– Jødisk kulturfestival må slippe å  bli tatt til inntekt for eller stilt til ansvar for Israels utenrikspolitikk og krigføring,  med de konsekvenser at  festivalen for eksempel  blir usynliggjort eller oversett, sier Rita Abrahamsen.

Hun er én av flere bak festivalen som starter i dag, og varer til og med søndag 7. september.

Storband. Levins Orchester spiller amerikansk jazz og swingmusikk fra 1940 – 1950-tallet, skapt av musikere med bakgrunn i den tradisjonelle klezmermusikken. (foto: Anne Valeur)

Teater fra New York

Jødisk kulturfestival Trondheim  serverer i år jazz-klezmer, swing-klezmer og  tradisjonell klezmer.

– Budapest Klezmer spiller tradisjonell jødisk folkemusikk fra hjertet av Europa.  De åtte musikerne kommer  direkte fra den ungarske hovedstaden på scenen i synagogen i Trondheim. Det blir mollstemt, vakkert og forrykende musikk  lørdag kveld, annonserer Abrahamsen.

Vi vil debattere og spre kunnskap, samt gi  innsikt gjennom forestillinger, konserter og foredrag.  Det blir tre dager med jødiske kulturuttrykk

Teaterensemble fra New York

I et drøyt år har festivalledelsen jobbet for få figurteaterkompaniet Wakka  Wakka Productions  fra New York til Trondheim.

– Forestillingen  “Fabrik -The Legend of Moritz Rabinowitz” er et drama for voksne  om den jødiske kjøpmannen i Haugesund, fortalt med vidd og humor, ifølge Abrahamsen.

Wakka Wakka Productions, med base i New York og Norge,  lager visuelle forestillinger som etter rykte skal være dristige, enestående og uforutsigbare.

– Forestillingen er basert på historiske hendelser og en kombinasjon av norsk og øst-europeisk/jødisk eventyrtradisjon, og spilles i Teaterkjelleren på Trøndelag teater.

Tatt på alvor

Festivalen ble tidligere i år  tildelt treårig støtte fra Norsk kulturråd for 2014-2016, og er inn som fast post på Trondheim kommunes kulturbudsjett.

– Det viser at festivalen blir tatt på alvor, hvilket er svært gledelig.

Festivalens målsetting er  å gi informasjon, refleksjon og opplevelser om jødisk kultur. I år blir synagogen vår viktigste konsertarena.

– Store deler av festivalen vil foregå i synagogen der vi for første gang  bygger en midlertidig scene i synagogerommet til konserter og foredrag, forteller Abrahamsen.

Glemt kultur

Hensikten med festivalen er blant annet å vekke til live en glemt kultur.

– Vi vil debattere og spre kunnskap, samt gi  innsikt gjennom forestillinger, konserter og foredrag.  Det blir tre dager med jødiske kulturuttrykk,  med klezmermusikk, teater, swing,  jazz, litteratur, historie – og ikke minst jødisk kokekunst, ifølge Tine Komissar som også sitter i festivalledelsen

Gjest eller medborger

Festivalen  markerer grunnlovsjubileet med å ta utgangspunkt i paragraf 2 i grunnloven; den såkalte jødeparagrafen som nektet jøder og jesuitter adgang til riket i 1814.

– Paragrafen ble senere oppheve med Henrik Wergelands hjelp. I panelsamtalen ser vi tilbake med dagens øyne, og spør om jødene har vært og fortsatt er gjester i Norge. Eller om de er medborgere på linje med resten av befolkningen, sier  Abrahamsen.

I panelet deltar blant andre historiker og forfatter Håkon Harket.

Fritt Ords pris. Anne Sender som mottok Fritt Ords pris i 2014 for boka ”Vår jødiske reise” kommer til bokbadet i regi av festivalen

Bokbad

Det blir også bokbad  med Anne Sender som mottok «Fritt Ords pris» i 2014 for boka ”Vår jødiske reise”.  Hun kommer i lag med forfatter og  journalist Arne Vestbø som står bak biografien om Moritz Rabinowitz; norsk jøde og forretningsmann bosatt i Haugesund, som startet med en liten klesbutikk og  nådde et høydepunkt  med etablering av  fabrikken «Condor» som på det meste hadde han 150 mennesker i arbeid.

Intervjuer er Sigrid Gjellan , distriktsredaktør i NRK.

PS! Jødisk kulturfestival skjer i tidsrommet 5. – 7. september. For mer info, se www.jkfest.no

Da Herrem ryddet leiligheten før flyttingen, viste det seg at hun hadde massevis av klær hun ikke hadde bruk for lengre.

– Jeg hadde så mye klær liggende i Trondheim og følte at jeg ikke kunne kaste dem. Jeg ville ikke være gnien og tenkte at nå kunne jeg like så greit gi de bort. Jeg liker ikke å kaste klær. Det føles godt å kunne donere dem til en god sak. Jeg håper folk vil kjøpe klærne og at de får nytte av dem, sier Herrem.

– Hun ga blant annet bort litt klær til en nabojente før hun donerte klærne til Fretex.

Det var utrolig morsomt da moren hennes ringte meg og sa hun gikk rundt i landslagsklærne mine. Det er godt å høre at andre også får bruk for dem, sier Herrem.

Fretex Nardo skal ha et eget hjørne i butikken med kun klær fra Herrem. Salget åpner 10.september kl 10.00. Her skal det også være  auksjon.

Treningsklær

– Camilla har signert en del spillerdrakter både fra landslaget og Byåsen Elite som auksjoneres bort. Det vil selvfølgelig være mye treningsklær, men hun har også donert en del hverdagsklær og festklær som skal selges. Du vil finne alt fra merker som Tiger og Moods Of Norway til Adidas og Hummel, både slitte og nye klær. Camilla hadde blant annet en egen skoavtale med Adidas, så her er det rom for å gjøre kupp, sier Lisbet Oksfjellelv, salgskonsulent ved Fretex.

– Hva betyr donasjonene for Fretex?

– Vi synes det er helt fantastisk og vi er utrolig takknemlige. Camilla har virkelig bidratt mye. Nå får både unge og eldre jenter sjansen til å gå med klærne hennes. Kanskje er det ekstra stas med en landslagsskjorte signert av Camilla Herrem nå som håndballsesongen er i gang, sier Oksfjellelv.

– Bryr oss om idrett

– Herrem er en stor profil innen håndballen og dette er selvfølgelig med på å synliggjøre Fretex. Det er også med på å vise en mer sportslig side av Fretex. Vi bryr oss om idrett og vi vil gjerne rette et større fokus mot sport generelt, forklarer Nora Isachsen, avdelingsleder for produksjon ved Fretex.

Har det blitt gjort noe lignende før?

Petter Northug donerte en skidress en gang, det ble en stor suksess. Men det har aldri blitt gitt så mye klær som denne gangen. Vi håper selvfølgelig på ringvirkninger og at flere vil slenge seg på å donere.

Fretex er Norges største bruktkjede og 10% av inntektene av salget vil gå direkte til Frelsesarméen.

Det vil selvfølgelig være Fretex-priser på plaggene. Det er en fin mulighet til å oppgradere treningsgarderoben eller skaffe seg en fin festkjole, samtidig som man gjør noe for en god sak. Vi vil anbefale alle å ta turen, sier Oksfjellelv.

Instagramkonkurranse

I forbindelse med salget vil det foregå en instagramkonkurranse, hvor folk som har kjøpt klærne oppfordres til å legge ut et bilda av seg selv med klærne på. Under bildet må det skrives #fretexherrem. Da er man med i trekningen av en signert håndball av Camilla Herrem. Det oppfordres også til å følge med på Facebook-siden: Fretex-butikkene i Midt-Norge. Her legges det ut en forsmak på hva som kommer i butikken.

Det var utrolig morsomt da moren hennes ringte meg og sa hun gikk rundt i landslagsklærne mine

Auksjonerer bort. Lisbet Oksfjellelv og Nora Isachsen viser stolt frem noe av det Herrem har donert.
(Foto: Merete Brendstuen)

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Jeg har alltid stått på de svakes side, sier Johansen som selv vokste opp under krigen i fattige kår på Bakklandet.

Tross alderen utstråler han energi, glede, og hjertevarm imøtekommenhet. Han er en personlighet som blir lagt merke til. Vi møtes på omsorgskafeen til Frelsesarmeen. Da tar han med seg trekkspillet, som har fulgt han i 60 år. Han vil gjerne spille og synge for kafegjestene i Hvedingveita.

Johansen skriver bok om livet sitt. Han vokste opp under krigen på Bakklandet i fattige kår med ei åtte år yngre søster, og en to år eldre bror.

Man blir ikke rik av å få mer hvis en ikke har de rette holdningene. Rikdom skaper ikke direkte velvære,  tvert i mot

Fyll og spetakkel

– Boka er tilegnet mine barn og barnebarn. Jeg skriver om livet mitt. Jeg ble født på Nedre Bakklandet, og jeg opplevde mye i barndommen, som jeg synes det er viktig at mine etterkommere skal ha kjennskap til. Boken er ikke ferdig fordi jeg synes det er vanskelig å ta med ting jeg opplevde i barndommen.  Det som skjedde i min barndom med fyll, spetakkel og konemishandling. Så lenge min familie var involvert synes jeg det er vanskelig å skrive om det, forteller Johansen.

Lønning i poser

– Vi bodde på Bakklandet i vanskelige kår. Det var mange store familier, mye fyll, sier Johansen.

– Dette må jo ha preget deg, og valgene du har tatt i livet?

– Ja, man blir jo veldig aggressiv når man ruser seg, så spesielt rusen har preget meg. Jeg har sett hvor mye elendighet det fører med seg, forteller Johansen, og minnes Trondheim Mekaniske Verksted fra barndommen.

– Det var et bra verksted, men mennene som jobbet der fikk lønningene sine i poser hver fredag. Da sto konene utenfor og hanket tak i mennene sine for å få penger. Mange av mannfolkene var ansvarsløse, og dro rett til pubene i «nerbyen». De tok lite ansvar så det var veldig mye fattigdom på Bakklandet. Jeg minnes en mann som døde 43 år gammel. Han etterlot seg 12 barn, forteller Johansen.

– Varselskudd

Sommeren 1942 var Johansen åtte år gammel. Mor var høygravid, det var krig og mye bombing.

– Vi bodde i Kirkegata den gangen. Mor sendte meg med Hurtigruta til Vesterålen til min bestemor. Jeg reiste alene som 8-åring. Jeg husker jeg spurte mamma om hvordan hun kunne sende bort en 8-åring alene på Hurtigruta. Da sier hun at alt var bedre enn å bo i Trondheim. Flyalarmen gikk rett som det var og vi satt i kjelleren, sier Johansen.

Varselskudd etter mor

Senere på året, i oktober/november var det unntakstilstand i Trondheim.

– Jeg husker at teatersjefen ble tatt som gissel og skutt av tyskerne. Mamma hadde vært på besøk på Lademoen ved kirkegården. Flyalarmen gikk og hun måtte løpe hjem fordi min bror, og jeg var alene hjemme. Mor løp hjem mens tyskerne skjøt varselskudd etter henne, og ba henne stoppe.  Men hun måtte hjem. Vi lå i sikkerhet under vinduet da hun kom velberget hjem, forteller Johansen.

Han er opptatt av urettferdighet.

– Ja, det er ulik fordeling. Jeg tror det har noe med holdninger å gjøre. Man blir ikke rik av å få mer hvis en ikke har de rette holdningene. Rikdom skaper ikke direkte velvære, tvert i mot. Vi må vise rettferdighet selv for å få bukt med fattigdom og urettferdighet. Det har preget meg at jeg har stått på de svakes side samtidig som jeg føler meg ressurssterk selv. Jeg har alltid stått på de svakes side, sier Johansen.

Redd for trekkspillet

Etter at Johansen har sunget og spilt for gjestene på kafeen i Hvedingveita spør han om jeg kan passe på trekkspillet hans et øyeblikk.

– Du er så redd for trekkspillet ditt, bruker folk å si til meg. «Du passer bedre på trekkspillet enn kona», humrer Johansen.

– Kona mi passer seg selv, smiler Johansen, og forteller stolt at trekkspillet har vært en fast følgesvenn.

– Trekkspillet mitt er uerstattelig. Jeg fikk det av min far for 60 år siden.

Søndagsskolen

Johansen ble tidlig trukket til kristendommen.

– Jeg vokste opp med kristendommen. Når foreldrene mine sto på Torvet og solgte frukt var det ei ung jente, som passet min bror og meg. Når høsten kom tok hun oss med på søndagsskolen i Frelsesarmeen. Min mor kom fra Nord-Norge til Trondheim som «asylsøker», spøker Johansen.

– Hun fikk seg jobb her, og da gikk hun også på Frelsesarmeen.

Johansen spurte henne en gang om hvorfor hun gjorde det.

– Hun sa «hvor skal vi gå da? Her får vi jo gratis mat og kaffe», smiler Johansen.

Hornorkesteret

Soldaten ble veldig engasjert i frivillig arbeid med barn og unge i Frelsesarmeen.

– På søndagsskolen ble jeg med i forskjellig speiderarbeid. Jeg begynte å spille i hornorkesteret. Jeg tok også litt utdanning og gikk på Handelsskolen. Jeg flyttet til Oslo, og jobbet en stund hos Gunnar Larsen & Co. Der jobbet jeg som hovedkasserer, men frivillighetsarbeidet tok for lang tid. Jeg fikk nesten ikke til å gå på jobb. Jeg var på jobb, men frivillighetsarbeidet gjorde at jeg gikk inn i Frelsesarmeen på heltid. Jeg søkte meg også inn på Frelsesarmeens Offiserskole, og begynte der i 1958.

Menig soldat

Johansen har vært engasjert i frivillig arbeid så lenge han kan huske, men er litt usikker på hvorfor han har vært så engasjert.

– Jeg vet ikke helt. Bakgrunnen er vel at jeg opplevde kristen tro. Når man opplever kristen tro er det viktig at man forkynner om det. Jeg opplevde den kristne troen som veldig ung, og det har vært en virkelig ballast i livet mitt. Hadde jeg ikke møtt den unge jenta fra Frelsesarmeen ville jeg nok vært et annet sted i livet. Hun hadde en sterk innflytelse på meg, og veien jeg valgte.

Johansen ble innrullert som menig soldat i Frelsesarmeene i 1952.

– Der fikk vi opplæring i troslære, og kristendom. Så det ble min legning kan man si.

Johansen jobbet som frivillig ved Trondheim Fengsel i 17 år.

– Da jeg begynte å jobbe i fengselet opplevde jeg at den gruppen jeg hadde med meg var enkle mennesker. Jeg beklaget meg og fortalte de innsatte at vi har ikke så mye og prestere, men vi kan synge og spille om Jesus. Da sa en av de innsatte «vi trenger ikke underholdning, men noen som dere som kommer med kjærlighet». Det ble slagordet mitt, forteller Johansen.

Nestekjærlighet 

Bakgrunnen for arbeidet i fengselet var nestekjærlighet.

– Hva er ditt sterkeste minne fra fengselet?

– Det må være det at jeg var ønsket velkommen. De ville gjerne at jeg skulle komme, og satte pris på at jeg kom. Etter at jeg sluttet er det mange som har savnet besøkene mine. Jeg opplevde at jeg møtte de innsatte på deres premisser, som et medmenneske. Vi kunne samtale om alt. Om barna deres, familien, foreldrene. Jeg spurte en innsatt for mange år siden hvordan det sto til med familien hans. Han fortalte at det gikk bra med foreldrene, men han var bekymret for bestemoren sin. Jeg besøkte bestemoren, og det var som om det var både 17. mai, julaften, bursdag, og alt på en gang. Hun ble så glad fordi jeg kom, og fortalte hvordan det gikk med barnebarnet hennes. Det var et veldig godt møte, forteller Johansen.

Lå brakk i ti år

– Hvorfor valgte du å jobbe som frivillig i fengselet?

– Jo, det skal jeg fortelle deg. Besøkstjenesten lå brakk i ti år. Ingen fra armeen gikk på besøk, og jeg visste hvor mye dette arbeidet betydde. Fengselssekretæren spurte om det var noen som kunne ta på seg ansvaret. Da meldte jeg meg. Veien ble til mens jeg gikk. Da jeg hadde jobbet i fengselet på det 17-ende året sa jeg at nok er nok. Jeg var verken sliten eller lei, men et sted må man sette en grense, sier Johansen.

– Jeg fikk adgang til cellene, og fikk gå fritt på alle avdelingene. På fellesstua satt det alltid noen innsatte. Jeg brukte å spørre innsatte om vi ikke kunne gå inn på cellen for å ta en prat. På den måten fikk jeg mange personlige samtaler. Jeg møtte faktisk en mann på gata forleden, og jeg var veldig forsiktig med å gi meg til kjenne. Han kommer bort til meg og sier «kjenner du meg ikke, Robert?». Jo, jeg kjenner deg sier jeg. «Du besøkte jo meg på julaften i fengselet», sier Johansen.

– Jeg er ingen dommer

– Har du møtt mange tragiske skjebner gjennom fengselsarbeidet ditt?

– Ja, det har jeg gjort. Det som har hjulpet meg gjennom tiden er at jeg har sett på mennesker med helt andre øyne enn det samfunnet ellers ser på. Jeg ser på mennesker med Jesus øyne, med kjærlighet. Jeg er ikke noen dommer. For meg er det viktig å fokusere på de innsatte som verdifulle. De er elsket tross alt. Det mest opplevelsesrike jeg har opplevd er at mennesker har kommet til troen, sier Johansen og minnes spesielt en innsatt.

– En person utenfor Frelsesarmeen kom med en Bibel han hadde vunnet. Han visste ikke hvem han skulle gi bibelen til så jeg snakket med fengselspresten. Hun fant ut at det var en langtidsfange som satt der. Da jeg ga han bibelen var det en veldig spesiell opplevelse. Han sa at den ville bli flittig brukt. Han har jeg kontakt med i dag også. Han fant den kristne troen i fengselet, og det går veldig bra med han, sier Johansen.

– Ingen vil overfalle meg

– Hvorfor folk er innsatt spør jeg aldri om, men de forteller mye selv. Jeg ble veldig overrasket da fengselsledelsen ville at jeg skulle gå med alarm. Jeg sa at jeg ikke trenger alarm fordi det er ingen som vil overfalle meg. Men for sikkerhetens skyld måtte jeg gå med alarm på slutten. Jeg følte aldri frykt.  Frelsesarmeen ble aldri lagt hånd på av de innsatte. Jeg husker en gang at det var en innsatt som forstyrret en andakt. Da andakten var ferdig, og de innsatte dro tilbake til avdelingen sin, ble han konfrontert av andre fanger. De fortalte at han ikke skulle prøve å forstyrre Robert i andakten igjen. Han ble så redd at han låste seg inne på cellen resten av dagen. Så de innsatte hadde respekt for Frelsesarmeen, og meg, forteller Johansen.

Fengselsdirektøren ville ikke ha referanser fra Johansen.

– Han sa at når han vet hva Frelsesarmeen gjør i norske fengsler så er det anbefaling nok. Frelsesarmeen har et godt varemerke, og nyter stor tillitt. Derfor vil jeg si at vi får prøve å være så god som folk tror vi er. Det synes jeg er et veldig godt slagord. Ærlig og rettvis, sier Johansen.

Johansen har vært gift i 49 år med kona Minny. De har to barn sammen, datter og sønn, samt fem barnebarn.

– Min datter er eldst, og jobber som sykepleier. Min sønn jobber i NRK. Mine barn har også et kristent livssyn.  Kona mi var også offiser i Frelsesarmeen. Vi var fast ansatt i 17 år. Vi fant hverandre i armeen, og møttes her i Trondheim. Vi hadde samme interesser, sier Johansen.

Aktiv, men ikke hyperaktiv

– Hvordan vil kona beskrive deg?

– Impulsiv, kreativ, snill og aktiv, men ikke hyperaktiv, understreker Johansen.

Hans far var sjømann.

– Min far reiste som sjømann og ble arbeidsledig. Han gikk i land i New Orleans. Der fikk han jobb som barkeeper på en pub.  Når depresjonen kom i slutten av 1929 ble det dårlig med kunder så han ble arbeidsledig. Han kom hjem til Trondheim i 1930 i forbindelse med Jubileumsutstillingen på Nidarø. Der fikk han jobb som barkeeper. Han snakket flytende engelsk, og det var det ikke mange som gjorde den gangen. Han var en veldig oppegående, flott mann. Etter utstillingen livnærte han seg ved å selge pølser på Torvet. Han hadde ei pølsevogn, forteller Johansen.

Isolerte mennesker 

I 1969 var Johansen korpsleder i Odda, og kona fødte deres andre barn.

– Da manglet armeen folk til arbeidet med døve og blinde. Jeg søkte meg til dette arbeidet fordi da jeg var ung hadde de et månedsmagasin som het «Solgull». Jeg tok på meg å selge magasinet til inntekt for armeen. Jeg leste om døve- og blindearbeidet, og tenkte at dette kunne være en avveksling fra å være i direkte evangelisk forkynnelse. Så søkte jeg meg til døvearbeidet, og jobbet som distriktsleder i Nordre distrikt i fem år, og bodde i Trondheim, sier Johansen.

Johansen reiste fra Bodø i nord til Florø i sør, og jobbet med oppsøkende virksomhet.

Du er så redd for trekkspillet ditt, bruker folk å si til meg

– Jeg besøkte ensomt-boende døve og døvblinde der de bodde. Dette var svært isolerte mennesker. Jeg har en opplevelse fra Beiarn der det bodde en eldre mann, som var satt bort på lægd. Da jeg kom til gården fortalte frua der meg at han sitter bak husveggen, men du får ikke noe kontakt med han fordi han er døv, og blind. Jeg gikk bak husveggen, tok tak i hendene hans, og satte dem på uniforms-kragen min. Han sier da «Frelsesarmeen, Gud velsigne deg». Han hadde gått på Frelsesarmeens døveskole i Trondheim, sier Johansen.

– Møtte du mange tragiske skjebner gjennom dette arbeidet?

– Jeg var jo rundt på alle holmer og skjær i Nord-Norge. Jeg møtte mange tragiske ting, og jeg har også møtt mange morsomme ting. Oppe i Namdalen bodde det tre brødre. Alle var døve og bodde hjemme hos sin mor. De livnærte seg ved å fiske. Moren sto for husholdet så de solgte fisken til henne. Dette var inntekten deres. En av brødrene var mye dårlig. Korpslederen i Namsos forteller meg at han har kommet helt fra Salsbruket for å høre på deg. Han sto et godt stykke unna så jeg sa til han på tegnspråk at jeg ser deg. Så leste jeg fra bibelen og ba Fadervår på tegnspråk. Da fikk han med seg en gudstjeneste på lang avstand. Livet må være litt interessant, sier Johansen.

– Jeg følte meg som en jaget due

Johansen ble med Kirkens Bymisjon til en pub i Fjordgata der gatepresten holdt en gudstjeneste. Da gudstjenesten var over gikk presten, og Johansen ble sittende alene.

– Jeg spilte trekkspill og sang. Verten spurte meg om jeg ville ha et glass øl. Jeg sa at jeg ikke drikker alkohol, men tar gjerne alkoholfritt øl. En sint, påvirket dame kom bort til meg og spurte meg hva Frelsesarmeen gjorde her. «Sitter du her og drikker øl?». Nei, sier jeg. Det er alkoholfritt. Hun forlangte å få smake, og spyttet det ut når hun forsto at det var uten alkohol. Så sa hun at armeen hadde ingenting her å gjøre. Hun mente at vi burde holde oss på kontoret. Datteren hennes grep inn, og fortalte sin mor at vi måtte jo være der hvor folk er, der folk trenger dem. Så det hender at man blir jaget. Man blir ikke alltid godt mottatt. Noen ganger føler man seg som en jaget due, sier Johansen.

– Etter dagsformen 

Johansen har også opplevd å bli konfrontert av vektere når han har stått i passasjen på Trondheim Torg, i tjeneste for Frelsesarmeen. De spurte om han hadde tillatelse til å stå her.

– Ja, jeg regner med det. Vekteren ba meg spørre Frelsesarmeen om jeg hadde tillatelse, men jeg sa at det kan jeg ikke. Jeg er bare en vanlig Frelsesarmé-soldat så er det noe du lurer på må du ringe Frelsesarmeen selv. Jeg antar at han gjorde det fordi dagen etter kom det påbud om at vi måtte melde fra dagen før. Jeg sa at det kan jeg ikke. Jeg må gjøre arbeidet mitt etter dagsformen. Vekteren fortalte meg da at de bare ville skjerme oss. De var bekymret for at noen kunne utgi seg for å være fra Frelsesarmeen.

En av de mange opplevelsene i Robert Johansens rikholdige liv.

Der fikk vi opplæring i troslære, og kristendom. Så det ble min legning kan man si

sang og musikk. – Jeg har alltid stått på de svakes side, sier Robert Johansen. (Foto: Ketil Kristiansen)<

Soldat. Robert Johansen selger Krigsropet og samler inn penger til Frelsesarmeen ved Trondheim Torg. (Foto: Karina Lein)

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Ønsker at mottakere av gavekort kan gi beløpet til frivillige organisasjoner

– Pengene  kan eksempelvis gå til et spesifikt prosjekt, eller til en fellespott for flere ideelle organisasjoner. Mulighetene er mange.

Det sier Mari Bremnes Ese, leder i Fremtiden i våre hender (FIVH)  i Trondheim.

Store summer.

Nordmenn glemmer og mister store mengder penger i form av ubrukte gavekort. Butikker oppgir at det er rundt 5–10 prosent av de innkjøpte gavekortene som ikke blir brukt.

– Ideen bak vårt forslag er at deler av beløpet som stammer fra ubenyttete gavekort, burde gå til en fellespott for ideelle organisasjoner. Dette i stedet for at butikker mottar disse «vederlagsfritt», siden gavekortet i mange tilfelle ikke blir innløst, forklarer Ese.

Det eksisterer ingen nasjonale regler vedrørende gavekort. Derfor er det butikkene som selv bestemmer reglene.

Pengene  kan eksempelvis gå til et spesifikt prosjekt, eller til en fellespott for flere ideelle organisasjoner

Bruke eller gi bort.

Parallelt ønsker hun å dra gavekort-konseptet enda et hakk, ved å gi konsumenten et alternative til forbruk.

– Hvorfor kan ikke mottakere av gavekort selv få velge om de vil kjøpe for summen, eller  ta et bevisst valg ved å IKKE å utløse gavekortet. Da på det premisset at pengene går direkte til et veldedig formål – som det må stå opplyst om på gavekortet. Mange føler de allerede har nok ting og tang. Jeg er tilhenger av å gi folk egne valg, sier Bremnes Ese.

Folk vil være gode.

Hun tror forslaget kan gi en vinn-vinn situasjon, for forbrukerne og de ideelle organisasjonen

– Mottakere av gavekort ønsker trolig ikke at pengene fra ubrukte gavesjekker skal gå tilbake i lomma til butikkene. Samtidig blir folk flest både stolt og glad over å kunne bidra. Enten det dreier  seg om kampen for et grønnere og bedre miljø, bedre arbeidsforholdene til de som syr klærne våre eller støtte mennesker i humanitære kriser.

Bremnes Ese tror avstanden fra tanke til gjerning blir kortere hvis oss konsumenter gis mulighet til selv å bestemme om vi vil benytte gavekortet eller gi bort beløpet.

– Veien fram til å overføre penger fra  bankkonto til ideelt arbeid folk har sansen for, kan fortone seg brokete. Da er det adskillig enklere å ta et bevisst valg rundt et gavekort. Folk ønsker å gjøre gode gjerninger, ifølge Bremnes Ese.

Ubrukte gavekort øker forbruket. Lederen i Fremtiden i våre hender i Trondheim er tilhenger av å gi gavekort kontra tradisjonell pakker. Harde som myke.

– Et godt tiltak for å unngå å gi bort noe som kanskje ikke er på ønskelista og dermed blir kasta. Det er derimot et problem. Dersom tallene fra handelshøgskolen stemmer, øker gavekortindustrien inntektene for handelsstanden, som igjen bruker pengene på å kjøpe inn og selge enda flere varer.

Bra for omdømmet.

Bremnes Ese peker på at det er en nær sammenheng mellom forbruksvekst og klimagassutslipp.

– Nordmenn sitt høye forbruk er utfordrende for klimaet. Likevel er gavekort et godt alternativ til andre gaver. Jeg vil likevel invitere handelsstanden i Trondheim til å være med å bidra til arbeidet for miljø og rettferd.

Forslaget om at summen fra ubrukte gavekort bør gå til ideelle og frivillige organisasjoner er formidlet til ordfører Ottervik, Midtbygruppen og Næringsforeningen.

– Vi håper de syns ideen er god. Og at de ser initiativet som en anledning til at Trondheim, som allerede er kjent som miljøby, kan bli en foregangskommune. Samt at politikerne og handelsstanden ser gevinsten av den positive omdømmebygginga et slikt tiltak vil gi både kommunen, midtbyen og butikkene.

Vi håper politikerne og handelsstanden ser gevinsten av den positive omdømmebygginga et slikt tiltak vil gi både kommunen, midtbyen…

Får støtte fra forbrukerrådet

– Forbrukerrådet støtter forslaget fra FIVH – men kunne gjerne ønsket dette som et nasjonalt initiativ.

Det er  Audun Skeidsvoll (bilde), forbrukerpolitisk direktør i Forbrukerrådet som sier dette til Byavisa.

Audun Skeidsvoll, forbrukerpolitisk direktør i Forbrukerrådet

Mange ser gavekort som løsningen til folk som har alt, men det kan også være at den smuldrer opp i en skuff. På tampen av 2013 gjennomførte Forbrukerrådet  en undersøkelse som viste at hver tiende nordmann ennå ikke hadde brukt gavekort fra fjorårets julegaveåpning

– Vi ser ingen grunn til at forslaget fra Framtiden i våre hender bare skal gjelde «miljøbyen» Trondheim, sier Skeidsvoll.

– Er forslaget fra FIVH noe Forbrukerådet ønsker å se nærmere på?

–  I utgangspunktet tenker vi ikke det. Dette er et godt forslag, men noen regulering av dette fra myndighetene er i overkant. Her må næringen selv ta ansvar å få dette forslaget på plass! mener Skeidsvoll.

– Uaktuelt for Midtbykortet

– På generelt grunnlag synes vi at dette er en god idé, men forslaget er ikke aktuelt for Midtbykortet.

Rigmor Bråthen, daglig leder i Midtbyen Management som står for salget av Midtbykortet, har lomma full av motargumenter.

– Midtbyen Management er en non profitt organisasjon som ikke utbetaler utbytte til sine eiere. Alt overskudd skal brukes til å fremme en levende og attraktiv midtby.

Pengene går til drift.

Midtbyen Managements  egne tall viser at cirka fem prosent av innskuddene forblir ubrukt. Denne summen  går tilbake til Midtbyen Management etter tre år.

– Disse pengene går uavkortet tilbake til drift og markedsføring av korttjenesten. Som igjen bidrar til at vi kan holde prisen nede på kjøp av gavekortkort, sier Bråthen.

I dag er administrasjonskostnaden på 20 kroner ved kjøp av Midtbykortet

Disse pengene går uavkortet tilbake til drift og markedsføring av korttjenesten

 

Ikke tilknyttet enkeltbutikk.

Ifølge daglig leder i Midtbyen Management er kortets hensikt  å få folk til Midtbyen, som et ledd i strategien om et levende sentrum.

– Først gjennom den som kjøper kortet, deretter brukeren. I motsetning til de fleste andre gavekort har Midtbykortet ingen tilknytning til en bestemt butikk. Og det er heller ingen enkeltbutikk som sitter med ufortjent overskudd som følge av Midtbykortet, sier Bråthen.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Noe bærer du med deg. Noe setter spor. Vi har jo ikke en vanlig jobb. Og jeg tenker at det gjør noe med holdninga til livet. Det gjør noe med innstillinga di til livet. Ja.

Noen mennesker er så hardt skadet etter døden at pårørende ikke får se dem. Det synes Thorbjørn Aass (66) og Kjell Endre Bonesrønning (41) er unødvendig – for de kan rekonstruere den døde, så vedkommende ser fint ut igjen. Det er så viktig å få sagt ha det bra, sier de. «Stell av døde er også stell av de levende».

Thorbjørn og Kjell Endre er de eneste i Norge som driver med rekonstruksjon og stell av døde på denne måten. Praksisen deres, Thanatopraksis, er tilknyttet Svanholm begravelsesbyrå. De to har reist land og strand sammen og stelt døde.

Vi går ned trapp etter trapp. Det blir stadig kaldere. Kommer ned i kjelleren på Svanholm begravelsesbyrå. En hvit gardin skyves til siden og jeg ser ned på flislagt gulv. Ei tung dør åpnes. Der er 24 mennesker. De er døde.

Thorbjørn og Kjell Endre tar på seg hver sin grønne frakk. Klokken er 11.10. På med blå hansker.

Den hvite kista rulles inn. En dame i lilla med hvit duk over seg vises.

Det er kaldt her, et par meter fra livet. Den hvite duken blafrer i viftevinden. Utenfor veggene er det varmt, fullt av liv. Sola stråler og får mennesker til å svette.

Vi står midt inne i rommet. 20 mennesker ligger i kister, 4 mennesker er ennå ikke blitt lagt i kiste. De ligger surret inn i laken i ei stålhylle.

– For stell av døde er også stell av de som skal leve videre.

Dødsflekkene

Den hvite kista. Med damen i lilla. Jeg står og ser på brystet hennes. Venter på at det skal bevege på seg. Jeg venter forgjeves. Det er så stille her.

Den eneste lyden er ei vifte. Luft virrer rundt stille kister, noen svarte, noen hvite. Røde roser beveger så vidt på seg. Viftelyden er en konstant lyd.

Nå skal Thorbjørn og Kjell Endre stelle.

– Vi legger ansiktskrem på den avdøde, slik at når pårørende tar på henne, så kjenner de at hun er smurt. Og at hun er myk. Vi mener det er viktig, sier Thorbjørn.

Lyden av krem i hender.

Kjell Endre ser dødsspor på damen.

– Inn under neglene her har dødsflekkene satt seg. Likedan ser vi at hun begynner å bli blå på ørene og bak i nakken. Det er tydelig at hun har dødd når hun har ligget sånn som hun gjør nå, hvis ikke hadde dødsflekkene sett annerledes ut, sier han.

– Verdighet rundt stell av døde

Thorbjørn startet Thanatopraksis i 2008. Da hadde han jobbet på St. Olavs hospital i en årrekke – som seksjonsleder ved patologisk avdeling. Han har 25 års erfaring med rekonstruksjon av døde mennesker, og har blant annet bistått Kripos med identifisering etter store ulykker. Blant annet tsunamien i Thailand i 2005.

Da Thorbjørn kom til Svanholm med sin nye praksis, fikk han umiddelbart god kontakt med Kjell Endre som allerede jobbet her.

– Jeg delte Thorbjørns interesse for stell av døde, og ikke minst tenkninga rundt verdighet av stell av døde, sier Kjell Endre.

De to ble et radarpar ganske fort.

Kjell Endre er utdannet religionsviter, og har arbeidet som prest i Den norske kirke i fire år. På Svanholm har han vært gravferdskonsulent. Etter hvert fikk han mer og mer spesialiserte oppgaver, med seremoniledelse og stell av døde.

– Thorbjørn har lært bort masse, masse. Han har vært en læremester i thanato.

Vifta høres. Kald lyd.

– Det er her inne vi driver med rekonstruksjon, sier Thorbjørn.

De to har masse utstyr. Blant annet en svart koffert full av sminke som er beregnet på kald hud.

– En grunnregel for det vi har her nede er at det er laget for død hud. Den sminken du har hjemme funker på den dama her, men den funker bare kort tid. For temperaturen gjør at sminken faller av, fort. Så dette er spesiallaget for død hud, sier Kjell Endre.

Alle døde som kommer til Thorbjørn og Kjell Endre blir på et tidspunkt smurt inn med krem.

– En spesiell type fuktighetskrem. Den her er tilsatt litt pigment som gjør at når den kommer på huden, blir det en litt gylden farge. Så ansikt smøres inn. Det er en grunnregel, sier Kjell Endre.

De døde blir smurt i ansikt og på hender før de legges i hyllene. Alltid.

– Så gjør jeg det på nytt når jeg steller og legger ned i kista, sier Thorbjørn.

– Vi har bygd dette opp som et nasjonalt kompetansesenter. For det er ingen andre enn oss som gjør dette.

En gråpose med tøy

Det var da Thorbjørn jobbet på patologen at hans tanker om stell av døde skøyt fart. På patologen drev han med obduksjoner, pluss at han hadde stell og nedlegg av døde for begravelsesbyråene.

– Etter hvert ble dette utrolig interessant. Og jeg følte på at en del pårørende falt mellom to stoler i forhold til trafikkulykker og selvdrap. De fikk faktisk ingen å prate med umiddelbart etterpå. De fikk en gråpose med tøy, og «hjelp deg selv». Det stakk meg veldig dypt.

Thorbjørn gikk til sykehusdirektøren og spurte om han kunne få bidra på en litt annen måte. Etter hvert bygde han opp en god kompetanse på stell av døde, og begynte så smått med rekonstruksjon.

– Jeg fikk det til veldig bra, og følte at pårørende ble veldig fornøyd. Det ble til at dette opptok meg noe voldsomt.

De eneste

St. Olavs ønsket ikke å satse på dette. Derfor gikk Thorbjørn til Svanholm.

Thanatopraksis, med Thorbjørn og Kjell Endre, har nå ansvaret for alt stell og nedlegg for alle som er døde hos Svanholm begravelsesbyrå. Og alle hentinger på dagtid på sykehus, sykehjem, trafikkulykker, i skogen og så videre.

– Vi har bygd dette opp som et nasjonalt kompetansesenter. For det er ingen andre enn oss som gjør dette, sier Thorbjørn.

Thorbjørn og Kjell Endre reiser landet rundt og gjør avdøde fine igjen etter ulykker.

Gode avskjedsstunder

Det var ikke rekonstruksjonen i seg selv som gjorde at Kjell Endre ønsket å jobbe med stell av døde på denne måten.

– Det som var spennende var møtet med de pårørende som sto d i en vanskelig situasjon, og det å kunne få lov til å være med å hjelpe til med å gi gode avskjedsstunder. Det var viktig for meg. Etter hvert har interessen rullet videre i forhold til det å bli flink på det, nye tekniske løsninger. Men det var ikke det som trigget til å begynne med. Det var disse gode møtene med pårørende etter tragiske ulykker.

– Hva vil du si at jobben gir deg som menneske?

– Det er et stort spørsmål. For det å stå å jobbe med de tingene vi gjør, rekonstruksjon, det er tøffe saker. Det er ødelagte liv, ødelagte skjebner. Veldig mange er berørt. Det å få lov til å skape ei stund for de som er etterlatt, at de for lov til å komme og si hadet bra på en fin og verdig måte, det er viktig. Og det gir veldig mye tilbake.

Kjell Endre bøyer hodet forsiktig i håndflata.

– Det å ha ei syning med pårørende etter å ha gjort en rekonstruksjon, og det å kunne stå på trappa her og gi de en klem når de drar, og se at det gjør dem godt – det gir meg voldsomt mye. Det er kjempeviktig. Det er jo dette som er drivkraften.

Thorbjørn nikker.

– Det er helt klart det som er drivkraften. Vi vet at pårørende går noen skritt videre i sorgprosessen når de er fornøyde etter rekonstruksjonen vi har gjort – på en helt annen måte enn dersom de ikke får sett den avdøde. Mange får voldsomme fantasier som de aldri egentlig får lagt bak seg – dersom de ikke får se hvordan den avdøde ser ut.

– Godt å si ha det bra

Selv om det hele tiden vil være tøft å miste en datter eller sønn i for eksempel en trafikkulykke, så er det å få komme og si ha det bra godt, mener Thorbjørn.

– Det tror vi på. Veldig. Det har vi erfaring med. Det var også derfor jeg ønsket å begynne med dette.

For stell av døde er også stell av de som skal leve videre, mener Thorbjørn og Kjell Endre.

– Og selv om det ikke finnes voldsomt mye forskning på det, så ser vi det i arbeidshverdagen vår. Å ta farvel er kjempeviktig. Det er ikke noe magisk som skjer på ei syning, men de får lov til å ta på, kjenne på, fortelle det som er usagt, sier Kjell Endre.

Pudder for å matte ned

Flisgulv. Grått og hvitt. Blomster – livets røde blomster. Røde roser. Hvite roser. Grønne kvister, hvite kister. Et sluk på gulvet, svarte kister. Noen kvister med blomster på. Andre nakne.

Radarparet jobber med den avdøde damen. Gjør henne fin. Senere i dag skal familien se henne på syninga oppe i kapellet på Svanholm.

– Dette er pudder for å matte ned, rett og slett. Slik at det ikke blir dukkeaktig, at det ikke blir for voldsomt. Det er særlig når vi har rekonstruksjoner at vi bruker pudder, sier Kjell Endre over viftelyden.

Biter kan mangle

Thorbjørn viser oss beinerstatning.

– Det er to komponenter. Vi blander det sammen og lager et kranie av det. Det er viktig at vi får det raskt på plass, for det stivner i løpet av fem minutter. Etterpå kan vi skjære ut litt så det ikke blir noen ujevnheter, med kniv. Beinerstatninga er kjempeviktig, for det er ikke alltid at alt er med inn etter ulykker. Biter av kroppen, biter av hodet, kan mangle, sier han.

– Som å spraylakkere

De bruker også airbrush på de døde.

– Da er det en annen konsistens på sminken enn pudderet – for dette er flytende. Da tar vi sminken ned på denne pistolen, og det blir rett og slett som å spraylakkere.

Airbrushen brukes særlig ved store sminkejobber.

– Eller når vi er redd for at vi skal påføre huden skade. For noen ganger kan huden være så sårbar. Hvis vi begynner med sminkepenselen gjør vi vondt verre noen ganger.

Livet er sterkt

Å jobbe med døden hver eneste dag. Kjell Endre reflekterer.

– Jeg pleier å si at det er som et speil tilbake på oss selv i forhold til at det gjør noe med livene vi lever. At vi kanskje kjenner på at det er viktig å ta vare på dagen i dag. Det er ikke mer hokus pokus enn som så. Kanskje koser vi oss på en tur i marka og kjenner på at nå er vi i live, eller knerter ei flaske rødvin og kjenner på at livet er bra.

Livet er sterkt, sier Kjell Endre.

– Livet er ikke noe som skal settes på vent. For det er dagen i dag, og morgen dagen kjenner vi ikke. Det vet vi alt om. Uansett om man er 95 eller 25 år.

– Viktig å leve i dag

– Hvilke tanker gjør du deg, Thorbjørn?

– De samme tankene. Vi har diskutert dette veldig mye. Det å komme seg på sjøen etter en tøff dag på jobb, eller på hytta, i skogen eller å være sammen med gode venner. Det er viktig.

For plutselig en dag er det slutt.

– Vi kjører bil, vi er utfordret hver eneste dag bare vi setter oss inn i bilen. Etter alt det jeg har vært med på og sett av tragiske trafikkulykker, er det nesten slik at man skulle hatt hjelm når man kjører bil også.

I neste sving

– Blir du mer redd?

– Jeg blir kanskje ikke redd, men jeg er veldig opptatt av hva som kommer i neste sving. Veldig forberedt og fokusert på kjøringa mi. For det vet jeg er så fort gjort. Det er 150.000 mennesker som kjører i påvirket tilstand hver eneste dag. Og 15.000 i Trøndelag. Da bør man være våken og ikke ta noen sjanser. Så det er kjempeviktig det med at vi må leve i dag.

Den sminken du har hjemme funker på den dama her, men den funker bare kort tid. For temperaturen gjør at sminken faller av, fort.
Kjell Endre Bonesrønning

– Noe setter spor

– Når har dere en tøff dag på jobben?

– Dager der det er traumatiske dødsfall. Vi kommer veldig nær pårørende. Der det er barn involvert. Eller situasjoner som er veldig likt ditt eget liv, for eksempel. Da er det klart at vi også kjenner på at det er vondt. Det hender jo seg at vi også tar til tårene. Selv om det ikke er hverdagslig, så kan det hende, sier Kjell Endre.

– Noe bærer du med deg. Noe setter spor. Og da er det en tøff dag på jobben. Det gjør noe med holdninga di til livet. Det gjør noe med innstillinga di til livet. Ja.

– Hvis øynene klapper sammen

Viftelyd og en huderstatter. – Der huden er borte, der varmer vi opp dette med en hårføner, og lager til der huden er borte. Etterpå spakler vi inn tynt, tynt, tynt – så varmer vi det igjen slik at det blir helt jevnt. Etterpå tar vi på underfarge, og bruker airbrushen, sier Thorbjørn.

Huden må glattes til helt til sårflata er borte. Det er også viktig å finne den riktige hudfargen.

Thorbjørn holder et produkt i hånda, forklarer oss. Rundt oss 24 døde.

– Her har vi en sånn som vi fyller igjen hvis for eksempel leppene har falt sammen, eller er inntørket. Vi kjører dette inn med ei sprøyte. Vi kan også gjerne fylle dette inn i øynene hvis de klapper sammen, eller dersom de har vært utsatt for trafikkulykker eller lignende.

Et av de første kjennetegnene etter døden er at øyet skrumper inn.

– Forsvinner, detter inn. Og for å få et naturlig uttrykk da, må vi fylle opp væska som er i øyet, eller legge inn en kapsel som ligner på ei linse, sier Kjell Endre.

Forråtnelse

Thorbjørn finner frem noe annet.

– Hvis de mangler tenner, eller at tennene har blitt for små eller for store, kan vi sette inn dette så de ikke blir så innsunket. Det går også an å klippe til. Dette er utrolig viktig, for det er slike ting som setter litt spor hos pårørende, men som vi unngår med dette utstyret, sier han.

Balsameringsgel

– Vi kan få inn tilfeller der forråtnelsen begynner å sette preg, og vi vet at det skal være syning snart. Da kan vi bruke en balsameringsgel. Den påføres utvendig, og det er bare å smøre på. For eksempel på hender eller hals der forråtnelsen har begynt å komme.

Kjemikalene Thorbjørn og Kjell Endre bruker er sterke og farlige. Derfor bruker de en del verneutstyr.

– Trenden i Europa er at man bruker mer kjemikalier. Går inn, gjør snitt og kjører inn kjemikalier for å rekonstruere og bevare, sier Kjell Endre.

– Bygge stein for stein

Sterke og farlige.

– Tar dere med jobben hjem?

– Nei, sier de begge.

Thorbjørn tror at den dagen han tar med seg jobben hjem, den dagen har han et problem.

– Selv om det alltid ligger i bakhodet og kan ta det frem. Det er klart at enkelte ting er verre enn andre. Da må vi debriefe oss selv.

Thorbjørn debriefer seg selv når han kjører bil og hører på musikk.

– Da kan jeg ta frem tragiske ting, men legger det tilbake igjen etterpå. Og så snakker vi mye sammen om tøffe ting. Vi er jo her for å gjøre en jobb for pårørende. Den jobben er i høysetet, og så får vi ta oss selv etterpå og bygge stein for stein i forhold til å legge det bak oss. Og det klarer vi. Det er vi nødt til å klare. Hvis ikke kan vi ikke holde på med dette.

Døden er på institusjonene

Thorbjørn og Kjell Endre mener det er viktig å snakke om døden.

Jeg ser rynkene i ansiktet på den avdøde damen. Årene på handa. Hvit mur rundt, og hvite og grå fliser. Med årer i bakken.

– Hvor viktig er det å snakke om døden?

– Vi merker i samtaler med folk at folk flest har et vanskelig forhold til døden. Om egen død, ikke minst, det å tenke at de skal dø en dag. Det er vanskelig. Å ha en naturlig samtale om at vi fødes, lever og dør, det er viktig. For vi ser mange pårørende som kommer hit og som aldri har snakket om begravelse og så videre.

Man skal ikke tenke på døden hver dag, men vi må ha en bevissthet om at det kommer til å skje, mener de.

– Blir folk i samfunnet for skjermet for døden?

– Døden har i større grad blitt trukket inn mot institusjonene, den er blitt mer steril – det er døden i dag. Men kanskje er vi i endring. Kanskje begynner det åpne seg litt igjen? spør Kjell Endre.

Forbereder døden

Thorbjørn synes det er vanskelig å analysere.

– Er du ung, tenker du ikke på døden. Jeg husker bare med meg selv. Men kommer man opp i årene, så vet man jo at dagen kommer. Jeg tenker mye på dette når jeg legger ned folk som er mye yngre enn meg. Men ut i samfunnet tror jeg ikke folk er så opptatt av tema døden. Men de bør jo kanskje være litt mer opptatt av det.

Men noen er flinke, ser Thorbjørn. Noen mennesker kommer inn til Svanholm og legger papirer i safen og forteller hvordan de ønsker å ha sin begravelse.

Når barn dør

– Hva er det verste tilfellet dere har vært borti?

– Det er mange verstetilfeller. Fryktelig mange verstetilfeller.

Thorbjørn snakker om unge som dør i trafikken.

– Da jeg jobbet på sykehuset tok jeg imot fire fotballspillere som bare skulle til Oslo og kjøpte seg hamburger. De kolliderte i Soknedalen. De kom inn i likposer. Det er 25 år siden. Men det husker jeg den dag i dag, svært godt. Det gikk innpå meg.

Og når barn dør.

– Det er mange ting du aldri glemmer. Det sitter i. Og det kommer du ikke unna, det henger med deg hele tiden. Du klarer å leve med det, men av og til tar du det frem.

– Det er alltid tragisk og trist når det er et ulevd liv, sier Kjell Endre.

Dødskvalitet

Humor.

– Jeg har aldri hatt en jobb der jeg har ledd så mye, sier Kjell Endre.

Men etikk.

– Når vi holder på her og jobber med de døde, så er det som om de lever. Vi tenker etikk. Og respekt. Og kvalitet. Dødskvalitet. Livskvalitet snakker vi mye om, sier Thorbjørn.

Dødskvalitet må også snakkes om.

– Vi føler at vi er de dødes advokat, frem til de enten er begravd eller kremert. Det er vi som har ansvaret for dem og skal ta vare på dem. Dette skal pårørende vite. Vi skal legge til rette og passe på.

Men tvert Thorbjørn og Kjell Endre går ut fra den hvite gardina i det kalde, og opp en etasje til varmen, da kler de av seg en del.

– Da er vi en av gutta. Har masse humor og tuller mye. Det er kjempeviktig.

Spesiallim

Sammen med årene i bakken og den konstante viftelyden: vi snakker om sår.

– Oftest når det er kutt og slikt, skjærer vi bort den skorpebelagte huden som kommer umiddelbart etter døden, slik at det blir rene flater, sier Thorbjørn.

De har også et spesiallim.

– Vi limer sammen hudflatene. Tidligere brukte vi små kirurgiske nåler med trå, og sydde under huden, i muskulaturen. Men det har vi gått bort ifra nå, fordi det blir så fint med lim. Etterpå spakler vi over huden, så det ikke vises i det hele tatt at noe er skjært i.

Er du ung, tenker du ikke på døden. Jeg husker bare med meg selv. Men kommer man opp i årene, så vet man jo at dagen kommer

«Gjør meg fin»

Å bli fin. Det har mennesker på dødsleiet snakket om til Thorbjørn og Kjell Endre.

– Det er noe av det siste de sier. Da er det så viktig å gjøre det.

Thorbjørn og Kjell Endre mener at alle begravelsesbyråer skal tilby utvidet stell. Derfor har de blitt invitert over hele landet for å snakke om hva de gjør.

– Vi har fått gode tilbakemeldinger. Og det er godt, for vi er utrolig opptatt av dette med stell av døde. Og vi mener at alle som dør bør få den samme muligheten, alle bør få muligheten til å se fin ut. Alle som dør vil se fin ut, sier Thorbjørn.

– Irriterer meg grenseløst

Døden setter spor som kan tones ned. Rekonstruksjon.

– Vi mener at begravelsesbyråene må være flinkere til å fortelle pårørende at det finnes folk i Norge som kan rekonstruere og få avdøde tilbake slik at det er muligheter for å syne dem – i stedet for å si at nei, denne personen er så hardt skadet at det ikke går an. Dette irriterer meg grenseløst, sier Thorbjørn.

– Alt kan fikses?

– Ja, bortimot. Bortsett fra kraftige brannskader og drukninger der personen har ligget lenge. Men alt annet kan fikses. Vi har masse utstyr her som ingen andre i Norge har, som gjør at vi kan bygge opp knuste ansikt.

Slipper brått

Om noen år er det forventet høyere dødsrate i Trondheim, ifølge Thorbjørn og Kjell Endre. Og avdøde som ikke har pårørende vil det komme mer av i fremtiden, sier de.

– Vi har hentet altfor mange mennesker som har ligget død hjemme alene i flere uker.

De trekker frem en av de avdøde som ikke er lagt i kiste ennå. Hører lyden av stål mot stål. Grønne frakker. Mennesket rulles ut. Rulles inn igjen.

Det er mye liv rundt de døde.

– Vi vil behandle de som dør på lik linje med de levende. Det er en del som mener at der du død, så er du død. Det mener ikke vi. Det finnes lite forskning på syning. Men av det lille som finnes, ser vi at pårørende som ser den avdøde får bedre helse, enn de som ikke ser.

Den hvite kista med damen i lilla rulles inn igjen. Nå er hun klar. Klar for å bli lagt under jorda.

Den konstante lyden av vifta slipper brått i det vi lukker døra inn til de døde. Gjennom hvite gardiner. Ut til livet.

På veggen står det følgende: «Man kan ikke gjøre annet med fødsel og død enn å nyte mellomtiden.» På kjøleskapet er det mange små blå magneter som er formet som et smilefjes.

I kapellet spilles «Everybody hurts» av R.E.M. En tom kiste. Syv tente lys til høyre. Den tomme, hvite kista er i front. Fire lysekroner i taket.

«Døden gjør alltid vondt», sier Kjell Endre. «Stell av døde er også stell av de som skal leve videre.»

– Noe bærer du med deg. Noe setter spor. Vi har jo ikke en vanlig jobb. Og jeg tenker at det gjør noe med holdninga til livet .

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Målsettingen her i klubben skiller seg fra den i Byåsen damer. Der handlet det om Champions League, utfordre Larvik ved å prøve å ta seriegullet. Da er du avhengig av resultater i hver kamp. Her har vi opprykk som mål, sier Valery.

Han trives med å være tilbake på parketten.

–  Men jeg har verken anledning eller lyst til å bruke hele døgnet på håndball. Jeg har unger som trenger oppfølging, og ønsker å prioritere familie i større grad.

Perfekt setting

Han virker til å blomstre sammen med et ungt Kolstad-lag i utfordrerposisjon. Og som rollen som mentor, hvor Stian Gomo Nilsen er hovedtrener for Kolstad-laget.

– Min viktigste bidrag omhandler erfaring; taktisk og teknisk. Å lære ungguttene «smartness» i håndball på dette nivået. Å få bidra på et lag der spillerne er unge, nysgjerrige og lærevillige er en perfekt setting for meg.

Han refererer til Byåsen hvor de fleste spillerne hadde erfaring fra landslaget, Champions League og store mesterskap.

– Den modenheten fins enda ikke på Kolstad-laget.

Må vinne mot svakere lag

– Vi kan leve med  enkelte tap mot de beste lagene i 1. divisjon. Men vi må vekk fra det mønsteret vi så konturene av i fjor, der vi led poengtap mot lag som lå i mellomsjiktet og nedover på tabellen.

Han ser ingen klare toppkandidater i årets seriespill.

– Tre til fem lag vil spille for opprykk. Klart vi vil oppleve et vist resultatpress. Uansett blir det viktigst å oppnå stabilitet. Da får vi det vi fortjener.

Videre i cupen

Sist uke gikk Kolstad videre fra  3. runde i cupen etter å ha slått Fjellhammer i Husebyhallen. Viktig seier for laget, spillerne og publikum.

– Både NM og serien er viktige for oss. Kolstad hadde suksess i fjor, slo ut Elverum og møte Bækkelaget i semifinalen. Målsettingen er å komme lengst mulig. Men å bli norgesmestre er ikke mulig i Kolstads posisjon som 1. divisjonslag med såpass mange uerfarne spillere, resonnerer Putans.

Toppnivået innen rekkevidde

Siste del av sesongoppkjøringen i august, har gitt flere lyspunkt. Lik seieren mot fjorårets eliteserievinner Haslum. Og vinner av Skjærgårdslekene. Et signal om at laget er i form og kapabel til å matche all type motstand.

– Jeg har sett gutta spille meget bra håndball.  Lykkes vi med å holde på den trenden, blir vi blant de to beste, og rykker direkte opp til eliteserien. Det fordrer oppriktig jobbing av hele laget.

Må innta proff holdning

Trolig blir veien gjennom årets seriespill full av både ufrivillige sideskrenser og nestenulykker.

– Foruten Lars Nordberg ligger snittalderen på 21 år. Slik det var med Byåsen for syv, åtte år siden, da Trine Haltvik fortsatt spilte. Den gangen var laget preget av lite erfaring. Det blir desto viktigere å jobbe med innstiling og innta en proff holdning, for å bli mer stabil.

Det lyder kjent og litt kjedelig, men Putans fremhever viktigheten av å vise sitt beste i hver kamp.

– Enkelte av gutta i troppen har potensiale til å bli topp internasjonale spiller.

Godt forsvar er nøkkelen

Putans ønsker at Kolstad skal være eksponent for stabilt og variert forsvarsspill. En komplisert øvelse, ifølge Valery.

– Det er forsvarsfasen som skaper trygghet til å prøve noe i angrep, uten altfor stor risiko og behov for å score ved hvert forsøk. Er vi sterke i forsvar, og makter å ta ut motstandernes førstefiolinist,  gir det uttelling i form av kontringer.

Klart vi vil oppleve et vist resultatpress. Uansett blir det viktigst å oppnå stabilitet. Da får vi det vi fortjener.

I Innlæringsfasen

– Hvor trykker skoen noen dager før serieåpningen?

– Laget er fortsatt i innlæringsfasen. Vi har kontroll på enkelte formasjoner. Forbedringspotensialet er stort med tanke på å kunne variere i forhold til motstander. Lykkes vi, må lag som møter Kolstad slite for hvert eneste mål de setter. Igjen handler det mye om smartness, på individnivå og som lag. Individuelle kvaliteter må læres. Og det tar tid.

PS! Kolstad spiller årets første seriekamp hjemme mot Fjellhammer søndag 14. september kl 18

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Enkelte ganger blir det mest prating, men jeg prøver å få gjort en del av det som står på ukeplanen, sier Øyvind Hyldmo.

Han spiller fotball på Astor G-12, og er en av flere faste brukere av leksekafeen ildsjeler i klubben har satt i gang, hver mandag.

– Når jeg kommer hjem fra skolen hviler jeg litt på sofaen, før jeg går hit til klubbhuset, forteller unge Hyldmo og sender noen stjålne blikk mot kjøkkenet. Gutta er matklare.

Bedre kjent og kjemi

Norge som nasjon og dugnadsland vil ha stoppet opp uten vafler. De som serveres på Astor-huset er grovere og sunnere enn hvetevarianten. Og skal gi energi både til leksegjøring, prating og fotballtreningen som starter klokka 16.

– I tillegg servere vi smoothies, frukt og grønnsaker. Inspirasjon til leksekafeen har vi hentet fra Astor-hockey, som har gjennomført liknende opplegg i flere år, forteller Nora Sitter.

Hengere oftere på løkka

Sønnen Gregus svirrer rundt i lokalet ikledd fotballhabitt. Han sliter smått med å komme i leksemodus.

– Vi på laget er blitt bedre kjent ved å møtes her før trening. Ikke alle av oss går på samme skole. Vi møtes nok oftere på banen her utenom de vanlige treningstidene etter at leksekafeen startet opp, mener Gregus Martinsen.

Gratistilbud for alle

Nora er opptatt av hvilke kriterier som definerer en «kvalitetsklubb».

– Mange klubber jobber tett med diverse fotballskoler lik Coerver. Gode tilbud, men som samtidig er kostbart. Utgifter som faller på oss voksne i tillegg til utstyr, treningsavgift og cupkontingenter. Vi er opptatt av at leksekafeen skal være et gratistilbud, som favner alle spillerne.

Kvalitetsklubb-kriterie

Engasjementet Nora Sitter og andre i klubben har for leksekafeen, som har eksistert i to år, stikker dypere enn å utvikle best mulig fotballspillere.

– Med dette tilbudet ønsker vi å tilrettelegge for uorganisert aktivitet. Spillerne dusjer unntaksvis på idrettsanleggene etter kamp, og møtes sjeldent på løkka. Leksekafé er et forsøk på å skape nye sosiale arenaer, slik at flest mulig driver med fotball lengst mulig.

Sitter mener sosiale møtepunkt  som Astors leksekafé bør være en del av  begrepet «kvalitetsklubb».

En betegnelse fotballforbundet benytter som skal sikre et løft i norsk fotball når det gjelder kompetanse, organisasjon, aktivitet og verdier.

Sportslig oppside

På tross av vektlegging på det sosiale, tror hun at leksekafeen også har en sportslig oppside.

– Skal du bli god på banen, må du henge på løkka, også utenom de faste treningstidene.

Som flere andre har Sitter registrert stor variasjon i den uorganiserte bruken av  kunstgressbaner i de forskjellige bydelene.

– Kanskje kan leksekafé gjøre det mer attraktivt å henge sammen med kompiser på banen, utenom de organiserte treningstidene.

Skal være lystbetont

Nora Sitter er doktorgradsstipendiat og kan derfor justere tidsplanen for å stille som ”matmor” på mandager.

– Vi håper flere voksne kommer på banen, slik at leksekafeen ikke blir personavhengig, sier Nils Jørgen Steigedal som er parhest i lag med Nora.

Det de derimot ikke ønsker er vaktlister og et press for å stille opp. Tiltaket skal være lystbetont.

– Leksekafeen fungerer også som en gulrot for å få spillerne til å møte på trening. Dessuten et alternativ til å sitte hjemme alene etter skoletid, ofte foran PC’en eller Playstation. Her får de mat, og voksne er til stede, sier Steigedal.

Penger til innkjøp av matvarer har de fått sponset via bedrift hvor foreldre til en av klubbspillerne jobber.  Budsjettet ligger på cirka 1200 kroner i måneden.

Investering for fremtiden

– Leksekafeen kan kanskje  være et eksempel til etterfølgelse for andre lag i Astor. Uansett viser det potensialet i å utnytte fasilitetene her på klubbhuset.

Steigedal og Sitter håper at tilbudet kan fungerer som en investering i framtiden til ungene på laget.

– Forhåpentligvis vil denne møteplassen være med å gi de et nettverk, samt en tilhørighet når de skal inn i ungdomstiden, sier Nora Sitter.

Leksekafé er et forsøk på å skape nye sosiale arenaer, slik at flest mulig driver med fotball lengst mulig.
Nora Sitter

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Det sa arbeidsminister Robert Eriksson (FrP) i forbindelse med et møte som nylig ble avholdt i regi av Næringsforeningen i Trondheimsregionen og NHO Trøndelag under headingen «Best før, eller holdbar til? Om seniorer og erfaren kompetanse i arbeidslivet».

Utvikling

Arbeid for eldre. – Vi må åpne døren videre og bredere for de som ønsker å fortsette yrkeskarrieren, mener arbeidsminister Robert Eriksson (FrP).

Byavisa pratet med arbeidsministeren om hvordan han så på mulighetene for gruppen som han definerte som «moden arbeidskraft.»

–  I dag sier hele 13 prosent av de som er 70 år eller eldre at de fremdeles har lyst til å være en del av arbeidslivet. Vi må lytte til dem. Det er en stor og ressurssterk gruppe som vi må ta bedre vare på enn vi gjør i dag.

–  Er det en utvikling som vil forsterke seg i årene som kommer?

– Det er det all grunn til å tro. Jeg opplever at stadig flere eldre som jeg møter, ønsker seg en tilknytning til arbeidslivet på en eller annen måte. Nå er det viktig å understreke at mennesker som har nådd pensjonsalder skal få nyte pensjonstilværelsen hvis de vil det. Mitt poeng er at vi må åpne døren videre og bredere for de som ønsker å fortsette, sier Eriksson til Byavisa.

 Jeg var pensjonist  sju  år. Og det var fryktelig kjedelig.
Astrid Nøkelby Heiberg

For tilfeldig

Han mener at å si opp en arbeidstaker bare fordi de har nådd en hvis alder, er en svært lite verdig utgang på et langt arbeidsliv.

– En på 70 kan være minst like sprek som en på 60. Å sette en øvre aldersgrense blir altfor tilfeldig.

– Ser du noen forskjeller på privat og offentlig sektor i så måte?

– Begge har utfordringer, men offentlig sektor er nok mer stivbent. Vi må passe oss så vi ikke får et A og et B-lag blant pensjonister her. Mulighetene til å utvide yrkeskarrieren må være rettferdig uavhengig av bakgrunn, sier han til Byavisa.

Inkluderende

Regjeringen og Eriksson la nylig fram et forslag som vil lempe på adgangen til midlertidig ansettelse. Forslaget er i hovedsak rettet mot unge mennesker slik at de lettere får muligheten til å prøve seg i arbeidslivet. Eriksson mener at forslaget også vil gjøre det enklere for eldre å fortsette eller komme tilbake til arbeidslivet.

Kvier seg for voksne søkere

– Jeg ønsker en adgang til midlertidig ansettelse i ni eller tolv måneder uten vilkår, men med begrensninger for å hindre misbruk, sier Eriksson som mener det vil føre til et mer inkluderende arbeidsliv.

– Det er dessverre en kjent sak at mange arbeidsgivere kvier seg når det er en godt voksen søker til en fast stilling.

– Kan vi få i pose og sekk – både flere gamle og unge i arbeid?

– Vi ser at de landene som har høy sysselsetting blant eldre også har lav arbeidsledighet blant unge. Det er ingen motsetning, avslutter han.

Bare et tall

–  Jeg var pensjonist  sju  år. Og det var fryktelig kjedelig. Det sier Astrid Nøklebye Heiberg (78), tidligere psykiater, nå profilert statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet. I likhet med arbeidsminister Robert Eriksson er hun svært opptatt av eldres rettigheter i arbeidsmarkedet.

– Arbeid er helsebringende rett og slett. Både for kropp og hode. Det å få ta del i det vanlige samfunnet betyr så uendelig mye for mange. Jeg tror stadig flere seniorer opplever det som blodig urettferdig å bli diskriminert bare på grunn av et tall, understreker hun.

Hun mener verden har forandret seg og at arbeidslivet må følge ettter.

– Vi er friskere enn tidligere, og vi lever lenger. Å være pensjonist i 30 år er det nok mange som ikke engang orker å tenke på, mener hun.

En på 70 kan være minst like sprek som en på 60. Å sette en øvre aldersgrense blir altfor tilfeldig.
Robert Eriksson

Bingobransjen utbetaler mer enn 250 millioner kroner årlig til drøyt 3 200 foreninger rundt om i landet, og er med det den bransjen som generer frie midler til flest lokale samfunnsnyttige formål i Norge. Små og store frivillige organisasjoner drar nytte av disse midlene, og blant de som er avhengige av den økonomiske støtten er Ranheim Fotball.

Les også: Fikk bingo inn med morsmelka

Brynjar Aune, daglig leder i Ranheim Fotball, sier at midlene fra bingobransjen gjør at de kan sikre et svært godt aktivitetsnivå i sitt rekrutteringsarbeid i klubben. Dette vil igjen være med å bidra til å motivere spillere, og gi Ranheim som klubb mulighet til å få frem flere lokale spillere.

Kjærkomne penger

– Vi har en rekruttsatsing der vi fokuserer på lokale spillere fra Ranheim, og andre bydeler i Trondheim i aldersgruppen 16-19 år, og ønsker å være en naturlig arena for utvikling av disse talentene. Dette innebærer en del kostnader, blant annet til utstyr og kvalitet i alle ledd fra trenere til selve fotballbanen. Støtten fra bingobransjen bidrar til at vi kan ha en vellykket satsning på toppfotball.

Aune applauderer at midlene går til mange små foreninger og dermed er til større nytte for lokalsamfunnet.

– Det som er så bra med støtten de lokale idrettsklubbene får, er at de gir bedre muligheter for at små lag og klubber kan drive den gode utviklingen. Dette er kjærkomne penger for et hvert idrettslag.

De siste årene har det vært en jevn nedgang i utbetalinger fra bingo til de lokale foreningene. Ranheim Fotball mottok 135 417 kroner i tilskudd fra bingonæringen i 2013, men Aune sier de frykter nedgangen i bidragene.

– Vi i Ranheim fotball har hatt relative stabile utbetalinger. Men skulle tilskuddet bli vesentlig mindre fremover,  vil det være trist. Det kan ende med at vi må begrense aktivitetsnivået, eller må skru opp treningsavgift ytterligere for å kunne opprettholde den kvalitet og satsning som vi ønsker.

Drøyt 1482 idrettslag og klubber mottar mer enn 128 millioner kroner årlig fra bingo. Bingoinntektene er en av de viktigste inntektskildene for de lokale idrettslagene og klubbene i Norge.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– I sommer ble vi røykfrie, sier Gørill Ervik i det romslige og lyse lokalet i Prinsens gate.

– Ja, der er ikke så mørkt her som det kan blir fremstilt, smiler hun.

Les også: Bingo styrker idretten

Ervik fikk bingo så å si bingo inn med morsmelka. Faren hennes startet Max Bingo i 1991. Da var hun 16 år og ofte med ham på arbeid.  Nå er hun markedsansvarlig for Max Bingo som har fire avdelinger i Trondheim, samt en på Melhus. Til sammen har Max Bingo 11 avdelinger fordelt over hele landet.

– Jeg blir rørt når jeg får høre hva pengene fra bingoen betyr for de ulike lag og foreninger. Foreningen for brystkreftopererte, Idrettslaget Trond, Nardo Fotballklubb og Sør-Trøndealg smerteforening er noen av de som mottar penger fra avdelingen ved Prinsen.

– Med tilskudd fra oss kan kanskje idrettslagene klare seg med lit mindre dugnad fra ellers travle småbarnsforeldre, sier Ervik.

Byavisa tok turen til det nyoppussede lokalet i Prinsens gate en tirsdag formiddag. Inne sitter noen få og spiller bingo. Ifølge Ervik er ikke det et tegn på at det er blitt mindre populært å spille bingo. Besøkstallet varierer hele tiden.

Spiller med hele landet

Samtidig spiller de som er her med mange andre, da bingoen samkjører med avdelinger rundt omkring i landet. Også bingoene har utviklet seg i takt med den digitale tidsalderen. Her «trykkes» det på digitale skjermer lik iPader, bare større og tallene ropes opp bingoverten som kan sitte hvor som helst i landet.

En av damene som er på bingo denne tirsdagen kommer bort til bordet. Hun ønsker å være anonym.

– Er det fordi du skjemmes overover at du går på bingo?

– Nei, for all del. Jeg vil bare ha det som mitt eget lille fristed. Det er så avslappende på bingo. Her sitter jeg alene og tar en kopp kaffe. Noen ganger spiller jeg for fem kroner, andre ganger kanskje 10, sier den godt voksne kvinnen som har hatt glede av bingo i 20 år.

Vant gavekort

Første gang hun var på bingo, var sammen med farmoren, minnes hun.

– Da vant vi alltid gavekort, aldri penger, minnes hun.

Hun synes det er bra at bingoen støtter mange gode saker, men tror ikke så mange er klar over det.

Selv har hun vunnet tre store premier i løpet av «bingokarrieren», men bedyrer at det ikke er jakten på den store premien som lokker henne til bingoen i Prinsens gate.

– Jeg har jo gått her så lenge, at jeg kjenner jo også de som jobber her, sier hun og smiler mot Gørill Ervik. Bingoen blir nesten som hjemme, sier hun før hun går ut for en røykepause.

– Nei, det gjør meg ingenting at bingoen er blitt røykfri. Det fører jo bare til at jeg røyker mindre, ler  hun.

Ifølge Ervik er det en ulik kundegruppe som gjester bingoen.

– Vi har også studenter her som synes det er noe nostalgisk over det å gå på bingo.

Også hun tror at mange opplever bingoen som et fristed, de kan ta en gratis kaffe og koble av fra hverdagen.

Støtten fra bingo-bransjen bidrar til at vi kan ha en vellykket satsning på toppfotball.
Brynjar Aune

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Sindre Sæther og Tan Nguyen var en av dem vi traff under vår ferd på Maker Fair på Torvet siste helga i august. De går begge på Huseby ungdomsskole, og har hatt faget «Teknologi i praksis» som valgfag. Der fikk de i oppgave å lage et QuadCopter.

– Det er på en måte som et slags minihelikopter, forteller Sindre.

QuadCopterne var populære under festivalen, og flere var imponerte over arbeidet niendeklassingene hadde gjort.

Maker Faire er et familievennlig arrangement med oppfinnelser, kreativitet og ideer, og en feiring av gjør-det-selv bevegelsen. Det er en plass hvor folk viser frem hva de har laget, og deler hva de har lært.

Målet med Maker Faire er å underholde, informere, bygge relasjoner og utvikle dette miljøet.

Stor suksess

Maker Faire-festivalen var en suksess, spesielt for makerne eller skaperne som stilte ut både minihelikopter, el-sykkel og egenproduserte hodeplagg.

Torvet fylt med boder og stands. Store og små presenterte egenproduserte produkter. Det ble tatt godt i mot av besøkende.

Kristoffer Stork studerer Master i Instrumentering ved HiST, og ble for to år siden frelst da han bygget sin første el-sykkel. Under Maker Faire viste han frem hans tredje prototype, med både lys og e-merking på hele sykkelen.

–  Det er Norges raskeste el-sykkel! Den går fra 0 til 45 km/t på tre sekunder, og vi har kalt den Frankenstein, forteller studenten.

Rekker 10 mil

El-sykkelen har ikke bare en høy toppfart, den har også en rekkevidde på hele 10 mil.

– Vi har jobbet med lys nå, og har e-merking på alt for å få den godkjent. Vi skal på biltilsynet for å prøve å få skiltet den som en moped, sier han.

Da Kristoffer jobbet med sin første el-sykkel, ble han overrasket over hvor kraftig den kunne bli, og etter at han vant idé-konkurransen HiST Gründerstipend i år, eskalerte interessen for å utvikle el-sykkelen ytterligere.

– Da fikk jeg Leiv Eiriksson og Innovasjon Norge inn som rådgivere og samarbeidspartnere. Så nå har vi kastet oss ut i dette for å vise frem hva vi har. Det er veldig morsomt å vise frem når interessen har vært så høy, forteller han.

Kreative hodeplagg

På Maker Faire finner du ikke bare produkter som er produsert med teknologi. Katrine Arnesen startet i 2011 Pamfilus by Katrine, og produserer blant annet selvsydde hodeplagg og pannebånd. Grunnen til at hun startet opp, var interessen for sying og håndverk.

– Jeg har vært ute å funnet både design og stoff selv. Det var gøy å starte opp for seg selv, og responsen har vært veldig god, forteller hun.

Det er Norges raskeste el-sykkel! Den går fra 0 til 45 km/t på tre sekunder.
Kristoffer Stork

Kraftig sykkel. Kristoffers
el-sykkel akselererer opp til 45 km/t på tre sekunder.

Flerfarget. Katrine Arnesen liker mønster, og har brukt flere fargekombinasjoner på produktene.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Som Norges største idrettsforbund med over 400 000 medlemmer har vi et stort samfunnsansvar. Når man blant annet vet at dagens 15-åringer beveger seg mindre enn 80-åringer, og at inntaket av usunn mat er alt for høyt, er det naturlig at Norges Fotballforbund er en pådriver i kampen for et sunnere Norge. Målet er selvsagt at alle landets fotballklubber skal hjelpe oss med dette, men i første omgang har vi plukket ut 55 dedikerte klubber, inklusive Kolstad, til å være våre Bendit-ambassadører, sier generalsekreær i Norges Fotballforbund, Kjetil Siem.

Odd-Bjørn Hjelmeset, sponsorsjef i BAMA følger opp.

– Det er viktig å huske at det barna lærer i tidlig alder tar de med seg videre i livet. Dette inspirerer til gode matvaner, sier Hjelmeset.

Herlig dugnadsånd

– Vi er stolte over å bli utnevnt til Bendit Ambassadørklubb av Norges Fotballforbund. Kvaliteten og rammen rundt arrangementet er viktig for oss. Vi er opptatt av å profilere oss som en idrettsklubb som i tillegg til å motivere og legge til rette for lek og fysisk aktivitet, også formidler sunne kostholdsvaner, sier arrangementsansvarlig i Kolstad, Bjørn Aage Johansen.

- Våre medlemmer stiller gladelig opp for klubben. I år er over 80 små og store frivillige i sving, blant annet med М kutte over 500 kg frukt som skal selges i kioskene, fortsetter Johansen.

Storfint besøk

Rosenborgs Alexander Sњderlund skal besøke turneringen, og landslagsspilleren gleder seg til å se alle barna i aktivitet.

– Jeg har selv mange gode minner fra slike store arrangementer. Stemningen, spenningen og kameratskapet gjør at man alltid yter litt ekstra. Det jeg liker spesielt godt med Benditarrangementene, er at det tilbys frukt, grønt og andre sunne varer, noe det var lite av på idrettsarrangementene da jeg var liten. Det er viktig at unge lærer at fysisk aktivitet og et sunt kosthold hører naturlig sammen om man ønsker å komme noen vei – enten det er å  skolen eller idrettsbanen, sier Søderlund som vil skrive autografer og dømme noen kamper.

I tillegg kommer Liantunet og Inge Johnsen på besøk. De skal friste og inspirere både spillere og tilskuere med deilige smaksprøver, og ser frem til  å diskutere mat og dele ut oppskrifter til store og små.

– Med andre ord kan vi love en underholdende helg for alle som kommer, avslutter Johansen entusiastisk.

–  Fra årskiftet 2014/15 står vi uten lokaler til vevene våre.

Lederen i Heimdal Husflidslag Inger Grefstad er oppgitt.

– Dette er en forferdelig situasjon å havne i. Vi har 11 store vever som vi må  å ha i faste lokaler.

De har fått tilbud fra Trondheim Kulturnettverk,  som de er medlem av, om lokaler i korridoren på Tiller Velferdssenter.

– Men der blir det umulig å ha vever stående der. Det er store kostbare vevstoler det er snakk om, og vi er redde for at de skal bli ødelagt hvis alle og enhver får tilgang til dem.

100 medlemmer

– Vevstua vår er husflidslagets største aktivitet. Vi har per i dag omlag 100 medlemmer, som er mer eller mindre aktive. Det er 25 medlemmer som til enhver tid gjør en stor innsats for å holde vevstua i drift.

Medlemmene vever på skift.

– Lederne er til stede hver tirsdag kl 1800 for å veilede vevere, samt å organisere hvilken vev de ønsker å veve på. Når en vever er ferdig, gir vedkommende beskjed til nestemann på lista, slik at veven ikke blir stående ledig.

Vevstua holder også kurs i veving, og oppsetting av vev. I høst blir det kursing i blant annet «skinnfell-kurs», basert på saueskinn og egenvevde åkle. Det behøves ingen forkunnskaper for å lære seg å veve, og alle er velkommen på vevstua.

Håndverkstradisjon

Flere av veverne har møtt opp på vevstua, denne kvelden. De samtaler ivrig seg i

mellom, og er skjønt enige i at det viktigste nå, er at denne gamle

håndverkstradisjonen som har overlevd i mange år, ikke går tapt.

– Det er ikke mange som driver med veving i dag. Flere skoler har lagt ned veving som linjefag. Vi ser absolutt viktigheten av å bringe denne tradisjonen videre.

Skjoldehamndrakt

Medlemmene i Heimdal Husflidslag, forteller at det meste kan veves; interiørtekstiler, klær, duker, babytepper, putetrekk, sengetepper og mye mer.

–  Jeg vever historiske plagg, og holder nå på å rekonstruere et draktfunn fra vikingetiden. Det er skjoldehamndrakten fra om lag år 1050, som regnes som norges eldste bevarte klesdrakt.

Husflidslagets yngste medlem, Magnhill Odinsdottir (25), er en ivrig vever.

– Jeg lærte å veve fra min bestemor i Målselv, som var vevlærer.

Odinsdottir utrykker sin begeistring for faget, og ønsker flere ungdommer velkommen.

Leder Inger Grefstad, sier seg enig.

– I tillegg til at det er en morsom hobby, er det også veldig sosialt. Vi møtes på tvers av alder og lærer av hverandre. Ved veven får vi ut både glede og frustrasjon. Det er terapi.

– Men først og fremst trenger vi et et fast lokale å være i. Vi kan ikke ha midlertidige plasser, slik at vi må flytte store tunge vevstoler fra sted til sted. Vi trenger å være på ett fast sted, og de fleste av oss har heller ikke plass til vevstolene hjemme.

Grefstad presiserer at det er viktig at de får holde til i Heimdalsområdet, der de hører hjemme.

Tradisjonen ved like

–  Vi spør oss om hvilken bredde i fritidsaktiviteter ønsker kommunen å tilby beboerne i lokalsamfunnet heimdalsområdet, som omfatter Kattem, Heimdal, Saupstad, Lundområdet, Tiller, Rosten, Hårstad, Sjetnemarka, Kroppan og Flatåsen. Ikke alle kan springe i marka, noen må holde vevtradisjonen ved like også, mener Grefstad.

Hun opplyser at husflidslaget trenger låsbare lokaler på om lag 60 kvadratmeter.

– Vi oppfordrer kommunen, næringslivet og private til å kontakte oss om aktuelle lokaler.Heimdal Husflidslag feirer 35 år 16. oktober. Vi  håper vi har gode nyheter til da, smiler Grefstad.

Flere skoler har lagt ned vevingsom linjefag.
Inger Grefstad

Vil hit. Heimdal husflidslag ønsker seg inn i dette verneverdige bygget på Breidablikk.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Svært mange barn har en eller annen gang magesmerter. Ofte er årsaken forstoppelse eller irritabel tarmsyndrom med forstoppelse, sier overlege Anders Lindgren ved St. Olavs Hospital.  Han holder foredraget «Alle barn har vondt i magen» under en fagdag om barne- og ungdomshelse ved Kunnskapssenteret fredag 19. september.  Ifølge Lindgren henvises fem til 10 barn og unge per uke til St. Olavs med nettopp kronisk forstoppelse eller irratabel tarmsyndrom.

–   Kan det at barn eventuelt kvier seg for å gå på toalettet på skolen være en medvirkende årsak til obstipasjon? Er gode toalettforhold på skolen viktig i denne sammenhengen?

– Toalettfasilitetene på skolen er helt klart en medvirkende faktor til forstoppelse, sier Anders Lindgren.

Barnesykepleierforbundet har også engasjert seg i problematikken, og ønsker å bidra til at denne saken nå løftes frem.

– Vi ser det samme som Lindgren peker på, sier nestleder i Barnesykepleierforbundet, Mads Bøhle.  Han mener den hyppige forekomsten av forstoppelse skyldes at barn kvier seg for å gå på do på skolen.

Appelerer til skolene

Han er glad for at temaet  belyses på en fagdag som omhandler barne- og ungdomshelse .

– Det er et viktig tema å sette fokus på, slik at ting kan forbedres, sier Bøhle som mener mageproblemene kan forebygges ved at blant annet skolene selv har større oppmerksomhet rundt det.

Ifølge Bøhle  lar barn være å gå på toalettet i friminuttet, fordi de er redde for at noen skal høre eller se dem på grunn av utformingen av toalettfasilitetene. Han understreker at det er viktig at de får sitte i ro og fred på toalettet – slippe stress rundt dobesøket.

Tid på toalettet

– Noen trenger kanskje også mer tid på toalettet, kanskje opp til en halv time. Da er det viktig at de får bruke den tiden, sier Bøhle som også mener elevene bør få gå på do utenom friminuttene – og gå hyppig på do hvis de har behov for det.

Ifølge ham er de ideelle doforholdene på en skole båser som er lukket fra gulv til tak, slik at ingen kan ha mulighet til å se inn eller høre den som er på do.  Bøhle anbefaler blant annet lærerne å la barna gå på do i timen, og bruke den tiden de trenger for å gjøre fra seg.

– Vil dere be skolene skjerpe dorutinene?

– Jeg vil heller si at det er viktig at både lærere og foreldrehar fokus på gode toalettrutiner. Har man vondt i magen, må man få gå på do på skolen. Har man gode rutiner på det, vil det også øke både trivselen, velværen og følelsen av mestring på skolen. I tillegg minskes faren for forstoppelse.

Han oppfordrer både politikere og arkitekter til å legge til rette for gode toalettforhold når de bygger nye skoler.

– Det er god investering, mener Bøhle.

– Lytt til barna når de sier de har vondt i magen, oppfordrer han.

Nå ut med info

Også forsknings- og fagutviklingssykepleier Kirsten Aune Walther ved St. Olavs forteller at utgangspunktet for fagdagen var at de ønsker å nå ut med informasjon hovedsakelig til fastlegene om pasientforløp for barn og ungdom med kronisk forstoppelse.  St. Olavs mener at mange barn kunne sluppet henvisning til sykehus – og blitt behandlet av fastlegen. Både fastleger og helsesøstre er invitert til fagdagen. Også Walther tror  at man både kan forebygget tilfeller av forstoppelse ved å gjøre doforholdene ved skolene bedre.

Bør ikke være åpning

– Hvis for eksempel doen er skitten, kan barn kvie seg for å gå på do. Også det at det er mange andre inne på doen samtidig, kan gjøre det verre å gjennomføre dobesøket. Det bør heller ikke være åpning på doen over eller under døren, slik at andre elever kan kikke inn eller høre hva som skjer, sier Walther.

Hun sier det er vanlig at mange elever holder seg til de kommer hjem, noe som sammen med andre faktorer, kan være en medvirkende årsak at så mange barn plages med forstoppelse.  Hun peker også på at det kan ta tid før foreldrene forstår at barna har forstoppelse – da dette er et tema barn ofte ikke liker å snakke om.

– Symptomer på forstoppelse kan også være at barnet har tynn avføring og problemer med å holde seg, peker Walther på.

Bygger ikke «spanskvegger» lengre

– Bruk av offentlige toaletter vil for mange elever oppleves som klart vanskeligere enn bruk av toalett i eget hjem.  Alle skolebygg er godkjent ut fra de krav som forskrift til miljørettet helsevern stiller blant annet til akseptable toalettforhold.

Det sier rådgiver Brage Risstad i Rådmannens fagstab i en kommentar til at  fem til ti barn og unge i uka henvises til St. Olavs med forstoppelse, og at eksperter mener at toalettfasiliteter er en helt klar medvirkende årsak til det.

– Det kan være flere årsaker til at elever vegrer seg for å bruke toaletter på skolene. Problematikk kan være knyttet til om elevene føler de kan være uforstyrret på toalettet. I skolene er det fortsatt toalett med «spanskvegger»  – vegger som ikke går helt ned til gulv og heller ikke opp til tak. Ved  slike toalett har andre mulighet til å se over eller under veggene og inn i toalettrommet, peker Risstad på.

«Grisete» toaletter

Han forteller også at de har fått melding om at elever greier å åpne andre toalettdører utenfra. Av sikkerhetsmessige grunner er det et spor i vridersystemet slik at døren kan åpnes ved behov.

– Begge disse problemene har mer med andre elevers adferd å gjøre enn med selve toalettet, sier Risstad.

–  Et tredje forhold kan skyldes at elevene ønsker å benytte toalett i undervisningstida fremfor i pausetida. Det er ulike rutiner på skolene om lærerne tillater at elevene går på toalettet i timene.Et siste forhold kan skyldes at det med så mange brukere ofte kan bli litt «grisete» på toalettene, og at noen elever kan av den grunn vegre seg for å bruk disse.

– Har Trondheim kommmune ved rådmannens fagstab fokus på dette temaet?

– I alle nybygg og rehabilitering av skolebygg bygges det flere desentraliserte toaletter rundt omkring i skolebygget – mot tidligere når det var store sentraliserte toalettanlegg.  Alle toalett utformes som egne rom med vask. Alle toalett har vegghengt toalett og flis på gulv og vegger og slik sett en god standard. Renhold av toalettene er også høyt prioritert.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Også rektor Maj-Britt Kartum ved Ranheim skole melder om «flotte toalettforhold» ved den nye skolen.
– Elevene går på toalettet etter avtale med voksne. De er borte den tiden de trenger for å gjøre seg ferdig på toalettet, sier Kartum.
Og det er virkelig bra toalettforhold ved den nye skolen som ligger helt ned i fjæresteinene på Ranheim. Toalettene er egne rom, som du kan sitte helt i fred.
I tillegg har skolen innført en ordning med «dokort», som fire elever på fjerde trinn ivrig viser frem da Byavisa er på besøk.

Viser lillefingeren
Ni-åringene har fire dokort. Det er fordi de 98 elevene har fire toaletter tilgjengelig.
– Vi ser om det er et ledig dokort. Da viser vi et tegn, sier Mina Hovind og viser Byavisa lillefingeren.
– Hvis det ikke er ledig dokort, må vi vente til det blir ledig, legger hun til.
Mina liker ikke å låse når hun er på do. Derfor henger hun dokortet på håndtaket utenfor toalettet.
– Da ser andre som kommer at det er opptatt og da kommer de heller ikke inn, forteller hun.

Ikke sammen på do
Kontaktlærer Torunn Riiber er fornøyd med ordningen.
– Med 98 elever på trinnet, slipper vi med dokortene at det blir opphopning av elever som skal på do. Før var det også ofte slik at elever ønsket å gå sammen på do. Det kan de ikke, noe de ikke kan med denne ordningen. Med dokortene lærer de seg også det å vente til andre er ferdige og på at det blir deres tur. Det fungerer veldig bra, smiler læreren.
Ranheim skole har også ifølge Riiber vært oppmerskomme på det at enkelte elever også av ulike årsaker kan grue seg til å gå på do, for eksempel hvis de har problemer med magen. Med dokortene mener Riiber at de også gjør det lettere for disse elevene.

Rektorene svarer

Byavisa har spurt 19 rektorer ved barneskolene i byen om hvordan de vurderer toalettforholdene ved sin skole. 12 har svart. Vi stilte følgende spørsmål: 

– Hvordan vil du beskrive toalettforholdene ved din skole?

– Er det avlukker slik at elevene ikke trenger å være redd for at medelever «hører» eller ser dem?

– Har dere rutiner på når elevene får lov til å gå på do? Får de for eksempel lov til å gå på do i timen – og hvor lenge får de lov til å være borte?

– Har toalettforholdene vært et tema ved deres skole?

Per G. Winterbottom,
Okstad skole: 

– Vi har  gode toalettforhold, circa  18 elever per toalett. Det er avlukke og vask på hvert toalett – lett tilgjengelig for hvert trinn. Medelever trenger ikke se eller «høre» – med unntak av de som eventuelt synger på do – og som vi har opplevd. Elevene får gå på do når de har behov. Lærere/barne- og ungdomsarbeidere/assistenter vurderer den enkelte elev og følger opp om «unaturlig» tid/antall ganger oppstår. Toalettforhold er enkelte ganger et diskusjonstema. Hovedsakelig dreier dette seg om at det kan være noen som «har det artig» med å banke på døra. Allikevel vil jeg hevde at det er god kontroll/oversikt – og at elevene – eventuelt foresatte -  er flinke til å ta det opp med «læreren».

Hilde Klungsøyr,
Flatåsen skole: 

– Ja, det er avlukker på doene, og de får gå på do når de må. De må komme tilbake med en gang.Toalettforholdene har vært et tema, men utbedringer er gjort.

Arne Gravanes,
Hårstad skole:

– Her er toalettene egne rom med låsbar dør.  Vi har rutiner, elevene får gå på do også i timene og får bruke den tiden de trenger. Kun i spesielle tilfeller lages det restriksjoner og da fordi det er behov for det. Det eneste som har vært et problem, er at gutter på de minste trinnene innimellom har problemer med å treffe og at mye søl på gulvet i perioder har vært en utfordring.

Sissel Thoresen Buch,
Lilleby skole:

– Lilleby er en gammel skole med tradisjonelle lokaler. Elevtoalettene har som på skoler og offentlige steder flest, atskilte avlukker uten innsyn,  men er ikke helt lydisolert.  I tillegg finnes det et enkelttoalett i hver etasje som er både lydtett og innsynsfritt, med handicapstandard. Elevene oppfordres til å benytte toalettet i friminuttene, men de får selvsagt gå i timen ved behov. Toalettforholdene er et tema som jevnlig tas opp til drøfting, det være seg vedlikehold, renhold, tilsyn mv. Toalettene skal være rene og ryddige og ha godt vedlikehold. Personalet skal sikre tilsyn, slik at lokalene oppleves trygt å benytte.

Eva Elisabeth Belboe,
Stavset skole: 

– Alle toaletter på skolen er lukkede rom med egen lås. Elevene får gå på do dersom de sier fra at de må. De får være der til de er ferdige. Toalettforholdene taes jevnlig opp i  FAU og elevråd, slik at vi får lagt til rette på best mulig måte.

Lars Kvendbø,
Hoeggen skole:

– Vi har nye toaletter med ordentlige avlukker.  Elevene skal fortrinnsvis gå på toalettet i friminuttene. Men skulle det være prekære behov,  får de gå i timene. I og med at vi fikk nye toaletter i fjor, er ikke dette noe tema, da da vi er meget fornøyde.

Elin Østgaard,
Nardo skole:

– Vi har fortsatt «ny» skole og har gode toalettforhold, heldigvis!

Arne Gravanes,
Hårstadskole: 

–  Ja, her er toalettene egne rom med låsbar dør. Vi har rutiner, elevene får gå på do også i timene og får bruke den tiden de trenger. Kun i spesielle tilfeller lages det restriksjoner og da fordi det er behov for det. Det eneste som har vært et problem, er at gutter på de minste trinnene innimellom har problemer med å treffe og at mye søl på gulvet i perioder har vært en utfordring.

Aida Irene Bye,
Berg skole

– Toalettene som er beregnet til 1. og 2. trinn er i lukkede rom, slik at ingen ser og hører dem. Fra 3. trinn benytter elevene toalett som er åpne under døra. Elevene får som hovedregel gå på do i timen, hvis de har behov for det. Det vanlige er at man unngår at flere barn i klassen går på do samtidig. Er en ute, må neste vente til førstemann kommer tilbake. Det finnes ikke noe bestemmelser på vår skole om hvor lenge et barn får være borte i forbindelse med toalettbesøk. Men som ellers; hvis barnet er for  lenge borte, vil en voksen på trinnet lete etter barnet. Toalettforholdene er viktige på en skole, og vi er innom flere tema vedrørende de gjennom året, som jevnlig renhold, muligheten for å låse og sitte i fred uten at andre kan «dirke/vri åpen» døra. Vi sørger hele tiden for  at en sikkerhetskopp av plast er skrudd fast utenpå låsen på utsida, slik at åpning fra utsida ikke er mulig. Vi har også påpekt slitasje i gulvbelegg og generell vond lukt, spesielt på guttetoalettene. Jentetoalettet i hovedbygget, fellestoalettet, skal bygges om i høst.

Jan Larsen Tilset,
Nidarvoll skole:

– Ut i fra alderen på bygningsmassen har vi hatt et grei vedlikehold på toalettene. Utfordringen er at enkelte av brukerne kan synes å ha utfordringer i å treffe skåla, eller at enkelte griser til. Toalettstandard og oppfølging er et tema som ofte er oppe i forhold til huseier Trondheim Eiendom, og jeg synes de har tatt tak og forestått vedlikehold ved behov. Vi har ulike bygninger med ulike løsninger. De fleste toalettene er helt avstengt, mens to har dører der en kan se over hvis en er 2.20m høy. Elevene går på do ved behov, også i timene. Hver lærer vurderer lengden på disse turene ut fra sin kjennskap til elevene. Elevene oppfordres til å benytte toalettene mest mulig i friminutt.Toalettforholdene er ofte tema når vi går over bygningsmassen, og er et fast tema der elevene svarer på spørsmål om dette i den årlige elevundersøkelsen som kjøres på 5.-7.  trinn hvert år.

Åge J. Holberg,
Romolslia skole:

– Her er de fleste toaletter «tette» fra gulv til tak.  I fjor ble alle klosetter skiftet ut.  Elevene får anledning til å gå på do når de har behov for det, men barna anmodes om å benytte seg av friminutta.  Elevene ved Romolslia er disiplinerte og bruker ikke unødig tid på toalettet.  De prioriterer heller å være der kunnskap formidles, nemlig i undervisningsareala.Vi har god dialog med renholdspersonalet som påser at toalettene  er rene og innbydende.  Skolens arbeidsmiljøgruppe setter årlig fokus på det fysiske miljøet ved enheten.  Her deltar også representanter for elevrådet, og de får da blant annet uttale seg om toalettforholda.  Ellers gjennomføres det en årlig elevundersøkelse som viser om elevene er tilfredse med doforholda ved skolen.

Kjerstin Eithun Vang,
Rosten skole: 

– På Rosten er toalettene i tilknytning til garderobene for de enkelte trinnenen. Det er ordentlige avlukker på alle toaletter. Mellomtrinnet oppgradert i høst.

Vi har rutiner på at elevene  får lov til å gå på toalettet i timen, men må spørre eller gi tegn. De går enkeltvis, og blir «etterlyst» hvis de blir for lenge borte.Toalettforholdene har i liten grad vært tema de siste årene. Har vært tema i tilknytning til at det har vært stappet papir i toalettene, vannsøl og lignende.   Anser forholdene for å være gode.

Byavisa har ikke lyktes å få svar på våre spørsmål angående toalettforhold fra følgende skoler: Byåsen, Eberg, Kattem, Sjetne, Stabbursmoen og Sverresborg. 

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Filmen er en komedie satt til travmiljøet. Vi møter skuespillerne på Leangen travbane. En bamseklem fra Atle Antonsen, en gangsterhilsen fra Odd-Magnus Williamson og et håndtrykk fra Edward Schultheiss.
– Dette er en gangsterkomedie, og historien og manuset er så bra, sier Schultheiss, som er kjent fra sin rolle i tv-serien Himmelblå.
– Å spille i denne filmen har vært utrolig gøy. En deilig utfordring. Jeg måtte forandre meg så innmari, og barberte måne og la på meg 13 kilo. I tillegg hadde jeg en stygg bart, og måtte dusje hver gang jeg spiste makrell i tomat, sier hovedrolleinnehaver Edward Schultheiss.

Liker slike barter
Atle Antonsen er uenig. – Jeg liker slike barter, sier han og er imponert over bartveksten til Edward. Odd-Magnus Williamson nikker.
Alle tre spiller i Jakten på Berlusconi som hadde norsk kinopremiere 12. September, sammen med blant andre Morten Ramm, Henriette Steenstrup, Bjørn Floberg og Jon Øigarden.

Gangsterkomedie
Edward Schultheiss spiller den smålubne travkusken Bjarte lem som ikke lenger får de gode hestene, og i desperasjon må ty til fusk for å betjene stor gjeld. Et mislykket dopingforsøk ender med kidnapping av premiehesten Berlusconi, og jakten er i gang.

– Jeg har en åttende sans
Atle Antonsen spiller karakteren Dyret.
– En privatdetektiv som skal forsøke å rydde opp, men som ikke klarer det.
I tillegg er han en testosteronbombe.
– Jeg er en menneskekjenner. Jeg har en åttende sans. Det vil si at jeg kan lukte fra lang ditanse når kvinner ikke har vasket underlivet sitt.
Antonsen mener det er få som klarer å holde en film morsom i mer enn 45 minutter.
– Men det tror jeg vi nå har klart.
Han mener at filmen er den perfekte balanse.
– Nok sex til at far blir fornøyd, men ikke så mye at datter blir flau. En familiefilm.
– Hva kan publikum vente seg?
– Å le.
– Er du nervøs for hvordan filmen blir tatt imot?
– Jeg tar alt personlig.

– Den siste du vil ha som fastlege
Odd-Magnus Williamson spiller karakteren Legen.
– Jeg er dyrlege. Men jeg begynner å utvide repertoaret mitt til mennesker. Jeg er den siste personen du vil ha som fastlege.
– Jo mer elleville karakterene er, jo mer på du ta dem ned – dempe det. Han framsnakker regissør Ole Endresen.
– Han er flink til å sette sammen en god miks av skuespillere. Han presser deg inn i rammer, og utenfor komfortsonen. Vi er veldig stolte av filmen, sier Williamson.

– Stolte av filmen
Regissør Ole Endresen står blant annet bak TV-serier som Team Antonsen, Ut i vår hage og Tre brødre som ikke er brødre, i tillegg til Etaten og oppfølgeren NAV. Han har også regissert episoder av Lillyhammer. Kong Curling (2011) var hans debut som spillefilmregissør.
– Har du fått med at vi er stolte av filmen? spør Odd-Magnus Williamson.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Aalberg Audio lanserer effektpedal gjennom spleiselag

Vi står i Das Boot Studio på Dora i lag med gitarist og frontmann Alex Pettersen fra bandet The South.

– Til vanlig spiller jeg uten sko: Da kan jeg bruke tærne til å vri på knottene mens jeg spiller. Dette åpner opp for andre løsninger, sier Pettersen.

Slipper pinlig retrett.

Oppfinnelsen til Aalberg Audio består av en ledningsbasert effektpedal kalt «Ekko». Dessuten trådløs kontroll under navnet «Aero», som festes på gitaren eller gitarstroppen.

– Jeg finner ofte på noe tull når jeg er på scenen. Befinner meg på feil plass i det lydeffekter skal justeres. Denne nyvinningen gjør at jeg slipper å spurte panisk tilbake til pedalbrettet, smiler Pettersen.

Steve Vai vil prøve.

Lanseringen av trådløs kontroll mellom el-gitar og effektpedal ble lansert i januar under musikkutstyrsmessen NAMM i California . Der kåret magasinet Guitar Player Magazine pedalen til «Favorite Gear Goodies».

– Lydteknikeren til gitarikonet Steve Vai kom innom. Han var svært interessert i å la Vai få prøve konseptet. Siden vi kun hadde med oss prototyper, måtte vi dessverre be han vente til settet i produksjon, forteller oppfinner og initiativtaker bak nyvinningen, Rune Aalberg Alstad.

Her hjemme har blant annet Terje Rypdal visst begeistring for det trådløse konseptet  til Aalberg Audio.

– Vi skal tilbake til NAMM i januar 2015, og håper da å få prøvd ut «Aero» og «Ekko» blant verdenskjente gitarister, sier daglig leder Aleksander Torstensen.

Tråkker vei selv.

Bak gode innovasjon, enten det gjelder mobilapp’er eller daglig hjelpemidler som ostehøvelen, gjelder paradokset om hvorfor ingen har tenkt tanken tidligere? For det må naturligvis være enklere for en gitarist å trådløst justere soundet uten å måtte bøye seg ned, eller tråkke på pedalen…

– Ideen kom under masterstudiet i musikkteknologi. Planen var å gå til aktører som Boss og Fender for å presentere prosjektet. Men gradvis fikk jeg lyst til å gå opp veien selv, sier Aalberg Alstad.

Denne nyvinningen gjør at jeg slipper å spurte panisk tilbake til pedalbretten.
Alex Pettersen, The South

Fra blikkboks til smart design.

Den første prototypen var en romslig blikkboks hvor all teknologi var stuet inn.

– En stor utfordring var å finne underleverandører til hver enkel komponent. Kollega Torkild Indstøy har utviklet software’n og står for all koding, opplyser Rune.

Troen på at ting ville løsne etter at prototype og design var på plass, var feilslått.

– Tempoet sank da vi kom til produksjonsvennlighet.  Det å finne frem til friksjonsfri logistikk frem til ferdig produkt, myntet på sluttkunde. En kneik vi slet med å komme over, sier Torstensen med bakgrunn fra entreprenørskolen til NTNU.

Tostemt med Nordic Semiconductor.

Med på laget har de Nordic Semiconductor; verdensledende produsent av integrerte kretser til bruk i trådløsteknologi, med hovedkontor i Trondheim.

– Samarbeidet med Semiconductor er helt essensielt i utviklingen av vårt produkt. De sørger for siste skrik innen teknologien vi lener oss på. Å ha det firmaet i samme by er unikt, sier Torstensen.

Datachipen, selv hjernen i effektboksen,  er ifølge Aalberg Alstad usedvanlig energigjerrig.

– Batterivarighet er viktig for en gitarpedal. Både Aero og Ekko er oppladbar via usb-kontakt.

Ingen ny Van Halen.

Alex Pettersen ser ut til å ha funnet tonen med effektpedal og den trådløse kontrollen. Vel, egentlig ser han mest opphengt i lydkvaliteten i selv ekko-boksen, og mindre i teknologien.

– Vil denne innretning gjøre deg mer lik Eddie Van Halen i spillestilen..?

– Det fins svært få likhetstrekk mellom meg og Halen. Jeg ser størst bruksområdet de gangene jeg spiller for andre artister. Da kan jeg bare konsentrere meg om gitarspillet. Det gir mer rom for å prøve ut trådløse-konseptet.

Ifølge Torstensen bruker gitarister en liten time for å bli kjent med løsningen.

– Men som sjakk eller poker tar det et helt liv å beherske alle mulighetene dette gir.

Flere pedaler underveis.

Foreløpig tilbyr Aalberg kun en gitarpedal med delay-effekt. I forkant av neste NAMM-messe i California ønsker de å introdusere  flere forskjellige effektpedaler. Muligens en fuzzboks.

– En ting er trådløs kontroll, men parallelt må selve effektlyden være topp.  I det man kan styre flere pedaler med samme fjernkontroll, vil flere se nyhetsverdien i produktet, tror Rune.

I utgangspunktet er det kun Aalberg Audio sine effektpedaler som kan styres med kontrolleren.

Jakter 50000 dollar.

Gründerne bak Aalberg Audio har igangsatt crowdfunding-kampanje som en måte å finansiere volumproduksjon. Målet er å hente inn 50.000 dollar innen 3. oktober, gjennom nettstedet indiegogo.com.

– I dag står nåla på cirka 9.000 dollar. I all hovedsak gjennom salg av vårt trådløse pedalsystem, som interessert kan skaffe seg til sterkt redusert pris så lenge kampanjen varer.

Vil bli verdensledende.

Om ikke stuntet fungerer, har de både en b- og c-plan for å strømlinjeforme produksjonen.

– Kampanjen gir oss viktig markedsføring. Samtidig har vi støttespillere i både Innovasjon Norge og DNB for å få produksjonen opp å stå.

Gründerne har meislet ut strategi for å bli verdensledende innen trådløs teknologi myntet på effektpedaler.

– Å bryne seg på aktører som Boss og Fender er ingen enkel oppgave. Men vi har et godt produkt, og et teknologimiljø rundt NTNU som vi ønsker å utnytte, avslutter Rune Aalberg Alstad.

Lydteknikeren til gitarikonet Steve Vai kom innom. Han var svært interessert i å la Vai få prøve konseptet

Ekko. Effektpedalen er en standard semi-analog delay pedal. Den kan styres som en frittstående effekter pedal eller ved hjelp av aero.

Aero. Fjernkontrollen festes på gitaren eller stroppa, og styrer alle parametrene til effektboksen ”Ekko”.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Selvgjort betyr velgjort hos PMH på Byneset

– Til og med bankene i regionen kjenner ikke til PMH, på tross av at vi er en internasjonal leverandør til skipsnæringa. Det er et paradoks, sier avdelingsleder Jon Terje Knudsen.

Forkortelsen PMH står for Petters Marine Hydraulics. En underavdeling av Nik. Haugrønning AS. PMH bidrar med en tredjedel av totalomsetning som i år vil passere 100 mill.

Leverer totalkonsept.

For tiden er PMH i full gang med å levere totalkonsept til nytt fartøy for havbruksnæringa. En Coastcat 25 (se bilde) som på mange måter speiler mange av de fasettene PMH kan tilby inne elektroniske, mekaniske og hydrauliske løsninger.

– Til denne båttypen myntet på oppdrettsnæringa leverer vi sidepropeller, vinsjer, dynamisk posisjonering- og styresystem. Så og si hele utrustningen, forklarer Knudsen.

– Og vi står for all montering, i kontrast til det som ofte er vanlig i verftsindustrien, preget av et utall underleverandører. Det gjør at vi har bedre oversikt og logistikk under klargjøring av fartøy, mener Ståle Gipling, selger  hos PMH.

Gammel teknologi i bunn.

Petters Marine Hydraulics ble startet i 1967 av Sigmund Pettersen. Bedriften drev i hovedsak med salg og produksjon av opphalingsutstyr og hydraulisk dekksutrustning for fiskeflåten.

– På starten av 80-tallet gikk produksjonen mer over til fremstilling av thrustere (sidepropeller, red.anm). Den utviklingen ga økt etterspørsel etter et system for å styre disse, forklarer Gipling

– Vi baserer fortsatt mye av den mekaniske teknologien fra oppstartsperioden, selv om den naturligvis er videreutviklet. Den dag i dag får vi forespørsler om reservedeler til Petter-spillet; det opprinnelige utstyret myntet på å heise garnbruk med.

Omtrent 15 til 20 prosent av våre oppdrag er rettet mot utlandet. Ofte båter bygd på verft i Asia…
Daglig leder  i PMH, Jon Terje Knudsen

Kunder i Tasmania.

Nor-Fishing er en viktig arena for PMH.

– Vi har aldri opplevd større pågang enn under årets messe. Også i konkrete salg.  Rett før påske landet bedriften kontrakt relatert til fartøy som bygges på verft i Tasmania. En ordre verdt cirka fire mill.

– Omtrent 15 til 20 prosent av våre oppdrag er rettet mot utlandet. Ofte båter bygd på verft i Asia, som skal gå i norske farvann. Parallelt registrere vi større interesse for vårt elektroniske posisjonering- og styresystem. Teknologi  vi selv har utviklet i lag med Sintef, sier Knudsen.

Satser mot marinen.

Nå jobber de med å vinkle seg inn mot norske fabrikkverft.

– Det gir flere faste leveranser. Samt mer oversiktlig drift og produksjon, og som igjen vil skjerpe oss både hva pris og kvalitet gjelder, mener Knudsen

I kjølvannet av fullført oppdrag i Sverige, der PMH stod bak totalløsning til fartøy – brukt til kartlegging av sjøbunn – ser Knudsen en åpning inn til den svenske marinen.

– Dockstavarvet i Sverige var såpass fornøyd med vår levering at de nå bruker PMH i sin globale markedsføring. Det kan gi oss innpass hos den svenske marinen, som verftet har flere oppdrag for. Jeg håper dette kan være starten på et nytt kapittel for PMH.

Et lite eventyr.

Ifølge Ståle Gipling, som har vært ansatt bedriften i over 10 år, hadde ingen forvente at PMH ville omsette for 28 mill, slik tallene for 2013 viste. Som igjen betydde 40 prosent økning fra 2012.

– Planen var å overta Petters Marines utvikling av thrustere, vinsjer og hydraulikk. Fra å være en småskalaleverandør tilbyr vi i dag totalkonsepter til skipsnæringa, ifølge Knudsen.

Tidligere var fokus rettet mot utstyr og komponenter til kystfiskeflåten. I dag har havbruk og offshore overtatt. Sistnevnte med fartøy myntet på drift og vedlikehold av utaskjærs vindmølleparker.

– De fleste båtene ligger mellom 12 til 25 meter.  Men vi leverer også til skip helt opp mot 90 meter.

Sterk på pris og kvalitet.

Avdelingsleder Knudsen peker på tre suksessfaktorer.

– Kvalitet og pris er de to første. PMHs egenproduserte posisjoneringssystem  koster mellom en halv til én million kroner. Våre konkurrenter opererer i sjiktet 2,5 mill og oppover. Kvaliteten på dreide komponenter i stål og aluminium, gir bedriften et fortrinn kontra eksempelvis kinesiske leverandører.

– Simultant med at vi selv står for mye av teknologi og maskinering, er vi avhengig av underleverandører. Men alt er innom lokalene på Rye for montering og kontroll, før videre transport til verft i Norge og utlandet. Det gir oss verdifull totalkompetanse.

Kontrollert vekst.

Kristian Williamsen , daglig leder i Nik. Haugrønning ser bare muligheter. I løpet av de neste par årene skal bygningsmasse og antall ansatte utvides. I dag teller PMH 13 årsverk.

– Vi kunne trolig ha omsatt for 50 mill i år, men velger å vokse kontrollert. Vi driver i en kapitalkrevende bransje. Mange har brent seg på ukontrollert vekst, understreker Williamsen.

Vi kunne trolig ha omsatt for 50 mill i år, men velger å vokse kontrollert …
Kristian Williamsen , daglig leder i Nik. Haugrønning

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Det er mitt inntrykk på min vandring gjennom Trondheims gater. Kun tidvis har jeg sett enkelte unger benytte seg av disse arealene.

Det er Høyre-politiker Kjetil Utne som snakker. Han skal bruke dette året og neste, til å gå Trondheim rundt. Alle veier og veiter. Alle gater og broer.

– Muligens er det jeg som har gått forbi området på feil tidspunkt. Bare på Lian (se lite bilde) registrerte jeg fem løkker. Kun én var i bruk, stusser Utne.

Pensjonerte ildsjeler

Vi står og betrakte grusbanen hvor Stubbsvingen møter Merkurvegen, på Stubban. To fotballmål virker gjenglemt på løkka. Ugresset gjør hevd på  området.

– På 60- og 70-tallet var det stor tilflytting til området her. Mange barnefamilier etablerte seg. Velforeninger og ildsjeler som jobbet for å få på plass disse løkkene er ikke like interessert lengre. Mange blitt pensjonister, og ungen har flytte ut for lengst, er Utnes delforklaring til hvorfor mange av løkkene ligger brakk.

Fornye eller forvandle

Han tror samtidig at kravene har forandret seg.

– Mange bydeler har fått kunstgressbaner. Løkker med dekke av grus eller ujevn gressmatte holder ikke lengre. Barn og unge søker trolig andre anlegg i nærområdet, tror bystyremedlem Utne.

Nå ønsker han debatt om den videre skjebnen til alle disse friområdene.

– Skal de oppgraderes eller få et annet formål? Kan områdene forvandles til sosiale møtepunkt for beboerne. Uansett; løsningen må være lokalt forankret, understreker Utne.

Nærmiljøets kvalitet

Høyres bystyremedlem presentere flere mulige løsninger.

– I enkelte tilfeller kan det kanskje være ønskelig å selge området, også myntet på boligutvikling. Penger som igjen kan brukes til noe positivt for nærområdet, enten det dreier seg om idrett, friluftsliv eller andre formål.

Han poengtere at eierforholdene til alle disse løkkene er uoversiktlig, men at Trondheim lider av arealmangel.

– Denne diskusjonen omhandler kvaliteten på våre nærmiljø. Det gjør den viktig og aktuell.

Utne har sendt forespørsel til Rådmannen om synspunkter for videre bruk av balløkkene.

 Behovet for igjen å ta området i bruk, vil alltid være tilstede…

Balløkke på Lian

I bruk. Balløkka i Blomsterbyen er normalt flittig brukt.

Områder i dvale

Av alle ballplasser i Trondheim, eier og drifter kommune  i overkant 75 av disse.
– Bruksintensiteten  er i stor grad avhengig av alderssammensetning i nabolaget  som sokner til  leke- eller ballplassen.

Det skriver kommunaldirektør Wolden i svaret på Utnes henvendelse.

I forbindelse med kommende Forvaltningsplan for grønnstruktur, kartlegges alderssammensetning i nabolag til alle kommunale lekeplasser. Deriblant også alle ballplassene.

Områder i dvale

Wolden understreker viktigheten av disse friområdene, selv om flere er i «hvilefase».

– Behovet for igjen å ta området i bruk, vil alltid være tilstede.  Spesielt med tanke på fortetting.  I neste omgang  vil det være flere brukere enn tidligere, som vil ha behov for  ballplass og friområde.

Uten arena

Sist vinter ble 56 ballplasser islagt. Her er grus det beste underlaget for å få til god is, alternativer kan være andre faste dekker som asfalt eller betong.

– Mange aktiviteter foruten fotball mangler gode utendørstilbud – lik basketball, skateboard, sparkesykkel, BMX… Vi ser derfor etter alternative bruksmuligheter  av grusbanene på sommeren, og prøver å tilrettelegge for disse ved å skifte dekke fra grus til asfalt eller betong, skriver Wolden i svar til Utne.

Ønsker innspill

Kommunen ønsker å øke attraktiviteten til ballplasser som er i «hvilefase». Spesielt mot voksne i alderen 40 til 50 år, og eldre.

– Hvordan kommunen skal tilrettelegge, har vi ennå ikke noe godt svar på. Temaet vil forfølges i forvaltningsplan for grønnstruktur. Vi mottar gjerne innspill  som kan øke bruken.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Hvert år arrangerer Mini Jakobsens golfklubb, The Legend’s Club veldedighetsturnering, og gir bort penger til organisasjoner de mener fortjener det.

– Det er så mange interesseorganisasjoner som gjør en fantastisk jobb. I FIRE merker du at de som jobber der er engasjert, brenner for det og legger enormt mye innsats i det – mer enn de noen gang får igjen materielt sett, sier Mini.

Les også: – Selv om vi ligger under 13-0, gir vi aldri opp

Giverglede

Mini og gjengen har gitt bort 50.000 kroner hvert år i 14 år, og har til sammen gitt bort 750.000 kroner.

– På The Legend’s 10årsjubileum ga vi bort 100.000 kroner. Alle prisvinnere er trønderbaserte, og tidligere vinnere omfavner et bredt spekter fra Natteravnene, politiets forebyggendegruppe og til organisasjoner som jobber med psykisk helse.

– Et konkret prosjekt

Golfklubben startet opp i november 2000.

– Vi var 12 gutter, noen fra ishockey, noen fra fotball og andre greier. Vi var enige om at vi skulle lage en veldedighetsturnering hvert år, der vi inviterer hotell, større bedrifter og så videre. Vi legger opp til ei helg – fredag er det sosialt, lørdag er det turnering og bankett. Der kan også bedrifter donere penger. Nå er de sju medlemmer.

– Vi ønsker at pengene skal gå til et konkret prosjekt, sier Mini, og legger til at de er veldig glade i fotball i The Legend’s golfklubb.

– Godt for FIRE å bli anerkjent

Wenche Slemmelid-Olsen i FIRE forteller at pengene skal gå til å delta på en fotballturnering i Berlin neste sommer, som arrangeres av Soccer Without Drugs.

Det betyr mye for FIRE å få 50.000 kroner, forteller Slemmelid-Olsen.

– Vi blir sett i nærmiljøet, og folk synes det er kult. Det er godt for FIRE å bli anerkjent. Det kule er at vi fikk det av Mini. Han har spilt en kamp for oss før, da vi manglet folk. Hun forteller om betydningene av fotballtreningene, og å ha turneringa i Berlin å strekke seg mot.

– Fotballtreningene betyr mye for et godt samhold. Å få et nettverk, nye venner som har samme fokus. Til Berlin reiser vi med så mange vi kan. Og her er det treningsoppmøte som teller.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa