Pensjonert politimann Odd Skar (69) har vært frivillig hjelpetrener i førerhundklubben Aktiv i mange år. Nå trenger de sårt nye hjelpetrenere som kan gjøre hverdagen for synshemmede enklere.
Du må selvfølgelig være glad i både mennesker og hunder. Odd Skar
Byavisa ble med da han var på treningstur med Kalinka og førerhundbruker Torill Susegg (54). Hun er leder i Førerhundklubben og er selv sterkt synshemmet.
– Det meste av vårt arbeid er å tilretteleggelse og repetere. Vår oppgave er å hjelpe eieren å trene hunden. Lærer hunden seg feile rutiner og slurv kan det gå utover brukeren. Hvis brukeren også slurver med rutiner og mønster. kan det være problematisk, sier Skar.
Være i et hjem
Hundene må gjennom et stort opplegg ved en av landets tre førerhundklubber før de kan tas i bruk. De må blant annet til en forvert aller først, der de lærer seg å fungere i en familie. Videre må de gjennom en del tester for å se om de egner seg som førerhunder.
Flere av oss som begynner å gå ut på dato snart
På rundturen i sentrum går Skar bak og gir små beskjeder til Susegg slik at hun kan rette på førerhunden sin. Den stopper presis på fortauskantene og holdt et høyt tempo, som er tilpasset eierens. Siden hunden Kalinka er veldig godt trent, har hun kontroll på eieren sin hele veien. Hun stopper på rødt lys. Både eier og hund er svært rolige selv om omgivelsene rundt var noe stressende.
– Mange tror de skal trene opp hundene, men det de egentlig skal gjøre er å hjelpe eieren å trene hunden sin, sier Skar.
– Går ut på dato
Det er stor mangel på hjelpetrenere i Aktiv. De har behov for flere som kan være med å vedlikeholde treningen sammen med brukerne.
– Fere av oss som begynner å gå ut på dato snart, sier Skar lattermildt.
– Hva skal til for å bli hjelpetrener?
– Du må selvfølgelig være glad i både mennesker og hunder. Det arrangeres opplæringskurs. Du bør også være en stabil person som gjerne blir værende i byen en stund. Det er ikke et krav at du har hund selv, det kan læres. Jobben er sosial. Du møter mange mennesker og av og til drar vi sammen på treningssamlinger. Mye av jobben til hjelpetrenerne er å hjelpe til å gå inn nye ruter med førerhund og bruker, slik at de får gode rutiner, sier Skar.
Susegg har hatt tre forskjellige førerhunder fram til nå. Hennes nåværende labrador heter Kalinka og er åtte år gammel.
– Hvor viktig er førerhunden for deg?
– Den er utrolig viktig for meg. Det er en fantastisk frihet å ha førerhund. Vi blir mer mobile og kan bevege oss bedre enn vi ville gjort med stokk. Vi kan også holde et mye større tempo. Men mest av alt føler vi oss mye tryggere. Det betyr jo alt. Det er en tilgjengelighet jeg ikke vil vært foruten. Hadde jeg ikke fått med meg førerhunden min dit jeg ferdes, på blant annet butikker og cafeer hadde jeg hatt store problemer, forklarer Susegg.
Labradorer egner seg best
– Hovedsakelig egner labradoren seg best. Den er psykisk robust og har en sterk kropp. De er også stort sett kloke og sosiale dyr. Det er viktig at de ikke er skarpe. Hvis man befinner seg på folksomme plasser som f. eks en stappfull buss kan det bli et problem om hunden ikke er rolig og vennlig, sier Susegg.
Mange vet ikke at når hunden går med selen på, er den på jobb. Da skal ikke folk ta kontakt med den.
– De må høre med brukeren om det går greit at de klapper hunden eller tar kontakt med den. Men de bør helst ikke være borte i hunden. Den kan fort bli distrahert. Da blir det en form for avlæring i forhold til det den har lært. Det kan påføre eieren ekstra arbeid, forklarer Susegg.
Hun tror mangelen på hjelpterene skyldes at folk ikke helt vet hva det innebærer å være en hjelpetrener. De tror gjerne at de skal trene opp hundene, når de egentlig skal hjelpe brukeren å trene hunden sin.
– Hjelpetrenerne bistår med praktiske ting, understreker Skar. Skar trives i jobben som hjelpetrener.
– Jeg elsker å holde på med hunder og har gjort det siden 70-tallet. Selv har jeg en schæfer og en malinois. Jeg har alltid hatt interesse for hunder. Da jeg jobbet i politiet hadde vi tjenestehunder som jeg hadde en del med å gjøre. Jeg trives utrolig god som hjeleptrener, og det er et viktig arbeid som betyr veldig mye for synshemmede. Jobben vi hjelper dem med gjør at de blir mer selvstendige. Det er morsomt å se at de finner nye ruter selv og tørr å bevege seg på ukjente steder med hunden, forklarer Skar.
– Hva skjer dersom dere ikke får flere hjelpetrenere?
– Det blir en større belastning på de få trenerne vi har. Vi er opptatt av å gi brukerne et godt treningstilbud, og det blir veldig sårbart når vi ikke kan gi dem det vi ønsker å tilby, sier Susegg.
Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa