Foreningen holder til i Kulturhuset Järpen. Den startet opp for 34 år siden i 1977. Målet deres er  at kunsten skal nå ut til så mange som mulig i Åre.

15. februar byr de på utstillingen «Inanfrån og ut» av debutanten Kristina Hansson. På vernissage-dagen i Kulturhuset Järpen fredag 15. februar er det åpent mellom 12.00 og 16.00. Utstillingen står til 23.februar.

Ønsker flere medlemmer

Kunstforeningen har per dags dato 300 medlemmer, men søker flere! Blir du medlem, får du deres informasjonsbrev to ganger i året, samt at du er med i den årlige kunstutlodningen hver høst. I tillegg får du 50 prosent i rabatt. Som medlem har du også mulighet til å påvirke foreningens arbeid.

Hunrings i året

«Gjennom å støtte oss, hjelper du oss med å arrangere utstillinger og by på spennende kunstnere, støtte kunstnere gjennom kunstinnkjøp, gi kommunens elever mulighet til å se interessante utstillinger og gi innbyggerne et rikere kulturliv», skriver foreningen på sin hjemmeside. Medlemsavgiften er 100 kroner per år.

Vårens utstillinger

Våren byr på flere kunstopplevelser. 1.-9. mars kan du se fotokunst og video av Håkan Persson. Utstillingen har fått tittelen «På väg».

Videre vises: 

• Maleri av Maria Olsson 27. april til 11. mai.

• Åre Gymnasieskoles estetiske program, bilde og form, 19. – 21.mai.

• Sofie Åbergs utstilling «Trofe» 24. mai til 1. juni. Her vises arbeider i glass, kritt, latex, kopper og bly.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Vi kjøpte hytta for fire år siden, forteller Bjørn.  Med i overkant av 70 kvadratmeter, er den akkurat passe stor for tobarnsfamilien fra Saksvik.

– Det fine er at vi har egen tomt, så det går an for ungene og hunden å løpe rundt ute, i motsetning til leilighetene som leies ut her nede. Ellers har hytta alle fasiliteter man trenger. Vi er gjerne der oppe i flere uker i strekk på sommeren, sier Bjørn.

Rolig felt

I feltet «Reven»  der 00h00ytta ligger, har de mest svenske hyttenaboer. Naboene kommer oftest opp bare når det er fint vær og gode snøforhold, dermed er det rolig rundt dem selv 1om det er mange hytter.

– Det er sjelden det er folk på alle hyttene på en gang, ja. Noen ganger ser vi nesten ikke folk når vi er der oppe, særlig på sommeren. Det kan være litt deilig, forteller Bjørn.

Det er godt å sove lenge, og så rusle opp i bakkene.
Marianne Holm

– Har alt her

– Hva er det som gjør at dere trives i Åre? 

–  Jeg tror det er fordi vi har alt vi trenger der.  Når vi kommer til hytta,  senker vi skuldrene og slapper av. Vi går gjerne rundt i stillongsen. Ting er ikke så høytidelige. Blir været dårlig kan man spille kort, eller se på TV, sier Marianne. Det finnes også badeland i Åre.

Paret forteller at folkene som jobber i Åre er veldig dyktige. Veier er til enhver tid brøytet, bakkene er klare til bruk og folk i byen er vennlige. Familien kan velge om de vil være for seg selv, eller om de vil ta med venner opp og være sosiale. Gjester kan raskt komme opp med toget fra Trondheim.

– Generelt er det vanskeligere å velge hva man skal gjøre, enn det er et problem å finne på noe å gjøre, smiler Bjørn.

Går gjerne langrenn

På vinteren er hele familien aktive på ski. Det blir mange turer i slalåmløpene, selv når været er litt ruskete. De bruker også langrennsløypene.

– Det er godt å sove lenge, og så rusle opp i bakkene. Avstandene er ganske små, selv for ungene. Det er kaféer der, så man kan ta en kopp kakao eller lunsj når man føler for det, uten å måtte dra helt hjem, forteller Marianne.

Varme i setet

– Og de har stolheiser med varme i setet, legger Simen til.

Om sommeren er bakkene i bruk til downhill-sykling. Bjørn og eldstemann Simen har prøvd seg på det, og i år får yngstemann Marius også lov til å prøve seg. Mamma Marianne har ikke kastet seg på idéen helt enda, men forteller at det er mange fine steder man kan gå på fottur i området.

– Det stikkes stadig ut nye løyper, både korte og lange. Noen leder fram til bade/fiskevann, eller til områder hvor det har vært gruvedrift, sier hun.

Feirer jul

Familien har feiret jul på hytta i tre år på rad.

– Der har vi det rolig og godt, forteller ekteparet.  Det arrangeres aktiviteter for ungene, og vi har både juletre og pynt, og god mat, sier Bjørn.

– Nyttårsaften er det fyrverkeri og masse liv. Det er heldigvis ikke så mye party oppe i feltet vårt, det er mer familievennlig. Men nede i Åre er det jo muligheter for å ta en øl hvis man ønsker det, sier han.

– Jula er vel eneste gangen i året vi har med oss mat oppover, for vi må ha den vanlige, norske julematen, legger Marianne til.

Mangler ikke noe

– Ellers handler vi alt når vi kommer opp til Åre.

– Er det noe dere savner i Åre? 

Mens mamma og pappa tenker, foreslår gutta at det kunne vært en egen stolheis rett fra hyttedøra. Men ut over det er de veldig fornøyde.

– Nei, vi kommer faktisk ikke på noe, ler Bjørn og Marianne.

– Vi gjør det vi har lyst til, og er egentlig på ferie når vi kommer på hytta. Det er jo et annet språk og andre penger, så man får virkelig følelsen av å være i utlandet, spøker de.

Gulasj-suppe

– Har dere fått noen svenske vaner? 

– De har jo litt annen mat enn vi har. For eksempel spiser vi mye gulasj-suppe til lunsj når vi er i skibakken. Det tror jeg aldri jeg har sett i Norge, sier Marianne. Så forstår vi jo svensk mye bedre nå enn i starten. Det blir noen svenske ord når vi er i butikken, når man snakker med personalet, ler hun.

– Har dere noen tips til de som vurderer å kjøpe seg hytte i Åre? 

– Ikke vent, bare kjøp! sier Bjørn impulsivt.

– Nei da. Jeg vil foreslå å leie noe først, og bruke litt tid til å bli kjent med Åre. Så er det lurt å følge med på den svenske varianten av Finn.no, Hemmenett.se. Der legges det ut mange hytter og leiligheter.

Det er heldigvis ikke så mye party oppe i feltet vårt.
Marianne Holm

Isklatring. Åre byr på mer enn ski.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Marianne Meløy spiller hovedrollen i stykket «Besøk av en gammel dame»,  som Claire Zachanniassen. Hun ble forvist fra hjemstedet Güllen som ung, etter noen uheldige historier. Siden hun sist satte sin fot i byen har hun blitt verdens rikeste. Da de fattige beboerne i Güllen hinter frampå om litt hjelp, presenterer hun en generøs gave – men også en betingelse.

Nitrist støv

Scenen er et kraftig, svart skråplan, dekket av nitrist støv, røyk og mørke. Landsbyboerne er grå og triste, og fattigdommen lyser lang vei. Marianne Meløy inntar scenen som en kraftig fargeklatt med sitt ildrøde hår og lysende grønne øyne.

– Stykket balanserer mellom tragedie og komedie, forteller Meløy. Det er rett og slett litt vanskelig å sette sjangeren i bås. Man vet ikke alltid om man er artig, eller om det bare er trist.

Skuespilleren forteller at hun aldri går inn for å være vittig.

– Min erfaring er at ikke er nødvendig å prøve å vitse, men å spille rollen og treffe det som er menneskelig. Det skaper en bedre humor enn det arrangerte.

Stort i Europa

Stykket ble skrevet i 1956 av sveitsiske Friedrich Dürrenmatt. Det har vært populært i Europa i lang tid, men har aldri tidligere vært satt opp i Norge. Et annet av stykkene hans, Fysikerne, gikk på Trøndelag Teater i 1970. Da hadde Arne O. Reitan nettopp kommet til Trondheim, og fikk en rolle.

44 års erfaring senere tolker han Dürrenmatt igjen, i en av hovedrollene som Alfred Ill.

– Alfred gjorde en bommert i sin ungdom, forteller Reitan om sin karakter.

– Han hadde et forhold til Claire, og mens hun ble frosset ut, gikk han videre med livet i landsbyen.

Alfred har stor utvikling gjennom stykket, og Reitan forteller at det blant annet blir mye uro og angst hos karakteren.

Overdrivelse

Dürrenmatts stil er preget av overdrivelse og satire, mye sang, moro og grotesk humor.

Stykket er fullt av symbolikk og samfunnskritikk. Kvinnesyn og frigjøring er blant temaene, og selvsagt den økonomisk veksten i Europa.

– Det er ikke gull alt som glimrer, smiler Arne O. Reitan om byen Güllen. Det lille stedet er alt annet enn gyldent. Det ser faktisk ut til å ha blitt enda fattigere ettersom Claire har blitt rikere.

Flokkmentalitet

Meløy kaller stykket en thriller-komedie.

– Det er en veldig god historie, et fantastisk plott. Det handler mye om flokkmentalitet, hvordan folk forholder seg til hverandre. Skuespilleren er fascinert av fellesskapet, og hvordan vi fungerer sammen i samfunn, eventuelt ikke fungerer sammen.

Meløy forteller gjerne om karakteren sin, Claire.

– Hun er ute etter rettferdighet. Jeg tror nok hun ser på verden som at alt kan kjøpes for penger. Hun er preget av ungdommen sin, og det er spennende å se hvor langt man kan gå for å få det som man vil.

Lik og ulik

Marianne Meløy smiler til spørsmålet om hun har noen likhetstrekk til den spesielle rollefiguren, og må tenke litt.

– Jeg er nødt til å finne likhetstrekk til alle karakterer jeg spiller, sier hun.

– Jeg ønsker som henne at ting er rettferdig.  Men jeg har måttet lete litt etter min indre milliardøse, ler hun.

– Hvis det er sånn her jeg hadde blitt som rik, så får det bare være!

Den rå latteren er lett gjenkjennelig fra den vi hørte på scenen, så noen små likheter er det kanskje?

Ikke så kjent i Norge

Meløy tror det er en fordel at stykket ikke er så kjent i Norge. Ikke fordi det ikke er godt, men fordi teamet har en stor frihet til å tolke det slik de ønsker.

– Man står friere i tolkningen når folk ikke har sett stykket tidligere, og gjort seg opp meninger, sier hun.

Premiere 8. februar på Hovedscenen, Trøndelag TeaterRegi: Tyra Tønnesen

 

Hvis det er sånn her jeg hadde blitt som rik, så får det bare være!

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

For et par uker sin gjorde 19-åringen sin beste world cup-resultat.  En 6. plass i Calgary i Canada var det siste lille skyvet Lindstad trengte for å komme seg til Sotsji.

– OL har vært det store målet denne sesongen. Jeg har muligheten til å komme meg til finale-runnet i Sotsji. Men da må jeg bli blant topp 12 i den innledende runden.

I farta utenfor pipen

Jon Anders er oppvokst på Heimdal, har flyttet til Øvre Leirfossen, men tilbringer mye av året i utlandet.

– De to siste månedene har jeg trent og konkurrert i USA. Men hjem er i Trondheim, sier Lindstad som representerer Sportsklubben Freidig, sier Linstad på telefon mens han hopper mellom flytog og taxi.

Terper triks

I en alder av 19 år, er han blant de yngste i den norske OL-troppen. Kjørestilen beskriver han som «stilfull og kontrollert med store svev».

Nylig landet han det som har blitt signaturtrikset i konkurranse: 1260 cork tailgrab.

– Jeg har en rekke triks i lomma. Tiden frem til OL skal jeg bruke til å øve inn en ny variant. Jeg drar snart til Finland for å terpe på akkurat det trikset. Tror det kan være viktig opp i mot OL, sier Lindstad.

Trives best i pipen

Lindstad er Norges eneste halfpipekjører på ski på høyt nivå. Freeski-landslaget, som er underordnet Norges Skiforbund, består for øvrig kun av av slopestyle-kjørere.

– Jeg har også kjørt slopestyle, men føler at jeg er best innen halfpipe. Styrken min er at jeg er stabil. I renn klarer jeg bestandig å lande et run. Slik har det vært frem til nå.

Drømmer om X-Games

Lindstad var bare pjokken da han fikk sine første slalomski Da han var 6-7 år gammel kom de første twintip-skiene. Et bra utgangspunkt for å  bryne seg på sin seks år eldre storebroren og kompisene i skiparken ved familiehytta i Oppdal. Noen år senere og Jon Anders var på et høyere nivå enn resten av klikken.

– Å bli invitert til X-Games i framtiden, ville ha vært utrolig stort.

Jeg drar snart til Finland for å terpe på akkurat det trikse

Usikker på OL-effekten

Men først og fremt er Lindstad gald for OL-billett.

– Hva OL-deltakelse kan bety for fremtidig sponsing, har jeg ingen anelse om. I dag tjener jeg ikke penger på sporten, men håper å kunne inngå bedre utstyrsavtaler etter å ha vist en god figur i Sotsji.

Jon Anders Lindstad ligger på 18. plass på  WC-rankingen i halfpipe, etter endt sesong.

PS! 

18. februar kan du følge Jon Anders Lindstads kamp for finaleplass under Sotsji-OL.

OL har vært det store målet denne sesongen

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Helena Olsson Smeby (30) hadde lenge vært med i hoppsirkuset, men mistet motivasjonen. Nå svever hun igjen. Helt til Sotsji.

– Jeg la skiene på hylla tidlig i 2010. De siste tre årene har jeg ikke ofret skihopping en eneste tanke. Jeg var lei. Det at kvinnelig skihopping ikke ble en del av OL-programmet i Vancouver hjalp ikke på lysten til å satse videre, forklarer Smeby som bor og jobber i Trondheim.

Fra tvil til tro

Nå er alt snudd på hodet. Etter sommerens åpenbaring i Lysegårdsbakken, fant Helena ut at hun hadde mye ugjort i bakken.

– Allerede i fjor vinter, da jeg så world cup-renn på kvinner, begynte tanken å melde seg; var jeg virkelig ferdig med sporten. Jeg ble veldig i tvil. Det hadde vært artig å prøve seg igjen…

Rett før avgang på bilferie sørover, bestemte hun seg.

– Skal jeg ta med skiene? De ble festet på taket i siste liten.

Fire nye år før vi kvinner får tilgang til 90-meters bakken

Som en fugl

Det skal Helena prise seg lykkelig over.

– I 90 meters bakken på Lillehammer fløy jeg som en fugl! Ja, jeg ble overrasket at jeg klare å hoppe ned bakken, selv etter en såpass lang pause.

Hun begynte med lavt fart i overrennet, var skeptisk til egne rustne ferdigheter. Det gikk fort over.

– Under disse testhoppene gjorde jeg ting enkelt. Det er kanskje lurt når man skal hoppe langt… Ikke stykke alt opp i detaljer, men fokusere på å finne balansen og riktig satsøyeblikk,  sier Helena som til daglig er laboratorieingeniør ved TINE.

Jeg ble veldig i tvil. Det hadde vært artig å prøve seg igjen…

Hopp som hobby

Opplevelsen på plast var den indirekte årsaken til at hun nå blir én av de kvinnelige hopperne som for første gang får delta i olympiske leker. 11. februar starter alvoret i normalbakke.

– Vi må nok vente enda fire nye år før vi kvinner får tilgang til 90-meters bakken.

Hun tror livssituasjonen med mann og barn har hjulpet henne til å bli en bedre hopper.

– Jeg er blitt mamma under pausen fra idretten. Hopping er ikke lengre hele livet. Jeg betrakter det mer som en hobby. Det har vært en fordel for meg.

Helena Olsson Smeby er født i Sverige. Hun var lenge på det svenske landslaget. Da skihopp for kvinner endelig kom på det offisielle VM-programmet i 2009, ble Smeby norsk statsborger, for å kjempe om en plass på det norske VM-laget. Satsingen ble belønnet med VM-plass og en 16. plass under VM i Liberec 2009.

Best på trening

– Å få delta i OL har naturligvis vært en gulrot for satse igjen. Det samme gjelder overgangen fra kontinentalcup til dagens verdenscup for kvinner. Sporten har fått høyere status. Utøvere og arrangement er blitt bedre. I dag er bakkene skikkelig preppet. Slik var det ikke alltid før, sier Smeby.

Etter tre 4. plasser under årets verdenscup, følte Helena hun var nære OL-billett.

– Men man kan aldri vite hva de andre norske hopperne kunne prestere.

Veteran Anette Sagen kom  ikke med i troppen. Helenas målsetting under OL er pallplass.

– Det blir knalltøft, og jeg må prestere bedre enn under WC-rennene. Jeg har ennå ikke fått ut hele potensialet i renn, kontra under trening i Granåsen. Jeg har tro på medalje i Sotsji, sier Smeby.

Har ennå ikke fått ut hele potensialet i renn, kontra under trening i Granåsen

Hjemmebane. Her i Granåsen har Helen gjort bedre hopp enn i konkurranser. Hun håper å snu den trenden i Sotsji .
(Foto: Wil Lee-Wright)

Hjemmebane. Her i Granåsen har Helen gjort bedre hopp enn i konkurranser. Hun håper å snu den trenden i Sotsji .
(Foto: Wil Lee-Wright)

PS! 

Du kan se Helena Olsson Smeby hoppe i Sotsji 11. februar i normalbakke.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Vi står med blikket opp i Johanneskapellet. Innviet 26. desember 1161. Den latinske skriften på veggen bekrefter tidspunktet. En sjelden og viktig datering i gåtefulle Nidarosdomen.

– Steinhuggermerkene her i kapellet er de eldste i katedralen. Og de er lett synlig. Flertallet av merkene krever stige eller stillas for å kunne studeres, sier arkeolog Kjersti Kristoffersen ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider  (NDR).

Stillas og lift

I åtte år har hun gått grundig til verks for å kartlegge steinhuggermerker i Domen. Et arbeidet igangsatt av arkitekt og arkeolog Gerhard Fischer (1890-1977), som var plaget med høydeskrekk.

– Fischer fant 3045 steinhuggermerker i kapittelhuset, oktogonen, koret og skipet. Hittil har jeg registrert 5243 merker i de nevnte bygningsdelene. Altså 2198 flere.

Kristoffersen har brukt stillas og lift for å sjekke tak og høye vegger for inskripsjoner.

– Konklusjonen må bli at det lønner seg å gå over gardintrappenivå. Og at høydeskrekk ikke er å foretrekke,  ironiserer Kristoffersen over Fischers akrofobi.

Mangfold av taggs

Langt opp på en yttervegg på oktogonen – det åttekantede bygningsdelen i østenden av katedralen – er en «M» hugd inn i veggen.

– Det er nok en latinsk «A». Kanskje det var en bergenser med markeringsbehov som står bak. Sjelden tydelig er den i hvert fall. Denne karen etterlot seg mange merker. Han må ha trivdes med arbeidet her i Domen.

Kristoffersen peker ut flere. Enkelte merker består av runer, andre danner geometriske figurer.

– Der har du en spesiell signatur. En vinkelhake. Et verktøy steinhuggerne brukte, og som er avbildet på flere europeiske malerier fra middelalderen.

Kanskje det var en bergenser med markeringsbehov. Denne karen etterlot seg mange merker

Steinhard akkord

Ingen har ennå lyktes å fravriste Nidarosdomen alle sine hemmeligheter. Å spore opp alle merkene etter steinhuggerne er én bit i puslespillet. Så hva kan alle disse evige signaturene i kleberstein fortelle oss?

– Merkene ble benyttet i utmåling av akkord; hvor mange steiner som ble ferdigstilt i løpet av en gitt periode                                                                       påvirket lønningsposen, forklarer Kristoffersen.

Finne rekkefølgen

Det er bare én fasett av  Kristoffersens arbeid med 850 år gammel bedriftshistorie, kretsende rundt tilblivelsen av nasjonalhelligdommen.

– Kartleggingen vil gi detaljert kunnskap om selve byggverket: Hvilke deler som ble bygd når, og om det er forbindelse – eller en kontinuitet i etableringen av de ulike delene Nidarosdomen består av. Ble oktagonen bygd før koret? Den type kunnskap, som kanskje kan virke nerdete. Men som mange ønsker svar på.

Ansiktsløse huggere

Det fins ingen skriftlige kilder om steinhuggerne, som på 1100-tallet kom fra England til Trondheim. Ingen navn, ingen lønningslister. De kom og forsvant, og etterlot seg en kirke full av initialer

– Dette var fagarbeidere i klart definerte arbeidslag. De brakte med seg kunnskap for å bygge det som må ha fortonet seg som et underverk. For i tidlig middelalder bodde trøndere og nordmenn i primitive trehus, minner Kristoffersen om.

Trolig dannet den enorme byggeprosjektet en type yrkesskole, slik at også trøndere kunne gå i lære og bli steinhuggere.

Vår Frue og Domen

– Bare i sommer fikk vi dokumentert 1500 merker. Kun tverrskipet står igjen før vi har noenlunde oversikt, sier Kristoffersen.

Etter detektivarbeidet er man endelig i posisjon til å starte analysearbeidet: Å nærme seg disse ansiktsløse steinhuggerne. Samt puslespillet med hvem som gjorde hva. Hvor i kirkerommet og anslagsvis når…

– Jeg kartla steinhuggermerkene i Vår Frue kirke, under renoveringen før 800-års-jubileum i 2007. Vi oppdaget steinhuggermerker fra 1200-tallet, som også er til stede i  Nidarosdomen. Ett eksempel på kunnskap disse signaturene i kleberstein kan gi oss, illustrerer Kristoffersen.

Byens største graffitivegg

Hittil har man funnet signaturen etter 220 steinhuggere i Domen. Som igjen har etterlatt seg drøye 5300 merker. Årlige oppdages flere.

– En engelsk kollega er grønn av  misunnelse over mengden merker her i Domen, og at de strekker seg over hele byggeperioden. Vi har et unikt materiale som mangler sidestykke i Norge og Europa, mener Kristoffersen

 Hittil har jeg registrert 5243 merker
i  steinhuggermerker i kapittelhuset,
oktogonen, koret og skipet…

Pepret 

Men det kan være vanskelig å skille mellom folks tagging og steinhuggermerker. Domkirkens fasade har i århundrer blitt pepret med inskripsjoner og signaturer etter levende og døde byborgere.

– Legg turen til Nidarosdomen på kveldstid, ta med lommelykt og gå på skattejakt! Ytterveggene er fulle av spennende tegn og symboler, anbefaler arkeolog Kristoffersen.

 PS! Er du interessert i å bli bedre kjent med steinhuggermerkene i og utenfor Domen, kan du kommende søndag delta på omvisning kl 14, med oppmøte ved Besøkssenteret.

Utydelig. Hva er graffiti og taggs, og hva er steinhuggermerker? Ikke alltid like enkelt å skille. De fem prikkene som er ført sammen med uthogde linjer er merket Kristoffersen jakter.

Skjult. Bak en søyle gjemmer dette timeglasset seg. Nok en steinhugger har markert sitt arbeid med Domen.

Signatur. Hvem som preget sitt arbeid med denne steinhaken, vites ikke. Slik type tegn ble brukt for å regne ut akkordbetaling.

07

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Hun reagerer på Byavisas artikkel om arbeidsgiver som nekter å ansette kvinner med hijab. Byavisa har gjennom en serie artikler de siste ukene, hatt fokus på innvandrere som sliter med å få seg arbeid i Trondheim.

I serien har klinikksjef ved Trondheim Øyelegesenter, Jan Guldahl, stått frem og sagt at han nekter å ansette kvinner med hijab. Han mener også at hijaben er en stor grunn til at innvandrerkvinner sliter med å få seg jobb.

Les også:
Angrer ikke på hijab-uttalelse tross motbør
Kommunen vet ikke hvor mye innvandrerne koste
Trondheim er en av de dårligste kommunene i landet på å få innvandrerne ut i jobb

Mot hijab

Politikere har reagert med å si at hijab-nekten er diskriminerende, og et slag i trynet for likestillingskampen. Byavisa har også gjennom en anonym måling på byavisa.no spurt leserne om de vil ansette muslimske kvinner som bærer hijab. I skrivende stund svarer 76 prosent av leserne at de ikke vil ansette kvinner med hijab.

Irakiske Hussin ble ferdigutdannet farmasøyt sist sommer, og fikk jobb på Boots Apotek på Saupstad like etter.

– Jeg hadde null problem med å få meg jobb, og har ikke tenkt over at muslimske kvinner sliter med å få seg jobb fordi de bærer hijab.

Hussin sier hun er overrasket over uttalelsene til Jan Guldahl.

– Jeg reagerer med tristhet. Det virker diskriminerende, sier Hussin.

– Ikke kvinneundertrykkende

– Mange mener at hijab er et symbol på kvinneundertrykkelse. Hva mener du om det?

– Jeg tenker at det ikke er kvinneundertrykkende. Folk har misforstått. Hvorfor skal hijaben spille en så stor rolle for de som ikke bruker den? Jeg utøver min religionsfrihet. Jeg ønsker å bruke hijaben, av religiøse årsaker. Ja, det er fordi vi ikke skal tiltrekke menn. Men for meg er ikke det undertrykkende. Jeg tror på Koranen, derfor bruker jeg hijab. Om jeg vil, kan jeg ta den av. Det er ingen som tvinger meg til å ha den på. Men jeg hadde ikke vært meg selv om jeg hadde tatt den av.

– Likestilt med menn

– Er du likestilt med en mann selv om du bærer hijab?

– Ja. Dersom jeg ikke hadde fått utøvd religionen min og hatt på meg hijab – da hadde jeg ikke følt meg likestilt. Da hadde jeg følt meg undertrykt. Jeg bruker hijab, og jeg er et menneske på lik linje med alle andre mennesker her i Norge. Likestilt.

Videre sier Hussin at hun ikke vil ha en jobb der arbeidsgiver nekter henne å bruke hijab.

23-åringen forteller om en episode da en dame ikke ville ha hjelp av henne fordi hun bar hijab.

– Men hun er den eneste som har reagert. Ellers har jeg kun møtt positive holdninger.

Hussin mener at det å kreve at en muslimsk kvinne tar av seg hijaben, er det samme som å si at en kristen ikke får lov til å være kristen.

– Dette strider mot religionsfriheten vi alle har i Norge. Det er fullstendig diskriminerende. Det er også som å si at jenter med blondt hår ikke får jobb på grunn av hårfargen, eller at damer som er korte ikke får jobb på grunn av høyden sin.

– Hva betyr hijaben for deg?

– Jeg hadde ikke vært meg selv uten hijaben, jeg hadde vært en helt annen person. Jeg hadde blitt ulykkelig uten hijab.

Hijaben gjør Hussin til den hun er, sier hun.

– Jeg har aldri blitt tvunget til å ta på meg hijab. Jeg har den på meg av egen fri vilje. Jeg føler ikke at jeg er noe annerledes enn kollegene mine, selv om jeg bærer hijab.  Jeg er en vanlig person. Vi gjør samme jobb.

– Bør vises i media

Hussin mener at media i større grad må vise frem muslimske kvinner med hijab som jobber.

– Det finnes så mange negative holdninger og tanker om muslimer. Media ser heller ikke på det positive med religionen. Vi er tross alt vanlige mennesker som vil leve et vanlig liv og ha en jobb, vi har bare en annerledes tro, sier hun.

Hun mener at klinikksjefens uttalelser om at han nekter å ansette kvinner med hijab er en av grunnene til at integreringa av innvandrere ikke går så bra.

– Kommet lengre

– Jeg trodde Norge hadde kommet et langt stykke på veien med å akseptere muslimer. Det er skuffende at en klinikksjef har disse holdningene.

– Byavisa har spurt leserne på byavisa.no om de ville ansatt en kvinne med hijab. Over 70 prosent svarer at de ikke ville gjort det. Hva synes du om det?

– Det er utrolig overraskende at så mange mener det. Jeg har aldri hatt noen problemer med å få meg jobb på grunn av hodeplagget mitt. Jeg fikk jobb med en gang etter utdanninga, sier Anfal Hussein.

Jeg hadde ikke tenkt over at muslimske kvinner sliter med å få seg jobb fordi de bærer hijab

– Ingen forståelse

Petter Haram, bestyrer ved Boots Apotek Saupstad, synes det er synd at arbeidsgivere har en holdning om å nekte å ansette kvinner med hijab.

– Kan du forstå slike holdninger?

– Det er ikke hva du har på hodet som teller, men hva du har inni.  Jeg har ingen forståelse for at noen ikke ønsker å ansette kvinner med hijab, sier Haram.

Han synes likevel ikke det er overraskende at det finnes slike holdninger, sier han.

– Så lenge du ikke kjenner noen som går med hijab, kan man være skeptiske. Jeg kjenner flere, og jeg er ikke skeptisk i det hele tatt.

– Uvitenhet

De fleste som er skeptiske kjenner ingen som bærer hijab, mener han.

– Det er synd at det finnes slike holdninger i samfunnet vårt, for disse kvinnene kan være flinke fagfolk som samfunnet går glipp av. Det skyldes rett og slett uvitenhet i forhold til kulturen og religionen deres, tror jeg.

– Hvordan hadde du taklet en situasjon der en kunde hadde nektet å bli ekspeditert av en av dine ansatte som bærer hijab?

– Jeg skal ikke si at kunden hadde blitt avvist for sikkert, men det kan være.

– Forstår du hvorfor muslimske kvinner bærer hijab?

– Jeg sier ikke at jeg forstår at noen velger å bruke hijab, men det er jo deres valg å gjøre det. Det er uproblematisk å ha ansatte som bærer hiijab.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– John ville ha en ny sjanse, en ny start. Det eneste jeg visste om John var at han hadde en trøblete bakgrunn, forteller butikksjef Andreas Strauman.

Les også: Fra vold og rus til frukt og grønt på Ica

– Jeg kjent ikke historien hans. Fokuset var å få John i arbeid. Jeg har veldig god erfaring med folk som har vært i her i praksis.  Når det gjelder John, tror jeg aldri har møtt noen så nervøs på et arbeidsintervju før. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg ansatte John. Det han har gjort tidligere har han gjort opp for. Det er det han gjør nå som teller. Vi stiller  akkurat de samme kravene til John som enhver annen ansatt. Han har utført alle oppgaver hos oss med glans.  Da det ble en ledig stilling på frukt- og grønt avdelingen ansatte vi John og ga han ansvaret for den avdelingen, sier Strauman.

Utrolig utvikling

– Jeg ville nok tatt han inn i praksis om jeg hadde kjent til fortiden hans, sier Strauman og forteller at  John har vært ærlig og åpen om seg selv hele veien.

– Jeg synes det er helt utrolig å se han her i dag med tanke på bakgrunnen hans. Jeg får ofte tilbakemeldinger om John fra kunder.  Han er veldig godt likt. Den utviklinga han har hatt her har vært helt utrolig. Han startet egentlig denne utviklinga før han begynte her,  men jeg har sett den akselerere den tiden han har vært her, sier Strauman og gir  John skussmål som  effektiv, hyggelig, arbeidsom og ekstremt godt likt av ansatte og kunder.

– Humøret er på topp hver eneste dag. Det er utrolig at noen kan være så blid hele tiden!

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

John vokste opp i Groruddalen utenfor Oslo. Han beskriver en krevende oppvekst med rus og vold, noe som tidlig i tenårene førte han til et kriminelt belastet gjengmiljø i Oslo. I dag fremstår han som  rusfri, energisk og positiv. Livet han levde står i sterk kontrast til mannen han står frem som i dag. I dag arbeider John fast som frukt- og grøntansvarlig hos Ica Tempe i Trondheim.

Les også: – John ville ha en ny sjanse

– Jeg likte volden. Det var en blanding av frykt og adrenalin. Jeg hadde ingen sympati for
menneskene vi skadet.
John Ødegaard (25)

Livet ut

I 13-års-alderen begynte John å prøve ut hasj og marihuana. 14 år gammel ble han introdusert for en av Oslos beryktede gjenger.

– Gjengen begynte etterhvert å se på meg som en lillebror og det tok jeg som veldig positivt. Jeg følte trygghet og at jeg kunne være meg selv. Et gjengmedlem advarte meg og sa at om jeg ble medlem så er det på heltid. Er man i det så er man det livet ut.  Jeg tenkte selvfølgelig over om dette var det jeg ville. Samtidig følte jeg denne tryggheten som jeg alltid hadde savnet, så på dem som familie.

 Jeg fikk så en kjetting rundt halsen

– Som medlem må man være rede til å gjøre alt man blir bedt om -  både salg og smugling av dop, vold og pengeinnkrevinger.  En må være rede til å yte vold. Jeg hadde mye sinne i meg. Mitt første oppdrag ble å kreve inn et pengelån. Adrenalin og amfetamin dempet nervøsiteten etterhvert som jeg fikk flere slike oppdrag.

– Jeg likte volden. Det var en blanding av frykt og adrenalin. Jeg hadde ingen sympati for menneskene vi skadet. Hvis noen provoserte eller laget bråk var ikke jeg den som vek unna. Jeg fikk også oppdrag der jeg måtte gå i mot andre gjenger i Oslo. Første gang jeg fikk ordre om å gå mot en fra en annen gjeng tenkte jeg på om jeg kunne bli drept eller ikke, men man har ikke noe valg. Man tenker også på respekten og makten som følger med å vise hva man kan i slike situasjoner.

I januar 2007 dro John til Bangkok i Thailand sammen med et annet gjengmedlem.

– Formålet med turen var å smugle inn marihuana til to av våre medlemmer som bodde i Thailand. Vi skulle smugle med oss to kilo heroin tilbake.

Jeg ble dømt til 67 år i fengsel

– Jeg kom meg gjennom kontrollen, det gjorde kompisen min også, men han mistet noe av heroinet på gulvet. Det så en av vaktene på flyterminalen. «Løp som faen», roper han til meg, og jeg løp.

Vakten tar ham igjen. Slår geværkolben inn i bakhodet til John. Han besvimer.

Celle i Bangkok

–Jeg våknet opp i ei celle på en politistasjon i Bangkok.

John ble holdt i varetekt i to uker før han ble fremstilt for retten.

– I varetekten ble jeg banket opp jevnlig av politiet. Noen dager var jeg så mørbanket at jeg ikke klarte å røre meg. I retten ble jeg tiltalt for smugling av et kilo heroin. Jeg skjønte ikke så mye av rettsprosessen. Jeg var omtåket i mine egne tanker og livredd. Rettssaken tok to timer.  Jeg ble dømt til 67 år i fengsel. Livredd og sikker på at jeg kom til å dø. Jeg var i et fremmed land, kunne ikke språket og visste lite om kulturen. Jeg var 19 år og tenkte at livet mitt var over. Dagene gikk med til å gjøre kjøkkentjeneste, vasking av korridorer og klesvask. Etter endt arbeidsdag ventet vold og aggresjon fra medfanger.

Vanket juling

– Når vi skulle tilbake til cellene sto det alltid fanger og ventet på meg for å gi meg juling.

– En japansk fange ga meg beskyttelse mot betaling av sigaretter. Jeg hadde to gjengvenner i Bangkok som forsynte fengselsvaktene med sigaretter.

Japaneren døde en måned senere. Vold fra medfanger fortsatte.

Etter seks måneder i fengselet kom John i konflikt med en av fengselsvaktene.

– Jeg ville ta en pause fra vaskejobben, men vakta skjønte ikke hva jeg sa. Han tok ei jernstang og slo den i kneskåla mi. Det er første gang jeg har begynt å grine etter at noen har vært voldelig mot meg.

Frihet for 70 000 kroner

– En annen norsk fange fortalte meg at det var mulig å betale seg ut av fengselet. Jeg tok kontakt med en betjent og sa at jeg ville snakke med politisjefen. Han kom til fengselet der vi hadde et møte. En times tid etterpå ble vi enige om en pris på 70.000 kroner. Jeg ringte til en god venn i Norge og forklarte situasjonen. Jeg gjorde det klart for han at hvis han ikke hjalp meg,  ville jeg dø. Politisjefen ga han en frist på tre timer. Innen tre timer ringte han tilbake og sa at han hadde ordnet pengene. Tre dager etter møtet med politisjefen var betalingen ordnet. Etter åtte måneder i fengsel var John på vei tilbake til Oslo.

Aldri mer Thailand

– I Norge ble tilknytningen til gjengen sterkere. Jeg følte at de viste omsorg og tok ansvar for «lillebroren» sin ved å gjøre dette. Gjelden ble nedbetalt ved å ta forskjellige oppdrag for gjengen.

John ble værende i gjengmiljøet i ytterligere to år. Selvfølelsen begynte å nå bunnen. Han søkte hjelp til å komme seg ut av rus og kriminalitet.

– Mange nære venner hadde dødd av overdoser. Jeg opplevde selv nesten å dø på grunn av overdrevent amfetaminmisbruk. Det ga meg hjerteproblemer og innleggelse  på sykehus. Mot legens anbefaling dro han fra sykehuset. Brukte mer amfetamin og havnet tilbake på akutten.

–Legen sa at en gang til ville enten gi meg hjerneblødning eller ta livet av meg. Disse episodene fikk meg til å tenke.

Spor 19

– Jeg ringte til lederen i gjengen og sa at jeg ville ut. Jeg fikk til svar at jeg måtte møte han på Oslo S ved spor 19, en liten undergrunn uten kameraer og lite folk. Jeg visste hva som skulle skje, så jeg ruset meg på amfetamin og ecstasy. Da jeg nærmet meg,  ble jeg omringet av syv andre medlemmer. Jeg fikk beskjed om at jeg ville bli banket opp siden jeg ville ut. De sa også at om jeg gjorde motstand ville de gå hardere til verks ved å ta i bruk kjettinger.

– Jeg fikk et slag i bakhodet og snublet forover samtidig som jeg prøvde å slå tilbake.  Jeg fikk en kjetting rundt halsen. Ble løftet opp og slengt i bakken. Så kom slag og spark.  Jeg fikk bristet ribbein, kjeven ut av ledd og kuttskader i hodet.

– Mamma gråt

John kom seg på et tog og dro hjem til moren.

– Hun begynte å gråte da hun så meg. Jeg besvimte og våknet i en ambulanse på vei til sykehuset.

I august 2009 la John seg inn til avrusning på P22 i Oslo. Etter to måneder fikk han plass på Renåvangen kollektiv i Rendalen kommune.

– Behandlingen ødela meg rett og slett som rusmisbruker og kriminell, ler John.

På Renåvangen lærte jeg hverdagslige rutiner som å stå opp på morgenen, spise frokost og strukturere hverdagen. Da jeg kom dit  var jeg veldig usikker, innesluttet og aggressiv. Jeg fikk hjelp til å se de negative sidene ved meg selv og hjelp til å endre tankegang, adferd og holdning. Jeg hadde bestemt meg for å bli nøktern, forandre livet mitt. Den styrken har jeg ennå. Jeg har ikke det sinnetog sorgen  lenger som jeg hadde før. Nå kan jeg føle glede. I dag har jeg håp, stolthet og kjærlighet. Jeg har møtt ei jeg elsker som også er min beste venn. En jeg kan betro meg til om alt.

– Livet han levde før har ikke skremt meg eller påvirket forholdet jeg har til John. Jeg føler ikke at John er en dårlig person. Han er alltid blid, hyggelig og morsom, forteller forloveden Daniela Gatej.

 Trygt og godt

I dag beskriver John livet sitt som trygt og godt med tanke på hva han  har vært gjennom.

– Jeg har tatt et endelig standpunkt og er ferdig med livet jeg hadde tidligere. Jeg kunne tenkt meg å begynne å jobbe som tømrer igjen. Jeg liker å se resultatet av noe jeg har vært med på å skape og vite at det vil stå.

– Hvorfor står du frem nå?

– Fordi jeg vil vise at det går an å komme seg ut av dette livet. Mange kommer seg ut. Det vil jeg vise.

Ikke gjengproblem 

Politiet i Trondheim har ikke fokus på gjeng-kriminalitet i Trondheim.

Jan Erik Svendsen ved Sentrum Politistasjon forteller at gjeng-kriminalitet i Trondheim ikke har vært noe problem men at de er kjent med at enkeltindivider flytter på seg.

– Fra vårt ståsted vil jeg ikke si at vi har et problem med gjeng-kriminalitet i Trondheim. At enkeltindivider har flyttet på seg er så som så. Det er ikke noe fokus for oss.

 Jeg ville ta en pause fra vaskejobben. Vakta konfronterte meg men jeg skjønte ikke hva han sa. Han tok ei jernstang og slo den i kneskåla mi

på jobb. John Ødegaard er fornøyd med livet, som frukt- og grøntansvarlig ved Ica.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Kjærester i Trondheim: Slik møttes vi!

På vår ferd gjennom byen på jakt etter historier om hvordan folk møttes, har vi fått høre at man kan finne kjærligheten på  mange ulike måter – på konsert, på byen eller rett og slett ved å falle – pladask – ned en trapp. 

Han kom rett fra jobb, kledd i lagerfrakk og støvler

Leon Hagen (54) og
Heidi Svendsen (52), Tiller:

Heidi + Leon = sant

– Vi møttes første gang for 26 år siden. På den tida var vi begge gift på vår kant og småbarnsforeldre, så det var ingen romantikk da, forteller Heidi.

Men de to glemte ikke hverandre. Årene gikk, begge ble ettehvert skilt. For tre år siden møttes de igjen via venner og Facebook. Begge to merket raskt at det var en gnist mellom dem. De bodde på forskjellige steder, men ble kjærester.

Leon kom flyttende til Trondheim, og Heidi mener det var skjebnen som gjorde at de møttes igjen.

– Vi glemte ikke hverandre på alle disse årene.  Jeg tror det var skjebnen som hjalp oss å finne kjærligheten igjen. I dag er barna voksne og begge har barnebarn.

Ruth og Olav Haldorsen
(begge 71), Risvollan: 

Ruth + Olav = sant

Ruth forteller gjerne om hvordan hun og ektemannen møttes. Under UKA i 1963 var Olav ute på byen med kameratene. De var ikke studenter, og lurte seg inn på Samfundet. Her falt han uheldigvis ned en trapp og havnet på sykehus med hjernerystelse. Der jobbet Ruth som hjelpepleier.

Æ bruke å si at han fikk hjernerystelse med varige men.
Ruth  Haldorsen (71)

– Det høres romantisk ut, men det ble ingen romanse der og da, ler Ruth. Men den følgende høsten møttes de tilfeldig på Gråkallbanen noen ganger, og kom i prat.

På nyttårsaften samme år skulle Olav ha fest. Han ringte Ruth og ba henne komme sammen med noen venninner. Den kvelden ble de et par.  Nå har de både barn og barnebarn, og om to år kan de feire gullbryllup.

– Æ bruke å si at han fikk hjernerystelse med varige men, ler Ruth.

Randi (68) og Asbjørn Selnæs (73), Øya:

Randi + Asbjørn
= sant

Den unge sykepleierstudenten Randi var ute på dansestedet på Prinsen Hotell en kveld i 1964. Hun var der med noen venninner, da hun fikk øye på en kjekk mann. Det var Asbjørn. Han kom rett fra jobb, kledd i en grå lagerfrakk og støvler. Randi falt pladask for den noe utradisjonelle stilen, og snart kan de også feire gullbryllup.

På første besøk hos svigermor lovte Asbjørn høytidelig å ta seg av Randi.

– Så ble det motsatt, sier hun, til stor latter fra ektemannen.

Line Hammeren (25) og Benjamin Steffen-Olsen (26), Dragvoll: 

Line + Benjamin= sant

Paret gikk på samme videregående og visste såvidt av hverandre. Men de ble ikke kjent før i siste semester, da de samarbeidet om russerevyen. Benjamin forteller at han ble betatt av Line da han så henne synge fra scenen.

– Jeg falt for henne da jeg hørte henne framføre musikken hun selv hadde lagd, smiler han.

Line kan fortelle at hun syns Benjamin var en av de kjekkeste på skolen, og hadde ikke tenkt at hun «hadde sjans» til å bli sammen med ham. Men takket være en venn – og noen tilfeldigheter – gikk de sammen på russeballet. Like etterpå ble de et par. Nå har de vært sammen i sju år, og bor og studerer sammen i Trondheim.

Marita Digre (26) og George Murphy (31), 

Marita + George
= sant

– Vi møttes i Cairns, Australia der vi  jobbet på samme hotell, forteller Marita.

En dag så vi hverandre over resepsjonsdisken, og der var det «love at first sight»,
Georg Murphy (31)

– Jeg jobbet som handyman og hun var stuepike. En dag så vi hverandre over resepsjonsdisken, og der var det «love at first sight», smiler George. Etter fire måneder reiste de sammen i Asia i to måneder. Så dro George hjem til England, men etter kort tid  pakket han sakene og flyttet til Norge og sin kjære. Nå har de har vært sammen i snart seks år.  Han jobber som murer, mens hun går på lærerskolen.

Jørgen Pettersen og Maren Berg (begge 16):

Maren + Jørgen
= sant

– Vi startet i samme klasse på Thora Storm videregående skole, men snakket ikke noe særlig sammen de første ukene, forteller Maren.

Det var først da skolen arrangerte Halloween-fest at de kom i prat. Maren måtte passere Jørgen i en trang døråpning da han spurte: «Går vi ikke i samme klasse?»

Jørgen forklarer at han måtte si et eller annet for å komme i prat. Men det virket, det sa klikk, og de ble sammen.

– Man kan si det var kjærlighet ved første blikk, forteller det forelskede paret.

Helle Hovland (24) og Morten Kleven (26), Thea Hovland (21) og Tor Kristensen (27), Midtbyen og Nardo:  

Thea + Tor
= sant
Helle + Morten
= sant

De to kusinene Helle Hovland og Thea Hovland flyttet til Trondheim i 2012. Det tok ikke så veldig lang tid før de fant seg hver sin bestekamerat som kjærester.

Helle møtte først sin kjære Morten på byen i 2012. De utvekslet telefonnummer og sendte noen sporadiske sms, men møttes ikke igjen på noen måneder.

En kveld vurderte Helle og Thea  om de skulle dra på byen. Da de kom dit,  sendte Helle melding til Morten, og han svarte: «Tar med to 2 kompiser, en har slips og en har store biceps.»

wKompisen med biceps var Tor og i dag er både han og Thea veldig glade de ble med. De har akkurat flyttet sammen i en leilighet i sentrum.

– Jeg og Tor dro hjem på påskeferie rett etter den kvelden, forteller Thea. Tor legger til at det ble veldig mange sms og bilder på Snapchat den påska.

– Ja, det ble nesten i meste laget, spøker Thea og ser lurt på Tor.

Med mai kom våren, og med den søt musikk. Først ble Thea og Tor kjærester, og rett etterpå var også Helle og Morten et par.

Sendte tullebrev

Den plateaktuelle artisten Ulf Risnes (53) og  samboer Torunn Sævik  (44) møtte hverandre for første gang på Ole Dalens Juleshow i 2001. 

Torunn + Ulf = sant

Der spilte Ulf med Tre Små Kinesere. Bak scenen la han spesielt merke til ei dame blant de omtrent 100  personene der.

– Det var ganske morsomt, mimrer Ulf .

– Jeg var glad fordi jeg var ferdig med spillinga da jeg så henne; ei vakker dame i en rød kjole. Hun satt ved et bord backstage. Jeg er veldig glad i rødt og jeg syntes hun var veldig pen.

Bill.mrk

Vi hilste og jeg kjøpte en Gammel Dansk til henne.

– Jeg skrev et tullebrev til Ulf og sendte det i posten.  Et «bill.mrk»-type brev, en uke etter vårt første møte. Skrev ikke navnet mitt, han ville skjønne hvem jeg var på grunn av innholdet.  Jeg skrev om forskjellige ting vi hadde snakket om, som alderen min, stjernetegn og detaljer fra samtalen. Noterte telefonnummeret mitt. Han er  tekstforfatter, derfor ville jeg pakke det inn på en morsom og interessant måte. Han viste interesse allerede kvelden vi møttes, men jeg visste ikke om det var mer der. Jeg forelsket meg i den myke stemmen hans, sier Torunn som selv er låtskriver og med i Trondheim Voices.

Om brevet sier Ulf:

– Veldig morsomt, sjarmerende og spesielt. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende tidligere. Jeg tok kontakt med henne, sendte henne ei tekstmelding der jeg inviterte henne over på en kopp kaffe.

– Jeg takker Siri (Gjære, red.anm) for at hun inviterte meg ut denne kvelden, sier Torunn.

– Tilfeldighetene er våre venner. Jeg priser meg lykkelig over at jeg møtte Torun.

12 år etter det første møtet er paret er like forelsket. De er samboere og har to barn sammen.

Improvisert hyllest til kjærligheten

På Valentines Day 14. februar spiller Improoperatørene «Slik møtte vi – ekte kjærlighet uten manus» på Rockheim. Her får par gjenskapt sin historie gjennom improvisert teater.

Slik møttes vi

Idéen kom fra Jill Bourque i 2001, og de siste tretten årene har det vært spilt utallige steder i USA. Flere hundre par har fått fortalt sine historier gjennom improvisasjonsteaterets frie stil.  Teatergruppen har allerede fått henvendelser fra par som ønsker å få sin kjærlighetshistorie gjenskapt på scenen.

Fire skuespillere vil intervjue paret og få deres historie i grove trekk. Deretter gjenskaper de det blir fortalt på scenen. Tolkningene er frie, og de blir garantert ikke kjedelige. Det lover Kristin Boge, skuespiller og presseansvarlig for Improoperatørene.

Ømme øyeblikk

– Historien skal fortelles med ulike teknikker, forteller hun. Eksempler på det er å tolke en scene om savn gjennom en sang, eller å lage en skrekkfilm-scene av en annen bit av historien, for eksempel en krangel.

Boge bekrefter at resultatet kan bli nesten hva som helst, men at skuespillerne vil holde seg til historien. Impro-teater bruker ofte bruker mye humor og moro. Denne gangen blir det ifølge Boge noen alvorlige stunder for å få fram «ømme» øyeblikk.

Skuespillerne har øvd seg på noen  par i forkant.

– Ja, selv om vi ikke aner hva paret kan fortelle når vi er der, så har vi øvd mye på teknikker. Dermed har vi et godt repertoar når vi er i gang, sier hun.

Improoperatørene,  som ble startet av studenter,  feirer 15 år i år.

Truppen øver på kulturhuset Isak, og har forestillinger omtrent fire ganger i året. Gjennom tida har de prøvd seg på de fleste scenene i byen.
Forestillingen spilles kl  20.00 på Rockheim  14. februar.  

Ida + Ketil
= bare gode kolleger

Tekst og foto:
Ida Ludviksen og Ketil Kristiansen
ida@byavisa.no  |  ketil@byavisa.no

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

På Vitensenteret jobber det utdannede pedagoger som ønsker å gi barna en fin balanse mellom læring og underholdning. Det faglige stoffet de tilbyr folk generelt, er det samme som de tilbyr skoleklasser, så det er en fin blanding av læring om morsomheter.

– Barna er fornøyde og de ansatte mottar masse skryt og positive tilbakemeldinger, informerer Eva Hoftad. – Mange besøkende kommer ofte tilbake igjen, sier hun.

Stjernekikking

I planetariet presenteres noen av de kjente stjernebildene sammen med de tilhørende mytologiske historiene. Det blir også servert litt fakta om noen kjente stjerner og himmelfenomener. Et av stjernebildene det blir snakk om, er Orion. Orion er fin både på morgenen og kvelden og kan lett sees på himmelen hjemme. Planetariet er anbefalt fra 6 år.

Flammer og smell

På et vitenshow får publikum se forskjellige eksperimenter, alt fra ufarlige husholdningsartikler til flammer, små og store smell og flotte farger.

– Hvilke eksperimenter som presenteres varierer litt ifra guide til guide, men som oftest blir det blandt annet satt fyr på hydrogengass og lagd filmboksraketter, forteller Hofstad. Noen heldige tilskuere får assistere under forestillingen. Vitenshowet passer for alle, uansett alder.

Tinnsoldater

Vitensenteret tilbyr også tinnstøping. Da lærer man om gammel støpeteknikk, samtidig som man kan ta med seg en fin tinnsoldat hjem. Tinn smeltes i små metallkopper og helles i forskjellige former som er smurt med talkum. Tinnstøping anbefales fra 8 år, eller i følge med en voksen. Hoftad kan ikke si noe om hva som er barnas favorittaktivitet, da det ser ut til at barna liker alle aktivitetene veldig godt. Vitenshowet er alltid populært, men et besøk i planetariet eller støping av tinnsoldater slår heller aldri feil.

For de større barna

Det kjøres også en eksperimentklubb for 5.-7. trinn. Årets tema er «biologisk mangfold.» Barna kan blant annet bli kjent med kroppens sanser, se på mikroorganismer og DNA, og bestemme blodtypen sin. De som ønsker det, kan prøve seg som «astronaut» i Orbitronen, en konstruksjon som etterhermer vektløshet. Deltagerne skal også på ekskursjon til Skolelaboratoriet. Hva som skal skje der blir en overraskelse, men deltagerne får blandt annet dissekere hjerte og lunge av gris.

 Barna er fornøyde og de ansatte mottar masse skryt og positive tilbakemeldinger

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa – Distribueres fra natt til tirsdag 18. februar 2014.

Smarttelefoner og nettbrett har gjort det lettere å jobbe på farten. 28 prosent av oss jobber mens vi er på vei til og fra kontoret, på buss, bane eller i bilen, går det fram av undersøkelsen YouGov har gjort for Telenor.

– Det betyr at folk er godt forberedt når de kommer på jobb. Da har mange allerede lest og svart på e-post, lest dokumenter eller snakket med kunder på telefonen, sier Marina Lønning, leder for bedriftsmarkedet i Telenor.

Og det er ikke lite arbeid vi utfører andre steder enn ved kontorpulten, enten det er hjemme, på hotell eller til og fra jobb. Hver sjette nordmann gjør minst halvparten av arbeidet sitt andre steder. Bare de som oppgir at de har en kontorjobb er med i undersøkelsen.

Jobber i skyen

Selv om vi nå har smarttelefon, nettbrett og bærbar pc, betyr ikke det nødvendigvis at vi kan utføre alle oppgavene som ved kontorpulten. Bare 37 prosent sier at de har god nok tilgang til dokumentene de jobber med også når de er utenfor kontoret.

– Dagens arbeidstakere krever å kunne jobbe når de vil og hvor de vil, og da må de ha verktøyene som gjør det mulig å jobbe effektivt. Derfor har vi utviklet en løsning som gir deg tilgang til alle dokumenter du har på jobben, enten du bruker pc, mobiltelefon eller nettbrett, sier Lønning.

Dette er mulig fordi løsningen er en skytjeneste. Det vil si at alle dataene dine er lagret på en ekstern server. Herfra kan du hente de mappene du trenger uansett hvor du er, og du kan dele dokumenter i arbeid med kollegene dine. Løsningen inkluderer også en talefunksjon, som gjør at du kan snakke enten via mobil, nettbrett eller pc, og flytte samtalen til det verktøyet som egner seg best til enhver tid.

Ingen investeringer

Du kan også starte en videokonferanse på pc-en før du går fra jobben og fortsette møtet på mobiltelefonen mens du reiser ut til en kunde eller hjem for å hente i barnehagen.

Slike løsninger har hovedsakelig vært brukt av store bedrifter, fordi det har satt krav til investeringer og it-ressurser i eget hus, noe som små bedrifter ikke har råd til.

– Nå kan små bedrifter få de samme arbeidsverktøyene som før har vært forbeholdt de store. Man bestiller bare et abonnement per bruker, og man har de kontor- og kommunikasjonsløsningene man trenger for å drive en virksomhet. Det er ingen investeringer, og man har alltid oppdatert programvare. Snart jobber vi alle i skyen, tror Lønning.

Nå kan små bedrifter få de samme arbeidsverktøyene som før har vært forbeholdt de store.
Marina Lønning

Åpent kontor

Den sterkest trenden i arbeidslivet de siste fem årene, er at det har blitt mer fleksibelt, mener arbeidslivsforsker og instituttdirektør Arild H. Steen i Arbeidsforskningsinstituttet.

– Flere har såkalte oppgavestyrte jobber, der det viktigste er at jobben blir gjort, ikke hvor eller når den blir gjort. Det gir arbeidstakerne fleksibilitet som gjør det lettere å kombinere jobb med familieliv. Arbeidsgiverne får mer motiverte ansatte som kan yte mer, sier Steen.

Telenors undersøkelse bekrefter dette. 35 prosent sier de blir mer effektive, 29 prosent at de konsentrerer seg bedre. Nær 46 prosent sier at den største fordelen er at de kan jobbe når det passer dem best, og 28 prosent sier at det blir lettere å kombinere jobb med privatliv.

– Flere har såkalte oppgave-styrte jobber, der det viktigste er at jobben blir gjort, ikke hvor eller når den blir gjort

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Skjervold har bodd på Ranheim i 40 år og har stor interesse for historie. Han kan fortelle at det bare var to tyske byggverk igjen på Ranheim. Det ene er Trægården i Peder Myhres vei, som i dag huser restaurant og butikker. Det andre stakk opp fra vannet på Være.

Det spesielle anlegget som lå utenfor fjæra på Smedstrand er imidlertid nå forsvunnet. For de som ikke kjenner historien, er det vanskelig å se at stål-bjelkene som stakk opp fra sjøen var noe annet enn rester av en gammel kai.

Bygd av tyskerne

– De stålbjelkene var del av et gammelt avmagnetiseringsanlegg for båter, bygd i 1942, informerer Skjervold. Anlegget ble brukt for å beskytte tyske skip mot såkalte limpetz; magnetiske miner som ble festet til båtsidene med magnet for så å sprenge en dynamittladning. Båtene ble ført langs metallbjelkene, og over metallplater på bunnen. Disse var koblet til høyspentaggregat på togvogner som ble kjørt inn på jernbaneskinner. Den sterke strømmen fjernet så magnetismen i skipsskroget, og gjorde det vanskelig å feste miner.

Bilde fra Ranheims historielags årbok fra 2004 som viser bilde av stålbjelkene.

Historisk verdi

Skjervold kan huske at det var brygge et stykke ut til anlegget, og en liten arbeidsbrakke sto oppå bjelkene. Dette sto fram til omtrent 1960.

Knut Skjervold forteller at anlegget neppe hadde noen økonomisk verdi å snakke om. Men han mener den historiske verdien var uvurderlig.

–  Jeg har lurt på om dette var det siste anlegget av dette slaget i Norge. I alle fall et av de siste. Det har ligget et til i Trondheimsfjorden, men jeg har ikke funnet ut om det finnes lenger, spekulerer Skjervold.

– Ikke vedlikeholdt

– Jeg kan ikke skjønne hvorfor det måtte fjernes heller, fortsetter Ranheims-patrioten.

Han påpeker at anlegget vistes godt i vannet, og har stått der i 70 år uten at det har vært noen kjente ulykker med båt. De siste årene var det plassert lys på anlegget, så det vistes godt for båter i mørket.

Havnekaptein Svein Kåre Aune i Trondheim Havn kan bekrefte at anlegget er vekk.

– Anlegget ble fjernet av oss før jul, bekrefter han.

Videre informerer han om at anlegget har stått i vannet uten vedlikehold siden krigens dager, og ingen har hatt noe offisielt ansvar for det. Det ble dermed regnet som herreløst gods.

Ansett som farlig

I 2008 ble det gjennomført en befaring av anlegget, og konkludert med at det var store rustskader på anlegget. Det ble ansett som farlig i forhold til båttrafikk, da enkelte av pålene var på vei til å kollapse. Som en midlertidig løsning ble anlegget utstyrt med lys, for å være synlig for båtførere. Dette ble gjort i 2012, etter at Trondheim Havn fikk rapporter om småbåter som hadde nesten-kollidert med anlegget i flo sjø.

Aune kan legge til at utbyggingen på Grilstad Marina spiller inn, da de forventer et høyt antall småbåter på vannet de neste årene.

Havnekapteinen viser til Havne- og farvannsloven, som tilsier at Havnevesenet har ansvar for å gripe inn når eier ikke gjør det. Og da anlegget var eierløst, tok de til slutt ansvaret for fjerningen.

Savnet informasjon

Når Knut Skjervold blir informert om hva Byavisa har fått høre fra Trondheim havn, har han følgende kommentar:

– Det ville ha vært hyggelig om lokalbefolkningen hadde fått vært med på drøftinger om hva som skulle gjøres. Her på Ranheim føler folk at noe viktig har gått tapt, et kjært kjennemerke folk er vant til å se ute på fjorden, sier Skjervold. Han henviser til foreningen Ranheimspatriotene, som tidligere har stilt opp med både dugnad og økonomisk støtte til lokale prosjekter. Skjervold er selv medlem.

Ranheimsavisa har vist engasjement i denne saken. De betviler at Trondheim Havn har tatt godt nok hensyn når de tok steget og fjernet anlegget. Redaksjonen har sendt saken videre til ordfører Rita Ottervik og Trondheim kommune.

Her på Ranheim føler folk at noe viktig har gått tapt.
Knut Skjervold

Ufullstendig kartlegging av krigsminner

Roy Åge Håpnes i Sør-Trøndelag fylkeskommune kan fortelle at de har et stort ønske om kartlegging av alle krigsminner i Trondheimsområdet, men at de ikke har kapasitet til det akkurat nå. 

Det meste av materialet de har tilgjengelig er samlet inn av lokale ildsjeler, og er ikke lagt inn i noen systematisk oversikt. Det finnes systemer, men det krever stor innsats.

– Ressursene vi har er dessverre ikke tilstrekkelige, forteller Håpnes.

Han legger til at det fortsatt er veldig mange krigsminner i Trøndelag, og at lite er vernet. De har vanskelige valg om hva som skal behandles når kapasiteten er så liten som den er.

Det har ikke lyktes Byavisa å finne  ut om dette var det siste avmagnetiseringsanlegget fra krigen som fantes i Norge. Kanskje noen av leserne vet noe om dette? Ta gjerne kontakt!

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Innvandrere har vært her i nærmere 20 år uten ennå å ha lært språket

Nagila Fili (45) fra Irak kom alene til Norge i 2006, har deltatt på kommunens introduksjonsprogram uten å lykkes og går nå på norskkurset på SNE.

– Jeg gikk rett over på sosialstønad fra Nav da jeg ble ferdig på introduksjonsprogrammet for fire år siden, fordi jeg ikke fikk meg jobb, sier Nagila.

– Hvorfor får du ikke jobb, tror du?

– Folk sier at utlendinger ikke vil jobbe. Men det er feil. Jeg vil ha et bra liv.

Språkprakis

Akkurat nå er Nagila i språkpraksis på et sykehjem. Hun mener det å kunne språket er viktig for å få seg jobb. Det har hun vært i tre måneder. Samtidig hjelper Nav henne med å søke jobb. Det har de gjort i tre år. Nagila har ikke fått svar på en eneste jobb, sier hun.

Hun forsøker også å komme i kontakt med nordmenn, sier hun.

– Folk jeg møter på bussen, for eksempel. Men de er ikke så interessert i å slå av en prat. De er kalde. Jeg har ingen norske venner, men jeg vil komme i kontakt med nordmenn og bruke språket. Jeg håper på å få venner, smiler Nagila.

– Tusen takk til Norge

Hun er takknemlig for den hjelpa Norge har gitt henne.

– Jeg vil si tusen takk til Norge, jeg klager ikke på det jeg har fått. Men jeg har bare et spørsmål: Hvorfor får vi ikke jobb? Jeg er en sterk dame, og føler meg uredd, jeg vil jobbe.

– Søker ikke jobber

Prajapati Baral (39) fra Bhutan går også på norskkurset. Han kom til Norge i mars 2009, med sønnen sin som i dag er 8 år.

Prajapati var fullførte introduksjonsprogrammet i 2011.

– Jeg kom verken i jobb eller utdanning. Så startet han på sosialstønad.

Akkurat nå er han i språkpraksis i ei kantine. Han forteller at han ikke har søkt på lønnet arbeid. Han vil snakke bedre norsk først.

– Jeg søker ikke jobber ennå, jeg vi lære meg mer norsk først.

Søkt på 200 jobber

Omar M. Abbas (43) fra Irak har mastergrad i genetikk og er ingeniør. Utdanninga hans er godkjent i Norge. Han har søkt på 200 jobber uten å få respons. Nå går han på norskkurs for innvandrere, i håp om at det kan hjelpe ham med å få lønnet arbeid.

– Jeg føler meg ikke integrert. Samfunnet klarer ikke å integrere oss. Jeg prøver og prøver, men jeg får ingen respons, sier Omar.

– Fordi jeg er innvandrer

Han kom til Norge for fem år siden, og ble ferdig på kommunens introduksjonsprogram for to år siden.

Omar har også søkt på jobber som ikke har med utdanninga hans å gjøre.

– På forskjellige butikker, eller medarbeider på fabrikker. Jeg tror at grunnen til at jeg ikke får jobb er fordi jeg er innvandrer, sier han.

– Vil ikke gå på sosialhjelp

I dag går han på norskkurs på SNE – et samarbeidsprosjekt mellom Nav og EVO (Enhet for voksenopplæring). Samtidig mottar han stønad fra Nav.

– Jeg liker ikke å gå på sosialhjelp. Jeg vil jobbe. Her på kurset lærer jeg norsk veldig bra. Men jeg vil lære mer, og da må jeg bli integrert. Jeg må få meg en jobb.

Kona til Omar bor i Irak ennå. Hun kan ikke komme hit så lenge mannen ikke har fast inntekt.

– Ingen jobb, ingen familie. Vi kommer hit til Norge og får mye. Men familiene våre er i et annet land, og vi trenger arbeid for å se dem igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier Omar.

Jeg har ingen norske venner, men jeg vil komme i kontakt med nordmenn og bruke språket.
Nagila Fili

 

Vil gi innvandrerne et ekstra puff i norskopplæringen

– Noen har vært i Trondheim siden 90-tallet og trenger fortsatt norskopplæring. 

Lærer ved norskkurs for innvandrere ved SNE, Tone Marit Belland, ser hvor vanskelig det er for innvandrere å få seg jobb i Trondheim.

SNE er et samarbeidsprosjekt mellom Nav og EVO (Enhet for voksenopplæring). Målet er at deltakerne, gjennom norskkurset, skal få et ekstra puff i norsklæringen, slik at de kan bli godt nok rustet språkmessig til å få seg lønnet arbeid.

Retten til å lære norsk

Et av kriteriene for å delta på dette norskkurset er at deltakerne har brukt opp retten til norskopplæring, eller at retten er foreldet.

Målgruppa er innvandrere som har brukt opp sine rettigheter på norskkurs, eller som ikke har klart å gjøre seg nytte av ordinære tilbud. Mange av deltakerne går på sosialstønad fra Nav.

– Det første de sier når de kommer hit er at de ikke får seg jobb fordi de ikke prater godt nok norsk, sier norsklærer Tone Marit Belland.

– Dårlig integrerte

På norskkurset prøver de å ha fokus på språk i arbeidssituasjoner, og på andre samfunnsarenaer. Målet er å være ute i språkpraksis på en arbeidsplass.

– Det handler om deltakelse i samfunnet og god integrering, sier Belland.

Belland forteller at mange av deltakerne på kurset har vært i Norge i flere tiår, uten å mestre språket.

– Mange er dårlig integrerte og mangler fullstendig et norsk nettverk og arenaer for å praktisere språket.

– Høyt utdannede

Kurset er i utgangspunktet over ett semester. Kommer deltakerne seg i arbeid før de er ferdige, slutter de på kurset, og nye aktuelle deltakere blir tatt inn.

– Men det er svært få som kommer seg ut i lønnet arbeid med det første. Dette er en prosess som tar tid, og kan ikke måles etter et semesters deltakelse. En del får språkpraksis ved arbeidsplasser, men altså ikke lønnet arbeid, sier Belland.

Et av målene for kurset er å sette i gang forandringsprosesser i enkeltindividene.

– Vi opplever stor personlig utvikling og økende motivasjon hos mange av deltakerne.

– Hvorfor tror du det er vanskelig for denne gruppen å få lønnet arbeid?

– Flere har lav utdannelse. Mange har manglende lese- og skriveferdigheter. Men det er også andre grunner, det er for enkelt å skylde på manglende utdannelse. Det finnes jo mange arbeidsplasser hvor man ikke trenger høy utdannelse for å gjøre en god jobb. Vi har også høyt utdannede innvandrere her på kurset, ingeniører, biologer, kjemikere. De får heller ikke lett jobb.

– Hvorfor?

– De mangler et nettverk. De har ingen kontaktpersoner. Mange har dårlig selvtillit fordi de er dårlig integrerte og fordi de har opplevd mange negative svar ved forespørsler om jobb og praksisplasser.

Belland forteller også at mange av deltakerne blir satt til å jobbe alene når de er i språkpraksis.

– Det er ikke heldig. Da er formålet borte – de får jo ikke brukt språket. Det er viktig å ha fokus på at språkpraksisplassene er gode. Dette kan blant annet sikres gjennom gode oppstartsmøter og godt samarbeid mellom alle aktørene.

Lærer ved norskkurs for innvandrere ved SNE, Tone Marit Belland.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Stor glede hos familien: 

– Jeg er livredd for at Rokeia må reise ut av landet, sier moren Jinan Murad da Byavisa besøkte familien for første gang sist uke.

Familien var fortvilt. I mange år har de kjempet en kamp med Ulendingsdirektoratet (UDI).

– Vi har sendt mange søknader, men fått avslag på avslag, forteller moren tydelig frustrert og bekymret.

Familien forstår ikke hvorfor hele familien har statsborgerskap, bortsett fra den yngste – Rokeia, som også er den eneste av dem som er født i Norge.

Språkproblemer

Ved Byavisas første besøk hos familien får vi se dokumenter familien har mottatt fra blant annet UDI.  Der kommer det frem at foreldrene har vært for sen med å søke fornyet oppholdstillatelse til datteren.  Foreldrene har også søkt om statsborgerskap på tidspunkt de heller skulle søkt om fornyet oppholdstillatelse til datteren – dette har medført at søknad om statsborgerskap gang på gang har blitt avslått.

Det at de ikke kan godt nok norsk, har blant annet vært en av årsakene til det. Dette har ført til at Rokeia i flere perioder har vært ulovlig i Norge.

Må ha oppholdstillatelse

For at et barn skal kunne få norsk statsborgerskap,  må det ha hatt oppholdstillatelse i Norge i to år.  Dette var ikke familien klar over.

Vi etterspør alle brev familien har fått angående Rokeias sak. Far Ahmed kommer med flere papirer. Vi legger dem utover stuegulvet i leiligheten deres på Møllenberg.

Byavisa leter etter et registreringsnummer i UDI. Etter en stund med leting, finner vi det.

Oppdager feilen

Dagen etter tar Byavisa kontakt med UDI, og ber om innsyn i Rokeias sak etter at Rokeias familie har løst oss fra taushetsplikten.

Etter at Byavisa spør om innsyn i saken, oppdager UDI at de har gjort en feil.  UDI presiserer overfor Byavisa at Rokeia nå vil få innvilget norsk statsborgerskap etter at Byavisa gjorde UDI oppmerksomme på saken.

Far Ahmed Kadhem Al Aboddi tyr til tårer når Byavisa informerer om at Rokeia nå får norsk statsborgerskap. Lettelsen brer seg i ansiktet når det går opp for ham at mange års kamp nå er over.

– Vi er veldig glade og lettet nå. Dette er den første hjelpen vi har fått. Vi er utrolig takknemlige.

Skjønner ikke prosessen

Den irakiske familien kom til Norge i 2002, og ble bosatt i Trondheim kommune i 2005. Hele familien fikk statsborgerskap, bortsett fra familiens yngste, Rokeia. Hun er den eneste som er født i Norge. Familien består foruten mor Jinan Murad, far Ahmed -  og Rakeia – av Kadhem Al Abbodi og brødrene Ali (13) og Adam (14).

Både mor Jinan og far Ahmed har gått på norskkurs sammenhengende i to år.  Likevel behersker de ikke norsk så godt. Sønnen Adam (14) må oversette.

Både mor og far er arbeidsledige og har gått på sosialstønad siden de ble bosatt i kommunen i 2005, forteller de. De har ikke et sosialt nettverk her.

– Vi har ikke hatt noen som har hjulpet oss med å skaffe statsborgerskap til Rokeia, forteller faren.

Han sier også at han har forsøkt å engasjere gratis advokat, uten å lykkes.

– Utrolig

– Vi har forsøkt å fikse dette selv. Men det er ikke enkelt å forstå, det er ikke enkelt med språket.

I dokumenter Byavisa har fått tilgang til, er det også tydelig at foreldrene ikke har skjønt hva som har vært riktig å søke på til enhver tid.

– Vi trodde det skulle ta lang tid. Vi har forsøkt i mange år, men så får dere fikset det på en dag. Det er utrolig, legger sønnen Adam til.

Vi har gjort en stor feil, og det beklager vi sterkt.
Kjetil Jacobsen (UDI)

Ble torturert

Bakgrunnen for at familien kom til Norge var at faren fikk dødsstraff.

– Jeg rømte fra militæret til Saddam Hussein, sier far Ahmed.

Han forteller at han ble tatt like etterpå, og torturert og fengslet av den tidligere diktatoren.

– Jeg fikk dødsstraff og skulle henges. Det var da jeg klarte å rømme. Jeg tok med meg familien ut av landet, og kom hit.

Vi er veldig glade og letta nå. Dette er den første hjelpa vi har fått.
Ahmed Kadhem Al  Abbodi

Legger seg paddeflate og beklager

Kjetil Jacobsen ved Oppholdsavdelingen legger seg paddeflat på vegne av UDI.

– Jeg må være helt ærlig, vi har gjort en stor feil, og det beklager vi sterkt.

– Hvordan kan det skje?

– Bakgrunnen for at feilen skjedde er trolig at vi i denne saken ikke var oppmerksomme på lovendringen som kom tidligere i år. Det er rett og slett en feil hos oss. Jenta skulle fått statsborgerskap i juli 2013.

Nå vil familien få brev i posten i starten av neste uke der det står at jentas norske statsborgerskap er innvilget. Samtidig får de en skriftlig beklagelse fra UDI.

– Det er en veldig beklagelig glipp. Forhåpentligvis gjør vi ikke dette i fremtiden. Jeg vil understreke at vi beklager, og at vi retter opp så fort det lar seg gjøre. Vi beklager ulempene dette har medført for familien, sier Jacobsen.

Søkte for sent

Barn må ha hatt gyldig oppholdstillatelse de to siste årene før en søknad om statsborgerskap kan innvilges. Rokeias siste oppholdstillatelse ble innvilget i mai 2011 med to års gyldighet, opplyser Cecilie Sande Amundsen ved Oppholdsavdelingen i UDI.

Da denne gikk ut, søkte ikke foreldrene på nytt om oppholdstillatelse før fristen hadde gått ut.  De søkte imidlertid under to måneder senere.

Feilgrep av UDI

Familien fikk godkjent fornyelse av oppholdstillatelsen til datteren i juni 2013, men fikk likevel avslag på søknad om statsborgerskap i juli 2013. Her gjorde UDI feil.

På grunn av en lovendring som trådte i kraft 1. januar.  2013 kunne saksbehandler ved UDI ha innvilget søknad om statsborgerskap allerede i juli 2013, ettersom søknad om fornyet tillatelse var fremmet under to måneder etter utløp av tidligere tillatelse.

Lovendringen åpner for at oppholdstillatelser kan regnes for sammenhengende til tross for glipper mellom tillatelser på inntil to måneder.

– Ettersom ingenting tydet på at søknad om fornyet tillatelse ville blitt avslått, burde saksbehandler ha innvilget statsborgerskap. Nå som vi er gjort oppmerksomme på saken vil vi finne frem saken å omgjøre vedtaket, sier Sande Amundsen.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Dette kan bli en billig innfallsport til hytteliv ved sjøen, rett ved Trondheim by, sier Gunn Karine Moe.

Det er hennes bror, Jørn Roar Moe som er én av initiativtakerne bak prosjektet. Selv fungerer hun som visningsansvarlig

– Mange har leilighet i eller rundt bysentrum. Kanskje drømmer de om en hageflekk å utfolde seg på. Da kan Øysand kolonihageby bli løsningen.

Dette er robuste husvogner som er godt isolert. De tåler kulde og vind, og rommer det du finner i en tradisjonell hytte

21 mål stort

Alt i alt er 72 parseller nå tilgjengelig for interesserte. Prisen varierer fra  100.000 kroner til en halv mill.

– Parsellene strekker seg fra 190 til 465 kvadratmeter. Allerede nå har cirka 10 stykker reservert parsell, forteller Moe.

Tomten kolonihagebyen skal vokse frem på, er på drøye 21 mål. En evigvarende festekontrakt med grunneier av Heggen gård ligger i bunn.

– De årlige felleskostnadene er anslått til å være cirka 7000 kroner i året. Alle parsellene selges med tilgang til strøm og vann.

Fra Trømsø-OL til Øysand

Bakgrunnen for å utvikle kolonihage ved en av Trøndelags største strender,  var Jørn Roar Moe eget ønske  om hytte på Øysand.

– Dette var drømmestranda fra min ungdomstid i Trondheim. Parallelt har jeg mange gode barndomsminner fra Sogn kolonihageby i Oslo, sier Moe som til daglig er enhetsleder hos plan- og bygningsetaten i Oslo kommune.

Moe var også mannen bak idéen om et OL i Tromsø

– Når det gjelder økonomien tar vi en betydelig risiko, da det er store kostnadskomponenter knyttet til utvikling, tomtekostnader, opparbeiding og markedsføring, ifølge Jørn Roar Moe.

Hytte på hjul

I motsetning til tradisjonelle kolonihager, skal det ikke bygges permanente hytter på Øysand. Årsaken er området er regulert til campingformål og hensynet til jordvernet.

– Boenheten må være i form av flyttbar husvogn. Det fins flere varianter å velge mellom, gjennom våre samarbeidspartnere. Eller du kan bygge en selv.

Ifølge Gunn Karine Moe vil husvognene på hjul være av god standard. Prisen varierer ut i fra type, størrelse og grad av fasiliteter.

– Dette er robuste husvogner som er godt isolert. De tåler kulde og vind, og rommer det du finner i en tradisjonell hytte.

Knapphetsgode

Midt i området blir det etablert et større fellesområde for lek og opphold. I tillegg vil det være en servicehytte med vaskemaskiner, toalett og lagringsmulighet.

– I dag fins det få kolonihager. Ved Klemetsaune, på vei ut mot Flakk, opplever de lang venteliste. Samt minimalt med rotasjon, som kan gjøre ventetiden lang. Vi håper flere av disse finne veien til kolonihagen på Øysand, sier Gunn Karine Moe.

Blir medeier

I stedet for andel, sørger kjøpesummen for én aksje i kolonihagen.

– Det gir rett til en spesifisert parsell og mulighet for egen festekontrakt.  Du blir samtidig medeier i Øysand kolonihage as.

I motsetning til Klemetsaune kolonihage, der salgssummen er fast, vil eierne av parsellene på Øysand selv få eventuelle gevinst ved videresalg. Eller tap, hvis prisen synker.

– Størrelsene på parsellene gir muligheten for å være sosial i et rolig og trygt miljø, samtidig som du kan trekke deg tilbake til din egen, avskjermede hageparsell, ifølge Gunn Karine Moe.

Det gir rett til en spesifisert parsell og mulighet for egen festekontrakt

– Dessverre har det vært folk inn her de siste månedene og ramponert mye av det som var igjen etter at Heimevernet forlot bunkeren på 80-tallet. Men fortsatt har det noe gåtefullt og magisk over seg, sier Martin Hernæs Reinfjord.

Et skall av betong er støpt inn i fjellhulen. Kablebunter henger langs veggene. En stabel med svarte, arkaiske telefoner ligger i en haug.

Nysgjerrig

«OPS rom – krever ro» står det på en av de fastrustne jerndørene. Forskjellige skjema ligger på gulvet med overskrifter som ”tilintetgjøringsordre” og ”stridsjournal”.

– Ideen med å forske på hulrom og ukjente lokasjoner i og rundt byen begynte for cirka to år siden. Jeg hadde nettopp flyttet til Lade og fant en bunker i nabolaget. Det startet det hele, sier Martin.

Heller tokt enn bytur

Sammen med kompis Ronny Angel Løvstad kjenner de sider av byen vi andre aldri har sett.

Helgeturer på byen utgår til fordel for en konstant søk etter nye steder, vekk fra dagslyset. Urban exploring er den internasjonale betegnelsen.

– Vi bruker gamle kart og nettsteder som kystfort.no for å lete oss frem til mulige mål. Mange av disse er etter den tyske okkupasjonstiden, sier Løvstad.

Mistenkelig

Flere ganger er de blitt stoppet av politiet. Folk som reker rundt på nattestid med kraftige lommelykter, har ofte urent mel i posen.

– Vi prøver å holde oss på riktig side av loven, og unngår det som er direkte helsefarlig. Tidvis beveger vi oss trolig i gråsonen. Vår interesse er lokalhistorie og utforskertrang. Ikke å ødelegge, være til bry eller å erverve oss materiell på ulovlig vis, poengterer de to urbane utforskerne.

Selvlysende bunker

Fra Steinan går turen til Lade-området. Spesifikt hvor vil ikke Martin og Ronny røpe for allmenheten. Men ikke langt unna ligger Dora; ubåt-bunkeren til den tyske okkupasjonsmakta.

– Dette er min favorittplass. Veggene i denne bunkeren ble i sin tid malt med fosfor-maling. Se her, sier Martin og fører lommelykta langs den mørklagte betongveggen.

En grønn selvlysende stripe danner seg i bakkant av lykta.

– Hvis strømmen gikk, ville tunnelanlegget fortsatt være opplyst. Vi går aldri helt lei av denne plassen, sier Ronny.

Bombet i 1943

Bunkeren på Lade rommet kirurgisk enhet med et betydelig antall sengeplasser. Dessuten kommandoplass for bedriftsvernet, relatert til krigsmarineverftet på Nyhavna.

– Da amerikanerne bombet Dora i 1943 ble trolig denne bunkeren brukt til å huse skadet personell, og kanskje som tilfluktsrom, antar Martin.

Toaletter, rester etter telefonsamband og geværstativ befinner seg fortsatt i den usedvanlig godt bevarte betongkonstruksjonen.

På stadig utkikk

Men det trenger ikke å være krigsrelaterte objekter for at Ronny og Martin skal få tenning.

– Tomme bygg eller snodige formasjoner i terrenget, som kan indikere at noe befinner seg under bakkenivå, er noe vi er på utkikk etter.

Forlatte fabrikklokaler er også av interesse.

– Vi besøkte i Meldal som tidligere var eid av Løkken verk var spesiell. Vi fant rester etter gammel kjemilab. Gamle reagensrør og aviser. Vi mener å ha kontroll på det meste her i Trondheim, så nå utvider vi søket til randkommuner.

Kjørende på vei til Østersund oppdaget de to kameratene en jerndør, snodig plassert i en bergvegg.

– Hva kunne befinne seg der inne i berget? Først kom vi inn i noe som minnet om en stor toghall. En stige førte oss lengre opp, til en ny gedigen hall. Hele fjellet var uthult. Helt øverst fant vi nok en jerndør. Da vi åpnet den, kunne vi se flere hundre meter ned til hvor en bil stod parkert.

Jakter skatt

Hva anlegget er blitt brukt til, vet ikke Martin og Ronny.  Men det er slike treff som motiverer duoen for videre utforsking.  Og til å dykke i arkiver på let etter mer informasjon og historiske bilder.

På tross av at de har utforsket de fleste tilgjengelige hulrom her i byen,  fins det fortsatt skatter som ligger uåpnet.

– Det skal være en bunker på Ladehammeren som ingen har funnet ennå. Jo da, vi har brukt mye tid på å finne den, uten å lykkes. Vi gir oss ikke ennå.

Dette er min favorittplass.
Veggene ble i sin tid malt med fosformaling

Lade. Fortsatt fins det flere signaturer etter den tyske okkupasjonsmakta her i Trondheim. Selvlysende maling får påbudet til å lyse opp.

Steinan. Bak en unnselig dør fører betongtrappen oss ned i dypet, til bunker hvor Heimevernet tidligere hadde operasjonssentral.

Steinan. Rester etter Heimevernets telefonsamband ligger skrotet ned i bunkeren.

Ordre. Flere skjemaer med ordlyd som ”tilintetgjøringsordre” og ”stridsjournal” er som levninger etter en hektisk aktivitet i bunkeren på Steinan.

Steinan. En ødelagt telefonsentral var trolig tele-hjertet her under bakkenivå. Martin H. Reinfjord (t.h) og Ronny A. Løvstad kjenner plassen godt.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Da Magnar Haugrønning ble født i 1914, stod verden i brann. Skuddene i Sarajevo utløste første verdenskrig, Norges grunnlov feiret 100 år og Håkon VII var konge.

Magnar hører ikke så godt lenger, så sønnen triller rullestolen nærmere mot meg. Jeg prøver å heve stemmen, snakke tydeligere. Vi sitter på rommet hans på Kattem helse- og velferdsenter.

Utenkelig

– Det er litt utenkelig at jeg har blitt så gammel. Jeg har spekulert mye på det. Jevnt arbeid gjennom livet har nok hatt betydning. Familien har vært viktig, og det å være tålmodig og ærlig, forteller Magnar.

Magnar vokste opp på en gård på Byneset.

– Jeg kommer fra Byneset. En liten gård på 70-80 mål, Haugrønning gård. Jeg er nummer to i rekken av seks søstre og brødre, forteller Magnar.

– På gården hadde vi melkekyr og vi dyrket poteter, men det var ingen stor produksjon, minnes Magnar. I dag drives Haugrønning gård av en slektning.

Kongelig gratulasjon

Torsdag den 6. februar 2014 kunne Magnar lese gratulasjonsbrev fra kong Harald V, da han feiret sin hundreårsdag på Kattem helse- og velferdssenter.

– Brevet fra Kongen var nokså uventet. Jeg ble overrasket, forteller Magnar ydmykt.

Hundreårsfeiringen gikk ikke ubemerket. Både Adressa, NRK og Byavisa var til stede for å dekke begivenheten. Erik Hoftun og Harald Pedersen fra Rosenborg æret jubilanten med Rosenborgdrakt med tallet 100  på ryggen, signert alle spillerne på laget.

I tillegg fikk han billetter til den første seriekampen på Lerkendal. Rosenborgsupporter har han vært hele livet.

Så alt på Lerkendal

– Jeg har alltid vært interessert i fotball men var ikke aktiv spiller selv. Jeg var på nesten alle fotballkampene på Lerkendal helt til sesongslutt i 2007, sier Magnar.

Da var Magnar 93 år. Siden har fulgt Rosenborg fra TV-stolen.– Magnar er ingen vanlig supporter,  men har løst sesongkort helt til han ble 93 år! Vi mente det var på sin plass og bidra litt. Slike ting synes vi er veldig positiv, sier Erik Hoftun.

Magnar er ingen vanlig supporter,  men har løst sesongkort helt til han ble 93 år

Lørdag 8. februar feiret hundreårsjubilanten bursdagen omgitt av 15 barn, barnebarn og oldebarn samt nevøer, nieser, ektefeller og samboere.

– Han er snill, inkluderende og veldig interessert i alt vi gjør. Han følger godt med, sier barnebarn Margrethe (40).

Max Mekker

– Vi kaller han «Max Mekker» fordi han alltid har vært flink til å fikse ting. Når vi overnattet hos farmor og farfar husker jeg at han alltid sto opp grytidlig og kokte egg til oss. Så fikk vi sukker og sirup. Det fikk vi ikke hjemme når vi var små, forteller barnebarn Ive (25).

– Han tok oss alltid med på fjellturer og var alltid med når klassen vår var på skiturer, forteller barnebarnet Ingrid (35).  Alle på skolen visste hvem han var når han kom kjørende i den gule Volvo’n sin. Den var lett gjenkjennelig med sorte fartsstriper, sier Ingrid med et smil.

Da far døde gikk mye av arbeidet på gården over på oss søsken

Magnar minnes både gode og sorgtunge tider fra oppveksten. Han blir litt nølende på spørsmål om hvilke minner han har fra oppveksten som har gjort sterkest inntrykk.

– Det var nok da min far døde. Jeg var 13 år og selvfølgelig påvirket det meg, minnes Magnar uten å utdype svaret nærmere.

Sorg og ansvar

Men at bortfallet bidro til både sorg og betydelig ansvar, blir innlysende når man leser uttrykket i ansiktet hans.

Magnars far gikk bort allerede i 1927.

– Da far døde gikk mye av arbeidet på gården over på oss søsken. Vi måtte jo arbeide så snart vi ble såpass gamle. Vi jobbet på gårdene rundt omkring, bortearbeid som det het den gangen. Vi hadde det mye moro også, så jeg har mange artige minner fra barne- og ungdomstiden. Det var ei god tid, påpeker Magnar, og tenker på sin bror.

Transportfirma

– Min eldste bror Nikolai var veldig flink, praktisk og hendig. Var det noe som måtte repareres, var han mannen. Jeg må vel si at han var et forbilde for meg.

Broren Nikolai Haugrønning startet transportfirmaet Nik. Haugrønning. Magnar var den første sjåføren i firmaet, og begynte å kjøre lastebil som 21-åring.

– Nikolai startet med en lastebil i 1935.  Jeg begynte i firmaet i 1938 som sjåfør og jobbet der til 1940.

Jeg kjørte et høylass inn til byen, men jeg torde ikke å heise flagget

Møtte kona på bussen

Magnar møtte kona si som 26-åring da han kjørte buss.

– Jeg kjørte rutebil den gangen og hun kom på bussen. Vi kom i snakk og møttes igjen senere. Egentlig ganske tilfeldig, minnes Magnar.

Under krigen flyttet Magnar til byen og bodde på Singsaker i 60 år.

Magnar og Marit (95) giftet seg i 1948 og bor sammen på Kattem helse- og velferdssenter.

Snipp, hatt og frakk

Magnar var bare fire år i 1918 da første verdenskrig sluttet. 22 år senere ble Norge okkupert av tyske soldater.

– Jeg kjørte lastebil under krigen. Uten at jeg egentlig visste det transporterte jeg våpen for motstandsbevegelsen høsten 1944.

En morgen lastet han 6-7 tunge kasser på lasteplanet.

– Kassene skulle til et lager i Sandgata i Trondheim. Jeg hadde nok en anelse om hva kassene inneholdt. Ved lageret ble jeg møtt av en mann, fint kledd med snipp, hatt og frakk. Det var en høyskolekar,  tenker jeg. Han sa ingenting. Det gjorde ikke jeg heller. Jeg fikk ikke betaling for oppdraget. Jeg kom ikke på å spørre om det, minnes Magnar og smiler.

Han minnes godt  8. mai, da Norge endelig var en fri nasjon igjen.

– Jeg kjørte et høylass inn til byen, men jeg torde ikke å heise flagget. Det gikk rykter om at freden hadde kommet,  men det var først da jeg kom inn til byen jeg forsto at krigen faktisk var over. Det var en stor dag.

Hundre år er gått siden Magnar kom til verden. Nå sitter han omgitt av familie, slekt og venner, og stråler.

Uten at jeg egentlig visste det transporterte jeg våpen for motstandsbevegelsen høsten 1944

Familien.Ludvik (10), Annika (6), Tobias (9), Sigurd (6), Marit (95), Magnar (100), Ingrid (35), Nina (33), Brit (24), Ingeborg (1), Sofie (13), Margrethe (40), Ive (25), Noralf (63), Oddny (59). (Foto: Petter Steen Angell)

Kjærester. På sykkeltur til Vistdal med kjæresten Marit i 1940. Her er de i Molde.

Bussjåfør.
Magnar foran den kombinerte rutebussen og varetransporten på Byneset i 1937

Tidstypisk 1943

Nå har den tidligere politikeren, jobbet fire timer ved Bunnpris, men venter fortsatt på svar fra Nav. Per dags dato familiefaren uten inntekt.

– Timene er nå registrert hos Nav. Likevel er det ingen hos Nav som kan svare han på om han er kvalifisert for dagpenger igjen.

– Jeg må vente i en måned før jeg får svar, forteller Nilsen.

Han er oppgitt og bedrøvet over behandlingen han føler å ha fått hos Nav.

Han forteller at han var i jobb til og med januar 2013. Da fikk han innvilget dagpenger. Nå har han vært arbeidsledig i snart et år, og 16. januar fikk han beskjeden – han får ikke en krone til fra Nav. Årsaken: Han har ikke hatt jobb de siste 52 ukene.

–  Det betyr at jeg står med null i inntekt, sier Nilsen.

– Nedverdiget

Han føler at han blir nedverdiget hos NAV.

– Jeg spurte allerede før jul om hva jeg hadde krav på framover, og hva jeg måtte gjøre, men de greide ikke å gi meg svaret før 16. januar. Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke er kvalifisert til dagpenger fordi jeg ikke har hatt noen jobb dette året. Men, jeg kan få det dersom jeg jobber 3-4 timer.  Jeg begriper ikke hvorfor, sier 57-åringen. Han stiller spørsmål til denne regeleMeningsløst

– Jeg syns denne Nav-regelen er helt bak mål, sier Nilsen oppgitt. – Det siste året har jeg søkt på et sted mellom 100 og 150 jobber. Jeg har tatt ulike kurs, og jeg er registrert hos de fleste vikarbyrå, uten et eneste napp. Men selv ikke Nav har ringt meg opp en eneste gang i løpet av året for å tilby meg jobb. Det er noe alle registrerte arbeidsledige forplikter seg til å ta dersom Nav ringer.

Jeg hadde håpet å være
i jobb til jeg blir 70

– Jeg startet med 50 % dagpenger i 2012 mens jeg enda var i halv jobb, forteller Nilsen.

Han hevder at han aldri fikk beskjed  fra Nav om at han var forpliktet til å ha en eller annen form for lønnet arbeid i løpet av de 52 ukene. Da han først fikk dagpenger hadde han 50% jobb, og han mener dette aldri ble nevnt da han gikk over i full dagpengestøtte.

Urederlig

– Jeg forstår ikke meningen med at Nav oppfordrer meg til å gå innom på et tilfeldig sted for å be om å jobbe i tre timer, kun for at jeg skal være kvalifisert til dagpenger. Jeg føler at det er en uredelig måte å gå fram på. Hvilken arbeidsgiver vil slippe inn en fyr fra gata for å jobbe i tre timer? Og hva sier det om meg hos Nav? Spiller det ingen rolle med alt det andre jeg har gjort for å søke jobb, spør den tidligere politikeren.

Han legger til at han føler det nedverdigende å skulle spørre venner og bekjente om det samme, å betale ham for å jobbe noen timer.

– Skal hjelpe

Han beskriver seg selv som en mann som er glad i omgås mennesker, og som setter arbeid høyt på lista.

– Jeg hadde håpet å være i jobb til jeg blir 70, men det ser dårlig ut sånn som ting er akkurat nå, sukker Nilsen.

Han er bekymret for egen helse etter denne tida. Bekymringer og søvnløshet tar på.

Familiefaren har samboer og to barn i tenårene.

Nilsen mener at det ikke burde være en kamp for å få dagpenger.

– Disse pengene skal hjelpe arbeidssøkende å holde motet oppe mens man søker jobb, mener han.

– For gammel

Ifølge Nilsen er det klare tilbakemeldinger fra arbeidsgivere at Nilsens alder er et problem.

– De som har gitt meg tilbakemelding når jeg ringte, har ikke lagt skjul på at det er billigere å ansette unge mennesker, sier 57-åringen.

– Jobben jeg hadde tidligere, innen dagligvare, går i dag bare gjennom vikarbyrå. Jeg har registrert meg hos flere byrå, men får aldri napp. Det er de unge det er billigst å ha i jobb, sier Svein Otto Nilsen oppgitt.

Disse pengene skal hjelpe arbeidssøkende å holde motet oppe mens man søker jobb

– Må fylle vilkårene på nytt

Byavisa tar kontakt med NAV Sør-Trøndelag for å høre om det er tilfelle at tre timers arbeid avgjør om man får dagpenger eller ikke. 

– Reglene er sånn at man må søke dagpenger på nytt etter å ha nådd maks i en periode på 52 eller 104 uker. Kravet er da at man må fylle alle hovedvilkår på nytt. Det vil si et stillingsbortfall på minst 50% og at inntektsvilkåret må være oppfylt, sier avdelingsleder Dagpenger hos Nav  Sør-Trøndelag, Sissel Irene Garberg

Med andre ord er man nødt til å ha vært innom minst en jobb i løpet av de 52 ukene for å få nye dagpenger.

På spørsmål om hvordan NAV kan be folk om å finne seg jobb i tre-fire timer, svarer Garberg avkreftende.

– Det er ikke vanlig prosedyre å oppfordre til timesjobbing, sier hun.

– Men har man kontrakt på at man er ansatt disse timene, vil det gjelde som en stilling og at man har tap av inntekt.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa