– Jeg skulle tatt med meg Kvikklunsjen min, for nå er vi faen meg på tur!

Rapperne Ronnie Minega (24), Gabriel Pepra (23) og Mats Tidemann (20) fra bandet Breath Takers lanserer to nye videoer. På location i Estenstadmarka spilte de inn sin siste video. Det ble en kald opplevelse på farlig glatte skogstier i kupert terreng.

Fra Ghana

Gabriel «Black Ghost» Pepra kom fra Ghana til Norge som 15-åring med to søsken for å gjenforenes med sin mor. Han er grunnleggeren av gruppa Breath Takers. Han er også kjent under artistnavnet Ghanaba, som betyr sønn av Ghana. Debuten «Dilemma Of A Ghost» viser artisten fra flere perspektiver der hans historie kommer tydelig fram.

– Jeg har hatt en fin oppvekst i hjemlandet. Heldigvis har det ikke vært uroligheter i Ghana som i andre afrikanske land. Den største motivasjonen har vært mamma. Etter en tøff tid reiste hun alene til et annet land for å skaffe et nytt liv for barna.

Familiemedlemmer drept

Ronnie eller «T-Clean» kom til Norge i 2005 som politisk flyktning fra et krigsherjet Rwanda. Dette har påvirket og utviklet en lidenskap for å skrive musikk der målet er å motivere, gjennom en mørk,  men optimistisk sound.

– Jeg har en bakgrunn preget av borgerkrig. Heldigvis opplevde jeg ikke krigen selv, men flere i familien min ble drept.  På en måte har jeg tatt historien min og laget noe positivt fra det.  Jeg vil ikke at historien min skal definere fremtiden min, sier Ronnie.

I 2010 opplevde  Breath Takers suksess i  Norske Talenter.  De ble etterspurt av arrangører. Ronnie slapp en video som fikk over 100.000 klikk på Youtube.

Byavisa møter siste tilskudd til Breath Takers,  Mats Tidemann, Ronnie og Gabriel på Kultursenteret Isak.  De venter seg en dag med filming i Trondheims gater.  I stedet går turen til Estenstadmarka.

Savner Kvikklunsjen

Med fare for å brekke både armer og bein på glattisen beveger vi oss klønete innover marka. Det blåser kaldt og det er grått.  Dette er første gang ghaneseren og rwanderen opplever den norske vinternaturen.

Filmingen starter allerede på parkeringsplassen og fortsetter et godt stykke innover i skogen, opp en stupbratt bakke med steinhard is. Endelig, på bakketoppen ser filmteamet en location de er fornøyd med.

Inspirasjon 

– I dag er det video-shooting til B.I.G. (Believe In Greatness).  Det er den første låten til cden Motivation Mixtape.  Vi vil gjerne ha med ting som representerer naturen. Sangen går ut i fra mine observasjoner og det jeg føler folk må tro om seg selv. At de kan oppnå mer enn hva de selv tror. Med tanker og handlinger kan vi nå våre mål, sier Ronnie.

Ikke forberedt

– Vi valgte en location som er helt oppe i skogen. Det er glatt og skittent og jeg har på meg slike sko, Hip-Hop sneakers.  Så du ser, vi var ikke forberedt på dette her, sier Black Ghost.

– Videoen er en av låtene fra debut mixtapen til T-Clean som kom ut 1. september 2013. Alle som har hørt låten liker den best av alle. Den er inspirert av en av våre kompiser som er DJ.  Han blir nevnt i låten, sier Gabriel.

Etter flere runder med opptak på bakketoppen bestemmer filmteamet seg for å finne en ytterligere location. Det blir en ustødig klatretur opp en skråning. Endelig på toppen har vi panoramisk utsikt over naturen. Etter flere opptak tar vi endelig turen tilbake til parkeringsplassen og varme biler.

Gjennom kratt og skog

Med unntak av Mats Tidemann vil ingen utfordre skjebnen ved å gå ned den isete bakken,  så turen går gjennom kratt og skog. Tidemann slapp unna med skrekken da han begynte å miste balansen nedover glattisen. Skliende og løpende gjenfant han balansen og kom velberget ned. Stort smil.

Slitne, sultne og kalde går turen til Norges Kreative Høyskoles filmstudio der de avsluttende filmopptakene skytes. I tillegg til denne videoen lanserte Breath Taking Entertainment musikkvideoen «We Killin It» den 10. januar fra debut mixtapen «Dilemma Of A Ghost» der Black Ghost og T-Clean rapper om gode, triste og harde tider.

– Videoen som lanseres vil være en metafor på det og alltid yte det beste og aldri gi opp, et bilde på at man må  ta alle sjansene man får, levere på best mulig måte i alt og ikke stoppe før du vet det absolutt er ingenting igjen å ta, sier Black Ghost.

Skrekkfilmscener

– Med denne videoen bestemte vi oss for å spille på gamle og enkle skrekkfilmklisjeer der vi iscenesatte en typisk skrekkfilmjakt. Sangen handler om å levere det beste hele tiden der refrenget bruker utrykket «we killing it». En urban metafor på å levere.  Vi er poeter og bruker pennen og kreativiteten som instrumenter, sier Black Ghost.

Selvlærte 

Allerede som 12-åring skrev han sin første rap.

–  Vi er selvlærte men vi føler at vi kan det meste. For å si det rett ut så føler vi at vi jobber mer enn de som studerer musikk ved Ntnu. Da mener jeg rent praktisk da vi er i studio hver dag i motsetning til studentene, som er i studio en gang i blant. Vi har holdt på med musikk siden vi var veldig små, sier Black Ghost.

– Vi skriver for å lufte tankene og erfaringene våre. Vi ser fremgang i arbeidet vårt hele tiden. Det vi gjør nå er bedre enn det vi gjorde sist.

Samle de beste

Gabriel hadde som mål å samle inn noen av de beste artistene og produsentene han kom i kontakt med. Medlemmene var rappere, sangere og produsenter som Black Ghost hadde jobbet med på Isak. Breath Takers startet også nylig labelen Breath Taking Entertainment.

– Nå jobber vi alle med soloprosjekter der vi yter det beste og utfordrer oss selv individuelt. Denne måten å jobbe på gir oss muligheten til alltid å ha noe vi kan lansere, sier Gabriel.

Samme mål

– Gabriel skal slippe en singel så det er viktig at folk blir kjent med han. Det samme gjelder for Mats. Vi er egne individer så musikken vår representerer oss. Vi har forskjellig bakgrunn og stil, derfor er det viktig at musikken lyttes til individuelt, sier T-Clean.

– Men vi har samme mål. Vi skriver alle om våre opplevelser, mål og fremtiden. Vi ønsker å motivere mennesker i en positiv retning. T-Clean bruker å si at tekstskriving er en form for terapi. Han får ut ting ved å uttrykke seg gjennom det han skriver og fremfører musikalsk, legger Black Ghost til.

Jeg vil ikke at historien min skal definere fremtiden min

Om man virkelig vil noe så går man inn
for det et hundre prosent

Rapperen Mats Tidemann fra Melhus gikk på samme videregående skole som Gabriel Pepra.

– Vi gikk på samme skole men vi kjente ikke hverandre særlig godt. Vi likte det vi hørte og begynte å jobbe sammen. Han er veldig flink med det digitale, mixing, og er dedikert i det han gjør. Han fremtrer som svært motivert. Han er veldig lyrisk og skriver gode tekster.

Startet som 11-åring

– Jeg startet med musikk da jeg var 11 år. Jeg kjøpte en gammel Snoop Dog CD og begynte å rappe og skrive over det. Jeg hadde ikke noe annet. Som 15-åring kjøpte jeg meg en mikrofon og laget et hjemmestudio med mikrofon og PC. Det var ganske enkelt og simpelt utstyrsmessig.

Mats møtte Ronnie Minega på Song Expo 2013.

– Jeg har vært med på alle tre Song Expo arrangementene som er verdens største låtskriver camp for låtskrivere fra hele verden. Jeg har vært blant de yngste av deltakerne hver gang. Sist år var Ronnie T-Clean der og slik møtte jeg han. Den siste dagen på campen fremførte jeg et vers fra en låt jeg hadde laget som jeg fikk veldig gode tilbakemeldinger på. Jeg møtte Ronnie igjen et halvår senere i studio på Isak. Vi fikk en veldig god kjemi og begynte å samarbeide og skrive låter sammen. Så ble jeg med i Breath Takers.

Pyramider

– Jeg kommer ut med en mixtape og video nå i februar. Mixtapen heter «Pyramides». Det er en metafor på det å bygge noe ingen tror på før det er gjort. Mixtapen handler om å gjøre noe som ingen forstår. Det er en engelskspråklig rap. Jeg er veldig inspirert av amerikansk Hip-Hop, men jeg hører også på rock. Jeg har en trang til å lufte tankene mine. Derfor driver jeg med musikk og skriver låter.

1000 låter

Mats har skrevet minst tusen låter.

– 400-500 av dem har jeg spilt inn. Dette var låter jeg spilte inn i mitt eget enkle hjemmestudio. Nå som jeg har tilgang til et bedre studio har jeg valgt å ta muligheten til å starte på nytt.

Videoen kommer ut medio februar.

– «Let Em Pray» handler om folk som vil bli noe men er ikke villig til å jobbe for hardt for det. Det er en veldig mørk, aggressiv musikkvideo med veldig stor innlevelse på performance. Budskapet er at om man virkelig vil noe så går man inn for det et hundre prosent. Budskapet forteller også noe om min egen mentalitet, forteller Mats.

Rapperne har også studert i Norge.

– Jeg studerer ved HiST på tredje året for å bli sosionom. Jeg liker å jobbe med folk. Jeg har alltid ønsket å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon. Spesielt barn, unge og flyktninger, sier Gabriel.

– Jeg jobber innen helse og er utdannet omsorgsarbeider men nå satser jeg for fullt på musikken, sier Ronnie.

Da er det bare å glede seg til videoen at videoen fra Estenstadmarka i løpet av våren.

Se også:

Breath Takers med ny musikkvideo

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Kjemper for flere kvinnelige styreledere

I 2005 var andelen kvinnelige styreledere i bedrifter i Trondheimsregionen på 10 prosent. I 2013 hadde den vokst til 11,2 prosent. GROnett jobber for å øke tempoet i denne utviklingen betraktelig.

– Som styremedlem i flere foretak så har jeg mange ganger kommet inn i styrerom hvor det kun har vært menn rundt bordet. Da krever det ryggrad å heve stemmen og ta ordet. Rett og slett vise at man er der i egenskap av at man har kompetanse og kunnskap å tilføre. Ikke være et kvinnelig alibi som gjør styresammensettingen politisk korrekt, understreker Marianne Danielsen, gründer og byråleder i Engasjert Byrå og medlem av GROnett.

Vil øke andelen kvinner

GROnett er et medlemsbasert forretningsnettverk for kvinnelige ledere og nøkkelpersoner i regi av Næringsforeningen i Trondheimregionen (NiT). Nettverket teller i dag over 570  medlemmer fra det trønderske nærings- og arbeidslivet, og vokser stadig.

– Enkelt fortalt så er visjonen vår å øke andelen kvinner på de arenaer der beslutninger fattes. Det gjelder både i styrer og i ledelsessammenheng, forklarer Berit Rian som er leder for NiT og GROnett.

– Altfor lavt

Bente Gätzscmann, grunder og daglig leder i Way of Living, Line Vaarum, grunder og daglig leder i Otium Sanserom og Danielsen samtykker over bordet i konferansesalen til nye Rica Bakklandet.  Årets siste samling i GROnett i 2013, 20 i tallet, er avsluttet og Byavisa har samlet fire sentrale personer i nettverket for oppsummere ståa.

– Kvinnerepresentasjonen i styrer og stell er fremdeles altfor lav. Det har gått litt framover, men tempoet er fremdeles for labert, understreker Rian.

Optimister

Næringsforeningen i Trondheimregionen utførte ganske nylig en landsomfattende undersøkelse hvor de blant annet så på representasjonen av kvinner i lederstillinger i de 500 største foretakene i Norge. Den viste en andel på litt over ni prosent. Noe som er i tråd med bedriftene i Trondheimsregionen.

– Man skulle kanskje tro at utviklingen hadde kommet lengre i 2013?

– Det kan du si. Det er uansett vanskelig å peke på enkeltstående grunner til at det er slik, mener Rian.

Hun er imidlertid optimistisk hva gjelder årene som kommer.

Som styremedlem i flere foretak så har jeg mange ganger kommet inn i styrerom hvor det kun har vært menn rundt bordet. Da krever det ryggrad å heve stemmen og ta ordet

– Antallet kvinner som tar høyere utdanning i dag er større enn noensinne. Kanskje enda viktigere er det at kvinner også utdanner seg til yrker som tradisjonelt har vært mannsdominerte.

– Det er vel en effekt som vil komme over tid?

– Vi vil se det enda tydeligere i årene som kommer, sier Rian til Byavisa.

Felles plattform

GROnett ble etablert for snart 7 år siden som et prosjekt i regi av NiT med finansiering fra Innovasjon Norge. Det var da et uformelt nettverk.

– Mye har skjedd siden den gang?

– Absolutt! I dag har vi over 570 medlemmer og arrangerer en rekke nettverkssamlinger, seminarer og faglige sammenkomster hvert år. Vi har også gjennomført et mentorprogram og etablert en styredatabase på Linkedin. Medlemmene kommer fra et vidt spenn av virksomheter fra både offentlig og privat sektor, og har svært forskjellig bakgrunn. Den aldersmessige fordelingen er også stor. Her er det alt i fra nyutdannede og grundere til voksne damer som har vært med å bygge opp flere foretak, forklarer Rian.

Sanserom

– At GROnett ikke er bransjespesifikk og spenner så vidt, er en av de største styrkene til nettverket. Alle, uavhengig av bransje og bakgrunn, kan trekke veksler på den kompetansen som nettverket besitter, sier Gätzscmann.

Vaarum er enig.

– Du kan ta meg som eksempel. Jeg driver Otium Sanserom og samarbeider gjerne med for eksempel Bente Wold Wigum som er fylkesdirektør i NAV Sør-Trøndelag og et sentralt medlem i GROnett. Vi jobber med temmelig forskjellige ting til daglig, men nettverket gir oss en felles plattform der vi kan utveksle erfaringer og diskutere problemstillinger vi møter i hverdagen, fastslår hun.

Mer enn et kvinnelig alibi

På spørsmål om kvotering av kvinner inn i styreverv, så har de fire rundt bordet delte følelser.

–  I utgangspunktet var dette en ordning som jeg var skeptisk til, men jeg ser at innføring av kvotering var nødvendig som virkemiddel, mener Danielsen.

Gätzscmann og Vaarum nikker og er enige.

– Kvotering kan oppfattes som at man er der i egenskap av sitt kjønn. Jeg tror nok de aller fleste i GROnett vil sitte ved styrebordet fordi de har verdifull ballast og faglig tyngde å komme med. Ikke bare være et kvinnelig alibi. Å kvotere inn kvinner kan imidlertid unntaksvis være et verktøy for å pushe utviklingen i riktig retning, mener de to.

– Et nødvendig onde med andre ord?

– Jeg ser ikke kvotering av kvinner til styrer som noe nødvendig onde, men som en stimulans til å utvide horisonten når det skal rekrutteres. Ingen kvoteres inn til styrer eller andre posisjoner uten at de innehar riktig kompetanse, understreker Vaarum.

Antallet kvinner som tar høyere utdanning i dag er større enn noensinne.

Tar tid

– Det er overhodet ikke er mangel på utrolig dyktige kvinner i Trondheimsregionen som glatt kunne fylt adskillig flere leder- og styreverv. Men det tar dessverre tid, fastslår Gätzscmann.

– For å sette det helt på spissen så kan du si at målet med GROnett er å bli overflødige, legger Rian smilende til.

– Da kan vi samles og mimre over den tiden da vi i det hele tatt hadde behov for et slikt nettverk, avslutter de tre andre rundt bordet.

Det er overhodet ikke er mangel på utrolig dyktige kvinner i Trondheimsregionen som glatt kunne fylt adskillig flere leder- og styreverv

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Malenes død nå like før jul, var Byavisa med da Tore overleverte 15 427 kroner til Barne- og ungdomsklinikken, avdeling hjerteseksjon ved St. Olavs.

Etter lillesøsterens bortgang tok den håndballfrelste tenåringen initiativet til å arrangere en minnekamp. Blant annet slik ville han minnes Malene.

Herrelaget og førstedivisjonspillerne i Kolstad og  4.divisjonslaget Flå/Lundamo stilte opp og spilte kamp i Horghallen  i Melhus.

Les også:

Mintes lillesøster med Kolstad-kamp

–Ei lita prinsesse

– Vi husker Malene som ei nydelig og utrolig blid lita jente, ei prinsesse, forteller sykepleier Tore Hassel.

Han er imponert over Tore Fribergs engasjement.

– Det var veldig spesielt. Sjeldent. Bare det at han står frem og forteller historien sin er veldig sterkt, sier Hassel.

Samtidig roser han Foreningen for hjertesyke barn for den årlige tradisjonen med å gi bort gaver til avdelingen for hjertesyke barn.

– Den er raus med gaver. Jeg roser foreningen for det de står for. De gjør et arbeid sykehuset ikke klarer selv.

En gave i Malenes ånd

Det har gått nesten et år siden Tores lillesøster døde.

– Det er litt rart å være tilbake igjen nå når Malene ikke er her lenger. Sist vi var her skulle vi få informasjon om hvilken operasjon Malene skulle ha. Seks uker senere døde hun. Det føles veldig godt å få gitt denne gaven. De trenger mer penger enn det de har. Det var også Malenes ønske at hjerteseksjonen skulle få nye leker så jeg føler at gaven blir gitt i hennes ånd, forteller Tore.

Det var også Malenes ønske at hjerteseksjonen skulle få nye leker

Tore Friberg minnes dagen han fikk beskjeden om at søsteren ville dø.

– Mor og far var på Rikshospitalet sammen med Malene. Mormor ringte meg og fortalte at Malene kom til å dø. Jeg ville ikke ta det innover meg.  Tenkte at det måtte være en feil. Det måtte være tull.  Jeg gikk inn på rommet mitt. Ville være alene. Jeg ønsket at dette skulle være tull og feil, sier Tore ettertenksomt.

Alltid med på håndballkamp

Malene var alltid med på håndballkampene til Tore.

– Jeg fikk ideen til minnekampen fordi Malene likte å være med på kampene. Særlig fordi hun da alltid fikk kake, sier Tore.

Tiden etter Malenes død har vært tung for familien Friberg Blomseth.

– Det har gått opp og ned. Jeg synes det gikk mye bedre etter at minnekampen ble spilt, sier Tore.

Malenes far, Roger Blomseth, forteller at datoen 17. desember har gitt et sorgtungt minne hos familien. Sorgen bearbeides  på forskjellige måter.

Vanskelig med høytider

– Det har vært både oppturer og nedturer. Søsteren Helene Friberg (19) skriver minneblogg og Tore arrangerer minnekamp. Håndball er livet hans og jeg syntes det var en flott ide.  Dette var hans måte å takle dette på han ville minnes Malene ved å gjøre noe positivt. Jeg tror det gjorde velig godt for han at så mange møtte opp til minnekampen.

– Den 17. hver måned er vanskelig. Da tenker vi på tiden som har gått siden Malene døde. Vi får liksom en nedtur disse dagene. Særlig høytider er vanskelige å komme gjennom. Den første jula husker vi ikke så mye av, sier Bolmseth som også er  styremedlem i Foreningen for hjertesyke barn.

Kinobilletter og utflukter

Klinikksjef ved Barne- og ungdomsklinikken, Elisabeth Selvaag, tok imot sjekken fra Tore.

– Vi vil bruke disse pengene på nye ting. Alt fra kinobilletter og leker til utflukter og opplevelser for barna og foreldrene. Dette hadde vi ikke hatt penger til uten slike gaver, sier Selvaag.

Hun husker Malene med gode minner.

– Hun var ei utrolig blid jente vi har mange gode minner om og dette var en veldig fin måte å ære sin søsters minne på, forteller Selvaag.

Mange hadde møtt opp for å overvære overrekkelsen av gaven. I tillegg til representanter fra Barne- og ungdomsklinikken, Foreningen for hjertesyke barn og Thor Rambraut fra Lundamo IL møtte håndballspillerne Thor Magnus Five (21) og Lars Eggen Rismark (22) fra Kolstad Håndball.

– Imponerende

– Det var et veldig fint initiativ og en ære å bli spurt, sier Thor Magnus Five.

Lars Eggen Rismark sier seg enig.

– Det er en fin måte å bruke idretten på. Det er imponerende at en så ung gutt engasjerer seg sånn.  Det rørte meg veldig og vi er svært takknemlige for at vi får lov til å være med, sier keeper Rismark.

– Vi er veldig imponert over at Tore kom på denne ideen og gjennomførte den. Det sier noe om han som person, sier Five.

Ikke et tørt øye

Tor Rambraut representerte Lundamo IL og var en av dommerne i minnekampen. I tillegg har han vært engasjert i Røde Kors på det 22. året.

– Selve arrangementet startet da Tore sto i Torghallen den 26. mai og talte til publikum som 13-åring og fortalte om lillesøsteren sin, og hvorfor han ønsket seg dette. Jeg tror ikke det var et eneste tørt øye i salen, minnes Tor.

Stort oppmøte. Fra venstre Roger Blomseth, klinikksjef Elisabeth Selvaag, Tore Friberg, Thor Magnus Five, Kolstad Håndball dommer Tor Rambraut, kontaktsykepleier Tore Hassel, Lars Eggen Rismark, Kolstad Håndball og Kristian Mogseth Gylland, Melhus Håndball. (Foto: Petter Steen Angell).

Tok initiativ til minnekamp.Tore Friberg har bearbeidet sorgen etter lillesøsteren ved å arrangere minnekamp og gitt penger til hjertesyke barn. (Foto: Petter Steen Angell)

Imponerende at en så ung gutt engasjerer seg sånn.
Lars Eggen Rismark

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Stig Andre Larssæther hadde vært på et møte på Dokkhuset i regi av NTNU da han gikk gjennom Bakklandet på vei hjem.

– Jeg hadde akkurat gått inn i Nygata ved nummer 19 da det gikk et ras med is og snø rett bak meg. Det var ren flaks at det ikke traff meg. Deretter gikk det to ras til lenger fremme i Nygata. Rett etter at det hadde gått tre ras i rask rekkefølge kom det ei ung mor med barnevogn gående mot meg, sier Larssæther.

– Guffent å tenke på

Det er skikkelig guffent å tenke på hva som kunne skjedd om hun hadde kommet tidligere. Jeg ble skikkelig skremt.

Stig Andre er far til to jenter på 10 måneder og fire år. Han ringte samboeren etter hendelsene.

– Jeg er selv småbarnsfar så jeg ringte samboeren og advarte henne om å dra til byen med barna, sier Lrssæther. Han er skremt av opplevelsen.

Til politiet

Dagen etter hendelsen ringte han politiet for å varsle om det som hadde skjedd. Der fikk han beskjed om at politiet ikke kunne gjøre noe.

– Jeg ringte politiet men med mindre det ikke var akutt fare for liv og helse kunne de ikke gjøre noe. Jeg sa at jeg nesten ble truffet av flere takras, men fordi det var dagen etter det skjedde var det ikke akutt, så de ba meg kontakte gårdeier, noe som er rimelig urealistisk synes jeg. Jeg synes politiet bør kunne formidle beskjed til de som har ansvar og ikke forvente at tilfeldige forbipasserende skal følge opp. Det er tross alt risiko for alvorlig personskade det er snakk om, forteller Larssæther.

Politiet har ikke kapasitet

Operasjonsleder Rune Brandmo ved Sentrum Politistasjon forteller at de ikke har kapasitet til å følge opp den type saker.

– Generelt tar vi slike saker i samarbeid med brannvesenet. Det kan bli opprettet sak i samråd med brannvesenet. Ved personskade blir det automatisk opprettet sak.  Vi ville sannsynligvis fulgt opp saken om den ble anmeldt, sier Brandmo.

Smalt

Stig Andre Larssæther påpeker at det er ganske tilfeldig hvordan takene er sikret mot ras når han igjen går gjennom Nygata og Nedre Bakklandet.

– Nygata er svært smal enkelte steder. I ei bred gate kan man unngå fortauene men i de smale gatene her er det nesten umulig å unngå å bli truffet av et takras, sier Stig Andre.

– Vi kjenner til at det er tilfeldig hvordan takene er sikret i dette området, sier operasjonsleder Brandmo.

Tonje Kusæther vant trening med Byavisa og Access:

Tonje Kusæther er nå halvveis i sin treningsperiode med personlig trener Peter Halshamn ved Access. Vi har fått en oppdatering på hvordan det har gått så langt for læreren ved Charlottenlund skole.

Vi møter Tonje og Peter i treningslokalet på Rosendal, klare for ny innsats.

Etter intensiv trening opp til seks dager i uka siden oktober, føler hun at utfordringene fortsatt er store. Men der det i begynnelsen var nytt og spennende, har hun måttet finne motivasjon på nye steder for å holde seg unna pizza og sjokolade.

Kjenner det på kondisjonen

– Hun surfer ikke på «nyhetsbølgen» lenger, forteller Peter. Nå er det den harde virkeligheten som gjelder.

Tonje forteller at hun kjenner resultatet best på kondisjonen.  I starten greide hun bare to, tre minutter på tredemølle, nå greier hun 50 minutter. Det gir optimisme for videre trening.

– Hvordan gikk det i jula? 

Tonje kan bekrefte at jula var en stor utfordring. Men hun føler at hun taklet det bra.

– Det viktige er at jeg har kost meg i jula, selv om jeg har måttet velge bort noe av den tradisjonelle julekosen. Jeg har droppet julekake og sjokolade, men har spist gode middager med både ribbe og et glass vin.

De fornuftige valgene har lønnet seg. Vekta viste et halvt kilo nedgang etter jul.

– Imponerende, rett og slett! Peter er fornøyd med Tonjes innsats på alle områder. Hun trener seks dager i uka, og har fått rutine på kostholdsendringene.

Det kommer til et punkt hvor jeg ikke kan trene så mye og spise så lite lenger

–  Det er ikke noen dramatisk endring av kostholdet, men handler mer om bevissthet og holdning, sier Tonje.

Man må ha fokus på porsjoner og telle kalorier. Maten går greit, det er vanskeligere å prioritere tid til å presse inn trening hver dag. Man må ofre en del tid for å trene godt, ikke bare trene.

– Skal greie det

– Hvordan tror du den neste perioden blir? 

– Jeg tror det vil bli tyngre. Kommer til å kreve enda mer av meg. Det vil etter hvert bli større fokus på å holde vekta, ikke bare gå nedover. Det kommer til et punkt hvor jeg ikke kan trene så mye og spise så lite lenger. Det blir en utfordring å finne ut av det.

– Men du er fortsatt innstilt på å greie det? 

– Absolutt. Det er ikke tvil om det, smiler Tonje.

– Trenger mer motivasjon

Peter kan bekrefte at neste halvdel antakelig blir minst like hard.

– Selv om vi ser kjempeframgang nå, tror jeg Tonje trenger enda mer motivasjon for å nå målet. De første kiloene raste av, nå krever det jevn jobbing for å bli kvitt de resterende. Treneren ser likevel lyst på det. Han poengterer at Tonje har blitt mye sterkere og har fått gode rutiner.

– Hva er målet? 

Tonje tenker litt.

– Jeg føler at målet blir til underveis. Jeg har en tanke om antall kilo jeg vil ned, men jeg velger å kjenne det på kroppen. Men jeg er langt fra ferdig enda!

– Hva savner du mest? 

Svaret kommer kjapt.

– Sjokolade!   Både Tonje og Peter ler.

– Jeg får lov til å spise litt, da, fortsetter hun. Det hender bare at jeg velger de kaloriene bort til fordel for god mat og drikke.

Tonje har noen tips til motivasjon for leserne.

– Kort kan jeg si at alt handler om prioriteringer. Man må sette treningen først. Vil man det ikke nok, så er det umulig å gjennomføre med bra resultat.

 Jeg har en tanke om antall kilo jeg vil ned, men jeg velger å kjenne det på kroppen

Siste trenings-uken før jul:

I form. Tonje Kusæther trener seks dager i uka og ser gode resultater. Trener Peter Halshamn er imponert. (Foto: Petter Steen Angell)

Petter Halshamn forteller: 

Treningsøkt 1: 

Rolig gange i oppoverbakke med ekstra vekt, som tilsvarer en ryggsekk. Lett jogg fem kilometer.

Treningsøkt 2: 

3000 meter løping. Her hadde Tonje litt ekstra å gi, så det ble en bra tid, men ingen ny rekord. Trente tungt, men med en lavere intensitet denne dagen.

Enfots knebøy i slynge

Knebøy med 17 kilo sandbag.

Benkpress, løftet tyngre og færre repetisjoner.

Avsluttet med beinhev, samt

kjerneøvelser for mage og korsrygg med ball.

Kroppssammensetningen til Tonje er i endring fra uke til uke. Tonje har den siste uken før jul gått ned ytterligere 2,2 kilo,  fått noe mer muskulatur, samt mistet  ytterligere 1% i fettprosent. Hun er nå fem år «yngre» enn når hun startet. Vi har nå oppnådd et totalt vekttap på 8,5 kilo. Vi har nå kun 800 gram til vårt delmål er nådd.

Byavisa følger Tonje hver uke frem til hun er ferdig med treningsopplegget.

Følg gjerne Access Helt Personlig Trening på facebook, eller #accesspt på instagram.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Trøndelag fotballkrets har tildelt klubben Fair Play-prisen. Det er fordi de har jobbet hardt med holdningen de siste årene, og har oppnådd gode resultater.

Les også: Sjetne på korttoppen

– Vi har arbeidet veldig mye med dette, bekrefter leder Inge Kappel. Hun står på sidelinja i Klett-hallen ikledd treningsantrekk.  Rundt henne løper et tjuetalls sporty jenter, i full gang med oppvarming.

Inn med grunnreglene

Et av tiltakene har vært opplæringsmøter for alle spillere og trenere. Fair Play sine retningslinjer har blitt inkludert i hovedreglene for klubben. I tillegg har de innført Fair Play helt ned til barneidretten. Dermed får nye generasjoner fotballspillere inn grunnreglene helt fra seks-årsalderen.

– Fair Play understreker at denne klubben er åpen for alle. Det skal være bredde hos oss, og ingen skal føle seg utenfor eller føle at de ikke passer inn, uansett, sier Kappel bestemt.

Kampverter på alle baner

Andre tiltak er å innføre kampverter på alle kamper. En person i gul vest observerer sidelinjene og følger med at alt går som det skal. I tillegg har trenerne blitt plassert på motsatt side av publikumstribunen. Da slipper man problemene med at publikum gir tilrop til treneren som skal ta avgjørelser.

Trives i hallen

Kappel forteller engasjert om arbeidet med klubben. Hun har vært med i idrettslaget i 15 år, og har vært i ledelsen de siste seks årene. Hun er tydelig godt kjent med både ungdommene og trenerne, og ramser opp navn og alder på de fleste. Lederen trives i hallen, og stikker ofte innom på treningene for å se at alle har det bra.

– Jeg vil ikke framstille oss som en perfekt klubb som har alt på plass enda. Det er enda noen gule kort og negative situasjoner. Men det er mye bedre! Og vi jobber med det fortløpende. Vi har bevisst prioritert å jobbe mest med barna og de yngste ungdommene, sånn at de kan ta med seg verdiene opp gjennom gradene. Dermed blir holdningene bedre og bedre for hver sesong ettersom barna blir eldre.

Unge dommere

Fotballjentene går over til balltrening mens Inge Kappel informerer om dommertreningen i klubben.

– For oss er det et tydelig tegn på trivsel at så mange ungdommer har blitt med som dommere, sier den engasjerte damen mens ballene suser forbi oss.

Det er viktig for sporten at også dommerne skal trives på banen.

Både jenter og gutter fra 13 år og oppover kan bli med som dommere. Det kreves at man føler seg trygg når man må blåse i fløyta og dømme over sine egne jevnaldrende.

I år hadde de ny rekord i antall nye dommere, og venter enda flere til neste sesong.

Positive opplevelser

To av spillerne, Ida Olstad (13) og Ellen Myrmo (13) har ikke opplevd noe særlig negativt på fotballbanen.  Det kan nok skyldes Fair Play-reglene, tror de.

– De gangene jeg har hørt skittkasting er egentlig fra andre lag man spiller mot, forteller Olstad.

For oss er det et tydelig tegn på trivsel at så mange ungdommer har blitt med som dommere

Klar vinner

Tommy Bang-Larssen fra Trøndelag fotballkrets bekrefter at Skjetne Fotball pekte seg ut blant søknadene.  

– Her ser vi klart og tydelig at det går an å ta tak i problemene, og forholdsvis raskt se resultater, forteller han. Ledelsen i Skjetne Fotball har vist engasjement og deltagelse på møter og har jobbet godt. Prisen skal deles ut i løpet av våren. Det er Per Ravn Omdal som står for utdelingen, og  premien er på 10 000 kroner. Pengene kan brukes fritt innenfor klubben.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

De diskuterer hvor de skal spise lunsj. Smiler. Blir enige og går. Folk de passerer på gata har ingen anelse om hvem de er, eller de grove anklagene de forsvarer seg mot. De ser ut som en hvilken som helst vennegjeng på vei til et felles ærend. Veltrente, stolte, tillitsvekkende. Umulig å se eller og tenke seg at dette er mennene bak Norges største organiserte og illegale doping-produksjon. Det kunne like gjerne vært naboene våre. De står tiltalt for organisert kriminalitet, eller mafiavirksomhet som noen velger å kalle det.

Ikke Al Capone

Ordet mafia gir assosiasjoner om sterke organisasjoner med internasjonale, veletablerte nettverk organisert i en hierarkisk struktur der alle medlemmer kjenner sin plass. Mektige menn sitter på toppen med absolutt makt, gir ordrer. I tillegg yter de press, makt og innflytelse over bedrifter, politikere, politi og dommere. Drap, trusler og vold kjennetegner slike organisasjoner.

Det er vanskelig å forestille seg de tiltalte i denne saken som en organisert mafia slik vi har lært uttrykket å kjenne gjennom historien. Dette er ikke Al Capone eller Gotti.

Etter tre lange kvarter starter saken igjen. I raden foran meg til venstre sitter to unge menn og to unge kvinner, tidlig i tyveårene. Sannsynligvis i familie med de tiltalte, tenker jeg. Til høyre på stolraden foran meg sitter to menn. En eldre mann, omtrent 70-80 år. Han er sliten, alvorlig bekymret, men fokusert og interessert. Kanskje far til den tiltalte som sitter i vitneboksen og forklarer seg.

Rett foran meg sitter journalistene, tre menn med bærbare PC-er. De refererer fortløpende til sine respektive redaksjoner mens saken går sin gang. Det gjelder å få detaljer og nyheter om saken ut på nettpublikasjonene i samme øyeblikk man hører om det.

Klokka blir 12.45. Dommerpanelet entrer rettsalen, punktlig. Alle reier seg. Står tålmodig til hoveddommer, Rune Lium, gir beskjed om at vi kan sitte.

Høy og veltrent

Jeg ser bakhodet på den tiltalte (39). Høy, veltrent. Han er nummer to i tiltalen, en av dem påtalemyndigheten mener er blant lederne, eller antatt hovedmann, i den påståtte kriminelle organisasjonen.

Selv mener tiltalte at det ikke var snakk om organisert kriminalitet. De var en vennegjeng, ikke mer, ikke mindre. Han er velkjent blant fitness- og bodybuilderutøvere. Han har uttalt seg som treningsekspert flere ganger i aviser, blogger og sosiale medier. Han eier blant annet et treningsstudio i Trondheim.

Tiltalte snakker tydelig og svarer på alle spørsmål fra aktor Sandøy. Av og til bryter dommerne inn og stiller spørsmål til svarene tiltalte gir. Det er mange ord, begreper og forkortelser fra «doping-språket» som krever nærmere forklaring.

Dommerpanelet består av tingrettsdommerne Rune Lium og Ingrid Stigum samt tre lekdommere. Aktoratet representeres av statsadvokat Unni Sandøy, Stein Frode Haugbjørg og politiadvokat Per Martin Utkilen.

David og Goliat

Bak aktoratet ser man to lange rader med mapper fullstappet av etterforskningsdokumenter. Flere år med svært kostbar etterforskning ligger mellom disse permene.

Mengden er imponerende og avslører hvor omfattende saken er.  På forsvarersiden ser man kun en håndfull permer fordelt på forsvarerne. Kontrasten mellom dokumentasjon er nesten overbevisende i seg selv og gir assosiasjoner til Det Gamle Testamentets David og Goliat.

Syv tiltalte

På den annen side sitter aktoratet i mindretall med tre representanter mot syv forsvarere, og syv tiltalte på motsatt side. Men dette er ikke en kamp der flertallet vinner mot mindretallet. Det er en juridisk kamp der fakta, overbevisende bevis, grundig saklighet og intelligent argumentasjon er viktige våpen.

Jeg hører bare mumling når det blir snakk om legemidlene

Aktoratet sitter til høyre for dommerpanelet, forsvarerne og de tiltalte til venstre. En av de tiltalte med sin forsvarer sitter rett foran dommerpanelet og ser rett på medtiltalte når han forklarer seg. Flere av de tiltalte er tydelig veltrente, oppegående, rakryggede og gir inntrykk av sunnhet og positiv livsstil.

Kjeder vettet av seg

Forsvarer Christian Wiig sitter nede ved dommerpanelets venstre side. Han følger nøye med på forklaringen til tiltalte. Håper kanskje på detaljer han kan bruke i forsvaret til sin egen klient.

Bak Wiig sitter forsvarer for 39-åringen, Arve Opdahl. Foran Wiik sitter en medtiltalt (27). Svært kraftig, mørkhåret, hvit t-skjorte, veltrent, digre biceps. Han gir inntrykk av å kjede vettet av seg. Ser i taket, i gulvet, vet ikke hvor han skal feste blikket. Urolig, strekker seg ofte. Ser ut som ryggen verker etter flere timer med sitting, virker uinteressert i aktors detaljerte spørsmål til tiltalte. Han gjesper kraftig. Flere ganger. Sliten og lei. Av og til ser han på tiltalte i vitneboksen.

Jeg kan bare spekulere i hva han tenker, men det er åpenbart at han foretrekker å være et helt annet sted enn i rettsal 206.

Sier ingenting

Hans forsvarer, Sol Elden, gir han et dokument. Sannsynligvis politi-forklaringen hans. Den blonde forsvareren hørte kanskje noe fra tiltaltes forklaringer eller aktoratet som hun påpeker til sin klients forklaring, og vil ha flere detaljer. Han leser, legger bort dokumentet. Sier ingenting. Hun støtter venstre side av hodet mot venstre hånd. Lettlent over bordet, med blikket rettet fokusert mot aktoratet, lytter hun bestemt til Sandøys påstander og spørsmål.

Aktor Unni Sandøy har tatt for seg flere punkter i tiltalen der hun blant annet trekker frem e-post-utvekslingen mellom forskjellige aktører i dopingvirksomheten. Et stort hvitt lerret rulles ned fra taket bak tiltalte der vi kan lese meldingene. Tiltalte har tilgang til en Laptop i tiltaleboksen. Akkurat denne e-post-utvekslingen går over 46 sider, en brøkdel av titusener av sider med dokumenter som har samlet seg opp gjennom flere års etterforskning.

Nøler

Meldingene avslører en dialog om handel, kjøp, salg og produksjon av dopingmidler og legemidler. Aktor spør detaljert om dopingmidlene og legemidlene som nevnes i meldingene. Hun vil vite hva enkelte av forkortelsene i meldingene betyr. Fitnesstreneren blir bombardert med spørsmål. Av og til svarer han unnvikende, prøver å komme seg videre til neste steg i prosessen. Nøler før han svarer.

Psykologisk sjakkspill

Aktor vil ikke ha noe av det. Hun krever svar på spørsmålene sine og går ikke videre før hun er fornøyd. Pågående, konsentrert og behersket. Kalkulerende og motivert. Det er som å bevitne et psykologisk sjakkspill der aktor sitter med en klar strategisk fordel og bedre spillebrikker. Den tiltalte forsøker å svare balansert og troverdig på spørsmålene. Han svarer uredd og ser aktor rett i øynene når han snakker.

Stereoider og legemidler

Toneleiet endrer seg fra tydelig tale til lav mumling. Av og til høres irritasjon og sinne i stemmen. Han nekter også for flere punkter i tiltalen som omhandler mengdene av medikamenter som er solgt og hvilke typer dopingmidler han anklages for å ha produsert.

Han påstår nå at flere av dopingmidlene i realiteten var kopier og legemidler som ikke sto på dopinglisten. Dopingmidlene ble likevel solgt som steroider til kunder av leverandørene. Av og til mumler han når det kommer spørsmål om legemidler.

– Hører bare mumling

Tingrettsdommer Ingrid Stigum bryter inn, noe irritert, men med bestemt autoritet i stemmen, gir hun tiltalte beskjed om å snakke høyere. Tydelig og klart.

– Jeg hører bare mumling når det blir snakk om legemidlene, jeg hører ikke hva du sier, forteller hun tiltalte med en autoritet i stemmen man ikke vil utfordre.

I hvert fall ikke i denne salen, tenker jeg.

Han etterkommer kravet uten innvendinger. Stemmen blir høyere, sterkere og tydeligere.

Latter i salen

Aktor Sandøy spør hvordan han kunne vite hva slags type stoffer han fikk fra blant annet leverandører i Kina. Dette kunne vel være hva som helst, spør hun tiltalte. Han forklarer at han egentlig ikke hadde noen anelse om hva han mottok av forskjellige stoffer da han bestilte dopingmidler.

– Jeg brukte jo det selv også, så hadde det vært rottegift ville jeg ikke sittet her nå, svarer han.

Høflig og vennlig

Klokka nærmer seg 14.00. Tingrettsdommer Rune Lium bryter inn og prøver å stille spørsmål til en av de andre tiltalte i saken, den såkalte «Trykkern».  Før han rekker å fullføre spørsmålet avbryter 39-åringen dommeren og spør om han kan stille et spørsmål til «Trykkern» selv.

Forespørselen kommer spontant, høflig og vennlig. Tingrettsdommeren blir noe overrasket over avbrytelsen, ler vennlig og avviser forespørselen.

– Du får nok ta spørsmålet ditt med han i bilen på vei hjem, sier tingrettsdommer Rune Lium med et smil.

Alvorlig stemning

Stemningen i salen ble lettere lattermild blant både dommere, aktorat og forsvarere. Ser ingen smil hos de tiltalte. De har annet å tenke på. Seks år fengsel, kanskje 11 år om de blir dømt etter mafiaparagrafen. I tillegg risikerer de å få inndratt verdier som er antatt ervervet gjennom produksjon og salg av dopingmidler. Nei, de tiltalte smiler ikke i denne salen. De er åpenbart tynget av alvoret i tiltalene. Fremtiden er usikker. Frihet eller fengsel. De har mye å tape, mye å stå til ansvar for. Mange å svare til, som for eksempel familie, slekt og venner.

Klokka nærmer seg 15.00. Kun de to unge mennene sitter igjen, og journalistene. Rettsaken holder på en time til. Jeg drar i forsiktig stillhet. Føler på dysterheten blant de tiltalte mens jeg går mot døra.

Du får nok ta spørsmålet ditt med han i bilen på vei hjem

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Siden jeg var liten har jeg hatt en grunnleggende lyst til å glede andre.

Mads Bøhle er en klemmer. Han klemmer på begge sider. Først det ene kinnet. Så det andre. Mads Bøhle leker ikke butikk. Gjør han noe, gjør han det ordentlig.

Møter du ham på Nordre, møter han blikket ditt. Nikker. Smiler. Du klarer ikke la være å smile tilbake. Hverdagens øyeblikk blir magiske.

Tidlig januar. Der kommer han i kjent stil. Hettegenser og caps. Stort smil. Klem. Men han gråter også. Flere ganger i løpet av vårt møte fylles øynene av tårer. Blandes med latter og matpakkelyder. Mads er i livet. Han lar livet leve.

Han er en stolt barnesykepeleier som arbeider ved St Olavs Hospital – og som trivselssykepleier for Barnekreftforeningen. Mads vil skape magiske sekunder. Magiske minutter.  Magiske øyeblikk.

– Som barnesykepleier forteller jeg ofte om de magiske minuttene til de pårørende. Mange får et helt annet syn på sin sykehushverdag. Foreldre prøver å nyte de gode stundene med barnet og tenke på de de magiske minuttene når alt er trist og leit.

Alle som har sett ham når han har satt seg mål om å skape magi  for alvorlig syke barn, ser at han går 150 prosent inn for oppgaven. Ønsker en jente seg rød halloweenkjole, får Mads tak i kjolen. Ønsker en gutt seg en autograf fra en kjendis, setter han himmel og jord i bevegelse for å få tak i den.

– Jeg er glad i mennesker. Sier Mads. Foreldre til kreftsyke barn har ved ulike anledninger snakket om ham til meg. Til og med foreldre som har mistet sitt barn i kreft snakker om Mads. Han gjorde tiden mens
barnet var sykt så mye bedre. Han gjorde så mye for barnet deres. Han skapte magiske øyeblikk. For barnet. For søsken. For foreldrene.

Breakhalling

Mads Bøhle er en danser. Han er vokst opp i folkemusikkmiljøet på Hamar. Fra han var seks år danset han halling. Etterhvert danset han det på sin måte. Blandet breakdans og halling. Breakhalling.

Han elsket å se hvordan folk ble glade av de eksplosive kastene. Av dansen lærte han også hvilke grep han burde gjøre for å overraske og glede folk. Danse. Skape magiske øyeblikk.

Reist verden rundt

Han har reist verden rundt med dansen.  Senest i 2010 var han i Shanghai sammen med Frikar. Han har danset i både Bør Børson og Folk og røvere i Kardemomme by ved Trøndelag Teater, Peer Gynt på Gålå og senest i Putti Putti Plott i Olavshallen. Mads danser. Han danser med livet. Magi oppstår.

Men i livets dans kan man også falle og kjenne på smerte. Noen har også lyst til å more seg på andres bekostning.

Mads hadde epilepsi, og noen i skolegården synes det var «gøy» når han fikk anfall.

Da de skulle spille fotball, ville han selvsagt være med. De sa  alltid at han måtte stå i mål.

– De ville skyte ballen i hodet på meg slik at jeg fikk anfall, forteller Mads.

Sagt unnskyld

Dermed ble barndommen på Hamar tøffere enn den skulle vært. I dag har han møtt de som var mest aktiv for å få ham til å stå i mål slik at de kunne skyte ballen i hodet på ham.

– De er lei seg for det de gjorde, har sagt unnskyld og imponert over alt jeg har fått til, sier Mads. Han har tilgitt dem.

I dag bruker han de vonde erfaringene fra skolegården i møtet med andre mennesker.

– Jeg tror at jeg ved at jeg selv har hatt slike opplevelser lettere kan føle empati med andre. Jeg har kjent ting på kroppen.

– Hvorfor stilte du deg i målet?

– Noen ganger i livet er det for vanskelig å komme unna det vonde. Man må bare stå i det.

– Blir du fortsatt såret?

– Ja, det hender det stikker litt når folk spør om jeg ikke hører hva de sier. Jeg hører dårlig på det ene øret.

– Sårer du aldri noen selv?

– Både ja og nei. Jeg er ikke redd for å såre eller skuffe noen, bare jeg ser det selv og kan si fra om det.  Jeg vet at jeg ikke er perfekt.

Truet med kniv

Mads har reist verden rundt og hatt mange forskjellige jobber. Medfølelsen med andre mennesker har han hatt med seg hele veien. Både da han kjørte ambulanse på Manhatten i New York ut til de mest velstående eller da han videodokumenterte akuttmottaket i verdensmetropolen – i tilfelle hjertestansen havnet i retten.

Bygd av far. Med denne Lynet Mc Quuen-bilen skapte Mads Bøhle magiske øyeblikk for sønnen.

Medfølelsen med andre fikk han også bruk for da han arbeidet som dørvakt ved byens utesteder.

– Jeg er flink til å prate, og det kom godt med når vi skulle få folk ut etter stengetid. Man vet aldri hva folk har opplevd som får dem til å reagere, sier Mads som både opplevde å bli truet med kniv og kuttet opp med ølglass.

– Jeg søker hele tiden å kunne litt om mye, sier han.

Noen ganger i livet er det for vanskelig å komme unna det vonde. Man må bare stå i det

Når noen dør

Kunnskapen bruker han til å glede andre.

– Meningen med livet er å skape magiske øyeblikk for andre mennesker. Disse øyeblikkene trenger ikke alltid å gå etter planen for å bli magiske. Kanskje får du ikke til alt du har planlagt. Vær fornøyd med det du får til, oppfordrer Mads både seg selv og andre.

Mads er tett på barn og unge som har kreft. De fleste klarer seg, men noen dør.  Hvordan opplever han det?

– Å arbeide så tett på krise og sorg, er selvsagt tøft. Men jeg erfarer at gjennom å gjøre de små tingene, kan man gjøre ting lettere. Nærvær, respekt og det å bry seg er viktig. Også på dødsleiet, sier Mads.

En gang kom han inn til en døende gutt. Foreldrene og familie var der, og Mads hadde på seg varemerket sitt, den brune capsen. Han lurte noen sekunder på om han skulle ta av seg capsen – i respekt for foreldrene. Han lot den være på. For han tenkte på at det var slik gutten han skulle ta farvel med kjente ham. I respekt for ham, beholdt han lua på. Og forklarte det til foreldrene etterpå. De forstod.

– Til oss andre som lurer på hva vi kan gjøre for folk som lever tett på alvorlig syke barn, snakker han om at de små tingene som kan bety mye.

– Ta med søsken på kino eller hyttetur, for eksempel.

– Jeg er en skrotnisse

I sin egen jakt på magiske øyeblikk, søker han å finne ut hva som kan bety noe i hverdagen til folk.

– Kanskje vet du at mora til den syke ungen, er spesielt glad i et klesmerke. Få fatt på størrelsen og gled henne med ei ny bukse. For eksempel.

Å realisere drømmer er også viktig, mener Mads.

– Kanskje har far i huset en drøm om å kjøre amcar. Søk litt rundt og se om noen kan hjelpe deg å realisere drømmen. Kanskje drømmer ungen om en autograf. Begynn å søk litt rundt. Kanskje klarer du å skaffe den til veie. Du er med på å skape magiske øyeblikk.

– Jeg er en skrotnisse! Samler på alt mulig. De bærer på minner, forteller han.

Hjemmet på Flatåsen der han bor sammen med kona og to barn er fylt med minner. Her har han en dåpslue fra Kina og en liten krokodille fra Egypt.

– Dåpslua fra Kina, får meg til å tenke på små barn jeg så som ikke hadde det så lett.  Jeg ga dem mat, danset for dem. Nesten alle mulige ting kan fortelle litt om plassen jeg har vært på. Sammen danner de eventyrfortellinger.

Lukten av farfar

Hjemme på Flatåsen har han også jaktjakken til sin nylig avdøde farfar. Den lukter farfar. Gammel mann. Arbeidssvette. Lukten av farfar hjelper ham med å ta vare på minnene. Minner som betyr noe. Glede seg over det som er. Lukten av farfar betyr mye for ham. Tårer.

– Jeg var mye med ham på sagbruket da jeg var liten. Jeg er egentlig en barnslig gutt fra Hamar, smiler Mads.

Han er oppvokst på Hamar, men var ofte hos mormora si i Kirkegata her i Trondheim.

– Mormor satt i gyngestolen sin og fortalte gamle historier, minnes han.

Mormor i Kirkegata

Farfar og mormor representerte ytterpunktene i livet hans.

– Jeg tror de lærte meg å sette pris på forskjelligheten, godta andre mennesker for det de er.

Kanskje har forskjellighetens impulser også bidratt til hans kreativitet. Et av resultatene av det står på sønnens rom. En Lynet  Mc Queen-bilseng bygd av far selv.  Planen er at den skal flyttes ned på Barneavdelingen når sønnen har vokst ut av den..

– Man må gripe dagen! Sier Mads og lever etter mottoet. Carpe Diem. Da sjefen hans sa nei da han spurte om fri for å være med i Finnmarksløpet, sa han opp jobben. Han fikk både opplevelsen og jobben tilbake.

– Man må være villig til å ofre noe for å nå sine mål. Smiler Mads.  Han strever gjerne litt for å nå dem.

Fullførte filmen

Det å tenke på det lille ekstra han fikk til eller drømmene han har klart å oppfylle for andre, har gjort at han lettere mestrer og bearbeider sine møter med alvorlig syke og døende. Han prøver hele tiden å ha hovedfokus på de magiske minuttene med opplevelser han klarer å skape.

En gutt som lå på sykehuset hadde en drøm om å lage en film om sykehuset og vise for klassen sin. Sammen med Mads startet han prosjektet. Til slutt innså han at han ikke klarte å gjøre den ferdig. Han hadde ikke krefter igjen. Han døde.

Realiserte drømmen

– Da ble det veldig viktig for meg å realisere drømmen hans. Jeg satt i 12 timer i strekk for å gjøre den ferdig. Så sendte jeg filmen direkte med nattoget for at den skulle komme frem til guttens klasse, slik han ønsket, sier Mads. Øynene fylles av tårer.

– Tror du han skjønte at han skulle dø?

– Ja, det tror jeg.

Når barn går bort, er det tungt. Også for Mads. Han synes ikke det er feil om han som barnesykepleier viser det.

– Når et barn dør, tenker jeg på de gode stundene barnet hadde før det døde. De gode stundene vi hadde sammen. Kanskje på «boksekampen» vi bokset.. Jeg tenker da på at jeg har gjort det jeg har kunnet for det barnet.

– Skaper noen magiske øyeblikk for deg?

– Å ja,ungene mine gjør det.  Og kona mi når hun kommer med en kaffekopp akkurat når jeg trenger yndet som mest. Da blir jeg sett. Og det er godt.

Livet er for kort til å leike butikk. Mads Bøhle er ekte vare.

De ville skyte
ballen i hodet på meg slik at jeg fikk anfall

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

En oversikt fra Statistisk Sentralbyrå viser hvilke kommuner i Norge som har størst (og minst) andel kvinnelige gründere som har startet enkeltpersonforetak. Ut fra denne kan vi slå fast at Trondheims kvinner virkelig er blant dem som trekker snittet godt opp.

Statistikken viser hvilke kommuner i Norge som har flest kvinnelige gründere i enkeltpersonforetak i forhold til mengden foretak. Trondheim kommune kommer relativt godt ut på denne listen.

Oslo spesielt

Per i dag er det om lag   171.548 enkeltpersonforetak i Norge. Det viser tallene til Statistisk sentralbyrå. Byrået kan fortelle at nesten 50.000 av disse er startet opp av kvinner. Det eksakte tallet er 49.887 foretak. Det utgjør 29,1 prosent, og således er det forsvarlig å si at omtrent tre av ti enkeltpersonforetak i Norge drives av en kvinne.

Oslo kommune trekker dette snittet voldsomt opp, da over 35 prosent av foretakene registrert i hovedstaden er stiftet av kvinner. Hvert femte ”kvinnelige foretak” i dette landet drives fra Oslo. Vi velger derfor å ta bort Oslo for å finne ”normalen” i Kommune-Norge, og kommer da til et gjennomsnitt på 27,8 prosent av alle foretak.

Andel i Trondheim

Med dette som utgangspunkt er det forsvarlig å si at Trondheim kommune har en ganske så stor andel kvinnelige gründere. Vi har nemlig tatt et lite dykk ned i kommune-tallene, som også er tilgjengelige hos SSB. Her fremkommer det at det er akkurat 5.200 enkeltpersonforetak med adresse i Trondheim kommune, og at 1.657 av disse tilhører en kvinne. Det utgjør dermed 31,9 prosent av alle foretakene.

Kvinnebedrifter

Hvis vi så teller opp alle enkeltpersonforetakene i Sør-Trøndelag, så kommer vi til 9.018 i tallet. De drives av 6.366 menn og 2.652 kvinner. Kvinneandelen i Sør-Trøndelag er dermed på 29,4 prosent. Det er Ørland kommune som har størst andel kvinnelige gründere i Sør-Trøndelag, med 34 prosent. Meldal følger så med 32,1 prosent, før Trondheim. Roan kommune må finne seg i å være helt på bunn på fylkesoversikten, med en andel på 18,9 prosent.

På topp i Norge

SSB har oversikten over hele Norge, og det er Træna i Nordland som får æren av å toppe listen, med en andel på 50 prosent. Men dette er en liten kommune med bare ti enkeltpersonforetak. Småkommunene finner vi ofte i toppen og bunnen av slike lister, og helt nederst er Fedje kommune i Hordaland med 14 foretak styrt av 14 menn. Og med Træna helt øverst, så har SSB plassert Trondheim kommune på en fin 47. plass på ”kvinnetoppen”.

Så kan man jo ”krangle” om høy kvinneandel skyldes særlig driftige kvinner, eller om det bare er mennene som lar være å forsøke seg. En lav andel kvinnelige gründere behøver jo heller ikke være på grunn av initiativløse kvinner – men for eksempel svært aktive menn.

Utvikling siste to år

Det viser seg at andelen kvinner som tar på seg ansvaret med enkeltpersonforetak øker for hvert år. I Norge (med Oslo) har andelen økt fra 27,2 til 29,1 prosent bare i løpet av de to siste årene. Altså en økning på 1,9 prosentpoeng. I Trondheim kommune ser vi at andelen i 2010 var på 30,4 prosent, så her har den dermed økt md 1,4 prosentpoeng på de to siste årene. Så det er liten tvil om at stadig flere kvinner prøver seg.

Les portrettet av gründer:
– Jeg gir meg aldri

Kvinneandel blant enkeltpersonforetak i Sør-Trøndelag

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Gründer Knut Løkke og kollegene hans forventer lansering av det nye systemet MyWorkout.no i månedsskiftet januar/februar. Da kan folk melde seg inn og laste ned den første modulen av et elektronisk treningssystem, rett til smarttelefonen.

Fordelen er ifølge Løkke at man kan hente ned hver enkelt øvelse, og man får detaljerte beskrivelser av øvelsen. Man kan se 3D-animasjoner av bevegelsene, og studere videoklipp.  Da vet man at man gjør alt helt riktig, og får maksimalt utbytte av treningen.

Samarbeid med NTNU

– Vi bruker kjente virkemidler som treningsvideo og trenings-app. Men vi gjør det profesjonelt. Vi produserer alt selv, i samarbeid med treningsforskere på NTNU. Det gir en helt unik kvalitet på produktet. Folk kan være sikre på at de får en trygg og effektiv treningsøkt. Kunden kan velge øvelser og bygge sitt eget program spesielt for sin egen kropp og fysiske form.

Ønsker folk i form

– Vi ønsker å dra folk ut og i aktivitet. Systemet skal kunne brukes av alle, enten man trener i studio, hjemme, går turer i skogen eller ønsker å oppfordre barna til aktivitet. Noen kan ikke, eller ønsker ikke å trene sammen med andre. Det kan eksempelvis være mennesker med handicap, psykiske problemer eller som av religiøse grunner ikke vil bruke studio.

Coach på skjerm

Men man er ikke alene med teknikken man laster ned. Det sitter folk med trenerutdanning som svarer på telefon og internettsamtaler a la Skype.

– Det er bare å avtale tidspunkt, så får man prate med en trener for instrukser og gode råd. Treneren anbefaler øvelser som blir sendt til smarttelefonen din, og øvelsen ligger klar når du setter i gang. Det gir en god støtte hvis man føler at man sitter fast med treningen.

Vi produserer alt selv, i samarbeid med treningsforskere på NTNU

For spesielle behov

– Vi har også planer om en modul som skal oppfordre til trening for spesielle sykdomsgrupper, forteller Løkke. Her kan rullestolbrukere, diabetikere, kolspasienter og andre som trenger spesielt tilpasset trening laste ned akkurat de øvelsene de trenger. Denne modulen er i midlertid ikke klar enda.

– Nei, det tar oss omtrent et år å produsere hver modul. Vi håper denne skal være klar i løpet av et halvår, informerer Løkke. Etter hvert kommer det også en modul for barnefamilier og barnehager, som skal få barn til å bruke kroppen i form av lek og spill.

Ser potensialet

Jan Hoff (bilde), professor ved NTNU, bekrefter at de ser potensiale i MyWorkout.no. Han og kollega Jan Helgerud har tilført kompetanse innen medisin og trening. De har forsket på trening i en årrekke, og NTNU er i verdenstoppen når det gjelder trening som behandling av sykdom og skade.

– Vi ser et stort potensiale i dette, med tanke på at folk både i Norge og andre land rører seg for lite. Livsstilssykdommer som diabetes 2 er inne i en eksplosiv utvikling, og vi ser absolutt nye og bedre løsninger og behandlinger på treningsfronten. Spesialtilpasset trening som legges opp etter hva folk selv ønsker og klarer, har mye å si, sier Hoff.

Arbeidet med MyWorkout.no er fortsatt i en tidlig fase. Håpet er at de får økonomisk støtte til å lansere også i utlandet.

 Vi ønsker å dra folk ut og i aktivitet

Åpent for 15-åringer

– Vi åpnet studioet TrenHer.no på Nardo etter nyttår -  et ubemannet senter som har døgnåpent. 

– Vi har allerede fått masse kunder i løpet av bare to uker. Tydelig  at behovet er der, tross at det er mange treningsstudio i byen, sier Knut Løkke i MyWorkout.no.

Treningssenteret har valgt en lavere aldersgrense, og er åpen for alle som fyller 15 samme år.

– Vi ønsker å tilby trening for de ungdommene som er ferdig med ungdomsskole, og kanskje faller ut fra fotball og annen organisert sport. Vi mener det er en utrolig viktig alder å ta valget om å fortsette med trening, sier Løkke.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Tirsdag 14. januar. Iskaldt. Stor steintrapp inn til Trondheim Tinghus. Store menneskefigurer med store kors på veggen, til høyre. Adelige. Hellige skikkelser? Grått i lufta, grå bakke. En tung svingdør.

Steingulv. Ekko, mine skritt lager ekko. Alle andre er innelåst i retten nå. En dør smeller igjen i ny og ne en eller annen plass i bygget. Tinghuset, lovens hus, rettferdighetens plass. I det store, offentlige rommet. Det man gjør i gjemte kroker, høres, vises. Stille før stormen.

Opp 25 trappetrinn. Inn nok en tung dør. Rommet ligger i hjørnet. I hjørnet av det kalde steingulvet. Utenfor døra høres ikke en lyd. Jeg kommer inn. 25 ansikt å se. Men det er stille. Summing fra elektroniske apparater høres konstant.

Tiltalte svarer først nei på et spørsmål. Deretter svarer han ja på det samme. Fra å si «nei, jeg har ikke hatt kontakt med «Ninja», til «ja, det har jeg». Og: «Om dere har fabrikkert bevis, er jeg sikkert på ville veier».Den muskuløse 28-åringen er tiltalt for en rekke punkter, blant annet «for som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe ulovlig å ha tilvirket, innført, utført, oppbevart, sendt eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som dopingmiddel, og overtredelsen anses som grov, idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter». Ifølge tiltalebeslutningen. Lang, tørr setning.

En av de tiltaltes forsvarer, Christian Wiig har brillene dratt ned under nedre del av neseryggen. Støtter hodet i hånda.

Aktor: «Da ska æ skift tema».

Wiig tar av seg brillene, ser på den tiltalte som sitter ved hans høyre side, smiler, ler lett.

Det er mye den tiltalte 28-åringen ikke husker. «Jeg har ingen god forklaring på det», svarer han.

Aktor Per Martin Utkilen: «Nei, jeg er ikke ute etter en god forklaring heller», ler han.

Noen i salen smiler. Noen. Tiltalte sier at han ikke hadde så lyst til å holde på med det ulovlige dopingsalget lenger. Det var for noen år siden. Da skal han ha sendt en e-post der han forklarte at han ville trekke seg tilbake. Men han husker ikke helt hvilken e-post han sendte til.

Et stort lerret rulles  ned midt i salen. Et hvitt lerret med e-poster.  Tiltalte sier at han i denne e-posten skrev at han hadde kjerring og barn, så interessen for å fortsette med dopingsalget var der ikke lenger. I dommerpanelet har fire briller. Samtlige ser ned.

Tiltalte mottok 200.000 kroner i løpet av et par måneder. Men han husker ikke hvordan de ble overlevert. Den ene forsvareren har brillene på hodet nå. Vi er fire tilskuere fordelt på et titalls røde stoler. God plass. Tiltalte er rolig i stemmen nå. Svelger litt. «Det går litt tid, og jeg ser at disse pengene er greie å ha, så sier jeg at jeg vil fortsette likevel.»

To pakker kleenex plassert blant oss tilskuerne. Serviettene ser knusktørre ut. Knusktørr er det også grunn til å tro at den ene tiltalte synes denne prosessen er. Tiltalte sier at han tar imot penger og leverer de videre. Han har hatt rollen som «pengehaddy».

«Går det an å ta fem minutter til en tissepause?» 28-åringen krummer den ellers litt krumme ryggen fremover. Spørrende. Dommer: «Det er pause om et kvarter». Tiltalte: «Ok, vi prøver», smiler han.Dommer: «Si ifra om det blir for galt». Nå gjespes det i salen når aktor presiserer et detaljspørsmål.Tiltalte forklarer seg å om rollen som «pengehaddy». Skjelver litt i de over gjennomsnittet store musklene.

Utdrag fra epost-lerretet: «18.00 fredag. Du vet hvor. Er der litt før jeg da og legger det klart, jeg kommer til å sende en bekreftelse på dette så snart som mulig ons/torsdag, slik at du vet at det blir gjort jeg må bare få tak i det u see.»  (05.01.2010).

Fem minutter til pause. Mange ser småapatiske ut, men aktor kjører på. En av de tiltalte uffer seg. Gnur seg i ansiktet.

Pause snart ferdig. Det er så kaldt at tiltalte har tatt på seg sin svarte boblejakke. Han får støtte av Christian Wiig – «du skal ikke sitte der og fryse», sier han med en alvorlig mine. Vi venter på å reise oss for dommerne. Stille. Kun tastaturklikk høres. Seriøse ansikt.

«Jeg hadde jo noe småtteri jeg kunne fikse til nære kompiser», forklarer tiltalte. Dette var etter at han skal ha trukket seg ut.

Lange, tynne, svarte mikrofoner bøyes fremover når intellektuelle setninger skal analyseres av alle brilleapene og bicepsene som fyller denne salen om hverandre.Tiltalte sitter fortsatt i stolen med blikket vendt mot 24 par øyne. Han prøver så godt han kan, virker det som. Noen ser ned. Briller ser opp og fingrer lager lyd.

Den tiltalte som ser ut som han aldri har kjedet seg så mye i hele sitt liv, tygger tyggis fort og nøye, men så drøyer han tygget. Hans eneste underholdning. Her skal han være i 11  uker fremover.  I dette tørre rommet med elektronisk summing og tørrkremting.

Flere av de tiltalte sitter med med hender i ansiktet nå. Tydelig smålei. Men veksler mellom å være synlig interesserte. Tiltalte i stolen: «Gi mæ et halvminutt, æ må omrokker på det lille skrivebordet».

Lange vinduer. Lange, smale gardiner i regnbuens farger. Lovens rom. Høyt under taket. Men vann drikkes for tørr hals. Bevispermene, som også er i regnbuens farger, utgjør en stor del av rommet. Men på aktors side. En pappeske står bak aktoratet: Fra Clas Ohlson.

Grønt exit-skilt med en mann som rømmer er over utgangsdøra som er til høyre for meg. Men her kan man ikke rømme. Aktor gjesper dypt. «Det var så mange som pustet sånn her inne at rettsbetjenten måtte lufte», sier han. Iskaldt. Iskald og rolig er han, den tiltalte med den svarte boblejakka.

Krumme rygger, men aktor er rak, til tross for gjespen.

Igjensnurpete munner. Noen med bevisst glidelås. Strenge, faste blikk. En munn er åpen. Det er leppene til den tiltalte 28-åringen.

11 lamper skinner lys over disse menneskene som forsøker å nøste opp i Norges største dopingsak. 25 trappetrinn ned. 25 ekkolyder, et for hvert steg. Ut i kulda.

Går det an å ta fem minutter til en tissepause?

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Hvordan vil du beskrive snøforholdene i Bymarka nå, eller på Skistua?

Per i dag er det gode forhold der det er lagt løyper, men det er fortsatt litt lite snø.

Ja, det er nok snø til å gjennomføre kursene på en god og forsvarlig måte. Det er stor forskjell på snømengden her og i sentrum. Dette kan folk lett glemme og løypene våre er fulle av folk hver dag.

Har folk uteblitt fra å melde barna sine på kurs på grunn av mangel på snø?

Jeg tror ikke det per i dag, men påmeldinga kom senere i gang på grunn av det. Nå har vi omtrent 700 påmeldte og får stadig flere forespørsler.

Hvordan har påmeldingen vært, er det fremdeles mulig å melde seg på noen kurs?

Påmeldinga er nå stengt. Det er helt fullt på alle aktivitetene. Vi kan ikke ha åpen påmelding frem til kursene starter. Vi må ha tid til å forberede kursene, planlegge godt slik at barna blir vel mottatt.

Fjorårets 60-årsjubileum var en suksess, til tross for lite snø, hvordan er forventningene dette året?

Vi hadde samme forholdene i fjor snømessig. Suksessen i fjor var at det var 60-års jubileum med litt ekstra brask og bram, men faglig sett var det samme opplegg. Vi hadde bare litt ekstra rammer rundt det. Trondhjem Skiklubb feirer 140 år i 2014 og det sier noe om den tyngden og erfaringen som vi, skiklubben har. Vi er ikke en vanlig ski-klubb men en organisasjon som jobber for å gi folk flest et friluftstilbud året rundt.

Hvordan opplever barna disse helgene?

– Barna opplever disse helgene som morsomme. Vi legger vekt stor vekt på lek og på å gi barna en fin opplevelse av det å gå på ski. Vi opplever at det er positivt for barna å lære av andre enn foreldrene. Det positive er at de er med andre barn. Det oppleves som morsomt.

Er  nordmenn fremdeles født med ski på beina?

Det er et veldig skummelt spørsmål. Jeg må vel være politisk korrekt. I Trondhjem Skiklubb opplever vi en stadig økende interesse for ski som friluftsaktivitet og trimform. Derfor bruker vi slagordene «det er in og være ute» og «barn på ski er glade barn». Det opplever vi fullt ut disse to helgene i januar.

Hva er ditt forhold til ski?

Jeg er vel over gjennomsnittet glad i å gå på ski og bruker marka områdene i Trondheim jevnlig til rekreasjon og trim.

PS!

Barneskikursene i Bymarka arrangeres lørdag og søndag 18.-19. og 25.-26. januar.

Ja, det er nok snø til å gjennomføre kursene på en god og forsvarlig måte

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Den som tror at jula varer bare helt til påske, tar skammelig feil. For julefanatikerne varer den til og med juli. Første august begynner forberedelsene til neste jul. På Savalen er nissene i aksjon året rundt.

På oppdrag. Fra høyre
Are Sende Olsen på oppdrag for NRK, danske Peter Gislund, Rune Yamra
og andre fjøsnisser.

Nylig stilte hel- og halvprofesjonelle nisser opp i Santa Wintergames på Savalen. I løpet av de siste 12 år har nisser fra 13 nasjoner stilt opp i mesterskapet. Øverst på pallen i grenen hurtigpakking tronet Mina Hildebrand Fredriksen fra Nidarvoll og Trondheim seg.

– Kjempeartig å vinne. fordi jeg har kjempet meg hardt til seieren, stråler Mina til vår utsendte pressenisse i vinterskue.

Droppet skorsteinsklatring

Hun stilte også opp i grenen sledepresisjon, mens skorsteinsklatring ikke sto øverst på juleønskelista. Rekorden i  postsekk-kasting ble for øvrig tatt for noen år tilbake, da en dansk nissipropp kastet ned dommeren – på 20 meter..

– Hva gjorde at det gikk så bra?

–  Innstillingen betyr alt.  Jeg virkelig skulle pakke hurtigst avslører Mina.

– Da blir du kanskje også verdensberømt på hele Nidarvoll og må gi bort autografer i hytt og pine?

–  Det skal i alle fall bli spennende å se!

Hun kjenner ikke til om det er  andre potensielle nisser i hjembyen.  – Ingen komunestyrenisse heller?

–  Ingen jeg vet om, smiler Mina.

Juleversitet

Det var for 13 år siden at den julegale drammenseren Bent Lønrusten så etter et sted i landet hvor han hadde planer om å bygge opp verdens største nissesentrum – større enn finske Rovaniemi. Loddet falt på Savalen, hvor det nå finnes et 550 kvadratmeter tømret nissehus, som med  mangfoldet av julerariteter er oppe hele året.

Cand.jul

Det  ligger plantet i enden av den 250 meter lange nissegata, og fungerer også som juleversitet,

hvor medlemmer av NisselaugetNorge – og Mina, har mulighet til (videre)utdanning  nissing – julens historikk, dørbanking, behandling av iltre finnbikkjer. med mer. Ved bestått eksamen får de tittelen cand. jul.

Juling

Det som gjorde mest inntrykk på Mina i winter wonderlandet var alle originale nissetyper fra de forskjellige land og deres forskjelligste juledrakter.

Hun fremhever at risengrynsgrøt er en utrolig god faktor til å får frem skikkelig julestemning på. Mina har planer om å stille sterkt opp igjen til neste år. Ikke minst for å slå gul og blå svensketomter, danske brave julemænd, russiske Far Frost, fjompenisser og en rekke andre (h)julbeinte og skjeggbeprydede.

Som alle var høytidsstemt enige om at Santa Wintergame-julen var julere i år enn i fjor.

Ho, ho.

Innstillingen betyr alt.  Jeg virkelig skulle pakke hurtigst

NRKs Are Sende Olsen med team var også på plass i winter wonderlandet. Den profilerte TV-kjendisen gjorde opptak av Mina og de andre tomtenes innbitte kamp til sin kommende serie «Normal Galskap». NRK Tyholt opplyser at sesong 2 av «Normal Galskap» er planlagt sendt høsten 2014. 

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Hun ble voldtatt. Etterpå så hun seg selv i speilet, inne på det store rommet. Alene.

– Hva så du?

– Jeg så ikke meg selv.

Les også: – Voldtektsoffer tier og dør i skam

– Følte meg trygg

Det var en sommerkveld, på fest til bestevenninen. Hun drakk én cider, for faren skulle hente henne senere. Hun ville ikke at han skulle se henne beruset.

– Jeg stolte på alle som var på festen, jeg kjente alle. Jeg følte meg trygg på kompisene mine, men det var noe som skurret med oppførselen til han ene, husker jeg.

Det var et stort hus. Svart skinnsofa, stor platting utenfor – der sto nesten alle. Alle bortsett fra «Frida» og kompisene. De sang til Lady Gagas sang «eh nothing else I can say». Musikken var  på full guffe hele kvelden. Peis midt i stua og stor TV.

Hun hadde et cola-glass. Hver gang hun drakk av glasset, smakte det litt annerledes, forteller hun.

– Men jeg tenkte ikke særlig over det. Plutselig var jeg beruset. Mest sannsynlig neddopa, jeg vet ikke.

Gikk ut av kroppen

Hun trengte å sove litt. Klokken var mellom åtte og ni. En kompis fulgte henne inn på et rom. Han begynte å kle av henne. «Frida» klarte ikke å bevege seg noe særlig, men skjønte at noe var galt.

– Jeg forsøkte å krype mot døra. Da jeg endelig kom frem, stod det en annen kompis der og dyttet meg inn igjen og smelte igjen døra.

Det var ingen som merket at hun var borte.

Han la seg oppå henne.

– Det var ingen vits i å rope, for musikken var så høy. Jeg hadde heller ikke krefter til å gjøre motstand. Jeg tenkte at jeg måtte stikke av, men det var en umulig tanke. Jeg tror jeg gikk ut av kroppen min. Jeg var ikke der, selv om jeg var der.

«Frida» husker ikke selve voldtekten. Det var et stort rom. Et skap, en dobbeltseng, et vindu. Og et speil.

Fortrenger

Da hun fikk på seg klærne etterpå, lå hun fortsatt i senga. Bestevenninnen hennes kom inn og spurte om hun var dårlig.

– Jeg svarte bare ja, jeg er så full. Så begynte jeg å gråte, men sa ingenting om voldtekten.

Etter hvert kom faren og hentet henne. Det var ennå lyst ute. Alt «Frida» tenkte på var at hun var skamfull over at faren så henne beruset.

– Jeg hadde automatisk fortrengt voldtekten. Jeg hadde automatisk slått av.

Jeg stolte på alle som var på festen

Det gikk et helt år før hun tenkte på det som skjedde, sier «Frida». Hun sa ingenting til noen.

– Året etter var jeg på byen. Der møtte jeg den ene kompisen fra festen. Han dro meg inn i et smug. Da fikk jeg angst, men klarte å komme meg unna. Det var da voldtekten kom tilbake til meg. Jeg tenkte så mye på det. Til slutt merket vennene mine det, og spurte meg konkret om jeg hadde blitt voldtatt. Det var da jeg sa det.

Redd for å bli voldtatt igjen

«Frida» har aldri hatt en kjæreste. Hun er redd gutter. Hun stoler ikke på en sjel.

– Hvorfor er det vanskelig med gutter?

– Jeg tror at de kan se at jeg har blitt voldtatt. Er redd for å bli det igjen. Tvert det begynner å bli seriøst med en gutt, trekker jeg meg bort.

Hun hadde ikke på seg utfordrende klær den kvelden hun ble voldtatt, sier hun. En lilla tights, hvit, lang topp, belte rundt magen.

– Jeg synes klærne mine var så fine. Men etterpå kastet jeg det. Jeg hadde hatt antrekket i kun én dag.

Skyldfølelse

«Frida» følte at voldtekten var hennes skyld.

– Det kan jeg gjøre innimellom i dag også. Men jeg kan ikke gjøre noe med det.

– Hvorfor føler du at det er din skyld?

– Man tar automatisk skyldfølelse for det man opplever.

Hun forteller rolig. Fikler meg fingrene. Sipper på teen.

– Akkurat nå føler jeg skyldfølelse. I dag hater jeg å se meg selv i speilet. Jeg blir kvalm. Føler at kroppen er tatt fra meg. Derfor bruker jeg mye sminke. Det hjelper meg. Jeg gjør det for å komme lenger bort fra meg selv.

Men personligheten er den samme, på innsiden er hun den samme, sier hun.

En stjålet kropp

Hun vil rømme fra seg selv. Men det er umulig. Hun prøver likevel.

– Nå vil jeg ta silikon i puppene, for å komme lenger unna kroppen min. Jeg føler den er stjålet. Og denne må jeg gå rundt med hele tiden, hvert eneste sekund. En stjålet kropp.

Før hadde hun angst og depresjoner som følge av voldtekten.

– Jeg tenkte mye på hva folk tenkte om meg.

Nå tenker hun bare på hva hun selv tenker om situasjonen.

Skitnet til

– Hvorfor silikon i puppene?

– Hvis jeg blir forelsket, vil jeg ikke at den personen skal ta på det samme som han som voldtok meg.

«Frida» føler seg skitnet til.

– Jeg føler at alle kan se det. Jeg vil ikke slippe noen innpå meg på den måten. Jeg kunne byttet kropp med hvem som helst. Det er ikke jeg som eier kroppen min. Det er noen andre.

Hun anmeldte aldri voldtekten. Hun ville ikke ha noe med den å gjøre.

Vil forsvinne

– Hva tenkte du da du skjønte at du kom til å bli voldtatt?

– Jeg tenkte at nå kommer jeg meg ikke gjennom livet i det hele tatt. At han skulle ta livet mitt. I dag føles det noen ganger ut som han har gjort det. Jeg lever ikke livet fullt ut. Jeg stoler ikke på folk. Tenker på det som skjedde hver dag. Når jeg skal kle på meg. Det med kroppen min. Kvalmende.

«Frida» er slank. Men hun spiser mye, sier hun.

– Og jeg kan tenke: Kanskje om jeg ikke spiser så mye, at jeg da forsvinner litt. Jeg ønsker å være usynlig. At ingen ser meg. Samtidig ønsker jeg å trene meg stor og sterk. Så jeg kan kjempe imot.

– Ikke min skyld

– Hva tenker du om han som voldtok deg?

– Før tenkte jeg at voldtektsmenn er fæle og egoistiske. Nå ser jeg at de ikke er friske. Jeg håper ikke at det finnes personer som virkelig er så onde. Ikke for å unnskylde oppførselen hans, men jeg kan ikke skjønne at en frisk person kan gjøre noe sånt.

Hun synes synd på ham, som må voldta.

– Han må slite mye med selvbildet sitt, mer enn han har fått meg til å gjøre.

I dag har hun godtatt at hun har blitt voldtatt. Hun gikk til psykolog to dager i uka i et halvt år.

– Jeg fant ut at det ikke var min skyld.

Snakk om voldtekten

Hun har ikke depresjoner lenger. Hun går litt på skole, jobber litt.

– Jeg klarer endelig å slappe litt av. Dette er friåret mitt. Jeg har funnet mye tilbake til den personen jeg er. Jeg tenker mye på hva som er positivt å ha i livet mitt, og hva jeg skal styre unna.

«Frida» understreker at der er viktig å fortelle det til noen, dersom man har blitt voldtatt.

– Du vil ikke klandres. Det er så viktig å snakke om det. Om jeg ikke hadde sagt noe, hadde jeg hatt det mye verre i dag. Og nå er jeg ikke redd for å snakke om det.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Stykket er skrevet av Berdal og Rui. Berdal er eneste skuespiller, og Rui er regissør og dramaturg.

– Hva er spesielt med denne forestillingen?

– Den er modig, ærlig, den vil noe mer enn kun å underholde, sier Berdal.

TATT er skrevet for å bedre kunne forstå alvoret og konsekvensene av voldtekt.

Les også: – Kvalm av meg selv

– For jævlig

– Forestillingen er ikke til for å peke med fingeren og fortelle hvordan unge skal opptre seksuelt, men for å bevisstgjøre og stille spørsmålstegn ved holdninger som ligger latent i samfunnet. Hva er din rolle? Hvor går grensen? Hvem setter grensen? Har denne jenta i TATT skyld for det som skjedde? Svaret mitt er selvsagt nei, og atter nei. Et nei er et nei! sier Berdal.

Over halvparten av de som har opplevd en voldtekt har tanker om selvmord. 80 prosent føler skyld og skam, de føler seg misforstått og uhørt.

– Under halvparten av voldtekter som skjer blir ikke anmeldt. Hvorfor? Fordi i de aller fleste voldtekter er relasjonsvoldtekter, og begås av bekjente i nære eller private omgivelser. Folk tier og dør bokstavelig talt i skam. Det er helt for jævlig, sier Berdal.

Med forestillinga, vil de gi publikum mulighet til å få innblikk i et viktig tema gjennom teaterkunstneriske virkemidler.

Kritiske spørsmålstegn

– Vi vil sette i gang tankeprosesser og refleksjoner hos publikum som forhåpentligvis vil føre til noen oppgjør med holdninger eller bevisstgjøring av holdninger som florerer om voldtekt – både i ungdomsmiljøer og i den offentlige debatten. Vi vil sette kritiske spørsmålstegn ved disse holdningene, sier Hedda S. Rui.

I forestillinga blir publikum tatt med inn i et todelt univers.

– I det ene møter vi tankene til voldtektsofferet. I det andre møter vi tankene til voldtektsmannen. Vi kommer tett innpå begge universene, blir intime med rollefigurene.

I det ene møter vi tankene til voldtektsofferet. I det andre møter  i tankene til voldtektsmannen

De vil unngå ensidige fremtsillinger av voldtekt, og forsøker å blottlegge trekk ved både offer og voldtektsmenn, som befinner seg utenfor normale klisjeer.

– Dette tror vi gjør at forestillingen er troverdig og representerer en respektfull og mangefasettert fortelling, som under temaet voldtekt virkelig forteller om så mye mer – om skam, ansvar, angst, kontroll, vilje, tvil, intimitet og nærhet, sier Rui.

– Teater med mening, sier Berdal.

– Vi ser at det er mye scenevirksomhet som dreier seg om underholdning og humor, hvor fokuset kanskje ligger mer på kostymer og lysshow enn substans, innhold og teaterestetisk fornyelse.

Brutalt og ubehagelig

Det var den vinteren det var så mange voldtekter i landet, spesielt i Oslo, at Rui og Berdal bestemte seg for å skrive manus om voldtekt, forteller de. Arbeidet med innhenting av materiale ble brutalt, ubehagelig og kvalmt.

– Det ble en hel del søvnløse netter og mareritt på meg. Det ble så mye voldtektprat en periode at jeg ble helt paranoid, og var sikker på at mannen bak kassen på Kiwi rett over hvor jeg bodde, var ute etter meg. Så hver gang han sa «Hei igjen, frøken! Vil du ha med deg kvitteringen eller en pose, kanskje?», tenkte jeg bare: Ddin lille gris!

Ingen tvil om at det gikk Berdal til hodet, sier hun.

– Det er vel kanskje ikke så rart når bokstabelen på nattbordet var full av groteske voldtektshistorier. Men da vi begynte å jobbe med dette fysisk, knekt vi noen koder, og det ble ikke like ekstremt.

– Alvorligheten tar liv

Rui har lært at bak ethvert vanskelig tema, finnes en myriade av ulike refleksjoner, tanker, opplevelser og sannheter – aldri én og aldri lett forståelig.

Monologforestilling. Skuespiller Siriann Petronella Berdal synes det er viktig å fokusere på det ubehagelige.

– Man bør være mer forsiktig med å mene bastante ting om temaer som skjuler så mye mer enn det som ligger på overflaten, sier Rui.

Alvorligheten i slike hendelser tar liv, mener Berdal.

– Jeg har lært ekstremt mye om skadene dette medfører seg. Og knust bildet jeg hadde om at voldtekt bare skjer under rus. Det er dessverre motsatt og det er det som er kvalmende. Voldtekt skjer under «kontrollerte» edru forhold.

– Forskrekkende

Prosessen med å innhente materialet til forestillinga har vært tung.

– Å måtte forske på, og dypdykke, inn i tankeprosessene til voldtektsmenn, for eksempel unge gutters loggførte samtaler med terapeuter i etterkant av voldtektene, er forskrekkende å få så nært seg, sier Rui.

Kunstnerne har hentet ut arkivert materiale i arbeidet med manuset til forestillingen.

– Vi har blant annet jobbet med fortellinger skrevet av voldtektsoffer, videoklipp og loggføringer fra terapi med utallige voldtektsmenn.

Angsten i historien

Å lese om voldtektsofrenes minner og opplevelser har inspirert Berdal og Rui til å sikre at disse opplevelsene blir fremstilt med respekt og gjennom passende virkemidler i en kunstnerisk fremstilling.

– Vi har lenge jobbet for å bringe den stemningen og den angsten som finnes i de historiene vi har forsket på, inn på scenen.

De har vært i dialog med Universitetet i Oslo, Senter for Tverrkulturell kjønnsforskning, for å finne frem relevant forskningsstoff og for å sikre troverdighet i forbindelse med både rollefigurene og problemstillingen. De har også fordypet seg i faglitteratur om emnet.

– Tabubelagt og vanskelig

– Man kan vel ikke redde verden med teaterkunsten, men jeg synes det er viktig å fokusere på det ubehagelige. Om du ser denne forestillingen, forstår du hva jeg mener med ubehag, det gjør noe med deg. Det du helst ikke vil prate om, tvinges frem. Å bruke kunsten til det den er verdt, er fantastisk. Å sette lys, farge og form på det som er provoserende, farlig, tabubelagt og vanskelig er like viktig som det motsatte, synes jeg, sier Berdal.

Jentene vil sette teamet under debatt med denne forestillinga.

– Ved å vise det innerste, mest intime, i tankene til sceniske figurer som baserer seg på ekte tanker, som kommer fra en historie, bruddstykker fra virkeligheten som fletter seg inn i teaterfiksjonen og skaper ekte inntrykk for publikum, sier Rui.

Teaterinstruktør

Berdal jobber som teaterinstruktør på Oslo musikk- og kulturskole. Hedda S. Rui er  teaterregissør, nyutdannet fra London med mastergrad i eksperimentell teaterregi og nye iscenesettelsesmetoder. Hun har en bachelorgrad i drama og teater fra NTNU. I hverdagen skriver hun teater, regisserer og underviser. Hun forsker også på nye iscenesettelsesmetoder i den postdramatiske teatertradisjonen.

Man bør være mer forsiktig med å mene bastante ting om temaer som skjuler så mye mer enn det som ligger på overflaten.
Hedda S. Rui

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Byavisa tok tempen på vennligheten:

Vi spurte:  Hva kan du bidra med for å gjøre Trondheim til verdens vennligste by?  Svaret skulle folk skrive svart på hvitt på et stort ark.

Gry Haug Binde, daglig leder ved Trondhjems Skiklubb får spørsmålet uventet i forbindelse med et annet intervju. Undring endrer seg til inspirasjon og hjelpsomhet.  Skriver fra hjertet.

Gry Haug Binde vil være mot andre slik hun ønsker de skal være mot henne og ønsker alle velkommen til marka vår med et vennlig smil.

En gledesspreder blant oss

Turen går fra Skistua til Trondheim Torg.  Bitende kaldt. Inne på senteret merker jeg meg en vekter fra Nokas. Alvorlig, autoritær og bestemt.  Jeg ber pent om å få stille et spørsmål. Han smiler imøtekommende.  Den autoritære auraen går  over til åpenhet, mildhet og smil. Han skriver. Så var det bildet. Mer smil.  Morsomme poseringer, lett latter og imøtekommende smil viser at han lever etter det han skriver. En gledesspreder – midt blant oss.

Vekteren
Steffen Øverås vil være en gledesspreder.

Høflige ungjenter

Noen stresser hurtig gjennom hallen. Andre har god tid. Fire unge jenter sitter på ei trapp og spiser lunsj.  Jeg forstyrrer spisingen. Forteller hva jeg vil. Positive svar. De legger maten bort, utsetter lunsjen.  De har ikke hørt om ambisjonene til Kolbjørn Nordvik og Engasjert Byrå.

– Er det greit at vi gjør dette to og to, spør de høflig.

Selvfølgelig. Skolejentene viser flere tegn på uoppfordret og spontan vennlighet. Tar seg god tid til å tenke over spørsmålet. Blir enige.

Passerende blir nysgjerrige på jentene og plakatene som dekker trappa. De leser. Smiler spørrende. Jentene er tålmodige. Jeg sender dem opp og ned trappa for å få bilder i ulike vinkler.

Medieelevene Siri Andreasen og Magnhild Mostad vil hjelpe alle som trenger det.

Spøker med resepsjonen

Impulsivt besøk på Rådhuset. Tar kontakt med dama i resepsjonen. Forteller om mitt ærend. Hun sier at alle politikerne sitter i et møte.

– Kan du ikke slå på brannalarmen da, spør jeg spøkefullt.

– Så du får dem ut, sier hun med et smil.

Hun får tak i  Yngve Brox. Han svarer kontant ja på henvendelsen. Brox har et  imøtekommende smil, spøkefull og energisk. Han grubler over spørsmålet:  Hva kan du bidra med for å gjøre Trondheim til verdens vennligste by? Han hadde kanskje ventet noe annet når en journalist kommer uanmeldt innom, men han stiller opp.

Kommunalråd Yngve Brox vil møte folk med et stort smil.

Lett for å smile

Frem med papirrullene. Han tenker. Brox kunstneriske evner viser seg i enden av teksten i form av et stort smilemerke. Du er jo kreativ også, sier jeg. Han smiler. Forteller at han alltid sitter og skribler ned tegninger når han snakker i telefonen. Kommunalråden har lett for å smile.

Drar videre til Brakka på Lerkenda. Lettere skuffet får jeg høre at spillerne er i Abrahallen, men jeg får snakket med seniorrådgiver for samfunnsansvar, Per Winsnes. Imøtekommende, vennlig og pratsom.

Per Winsnes vil møte alle med verdighet slik at de føler seg betydningsfulle.

Jeg legger frem ærendet mitt så godt jeg kan. Spørsmålet inspirerer han til å fortelle om samfunnsengasjementet til Rosenborg. Ydmykt, vennlig og engasjert forteller han om verdiene RBK står for. Viser meg bilder fra Kenya der de er engasjert i et av verdens største slumområder og HIV/Aids er svært utbredt.

Møter med verdighet

Jeg hinter forsiktig om ærendet mitt. Han tar seg god tid til å tenke ut et svar. Leser forskjellige ordtak som henger på veggen. Blir inspirert. Skriver pent og forsiktig. Tar seg tid så det blir korrekt. Winsnes lever etter sine ord. Han møter mennesker med verdighet. Når bildene er tatt hjelper ham meg  å finne andre på Brakka jeg kan stille samme spørsmål til. Og der kommer Erik Hoftun!

Erik Hoftun klapper deg gjerne vennskapelig på skuldra, om du trenger det.

Blid og energisk

Ærendet blir forklart nok en gang og spørsmålet stilt. Han tenker lenge. Svaret er enkelt,  men forteller at han ser andre med respekt, vennlighet og omsorg. Winsnes forteller at en av RBK-spillerne er på brakka, midtbanespiller Jonas Svensson.

Midtbanespilleren Jonas Svensson vil spre positiv energi og gi alle en sjanse.

Redaktøren ringer meg, lurer på hvor jeg er i min jakt på vennligheten. Jeg har vært ute hele dagen. Svensson kommer. God, mett og fornøyd. Vennlig, blid, energisk og positiv.  Jeg forklarer kort, viser noen bilder og plakater. Stiller spørsmålet.

Sprer energi

Han tenker grundig gjennom det. Svaret beskriver kort og greit positive personlige egenskaper. På Brakka blir man absolutt møtt med vennlighet.

Dagen etter møter jeg senterleder Anette Vinje ved Mercur-senteret og Marianne Danielsen i Engasjert Byrå. De vi gjerne si hva de mener om vennlighet.  De får tusj og plakat. Skriver. Finner en plass til å ta bilder. Smilene kommer lett og sprer positiv energi. Dette lover godt, Kolbjørn!

Anette Vinje og Marianne Danielsen vil bidra med et oppmuntrende smil og glimt i øyet..

– Vennlighet er sikringskost

Kolbjørn Nordvik har tatt med seg verdiene fra oppveksten inn i voksenlivet.

– Jeg har alltid sett opp til mennesker som har vært tydelig på sine verdier. Hjemme hos meg snakket vi mye om hva det var som var viktig for oss og hva vi står for. Det var de samme kvalitetene jeg ville ta med meg i jobben som lærer. Verdens viktigste yrke.  Jeg lot meg inspirere av min mor og en lærer jeg hadde på videregående – Gunnar Thorbjørnsen. I møtet med unger og ungdom er vennlighet sikringskost. Alle trenger det og har godt av det.

Ambisjonen og idéen om å gjøre Trondheim til verdens vennligste by fikk Nordvik gjennom jobben sin i Engasjert Byrå der han jobber som coach og bedriftsrådgiver.

– Ikke naivt, men dynamitt

I juli i fjor skrev han en kronikk i Adresseavisen om temaet. Der pekte han blant annet på at vennlighet slett ikke er naivt, men heller dynamikk. Der oppfordret han også trondhjemmerne til å bli med og ta sin del av ansvaret.

– Idéen fikk jeg fordi jeg jobber mye med mennesker og verdier på jobben. Jeg så hvor sterk påvirkning vennlighet hadde på mennesker. Det paradoksale med vennlighet er at det ikke kan kjøpes. Folk må oppleve det selv, ha en bevissthet rundt det og være innstilt på det. Mennesker med et dårlig selvbilde, for eksempel, er ikke vennlige mot seg selv.

– Hvordan jobber du med vennlighet?

– Jeg jobber aldri med en kunde, holder aldri et foredrag, leder ikke en prosess, kurs eller workshop uten å nevne viktigheten av vennlighet. Det handler om respekt, imøtekommenhet og vilje til å se hvordan andre har det – hvordan du kan utgjøre en forskjell.

– Du fikk  ideen gjennom arbeidet med verdier og mennesker. Du opplever at vennlighet har en sterk innvirkning på folk?

– Jobben min er at folk skal skape positive endringer for seg og bedriften sin. Vennlighet er et viktig verktøy.

– Er folk stort sett vennlige mot hverandre på arbeidsplassen?

– Det finnes mye vennlighet. Noe av årsaken til at flere trenger å være bevisst på det, er at egen frykt og usikkerhet gjør det vanskelig å være vennlig. Det må trenes på. Vedlikeholdes.

Smittsomt

– Hvordan reagerer du når du blir møtt med et surt blikk?

–  Jeg er god til å kjenne hva som gjør at jeg har det best. Øver du deg på det,  vet hva som funker. Så er vennlighet smittsomt da.

– Klarer du selv alltid å være vennlig? 

– Jeg kan møte utfordringer på det selv, og er slett ikke ufeilbarlig. Men jeg jobber for å være en vennlig ambassadør for meg selv, for dem rundt meg – og for det som skal bli verdens vennligste by.

– Mennesker kan vise vennlighet men likevel ha motiver som ikke er like vennligsinnede. Hva tenker du om det?

– Jeg tror at om man viser vennlighet, uansett motiv, og opplever effekten av det hos seg selv og andre kan man endre oppfatning. Det vil inspirere til å være genuint vennlig. Det er mulig jeg er naiv, men det er positive krefter i vennlighet, sier Kolbjørn Nordvik. Vennligheten selv.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Øyekirurgen holder opp sist ukes Byavisa, der Yasmin Ahmed fra Somalia forteller at hun har søkt på 60 jobber i Trondheim uten å lykkes.

– Jeg ser ei søt jente i hijab. Da slår det meg at det er synd at folk ikke får jobb. Men hun ville ikke fått jobb hos meg. På grunn av hodeplagget hennes.

Les også: – Kommunen bør hjelpe dem med  arbeid i stedet for sosialstønad

– Av med hijaben

Etter å ha lest artikkelen, snakket han med sine ansatte.

– Vi ble enige om at hun ikke kunne få jobb hos oss. Dersom hun hadde tatt av seg hodeplagget – ja, kanskje. Hun må selv forstå at hun ikke får jobb med det hodeplagget, sier Guldahl.

Legen vil gi henne tilbakemelding på at hun må ta av seg hodeplagget og søke 60 jobber på nytt.

– Da er sjansen for å få jobb mye større.

– Dra til et annet land

Guldahl trekker også frem skatt.

– Jeg er ikke interessert i å betale skatt til sosialhjelp til innvandrere når de ikke prøver å integrere seg i det norske samfunnet. Man må ta skikken dit man kommer! Dette blir det samme som når nordmenn besøker andre land med egne skikker og tradisjoner. Vi må selvsagt tilpasse oss.

Han forundres over at kvinner med hijab fortsetter å søke jobb i det antrekket.

– Det ender med at hun ikke får jobb. Deretter må hun på sosialstønad, og det må jeg og alle andre som jobber betale for av skattene våre.

Han legger til:

– Og er det slik at hun absolutt ikke vil ta skikken her i Norge så hun kan få jobb og bidra i samfunnet – da kan hun dra til et annet muslimsk land hvor det ikke er fare for liv og helse.

– Ta skikken her

– Norge har en kristen kulturarv som nå er under stort press på grunn av en innvandring som dessverre er helt ute av kontroll. Integreringen har dessverre vært lite vellykket for et stort antall. Men når man kommer til Norge – så må man ta skikken her – og for meg betyr det at jeg blant annet aldri vil ansette noen med dette muslimske hodeplagget. Hun må derfor forstå at hun må få av seg hijaben hvis hun ønsker å få seg jobb.

Får bære kors

Han er ikke aktivt kristen selv.

– Men vi bor i et land hvor det kristne livssyn råder grunnen. Jeg synes derfor det er en selvfølge at folk som ønsker det skal få bære korset ved alle anledninger. En sekretær hos oss som ønsker, vil selvsagt få bære korset – men aldri hijab!

Så lenge øyekirurg Guldahl lever vil ikke noen med hijab få jobb ved Trondheim Øyelegesenter.

– Det er helt sikkert.

– Gode trygdeordninger

Guldahl mener det er ytterst tragisk dersom muslimske kvinner ikke tar av seg hijaben, ikke får seg jobb og ender på sosialtrygd.

– Man må også forundre seg over at mennesker fra Afrika reiser halve verden rundt til et lite land helt i nord med elendig klima og vinter halve året. Svaret er enkelt: gode trygdeordninger.

Guldahl tror kvinner med hijab innerst inne vet hvorfor de ikke får seg jobb.

– Men de vil – åpenbart – ikke gjøre noe med det. Han er irritert.

– Ved Trondheim Øyelegesenter utfører vi kirurgi for å bli kvitt briller og kontaktlinser, samt grå stær. Hos oss får derfor aldri noen med briller jobb. Bruker de briller eller kontaktlinser får de tilbud om operasjon i forbindelse med jobbintervjuet. Men en person med hijab ville heller aldri fått jobb her hos oss. Konklusjon: verken briller eller hijab godtas på vårt senter.

– Diskriminerende

Yasmin Ahmed mener Guldahl diskrimenerer.

– Ingen har tidligere krevd at jeg skal ta av meg hijaben. Ingen har spurt meg hvorfor jeg bruker hijab heller. Dette er et demokratisk land, her går alle som man vil.

Hun oppfordrer han til å se på kunnskapen til jobbsøkere, i stedet for klesplagget.

– Så bør han lese seg opp på hvorfor vi bruker hijab – et plagg muslimer har brukt i mange, mange år.

– Ville du tatt av deg hijaben dersom du fikk tilbud om fast jobb?
– Nei, definitivt ikke.

PS!

Se også Jan Guldahls leserinnlegg under Min mening på side 20-21.

– Bare et plagg

Med hijab: Saamya Koolab (32) fra Somalia er bekymret for at hun ikke får seg fast jobb. 

– Hvordan reagerer du på at en øyelege aldri vil gi jobb til en dame med hijab?

Saamya ser meg i øynene. Tar forsiktig av seg hijaben. Knyter den rundt halsen i stedet.

– Det er bare et skjerf. Jeg velger å ha det på hodet, du velger å ha det rundt halsen. Det er ingen forskjell på mennesker, selv om de har på seg hijab eller ikke. Jeg kjøpte skjerfet på Torvet.

– Vi er bare folk

– Legen mener du ikke respekterer Norges skikker ved å bruke hijab. Hva tenker du om det?

– Jeg respekterer alle kulturer. Skjerfet er bare et klesplagg, et tøystykke. Om man har det rundt foten, halsen eller hodet, er vi samme menneske uansett. Vi er ikke forskjellige. Vi er bare folk. Ikke tenk på skjerfet, men hør meg. Se meg. Les min CV og gi meg tillit. Jeg vil bli kjent med deg. Jeg ser ikke at vi er forskjellige.

Saamya kom til Norge i 2005, 24 år og høygravid. Hun bodde tre år på asylmottak. I 2008 kom hun til Trondheim. Gutten hennes går nå i tredjeklasse.

– Vil ikke ha sosialhjelp

Kun etter åtte måneder i introduksjonsprogrammet, fikk hun plass på helsefagarbeiderlinja på Byåsen videregående skole. Hun er ferdig utdannet til sommeren. Med en gang hun fikk plass på skole, gikk hun ut av introduksjonsprogrammet, og måtte klare seg selv. Det ville hun.– Jeg får ikke sosialstønad, det vil jeg ikke ha. Jeg får heller ikke penger fra Lånekassen. Jeg trenger det ikke. Jeg mottar nok så jeg klarer meg i barnetrygd, siden jeg er alenemor. I tillegg har jeg fortiden lærlingplass som helsefagarbeider. Der får jeg også inn litt.

Hun er bekymret for om hun får seg jobb når hun er ferdig utdannet.

– Kommunen sier at de har stort behov for helsefagarbeidere. Men jeg tror ikke jeg får fast arbeid i Trondheim. Jeg frykter at jeg må flytte for å få arbeid. Jeg har inntrykk av at det er fryktelig vanskelig for innvandrere å få seg jobb her. Jeg kjenner så mange som slite,  som går på sosialstønad. De får praksisplasser, små prosentstillinger, tilkallingsvakter, ekstrahjelp, men ikke fast arbeid.

– Trist at de er skeptiske

Likevel vil Saamya skryte av opplæringskontoret.

– De har hjulpet meg utrolig mye.  Jeg er glad i Trondheim, det er i denne byen jeg vil være. Det er her sønnen min går på skole. Men jeg trenger å integrere meg ordentlig. Jeg trenger en jobb.

– Hvorfor tror du ikke innvandrere får fast jobb?

– Jeg kan ikke si at alle arbeidsgivere tenker likt. Jeg treffer så mange gode mennesker. Men jeg vet at situasjonen er vanskelig for oss innvandrere. Jeg vil bare si at de må gi oss en sjanse, og stole på oss. Alle er forskjellige, uansett etnisitet. Og alle er vi mennesker.

Hun påpeker at det heller ikke er lett for nordmenn å få seg fast jobb rett etter utdanninga.

– Men jeg synes jo det er trist at arbeidsgivere er skeptiske til oss. Jeg bekymrer meg for fremtiden.

– Dersom du hadde fått jobb om du hadde tatt av deg hijaben – ville du gjort det?

– Nei. For det betyr at vedkommende ikke respekterer meg.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Lørdag 25.1. 2014 feires det nye året med «De unges konsert» på Byscenen med flere av Trondheims unge og talentfulle musikere. Konserten åpner sesongen for Norges eneste profesjonelle musikkorps der de vil fremheve byens unge musikalske talenter. De skal blant annet fremføre filmmusikk fra Star Wars «Raiders of the Lost Ark» og Harry Potter-filmen «De vises stein» av John Williams. I tillegg blir det musikk fra musikalene Chess og Mio min Mio. Nidaros Danseklubb kommer med fire unge dansere og skal live opp konserten med Champagnegalopp og Skøyteløpervals.

Talentfull fiolinist spiller på nyttårskonsert på Byscenen

Talentfull fiolinist spiller på nyttårskonsert på Byscenen

Talentfull fiolinist

11 år gammel ble Joakim den yngste vinneren av «Årets Musiker 2012».  Han har også vunnet «Prinz von Hessen Preis 2013» i Academy Kronberg i Tyskland. De siste to årene har han vært solist ved Arve Tellefsens festivaler i Oslo Kammermusikkfestivals. Han debutterte med Trondheim Symfoniorkester i november 2013. Han har også mottatt Adresseavisens talentstipend og Kulturskolerådets drømmestipend i 2013.

Musikere og solister på høyt nivå

Fiolinistene Joakim Røbergshagen og Anna Rødevand opptrer sammen med sangsolistene Isabelle Bjørneraas, Johanne Flakne og Simen Aunet. I tillegg kommer Ensemblekoret fra Trondheim kommunale kulturskole. Dirigent under konserten er sjefsdirigent og kunstnerisk leder for Luftforsvarets musikkorps Leif Arne Pedersen.

– Publikum kan forvente seg musikk fra unge talenter som har musikk som hobby og som vil satse på musikk i yrkeslivet. De er godt forberedt og styrer konserten selv i tillegg til at de bidrar sterkt musikalsk, sier dirigent Leif Arne Pedersen.

Sangsolisten Isabelle Bjørneraas skriver egne låter, synger jazz og soul i tillegg spiller hun piano, tverrfløyte og ukulele.

– Konserten er sesongåpning for Luftforsvarets Musikkorps konsertprogram der vi har lyst til å sette fokus på noen av de mange unge og gode musikktalentene som kommer fra Trondheim.

Det blir en blanding av klassiske nummer og musikk av det lettere slaget. Det blir musikk som både unge og eldre kan kjenne seg igjen i, fremført av musikere og solister på svært høyt nivå, forteller presseansvarlig Anne-Lise Aakervik.

I dag tenker 21 år gamle «Line» på om hun sa «nei» høyt nok. Hun føler på skyldfølelse og skam. Hun har konsentrasjonsvansker på skolen. Det er nå flere måneder siden hun ble voldtatt. Av en venn.

Les også:
– Voldtektsoffer tier og dør i skam
– Kvalm av meg selv

– Jeg hadde veldig stor skyldfølelse etterpå.

– Har du det ennå?

– Ja. Men ikke i like stor grad. Jeg tenker på om det er noe jeg kunne gjort annerledes, om jeg ikke sa nei høyt nok. Men uansett kan jeg ikke gjøre noe med det.

– Føler du på skam?

– Jeg følte meg veldig skamfull først. Selvtilliten raste. Da jeg så meg i speilet følte jeg meg ekkel og skitten. Jeg klarte nesten ikke se på meg selv.

– Hvorfor?

– Jeg hadde blitt brukt til noe jeg ikke hadde sagt ja til. Jeg følte meg ikke sterk nok, jeg klarte ikke å dytte han bort.

«Line» hadde akkurat flyttet til Trondheim.  Hun skulle studere her. Det var høst. En god kompis kom på besøk. De hadde kjent hverandre i fire-fem år, og møttes innimellom. Ingenting romantisk, forteller hun.

– Han var en jeg stolte på.

Jeg hadde ikke orket det presset. Flere voldtektssaker blir henlagt fordi det ikke finnes noen bevis.
«Line» (23)

Glemt legitimasjonen

De to skulle på byen en lørdag. Da de var på tur inn på en uteplass, oppdaget «Line» at hun hadde glemt legitimasjonen sin hjemme. Hun spurte om kompisen kunne følge henne hjem, forteller hun.

De kom innom døra, og kompisen forsøkte å kysse henne. De hadde drukket tre-fire glass vin, sier «Line». Hun dyttet han vekk.

– Han fortsatte. Og det neste jeg husker er at jeg lå i senga mi med han oppå meg og sa «nei».

Han fortsatte. «Line» husker bare bruddstykker. Hun gråt.

– Jeg ble helt lamslått. Jeg klarte ikke å bevege meg.

«Line» klarte ikke å tenke, hun var i sjokk, forteller hun.

Vasket sengetøyet

– Jeg hadde vondt, jeg følte meg som ei tøydukke. Husker ikke alt som skjedde. Tror jeg har fortrengt det. Jeg sa nei flere ganger. Han bare la seg oppå meg, jeg hadde ikke sjanse til å røre meg.

Da han var ferdig med henne satt hun seg på sengekanten. Der satt hun hele natta mens han sov. Hun rørte seg ikke.

– Da han våknet sa jeg at jeg hadde en avtale, at han måtte gå. Så dro han.

Da gikk «Line» i dusjen.

– Jeg satt meg ned. Såpet meg inne og skylte av. Gang på gang. Jeg måtte bli rein. Jeg vasket sengetøyet tre ganger før jeg brukte det igjen.«Line» forteller at hun ikke skjønte helt hva som hadde skjedd.

– Jeg var i en helt annen verden.

Det tok noen uker før hun fortalte det til noen. Da fortalte hun det først til ei god venninne.

– Hun oppfordret meg til å fortelle det til familien min. Etter mye om og men fortalte jeg det til mamma, pappa og lillesøstera mi.

Det var vanskelig.

Reagerte med sjokk

– Pappa uttrykker ikke følelser så lett, jeg tror ikke han visste helt hva han skulle si. Mamma sa jeg måtte søke hjelp. Lillesøstera mi reagerte med sjokk. Det var verst å si det til mamma. Jeg var redd for at hun skulle legge litt av skylda over på meg. Men denne frykten trengte jeg ikke ha – de har støttet meg hele veien.

– Hvordan er ditt forhold til gutter i dag?

– Før dette skjedde hadde jeg en veldig god guttevenn. Første gang han lå over til meg etter voldtekten skjedde våknet jeg midt på natta og fikk panikk. Jeg måtte sjekke at det faktisk var han som lå der.

I noen situasjoner kommer hendelsen sterkt tilbake, forteller hun.

– Jeg har blitt veldig redd for å gå alene på kveldene. Jeg må ha kontroll på det som skjer rundt meg. Når folk snakker om voldtekt blir jeg passiv og utilpass.

– Tungt å bære alene

Kort tid etter at hun ble voldtatt, klarte «Line» å søke hjelp. Hun henvendte seg til Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO).

– Jeg har fått god hjelp. Det verste var å fortelle det til folk, og innse at jeg måtte ha hjelp.

– Hvordan hadde du hatt det i dag om du ikke hadde fortalt dette til noen?

– Jeg hadde ikke kommet så langt om jeg ikke hadde sagt det. Det er tungt å bære på alene. Jeg hadde vært veldig langt nede. Før jeg sa det til noen lå jeg bare på rommet mitt hele tiden med gardinene trukket for. Jeg var i sjokk. Gråt. Sov dårlig.

«Line» vil understreke hvor viktig det er å fortelle om voldtekten til noen.

– Jo tidligere du sier det, jo bedre blir du. Du graver deg selv lenger og lenger ned for hver dag som går om du ikke sier det til noen. Jeg vil fortelle min historie fordi jeg vil vise at du ikke er alene dersom du har blitt utsatt for det samme.

«Line» anmeldte ikke overgriperen.

– Jeg hadde ikke orket det presset. De fleste voldtektssaker blir henlagt fordi det ikke finnes noen bevis. I tillegg hadde jeg måttet ta kontakt med ham igjen, og det hadde jeg ikke orket.

SMISO ga henne god hjelp, sier hun.

– Jeg var livredd da jeg skulle ta kontakt med dem. Jeg gikk frem og tilbake utenfor døra en del ganger før jeg turte å gå inn. Jeg gråt.

Hun har fått hjelp av SMISO en gang i uka i hele høst.

– Jeg er veldig glad for at de finnes. Jeg fikk høre om dem gjennom helsesøstera mi på skolen. Jeg tror ikke jeg kunne fått bedre hjelp. Hadde jeg ikke vært der, hadde jeg ikke kommet dit jeg er i dag.

Jeg  tenker på om det er noe jeg kunne gjort annerledes, om jeg ikke sa nei høyt nok

– Flere velger å ikke anmelde voldtekt

– Undersøkelser viser at det har en sammenheng med ofrenes manglende tillit til politi og rettssystem, sier Marina Bjørnebo,  faglig veileder ved Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO).  Nå er hun glad for at Sør-Trøndelag politidistrikt skjerper innsatsen mot voldtektsforbrytelser, og håper det fører til at flere anmelder.

– Omtrent 80 prosent av anmeldte voldtektssaker henlegges på bevisets stilling. Ensomhet, skam og skyldfølelse, frykt for å måtte møte overgriper, for å ikke bli trodd av pårørende og rettssystemet og for represalier fra overgriper er også mulige årsaker. Tiden det tar fra anmeldelse til eventuelle tiltak og dom oppleves også uutholdelig for mange, sier Bjørnebo.

Marina Bjørnebo, faglig veileder ved Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO)

At politi og hjelpeapparat tar voldtektsofre på alvor vil bidra til at flere velger å anmelde forholdet, mener Bjørnebo.

Rydde tankene

– Det er bra og viktig at voldtektsutsatte blir tatt profesjonelt imot av både politi, samt fagfolk som kan gi tilbud om sporsikring og gi støtte.  Det finnes store mørketall når det gjelder voldtekter, da flere velger å ikke anmelde forholdet. Plassering av skyld er det viktigste SMISO jobber med.

– Ikke gå alene med de negative tankene, oppsøk hjelp tidlig. Man må finne noen man kan stole på og som man kan snakke med.

På SMISO tilbyr de gratis samtaler med faglig veileder, og man trenger ikke henvisning fra lege. De jobber etter selvhjelpsprinisippet – at den enkelte ved å mobilisere egne ressurser, kan komme seg gjennom det man har opplevd med noe hjelp og støtte. Gjennom aktiv deltakelse å ta kontroll og ansvar for eget liv.

– Bearbeiding virker. Å snakke om det man har opplevd, få hjelp til å finne sammenheng mellom overgrepet og senere reaksjonsmønstre. Få hjelp til å rydde tankene. Få igjen selvbildet og selvfølelse, og å bli kjent med egne reaksjoner og følelser.

– Lære og leve godt

– Man kan ikke endre sin historie, men man kan lære og leve med den, slik at man står bedre rustet til eventuelle utfordringer. Det finnes måter å lære seg og leve godt igjen.

I 2013 brukte 150 personer senteret i Trondheim. SMISO samarbeider også med et advokatfirma og tilbyr gratis time med bistandsadvokat. De samarbeider også med overgrepsenheten.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa