Sola begynner å gå ned over fotballbanen på Lerkendal. Men det er fortsatt blå himmel, med bare få skyer.

«Det må oppleves», sier Rune Olsen Benjaminsen (46). Vanskelig å sette ord på. Flere sier det samme til oss i det vi ankommer FIRE fotballtrening. Her trener de hver onsdag klokken 19.30.

Les også: Minis golfklubb  ga 50.000 kroner til FIRE

Foreningen ett skritt videre (FIRE) er til for å få mennesker nettopp ett skritt videre. FIRE gir mennesker som har falt ut av det ordinære miljøet på grunn av rus, eller andre sosiale grunner, et tilbud om tilhørighet og samhold. Kjerneverdier: Toleranse, ærlighet, mestring og glede. FIRE er startet opp av ildsjelene Wenche Slemmelid-Olsen og Terje Stølan, i 2008.

Byavisa har skrevet to artikler tidligere om mennesker som har fått nytt liv gjennom FIRE – mye basert på fysisk aktivitet.

Les også:
Fra rusmisbruk til Birkebeinertrippelen
Ildsjelene bak FIRE: Fokuserer på ett-skritt-videre-folk
– Fotballen ga meg et godt liv

Denne kvelden blir vi med dem på trening.

Hasj og amfetamin

Folk strømmer til. Både herrer og damer, med fotballskoene under arma. Setter seg ned på kunstgresset og knyter lissene. Både unge og litt eldre. Klasker hverandre på skuldra, smiler. I dag er det 14 på trening. Blant dem er Rune, han er keeper. Han har vært med i FIRE siden 2012.

Rune ruste seg i 27 år.  På amfetamin og cannabis.  Da han var 12 år startet han å drikke alkohol, som 15-åring begynte han å røyke cannabis. Dette ble daglig kost for ham fra da han var 16 år.

– Misbruket mitt var skjult. Og jeg jobbet og hadde alltid penger.

Vendepunktet var sommeren 2011. Da bestemte han seg for å slutte. Tidligere hadde han forsøkt å slutte flere ganger selv, uten å lykkes.

– Jeg hadde på det tidspunktet kontakt med oppfølgingstjensten i Trondheim kommune, og så meg selv i et annet lys. Jeg så rundt meg, og jeg hadde ikke kontakt med familien min.

Han fikk behandlingsplass i november 2011 og var der til januar 2012. Deretter på Trondheimsklinikken.

– Jeg var så motivert.

– Aldri hatt så gode venner

Rune ble rusfri. Han fikk jobb på FIRE, som arbeidsleder. Det betydde mye. Helt til han fikk et tilbakefall da faren døde. Rune skammet seg.

– Jeg tok et oppgjør med Wenche og Terje. De hadde gitt meg så mye, og hadde trua på meg, de var skuffa. Jeg bestemte meg for at jeg skulle tilbake. Og jeg klarte det. Nå har jeg vært rusfri i 11 måneder. Det føles fantastisk.

Han takker blant annet FIRE for at han har klart å holde seg rusfri denne gangen.

– Hadde det ikke vært for FIRE, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Vi treffes også utenom fotballtreningene. Jeg har aldri hatt så gode venner som jeg har nå.

I tillegg til å være med i FIRE er han også på en selvhjelpsgruppe i Trondheim.

– Det er også min medisin til rusfrihet. Men FIRE skal ha en stor del av æren for at jeg er rusfri.

– Ble min familie

Han tror ikke han hadde mestret rusbehandlinga dersom det ikke hadde vært for FIRE.

– Det handler om å få folk til å stå opp om morgenen, og at de har noe å gå til. Bare det å være en del av dette betyr veldig mye for meg.

– En rusavhengig er stadig på jakt etter å finne en ny identitet. Den fant jeg på FIRE. Jeg måtte si opp alle vennene mine og starte på nytt i et rusfritt nettverk. Jeg fant et godt nettverk i FIRE. Det ble min familie.I dag har Rune det glimrende, sier han.

– Jeg har nådd de målene jeg har satt meg. Og jeg holder nå på å finne meg arbeid igjen. Jeg har funnet meg selv igjen. Hver dag er en ny sjanse for meg. Rune nevner kjerneverdiene til FIRE – ærlighet, toleranse, mestring og glede.

– Dette kommer frem på treningene, kampene og ellers, egentlig. Det gleder meg å se alle prestere på grunnlag av disse.

– Givende

Spillerne på FIRE-laget jogger lett ut på banen, leker litt med ball og følger instrukser fra trener Tonny Berge (30). «Nå spiller vi tre mot tre!»Tonny har vært trener siden 2010.

– Det er veldig givende, og jeg er glad i å lære bort.

I FIRE har de ikke fokus på hvor man kommer fra, men på der de er nå, sier Tonny.

– Jeg vet egentlig ikke bakgrunnen til noen. Jeg har aldri hatt interesse for å vite hva som er bakgrunnen for at de er her heller.

Jeg får frysninger når vi
snakker om det.
Tonny Berge

– De blomstrer

Vi står og ser på spillet. «Der ja! Perfekt!» Hører klapp, hender mot hender. «Kom igjen!»

– De blomstrer på banen, sier Tonny og ser utover.

– Det gir meg en ekstremt god følelse å se det. Å se hvordan en sjenert person bare blomstrer på banen, for eksempel. Eller å se noen for første gang våge seg på FIRE-trening og være vitne til at de trives. Han smiler.

– Jeg får frysninger når vi snakker om det. De er ikke egoistiske, de spiller ballen til vennene sine. Uansett hvor gode de er, så er de ikke ego.

– Gir aldri opp

I dag kom det en person som ikke har vært her på veldig lenge, sier Tonny. Han er glad for at han er tilbake.

– Folk kommer hit og sier at de ikke har spilt fotball på 10 år. Da må vi få dem til å føle seg trygg på den første treninga.

Tonny sier at det er veldig mange av kampene de føler at de vinner, selv om de ikke gjør det.

– Vi får tilbakemelding på at vi er utrolig artig å spille mot. For vi er like blid uansett. Selv om vi ligger under 13-0, gir vi aldri opp.

Alltid offensivt spill

– Hva gir det deg å være trener for disse menneskene?

– Dette er noe jeg synes er veldig artig, og som gir meg en god følelse. Det er godt å vite at jeg bidrar til et samhold. På laget vårt skal vi alltid utfordre oss selv. Vi skal alltid spille offensivt, ikke defensivt.

Det er mellom 8 til 20 på trening hver gang, og FIRE-laget har en hard kjerne på 10.

– Dette er jo ett skritt videre, så det er jo et mål at folk er borte fra treningene etter hvert. Det er også flere og flere som har blitt med, blitt borte og kommet tilbake igjen, sier Tonny.

– Det er viktig at folk vet at det finnes et slikt tilbud. Å være i et rusfritt nettverk er så viktig.

Skjult rusmisbruker

«Herlig!» ropes det fra banen.

40-åringen Tommy er fotballspiller, humørspreder og hjelpetrener. Smilet er klistret i ansiktet. Her har han vært siden 2011.

– Jeg kom hit rett fra ett års rusbehandling. Jeg har vært rusmisbruker i 25 år. Nå har jeg vært rusfri i 33 måneder.

Han drev med amfetamin.

– Jeg hadde et skjult rusmisbruk i 20 år. Det startet da jeg var 15 år. Tommy har tre barn, og jobbet som mekaniker da han ruste seg.

– Jeg klarte å fungere, i alle fall utad.

– Må oppleves

– Hvordan har du klart å holde deg rusfri?

– Det er på grunn av ungene. Og FIRE. Det er det sosiale nettverket som er her. Vi har gått fra å være fotballkompiser til å være gode venner.

– Hva betyr FIRE for deg?

– Det går ikke an å beskrive det med ord. Det må oppleves. Det er trygge omgivelser, og du får være deg selv på godt og vondt. Vi har ikke fokus på hvor vi kommer fra, men det vi driver med nå. Jeg er ikke med på fotballen på grunn av treninga, men for det sosiale.

– Det handler om samholdet. Vanskelig å sette ord på det.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle tilbake.
Og jeg klarte det.
Rune Olsen Benjaminsen

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Anne Louise Wolff (28) og Gry Rønne (25) smiler over kaffekoppene tidlig i september. Begge to sitter i styringsgruppen til «Gudrun LLH» som arrangerer månedlig jentepub i Trondheim. Det siste året har 3B i Brattørgata vært tilholdssted den siste fredagen i hver måned.

Jenter i alle aldre
– Egentlig er begrepet jentepub litt misvisende. Kvinnepub er vel mer presist, selv om det høres litt kjedelig ut, ler Anne Louise.
– Jenter, kvinner, damer. Kall oss hva du vil. Det viktigste for oss å få fram er at vi ønsker oss et inkluderende og åpent miljø. Å være et tilbud til jenter i alle aldre, understreker Gry.
– Er alderspennet stort?
– Absolutt. Siden arrangementene skjer på utesteder med skjenkebevilling så er den nedre grensen 18 år. Oppover er det ingen grense, sier Gry.
– Snittalderen ligger vel mellom 20 og 40 år, men det kommer ofte kvinner som har rundet 60 år på kveldene våre. Og det synes vi er kjempebra, legger Anne Louise til.

Der jenter er i fokus
Trondheim har egentlig hatt bare en uteplass som henvender seg til de som liker mennesker av samme kjønn. Remi i Kjøpmannsgata ble etablert i 1988. I 2001 skiftet stedet navn til Metro før plassen stengte dørene igjen i 2013. I dag er det utestedet ME i Dronningensgate som fyller den nisjen.
– At Trondheim har et utested som ME synes vi er kjempebra. Men vi ser imidlertid at majoriteten av klientellet deres er menn. Vi vil lage et kosept som retter seg mot kvinner, forklarer Gry.

Prøvd ut før
En egen jentepub er forøvrig ikke et nytt konsept i Trondheim. Det ble første gang prøvd ut for sju år siden.
– Aktiviteten har gått veldig opp og ned gjennom årene. Det vi prøver å få til nå er så stor kjennskap til jentepuben som mulig, slik at flere vet at vi finnes og får lyst til å komme. Skape mer stabilitet om du vil.
– Hvor mange jenter møter opp på en typisk fredag?
– Det varierer mellom 50 og 100, litt avhengig av hvilken måned det er. Vi vil samtidig understreke at dørene er åpne for kvinner av alle legninger. Både streite, bifile og transpersoner er hjertlig velkomne

Senke terskelen
I mellomtiden har Ida Muren (24) og Matilde Frøystad (23) som også sitter i styringsgruppa, kommet til bordet.
De to håper at jentepuben kan være med på å gi jenter et sted man kan være åpen om sin egen legning uten å risikere blikk, kommentarer og innpåslitne spørsmål. De ønsker også å være en møteplass hvor jenter kan treffe andre skeive og bygge nettverk.

– Virke skummelt
– For mange kan det virke skummelt å troppe opp alene. Enten fordi man er usikker på legningen sin og lurer på om man egentlig «hører til», eller fordi man ikke har en fot innenfor det skeive miljøet fra før av. Dørstokkmila kan være lang. Vi ønsker å senke terskelen for å møte opp, forklarer Ida.
– Jeg kom til Trondheim som student for noen år tilbake. Og som en skeiv jente følte jeg meg litt bortkommen. Gjennom jentepuben var det lett å komme i kontakt med andre likesinnede, legger Matilde til.
– Man skulle kanskje tro at behovet for en egen jentepub var avleggs i 2014?
– Det handler om å lage en setting der man føler seg vel. For meg er det en trygg arena der jeg kan være meg selv helt enkelt. Hvis jeg stikker på ut på et utested i Trondheim så er det alltid noen som spør og graver om hvorfor jeg er lesbisk. At jeg liker jenter bare fordi jeg ikke har fått meg et skikkelig mannfolk ennå og så videre. Det kan bli fryktelig slitsomt i lengden. Fordelen med jentepuben er at jeg kan senke skuldrene og være meg selv uten å måte rettferdiggjøre min egen legning rett og slett, forklarer Gry.

– Vi booker alltid lokale, spennende DJ’er som er med oss hele kvelden, og ofte har vi kvinnelige artister på scenen. I tillegg så har vi vår faste quiz, forklarer Matilde.
– Bortsett fra at flesteparten er skeive og alle alle identifiserer som kvinner, er ikke jentepuben så veldig annerledes enn hyggelig kveld på byen, smiler Ida.

For seg selv
– Det kan hende at som er der for første gang blir stående med halvliteren litt for seg selv. Da tar vi gjerne kontakt og spør om de har lyst til å sitte sammen med noen andre ved et bord eller lignende, legger hun til.
– Det blir vel tilløp til sjekking etter midnatt også?
– Det skjer. Og det synes vi bare er bra. Vi vil at de som kommer skal hygge seg og ha det fint.
– Det er en god variasjon mellom både single og par som pleier å komme. Mange er der hver eneste gang, andre mer sporadisk, skyter Matilde inn.
For drøyt fem år siden åpent utestedet SO i Oslo – en ren jentebar som retter seg mot lesbiske og bifile.
– Har dere brukt den som mal?
– Vi har kjørt vår egen greie siden før SO åpnet dørene. Dessuten er vi ikke et eget utested, men et klubbkonsept som låner lokalene til Cafe 3B. Vi har jo noe til felles med tanke på begge retter seg mot skeive jenter, men utover det er ikke likheten så stor, forteller Matilde.
– Det hender vel det dukker opp et eller annet hannkjønn også?
– Det skjer. Da sier vi bare at det er jentekveld. Det går som regel veldig bra.
– Hvis det er skeive jenter der ute som har lyst til å vite mer så kan de sjekke Gudrun LLH på Facebook, sier Anne.
– Og hvis det er noen som ikke har vært på jentepub før og er litt nervøse så må de gjerne ta kontakt med oss på forhånd, avslutter Gry.

PS!
Neste jentepub skjer på 3B, fredag 26. september.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Det sier Frode Samdal, overlege, spesialist i generell kirurgi og plastisk kirurgi ved Teres Stokkan i Trondheim.

De aller fleste som gjennomfører mageplastikk er fortsatt kvinner, men herreandelen vokser stadig. I perioden 2012 til 2013 økte antallet mannlige mageplastikkpasienter hos Teres Stokkan med 73 prosent.

Mindre motforestillinger

– Det er ofte menn i 30-40-årsalderen som har gått ned i vekt, trener mye og er fysisk aktive. De opplever ofte at trass i intens trening vil hudoverskuddet på magen ikke forsvinne, sier Samdal.

I Trondheim har antall menn som tar denne operasjonen økt med 100 prosent fra de første 8 månedene i 2013 (4 menn) til de første 8 månedene i 2014 (8 menn). Tallene er små, men trenden er lik over hele landet, opplyser Teres Stokkan.

– Vi opplever at menn i de yngre årsklassene synes å ha mindre motforestillinger mot å få utført kosmetisk plastisk kirurgi enn den noe eldre garde. Det synes dog ikke å være noen skjevfordeling med tanke på utdanning eller annen sosioøkonomisk status blant de som velger å få utført en slik operasjon, sier Samdal.

Den kraftige økningen er overraskende, men vi har på en måte ventet på det også.

Fjerner overskudd av hud

– Tar noen menn mageplastikk kun får å pynte på utseendet?
– Ja.
En mageplastikkoperasjon innebærer at man fjerner overskudd av hud på buken (magen). I de fleste tilfeller foreligger det også et overskudd av underhudsfett.
– Ved flertallet av mageplastikkene gjøres det derfor samtidig lipskulptur eller fettsuging. Dette regnes som en naturlig del av korrekt utført mageplastikk.

Flere og flere menn har et ønske om å bedre utseendet.
– Det er mest vanlig at inngrepet utføres på såkalt kosmetisk indikasjon. Bakgrunnen er da et ønske om å bedre utseendet. Man kan slanke og trene bort overvekt og fedme, men slapp overskuddshud lar seg ikke trene bort. Da er kirurgi den eneste behandlingen som har effekt, sier Samdal.

Etter svær vektnedgang kan hudoverskudd gi fysiske plager ved at hud ligger mot hud og gir hudirritasjon, sårhet og eksemlignende forandringer, forteller overlegen.

Ikke for overvektige

– Da er det snakk om en medisinsk indikasjon for operasjonen.

Samdal ønsker å poengtere at en mageplastikk ikke egner seg for overvektige personer.
– Vi setter krav til pasienten at han skal være tilnærmet normalvektig forut for en slik operasjon. Plastisk kirurgi, herunder fettsuging og mageplastikk, kan på ingen måte erstatte fysisk trening og et sunt kosthold.

Daglig leder i Teres Medical Norge, Erik Grefberg, sier de har ventet på en økning hos menn.
– Den kraftige økningen er overraskende, men vi har på en måte ventet på det også. Det er en viktig økning. Det er bedre at folk gjør dette på en forsvarlig måte.

Grefberg mener det nå har vært en periode med mange såkalte vidunderkurer for å fjerne fett.
– Som ikke funker. Og nå har folk skjønt at det verken virker eller er behagelig. De har skjønt at man må ta en operasjon for å fikse det – for eksempel fettsuging.

En annen grunn er samfunnets kroppspress, mener Teres-sjefen.
– Vi er alle barn av store krav til utseendet og vellykkethet – disse kravene står sterkere i dag enn noensinne, og det er klart det også har en innvirkning.

– Et komplekst forhold til kroppen

Grefberg påpaker at mageplastikk ikke er en slankeoperasjon.
– Det er ikke menn med ølmage som tar denne operasjonen. Denne operasjonen gjelder fett på kroppen som man ikke kan slanke bort, men som det går an å suge bort.

Han synes ikke uttrykket «å pynte på utseendet» er respektfullt å bruke.
– Det kan være menn som har et kompleks forhold til kroppen sin. En mann som synes det er svært ubehagelig å vise frem kroppen sin. Disse mennene får en stor frihetsberøvelse.

Det kan være menn som har et kompleks forhold til kroppen sin. Erik Grefberg Teres-sjef

30 prosent får nei

– Forventer dere en ytterligere økning?
– Nei. Den store økningen vi har sett til nå vi ligge, det kommer til å holde seg relativt stabilt og øke normalt med 3-4 prosent i året.

For å få en mageplastikkoperasjon må alle inn til en konsultasjon.
– I snitt er det nærmere 30 prosent som ikke får operasjonen. Dette kan blant annet være fordi operasjonen ikke kommer til å gjøre det de forventer – dette er ikke en slankeoperasjon.

Teres Medical Group AS:
Teres Medical Group (Teres) er Skandinavias største sammenslutning av ledende kirurgiske klinikker og private sykehus. Kjeden tilbyr plastisk kirurgi, både estetisk og rekonstruktiv, ikke-invasive kosmetiske behandlinger, ortopedisk kirurgi, idrettsmedisin og andre utvalgte kirurgiske prosedyrer. Kjeden har 19 private klinikker i Norge Sverige og Danmark, derav 11 i Norge.

Mageplastikk:
Mageplastikk er et kirurgisk inngrep der man fjerner overflødig hud fra den nedre delen av magen. Ofte kombineres dette med fettsuging.

Tre menn  om mageplastikk

Jonas Pedersen (30), kjøpmann:

– Hva synes du om at flere og flere menn tar mageplastikk?

– I min verden høres det veldig merkelig ut. Jeg skjønner ikke tankegangen. Men fokuset som før var på jenter har nå også kommet mer over på menn. Men jeg skjønner ikke noe av det – det må finnes andre ting som er viktigere.

– Ville du tatt mageplastikk for å se bedre ut?

– Nei.

Jonas Pedersen

Bård Thorbjørnsen (46), scenograf:

– Hva synes du om at flere og flere menn tar mageplastikk?

– Jeg er ikke overrasket over at mange menn nå tar mageplastikk for å pynte på utseendet. For kroppsfokuset i samfunnet er stort. Men jeg synes det er drøyt å operere seg. Jeg forstår hvor behovet kan oppstå, men synes det er problematisk. Det er feil bruk av ressurser og utrolig egoistisk og selvsentrert. Det må være mer fornuftige ting å bruke penger på. Litt forfengelighet er greit, men bruk hodet.

– Ville du tatt mageplastikk for å se bedre ut?

– Nei.

Bård Thorbjørnsen

Rune Østerhus (24), lektorstudent:

– Hva synes du om at flere og flere menn tar mageplastikk?

– Det er ikke noe særlig, men jeg skjønner at folk gjør det. For noen handler det kanskje om å redde siste bit av selvtillit. Det blir stadig mer kroppspress og forventninger om å se bra ut. Og det er ikke overraskende at menn har kommet etter kvinner på dette punktet – kvinner har jo drevet med dette lenge.

– Ville du tatt mageplastikk for å se bedre ut?

– Nei. Hvis jeg kan slippe så er det bra.

Rune Østerhus

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Sigrid som gikk ut 3. klasse International Baccalaureate ved Trondheim katedralskole i vår var én av to elever fra Sør-Trøndelag som kom gjennom nåløyet og ble valgt ut til å delta på European Space Camp på Andøya 31. juli til 7. august. Totalt 25 deltakere i alderen 17-20 år fra åtte europeiske land deltok på romfartscampen på Andøya Space Center.
Raketten til Sigrid, laget av papir, ble satt sammen, eller rettere sagt konstruert, på romfartssenteret etter noenlunde samme prinsipp som en vassekte romfartsrakett. Den lyseblå papirrakketen med rosa finner ble skutt ut ved hjelp av en luftpumpe. Finnene måtte til for å skape større luftmotstand slik at raketten ble holdt stabil under oppskytningen, og på sin videre ferd ut i «atmosfæren». Ved å konstruere en egen rakett lærte hun hvilke egenskaper en romfartsrakett må ha for å kunne holde stødig kurs.

Små raketter
Fysikkgruppa, som hun deltok i under European Space Camp, konstruerte små raketter med motor og en lengde på 40 cm. Én «ekte» rakett ble skutt opp i løpet av oppholdet og fysikerne som satt i science-senteret hadde som oppgave å beregne hvordan værforholdene påvirket raketten under oppskytingen. Sigrid var med å sette sammen enkelte av rakettens sensorer for måling av lysstyrke og akselerasjon.
I tillegg til rakettoppskytninger, forelesninger og besøk av cosmonauten Charles Simonyi (it-milliardær og romturist) var det tid til sosiale aktiviteter. Hvalsafari og fjelltur til ALOMAR (Arctic Lidar Observatory for Middle Atmosphere Research) på Andøya var noen av aktivitetene underveis.
– Den aller største opplevelsen var uten tvil å få ta på en bit av solcellepanelet fra en ekte satellitt, sier hun entusiastisk.
Deltakerne på campen pratet engelsk til enhver tid. Flere av deltakerne hadde fullført IB i sine hjemland.
For Sigrid Bratsberg sin del har ikke interessen for raketter og romfart blitt mindre etter deltakelsen på Space Campen. Det er slett ikke umulig at hun vil sette sammen små raketter for hageoppskytning i tiden som kommer. At hun har fått dilla på raketter er i hvertfall helt sikkert.

PS!

Interessert i å delta, eller vil du vite mer om European Space Camp,
les mer på:
www.ntnu.no/studier/spacecamp

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

De var en av tre bedrifter som mottok Adolf Øiens Etablererstipend 2014 i forbindelse med arrangementet. Kronprins Haakon og nesten 800 interesserte fra midtnorsk næringsliv hadde tatt veien til Næringsforeningen sin Manifestasjon 2014 i nye Scandic Lerkendal.

– Vi er veldig stolte og glade for at så mange fra trøndersk nærings- og samfunnsliv stiller opp og gjør Manifestasjon 2014 til en arena for både nettverksbygging og faglig påfyll. Tilbakemeldingene har vært gode, så jeg håper og tror at de nesten 800 som deltok på arrangementet har kost seg og fått utbytte av dagen, sier administrerende direktør Berit Rian i Næringsforeningen i Trondheimsregionens  til Byavisa.

Det ble satt fokus på alt i fra olje og gass og oppdrettsnæring, til reiseliv og hvilke muligheter gründerne i regionen har til å kommersialisere gode ideer. Byavisa pratet med et lite knippe av de involverte.

Vant pris.

– Jeg må innrømme at det var litt hjerteklapp og klamme hender da jeg skulle hilse på kronprinsen, men han var kjempehyggelig og virket oppriktig interessert i hva vi drev med, forklarer Eirik Medbø i AssiTech AS som var en av tre bedrifter som mottok Adolf Øiens Etablererstipend 2014 i forbindelse med arrangementet.

Virksomheten har utviklet produktet AssiStep som best kan beskrives som en «rullator i trapp».

– Vi vet at om lag 50 mennesker dør og 30 000 skader seg etter fall i trapp i Norge årlig. Dette gjelder i all hovedsak eldre. Ofte innstalleres det trappeheiser, men disse er meget kostbare, vriene å installere og fører gjerne til at eldre kanskje mister den eneste fysiske aktiviteten de har. AssiStep gir brukerne trygghet og støtte til å gå trappa selv, og dermed holder seg aktiv lengre, forklarer Medbø som er helt fersk sivilingeniør til Byavisa.

– Hvordan kom dere på denne løsningen?

– Det var gjennom mastergradsutdanning ved NTNUs Entreprenørskole. Vi drev å syretestet forretningsideer og fant ut at et slikt produkt hadde egentlig ingen tenkt på før, forklarer han.

God støtte.

Etter å ha luftet ideen for potensielle kjøpere og investorer bestemte de seg for satse for fullt.

– Vi utarbeidet en prototype som blant annet ble testet i flere kommuner i Trondheim, og tilbakemeldingene var veldig gode over hele linja, forteller han.

– Var det vanskelig å finne investorer til nyvinningen?

– Egentlig ikke. Vi har fått støtte fra både Innovasjon Norge, NTNU og Trondheim kommune i prosessen. I tillegg så var vi med på en crowdfunding på Samfundet der mange fattet interesse for løsningen vår.

– Hva betyr en slik pris for unge innovatører i en fersk bedrift?

– Det betyr mye. Både økonomisk og ikke minst er det en anerkjennelse av alt arbeidet vi har lagt ned helt fra idefasen til ferdig  produkt, understreker han.

– Når settes AssiStep i produksjon?

–  Etter planen så blir den tilgjengelig i slutten av året, avslutter den unge gründeren smilende.

Vi vet at om lag 50 mennesker dør og 30 000 skader seg etter fall i trapp i Norge årlig. 
 Eirik Medbø

Vil ha trøndersk bryggerisamarbeid

EC Dahls Ringnes planlegger å bygge sitt eget mikrobryggeri i Trondheim i 2016. De har også konkrete planer om å etablere et senter på bryggetomta der trøndersk øl- og matkultur skal stå i sentrum.

Det kom fram i forbindelse med møtet som fagrådet for reiseliv arrangerte under Manifestasjon 2014.

Eksponent for alt lokalt øl.

– Hvis man drar på tur til Irland og Dublin så er et besøk i bryggeriet til Guinness selvskrevet. Vi ønsker å få til noe av det samme her. Vi trøndere kan nemlig øl, understreker mangeårig restaurantør og medlem av fagrådet, Roar Hildonen.

Øl- og matkultur. Thomas Sjue, Sigrid Strætkvern og Roar Hildonen.

Sigrid Strætkvern, fra Ringnes Ølsenter, er ikke snauere.

–  Vi satser på flere besøkende enn Nidarosdomen, fastslår hun.

De vil imidlertid ha med seg hele ølbryggekulturen i Trøndelag.

– Vi vil være et utstillingsvindu og eksponent for alt lokalt øl som produseres kommersielt. Små mikrobryggerier som for eksempel Austmann fra Trolla er en naturlig samarbeidspartner, forklarer de to.

Verdifullt partnerskap.

Thomas Sjue som er en av de tre gründerne bak nyoppstartede Austmann, stiller seg positiv til samarbeidet. I 2013, sitt første driftsår, brygget og solgte de 50 000 liter øl. Målet for 2014 er nærmere 140 000 liter.

– For oss vil et sånt partnerskap være særdeles verdifullt, sier han til Byavisa. Øl fra Austmann har allerede gjort sitt nærvær kjent en rekke plasser. I dag kan du kjøpe to av bryggeriets 22 ølsorter i daglighandlerkjeder som blant annet Bunnpris og Meny. Salg av håndverksøl til hotell- og restaurantnæringen, ikke  bare i Trøndelag, men hele det ganske land, har også tatt av på kort tid. Distribusjon gjennom Vinmonopolet er i tillegg ettertrykkelig på plass.

– Vi har 13 listeføringer på Vinmonopolet nå. 3 i basisutvalget og 10 i partiutvalg. Men vi ønsker jo at publikum skal få vite enda mer om oss, sier han.

Fronter ølkultur sammen.

Tall som BROD (Bryggeri- og drikkevareforeningen) la fram for 2013 viser at de små bryggeriene har hatt en kraftig fremgang, mens de store tradisjonelle har hatt en tilbakegang. Og potensialet for videre vekst er åpenbart – kun 2 prosent av ølet som drikkes i Norge er fra mikrobryggeri.

- Det er rom for både små og store aktører, mener Strætkvern fra Ringnes.

- Er ikke et sånt samarbeid å gi utfordrerne ekstra drahjelp da?

- Vi ser slett ikke sånn på det.  Vi kan dra veksler på hverandre, mener hun. Hildonen er enig.

- Alle involverte må trekke i samme retning, avslutter han.

Fotfeste eller flytte?

Når norske selskaper blir kjøpt opp av utenlandske og internasjonale aktører oppstår det nesten alltid en diskusjon om hvorvidt hovedkontoret skal forbli i Norge eller flyttes utenlands.

Blir i Trondheim.

Det var et av hovedtemaene som Internasjonalt Fagråd satte søkelys på i forbindelse med Manifestasjon 2014.

– Vi blir i Trondheim i overskuelig framtid, sier administrasjonsdirektør Nils B. Johannessen i Teekay Petrojarl som har hovedkontor på Beddingen i Trondheim.

– Vi har vært i Trondheim siden oppstarten for 40 år siden. Men det er ingen selvfølge at ett hovedkontor innen olje og gass virksomheten skal ligge her i Trondheim. Vi må med jevne mellomrom ovenfor våre eiere fokusere på at det er en rasjonell og lønnsom løsning, forklarer Johannessen i Teekay Petrojarl. Selskapet ble kjøpt opp av det kanadiske konsernet Teekay Corporation i 2006.

Trondheim. – Byen er en naturlig base for oss. Men det er ingen selvfølge at hovedkontoret skal ligge her i framtiden også, sier administrasjonsdirektør Nils B. Johannessen i Teekay Petrojarl .

Fjerde størst.

Rundt 200 av de til sammen 1200 ansatte i Teekay Petrojarl holder til i Trondheim. Teekay Petrojarl er verdens fjerde største operatør av oljeproduksjonsskip, såkalte FPSO,  som er en flytende produksjonsskip som brukes i petroleumsvirksomhet til havs for å produsere og lagre petroleum under produksjon på et oljefelt

Med sine ti oljeproduserende skip er selskapet det største innen maritim sektor i Trøndelag.

– Hva er hovedgrunnen til at hovedkontoret forblir i Trondheim?

– For vår del er nærheten til fagmiljøene ved NTNU og Sintef viktig. Disse forskningsmiljøene er verdensledende innen den kompetansen som vi trenger og etterspør. Lønnskostnadene er også relativt sett noe lavere i Trøndelag enn det vi ser andre steder der det tidligere kunne vært aktuelt å lokalisere hovedkontoret, forklarer han.

Brorparten av selskapets skip opererer i britisk sektor i Nordsjøen eller utenfor Brasil.

– Markedet i Brasil vokser og ekspanderer fantastisk fort. Det at vi ligger såvidt langt unna er selvsagt ingen fordel.

– Hva kan norske myndigheter gjøre for å holde på selskap som Teekay Petrojarl i Trondheim spesielt og Norge generelt?

– Det må være å sikre tilgang til kompetanse, samt gjøre Trondheim til en attraktiv by og bo i, også for våre eksisterende og fremtidige utenlandske medarbeidere, sier Johannessen.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– For oss er det viktig at kafédriften er på normale vilkår. Samt at arbeidstreningen er realistisk og forutsigbar. Enkelte ønsker å jobbe på kjøkkenet, mens andre vokser i møte med kunder, sier Andreas Schönau.

Motivasjon i kakedisken

Han er arbeidsleder ved «Kjøkkenet – kafé og bakeri». Konditoriet  har trolig byens beste beliggenhet i Ravnkloa, med et av de mest originale inventarene. Dessuten noe så sjeldent som selvgjorte bakervarer.

– Folk som har vært innom her på arbeidstrening er godt forberedt til å få fast jobb, eller ekstern arbeidstrening i andre bedrifter, mener Schönau.

Han  er utdannet kokk og pedagog. Med fartstid som kjøkkensjef fra Rica Hell og Britannia. Eget funksjonshemmet barn vakte lysten til å bistå yrkeshemma ungdom.

Nå starter vi opp produksjon av bakverk uten hvetemel. Mange etterspør glutenfrie produkter

Lunsjbuffet til 98 kroner

I disse dager er det ett år siden «Kjøkkenet – kafé og bakeri» overtok lokalene etter bakermester Hoff i Ravnkloa.

– Sommersesongen har vært over all forventning. Enkelte dager har omsetningen ligget mellom 8-10.000 kroner.  Med tanke på at vi opererer med rimelige priser, er vi svært fornøyd. Uteserveringen har nok trukket mange gjester, sier Schönau.

Plattingen skal snart demonteres i påvente av ruskete høstvær. Men inn kommer lunsjbuffeten, som stedet har rukket å bli berømt for.

– Ikke mange plasser i byen serverer suppe, varmrett, kaffe og dessert for 98 kroner. Og alt er hjemmelagd, forsikrer arbeidsleder Schönau.

Gjær, mel og selvtillit

I det Byens Næringsliv er på besøk, jobbes det hardt med å ferdigstille dagens brødproduksjon.

– Müsli-brødene er vårt mest populære produkt, sier baker Anja Berg Fritz, fast ansatt i bedriften.

Klokken 0630 er hun på plass. På samme måte som med bakverk, hever og former hun selvtilliten til unge folk på let etter et meningsfullt yrkesliv.

– De fleste lærer seg basiskunnskapen i baking. Flere som har hatt arbeidstrening her er nå i matbransjen, forteller Anja.

I lag med Namwan Pijjan som er på arbeidstrening, skal de to ut på brødrunde.

– Daglig leverer vi brød til kantina hos Trondheim Parkering og Løkkan café og catering,  i regi av Trondhjems Hospital, sier Anja på vei ut døra.

De fleste lærer seg basiskunnskapen i baking. Flere som har hatt arbeidstrening her er nå i matbransje. 
 Baker Anja Berg Fritz

Mentale utfordringer

Til enhver tid har den smaksrike attføringsbedriften fire til seks personer på arbeidstrening, som går i skift.

– Noen er her et halvt år. Andre opptil to. Alt er avhengig av egenutvikling. Og hvor dyktige vi er til å finne arbeidsoppgaver de trives og vokser med.

Kafeen er drevet av stiftelsen KIM-senteret, med utspring fra Mental Helse Sør-Trøndelag. Årsaken til at unge søker seg til «Kjøkkenet – kafé og bakeri» for arbeidstrening er mange; vold, rus, utbrenthet, sosial angst, lese- og skrivevansker…

– For oss betyr mestring å oppnå mål og tilegne seg ny kunnskap. Det gir økt selvtillit. Og at øving gjør mester er vel  ingen hemmelighet, sier arbeidsleder Schönau.

De som søker seg konditoriet kommer via NAV, og er på yrkesrettet attføring.

Digger interiøret

Tre måneder tok det å innrede lokalet. Alle medarbeiderne deltok i planlegging og gjennomføring. Valg av interiør og meny.

– Vi reiste rundt og skrudde ned kjøkkenskap, hentet stentøy og rekvisitter. Alt fra 1960- og 70-tallet.

Stamkundene er spredt i alder, fra 18 til 90 år.

– Tilbakemeldingene er mange og utrolig hyggelige. Interiøret slår godt an. Mange liker den rolig atmosfæren. Vi slår gjerne av en prat med kundene. Det er en viktig del av å gi god service, mener Anja.

For oss betyr mestring å oppnå mål og tilegne seg ny kunnskap. Det gir økt selvtillit…

Hvetefri brødbakst

Månedlig husleien er på 20.000 i kroner, inklusive strøm.

– Driften har gått over all forventning. Økonomisk klarer vi oss bra. Potensialet for større omsetning er tilstede.

De håper å få flere faste catering-oppdrag fremover. Det gjør driften mer forutsigelig.

– Nå starter vi opp produksjon av bakverk uten hvetemel. Mange etterspør glutenfrie produkter. Samtidig må vi markedsføre vår egne kaker bedre, myntet på bestilling. Vi har fortsatt mye å gå på, fastslår Schönau.

 Daglig leverer vi brød til kantina hos Trondheim Parkering og Løkkan café og catering…

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Det er sprøtt at folk må bo i busser, telt og under presenninger i Trondheim, mener Helge.

Hans situasjon er nå ordnet, han trives i bussen. Men han vil fortelle sin historie for å sette søkelys på boligsituasjonen i Trondheim, og hjelpe de som fortsatt kjemper.

– Det er et ensidig fokus på boliger for folk som har penger.

Les også: – Ofte det døve øret som lytter

Rotten campingvogn

Svartlamon. Tre trappetrinn opp, inn i en gul og rød buss. En sykkel og et bilratt. Gangen til Helge. Like innom inngangsdøra ei gjesteseng. Den har Helge bygget selv. Innom neste dør er badet med dusj, toalett og vask med speil. Knøttlite, men det funker. Kjøkkenet er pent. Sort stekeovn, mikrobølgeovn, vaskemaskin. Forbi kjøkkenet er sofabenken og et bord med en PC på. Vi blir bydd kaffe.

Helsa sviktet

Hans liv som bostedsløs begynte da han var 30 år.

– Jeg klarte ikke å holde på jobben min på grunn av helsa. Økonomien forsvant. Det startet med at jeg måtte bo i en rotten, gammel campingvogn.  Noen ganger måtte jeg  sove på gata. Helge var med i en trafikkulykke som 18-åring. Han fikk varige skader, har problemer med nakken og får ofte migreneanfall.

Som 18-åring jobbet han for fullt, i en jobb som krevde mye kroppsarbeid. Dette ble for vanskelig for Helge etter ulykken, og det endte med at han gikk fra jobb til jobb.

Sa stopp

– Selv om jeg hadde vondt, ville jeg jobbe, men da jeg var 24 år klarte jeg ikke mer. Helt siden ulykken hadde jeg ikke fått annen hjelp enn å få tabletter som døyvet smertene. De tablettene gjorde meg ikke godt psykisk, så jeg sluttet. Da kjente jeg hvordan smertene i virkeligheten var.

Han sluttet å jobbe som 24-åring. Nav kom sterkere inn i bildet.

– De satt meg på tiltak etter tiltak, helt meningsløst, for jeg var ikke i stand til å jobbe med noe av det. Det var utrolig tungt, men jeg forsøkte. Helt til jeg var 30 år.

Da sa det stopp.

Leide før

– Det føltes ut som om Nav ga  meg opp. De hørte ikke på meg. Jeg trengte å gå til smerteeksperter, spesialister, få tilrettelagt arbeid.

Helge fikk en alvorlig depresjon.

– Jeg ville ta livet mitt.  Jeg gadd ikke engang å gå ut døra, og hadde i alle fall ikke krefter til å kjempe mot Nav mer. På dette tidspunktet leide jeg en liten plass i Vesterålen, og husvertene var veldig greie med meg. De var mine venner, sier Helge.

Utleierne så hvor langt nede Helge var og tok kontakt med Nav. Da opplevde Helge å få hjelp.

– Du skal være beinhard

Saksbehandleren forstod da at Helge hadde et ordentlig problem, sier han.

– Endelig fikk jeg prate med smerteleger og andre eksperter som kunne hjelpe meg.

For tre uker siden fikk han brevet om at han nå er uføretrygdet.

– Det er en fulltidsjobb å kjempe mot Nav. Er du syk, så klarer de å kjøre deg helt ned. Du skal være beinhard for å klare deg gjennom det der.

Helge ruller en røyk. Viser oss bilder av bussen. Den er nesten ikke til å kjenne igjen.

– Det tok meg fem år å bygge bussen innvendig. Jeg har mange ganger grått mine modige tårer i denne bussen. Jeg har skrubbet og malt, skrubbet og malt.

Han kjørte bussen fra Vesterålen til Trondheim i mai i år. Og betaler 500 kroner i måneden til Svartlamon stiftelse for å stå der han står.

– I tillegg betaler jeg strøm når jeg bruker det.

Han har solcellepanel på taket.

Bussen fikk han gratis fra et busselskap i Finnmark, men han måtte kjøpe dekkene selv.

– De kostet 20.000 kroner. Det hadde jeg selvsagt ikke, så jeg lånte i øst og vest. Bussen har jeg klart å bygge på sosialhjelp, kneippbrød og nudler.

– Blandede følelser

– Hvordan føles det å bo her nå?

– Fantastisk. Det er en drøm som har blitt sann. Jeg har aldri før hatt et kjøkken som er mitt. Jeg har vaskemaskin, dusj, varmt og kaldt vann. Jeg er lykkelig for første gang på veldig lang tid.

Helge ruller igjen.

– Dersom jeg hadde fått tilbud om å få en fast plass å bo i en leilighet, hadde jeg fått blandede følelser.

Han har tilpasset seg livsstilen.

– Vi flyttet mye da jeg var liten, så jeg er rotløs. Med bussen vet jeg at det bare er å vri om nøkkelen dersom noe skulle gå galt her.

Han har sovet ute flere ganger. Da han spurte om hjelp til å finne boplass i kommunen, ble han henvist til en sovesal.

– Det så svært utrivelig ut. Jeg ville heller ligge på sofaen til en kompis, men det er ikke noe liv. Du bor på nåde hos kjentfolk, som til nød leier ut.  Du blir også på et tidspunkt så voksen at du trenger et sted du kan skjære opp ditt eget brød.

– Lar aldri vannet renne

Han tenker på de som fortsatt kjemper om å få en plass å bo.

– Hvis jeg tar innover meg uretten som skjer i verden, knyter det seg. Jeg blir provosert.

– Her kan jeg aldri la vannet renne. Når du lever slik jeg gjør blir du veldig bevisst på hva du konsumerer.

– Jeg har alt jeg vil ha

– Min situasjon er ordnet, men jeg husker veldig godt hvordan det var å kjempe.

Han skulle ønske at Nav på at tidligere tidspunkt sende han til legene og spesialistene han trengte, sier han.

– Og at de ikke satt meg på ørten tiltak som ikke funket. Det er en forferdelig sløs. De kunne sikkert kuttet flere årsverk hvis de hadde gjort jobben sin.  Jeg tenker stakkars de andre menneskene som ennå kjemper mot Nav. Det var andre mennesker som måtte dra meg opp av gjørma til slutt.

Som ufør i dag har Helge omtrent 10.000 kroner i måneden, i tillegg jobber han litt for Svartlamon boligstiftelse.

– Økonomien min er bra nå. Jeg har god råd. Jeg har spandert flere tusen kroner på de to rumenerne som bor like ved her, de har jeg blitt veldig glad i.

Han har spart på alle kvitteringer i forbindelse med bussen, i en tykk perm.

– Det er helt merkelig å ha det så ordnet som jeg har det i dag, når jeg har spinket og spart i så mange år. Jeg har hatt lyst til å dele med folk hva som går an å gjøre med lite.

Helge er ikke registrert som UFB (uten fast bolig) i Trondheim kommune. Han er fortsatt folkeregistrert i Vesterålen.

Det er helt merkelig å ha det så ordnet som jeg har det i dag, når jeg har spinket og spart i så mange år.
Helge Walstrøm

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Enkelte ganger veltet sykkelen. Da ville jeg slutte med motocross. I dag er jeg i norgestoppen, sier Cornelius Tøndel.

Trondheimsgutten har gjennom 2014-sesongen etablert seg som en av landets aller beste 12-åringer. Gjesteklasser i NM og Norgescup har gitt fire andreplasser og et gull i klasse 10-12 år, i tillegg til en førsteplass i klasse 11-15 år.

– Jeg trener tre, fire ganger i uka. Hovedsakelig på Lånke (Stjørdal), red.anm). Her i Trondheim mangler vi en skikkelig motocross-bane, melder Cornelius.

Fordel med langrenn

Motocross er Norges største motorsykkelgren og står for hoveddelen av Norges Motorsportforbunds medlemmer.

Løp kjøres vanligvis over to heat, og favner rette strekk, krapp sving, hopp og vaskebrett (woops).

– Jeg liker best å kjøre motocross sammenlignet med langrenn. Mer action og tøffere. Men det er nok en fordel å gå langrenn. Jeg får bedre kondisjon og styrke, som er veldig viktig i motocross, sier 12-åringen.

Gira i USA

Cornelius er medlem av Motorklubben Trondhjem. Forrige vinterferie var han på treningsopphold i USA, i lag med familien.

– 12 av 14 dager brukte jeg på å kjøre motocross. Droppet både Disney World og vannparker. I Norge kan det være mye stein på banene. I USA var forholdene perfekt! Jeg ble veldig gira på å kjøre så mye som mulig.

Fartsglad

Hvorfor han er bedre enn flere av de eldre motocross-førerne, har han ingen klar fasit på. Enkelte svar har han dog.

– Kroppsbeherskelsen er bra. Jeg tør å gjøre ting. Å gutse på. Og jeg liker høy fart. På de raskeste banene – som i Lier, Lunner, Tynset og Oppdal –  anslår Cornelius at han er opp i 80 km/t.

– Håkon Fredriksen som også er 12 år, og hakket bedre enn meg, bor i Lier. Han har nok en fordel av å være «nabo» til en såpass bra bane, mener trondheimstalentet.

Urettferdig kritikk

Tidligere kjørte Cornelius en firetakters motorsykkel. Det fikk han mye tyn for.

– Mange mente jeg vant løp fordi jeg brukte en firetakter. Jeg ble lei av å høre folk si akkurat det. Nå har jeg gått over til en KTM, som er en totakter. Likevel kjører jeg fortere enn de fleste av konkurrentene. I 2015 skal Cornelius som 13-åring for første gang delta i offisielle konkurranseklasser. I all hovedsak klasse 13-15 år, hvor han allerede som 12-åring har vært blant de beste.

– Målsetting for 2015 er å vinne denne klassen både i Midtnorsk Mesterskap, og nasjonalt  via NM og Norgescup.

Skifter filter

I tillegg har han planer om å delta i flere løp og samlinger i Sverige. Treningsopphold i Danmark og Belgia er også en del av planen.

– Jeg trener mye teknikk og tempo; slippe gassen sent og være kjapp med pådraget ut av svingen.

Som vordende tenåring har han innsett at arbeidsoppgavene blir flere.

– Før trening lager jeg egen matpakke. Av og til bærer jeg skittent treningstøy til og fra vaskemaskinen. Så har jeg begynte å mekke litt på sykkelen. Stramme kjeden og skifte filter.  Jeg prøver å lære så mye jeg bare kan.

Kroppsbeherskelsen er bra. Jeg tør å gjøre ting. Å gutse på. Og jeg liker høy fart

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

FrPs Elin Marie Andreassen synes det var rystende å lese forrige utgave av Byavisa – der nestleder i Barnesykepleierforbundet, Mads Bøhle og overlege Anders Lindgren pekte på sammenhengen mellom  Trondheims-skolenes toalettforhold og det høye antallet barn som henvises til St. Olavs med forstoppelse. Hver uke mottar sykehuset fem til til henvisnger med denne diagnosen.

– Illevarslende

– Ja, det er rystende å lese om hvordan toalettforholdene ved skolene er av en slik standard, at det går utover helsa til ungene,  sier Andreassen.

Hun synes det er illevarslende at det ennå finnes toaletter med spanskvegger – der det er åpning over og under døra – ved enkelte av skolene i Trondheim.

– Det kan være problematisk for voksne også det, men særlig dramatisk er det for barn og unge i skolen, som rett og slett ikke tør å gå på do i løpet av skoledagen, sier Andreassen.

Vekk med spanskveggene

Hun kjenner ikke til hvor utbredt det er med spanskvegger, eller andre lite tilfredsstillende forhold på toalettene.

– Den informasjonen er det viktig å få, og det er ikke minst viktig å utbedre forholdene. Det betyr mye for den fysiske helsa til de ungene som i dag gruer seg til å gå på do i løpet av skoledagen, og en kan også tenke seg at det innvirke på deres skolehverdag også når det gjelder læringsutbytte.

– Kan være medvirkende faktor

Rådmannen ved kommunaldirektør for Oppvekst og utdanning, Gunn Røstad, viste til saken i Byavisa da hun tok opp saken i Formannskapet 16. september.  Der sa  hun at  toalettfasilitetene på skolen helt klart kan være en medvirkende faktor til at elever kvier seg til å gå på toalettet, og det er derfor svært viktig at skolene har fokus på gode toalettrutiner og er fleksibel i møte med elevenes individuelle behov. Dette på grunn av at bruk av offentlige toaletter for mange elever ifølge Røstad  oppleves som klart vanskeligere enn bruk av toalett i eget hjem.

– Politikerene må ta ansvar

Andreassen er ikke helt fornøyd med rådmannens redegjørelse.

– Rådmannen sier i sin orientering at toalettforholdene «kan» ha påvirkning; det mener jeg vi har fått bekreftet at det har. Rådmannen sier også at skolene må ta ansvar. Jeg er enig i det, men i denne saken er det viktig at Formannskapet på vegne av kommunen som skoleeier er offensiv og tar ansvar i denne saken, sier Andreassen som fremmet følgende forslag, som ble enstemmig vedtatt:

«Formannskapet ber rådmannen iverksette nødvendige strakstiltak, for å umiddelbart bedre toalettforholdene ved de skolene det er behov for dette. Rådmannen bes gjøre en kartlegging av behovet for utbedring av toalettforholdene ved skolene i Trondheim, herunder kostnader knyttet til permanent utbedring.»

– Har stor oppmerksomhet rundt det

Ifølge Gunn Røstad har skolene har stor oppmerksomhet på toalettrutiner i det daglige og det er et tema som også er gjenstand for dialog med foreldre og foresatte.

Kommunaldirektøren medgir at kvaliteten på de fysiske forholdene ved toalettene varierer, men alle skolebygg er godkjent ut fra de krev som forskrift til miljørettet helsevern stiller blant annet til  akseptable toalettforhold.

Åpner toalettdører

Hun viser til at det kan være flere problemer til at elever vegrer seg for å bruke toaletter på skolene.

–  Problematikk kan være knyttet til om elevene føler de kan være uforstyrret på toalettet. I skolene er det fortsatt toalett med vegger som ikke går helt ned til gulv og heller ikke opp til tak. Rådmannen har også fått melding om at elever greier å åpne andre toalettdører utenfra. Det er av sikkerhetsmessige grunner et spor i vridersystemet slik at døren kan åpnes ved behov, sier Røstad i sin orientering til Formannskapet.

Egne rom med vask

Hun viser til at i alle nybygg og rehabilitering av eldre skolebygg bygges det i dag flere desentraliserte toaletter rundt omkring i skolebygget, mot tidligere når det var store sentraliserte toalettanlegg Alle toalett utformes som egne rom med vask. Alle toalett har vegghengt toalett og flis på gulv og vegger og slik sett en god standard. Renhold av toalettene er også høyt prioritert.

Ja, det er rystende å lese om hvordan toalettforholdene ved skolene er av en slik standard, at det går utover helsa til ungene.
FrPs Elin Marie Andreassen

Når telefonen ringer, svarer ikke Tina. Hun har gått glipp av viktig hjertemedisin mot hjerteflimmer på grunn av angsten.

– Legen ringte på kveldstid angående en resept, lenge etter avtalt tidspunkt, forteller hun.

Tina Knarbakk (32) fra Trondheim sliter med telefonangst – fonofobi. Det har fått konsekvenser både sosialt og profesjonelt. Telefonisk dialog med offentlige etater, arbeidsgivere og skole kan være problematisk.

Ikke førerkort

– Jeg har ikke førerkort ennå, og klarer ikke å ta buss. Jeg er ofte avhengig av drosje, blant annet for å levere datteren min i barnehagen. Det ble mye lettere da jeg kunne begynne å bruke SMS ved bestilling, sier hun.

Hun forteller videre at det er kun to personer, to av hennes aller nærmeste, hun tør å svare telefonen til. Hvis det ringer når hun er helt uforberedt, blir hun stresset, men desto like stresset i etterkant av at hun ikke turte å besvare anropet.

– Folk jeg ikke kjenner godt, tror jeg overser dem, sier hun.

Tina har mange utfordringer i hverdagen. Telefonangsten kan være et resultat av hennes generelle angst, agorafobi eller ADHD.

– Jeg tror det er en blanding av alt, men det har vært slik helt siden jeg var liten. Jeg gir en tøff oppvekst og kanskje manglende oppfølging fra skolesystemet litt av skylden for det, sier hun.

Møtt med forståelse

Likevel mener hun at det er meningsløst å grave seg ned, og ønsker å være åpen rundt problemene sine. For to år siden var hun russ for første gang i sitt liv.

– Med en gang jeg begynte på skolen, fortalte jeg om angsten. Jeg ble møtt med forståelse, og det gjør alt mye lettere, konstaterer hun. For tiden prøver hun å ta førerkortet for bil, men på grunn av prestasjonsangsten må hun til stadighet avbryte, og gå ut av bilen.

– Jeg trenger å føle meg hundre prosent trygg. Jeg er litt usikker på om jeg noen gang vil klare det, sier hun.

Folk jeg ikke kjenner godt, tror jeg overser dem.
Tina Knarbakk

Psykiatrisk hjelp

Hun har i store deler av livet gått til psykolog, og er i jevnlig kontakt med Nidaros Distriktspsykiatriske Senter (DPS). Hun ønsker å prøve kognitiv terapi – å ufarliggjøre eksponeringen for telefoner via læring, men sådan hjelp har hun så langt ikke fått hos psykologer eller Nidaros DPS.

– Men det er ikke så lett å ta opp telefonen og ringe noen. Men det er ingen tvil om at jeg må lære meg å leve livet slik det er, og dermed kan kognitiv terapi være det eneste som hjelper. Det nytter ikke å bare prate om fortiden som har gjort meg til den nevrotikeren jeg er, sier hun med et smil.

Tina mener at det tabubelagt å snakke om angst, litt nedverdigende. Hun ønsker å sette et ansikt på problemene, fordi hun vet at det er mange som sliter med det samme.

Jeg tror det er en blanding av alt, men det har vært slik helt siden jeg var liten

– Halvparten rammes

Omtrent halvparten av den norske befolkning får en psykisk lidelse eller plage i løpet av livet. 

Plager defineres som lettere former for angst og depresjon, alkoholmisbruk og enkle fobier, hvor det nødvendigvis ikke stilles en diagnose, selv om symptombelastningen kan være høy. Når den  blir enda verre, kalles det lidelse. Eksempler kan være alvorlig depresjon, schizofreni og manisk-depressiv lidelse.

40 milliarder kroner

Psykiske lidelser koster årlig samfunnet omtrent 40 milliarder kroner bare i trygdeutgifter, behandlingsutgifter og sosiale utgifter. 900.000 personer i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Én av fire av disse gjør det hovedsakelig på grunn av grunn av psykiske plager eller lidelser.

– Mange blir redde

Anders Skuterud, spesialist i klinisk psykologi, sier angående telefonangst, at mange blir redde for at personen i den andre enden av telefonen skal høre at man er redd. Mange i tror at personen i den andre enden tror at man er et «håpløst menneske».

– Hvis du da begynner å lage fantasier om de du skal snakke med, og hvilke reaksjoner du kan få, kan det bli skummelt. Det henger gjerne sammen med skam, sier han.

Ifølge Norsk Psykologforening er tillit avgjørende i en behandlingssituasjon. I enhver psykologisk behandling er det viktig at pasienten kan stole på terapeuten, og har tillit til at terapeutens fremgangsmåte fungerer. Et slikt tillitsforhold er en forutsetning for at behandlingen skal virke. Det er derfor viktig at terapeuten har en stil, arbeidsform og metodikk som passer pasienten. Det er behandlerens ansvar å påse at pasienten opplever behandlingen som nyttig og relevant.

Fjerne tabuer

Daglig leder i Angstringen Norge, Merete Meyer, er opptatt av å fjerne tabuer rundt angst.

– Angst er en naturlig del av livet. Det kan komme til uttrykk via ulike symptomer, og ha ulike årsaker. Et symptom kan være fonofobi, sier Meyer.

Bestemt seg

Angstringen ideologi bygger på selvorganisert selvhjelp, og er et frivillig tilbud. En angstring er en selvhjelpsgruppe som består av mennesker som har bestemt seg for å bearbeide sin egen angst i samspill med andre. Disse gruppene drives av mennesker som selv opplever angst. Et vesentlig prinsipp er gjensidighet. Angstringen Norge mottar støtte fra Helsedirektoratet.

Åpen hverdager

Sliter du med angst? Ring Angstringen på telefon 22 22 35 30. Telefonen er åpen hverdager klokken 10.00 – 13.00. Du kan også sende en e-post eller et anonymt brev. Se hjemmesiden for mer info: www.angstringen.no.

Angst er en naturlig del av livet.
Merete Meyer

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Vi bygger båter på bestilling. Da er det viktig å finne arenaer å vise oss frem på, sier Einar Borgfjord.

Han er kjent som båtbygger ved Museet Kystens Arv på Stadsbygd, som viderefører gammel håndverkskultur, tilknyttet til Åfjordbåten.

Les også: Trebyen Trondheim frem fra sagmuggen

Levende håndverk

Med seg til byen har de en 18 fots lang Åfjordsfæring som skal ferdigstilles på Kongens gate allmenning. Et tiltak for å vise byfolk  hvilke håndverksferdigheter som ligger bak et slikt båtprosjekt.

– Ripa og skvettbord blir klargjort på allmenningen. Viktig for oss å vise at det fortsatt bygges farkoster i tre, sier Borgfjord.

Siden 1986 har Museet Kystens Arv deltatt i byggingen av 230 båter.

– Den minste var på åtte fot.Den største et vikingskip på 115 fot, bygd i Haugesund, hvor vi ledet prosjektet, forteller Borgfjord.

Dominerte elvebildet

Det andre fartøyet som kommer opp kanalen i forbindelsen med trefestivalen, er vengbåten «Nidaros». Også den bygd av Borgfjord til byjubileet i 1997.

– Båten er et smykke i tillegg til å være funksjonell. Det ypperste av hva treteknologi kunne frembringe i sin tid. Og et livsviktig transportmiddel for fiskere og småbrukere bosatt lags Trondheimsfjorden, sier Gunnar Austrheim.

Han er leder i Båtlaget Nidaros som eier båten.

– Båten er fast rekvisitt i Korsvikaspillet. Maschius’ berømte kobberstikk fra 1674 viser at vengbåtene dominerte elvebildet på Bakklandet på slutten av 1600-tallet, sier Ingrid Berg i båtlaget.

Håper på napp

Borgfjord forteller at vengbåter ble bygd på flere plasser i Norskekysten.

– Denne er av Åfjordstype, ofte benyttet til å frakte varer til byen.

Han anslår at vengbåter var et vanlig syn i kanalen til slutten av 1800-tallet.

– Vi ser frem til å komme over fjorden fra Stadsbygd til byen. Kanskje er vi heldige og får napp på  bygging av ny trebåt, håper Borgfjord.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Vi håper at «Trefestivalen i Kjøpmannsgata» kan vekke innbyggernes interesse for den historiske trebyen Trondheim. Men vel så viktig er å skape engasjement for byutvikling, med tre som et byggemateriale med framtiden foran seg.

Det sier prosjektleder Turid Helle, rådgiver i rådmannens fagstab for byutvikling.

Bare unntaksvis går turister og byens innbyggere ned til bryggene.
Nadja Sahbegovic

Utilgjengelig bryggerekke

– Både trepiren og trappa er bygd i malmfuru, begge midlertidige installasjoner bygd av arkitektstudenter i år, har tilført mer liv på allmenningen, sier Helle.

Likevel mener hun bryggerekka i Kjøpmannsgata fortsatt  er for utilgjengelig.

–  I dag står folk på Gamle Bybro og tar bilde av bryggerekka før de strener videre til Nidarosdomen. Bare unntaksvis går turister og byens innbyggere ned til bryggene, sier Nadja Sahbegovic, sivilarkitekt ved byplankontoret.

Les også: Den Siste Viking på bytur

Revitalisere ikoner

Begge håper de festivalen kan aspirere til debatt om hvordan ivareta det gamle med ny fornuftig bruk.

– Bryggene har behov for å revitalisere som byens viktigste ikoner, sier Sahbegovic.

Byantikvar Gunnar Houen har signalisert lettere aksept for ombygging av bryggene. Det for å sikre at byens arkitekturarv overlever gjennom økt bruk og investeringsvilje.

Første gang i Trondheim

Bare for å ha det helt klart; denne uka foregår to parallelle arrangement i Trondheim, med fokus på konstruksjoner i tre. Den internasjonale trebyggkonferansen Forum Holzbau Nordic skjer for første gang i Norge.

Trondheim ble vertsby i konkurranse med blant annet Bergen.

– En unik sjanse til å få vist frem både gamle og nye trebygg. Husk at Trondheim er Norges beste studieby som eksporterer  dyktige arkitekter og ingeniører utover landets grenser.

Bryggene har behov for å revitalisere som byens viktigste ikoner

Trondheim i støtet

Hun trekker også frem Tresenteret ved NTNU som pådriver for å øke kompetansen knyttet til bruk av tre. Samt forskningssenteret Zero Emission Buildings (NTNU og SINTEF).

– Kommunen har en pågående satsing under navnet «Trebyen Trondheim»; et prosjekt som blant annet skal fremheve tre som miljøvennlig og fremtidsrettet bygningsmateriale, tilføyer Nadja Sahbegovic.

Den internasjonale konferansen samler 400 deltakere fra 10 nasjoner.

Fremtiden bygges i tømmer

Vel så viktig er å vise frem nybygg som belyser potensialet i det tradisjonsrike byggemateriale. Eksempler på at tømmer er høypotent og fremtidsrettet. Både som fasade, reisverk og til innredning.

– Borkeplassen, nye Åsveien skole, Haukåsen barnehage og  hovedkvarteret til Norsk institutt for naturforskning (NINA) ved Lerkendal – som har mottatt internasjonal pris for beste utnyttelse av tre i arkitekturen – er noen av de byggene vi ønsker å fremheve under konferansen, sier Nadja Sahbegovic.

Ønsker bygningsvernsenter

Trondheim har bygd i tre i mer enn tusen år. Visjonen om å få etablert et senter for bygningsvern i en av bryggene er tidligere blitt lansert. Konferansen kan i så måte bli et viktig steg på veien.

Men som det meste her i livet; skal du lykkes med å skape engasjement for å ivareta og  videreutvikle noe, må flammen først tennes på grasrotnivå. Det er derfor «Trefestivalen i Kjøpmannsgata», som henvender seg til barn og voksen, er så viktig.

– I lag med selve bryggene og studentarbeid som omhandler disse, har vi valgt å trekke frem båtbyggerkunsten.

Kongens gate allmenning, vis-a vis Peppes Pizza blir hovedarena.

Lekebåter og byvandring

– Kanskje har Åfjordbåtene som ligger til kai noe spennende å selge? Byr anledningen seg, får du muligens komme ombord. Barn kan bygge sin egen lekebåt eller prøve å kopiere Leonardo-broen i tre. Flere barnehager har meldt sin ankomst, forteller Helle.

Er du interessert i historien til trehusene i Midtbyen og bryggene langs Nidelva kan du også bli med byantikvar Gunnar Houen på guidet tur gjennom sentrum.

Nyhavna neste

Turid Helle  kaller «Trefestival i Kjøpmannsgata» for en prøveklut. Hun ser for seg at festivalen kan vandre rundt til forskjellige bydeler.

– Neste år kan Nyhavna blir aktuell lokasjon. En spennende område hvor kommunedelplan er i ferd med å bli meislet ut.

Ordet festival gir pekere til en årlig begivenhet med tømmer og trevirke i sentrum.

– Ja, det er håpet. Det blir spennende å se hvor mange som tar turen innom allmenningen i løpet av de to dagene festivalen varer.

Vel så viktig er å skape engasjement for byutvikling, med tre som et byggemateriale med framtiden foran seg

Flytende smykke. Ingrid Berg og Gunnar Austrheim i båtlaget Nidaros seiler opp kanalen for å vise frem vengbåten Nidaros under Trefestivalen.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Sola skinner fra skyfri himmel  når turgruppa ved Vardesenteret rusler ut fra  sine lokaler ved St. Olavs Hospital. Turgruppa er et lavterskeltilbud for kreftrammede og pårørende. Fokuset er fysisk aktivitet og sosalt samvær. Turene arrangeres i størst mulig grad i nærmiljøet rundt Vardesenteret. Turene tilpasses deltakernes ønsker og forutsetninger.  I dag går turen rundt Marinen.

Satser på kreftomsorg

Oppfordrer til trening. Ved Pusterommet kan man trene for seg selv eller delta på organiserte treninger.

Turgruppa er et tilbud ved Vardesenteret.  Senteret og Pusterommet ble åpnet 5. september i fjor, og er et samarbeid mellom Kreftforeningen, Aktiv mot kreft og St. Olavs Hospital.  Etableringen skal gi kreftrammede  et tilbud som møter dagens og fremtidens behov for en mer helhetlig kreftomsorg – et stort satsningsområde innen kreftomsorg. I dag finnes slike sentre foruten ved St. Olavs også ved Nordlandssykehuset, Ullevål, Radiumhospitalet, UNN og Stavanger universitetsjukehus. Flere sentre er under planlegging.

Umettelig behov

– Vardesenteret skal være et fristed og en møteplass. Behovet for slike rom er umettelig, sier Ingunn Stokke Hagstrøm, senterkoordinator for Vardesenteret.

Hun peker på tomheten mange kreftpasienter kan oppleve når de blir sittende hjemme alene under og etter kreftbehandlingen. Mange praktiske problemer, ikke minst når det gjelder økonomi, kan dukke opp. Ved Vardesenteret kan man for eksempel få hjelp av jurist knyttet til senteret.

– Kanskje er du småbarnsforelder  og har husgjeld når du blir rammet. Er du sykemeldt over et år, mister man en stor del av inntekten sin.  Kanskje er du ugift og fått beskjed om at du kommer til å dø. Spørsmål om arv kan for eksempel være en problemstilling du får snakke med en jurist om her. Om livets harde realiteter, sier Hagstrøm.

Å gå på tur gir en følelse av mestring. Samtidig gir det en helsegevinst og ikke minst får du fokus på noe helt annet: At du skal gå
Rådgiver i Kreftforeningen,  Gina Elisabeth Bøe

Det lille ekstra

Innbydende blomster ønsker oss velkommen ved inngangen, og inne lever flammene varmt på peisen. Folk har allerede satt seg ved bordene med kaffekoppene. Praten går. Latteren løsner. Duften av aspargessuppe brer seg i rommet.

– Vi ønsker at de som kommer hit skal oppleve det lille ekstra. Derfor pynter vi med blomster og noe godt til kaffen. Her skal folk oppleve å komme litt bort fra sykehushvite vegger. Noe annet, sier Hagstrøm.

Stein til varden

På peishyllen står små varder – et symbol på at man beveger seg i et ukjent landskap, men møtes ved varden. Og man kan legge sin stein til varden. Flere blir gode venner her. For noen blir det starten på et vennskap livet ut. Velvære er også et viktig ord for Vardesenteret. Her arrangeres blant annet sminkekurs. Her legges for eksempel jukseøyebryn for å føle seg litt «freskere»

Vardesenteret er samlokalisert med Pusterommet. Her kan de som ønsker det trene. Senteret holder også ulike kurs for blant annet å styrke kunnskap om tilpasset kosthold, hvordan det er å  leve med kreft eller sosiale tilbud som blomsterbinding og slektsgransking.  kostholdskurs for å styrke kunnskap om energiberiket mat.

– Jeg er selv brystkreftoperert, og vet hvordan hverdagen kan være. Når man får kreft, blir alt svart.  Man tror man skal dø. Nå er det 20 år siden jeg fikk kreft, og jeg lever fortsatt, smiler «likeperson» Oddny Rønsåsbjørg, rekruttert fra Brystkreftforeningen.

Selv er hun glad i å gå tur og være ute, og opplever turgruppa som veldig sosial.

Følelse av mestring

I dag har Vardesenteret rundt 40 frivillige. De har stadig behov for flere. Frivillige gjør ifølge Vardesenteret en uvurderlig innsats og muliggjør at senteret kan tilby aktiviteter som turgruppe og rettshjelp. Kreftforeningen samarbeider med de ulike pasientforeningene, som for eksempel Brystkreftforeningen og ProFo. Disse foreningene rekrutterer likepersoner – personer som har erfaring med kreft, som pasient eller pårørende. Å få møte folk som selv har gått gjennom kreftsykdom, er en av grunnpilarene ved Vardesenteret.

Tid for andre

Rådgiver i Kreftforeningen, Gina Elisabeth Bøe, lovpriser de frivillige.  For foreningen er en frivillig først og fremst et menneske som har tid for andre – motivert av vilje, ønske og empati.

– Å gå på tur gir en følelse av mestring. Samtidig gir det en helsegevinst og ikke minst får du fokus på noe helt annet: At du skal gå, sier Bøe.

Alf Halbostad er fra Fosen og har i forbindelse med behandlingen bodd seks uker ved St. Olavs pasienthotell. Han behandles for prostatakreft. Da Byavisa snakket med Alf tidligere i sommer hadde han gjennomgått 32 strålinger. Han besøker Vardesenteret flere ganger i uken.

– Her har jeg blitt kjent med mange, sier Halbostad.

Formen er overraskende bra, til tross for de krevende behandlingene.  Likevel kjenner han at det er tyngre å bevege seg de dagene har er med på tur.

Han stortrives på Vardesenteret.  Atmosfæren er god.

– Her arbeider unike personer, sier Halvostad som gjerne koser seg med kaffe og kaker her på senteret.  Uten Vardesenteret ville behandlingstiden blitt  ensom og tiden lang.  Her treffer han folk som deler de samme problemene.

– Men vi snakker ikke først og fremst sykdom, smiler Halbostad.

Det var etter en blodprøve han fikk påvist prostatakreft.

– Sånn er livet, svarer han på spørsmålet om hvordan han tok det.

Men nå er det tid for ukas tur. Og det i strålende sol rundt Nidelvas bredd.

– Fysisk aktivitet er viktig når man har kreft, men man trenger ikke slite seg ut. Med turgruppa kan du gå i ditt eget tempo. Målet er at man skal få en ny giv etter å ha gått en tur, sier Gina Bøe.

– Se der, noen har allerede gått fra, smiler hun og peker mot to kvinner allerede langt foran hovedgruppa.

Stort utbytte

Undersøkelser viser at fysisk aktivitet kan virke positivt som en del av rehabiliteringen for pasienter. I Rehabiliteringsundersøkelsen 2012 uttalte 70 prosent av dem som deltok på et organisert treningstilbud for kreftpasienter at de hadde stort utbytte av det.

Regelmessig fysisk aktivitet er for kreftpasienter kan  ifølge Bøe redusere bivirkninger, å få fokus vekk fra sykdommen, bevisstgjøring av egne ressurser og kapasitet, mer energi – og ikke mins t gode opplevelser sammen med andre.

– Mange kreftpasienter kan bli passive og sosialt isolerte blant annet fordi de faller ut av jobb eller studier. Det fysiske aktivitetsnivået påvirkes både av pågående behandling, hvor lang tid det er siden forrige behandling, medisiner, stressnivå og kondisjon. Fysisk aktivitet kan være en god måte å delta i normale og «friske» aktiviteter, sier Bøe.

Hun understreker betydningen av de frivillige og «likepersonene».

– Å treffe noen som har gått gjennom kreft, og lever godt videre, betyr mye. Ved å gå tur får man fokus på noe annet. Glemmer sykdommen for en stund. Opplevelsen av mestring – at man klarer å gå – er også viktig.

De frivillige har ansvar for å legge plan for turen.

– De er engasjerte og brenner for saken. De ønsker å dele gleden de har av fysisk aktivitet med andre, bidrar til at andre når sine mål og opplever mestring gjennom fysisk aktivitet, sier Bøe.

I dag er det turgruppe hver onsdag kl 1730 – 1900 og tirsdager i partallsuker kl 1200 – 1300, I tillegg tilbyr Pusterommet både gruppetimer og egentring i sal. Kreftforeningen oppfordrer alle til å bevege seg i hverdagen. Det være seg husarbeid eller en treningsøkt.

Men vi snakker ikke først og fremst sykdom.
Alf Halbostad

Håper flere støtter dem

Næringslivet i Trondheim har fått øynene opp for senteret, men senteret håper enda flere ser mening i å støtte dem. 

Også privatpersoner ser verdien i Vardesenteret og Kreftforeningens arbeid. Blant andre overrakte håndballspiller Camilla Herrem dem en sjekk på 3600 kroner før hun dro til proff-karriere i Romania.  I pausen i sin siste hjemmekamp i Byåsentrøye, før avreise til hennes nye klubb rumenske Baia Mare, ble drakten hennes auksjonert bort for 3600 kroner.
Selv opplevd kreft i familien

Herrem har selv opplevd kreft i nær familie og ønsket å gi pengene til Kreftforeningen og Brystkreftforeningens Rosa sløyfe aksjon.

Distriktssjef Eva Faanes i Kreftforeningen tok i mot pengene, og lovet at de skulle bli brukt på enda mer forskning på brystkreft.

- Denne gaven og slike initiativ er det som holder kreftforskningen i gang. Vi er særdeles glade for å motta denne sjekken fra Camilla, og ønsker henne samtidig all mulig lykke på veien videre i karrieren, sier distriktssjef Eva Faanes.

Skrøt av senteret

Herrem fikk en omvisning på senteret, og fikk treffe flere av de som besøker og bruker senteret ofte. Hun skrøt av Vardesenteret som også har en egen treningsavdeling tilknyttet senteret Pusterommet som drives av Aktiv mot kreft. Fysioterapeut Anne Silja Leer viste stolt fram de flotte lokalene fylt av topp moderne utstyr som er gitt av våre toppidrettsutøvere.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Etter andre verdenskrig har 17 trøndere sikret Norge 24 av 94 individuelle gullmedaljer i OL. Trøndelag, som huser åtte prosent av norges befolkning, har dermed æren for en fjerdedel av den norske gullfangsten. Dette går fram av Egil Hyldmos bok Trønder-gull utgitt på Ego media.

Forfatteren selv, tror derimot ikke at trøndereffekten er genetisk årsaksbetinget, men heller har noe med miljøet og seiersånden å gjøre.

I slekt

–  Jeg har ikke så stor tro på genene, men i boka er det omtalt fire gullvinnere som faktisk er i slekt med hverandre. Demografi (befolkningslære, red.anm), er også en medvirkende årsak til at så mange trøndere har gullmedaljer i vinter-OL og VM på ski, mener Hyldmo.

Han forklarer det slik at jo flere utøvere fra samme sted, desto flere sjangser for å vinne.

– I Vancouver-OL 2010 tok Norge totalt ni gullmedaljer, og trønderne fem av seks gullmedaljer i individuelle skirenn. Dette syntes New York-avisa Wall Street Journal, var så oppsiktsvekkende, at de bestemte seg for å undersøke saken.

Han forteller at New York-avisa besøkte Meråker, og kom frem til at kultur og livsstil er hovedårsaken til den norske, og trønderske suksessen.

– Alle får være med i ulike sportsgrener, og de yngste barna får alle sammen medalje. Foreldrene har god økonomi og kan kjøpe det utstyret som barna trenger, samt at de tar seg tid til å kjøre ungene til ulike sportsarenaer og sportsstevner.

Gull-fabrikker

Forfatteren røper at en god del av æren for de mange trøndermedaljene, kan tilskrives tre «gull-fabrikker».

– Trøndelag har tre toppidrettsgymnas, som har sin del av æren for de mange trønderske gullmedaljene i olympiske leker. Disse er Meråker, Steinkjer og Heimdal.

– I den forbindelse må jeg også nevne Verdal videregående skole som i samarbeide med Høgskolen i Nord- Trøndelag, har egen håndball-linje.

Han har  alltid har vært interessert i sport, men aldri aktiv selv.

– Jeg har vel ikke anlegg for sport da, smiler han med glimt i øyet.

Hjem til sportssendingene

Hyldmo er født i Kolvereid, men oppvokst i Meldal.

– Min store sorg som barn, var da de la om skoleruta slik at bussen ikke stoppet utenfor huset vårt lenger, og jeg måtte gå om lag 400 meter.  Jeg som var så interessert i sport, var avhengig av å komme tidsnok hjem til sportsendingene når det var VM, EM eller OL på radio. Jeg pleide å sitte ved radioen å notere rundetider, og ajourføre alle deltakerne uansett plassering. Men når bussen nå ikke stoppet utenfor hjemmet mitt lenger, så måtte jeg løpe det jeg var god til, for å rekke sendingene.

– Andre som også er verdt å nevne, og som jeg er imponert over , er håndball- og fotballjentene våre.  På verdensbasis er det mange flere som spiller håndball og fotball, enn som går på ski, og da er også vinnersjansene mindre. Selv om det selvsagt er imponerende resultater fra våre skiutøver også.

Vinner-skaller

I boka Trønder-gull, har forfatteren intervjuet gullvinnerne.

–  De er typiske vinner-skaller med sterkt konkurranse instinkt. Samtidig er de veldig reflekterte og absolutt ikke navlebeskuende på egne vegne. Forfatteren forteller at under hans intervju med gullvinnerne, trakk de frem lange tradisjoner og det flotte arbeidet fra lokale idrettsklubber, som årsaker til de gode prestasjonene.

Dugnadsinnsats

–  De berømmet også den store dugnadsinnsatsen fra foresatte og andre, som klubbene er avhengige av, samt kvalifiserte trenere og lekbetonte aktiviteter.

Hyldmo forteller at 10 trønderske utøvere har i de fire siste vinter- og sommerleker bidratt med 17 OL-gull: Åtte i langrenn, fem i skiskyting, to i kombinert og to i håndball. Under de to siste vinterlekene tok trøndere ikke mindre enn 25 av totalt 49 norske OL-medaljer.

Seiersånden lever.

Dette syntes New York-avisa  Wall Street Journal, var så oppsiktsvekkende.
Egil Hyldmo

Ny bok. Forfatter Egil Hyldmos

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Gledelig nok ser jeg en økt grad av bevissthet. Flere innser at risikofylt lek er avgjørende i barns sosiale, psykiske og motoriske utvikling. Mer kunnskap er løsningen, som gjør at fagmiljø og foreldre tenker seg om, sier Sandseter.
Hun er førsteamanuensis ved Dronning Mauds Minne Høgskole (DMMH).

Risiko. Ellen Beate Sandseter er redaktør for boken Vilt og Farlig, og er anerkjent for sin forskning rundt risikofylt lek.

Les også: Risikofylt lek hindrer skader

Ettertraktet prisvinner
Byavisa har tidligere omtalt Sandseters forskning. Et arbeid som har medført flere priser, deriblant den danske « Jørn Møllers Legepris». I år mottok hun Norsk OMEPs Lekepris: Verdensorganisasjonen for små barns oppvekst og danning.
Juryen fremhevet hennes forskning om barns risikofylte lek som oppsiktsvekkende både nasjonalt og internasjonalt.

Ingen lærebok
Den ferske boken «Vilt og farlig – om barns og unges bevegelseslek» (Gyldendal) rommer bidrag fra flere forskere, hvor Sandseter både er medforfatter og redaktør.
– Boken er bevisst ikke rettet mot spesifikke fagmiljøer. Jeg håper den er spennende og relevant nok til å vekke interesse også innen idretten, og hos vanlige norske familier.

Vågemot. Så sikkert som nødvendig, men ikke sikkert som mulig er postulatet både Ellen B. Sandseter og Rune Storli jobber etter, begge tilknyttet DMMH.

Antifobisk virkning
Det store spørsmålet Sandseter reiser er om de voksnes iver etter å fjerne all mostand og utfordringer i barns uteliv, går på bekostning av mental og fysisk utvikling.
– Urealistisk frykt reduseres gjennom å mestre det som kan virke farlig. Å møte fobier gjennom lek, som kan omhandle høyde- eller vannskrekk, har ofte en antifobisk virkning, eksemplifiserer Sandseter.

Må opp til debatt
Idet Byavisa snakker med Sandseter, befinner hun seg i København hvor hun deltar i EU-gruppe som skal legge føringer for utdanning av lekeplassinspektører.
– Fokuset på sikkerhet og risiko har vært for ensidig. Barns utvikling gjennom lek og læring er blitt underprioritert. Selv om Norge ikke er EU-medlem, må også vi ta denne debatten, koblet opp i mot dagens forskrift om sikkerhet ved lekeplasser.
Ifølge Sandseters forskning er utviklingspotensialet hos barn som praktiserer risikofylt lek såpass stort, at enkelte skader må aksepteres såfremt de ikke er dødelig.
– Så sikkert som nødvendig, men ikke sikkert som mulig. Det er en viktig fasett i mitt arbeid. Og som jeg vil formidle når jeg 2. oktober skal i møte styrere ved barnehager i Trondheim kommune.

– Utsatt for  sikkerhetshysteri

På Frøset gård i Bymarka har studenter bygd naturlekeplass. – Målet er å lære studenter å bruke naturlige materialer til å lage lekeplasser myntet på risikofylt lek, hvor vurdering av sikkerhet skjer fortløpende.   

Handy. Lektor Rune Storli lærer studenter å bygge naturlekeplasser.

– Skal jeg våge å gå over taubroa? Hvor skal jeg holde meg fast? Hva skjer om jeg faller ned?

Førstelektor, Rune Storli ved DMMH – som er én av bidragsyterne til den tidligere omtale boka «Vilt og farlig» – forsker blant annet på barns fysisk aktivitet i uteleken. Han er forkjemper for at barnehager tenker mer alternativt i bruken av uterom.

– Jeg utfordrer tenkningen rundt forskrift om sikkerhet ved lekeplasser, som barnehagene må forholde seg til. Min kjepphest er at forskriftene faktisk gir rom for egne vurderinger. Barnehagene må selv vurdere hva som ganger barna best,  sier Storli.

I tillegg til å undervise studentene i teori, jobber Storli praktisk med risiko og sikkerhet ved lekeplasser. Deriblant å lære bort ferdigheter i  hvordan bygge naturlekeplasser, ute i det fri eller innenfor barnehagens område.

– Da kan studentene selv se hvordan ungene bruker plassen, og ta med seg den kunnskapen slik at de kan prege barnehager de selv kommer til å jobbe i.

Hvordan unger tar i bruk konstruksjoner,  byr alltid på overraskler like spennende.

– Bygger du ei hytte, blir det til et klatrestativ. Slik er barns måte å utforske verden på.

Knapt albuerom 

Han snakker om det presset mange barnehager er utsatt for fra foreldre og lekeplasskontrollører, som i mange fall innskrenker barns mulighet for fysiske utfordringer.

– Et eksempel er hyttebygging, som barn alltid har drevet med. Det er trist at forskriftene for sikkerhet blir tolket så strengt at man kutter ut konstruksjonslek i mange barnehager. Albuerommet blir unødvendig lite. Sikkerhetshysteriet for stort, mener Storli.

Mer rot, færre apparater

Hva skal de ansatte i barnehagen gjøre i lag med barna i utetiden? Hva er de voksnes rolle? Det er to spørsmål Rune Storli er opptatt av.

– Skal de ansatte først og fremst stå og telle ungene…? Etter min mening blir verdien av å gjøre prosjekter i lag med barna undervurdert i mange barnehager. Jeg snakker ikke om store ressurskrevende prosjekter. Det kan være å konstruere en olabil eller hytte av planker og kvist.  Storli henviser til prosjekter som igjen kan utfordre ungene til mestring og risikovurdering.

– Undersøkelser viser at de tradisjonelle lekeapparatene benyttes i liten grad. Løsmaterialer kreerer adskillig større aktivitet. For å si det enkelt; jo mer skrammel og rot, jo bedre for ungenes kreativitet og mulighet til å utvikle seg fysisk og kognitivt.

Trygg i barnehagen

Kun én av ti unger opplever å skade seg i løpet av et barnehageår. – Tallet er like marginalt som forventet, men jeg er forundret over at aktiviteter som vi normalt forventer å finne i norske barnehager blir begrenset eller forbudt i redsel for ulykker.

Ole Johan Sando

– Da tenker jeg på aktiviteter som klatring, turer i nærheten av  vann, balansering og lek ute om vinteren når det er glatt. Mange styrere ved landets barnehager er under press, blant annet fra foreldre som ønsker å redusere all risikofylt lek.  Det sier høgskolelektor Ole Johan Sando ved Dronning Mauds Minne. Tilbake i 2012, på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet, var han med  på å kartlegge omfanget av skader og ulykker i barnehagene på riksbasis. Rapporten ble publisert våren 2013.

Strengere linje

Sando er bekymret for at de fåtallige ulykkene som skjer på grunn av klatring i trær eller aktiviteter på glatt vinterføre, fører til forbud mot enkelte uteaktiviteter

– Dette på tross av at risikoen for behandlingstrengende ulykker i norske barnehager er svært små, noe vår undersøkelse viste, sier Sando.

Uhell ble alvorlige ulykker

Ulykker ble i kartleggingen kategorisert i fire forskjellige grader. Fra plastring til livstruende skader.

– Etter tilbakemeldinger fra cirka 1800 barnehager, har vi beskrivelse av tre alvorlige ulykker. Da i all hovedsak uhell lik fall på flat mark, hvor skjebnesvangre skader skyldtes eksempelvis  hodeskader i møte med asfalt, sier Sando.

Flere utfordringer

Han og flere reiser spørsmålet hvor lista skal ligge; hvor lavt skal snittet  for antall ulykker befinne seg?

– Noen null-visjonen er ikke hensiktsmessig. Et uforholdsmessig lavt antall skader kan bety at barna får for få utfordringer i barnehagen å bryne seg på, som på sikt kan være negativt for barns utvikling på flere områder, sier Sando.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Bankens eiermodell gjør at  i underkant halvparten av bankens utbytte pløyes tilbake til samfunnet gjennom SpareBank1-fondet, sier banksjef  Tore Bull Hedel i SpareBank1 SMN.

Bare i Midt-Norge mottar de flere tusen søknader fra frivillige lag, organisasjoner og enkeltpersoner.  I et samarbeid med Byavisa ønsker banken nå å sette ytterligere søkelys på frivilligheten, og gi noen av dem som allerede har motatt en støtte på  10.000 kroner, muligheten til å vinne ytterligere 10.000.

Kandidatene presenteres i Byavisa i 18 uker fremover. Tre kandidater kjemper hver måned om å få mer penger. Alle tre vil få hver sin gang få sin hovedomtale, og det er DU som avgjør hvem som skal vinne ytterligere 10.000 kroner: Du stemmer på kandidatene under:

– Frivilligheten gløder

– Frivilligheten bygger byen vår gjennom at det øker aktivitetstilbudet for oss alle. Dette gir økt boglede, noe som igjen gjør Trondheim til en attraktiv plass å bo. Som igjen medfører en voksende by, som gir oss ytterligere økning på aktivitetssiden. Derfor ønsker vi gjennom dette tiltaket å sette søkelyset på frivilligheten. Vi må sørge for å bistå alle de som stiller opp uten vederlag, sier Hedel.

Han mener vi må passe på at samfunnet ikke «hardner til».

– La oss håpe at det aldri blir sånn at alt skal kjøpes for penger. Mange lag og organisasjoner opplever at det blir stadig vanskeligere å få folk til å stille opp i som frivillig. Jo flere som bidrar, jo mindre arbeid blir det på den enkelte av oss. Mange frivillige gjør en fantastisk jobb, men blir ikke alltid sett, mener Hedel.

Han har sansen for Byavisas slagord «Med hjerte for Trondheim». Han synes også at Byavisa verdimessig samsvarer svært godt med bankens verdisett.

– Byavisa lager mange hjertesaker og er nær folk, noe vi også ønsker å løfte frem gjennom dette samarbeidet. Hjertesaker gjør hverdagen litt lettere å leve, mener Hedel.

Daglig leder i Byavisa, Erlend Rogstad sier at samarbeidet er i tråd med det Byavisa har lovt leserne: Å være tett på Trondheim.

– At vi kan være med på å øke oppmerksomeheten mot frivilligheten, og mot lag, organisasjoner og folk som ellers ikke kommer så godt frem, er utrolig bra. Stem på kandidaten du mener fortjener ytterligere 10.000.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Koret feiret 90-årsjubiluem i fjor.

De søkte om støtte for å fremføre familieforestillingen «Vi tenner våre lykter» 5. og 6. desember. Ambisjonen er et rimelig og godt alternativt kulturtilbud for barnefamiliene i førjulstida. De viser til at mange av de profesjonelle juleforestillingene har høy billettpris, noe som gjør at mange barnefamilier ikke ser seg råd til slike førjulstilbud. Heimklang ønsker å gjøre noe med dette. For at foresetillingen skal bli så bra som mulig, satser de på å engasjere porfesjonelle musikere og hjelp til koreografi og regi.  Ytterligere støtte fra SpareBank1 SMN vil være med på å holde billettprisene ned, uten å gå med underskudd.

Heimklang vil bli ytterligere presentert i Byavisa 7. oktober.

Les også om teatergruppa Integretto og om Strindheim Håndball

Les mer om Hjerte for Trondheim her

De har  også allerede fått 10.000 kroner fra SpareBank1 SMN, men sier ikke nei takk til nye 10.000 kroner.

Pengene som tildeles skal benyttes til å kjøpe utstyr til nye håndballspillere, seksåringene,  som starter høsten 2014.  Barna kommer fra Åsvang og Strindheim skole. De viser til at det er boområde i sterk vekst og at det derfor viktig med gode tilbud til ungdommen. Strindheim er en av Norges største håndballklubber og gjør ifølge SpareBank1 SMN en formidabel god jobb for å rekruttere barn inn i idretten: En aktiv klubb som ønsker å bidra til positiv oppvekst og fritid for barn og voksne.

Les neste utgave av Byavisa for mer om Strindheim Håndball.

Les også om teatergruppa Integretto og om Sangkoret Heimklang

Les mer om Hjerte for Trondheim her