– Ser du døde folk i dette rommet nå?
– Ja.
– Mange?
– Ja.
Hun ser bak meg til venstre, så til høyre. Deretter til døra bak meg som er åpen.
Hilde Leraand (43) er en jordnær, synsk dame, sier hun. Hun sitter med hendene foldet inne på kontoret på Persaunet. Hun jobber som helhetsterapeut. Hilde kaller seg medium, healer og synsk. Innimellom ser hun på meg.
Les også:
Velkommen til min kveld på den andre siden
– Jeg er en velsignelse for Trondheim
De døde
– Den sterkeste evnen min er vel å få kontakt med de som er på den andre siden, de døde. Da er det enten å formidle beskjeder til de menneskene som kommer hit og søker det, eller den berømte husrensen der jeg hjelper energier over på den andre siden.
Hilde arrangerer kveldene «På den andre siden». Der både tar hun, får kontakt med de døde og formidler det til mennesker i rommet.
– Så prøver jeg å spesialisere det litt, slik at alle som kommer får litt hver. For de som søker dette og kommer hit, vil jo ha med seg noe de ikke hadde før de kom. Jeg er veldig opptatt av kvalitet og integritet.
Ekte og naturlig
– Hva mener du med det?
– Jeg er opptatt av at de som søker meg skal få det de vil ha, at det blir ekte og naturlig. For meg er dette veldig naturlig, det mest naturlige jeg kan gjøre.
Hun ler.
– Det høres kanskje komisk ut, men sånn er det. De kommer bare hit og gir meg det jeg skal ha.
– Hvem er de?
– De fra den andre siden, de døde.
– De oppsøker deg?
Hun puster før hun svarer.
– Ja, når jeg åpner meg opp så kommer de jo gjennom.
Hun har på seg lang kjole, svart og hvit. Striper. Opp, ned, liggende. Blikket er skiftende.
– Hvordan åpner du deg?
– Det bare skjer. Evner er integrert i oss. Vi har alle sanseapparatene. Noen sier det er jakten på den sjette sans, ikke sant. I min verden er den sjette sans summen av de fem vi er født med. Ut fra det vil man få kontakt med det man ønsker.
Hun har høy latter og småbrei trønderdialekt. Høy med høye hæler.
Ser ikke engler
Hilde kan fortelle deg om hvordan du har det. Hvordan du blir påvirket av ting og hvordan du lar deg påvirke. Hun får også informasjon som du ikke nødvendigvis forteller til hele verden.
– Jeg er veldig ærlig og direkte. Ikke alle som er like glade i det. Jeg er opptatt av sannheten og av at dette skal være jordnært og ekte. Jeg vil ikke at dette skal være noe svevende greier.
– Ser du engler?
– Nei.
– Tror du de finnes?
– Vet ikke. Jeg er altfor glad i bakkekontakt.
Heksa på Byåsen
Hilde ble bevisstgjort sine evner da hun oppsøke en synsk mann for fem år siden.
– Jeg hadde aldri hørt om noen som var synsk. Han sa jeg måtte bruke evnene mine. Hva er evner, tenkte jeg. Så begynte søket mitt. Jeg begynte på alternative kurs. Da åpnet alt seg. Hun begynte å se tilbake. Hilde skjønte at dette har hun alltid hatt, alltid visst.
– Jeg har jo blitt kalt heksa på Byåsen i Gud vet hvor mange år.
Hun ler høyt.
– Av venner som alltid ringer til meg først om de har problemer. Jeg har alltid hatt svarene, men har aldri sett på det som mystisk.
Livet etter døden er fredfylt
Blikket skifter. Hun er opptatt av det naturlige. Håret er rødfarget. Får ikke fatt på fargen i øynene hennes. Hun tror på Gud, men ikke på Bibelen. Hun tror på Himmelen. Der er det vakkert. Høy latter.
– Det er aldri slutt for noen av oss. Vi går bare over til den andre siden.
– Hva skjer når vi dør, da?
– Sjela vår går videre. Det er jo fascinerende mange som beskriver at det skjer noe når mennesker tar sitt siste åndedrag.
– Hvor går sjela?
– Til en ny dimensjon. Hvis ikke hadde ikke jeg kunnet kommunisere med noen av dem i ettertid.
– Hvordan er det på den andre siden, da?
– En fredfylt plass der sjelen ikke lider. Der er det ikke noen fysisk kropp. Det man tar med seg herfra, slipper taket.
– Så det er bare fred og kjærlighet?
– Ja.
Ser sjela i begravelser
Men ikke alle mennesker ser tunnellyset, som Hilde kaller portalen til den andre siden. Noen av de døde henger igjen her på jorda. – Å ja, det skjer stadig. Noen kommer tilbake, noen blir igjen. Jeg ser det i begravelser, merker om sjela slipper taket eller ikke.
– Hvordan merker du det?
– Da går vi over på det fagspråket som jeg liker å holde for meg selv, egentlig. Hun ler litt.
– Poff, sier det
Hun sier det likevel.
– Jeg kjenner på energien til de som sitter i begravelser og går nærmere inn i sorgprosessen til de som har mistet noen. Jeg kan jo også se en lysportal om de går over eller ikke, har sett at noen ikke slipper. I ettertid har jeg fått bekreftet at det er noe i huset til de etterlatte. Derfor kan jeg si det og. Jeg vet av erfaring.
Rundt oss er det levende lys. To Buddha-puter på terapeutbenken. To godstoler. Lite rom. Hun skifter blikket ofte. Ser rundt i lufta, opp og rundt omkring i kontoret. Innimellom ser hun på meg, men hun blir der ikke lenge.
– Er du åpen nå?
– Ja.
– Ser du døde folk i dette rommet nå?
– Ja.
– Mange?
– Ja. Både her inne og ute i gangen. Vi har jo en del folk som spøker her. De er jo rundt oss. Jeg snakker litt med dem.
– Hva snakker dere om, da?
– Det kommer litt an på hva jeg står i. Noen ganger kan jeg bare be dem ha seg unna. Noen er her bare, jeg tenker ikke over det. Plager de meg, ber jeg dem gå. Da er det bare å knipse.
– Hvordan drar de?
– Poff, sier det, så er de borte.Noen av åndene er lure. De kan ha det litt artig. De er lekne og har humor. De kødder med meg innimellom.
– Hvor mange er det her inne? Hvordan ser de ut?
– Fire-fem stykker her inne. Så er det noen ute i gangen. Og det er en eller annen spøkefugl her. Han er 45-50 år, glattsleika, uniformskledd fra militærtid. Fra 60-tallet, kanskje. Så lenge det er damer her, kommer han. Han gjør ingenting utav seg. Smiler, fredelig type.
De kødder med meg innimellom
Ifølge Hilde er det også noen skyggelignende skapninger i rommet. Hun har ikke noe ønske om å ha de her akkurat nå.
– Finnes det en god og en ond kraft?
– Jeg har tenkt at det bare finnes gode, men jeg har sett noe annet. Og begynt å føle det.
– Hva har du sett?
– Det hender jeg får kontakt med onde energier. Mørke energier er rundt oss. En mørk energi er tung, hissig og sint. Intens.
Hilde kjenner at den er ekkel. Noen ganger trekker hun dem til seg. Men hun vet ikke hvor de kommer fra.
– Kan man bli besatt av mørke energier, av såkalte demoner?
– Ja. Eller, demoner… Jeg er litt usikker på om det er det som skjer. Dette er litt skummelt å si, men jeg vet ikke om det er demoner. Jeg tror at mange kan gå for langt inn i ting. I åndelig utvikling eller psykoser eller andre psykiatriske lidelser.
– Så du mener at det heller er psykiske lidelser, og ikke demoner?
– Ja. Jeg tenker at det kan bli en del misforståelser. At folk kan ha psykiske lidelser uten å ane det.
Vi har alle hjelpere rundt oss, sier Hilde. Guider. De passer på oss.
– Er det engler?
– Nei, jeg ser ikke engler. Det er mange som tror at alle hjelperne våre er døde familiemedlemmer. Det stemmer ikke. Jeg har sett mye forskjellig. Engler har jeg ikke sett, men de er sikkert fine. Eller jo, jeg har sett engler en gang, forresten. Bak noen. Stemmer. Nei, to stykker.
Glansbildeenglene
– Hvordan så de ut?
– Jeg ser jo for meg disse glansbildeenglene, om du skjønner. Litt rufsete. Det har jeg sett to ganger.
– Så du tror på engler likevel, da?
–Ja, jeg må jo ta det tilbake. Jeg har sett engler. Jeg vet jo aldri hva som kommer gjennom. Men at det er hjelpere rundt oss, er jeg helt sikker på. Ekspertisen sitter på den andre siden og venter på oss. Det er bare å spørre.
– Er det skummelt å si til mennesker at det bare er fredfylt og godt på den andre siden? Kan dette trigge mennesker som sliter i dette livet til å ville dø?
– Det er jo et ansvar vi har som uttaler oss. Om det kommer noen til meg som sliter veldig, sier jeg jo ikke at det er så fint på den andre siden, så du kan jo bare dø. Det med døden og sykdom har jeg stor respekt for. Når jeg føler at noen ikke skal være her, henviser jeg dem videre. Det er ingen lettvintløsning å komme hit.
Hun ser bak meg til venstre, så til høyre. Deretter til døra bak meg som er åpen. En sølvengel i høyre hjørne. Blikket skifter. Hun vet hemmelighetene dine.
Den sterkeste evnen min er vel å få kontakt med de som er på den andre siden, de døde.
Hilde Leraand
Ps.
Byavisa var til stede da Hilde Leraand tok med seg folk til «den andre siden».
Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa