Linken stammer fra nettsiden til Norsk Redaktørforening. I epostene ber Dagbladet-journalisten om elektronisk utskrift av fengslingskjennelser i saken om drapet på Vibeche Falck Danielsen i Trondheim. Datoene for epostene er fra januar og februar 2014. Sensitive opplysninger som navnene til alle tiltalte er opplyst i mailen.

Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, beklager og sier at det har skjedd en glipp.

– Vi har gjort en feil, og den må vi få se å få rettet opp i. Slike opplysninger skal ikke ligge ute. Jeg husker saken så vidt. Poenget var vel at epostkorrespondansen sier noe om rettens beslutning, og at det var grunnen til at vi publiserte den.

Etter at Byavisas journalist tok kontakt med Norsk Redaktørforening er linken nå fjernet.

Vibeche Falck Danielsen ble meldt savnet av sin samboer 16. januar i år, kort tid etter gikk politiet ut og kalte det en drapssak. Falck Danielsen ble funnet død i Nidelva. Totalt ble fire personer siktet i saken. Rettssaken mot en av de tiltalte er berammet til å starte 17. november i år.

For tiden spiller Eggen i «Når vi døde våkner» ved Trøndelag Teater. Nylig ble hun tildelt Aase Byes pris 2014. Hun er også ridder av St. Olavs Orden. 12. oktober er hun klar for to forestillinger med «Olav – fra hat til håp» i regi av Olavsfestdagene i Nidarosdomen.

Her spiller Eggen volven som  ifølge norrøn tradisjon er en trollkvinne.

– I denne forestillingen har volven en fortellerfunksjonen – den som leder publikum inn i hendelsene med Olav, forteller Eggen.

Hun har alltid vært   interessert i Olav Haraldsson/Olav den Hellige og har lest mye om han og  tida han levde i.

– Hvorfor er det viktig å markere Olav den Helliges dåp, slik man gjør med forestillingen i Nidarosdomen?

– 2014 blir et første steg mot det store 1000 årsjubileet i 2030, gjennom at vi markerer 1000 år for en enkelthendelse i Olavs liv som også fikk stor betydning for nasjonen Norge. Og som førte til at Olav Haraldsson ble Olav den Hellige, sier Eggen.

Gikk alene i åtte dager

Selv har hun gått de siste 165 kilometrene fra La Portela til Santiago de Compostela -  en av de mange pilegrimsveier som fører til Olav den Helliges gravkirke, Nidarosdomen.

– Jeg gikk alene i åtte dager i  nydelig tur i flott vandrevær og  møtte flere hyggelige mennesker på turen. Det var en en stor opplevelse, både fysisk og åndelig, sier Eggen.

Fine opplevelser  er alltid med henne  i det hun  skaper.   På spørsmål om hva det er som har gjort henne til en prisvinnende skuespiller, svarer hun at det er helt umulig å vurdere sin egen innsats på scenen.

– Takknemmelig

– Men jeg er utrolig takknemlig og stolt over å ha fått prisen. Og det er selvfølgelig hyggelig at andre har likt det jeg gjør på scenen.

Forestillingen «Olav – fra hat til håp» skulle egentlig spilles 2. august under Olavsfestdagene. Den direkte årsaken til at forestillingen ble flyttet er at Kristofer Hivju fikk opptak med «Game of Thrones» natt til den 2. august. Kontrakten hans sier at «Game of Thrones» skal gå foran alle andre oppdrag.

Stykket handler ifølge olavsfestdagene.no om Olav Haraldssons liv fra vikingegutt til helligkåret mann, der Kristofer Hivju har hovedrollen som Olav.

– Viktig for unge

I «Olav – fra hat til håp» følger publikum Olavs liv fra da han som 12-åring ble opplært til å sloss som en viking, i et rendyrket machosamfunn, på godt og ondt. Så skjer det en transformasjon med ham, fra å fly rundt som tyrannisk viking til å bli dypt religiøs.

Joakim Røbergshagen spiller Olav som barn, mens musikken er nykomponert av Rolf Hoff Baltzersen.

En film ville rulle som et kunstnerisk element med filmmotiv fra naturelementene ild, vann og nordlys. Filmfoto er av Tor Sivertstøl, scenografi ved Gry Molvær og lysdesign av Pekka Stokka. Erik Hivju deltar også, samt Rolf Hoff Pedersen fra Trondheimssolistene, danser Helene Dahl, samt hærmenn fra Spelet på Stiklestad.

– En flott opplevelse

– Hvorfor bør folk oppleve «Olav – fra hat til håp», Hildegunn Eggen?

Det er markering av 1000 årsjubileet for Olavs dåp. Det er viktig for unge å kjenne sin historie.  Det er flotte skuespillere med Kristoffer Hivju i spissen som kong Olav, det er vikinger fra Spelet på Stiklestad, det er nydelig musikk med mer.  Det blir en flott opplevelse å ha med seg.

Det er viktig for unge å kjenne sin historie

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Med denne fortelle historien om  et barns opplevelse av fars rusmisbruk, ønsker hun å skape en diskusjon rundt narkomanes status i samfunnet gjennom det moderne danseteaterets  uttrykk.  Hvordan har en slik opplevelse påvirket kroppen? Er en slik oppvekst et hinder? Hva er det avgjørende for å leve et liv som er sunt og oppegående, fremfor å følge i samme fotspor som sine foreldre? Det er spørsmål Oma dreier danseforestillingen rundt.

– Jeg ser at temaet berører, sier Oma som har fremført forestillingen i hjembyen Bergen tidligere.

Hver forestilling har plass til 30 publikummere. Her blir de vitne til en personlig kamp for å forstå sin far og kampen for å være et lykkelig menneske.

– Jeg vil se publikum i øynene, bryte ned skillet mellom publikum og meg, sier hun.

I utgangspinktet hadde hun ikke planer om å lage en forestilling om oppveksten med en narkoman far. Under en danseworkshop ble hun oppfordret til det.

– I utgangspunktet var det lite lystbetont. Jeg kjente med en gang at dette lå sterkt i meg. Det tok meg lang tid å forme forestillingen, forteller Oma.

Med Far, far away vil Oma gi et innblikk i hvordan det var å vokse opp i et hjem med mye rus, vold og festing – og hvordan det var å forsøke å overleve i den verdenen.

– Jeg bestemte meg instinktivt for å være flink på skolen, og gjøre alt jeg kunne for å skjule det som foregikk hjemme. Jeg forsøkte å holde fasaden, fikk nesten et nevrotisk forhold til det. Men jeg fikset det. 16 år kom jeg inn på Ballettakademiet og flyttet hjemmefra. Jeg er vet det som kalles et løvetannbarn, som mot alle odds klarte meg. Så hadde jeg en utrolig mor som ga meg mye kjærlighet, forteller Oma.

Jeg vil se publikum i øynene, bryte ned skillet mellom publikum og meg

Så Fame på TV

Det var da hun så Fame på TV som 11-åring at hun bestemte seg for at hun skulle danse, og det er også hennes levebrød i dag. Men det tok lang tid før hun kom dit at hun skulle lage en danseforestilling om sine oppvekst.

– Gjennom denne forestillingen banker jeg  opp min egen skamfølelse, beskriver Oma.

Faren er fortsatt rusmisnbruker. Oma har fått snakket ut med ham, og fått forståelse av hvorfor han valgte rusen.

– Det er ingen som velger rus, fordi de ønsker det. Ofte er følelsene så vonde av ting de har opplevd, at de med rusmidler forsøker å dempe dem. Jeg ønsker å si til folk at de må se menneskene bak, og hvorfor de har valgt å ruse seg. Når man hører historiene deres, kan man bli helt slått i bakken, sier Oma.

– Blir krenket

Hun er frustrert over hvordan samfunnet behandler rusmisbrukerne, blant annet ved å nekte dem å oppholde seg i Nygårdsparken i Bergen.

– De er syke, men blir krenket.  Jeg ønsker at vi skal se bak misbrukeren. Gjør vi det, er disse menneskene en enorm ressurs for samfunnet. Vi må se på dem som mennesker, sier Oma.

Historien er ytterst personlig, men Oma vil ikke at noen skal synes synd på henne på grunn av det hun har opplevd.

– Jeg ble jo dansekunstner.

Jeg ser at temaet berører

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Seks rekkehus bygget etter aktivhus-prinsippet, og står nå klare for salg i Stjørdal. Trondheims-interiørdesignerne Anikken Zahl Furuseth og Hege Åbelvold har fått i oppgave å innrede det.

– Aktivhus-prinsippet er bygget på en holistisk grunntanke, der alt er i balanse og alt henger sammen. Her spiller miljø og natur en viktig rolle, som naturlig lys og frisk luft. Ved bruk av solenergi og aktiv styring av lys og luft, reduseres energiforbruket og man får et sunnere inneklima, forteller arkitekt og rådgiver hos Velux Danmark, Astridur Arnadottir.

Hun viser veg gjennom rekkehuset, og peker på store vindusflater både i tak og fasader, samt viser en lyssjakt som reflekterer naturlig lys ned til første etasje.

– Det er også installert lyssjakter på toaletter, slik at det på dagtid, eller når det er lyst ute, også er utelys på toalettet.

I andre etasje er interiørdesignerne Anniken Zahl Furunes og Hege Åbelvold i «Dare to. designstudio» i full gang med å innrede. I  likhet med aktivhus-prinsippet, også setter fokus på helhet, miljø og balanse.

Traust tre

– Vi er opptatt av materialbruk, og godt håndtverk.

Åbelvold peker på den norskdesignede Scandiastolen, designet av Hans Brattrud i 1957.  Stolen gikk ut av produksjon i 1970-årene, men fikk i 2003 sin renessanse, og produseres i flere varianter.

– Når vi innreder blander vi nytt og brukt. Mye flott å finne på gjenbrukstorg, for eksempel, smiler Åbelvold.

– Det er kontraster som er i tiden nå. For eksempel kontrasten mellom traust tre og luksuriøse metaller som gull, kobber og messing.  Også pasteller med neonfarger som kontrast, eller blandingen mellom sort, hvitt og grått er in.

Forskjellen på om det blir bra eller mindre bra, ligger i de små detaljene

Fra Ikea og Rom Til Rom

Interiørduoen forteller at interiøret og møblene de bruker til innredningen er lånt fra Ikea og Rom Til  Rom.

– Vi har ikke møbler på lager, men er så heldige å få låne fra møbelbutikker og møbelkjeder. Slik kan vi vise stil og design i tiden, i stedet for å bruke samme gamle møbler som kanskje ikke passer inn, sier Furunes.

«Dare to. designstudio» samarbeider med bedrifter og private.

– Vi arbeider for at kunden skal få frem merkevaren, helheten, fra layout til innredning. Forskjellen på om det blir bra eller mindre bra, ligger i de små detaljene. Detaljene har stor betydning for helheten.

– Barnefamilier som flytter inn i hus som dette, er sannsynligvis bevisste på miljø og helse. Derfor har vi tenkt innredning med gode materialer som varer, og som med tiden kan pusses opp.

På full fart med furu

Åbelvold forteller at furu i form av blant annet skap og bokser, er på full fart inn i hjemmene igjen.

– Furu er et godt treslag, som er mykt å behandle og som er enkelt å forandre eller pusse opp. Men nå skal ikke alle møblene være av furu, som det var på begynnelsen av 90-tallet. Teak er også et av materialene som brukes. Alt handler om balanse og kontrasten mellom materialer. Et sunt inneklima med mye dagslys og frisk luft, har stor betydning for trivsel og komfort.

Regnsensor

Furunes går bort til et kontrollpanel, som henger på veggen.

–  De elektriske takvinduene har solskjerming og regnsensor, og de kan åpnes og lukkes etter behov.  Du kan også forprogrammere for lufting og lukking.

Gjennom de store takvinduene strømmer det inn natrurlig lys, og selv om det er overskyet gir vinduene mye og jevnt lys til rommet.

Selv er Furunes avhengig av lyset.

– Det er så viktig med nok lys for å trives. Jeg merker at jeg blir glad og kvikkere av lyset. Og:  Mer kreativ.

For å vise hvor mye lys som kommer fra takvinduene, lukker hun lyset ute ved hjelp av kontrollpanelet. Det føles som rommet mørklegges, og man må venne seg til mørket.

– Slik er det i vanlige hus uten takvindu, nikker hun og trykker frem lyset igjen.

Mye på kjøkkenet

Kjøkkenet bader nå i lys fra både takvindu og fasadevindu.

– Kjøkkenet har flere bruksområder enn bare å lage mat og spise. Vi trekker også andre elementer inn i kjøkkenet, som å gjøre lekser og arbeide. Vi oppholder oss mye på kjøkkenet med venner, gjester og familie.

Rommet ved siden av kjøkkenet har interiørdesignerne innreder til barnerom.

– Barna liker å være i nærheten av foreldrene. De er tryggheten deres. Hadde vi innredet til barnerom i første etasje, ville ikke barna vært der. Her kan de leke på rommet og samtidig ha kontakt med foreldrene. Når ungene blir større, kan de flytte ned.

For å innrede barnerommet, har hun valgt produkter fra Blafre. – Man må alltid innrede etter bruken, men samtidig tørre å være vågal. Miks stiler og gammelt pluss nytt. Man må ikke nødvendigvis ha god råd. Loppis og gjenbruk er trendy som aldri før. Bruk fantasien.

Når vi innreder blander vi både nytt og brukt. Mye flott å finne på gjenbrukstorg, for eksempel

Godstol. Scandiastolen av Hans Brattrud.

Fasade. Aktiv rekkehus – her på Stjørdal.

Barnerom. Mye lys også på soveværelsene.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Det viser en spørreundersøkelse som TNS Gallup har gjort for Norsk brannvernforening, If Skadeforsikring og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

35 prosent av norske borettslagsbeboere sier de er litt urolige for at naboens adferd kan være brannfarlig, mens ytterligere seks prosent sier at de er ganske engstelige.

Skjebnefelleskap

– Når man bor i blokk, er man i et skjebnefellesskap. Det hjelper ikke om du følger all verdens sikkerhetstiltak i din egen leilighet hvis naboen til stadighet tørrkoker kjeler og glemmer stekeovnen, eller røyker intenst både dag og natt, sier konserndirektør Ivar Martinsen i If Skadeforsikring.

Til sammenligning engster bare 17 prosent av de som bor i enebolig seg for naboen.

Statistisk sett er det likevel ingenting som tyder på at man er mer utsatt i blokkleilighet, snarere tvert i mot.

– Det er 0,14 prosent sannsynlighet for at det begynner å brenne i en enebolig, mot 0,11 prosent i en blokkleilighet, sier direktør Ottar Sefland i Bedrift i If, som har forsikringen på over 6 000 borettslag og sameier i Norge.

Mange boligblokker er bygget i betong som gjør at hver boenhet er en egen branncelle. Så lenge bygningskonstruksjonen er tett mot naboer og mot trapperom, er det liten fare for brannspredning.

Fulle baktrapper

– Gitt at man har en brannsikker bygning, er det liten grunn til å frykte tap av liv utenfor den leiligheten hvor brannen starter. Statistisk sett befinner de fleste brannofre seg i den boenheten der brannen starter, sier Sefland.

Derimot er faren for røyk-, sot- og vannskader i omkringliggende leiligheter stor hvis det brenner i blokk.

Styret i et borettslag er bygningseier og skal sørge for at alle leiligheter er utstyrt med røykvarslere og brannslokkere. Mens det er beboerens ansvar å holde utstyret i orden.

– Min anbefaling er at styrene engasjerer et eksternt firma til å dele ut branntepper og nye batterier til røykvarslere, sjekke at brannslokkerne ikke er for gamle og at brannslangen i trappa virker, sier administrerende direktør Dagfinn Kalheim i Norsk brannvernforening.

Han tror en del styrer ikke er klar over at de har et stort ansvar for brannsikkerheten.

– Styret skal holde orden på det elektriske anlegget. Det har også plikt til å holde rømningsveier åpne til enhver tid. I mange sameier jeg har besøkt er baktrappen dessverre helt ufremkommelig fordi den er fylt med alt fra gardintrapper og tørkestativ til gamle fjernsyn og kommoder. Det kan være dramatisk ved en brann, sier Kalheim.

Kan ikke gå inn i leilighetene

Ifølge Kalheim har et styre ikke anledning til å gå inn i leilighetene for å sjekke bekymringsmeldinger om brannfarlige naboer. Det har imidlertid brannvesenet, for eksempel ved tilfeller av det som omtales som personer med redusert boevne.

Statistisk sett befinner de fleste brannofre seg i den boenheten der brannen starter.
Ottar Sefland

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Det er lett å glemme å rense takrennene fordi de henger så høyt oppe. I tillegg synes mange det er en møkkajobb. For å unngå skader på huset, bør de rengjøres minst én gang i året, sier innkjøpssjef Pål Strømberg i Jernia.

42 prosent av huseierne sier de renser takrennene hvert år. 24 prosent gjør det annethvert år og 12 prosent hvert femte. 22 prosent oppgir at de aldri renser takrennene. Det går fram av en undersøkelse YouGov har gjort for Jernia.

– Dersom man ikke fjerner barnåler, løv og smuss fra takrennene, kan det dannes en propp som tetter igjen nedløpsrøret. Når vinteren kommer, fryser vannet og røret sprekker, sier seniorrådgiver Johan Gåsbak i Sintef Byggforsk.

Å skifte et ødelagt takrennesystem er kostbart. Men det kan bli mange ganger dyrere dersom du ikke gjør det med én gang.

– Vannet som pipler ut fra en ødelagt takrenne eller et nedløp, vil etter hvert trenge inn i husveggen og forårsake vannskader. Det kan ende med at hele veggen må byttes ut. Da forsvinner tusenlappene fort, sier Gåsbak.

Enkelt men risikabelt

Om høsten faller løvet, og derfor er dette den tiden du bør rengjøre takrennene.

– Du trenger en stige og et par gummihansker. Skyv løv og møkk bort til den ene enden av renna. Stigen flytter du bare etter. Til slutt bruker du en liten spade til å vippe alt ut av takrenna, sier Pål Strømberg i Jernia.

Selv om jobben er ukomplisert, kan den være farlig dersom man ikke tar forholdsregler.

– Hvert år skjer uhell der folk ramler ned. Stigen har lett for å skli sidelengs. Derfor er det viktig å bruke en god stige som står støtt, sier Strømberg.

Dersom du ikke ønsker å begi deg opp i høyden, har det nå kommet utstyr som lar deg gjøre jobben med bena godt plantet på bakken.

Spyle fra bakken

– Nå kan man få kjøpt en takrennerenser med et fire meter langt teleskopskaft. Du kommer til i takrennene uten å måtte gå opp på taket eller stå vaklende på en stige, sier Strømberg.

På enden av skaftet sitter to hoder, en skrape og en kost. Det gjør at du kan både skrape vekk gjengrodd mose og koste bort løv og barnåler.

– Dette er et enkelt produkt som alle klarer å bruke. Det gjør jobben både enklere og tryggere, sier Strømberg.

Det finnes også rengjøringssett for høytrykksspylere, beregnet for takrenner. Da kan man også stå nede på bakken å spyle takrennene rene derfra.

Høstilig aktivitet.Takrenne bør renses en gang i året, mener eksepertene. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Før jul er det mange tilbud til familiene, men vi ser at det kan bli kostbart å prioritere dette når billettprisene ofte er svært høye.  Dette ønsker vi i Heimklang å gjøre noe med og prøver å holde en relativt rimelig billettpris slik at alle kan få en mulighet til en hyggelig stund i førjulstida, sier Astrid Salvesen. Dette var også utslagsgivende for at Heimklang fikk 10.000 kroner av Sparebank 1 SMN.

De ønsker også å bidra til det lokale kulturlivet på Heimdal og ønsker alle velkommen til forestillingen på Åsheim ungdomsskole lørdag 6. desember kl 1600 og søndag 7. desember kl 1300.

– Vi garanterer at du kommer i julestemning, sier Salvesen.

Heimklang binder forestillingen sammen med en historie om hvordan det går når onkel Åge tar seg av juleforberedelsene. Med seg har de også en «nissefamilie», samt  Per Olaf Green og Håvard Kvarving som musikere. Marthe Pande-Rolfsen er koreograf og Grethe Kosberg  regi.

– Vi ville blitt enda mer jublende glad hvis vi skulle være så heldig at   folk stemmer på oss slik at vi kan få ytterligere 10.000 kroner. Det ville virkelig monnet og gitt oss ytterligere bidrag til å holde billettprisene nede. Hvis folk stemmer på Heimklang kan barnefamiliene på Heimdal og andre få en fin opplevelse til en rimelig billettpris. Vi utfordrer alle på Heimdal til å stemme på oss, sier Salvesen.

Stort blandakor

Heimklang er blandakor med 70 medlemmer som liker å synge sammen.

– Vi liker å synge mye forskjellig og har et variert repertoar, klassisk kormusikk, pop, rock, folkemusikk med mer.  Vi er sosiale og liker å reise.  Vi øver tirsdager kl 1930-2200. Har du lyst å synge med oss? Kom innom på en øvelse, oppfordrer Salvesen.

I 2013 fylte koret 90 år. Koret har alltid holdt til på Heimdal, hvor også de fleste av medlemmene bor.

– Jeg tror det er viktig at vi viser at vi hører til på Heimdal og bidrar i lokalmiljøet for eksempel 17. mai, fast 4. juledagkonsert i Kolstad kirke og nå med juleforestillingen vår.  Vi har nettopp flyttet øvelsene våre inn i nye lokaler i den flotte Heimdalshallen og håper med tiden at dette kan bli en arena for det lokale kulturmiljøet på Heimdal. Da vi skrev jubileumsbok i forbindelse med 90-årsjubileet så vi hvilket arbeid og engasjement mange har lagt ned for å skape et godt miljø for korsang på Heimdal gjennom mange år, sier Salvesen som understreker at det gir mye glede å synge i kor.

– At vår sang og musikk skaper stemning og berører publikum gir også mye, sier Salvesen.

– Dere har allerede mottatt 10.000 kroner fra Sparebank1 SMN. Hva betyr det for dere?

– Vi er jublende glad for å ha fått den støtten vi allerede har fått. Det bidrar til å holde billettprisene nede og at vi kan lage en forestilling av god kvalitet ved å bruke flinke musikere og hjelp til regi.

Les også om teatergruppa Integretto og om Strindheim Håndball

Les mer om Hjerte for Trondheim her

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Boka skildrer reisen jeg har vært med på. Fra Lerkendal som grå betongtribune til kvartfinale i Champions League.
I «Ballens bane» er nedturer og forvitret selvtillit vel så viktig som 13 seriemesterskap og ni sesonger i verdens viktigste klubbturnering. Ola By Rise har bedrevet arkeologisk feltarbeid, støttet av utklipp og notatbøker ført i penn siden slutten av 80-tallet.
– Å være ærlig og kritisk har vært essensielt, uten tanke på egen fasade. Selv om jeg gir min versjon av friksjonsfylte episoder, er ikke boka et partsinnlegg. Når livet på og utenfor banen ikke er optimalt, er man selv en del av årsaken.

Å være ærlig og kritisk har vært essensielt, uten tanke på egen fasade

Boka. Ola By Riise har skrevet Ballens bane.

Ofret i et politisk spill
Boka «Ballens bane» som han begynte å meisle ut for ett år siden, kommer etter eget initiativ.
– Grovmanuset brukte jeg fire måneder på, nå i vinter. Etterlønn etter at fotballforbundet valgte å avvikle kontrakten med meg og Drillo, ga meg en anledning til å ha full fokus på boka.
I «Ballens bane»omtaler By Rise avskjeden slik: «…jeg følte meg ofret i et politisk spill. Det handlet ikke om dyktighet og kompetanse, men regjeringsslitasje og behov for nye ansikter. Min avskjed skulle fungere som et vitnesbyrd om handlekraft. Var det smart fotballfaglig?»
– Jeg er ikke begeistret for hvordan Drillo-saken ble håndtert av Norges Fotballforbund, sier Ola lakonisk.

Eggens overgang fra enerådende til en mer lyttende trener, er det som har imponert meg mest

Aldri gi opp en ball
Olas keepergjerning starter i 1971 da han erobret keeperplassen på B-laget til Strindheim lilleputt. 24 år senere reddet han Alan Shearers hodestøt på Lerkendal. 2-1 mot Blackburn resulterte i den første norske seieren i Champions League:
«I slike øyeblikk går alt på autopilot. Jeg er en eneste hurtig refleks, utløst av en registrering som ikke passerer det bevisste nervesystemet før alt er over.»

Grus og snøføyke
– Jeg har fått flere fine tilbakemeldinger i tilknytning til oppvekstbiten i boka, fra folk som har levd med fotballen gjennom 70-, 80- og 90-tallet. De kjenner seg igjen i miljøbeskrivelsene.
I kapittelet «Besettelsen» forteller han om iveren etter å fange ballen; på grus, i snøføyka, isholka og endelig – på sommerens forførende gressmatte:
«Jeg var blant de seigeste i flokken, han som aldri ga opp en ball og aldri sluttet å slenge seg, selv når kveldsmørket kom og gjorde både spillerne og ballen nærmest usynlig.»

Ingen selvmordsbombe
Å skrive «Ballens bane» har gitt mer enn hva det har kostet for målmannen som spilte 457 kamper for Rosenborg
– Men jeg er usikker på om det er like taktisk å være såpass ærlig. Målet har ikke vært å kritisere folk. Likevel kan det tenkes at enkelte i RBK føler de ikke kommer like godt ut av det. Jeg håper jeg har lyktes med å skrive en feel-good bok, og ikke en litterær selvmordsbombe, sier By Rise.
Avgjørende øyeblikk på banen, der adrenalin og flomlys trigger dopaminet glir vekselsvis over til full frustrasjon. Enten det er mangel på fars anerkjennelse etter å ha blitt årets spiller på Freidig i 1974. Eller etterspillet etter seriegullet i 1993, der akkumulert misnøye mot Eggen resulterte i et mumlende og sprikende ønske om trenerbytte:
«Én ting var å uttrykke misnøye, noe annet å tvinge frem en avskjedigelse av en som hadde gjort så mye for klubben og nå ledet oss til to strake seriegull. Ingen hadde engang luftet tanken på alternativer.»

– Boka er også en hyllest til Nils Arne. Jeg trekker frem flere skvalpeskjær, og bedriver på ingen måte bare finmaling i beskrivelse om RBK-livet rundt Eggen.

Der og da var det lite oppbyggende å bli sammenlignet
med en marmorskulptur uten armer

Humanist og hærfører Eggen
Ola fremhever Eggens unike evne til å anvende teori på en arena. Å utvikle enkeltspillere og dermed lag. Sette sitt eget bumerke gjennom djervhet, medløpspasninger, samhandling via individuelle ferdigheter…
– For meg er Eggen humanist, hærfører og leder. Hans perspektiv på livet er vel så viktig for meg som resultatene han har oppnådd som fotball-trener. Jo da, han likte boka. Sa den rommet alle type følelser. Men enig i alt, er han definitivt ikke.
Uenighet de to imellom, viser at Eggen er ved god mental helse. Ola beskriver en servil og teorisugen 16-åring i sitt første møte med Nils Arne i 1977, det året han debuterte i sort-hvitt.
Et konfliktfylt, men næringsrikt mentor-lærling forhold, der By Rise gikk fra å være statist til en samtalepartner for Eggen:
«For første gang opplevde jeg at Nils Arne virkelig lyttet til det jeg hadde å si. (…) På et underlig vis var det som om han plutselig oppdaget at jeg var en voksen spiller på 32 år, med kone, tre barn og argumenter han ville lytte til», skriver Ola i kjølvannet av opprøret i 1993, da Eggen skulle sparkes. Det endte med at Nils Arne ble sittende helt frem til 2002.
– Eggens overgang fra enerådende til en mer lyttende trener, er det som har imponert meg mest. Han tok signalene, men stilte samtidig større krav til oss spillere.

Venus from Milo
Ola er kategorisk uenig i de som betrakter målvaktsposten med undergangsblikk; …synes de synd på keeperen, farges de av sin egen bekymring.
Likevel har det noen gang holdt hardt. Og dommen har tidvis vært knusende. Som da Tommy Cavanagh var RBK-trener i 1983. En mann Ola ikke etterlater mye ære:
«Han (Cavanagh) kikket et øyeblikk på meg da jeg kom inn døra til garderoben. «Venus from Milo» var dommen. Der og da var det lite oppbyggende å bli sammenlignet med en marmorskulptur uten armer.»

Målmannens angst
Forfatteren Peter Handke som nylig mottok Ibsenprisen, etterfulgt av en blodrød debatt om ytringsfrihet i lys av østerrikernes påståtte støtte til krigsforbrytelser i regi av serbiske paramilitære, har også fått plass i «Ballens bane».
– Handkes bok «Målmannens angst ved straffesparkmerket» (1970) stod på planen hele veien, og ikke på grunn av Ibsen-prisen. Handke må fullstendig ha misforstått hva som roterer i hodet til en målmann ved straffespark. Eller så leker han med leseren.
I egen bok argumenterer Ola med at: «Ingen målvakter har noen gang blitt syndebukk ved et straffesparkmerke. (…) Du får ikke angst av utsikten til å kunne bli helt.»

Torpedert drøm
Cup- og seriemester. Gullklokka på landslaget. Gruppespill i Champions League. En høyt meritert målvakt, der avslag på arbeidstillatelse satte stopper for proffdrømmen:
«Southampton fikk et endelig nei, og kontrakten med meg måtte annulleres. Skuffelsen var gedigen. Jeg prøvde å spille tapper, men var helt tom innvendig.»
Enkelte gyldne øyeblikk beholder patinaen. Andre falmer ved gjensyn. Ola holder Dortmund-kampen som lagets beste, da han fylte rollen som assistenttrener.
– Jeg har sett enkelte kamper igjen på video, som fra 85-sesongen da vi avgjorde serien til vår fordel. Det for første gang siden 1971. En skrøpelig kamp. Derimot Dortmund-kampen fra 1999, da RBK vant 3-0 på bortebane, holder fortsatt høyt internasjonalt nivå. Alle spillere på det RBK-laget ville ha vært aktuelle for dagens landslag!
Etter fem år som assistenttrener – under gullalderen til Rosenborg – overtok Ola stafettpinnen som RBK-trener i 2004.

Bratseth har sagt sitt
På tross av innkassert seriemesterskap og billett til gruppespillet i Champions League, fikk ikke Ola videre tillit av sportsdirektør Rune Bratseth. Ett år før endt kontrakt utbasunerte By Rise at han hadde fått sparken under pressekonferansen på Brakka:
«Da jeg kjørte hjem i kveldsmørket, var det mange rare følelser. Jeg var sint og lei meg fordi vi hadde kommet dit vi var. Noe fint var over og skulle aldri bli som før.»
– Nei, Rune har ikke lest boka før den gikk i trykken. Han har vel sagt sitt om akkurat den saken. Etter RBK-formann Knut Skoglunds tragiske bortgang og Eggens på treningsfeltet, oppstod et vakuum. Jeg tror heller ikke sportsdirektør Bratseth på det tidspunktet hadde nok ledererfaring til å ta de beste avgjørelsene, sier By Rise.

Ikke fotbaltrøtt
– Er det blitt en «viktig» bok?
– Jeg håper boka kan gi et nyttig perspektiv på RBK og norsk fotball. En type samtidshistorie. Jeg mener å ha noe å fortelle. Hva som fungerte eller ikke, både for landslaget og RBK. Likevel er ikke dette en journalistisk debattbok.
Han har fått tilbakemelding på at «Ballens bane» fungerer som en fotball-prosa bok.
– Jeg har prøvd å være personlig, ærlig og tidvis litterær.
By Rise trekker frem kona Grethe som er billedkunstner.
– Alle som betrakter hennes bilder får en ulik oppfatning. Slik håper jeg også boka fungerer. Men jeg skvatt da VG brukte overskriften «Slik var mitt fotballiv». Du får ingen garanti fra meg på at jeg er ferdig med fotballen, sier Ola sulten på et nytt fotballben å gnage på.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Fredag 26. september: En husokkupasjonen har startet. Adressen er Stjørdalsveien 9C. Olav (20) og tre andre er her for å rydde og gjøre klart slik at det går an å sove her. Behovet for bolig er kritisk og alvorlig, mener Olav. Noe må gjøres.
– Det skulle vært lov å okkupere tomme, planløse kommunale hus. Her har vi et stort hus som står tomt, samtidig som det går folk der ute i gatene og fyser og sliter, sier Olav.

Les også:

Helge bor i en buss

– Ofte det døve øret som lytter

– Hus trenger folk

Ute stormer det, og høljer ned fra en mørk himmel. Årets første høststorm er i gang. De grønnbrune bladene svaier for harde livet i vinden, forsøker å holde seg fast.
Han kommer inn, grå bygning. Sniker seg forbi andre hus, må forsøke å være minst mulig synlig og smetter raskt inn gjennom døra. En gammel kasse-TV blir satt foran ytterdøra og sperrer for inngangen.
– Hva er formålet med okkupasjonen?
– Å skaffe tak over hodet til folk som ikke har det, og å sette fokus på boligsituasjonen i Trondheim. Vi okkuperer kommunen sine hus, som har stått tomme lenge, og som er planløse. Folk trenger hus, og hus trenger folk, sier Olav.
Det er relativt stort her, tre etasjer. I første etasje er det flere soverom, et kjøkken – med både komfyr og vaskemaskin. En peis. Et knust speil og en garderobe.
Videre kommer vi til kjøkken nummer to i første etasje. Det er tydelig at det har bodd en del mennesker her.

Bor i buss selv. Olav Alexander Holm mener det er riktig å okkupere hus som står tomme.

 Det er kjipt å bli kastet ut. Dette ble mer som en demon-strasjon, vi hadde håpet at vi kunne bo der Olav Alexander Holm (20)

Nav-brev fra 2012
Byavisa finner brev fra Nav og Sør-Trøndelag politidistrikt, adressert til tidligere beboere, datert 2012. De tidligere beboerne har ikke ryddet.
Opp en trapp – en ensom, brun sko. Opp en trapp til: enda et kjøkken. Her står nok en peis. Men på gulvet ligger mange døde fluer, vepser, humler. Vinduene har stått åpne.
Inne på kjøkkenet i andre etasje ligger et halvt påskeegg på gulvet. Over kjøkkenskapene står mange tomme spritflasker.
Et knust drikkeglass på gulvet. Tom CD-hylle. Tom julebrusflaske. Opp en trapp til – vi kommer til tredje etasje. En ensom stol i et hjørne. Her i tredje etasje har noen lekt seg med et brannslukningsapparat. Olav og gjengen koster og vasker.

– Tullete
Vi finner et kjøkken her også, et speil og en garderobe.
– Det er helt tullete at det står så mange kommunale hus tomme, samtidig som det står så mange i kø for å få kommunal bolig. Jeg vil gjøre noe aktivt for å bedre boligsituasjonen i Trondheim, sier Olav.
Et bord, tomme kakebokser, gule gummihansker.
Lapp på veggen: «Hurra! Nytt vaskeutstyr! Dette skal KUN brukes i fellesarealene! IKKE til privat bruk!»
Lapp fra kommunen på gulvet: «Til deg som bor i dette huset. Alle som bor i dette huset skal bidra til et godt og trygt bomiljø, følge husordensreglene og leiekontraktens bestemmelser.»
Olav opplyser at det er fem mennesker som tenker å flytte inn i huset, fem som nå er uten fast bolig, blant annet en som bor i en lavvo.

Kastet ut
Noen dager senere er huset klar til å flyttes inn i. Olav og gjengen rekker å være der i et par timer før politiet kommer.
– Vi regnet med at det kom til å skje, men vi visste ikke at det ville skje så fort.
– Hva tenker du om at dere ble kastet ut?
– Det er kjipt å bli kastet ut. Dette ble mer som en demonstrasjon, vi hadde håpet at vi kunne bo der. Vi hadde også håpet på en dialog med kommunen, men det rakk vi ikke før vi ble kastet ut av politiet.

Bor i buss
Selv har Olav valgt å bo i buss. Han led ingen nød, og gjorde det av fri vilje.
– Det er for dyrt å bo i Trondheim, jeg ville bo billigere.
Han vil kjempe for alle som er uten fast bolig.
– Jeg er også for alternative boløsninger. Det er utrolig at det skal være så dyrt å få et tak over hodet. Jeg synes at boligpolitikken skal bli mer liberal. Å velge å bo i buss gjorde det mulig for meg å ta kontroll over min egen bosituasjon. Å eie mitt eget tak over hodet er en veldig god følelse, sier Olav.

De Grønne: Min fulle støtte. Ap:
– Kan være livsfarlig

Jan Bojer Vindheim i Miljøpartiet De Grønne (MDG) har full sympati med folk som tar seg inn i tomme kommunale bygg.

– Det er helt uakseptabelt at det står kommunale hus tomme, samtidig som at flere hundre står i kø for å få kommunal bolig. Det er en uverdig situasjon.

Samtidig må man huske at kommunen har begrensede ressurser, sier Vindheim.

– Vi i MDG ønsker at rådmannen prioriterer situasjonen for bostedsløse i Trondheim ved å skaffe til veie flere utleieboliger og sørge for at oppussingen skjer raskere. Jeg har full sympati med okkupantene som tar seg inn i tomme kommunale bygg, og jeg er for at man kan ta seg inn i disse byggene, sier MDG-politikeren.

Kommunalråd Sissel Trønsdal (Ap) er uenig.

– Jeg synes ikke at folk skal kunne ta seg til rette og okkupere hus på denne måten.

Hus som dette er ofte dårlig egnet som bolig både med hensyn til sanitære forhold og tilgang på strøm og lignende, mener Trønsdal.

– Det kan være direkte livsfarlig å bo slik. Når kommunen skaffer bolig skal boligen holde normal boligstandard.

Det er ukjent for Trønsdal at Stjørdalsveien 9C står tom.

– Jeg vil se nærmere på årsaken til det, og om det er mulig å gjøre det om til kommunal boliger.

Vibeke Svendsen ved Eierskapsenheten i Trondheim kommune opplyser om at siste beboer i Stjørdalsveien 9C flyttet ut 22. april i 2013 – huset har vært ubebodd siden da. Det opplyses også at huset inngår i områdeplanen for Lilleby der det nå pågår en betydelig byomforming. Det skal bygges over 1000 nye boliger med start på første byggetrinn i år.

– Ikke mange tomme hus

Byavisa spurte kommunaldirektør for helse og velferd, Helge Garåsen, følgende spørsmål:

– Hva tenker du om at flere kommunale boliger står tomme samtidig som at hundrevis står i kø for å få kommunal bolig?

– Og hva synes du om at folk okkuperer kommunale bygg?

– Det er ubetinget positivt at det skal bygges mange nye boliger, og da er det viktig at det ikke legges unødvendige hindringer i veien for bygging av noe nytt og bedre. Jeg kjenner heller ikke til at det står mange tomme kommunale bygg ut over den tid vi trenger for å gradere opp boliger eller erstatte dem med nye. Vi har som kommune jobbet aktivt i mange år for å ha minst mulig «tomgangstid» fra en leilighet blir fraflyttet til den kan tas i bruk igjen. Vi har er et godt internt samarbeid mellom de ulike etatene i Trondheim kommune, sier Garåsen.

Les også:

«Erik» føler seg tvunget til å bo i telt i Bymarka

Hjemløse «Erik» har fått tak over hodet

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

I sterk konkurranse med over 300 bidragsytere falt juryen for Heges kreative festmeny med reinsdyrfilet fra Oppdal og rådyrhjerte fra Hitra. En heltrøndersk rett hvor samtlige ingredienser er hentet fra naturens spiskammer.
– Vinnerretten er usedvanlig kreativ med et gjennomarbeidet lokalt og trøndersk tilsnitt. Vi gratulerer Hege med fantastisk innsats og en spennende rett, sier juryleder og redaktør Aase Jacobsen for aperitif.no, Norges største nettsted om mat og drikke. De arrangerte konkurransen sammen med Electrolux.
– Oppgaven i konkurransen var å lage en rett basert på lokale råvarer. Jeg har her gått inn for at alle deler av retten skal være basert på lokale råvarer som jeg selv har høstet. Jeg brukte ti timer på å raffinere retten og hadde selvsagt et håp om å vinne, sier den stolte vinneren.

Rødbetkrem. Forberedelser til rødbetkrem.

Karlstad driver matbloggen Kulinarisk Fanatisme og er lidenskapelig opptatt av mat. Vinnerretten ble reinsdyrfilet fra Oppdal og rådyrhjerte fra Hitra. serveres med kantarellchips, råstekte grønnsaker, smørstekt kantarell, solbærsaus, skogsbær, rødbete- og sellerirotkrem. Alle ingredienser er høstet i Trøndelag.

Vant matopplevelse
Vinneren mottar en drømmedag til en verdi av 100.000 kroner. Fly fra Trondheim til Oslo, hotellovernatting i Oslo, helikoptertur til Geilo, hestetransport til nasjonalparken, unikt frilufts-matkurs med mesterkokk Terje Ness og et gourmetmåltid ved foten av Hallingskarvet. Dette er hva som venter den heldige vinneren av matkonkurransen #Minlokalefavoritt. Hun får også invitere med seg tre utvalgte venner som gjester til å ta del i denne særegne opplevelsen.
– Samboeren min er en selvskreven gjest. I tillegg har jeg valgt å invitere med meg et vennepar, sier Karlstad.
– Med konkurransen #Minlokalefavoritt ønsket vi å vekke matglede og inspirasjon hos det norske folk. Ved å dele lokalt inspirerte matretter i sosiale medier åpner man opp for å utvide horisonten i hjemmekjøkken over hele verden. Vi er overveldet over responsen og gratulerer Hege med et fantastisk kreativt og lokalt inspirert bidrag, sier markedssjef Lena Wånemark i Electrolux Norge.

Heltrøndersk vinnerrett!
Reinsdyrfileten er hentet fra Oppdals majestetiske Trollheim. Her har reinsdyrene beitet, og levd et liv i pakt med naturen. En kollega av Hege jakter blant annet rådyr på Hitra. Her kjøper hun hvert år et helt dyr av ham som tilberedes etter alle kunstens regler. Hjertet er en ren delikatesse!
Karlstad er også medlem av et andelslandbruk på Melhus rett utenfor Trondheim. Der dyrkes alle grønnsaker økologisk og på dugnad.
Ps. Oppskriften finner du på aperitif.no.

Klokken er 09.00 torsdag 9. oktober og det myldrer av pressefolk på Tinghuset i Trondheim. Kameraklikk, tastaturlyder, penn mellom tenner. VGTV har okkupert arealet ved siden av kaffeautomaten. Blits.

Pressefotografene skimter det som kan være dommeren, langt oppi steintrappa. Alle som en sauflokk mot henne, det knipses og styres. Et par sekunder senere er hun borte igjen, og latter høres blant fotografene – ei dame sier «Kæm va det?». Mer latter.

Forfatter av boka Northug – en familiehistorie, Sverre Nyrønning, kommer. Boka forteller  om en familie fra et avsidesliggende gårdsbruk i Nord-Trøndelag. Om familiens kamp mot det etablerte, om motet til å gå egne veier. Om innsikt og ydmykhet nok til å erkjenne sine begrensninger og oppsøke spisskompetanse når det er påkrevet.

Klokka er 09.26, og Byavisa står like utenom rettssal 101. Petter Northug går rolig forbi. Han er taus og preget, men et lite smil tilbake likevel. Like etter ham følger en rad med journalister. Hakk i hæl. Nå er det stappfullt i gangen utenfor rettssalen.

Pressen går raskt mot de skiltede plassene, rundt 45 journalister. Duknakkede med albuer og armer over tastaturet på laptopen.Vi får beskjed om at det ikke er tillatt med trafikk inn og ut av rettssalen så lenge tilståelsesmøtet foregår. «Dåkker bli sittanes her no», sier Erling Moe som er informasjonsdirektør i Domstoladministrasjonen. Klokken er 09.59 og det er helt stille.

Northug kommer inn i salen sammen med sin manager. Rolig tar han plass i stolen midt i rommet, foran pressen. Møter blikket til tingrettsdommer Ingrid Stigum. Han har blå skjorte med hvite striper. Dommeren tar på seg sine store svarte briller. «Hva kaller du deg når du skal oppgi personalia?» «Langrennsløper», sier Northug.

Tastaturklikkene fra journalistene overdøver dommerstemmen innimellom. Hardt. Northug bøyer hodet ned mot gulvet. «Du har som siktet ikke plikt til å forklare deg for retten», sier dommeren. Hun fortsetter: «Dersom du mener at du er uskyldig i noe du er siktet for, skal du ikke akseptere pådømmelse i dag.»

Northug erkjenner straffeskyld og forklarer seg. «Vent litt nå», sier dommeren. Manageren sitter og ser mot pressen. «Hvordan var kjøreforholdene?» «Husker ikke», sier Northug. «Farten var høy da vi nærmet oss rundkjøringa.»

Dommeren har kort, lyst hår. Ute gjennom vinduene ser vi blå himmel og gulbrune blader. Inne sitter Petter Northug under et lavt tak i rettssal 101, hvor tastaturklikkene er høyere enn stemmen til dommeren.

«Hva er bakgrunnen for at dette skjedde?» spør dommer Stigum. «En kombinasjon av promille og for høy fart», forklarer skistjerna.

Rettsvitnet som sitter ved dommer Stigums høyre side er streng i blikket. Kort, mørkt hår og briller. Dommer: «Ble du skadet?» Northug: «Der og da følte jeg ikke at jeg var skadet. Et døgn etterpå kjente jeg at jeg hadde fått litt småslag, men ikke noe som jeg definerer som skader.»

Nesten samtlige journalister ser ned – duknakkede. Klokken som henger til høyre i rettssalen tikker. For hvert tikk er vi nærmere dom.Det lukter en blanding av mange parfymer. Northug fortsetter: «Vi spurte hverandre om det gikk bra, og begge sa ja.»  Men Northug sjekket ikke kompisen sin som satt i bilen sammen med ham.

«Vi havnet begge i en sjokktilstand, jeg bestemte meg for å forlate bilen. Passasjeren skriker til meg at jeg bare må stikke av. Og jeg starter å løpe hjem. Han sa at han på en måte skulle ordne opp.» Vi sitter på myke trestoler. VGs store kamera synes like utenfor vinduet. «Så, har vi det siste forholdet», sier dommer Stigum. Hun støtter hånda over munnen. Bøyer seg over dommerbordet.

Rettsvitnet ser med store øyne utover pressekorpset. Falsk forklaring. «Ønsker du å forklare deg om bakgrunnen til det?» spør dommeren. «Ja, jeg var i sjokk da jeg våknet opp etter hendelsen. Og jeg prøvde å komme meg ut av situasjonen så fort som mulig. Jeg så ikke alvoret akkurat da.» sier Northug. Dommeren: «Det var et ganske detaljert avhør du ga. Var du klar over hva du gjorde?» Northug snakker rolig. Tilsynelatende preget. «Jeg hadde fortsatt alkohol i blodet, hadde nettopp våknet og var ikke helt klar over situasjonen der og da.»

Dommeren støtter seg til stolens ene armlene. «Hva tenker du selv om dette da?» «Nei, det er klart at i ettertid ser jeg at jeg gjorde en feil da jeg avga falsk forklaring… Men at det var feil å avgi forklaring såpass tidlig etter hendelsen når jeg fortsatt hadde alkohol i blodet.» Tastaturklikkene er høyere enn vanlig, frekvensen også.

Dommeren ser nøye på Northug. «Jeg skjønner at det er bekvemt for deg å bli ferdig med saken i dag og komme deg videre.» «Men du peker på omstendighetene rundt avhøret, at man kunne ventet med det avhøret til du ble edru.»

Dommeren holder fingeren foran munnen. Tenkende. Påtalemyndigheten har foreslått straff: Fengsel i 60 dager og en bot på 200.000 kroner. Og at Petter Northug skal fratas førerkort for alltid. For alltid betyr i praksis i fem år. Northug: «Jeg har ingen innvendinger.» Han opprettholder at han ønsker saken pådømt som tilståelsessak.

Da er vi ferdige, antyder dommeren, før hun husker noe annet. «Nei, vent litt nå, vi er jo ikke ferdig med rettsmøtet.» Hun leser. «Og jeg glemte å spørre om en ting: Brukte dere bilbelte?» Et kjapt «nei». Ok. Da skal vi møtes til forkynnelse av dom klokken 11.45. Pause.

Tilbake i tinghuset er det fortsatt stappfullt av presse. Alle vil stå like utenfor døra til rettssal 101. En vakuumfølelse oppstår idet vi får slippe inn. Northug kommer inn, igjen. Ensom på stolen midt i rommet. Presseulvene bak seg. Et hav av bilder blir tatt idet dommeren kommer inn, klokken 11.51. Manageren ser mot pressekorpset.

