På Rosendal ligger et lite gult trehus. Huset huser Trondheims eldste begravelsesbyrå – Flatås begravelsesbyrå gjennom tre generasjoner. Far Svein (70) og sønn Stig Morten Flatås (40) står innenfor døra. De skal hente den avdøde, og Byavisa skal være med dem. Klokka er 08.00 om morgenen.
Stig Morten finner frem de riktige papirene. Han har helsvart lang kåpe på. Klar for begravelse. Svein Flatås begynte i byrået i 1962, under sin far. Da var han 18 år med ferskt førerkort.
Da vi satt her med julemiddagen, ringte det noen om et dødsfall. Svein Flatås
– Det var bare å begynne å kjøre begravelsesbil, sier han.
Valgte . Stig Morten Flatås er økonomiutdanndet og har arbeidet andre steder, men valget falt til slutt på begravelsesbransjen.
Han tok over byrået etter sin far i 1980. Den sterkeste sorgreaksjonen han har hatt, var da hans kone døde. De var gift i 42 år. Sammen fikk de ei datter og en sønn.
– Datteren vår er jordmor. Hun tar imot livet. Hun er i den andre enden, kan du si. Søsken i hver sin ende av syklusen.
Svein bor her på begravelsesbyrået.
– Det er greit når det kommer telefoner. Da vi satt her med julemiddagen, ringte det noen om et dødsfall. Første og andre juledag er arbeidsdager for oss. Det går ikke an å si nei, det passer ikke nå, vi sitter med julemiddagen.
Nå er det Stig Morten som har tatt over for sin far.
Klokken er 08.30. Vi setter oss inn i den blankpolerte svarte bilen. Hvitt kors på taket. Vi er på vei for å hente den avdøde, i kjelleren på St. Olavs hospital.
– Hva tenker du på nå, Stig Morten?
– Jeg går gjennom de ulike arbeidsoppgavene. Koordinering med organist, sangsolist. En vikarorganist ble satt inn i siste liten. Det er et barnebarn som vil spille «Amazing Grace» med organisten. Jeg er spent på hvordan det går.
Stig Mortens rolle under begravelsen er å passe på at alt er på plass.
Jeg går ikke og grubler på døden som noe forferdelig
Åtte hvilende kropper
Stig Morten snakker om de diplomatiske evnene. De er viktige å ha for en begravelsesagent.
– Jeg er nøye med at familien bestemmer, sier han.
Vi er inne på sykehusområdet. En garasje åpner seg. Vi tar heisen ned i kjelleren. Kisterommet. Kaldt. I dag er det åtte kister her. Vi kjører ut han som skal begraves. Han ble født 1929.
Svart omriss
Den døde skal alltid transporteres med beina først. Hodet bakerst. I begravelsen skal hodet alltid være mot alteret – slik at den døde symbolsk ser mot familie og venner fra dødsriket. Kista løftes av båra, katafalken.
Stig Morten slår på korslyset. Det er påbudt.
– Det viser at vi kjører med en avdød, forteller han.
Trygt med far og farfar
Klokken er 09.03, og himmelen begynner å bli lysere. Vi kjører ut.
– Vi ønsker at den avdøde skal så fort som mulig i kiste. Der kan de ligge i flere dager eller uker frem til begravelsen.
Stig Morten så en død person første gang da han var seks år. Da var han med far og farfar på gamle Persaunet sykehjem.
– Jeg hadde ikke noe problem med det. De stelte den døde, la han i kista og kjørte videre med ham. Jeg syntes det var litt skummelt og annerledes. Men det var en god trygghet med å ha far og farfar sammen med seg.
– Blir man for skjermet for døden?
– Det moderne mennesket forsøker å glemme at døden kommer. Mon tro om de egentlig husker at livet er kort. Mennesket bruker mye energi på å ikke være til stede i eget liv, for seg selv og andre.
Stig Morten hadde sitt første begravelsesansvar da han var 18 år.
Pene graver
Vi er fremme på Leira, ved kapellet. Her skal mannen gravlegges. En gravemaskin graver en grop i jorda. Klokken er 09.22.
– Dette er den vakreste kirkegården i Trondheim, sier Stig Morten.
I gamle dager brukte man hakke og spade, men også dynamitt når telen på vinteren hadde stivspekt jorden. I dag tiner man graver med moderne hjelpemidler som strøm.
Iskald vind. Vi møter blomstersjåføren. Han er alltid ute i god tid. Det er stille i kirka. En grønn duk – et katafalkteppe – med sølvkanter legges der kista skal ligge.
«Som solen står opp i øst skal også Jesu hjemkomst komme fra øst.» Stemmen til Stig Morten er den eneste lyden i kirka akkurat nå. Han fortsetter:
– Det heter det i Bibelen. Dette var årsaken til at man i gammel norsk kirkegårdskultur finner at døde er gravlagt med hodet i vest for å kunne se mot øst, og bevitne Jesu hjemkomst.
Kista kommer inn. «Takk for alt», står det på hvit sløyfe. To mennesker pynter kista. Det småprates. Flere blomster strømmer til. Svein står i midtgangen.
– Jeg har holdt på med døden hele livet. Jeg er velsignet med godt humør. Jeg har ikke hatt tungsinn med døden, sier han.
Presten kommer inn. Svein forteller at målet er å arrangere begravelser som gir pårørende en god følelse.
– Da går de videre i likhet med en begravelse som føles riktig.
siste reis. Stig Morten Flatås henter en kiste med en avdød fra St. Olavs Hospital for å frakte den videre til Leira kirkegård.
Kobler av med danseband
Svein har ti års fartstid i danseband. Det var på 60-70-tallet.
– Den dag i dag kan jeg ta frem gitaren på stua etter en stressende dag.
Svein synger der han står inne i kirka. «Five hundred miles away from home», lyder tonene. Han var 18 år da han møtte kona. Hun var 17.
– Hun var glad i å danse. Jeg tok gitaren rundt ryggen hennes og spilte på scenen.
I dag er han interessert i all slags musikk. Salmer også.
– Jeg er kanskje litt preget av jobben min.
Favorittdanser er swing og wienerdans. Stig Morten avbryter.
– Han er 70 år og fortsatt glad i damer.
Sønnen klapper faren på skuldra.
Hilser på familien
Et bilde av avdøde settes opp. Seks lys er tent. Familien sitter på første rad nå. Blomstene er fint danderte. Flere mennesker kommer inn i kirka. Hilser på familien på første rad. Hånd i hånd.
Stig Morten kommer inn med nok en blomst. Flere svartkledde kommer inn. De to lysene på alteret blafret i stad. Nå er de stille. Det er kun litt summing fra kirkebenkene. Hvisking. Orgelmusikken starter. Flere strømmer på.
Klokken er 10.45. «You raise me up» spilles fra orgelet. Mange har kommet nå. Høytidelige. Fortsatt lav summing. Trompeten spiller opp til «Amazing Grace». Hårene reiser seg så vidt på kroppen. Det synges. En mannsstemme dominerer. Trærne utenfor blåser. «La oss be», sier presten.
Attpåklatt
Avdøde var attpåklatt. Likte å synge, og lærte å kjøre lastebil som 12-åring. Han ble 84 år. Det er helt stille når presten leser opp minnetalen, forsøker å oppsummere et helt liv. Det var kjærlighet ved første blikk da han møtte kona. Dattera forteller om en episode da moren kløp faren i rumpa. Smålatter i kapellet.
Nå skal vi følge ham til grava. Stig Morten går foran. Gravfølget står ute på kirkegården i iskald vind. Holder rundt hverandre. Mennesker omfavner mennesker. Himmelen er lys i dag. Han senkes ned. Vi kjører ut fra kirkegården. Lyst ute nå.
– Hvordan synes du begravelsen gikk?
– Godt. En vel overstått gravferd. Jeg føler at familien er fornøyd med det vi leverte. Vi hadde en god samtale på forhånd, og fikk god kontakt. Det er viktig med nærhet, sier Stig Morten.
Det har hendt at det nesten ikke har kommet noen i en begravelse.
– Hvordan er stemninga da?
– Det blir en mer ydmyk stemning på alle, det kan ligge et vanskelig liv bak.
Vi er tilbake i det lille, gule huset på Rosendal. Flatås begravelsesbyrå. Et utdrag kister henger på veggen. Et lite bord med Solo- og Villa-brus. Far og sønn tilbyr Twist-sjokolade. Svein ser tilbake på 50 år med begravelser. Et helt liv med død.
– En god jobb
– Hvilke tanker får du?
– Det har vært en god jobb å ha. Minuset er at det er lite ordnet fritid. Knapt nok ferier. Lite helgefri. Ellers har det vært en jobb med mange takknemlige tilbakemeldinger fra pårørende som synes at vi har gjort en god jobb.
– Hvilket forhold får man til døden etter 50 år med begravelser?
– Jeg tenker ikke så mye på min egen død. Skjebnen får råde. Jeg vil jo leve lengst mulig og ha god helse.
Han hadde et hjerneslag for tre år siden. Han måtte lære seg å gå på nytt.
– Men der var mitt gode humør til god hjelp. Jeg takker skjebnen for at jeg har vært så heldig å ha et lyst sinn og godt humør. Det tror jeg berger meg gjennom hele yrkeskarrieren. Jeg går ikke og grubler på døden som noe forferdelig for min egen del.
– Dere har jo en medmenneskelig rolle. Hvordan er det å møte så mange mennesker i sorg, daglig?
– Det er veldig forskjellig. Noen kommer hit nesten med latter, noe som kan være som en beskyttelse fra en sorgreaksjon, sier Svein.
Stig Morten skyter inn. – Kanskje er det også slektninger som ikke er så nære. Da blir det enklere å forholde seg til et begravelsesbyrå.
Svein er enig.
– Så har du jo dem som er helt utslått av sorgen. Der døden kan ha skjedd brått. Så finnes det jo vanskelige sykdommer. Mange håper og håper, selv om de innerst inne vet at vedkommende kommer til å dø. Vi klamrer oss til livet – har tanker om at livet skal fortsette så lenge som mulig.
– Ubestemmelig vanskelig
Stig Morten forteller om den mest spesielle opplevelsen han har hatt.
– Jeg var hjemme hos en veldig hyggelig eldre mann, kona hadde akkurat dødd. Han satt sammen med barna sine. Vi avtalte begravelsen til kona. Dagen etter døde han. Da var det på ny igjen til samme familie. Han ble gravlagt sammen med kona.
Da kjente Stig Morten at ordene ikke helt strakk til.
– Det ble som å komme hjem til venner og dele opplevelsene om det som hadde skjedd, og samtidig minnes denne gjennomgode eldre mannen med den varme tilværelsen.
Han kan ikke definere det.
– Men da følte jeg et eller annet ubestemmelig vanskelig.
Svein sier at de noen ganger er på grensen til å få sorgreaksjoner på andres vegne.
– Vi er jo følelsesmennesker som andre. Det kan jo være de som tror at vi er iskalde i en slik jobb, men det er langt fra slik.
Når skal mamma eller pappa stå opp av kista
Det fineste
De er nødt til å komme folk i møte, hvis ikke så merker de det.
– Vi er nødt til å gi litt av oss selv. Utfordringa er å gi tilstrekkelig, men ikke for mye, sier Stig Morten.
– Hva gjør det med deg å jobbe med dette?
– Mange mennesker gir såpass god tilbakemelding fordi de ønsker hjelpen vi tilbyr. Det gir meg energi til å fortsette videre i jobben.
– Hva er det fineste du har opplevd med jobben din?
– Å kunne hjelpe folk som du merker er glad for at du er der. For dem. Det er det fineste. Så enkelt er det.
Når barn spør om døden
Det verste Stig Morten opplever er når han ikke klarer å forklare barn hva døden er.
– Barn kan gå bort til kista til en forelder og stryke på den, og spørre: Når skal mamma eller pappa stå opp av kista? Når er han ferdig med å ligge i kista?
– Hva sier man til et barn da?
– Man prøver å være nøktern, og svare sannheten. Forklare at nei, han kommer ikke til å stå opp av den kista. Men da føler man seg litt tafatt som voksen. Vi ønsker jo å gi barn gleder, forhåpninger, ei framtid. Men akkurat da føler man som voksen at man feiler i forhold til å få gitt barnet noe det egentlig så sårt trenger.
Stryke på kista
Barn fra 4-5 år og oppover er ifølge Stig Morten flinke til å si farvel til bestemor eller bestefar.
– Vi voksne skal forsøke å beskytte dem – men de er jo flinkere enn oss voksne til å gå bort til kista og stryke på den, kanskje legge på en blomst eller en leke. Da føler de at de deltar. De blir ikke satt til side.
Stig Morten forteller at han hjalp en familie med et barn denne uka.
– Jeg satte meg ved siden av barnet på visninga av faren hans. Det viktigste er å vente på at barnet snakker og lytte til hva barnet har å fortelle.
Aldri redd
Han peker på at folk i dag blir skjermet for den døde kroppen.
– En død kropp er jo skummelt for folk flest, vil jeg påstå.
– Ja, du har rett i det, sier Svein.
– Hva er dine tanker om det?
– Jeg har aldri opplevd direkte redsel. Det viktigste for oss er å sette oss inn i familiens opplevelser og tanker om det som har rammet dem, og deretter kunne tilby dem den hjelpen de vil ha.
– Har du noen gang blitt redd?
– Nei, jeg kan ikke huske det. Jeg har jo gått i bårerommene ved sykehuset til alle døgnets tider, og aldri følt noen vanskeligheter med det. Jeg kan åpne hvilken som helst kiste for å kontrollere en avdød. I senere år har det jo også med rutiner å gjøre. Men heller ikke de første årene var dette noe problem, sier Stig Morten.
Et livsstudium
Det er Stig Morten som styrer Flatås begravelsesbyrå nå. Han har en master i økonomi og prøvd seg i høye stillinger, blant annet i Helse Øst.
Han synes det er mye mer spennende å jobbe med enkeltmenneskene, slik han kan gjøre i begravelsesbyrået. Han beskriver det som et livsstudium.
– Du snakket om dette på veien til begravelsen i dag – nemlig om folk egentlig er klar over at livet er kort. Kan du si litt mer om det?
– Jeg tenker på det når jeg ser travelheten i samfunnet. Når et liv går bort, synes jeg det er vanskelig å se at samfunnet prøver å flykte fra døden. Man definerer den vekk, på en måte. Som en kort hendelse, som bare skal gå unna.
Når han leser om konflikter i samfunnet, undrer han seg over at folk er så sure og at de ikke viser mer hensyn overfor hverandre.
– Er det nødvendig å være så opptatt at du glemmer at du lever?
Utenfor døra suser biler forbi, spruter eksos. Mennesker løper over gatene. Høye hæler klikker raskt av gårde. Andre står rolig og dykker ned i skjermen på telefonen, scroller hurtig med tommelen.
PS! I 2013 døde 1186 mennesker i Trondheim.
Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa