist uke:

• Kondisjon på  tredemølle: 25 minutter, hvor 15 minutter var på maksimal stigning på 15 prosent. Her gikk Tonje raskt med en 17 kilos «ryggsekk».  Krevende for lår, runpe og legger. De siste 10 minuttene løp Tonje i et tempo på åtte km/t med litt stigning – bra for å unngå kne-belastningsskader.

• Styrke: 15 knebøy med 18 kilos sandbag på skuldrene. Rumpa nesten ned i bakken. Fire runder. Til sammen 60 knebøy! Høy intensitet, lite pauser og rask pust. I tillegg trener Tonje utfall med 10 kilos medisinball for  å styrke kjernemusklatur og armer, samtidig som lår og rumpe trenes. 12 utfall frem og 12  tilbake. Etter tre runder er balanse og lår slitne.

Mellom settene ble overarmene brukt ved å løfte ballen fra hofta og opp mot haka. Avslutningsvis brukte Tonje  medisinballen til å gjennomføre rotasjonsbevegelser: Tonje sitter på rumpa med beina opp i lufta, somtidig som hun «flyttet»  medisinballen fra side til side.

Trygghet i øvelsene

– De siste øktene har det vært et lite mål å bruke noen av de samme øvelsene – for å skape trygghet i øvelsen, slik at Tonje kan klare øvelsene på egen hånd uten veiledning. Samt at hun  ser framgang. Hvis man ofte bytter ut øvelser, vil man ikke se framgang og det blir derfor vanskelig å opprettholde motivasjon. Når man har et treningsprogram,  bør man følge dette en god stund. Tidsperiode avhenger av hvilke mål man ønsker å oppnå, men et minimum bør være 8-10 uker, sier Peter Halshamn.

I og med at Tonje følte seg litt sliten denne uka, rådet Peter henne til å lytte til kroppen. Han har også oppfordret henne til å spise mer frukt, både på grunn av antioksidanter, men også for å dekke noe av søtsuget.

– Typisk at jeg ble syk nå! Nå når jeg føler jeg har rutinene inne,  blir alt snudd på hodet. Fikk gjennomført tirsdagsøkta med Peter, med noe lavere intensitet. Har etter det ikke trent for å komme til hektene kjappest mulig.  Har fokusert på kaloriinntak utover uka, slik at jeg ikke går alt for mye i pluss når jeg har vært såpass rolig. Håper på bedre form og mer aktivitet i uka som kommer, sier Tonje.

Vinn pulsklokke

– Nå er det fem uker til julaften. Dagene blir gjerne fylt med baking, julebord og julegavehandling. Kosthold og trening blir gjerne tilsidesatt, og tatt fram når juletreet kastes ut.  Prøv å fokusere på kosthold og trening frem til julaften. Sett deg gjerne et mål du skal nå til 24.12, sier Peter Halshamn.

For å motivere nettopp deg til å være flink med kosthold og trening har Access Helt Personlig Trening en konkurranse hver uke fram til julaften. Ta ditt treningsbilde og legg det ut på Facebook og tagg Access Helt Personlig trening, eller legg det ut på instagram og bruk #accesspt og #byavisa! Beste bilde kåres hver søndag. Vinneren får en Suunto pulsklokke med pulsbelte verdi 2000 kroner. God økt!

Vinterkulda forsøker å bite seg fast også på Lerkendal, men det forhindrer ikke niendeklassingene fra Nidaros Idrettsungdomsskole å gi full gass på treningsfeltet. Hit kommer de talentfulle ungdommene for å trene under kyndig veiledning av Rosenborgs juniortrener  en gang  i uka – og det midt i skoletida.

Tre av dem er allerede kommet enda nærmere Rosenborg-drømmen. Olaus Jair Skarsem er i Rosenborgs U16-gruppe, mens Astor-spiller Torbjørn Heggem  og Christer Johansen fra Heimdal akkurat nå hospiterer i U16-gruppa.

Selv  om de hospiterer på tre treninger i uka med RBK, tre med moderklubben og en økt med Nidaros, synes ingen av dem at det blir for mye trening.

De merker imidlertid forskjellen på nivå og ikke minst tempo når de trener med RBK og sine respektive klubblag.

– Dere blir ikke skuffet om dere ikke blir tatt ut på U16-gruppa til RBK da?

– Nei, da er det bare å trene mer, smiler Christer.

Bakgrunnen for samarbeidet med Rosenborg er at skolen ønsker å ha et attraktivt tilbud til sine fotballinteresserte elever. Samtidig ser Rosenborg på det som en fin arena for påvirke fotballivrige 13-15-åringer i skoletida.  Samarbeidet er et pilotprosjekt som nå er forlenget til juni 2014.

Trekkplaster

– Vi er i startfasen, men ønsker på sikt å tilby to økter i uka, sier lærer og trener Lars Edvart Reiten. Han legger ikke skjul på at samarbeidet med eliteserieklubben er et ekstra trekkplaster for elever som har ambisjoner som fotballspillere.

– Å få komme hit og trene innenfor RBK-systemet og på treningsfeltet her på Lerkendal, er klart noe annet enn å trene i Koteng-hallen som vi gjorde før, sier Reiten.

Testes på forhånd

Ifølge ham legger skolen vekt på å tilrettelegge for treningene, blant annet med å ha alt nødvendig utstyr på plass. Det hele ser også proft ut med felles treningsdress med skolens emblem på.

Gjennom elevene er mange av klubbene i Trondheim og omegn representert blant de som deltar i fotballprosjektet. Mange ønsker ifølge Reiten seg inn i gruppa, men de må gjennom flere økter for å testes for om de er kvalifisert for å være med. I dag teller gruppa 25 elever.

– Å trene i skoletida er topp. Her på skolen har vi gym hver dag, sier Torbjørn Heggem.

Ambisjonene har de klare.

– Å komme så langt som mulig., sier Olaus Jair Skarsem.

– Proff?

– Ja.

Nei, da er det bare å trene mer . Christer Johansen

Ps. 

23. november har Nidaros Idrettsungdomsskole åpen dag fra 10.00 til 14.00. Her blir det mulighet for både å høre mer om fotballtilbudet til skolen,  og skolen for øvrig.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Den nye gangbrua får en lav profil og pendler sidelengs, for ikke å skygge for den fredede jernbanebrua. Dette er første gang siden 1952 at det blir bygd ei svingbru i Norge, sier prosjektleder Harald Inge Johnsen i Statens Vegvesen.

Nybrua blir 100 meter lang. Den svingbare delen utgjør 60 meter av bruspennet.

Staten betaler

– Åpning vil skje i september  2014. Ja, dette er et spennende prosjekt. Både byggeteknisk og visuelt. Mange myke trafikanter har forventninger til brua,  tror Johnsen.

Blindveier, fartsdumper og dårlig sikt har preget prosessen frem mot den etterlengtete brua. Tverrforbindelsen manglet brua for gående og syklende da Nordre avlastningsvei åpnet i 2010.  Etter at jernbanebrua på Skansen ble totalfredet i 2005, trodde man likevel på en løsning med «påhengt» gang- og sykkelbru på hver side av den gamle konstruksjonen. Slik gikk det ikke.

– Riksantikvarens fredning gjør at planlagt svingbru nå blir hundre prosent statlig finansiert, sier Johnsen.

Prislappen er satt til 120 mill.

Presis sving

Driftsmessig blir det viktig at åpne- og stengemekanisme fungerer året gjennom.

– Den svingbare delen av brua vil påvirkes av temperaturskifter. På tross av utfordringen må brua treffe eksakt samme punkt på fastlandet. Det fordrer presisjon i anleggsfasen, sier byggeleder Leif Arne Hafstad.

Brua blir bygd i stål og får et fortau på 2,5 meter og et sykkelfelt på tre meter. Overbygningen består av rammeverk med staver, slik at nybrua står i stil med Skansenbrua.

Svingbrua skal åpnes simultant med Skansen Jernbanebru for båter som skal inn og ut av kanalen.

– Vi ønsker en løsning med digital skilting lengre inn på Brattøra, slik at syklister vet om brua er sperret for trafikk grunnet ferdsel med båt. Da kan man eventuelt ta et annet rutevalg for å slippe de ti minuttene prosessen tar, sier Johnsen.

Brua blir garantert en
populær sykkelrute for jobb-syklister

Inkluderer park

I tillegg til selve brua, omfatter prosjektet 250 meter lang gang- og sykkelvei samt parkareal på østsiden av Skansenløpet. Parken skal inneholde beplantning, sandstrand, utstyr for aktiviteter og lek. Dessuten sykkelparkering, sittebenker og belysning.

– Prosjektet er budsjettert til å koste 120 millioner kroner. Brua blir garantert en populær sykkelrute for jobbsyklister, men også et populært turområde for rekreasjon langs fjorden, tror Johnsen.

Bygges av Impenia

Statens vegvesen er byggherre for prosjektet. Entreprenørselskap Implenia Norge AS – som er en del av det sveitsiske Implenia AG –  er tildelt kontrakten på 63 millvedrørende brukonstruksjonen.

Prosjektet vil bli gjennomført i samarbeid med Norbridge AS, som er et deleid datterselskap av Implenia Norge AS.

Brua blir garantert en populær sykkelrute for jobbsyklister

Klar. Byggeleder Leif Arne Hafstad (t.v) og prosjektleder Harald Inge Johnsen i Statens Vegvesen ser frem til å komme i gang med den etterlengtete brua og området rundt. Prislappen er på 120 mill, betalt av staten.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Det går mot jul, og Kirkens Bymisjon har aksjonen «Gled en som gruer seg til jul». Si noen ord om bakgrunnen for aksjonen, og hvordan du ser at den hjelper mennesker som gruer seg til jul?

I en serie artikler frem mot jul vil Byavisa i samarbeid med Kirkens Bymisjon fortelle historier som belyser bymisjonens arbeid for de som gruer seg til jul. Byavisa oppfordrer sine lesere til å støtte aksjonen: Send sms glede til 2490. Da bidrar du med 80 kroner til aksjonen.

Aksjonen er en påminnelse om noe vi egentlig vet, nemlig at ikke alle har det godt og at ikke alle gleder seg til jul. Samtidig ønsker vi å si at det er mulig å gjøre noe med det. Å vise vennlighet og omsorg er en måte å hjelpe på. Å støtte aksjonen ved å sende en sms er en annen måte. I desember skal vi innby til til mat og fellesskap. Gaver til aksjonen gjør at vi kan utvide arbeidet og nå fram til flere, og vi ser at det nytter.

Hvordan vil du karakterisere forholdene for de vanskeliggstilte i Trondheim anno november 2013?

De er ikke en ensartet gruppe. Vi har mye kontakt med barn og familier som strever. Noen lever i konflikt, noen sliter med sykdom, noen har dårlig råd. En av konsekvensene av fattigdom er at man stenges ute fra det sosiale livet og mister fellesskapet med andre. Gjennom gateprestene og gatejuristene treffer vi rusavhengige og husløse – de absolutt vanskeligstilte. Det er ikke bare avhengigheten og mangelen på fast bolig som er problemet, men like mye det at man mister selvrespekten og håpet om endring.

Du er også gateprest, og møter mange som har det vanskelig i Trondheim. Hva opplever du at dere får gjort for dem?

Ja, jeg er prest og har møtt mange. Det som slår meg er at livet er sårbart for oss alle. Ofte er det små marginer mellom å lykkes og å mislykkes. Ingen har noen garanti for at ikke ulykken rammer nettopp meg. Den hjelpen vi kan gi må ta utgangspunkt i situasjonen til de menneskene vi møter. Det kan være en god samtale, avlastning for en familie, en åpen kirke, rettshjelp og rådgivning, fellesskap rundt et måltid, et trygt møtested. I alle sammenhenger er det vesentlig at alle mennesker, både store og små, kjenner seg anerkjent og sett.

 Hvordan opplever du at de har det i adventstid og julehøytidelighet?

Det som gjør advent og jul så spesielt, er at tiden er omgitt av så høye forventinger. Alt skal være fint, hyggelig og vellykket. Det er lite rom for sorg, ensomhet og smerte. I blant blir spriket mellom slik det er og slik det burde være veldig stort. Derfor er det mange flere enn fattige og rusavhengige som gruer seg til jul. Julen er krevende for dem som har det vanskelig hjemme, for dem som har mistet en de var glad i, for dem som er langt borte fra familien sin, for de ensomme, syke og slitne. En god advent og jul må klare å romme alt dette som det ikke er plass til i dag. For å klare det må vi kanskje skru forventningene våre litt ned og åpner hjemmene våre mer opp.

I tillegg til de som bor i Trondheim, har også «fattige tilreisende» søkt til Kirkens Bymisjons tilbud, spesielt i Vår Frue kirke. Hvordan opplever du deres livssituasjon?

Den sosiale nøden i Europa og uroen andre steder i verden får ringvirkninger som vi merker godt på våre møtesteder. Vår Frue kirke er en møteplass som tar pulsen på byen. Der blir vi kjent med fattige tilreisende, ikke bare romfolk, men også andre fattige som har kommet hit for å søke arbeid og et bedre liv. Mange er alene og fullstendig uten nettverk. De er ikke en del av rusmiljøet og faller utenfor det kommunale krisetilbudet som tilbyr overnatting for husløse. Disse menneskene har det veldig vanskelig og er uhyre sårbare for overgrep og utnytting. Vi ønsker å møte dem med den åpenhet og respekt ethvert menneske fortjener.

Du er opptatt av gode møter mellom mennesker på tvers av alt som skiller oss. Kan du beskrive et slikt møte?

Et godt møte skjer alltid i «øyenhøyde». Aldri ovenfra og ned og aldri med et mistenktsomt blikk. Respekt betyr å se om igjen. Se med åpenhet og nysgjerrighet. Samtidig må vi respektere andres grenser, så vi ikke tråkker over dem. I et godt møte gjenkjenner vi noe av oss selv i den vi møter. Vi kjenner et fellesskap som medmennesker som får oss til å rette opp ryggen og ane at alle er verdifulle.

 Gleder du deg til jul?

Jeg gleder meg og jeg har utrolig mye å være takknemlig for. Jeg gleder meg over gjestebudet i Vår Frue og julens slitesterke evangelium. Og jeg gleder meg til å være sammen med familie og venner.

Seksjonssjef  Hanna Geiran ved Seksjon for bygningsvern og kulturmiljøfredninger ved Riksantikvaren er på befaring i Trondheim. Nærmere bestemt Elgesetgate 30b. Her står en av de gjenværende jugendgårdene  i Trondheim ennå. Men den er planlagt revet.

Billigere og raskere buss

Statens Vegvesen – som samarbeider med Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune om Miljøpakken – eier bygården og skal nå søke Trondheim kommune om rivningstillatelse.

Gården er planlagt revet for å gjøre plass til en superbusstrase. Elgeseter gate skal bli bredere. Busser og biler skal få bedre plass. Milliarder investeres for å få bedre veger og mer miljøvennlig transport. Målet er  billigere og raskere buss, flere gangveger og sykkelveger, mindre støy, bedre trafikksikkerhet og trivelige miljøgater.

Sykkeltrase gjennom huset

For å få til en superbusstrase i Elgesetergate står nummer 30b i veien. Den stikker for langt ut i gata for å få realisert planene. Men nå har arkitektmiljøet ved Ntnu sett på muligheten for å skape ei miljøgate – også om den ærverdige jugendgården fra 1911 får stå. De foreslår slik det er omtalt i Byavisa 29.oktober i år, å lage sykkeltrase gjennom huset.

Engasjementet for gården har nådd Riksantikvaren og sist uke var representanter der for å besiktige gården. De ble bedt om å komme, og kom.

Statens vegvesen har fått i oppdrag fra Trondheim kommune om å planlegge en sanering. Oppdraget skal ut på anbud. Statens Vegvesen arbeider ut fra Trondheims-politikernes ja til at gården skal fjernes fra jordens overflate. Rivningstillatelsen skal behandles  i Formannskapet.

2000 innom

I tidsrommet 5. oktober til 2. november var huset åpent for publikum i forbindelse med et kunstprosjekt i regi av Rake visningsrom. 2000 mennesker var innom for å se hva inne i gården. I løpet av helga har kunst- og arkitektstudentene flyttet ut. Vannet og strømmen er stengt av. Nå ligger gårdens skjebne i andres hender. Kanskje kommer verken vann eller strøm noensinne på igjen i bygården som tidligere var full av liv.

Sett på som vakker

– Jugendstilen vokste fram som en reaksjon på en arkitektretning som hadde rådet på slutten av  1800-tallet. Nå kom arkitektene med en ny type arkitektur med motiver fra naturen med svungne buer og linjer. Jugenperioden var kort og ble avløst av modernismen med sin stramme og moderne form. Modernistene skjelte ut Jugend-stilen, men i dag blir den sett på som en vakker arkitekturstil, sier Hanna Geiran.

Hun peker på små detaljer som karakteriserer stilen, som for eksempek de smårutete vinduene, spinkle og forseggjorte balkongrekkverk og vinduer med buet overkant..

Tidligere stod det flere Jugend-gårder i Elgeseter gate, men de har allerede mått vike for utbygging og nye tider.

Lite originalt

Geiran får under befaringen høre om at det tidligere var et studenterhjem, og at det har vært drift i hele gården på ulike måter – med blant annet en frukt- og tobakkbutikk i første etasje. De senere årene huset gården kommunale boliger, og den er innvendig bygd om flere ganger.

– Når vi er på en slik befaring, vurderer vi hvordan planløsningen er bevart og for eksempel hva som er tatt vare på av originalitet, bygningdeler og overflater. Vi vurderer også teknisk tilstand. Vi ser jo her at det innvendig ikke er så mye originalt igjen, sier Geiran som forteller at det er stor nasjonal interesse rundt landets gjenstående Jugend-.gårder.

Riksantikvaren har så langt ikke konkludert i saken om gården bør bevares. Den vil bli diskutert i Riksantikvarens ledelse, og avklaring vil ifølge Geiran komme innen kort tid.

I dag blir den sett på som en
vakker arkitekturstil.
Hanna Geiran

På befaring. Seksjonssjef hos Riksantikvaren, Hanna Geiran tok turen til Elgeseter gate 30 b. Hun kommer snart med en uttalelse om gården bør bevares. (Foto: Petter Steen Angell)

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Men da må stiftelsen som eier kapellet først oppløse seg selv. Det er noe vi håper ikke skal skje. Kapellet er en ressurs og et tilbud vi ikke ønsker å gi opp, sier styremedlem i stiftelsen, Ole Møllerløkken.

Kapellet ligger i nærområdet til Skistua. En drøy kilometer lengre ned i Fjellseterveien. Helst siden innvielsen i 1933 har det vigslete bygget vært et samlingssted for turfolk som søker Guds ord, litt varme og en kaffekopp. Nå ser horisonten mørk ut.

Fra hånd til munn

Da hotelldirektør Høyer ved Fjeldsæter Turisthotel i sin tid forærte tomten, var det som en gave til hele byen.

– Kostnadene er dobbelt så store som inntektene vi har gjennom kollekt og kaffesalg. Og penger på bok eksisterer ikke, ifølge Møllerløkken.

Den pensjonerte presten i Ilen menighet forteller at den økonomiske situasjonen rundt kapellet lenge har vært vanskelig. Nå har det toppet seg.

Måtte låne penger

Eier av bygget er en stiftelse med representanter fra de tre menighetene som ligger under Byåsen prosti: Ilen, Sverresborg og Byåsen menighet.

– I år måtte vi låne penger fra Ilen menighet for å dekke forsikringen. Et beløp som nå er tilbakebetalt. Om det blir gudstjenester og aktivitet neste år er dessverre usikkert, sier Thor Eggen i Ilen menighetsråd.

Han er  én av flere ildsjeler som lenge har vært med å holde driften i gang via dugnad. Kapellet har nå godt i sin sedvanlige vinterdvale. Planen er å åpne dørene igjen i mars, for vårsesongen, hvis økonomi og frivillige krefter er på plass.

Ser til kirkevergen

Håpet er at kirkevergen kan overta ansvaret for bygg og løpende utgifter. En annen løsning er at dagens stiftelse mottar fremtidig støtte til drift, fra kommunen eller kirkevergen.

– De løpende kostandene tilknyttet kapellet ligger årlig rundt 50.000 kroner. Av det beløpet kommer forsikringen på 27-28.000 kroner. At bygget defineres som en kirke og er av tømmer, trekker premien opp, forklarer Møllerløkken.

I disse dager skal kapellets «Venneforening» konstitueres. Det kan generere midler gjennom medlemskontingent, og vel så viktig; nye dugnadskrefter.

Positiv til Gråkallen skipark

Parallelt sonderer stiftelsen muligheten for økt aktivitet i kapellet, også utenom gudstjenester på søndager. Det kan gi større utleieinntekter.

– Et nytt alpinanlegg (Gråkallen skipark, red.anm) er under utredning. Hvis planen realiseres, vil det endre kapellets rammevilkår radikalt. Helt personlig er jeg positiv til mer liv i område, sier Eggen.

Ole Møllerløkken stusser over at stiftelsen ikke ble inkludert i høringsrunden rundt arealplan, som nå er avsluttet.

– En nytt skianlegg  kan gi flere muligheter for å utvide driften her i kapellet. Også som en type varmestue, sier Møllerløkken.

Ikke kirkevergens bord

Det ville vært svært beklagelig om drifta ved Fjellseter kapell avvikles. Kapellet er et nyttig tilbud i Bymarka og et kulturminne. 

– Likevel tror jeg ikke det er naturlig at  kommunen via kirkevergen overtar ansvaret.

Det sier Geirmund Lykke (KrF). Han er kommunens representant i Kirkelig fellesråd Trondheim. Rådets oppgaver er å ivareta kirkegårder, kirkebygg og kontorer for kirkelige ansatte, og ledes av kirkevergen.

Kirkelig  Fellesråd mottar midler fra stat og kommune.

Stordriftsfordeler

Lykke understreker at kirkevergen har økonomisk ansvar for menighetskirkene og gravkapellene, men ikke for turkapeller.

– Imidlertid kan det være fullt mulig å dra nytte av Kirkevergekontorets kompetanse og innkjøpsavtaler. Dersom stiftelsen tar kontakt med Kirkevergen,  vil det eksempelvis være mulig å komme inn under deres forsikringsavtale, og sannsynligvis spare mer enn 20.000 kroner på dette, ifølge Lykke.

Oppfordrer menighetene

Kommunalråden bifaller etablering av  venneforening for kapellet.

– Dette er en eiendom og virksomhet som er meget godt egnet til frivillig engasjement. Med god bussforbindelse og parkeringsplass er det et strålende utgangspunkt for marka- og pilegrimsturer ned til sentrum og Nidarosdomen, sier Lykke.

Parallelt oppfordrer han menighetene i byen til i større grad å gjøre bruk av kapellet.

Veiskille. Medlem i stiftelsen som eier kapellet, Ole Møllerløkken er bekymret for videre gudstjenester i kapellet. Nå håper han og og Thor Eggen i Ilen meninghetsråd på avklaring av kapellets videre skjebne. (Foto: Sverresborg Folkemuseum)

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Å være i denne situasjonen er ydmykende og smertefullt. Jeg klarer ikke å forstå at dette skjer med meg. Jeg vil ikke at familien min hjemme skal vite hvor vanskelig jeg har det, sier Madalin. Han gråter.

Før de trakk inn på toalettet, sov de på scenen bak Vår Frue kirke. Det ble for kaldt, sier de. De forteller også at folk kastet ting og spyttet på dem.

Les også: – De truer med at både de og jeg skal skjæres opp i småbiter

Blikk

Byavisa møter romfolkets og rumenernes talsmann, Robert Rydberg sammen med de to utenfor Mc Donald’s på Torvet. De har mer å bære på enn resten av oss. En tynn madrass og flere poser. De ser spørrende på oss . Får de lov å ta med posene sine inn på restauranten? Vi nikker. Flere har med poser inn. Handleposer fulle av nye klær og mat. Kanskje julegaver?

Robert Rydberg er talsperson for rumenerne og romfolket i Trondheim.

Burger-sultne trøndere i kø snur seg. Blikk. Ser opp og ned. Ingen smil.  Vi setter oss ned ved et bord. En ansatt sier strengt at vi må kjøpe noe nå – eller gå. Innen et minutt. Vi kjøper kaffe.

– Mistet jobben

Madalins øyne blir bløte. Vi har med oss en tolk. Verken Madalin eller Constantin snakker engelsk.De forteller at de begge mistet jobbene sine som gruvearbeidere. Arbeidsledigheten er høy i landet. Madalin har to barn hjemme, Constantin fem. De samler flasker i Trondheim, og sender penger hjem til familien.

– Hvorfor kom dere til Norge?

– Vi finner ingen jobb i Romania. Norge er et rikt land. Vi tenkte at det var her sjansene våre lå til å få tak i penger, men vi har ikke lyktes med å finne jobb. Vi tenkte at det skulle finnes et slags boalternativ som skulle passe for oss. Vi reiser hit for å forsørge barna og familien hjemme. De  sier de ikke følte de hadde annet alternativ enn å komme hit og forsøke å tjene penger.

 Jeg skjønner ikke helt at jeg er i denne situasjonen.
Madalin Janculescu

På gata: Rumeneren Constantin Carabasha ser ingen annen utvei enn å sove på byens toaletter. (Foto: Petter Steen Angell)

– Barna trenger oss

De har forsøkt å tigge, men det gjør de ikke lenger. De kom hit for første gang i august i år. I oktober reiste de hjem. En tur til Romania koster omtrent 1300 kroner. Nå har de vært i Trondheim i ei uke. De har ingen penger nå.

– Hvorfor valgte dere å bruke penger på å reise hjem igjen i stedet for å sende dem til familiene deres i Romania?

– De trengte hjelp. Vi hadde ikke noe valg.

– Men blir det ikke feil å bruke alle pengene på å reise hjem når dere er her for å tjene nok til å sende hjem?

– Jo, men familiene trenger oss. Barna trenger oss. De må ha hjelp.

Bære møbler

– Hvordan hadde dere råd til å reise hjem?

– Vi tjente penger på å hjelpe noen med å bære møbler.

Innimellom er det noen forbigående som spør om de vil jobbe svart for dem.

– De spør om vi kan hjelpe å bære møbler og å flytte, for eksempel, sier Madalin.

Han forteller at han og kona inngikk en avtale. Hun skulle være hjemme og passe barna mens han dro ut i verden for å tjene penger.

Nå som vinteren er her, ser de mørkt på å få samlet like mye penger som de kan samle om sommeren.

– Folk drikker mer brus og øl om sommeren, sier Madalin.

De forteller at familiene deres bor i små sosialboliger i Romania, og at barna lever på barnetrygd.

Gruer seg til jul

Trøndere titter seg over skulderen ved bordene inne på Mc Donald’s. Blikket til Madalin senker seg. Øynene fylles igjen opp av bløtt. Han forteller at han er redd for å bli fanget her, at han ikke klarer å skaffe nok penger til å reise hjem til jula.

– Det føles forferdelig. Det er jul og familien min har ingenting.

Madalin vil gjerne spare penger så familien har nok mat til jul.

– Men det ser ikke bra ut. Det er utrolig vondt. Hvis jeg ikke får sendt hjem penger til jul, har de ingenting, sier han.

– Hvorfor sover dere på toalett?

– I tillegg til at det var for kaldt og at folk plaget oss, kom også politiet og sa at vi ikke kunne være der lenger, ifølge Madalin.

– I Trondheim er det ikke lov å sove på offentlige toalett. Hva er deres tanker om å bryte lovene og reglene i landet dere har kommet til?

– Vi har ikke noen annen mulighet om vi vil overleve. Det er for kaldt. Om vi sover ute nå kan vi dø, vi kan fryse i hjel.

– Hvor lenge tenker dere å være her?

– Vet ikke. Vi må i alle fall først tjene nok penger til å kunne reise hjem.

Begge er enige om at det er bedre å sove på toalettet enn å sove ute.

Romfolkets og rumenernes talsmann, Robert Rydberg, forteller at han er oppriktig bekymret for at Trondheim skal våkne til nyheten om at noen er funnet frosset i hjel.

Det var han som oppdaget at  Madalin og Constantin sov på toalettet. Han forteller at han fikk en telefon fra kona til Madalin.

– Hun var utrolig for mannen sin. Hun fortalte at han gråt hver gang han pratet med henne. Madalin ville ikke si hvor han sov, eller hvor ille tilstanden egentlig var. Men kona skjønte at noe var galt. Hun var bekymret for helsa hans, sier Rydberg.

Før slaget er tapt

Vi beveger oss fra blikkmassen på Mc Donald’s og ut på gata. Retning toalettet. Madalin tar posen med den tynne madrassen over ryggen. Mennesker vi møter på veien holder blikket. Det gjør også Madalin og Constantin. De holder blikket nedover.

Klokken er 19.45. Etter klokken 20.00 stenges toalettet. Vi må putte på tikronen før klokekn er slagen. Her skal Constantin og Madalin være til 06.00 på morgenen. Da går de ut på gata og leter etter flasker igjen. Og tar en tur innom Vår Frue kirke for å varme seg innimellom. Når mørket senker seg setter de seg på Mc Donald’s igjen. Før de rusler til toalettet for å sove.

– Surrealistisk

Lukta er slik den er på offentlige toaletter. Tiss på gulvet. Men varmt. Og det blåser ikke. Madalin og Constantin legger madrassen ned på gulvet, den fant de i en søppelcontainer. Tenner en sigarett. Blikkene fortsatt  nedover. Blikket til Constantin har ikke møtt journalistens en eneste gang.

– Hva tenker du på nå, Madalin?

Han gråter stille. Øynene skinner. Leppene knyttes sammen. Han kjemper mot klumpen i halsen.

– Surrealistisk. Jeg skjønner ikke helt at jeg er i denne situasjonen.

– Smertefullt

Vi spør om jula.

– Dette blir den vondeste jula noensinne. Jula på toalettet.

– Hvordan feirer dere jul hjemme i Romania?

– Vi er ortodoks-kristne. Vi går i kirka med familien, og er bare sammen.

Nå renner det bløtt nedover kinnet.

– Hva tenkte du kunne vente deg da du kom til Trondheim?

– Jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli slik. Jeg hadde kanskje forventet å få en eller annen form for hjelp.

– Hva har du spist i dag?

– Noen var snille og kjøpte ei pølse til meg.

Madalin og Constantin tjener 30-40 kroner per dag på å finne flasker. De bruker 12 kroner på en kaffe på Mc Donald’s for å kunne sitte der. De bruker 10 kroner på å sove på det offentlige toalettet.

Tiss på gulvet. Men tak over hodet. En tynn madrass inntil doen. Her skal de sove. Madalin bukker vagt ned og kysser hånda til journalisten. Takknemlig for at noen pratet med han.

 Det føles forferdelig. Det er jul og familien min har ingenting

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Robert Rydberg (bildet), talsperson for rumenerne og romfolket i Trondheim, anmeldte drapstruslene to ganger, men begge ble henlagt. Han mener mange hater ham fordi han kjemper rumenernes og romfolkets kamp. Rydberg viser blant annet til drapstruslene.

Les også: – Ydmykende å sove på byens toaletter

– Som søppel

– Jeg har forsøkt å informere kommunen om hvordan tilstanden er for rumenere og romfolk i Trondheim, men de er negative til å hjelpe. De er ikke villig til å forstå, sier han.

Rydberg mener at rumenerne, som nå sover på  offentlig toalett, er i en  humanitær situasjon der de trenger hjelp.

– Gruppen hetses. De blir behandlet som Europas søppel. Er det greit at mennesker ender opp som avføring på toaletter? Få eller ingen viser sympati eller  engasjerer seg for å hjelpe dem. Situasjonen blir  verre og verre.

Rydberg mener at myndighetene ikke er tydelige nok, og at de ikke er villige til å bedre situasjonen for rumenere og romfolk.

– De behandles som utstøtte. Hva vil det gjøre med Trondheim om vi våkner til nyheten om at en rumensk familie har frosset i hjel under en bro i byen vår?

Varmer seg

Han mener at gruppen er fratatt alle sine grunnleggende menneskerettigheter.

– De sitter på Mc Donald’s til de stenger for å varme seg. Deretter går de til toalettet for å sove. Alle de andre på Mc Donald’s går hjem til sitt, med en verdighet, til tak over hodet. Rumenere og romfolk har ikke den verdigheten. Dette er et problem som ikke skal eksistere for norske myndigheter. Rydberg forteller at det er flere enn Madalin og Constantin som sover på offentlige toaletter i Trondheim – og andre uegnede plasser.

– De henvises til å leve som rotter. Til og med når de tigger er de i veien og blir behandlet som søppel.

– Hvilke rettigheter har de rumenere i Norge?

– I utgangspunktet har de samme rettigheter  som svensker eller tyskere som kommer hit og søker jobb. Men det er jo tydelig at det likevel er en forskjell. Du ser jo ikke svensker eller tyskere som sitter på gata med koppen og tigger.

– Ikke nåla i veggen

– Er det ikke litt søkt å sammenligne ressurssvake rumenere med ressurssterke svensker?

– Jo, men svensker, for eksempel, kommer hit med en verdighet. Det gjør ikke rumenerne.  De eier ikke nåla i veggen.

– Rumenerne har rettigheter i Norge gjennom EØS-avtalen, men det står ingenting der om at Norge har plikt til å skaffe dem en plass å bo?

– Det er sant, men det står jo i menneskerettighetserklæringen at man ikke skal utsette mennesker for nedverdigelse. Rumenere og romfolk krever ikke mye. Hva om vi bare kunne åpne en gammel gymsal eller et gammelt lager og fikse noen feltsenger?

– Slippe kulden

Han mener viljen ikke er til stede   for å gjøre små, enkle tiltak for at de skal få det bedre.

–  Rumenerne og romfolket vil kun ha en nattelosji for å unngå sykdom – for eksempel et nedlagt bygg. At de slipper å sove ute i kulden er det viktigste. Jeg har foreslått det for kommunen, men ble avslått. Rumenerne må klare seg på lik linje med svenskene og tyskerne. Jeg krever at ressurssvake rumenere får mer hjelp til å klare seg når de kommer enn de som er ressurssterke.

– Håpløst

– Både Madalin og Constantin valgte å reise tilbake til Norge igjen – etter å ha erfart hvor vanskelig det var å få tak over hodet og en jobb. Hvorfor?

– At de velger å reise tilbake igjen,  sier mye om situasjonen deres i hjemlandet. Det er håpløst. I Romania kan de ikke tjene ti kroner på en dag en gang. De er i nød. Små barn er underernærte og voksne har ikke tenner i munnen. Det er fortvilelse, det er en humanitær situasjon.

Overlevelse

– Men det er jo ikke bare rumenere som har det slik – også afrikanere og andre europeere er i samme situasjon. Forskjellen er at de får komme på et mottak. Rumenere får ikke flyktningstatus fordi myndighetene påstår at det ikke er så stor nød i landet deres.

Rydberg maner det handler om overlevelse.

– De har store og vanskelige utfordringer. Tenk om du plutselig mistet jobben og trygden og oljepengene tok slutt? Vi hadde gjort det samme som dem.  Alle vil overleve.

Ifølge Rydberg har både Madalin og Constantin forsøkt å registrere seg på Nav.

Rydberg har tidligere hatt en dialog med politiet for å få ryddet kriminalitet blant rumenere av veien.

Ikke kriminelle

– Per i dag ser vi ikke at rumenere eller romfolk i Trondheim representerer noe stort kriminalitetsproblem, sier Arve Nordtvedt, stasjonssjef ved Sentrum politistasjon.

Han bekrefter at politiet har hatt dialog med Rydberg for å avdekke kriminalitet blant rumenere og romfolk.

– Stemmer det at politiet rumenere og romfolk ble forbydd av politiet å sove på scenen bak Vår Frue kirke?

– Det kjenner jeg ikke til. Da er det noen andre enn politiet som har tatt føringen.

Trondheim kommune hevder overfor Byavisa at det er ulovlig å sove på offentlige plasser i Trondheim. Det tilbakevises av politiet.

– Det er lov til å sove på toaletter og benker – alle offentlige plasser. Men det foreligger nå et forslag om at dette skal bli forbudt, sier Nordtvedt.

Byavisa har vært i kontakt med ordfører Rita Ottervik for kommentar. Hun fant ikke tid til det.

På gata. Constantin Carabasha (t.h) og Madalin Janculescu har funnet sin soveplass for kvelden. (Foto: Petter Steen Angell)

– Rumenere og romfolk velkomne

Driftsleder ved Mc Donald’s i Trondheim og Steinkjer, Stian Aasen, beklager måten Madalin og Constantin ble behandlet på inne på Mc Donald’s Torvet.

– Det er beklagelig at en av mine ansatte oppførte seg slik mot rumenerne. Alle mennesker skal behandles likt hos oss. Alle skal få lov til å sette seg ned og tenke på hva man skal bestille hos oss uten å bli jaget ut.

– Er det et problem at rumenere og romfolk besøker Mc Donald’s?

– Nei, det er ikke et problem at de kommer hit og sitter, så lenge de kjøper noe.

– Får de lov til å ha med bæreposene sine inn på restauranten?

– Ja, selvfølgelig. Det er jo ikke slik at folk som har vært på julehandelen må sette fra seg bæreposene utenfor restauranten heller. Rumenere og romfolk er hjertelig velkommen, og de skal ha samme behandling som alle andre.

Ps. 

Se videoen «Sover på
Trondheims toaletter»

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Kjetil Volent er mannen bak denne trivelige og instruktive videoen om løssnøkjøring i Gråkallen, en kort busstur unna fra Trondheim sentrum. På videoen får du se han og bror Eirik kose seg med nysnø, små drops og skogskjøring.

Magasinet Fri Flyt  har gjort et intervju med Kjetil Volent i sammenheng med videoen: www.friflyt.no/Ski/trondheim-graakallen-pudder

Gråkallen PudderTilKvelds from ZsoltSons on Vimeo.

Ifølge Volent gir Gråkallen mulighet for  et run på 210 høydemeter; fra 500 ned til 290 meter over havet.

– De fleste gangen vi ha vært der har vi ikke kjørt så langt, men nøyd oss med de første 100 høydemeterene, sier Kjetil til Friflyt.no

Siden dagens skitrekk har svært begrenset åpningstid, samt at pudderet har en tendens til å blåse bort fra heisområdet, tar Kjetil og broren vanligvis bena fatt. Han understreker at forholdene normalt er bedre på nordøstsiden av Gråkallen.

– Hvor mange Gråkallen-pudderdager er det i en vanlig sesong?

– Oi, veldig vanskelig spørsmål. I fjor var vi der oppe 10-15 ganger. Jeg var der kun på kveldstid og de helgene heisen ikke gikk. Legger man til alle de dagene det faktisk snør, vil jeg tippe det er 25+ dager man kan kose deg med pudder, sier Volent til Friflyt.

Daglig leder Jostein Sivertsen i Kolstad Håndball har tro på seier når Kolstads 1.divisjonsherrer er tilbake i Husebyhallen søndag 24.november kl. 17.00.

– Dere flytter kampen tilbake til Husebyhallen for å få mer trøkk i hallen. Beskriv trøkket i Husebyhallen kontra Trondheim Spektrum?

– Det blir mye mer trøkk i Husebyhallen med tribuner som er tett innpå banen. Her er det trangt om plassene, og da blir det også en mer intim stemning i hallen. I Trondheim Spektrum må man minst være 2-3000 tilskuere for at det skal bli lignende trøkk i hallen. Derfor velger vi nå å flytte tilbake i Husebyhallen.

Topp gulvdekke

– Betyr dette trøkket mye for spillerne: Liker de bedre å spille der?

– Herrespillerne synes det er mye bedre å spille kamper i Husebyhallen enn  i Trondheim Spektrum. Nesten alle har et spesielt forhold til Husebyhallen. Det er en bane mange av spillerne har spilt på når de var guttespillere. Samtidig er hallen den beste publikumshallen i Trondheim for kamper med mindre enn 1000 tilskuere. I sommer  fikk hallen også et nytt gulvdekke av topp kvalitet. Spillerne løfter seg når de har god støtte fra et entusiastisk hjemmepublikum.

– Det har gått litt trått i det siste. Hvilken kamp kan publikum forvente seg søndag?

– Søndagens kamp er helt åpen. Kolstad har hatt det litt trått etter cup-exiten mot Bækkelaget, men viste tegn til stigning i forrige serierunde borte mot St. Hallvard. Hvis vi kommer opp mot toppnivået vårt, blir det veldig vanskelig for Haugaland å ta poeng. Samtidig ser vi at hvis vi slipper oss ned 5-10 prosent så taper vi terreng i en uhyre jevn og spennende 1. divisjon.

Rykket ned i fjor

 –  Beskriv motspilleren Haugaland?

– Haugaland rykket ned fra eliteserien forrige sesong. De mistet noen sentrale spillere, men har fått inn en ny trener, og noen utenlandske spillere  blant annet Mathias Meltzer og Victor Sandberg fra Sverige. De to ligger som henholdsvis nummer to  og tre på toppscorerlisten i 1. divisjon. Vi regner med at Haugaland blir ett av lagene som skal være med å kjempe om opprykk denne sesongen.

– Hvordan viktig er det med seier i helga med tanke på opprykksdrømmen?

– Denne kampen er ikke noe viktigere enn de andre kampene for å klare å rykke opp, men det er viktig at laget begynner å få tilbake trua på det de holder på med. Hvis vi får opp humøret og engasjementet i laget tror vi også at selvtilliten kommer tilbake. Guttene har jo vist toppnivået ved å slå Elverum og spille uavgjort mot Bækkelaget som kom på henholdsvis 1. og 3. plass i eliteserien i fjor. Nå må vi jobbe med å løfte bunnivået.

60 minutter, 1000 følelser

– Er dere redd publikum svikter nå som det har buttet litt imot? I så fall: Hvorfor bør ikke publikum svikte?

– Vi vet at noen av våre mest trofaste tilskuere er på Ullevaal i helga, men det åpner muligheter for andre tilskuere. Har ikke et inntrykk av folk er mindre interessert i Kolstad Håndball selv om vi har tapt noen kamper. I starten av sesongen så det ut til at Kolstad skulle feie til side all motstand med 10-15 mål, og da har jeg vært mer bekymret for om publikum kommer på kamp. Men heldigvis er idretten uforutsigbar, og nå er kampene våre blitt mer spennende enn noen gang. Vi tror at det blir 60 minutter og 1000 følelser også på søndag, som er slagordet vårt for denne sesongen.

– Hva er din oppfordring til publikum som ønsker å se kampen. I hvor god tid bør de være ute?

– Selv om det er cupfinalehelg forventer vi at det  blir ganske fullt i Husebyhallen. Jeg råder folk til å være på plass senest en halvtime før kampstart hvis de skal sikre seg en god plass. Verdt å nevne at både tribune for sesongkort og sponsortribune åpnes for alle 15 minutter før kampstart. Så selv om det kan se litt trangt ut 20 minutter før kamp,  ber vi folk være tålmodige og vente på at det åpner seg plasser til dem.

– Byavisa oppfordrer folk til å tippe resultatet. Hva tipper du?

– Jeg tipper Kolstad vinner 28-24.

PS. Byavisa er dagens kampsponsor. Vi er til stede i Husebyhallen og oppfordrer deg til å tippe resultatet av kampen. Du møter oss på stand ved inngangen. Premie: Ønskereportasje fra ditt nærmiljø i Byavisa. Vi stiller med journalist og fotograf.