Dommer Stigum leser opp dommen i superfart. En journalist snur seg i oppgitthet. Northug blir dømt til 50 dager i fengsel, får en bot på 185.000 kroner og fratas førerkortet for alltid. «Godtar», sier Northug. «Spørsmål?» spør dommer Stigum. Petter Northug rister på hodet. Northug blir forklart at han kan søke statens innkrevingssentral om å få dele opp beløpet.

Pressen siles ut. Fortsatt høres tastaturklikk, men en etter en går de duknakkede ut av rettssalen. De vandrer i gangen på tinghuset. Nå har det skyet over ute. Nakne, blottlagte grener like utenfor rettssalen. Lufta virker å stå stille akkurat nå.

Fra domsslutningen:

Petter Northug ble dømt til fengsel i 50 dager, med fradrag for to  dager i utholdt varetekt. Han ble dømt til å betale en ubetinget bot på kroner 185.000 kroner, subsidiært 15 dagers fengsel. Han ble også fratatt retten til å føre motorvogn for alltid.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

The Beatles tok aldri turen til Trondheim, men nå kan du gjenoppleve noe av magien som oppstod på 60-tallet i Liverpool i England.

Radarparet Åge Sten Nilsen og Gusty Utterdahl som blant annet står bak Queen-hyllesten: «The show must go on» har i samarbeid med kapellmester og idèhaver Jan Erik Arntsen tatt fatt på de virkelig store. Prosjektet går over sju år, hvor de skal gjennom alle låtene til The Beatles i kronologisk rekkefølge. I fjor var det året 1963 som gjaldt, nå er det året 1964 som står for tur med albumet Hard Days Night og låter som Cant Buy Me Love og «Tell Me Why».  1964 var året da «beatlemania» herjet over en hel verden.

Publikumsyndling Atle Pettersen er sammen med Eirikur Hauksson og Trond Granlund stemmene som bærer showet. Pettersen som fra før er kjent fra «X-Faktor» og «Stjernekamp» lover god stemning, dans og moro.

– De treffer alle

I en alder av 25 år fikk Pettersen selv aldri sjansen til å oppleve The Beatles, men ser på det som en ære å få spille låtene deres.

– Selv 50 år etter treffer de alle. Jeg tror nok de fleste som er musikkinteresserte og driver med musikk vil møte på musikken til The Beatles på et tidspunkt. Foreldrene mine  introduserte meg for dem. De ble spilt mye hjemme hos oss.  «Let it be» var blant annet en av de første låtene jeg lærte å spille på piano. Forholdet til The Beatles har nok blitt enda bedre nå som jeg virkelig har dykket ned i arbeidet deres, forteller Pettersen.

Selv om det er 50 år siden The Beatles slo gjennom for fullt er de fortsatt svært populære. Pettersen har lenge prøvd å finne et fornuftig svar på hva som gjør at de fortsatt fenger publikum.

– Jeg vil nok tro at det de gjorde på den tiden var et helt fantastisk håndverk og av såpass god kvalitet, at man fortsetter å høre på dem i dag. De var på en måte de første store som virkelig tok oss med storm, noe jeg tror sitter dypt  i folk.

Pettersen har planter om å være med hele veien i det sjuårige musikkprosjektet.

– Det er stort å få være med på å hylle The Beatles. Jeg synes det er utrolig lærerikt og gøy. På showet har vi med oss en konferansier som mellom sangene forteller historier om The Beatles og hvordan det hele ble til.  Publikum går ut døren med følelsen av å ha lært noe.

– For den eldre generasjon vil nok dette være en fantastisk måte å mimre tilbake til ungdomstiden og storhetstiden på. Tror du dette også er noe for den yngre generasjonen, som ikke har opplevd The Beatles? 

– Ja, absolutt. Alle aldersgrupper er velkommen på showet. Jeg husker en konsert vi hadde i Stavanger med 1963-albumet. Der  satt en 8-9 år gammel jente på første rad som kunne alle låtene. Det var gøy å se. Det er tydelig at The Beatles også treffer den yngre generasjonen, sier en entusiastisk Pettersen.

– Bedre og bedre

– Har du et favorittalbum?

– De har så mye bra, som etter min smak bare blir bedre og bedre. Men albumet «Hard Days Night»  fra 1964, som vi holder på med nå, er nok en av mine favoritter, sier Pettersen.

Pettersen lover et show med hælene i taket – og tennene i tapetet! En Beatles-fest rett og slett.

Der  satt en 8-9 år gammel jente på første rad som kunne alle låtene

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Pågangen av kunder som vil legge om til vinterhjul kommer senere enn før. Noen venter til langt ut i november, sier Katrine Køste, produktsjef i dekkjeden Vianor.

Hun tror mildere klima med høstmåneder uten særlig vinterpreg er årsaken.

– Trenden er nok tydeligst på Østlandet, men også avdelingene våre rundt om i landet ser tilsvarende forskyvninger. Vi er betenkt over dette, for det innebærer at mange biler ikke er optimalt skodd for høstglatte veier.

Får innkalling

Bileiere som benytter dekkhotell får innkalling til hjulomlegging når vinteren nærmer seg.

– Våre kunder får en slik påminning på denne tiden av året. I starten av oktober kommer den første bølgen av folk som vil bytte hjul. Men deretter blir det stillere. Det har blitt flere etternølere de senere årene, sier Kristian Myrvold, avdelingsleder i Vianor i Steinkjer i Nord-Trøndelag.

På den måten løper mange risiko for å få seg et ubehagelig vintersjokk, mener Myrvold.

– Den morgenen temperaturen har falt til mange minusgrader og veibanen er forvandlet til skøytebane, har man et problem hvis bilen fortsatt står på sommerdekk. Det har vi sett mange eksempler på, også de senere årene.

– Kan være farlig

En annen konsekvens av forlenget sommerhjulsesong kan være at mange kjører på slitte dekk de siste månedene før de legger om.

– Det er ikke så uvanlig at folk vurderer å kjøpe nye dekk bare i forbindelse med sesongomleggingen. Men hvis sommerdekkene egentlig er modne for utskiftning kan de siste høstukene dermed være svært farlige, sier Myrvold.

Minste tillatte mønsterdybde for sommerdekk er 1,6 millimeter. Mange fagmiljøer anbefaler at dekkene bør byttes ved minimum tre millimeter.

Nordisk føre

– Hvis man nærmer seg slitasjegrensen, men vil bruke sommerdekk litt lenger, er det i hvert fall bedre å fremskynde kjøpet av nye dekk og ta et mellomskift. På denne tiden av året kan det også være økonomisk lønnsomt, fordi mange forhandlere har gode tilbud.

Det er viktig for norske bilister å velge sommerdekk utviklet for nordiske forhold, ifølge Fredrik Hauge, produktsjef i Nokian.

– Slike dekk tar hensyn til det været og den asfaltblandingen vi bruker i Norge. De gir sikrere veigrep enn dekk utviklet for Sentral-Europa, også når det blir kjøligere i luften.

Disse forskjellene har stor betydning nå om høsten, med mye nedbør og ofte sleipt føre, mener Hauge.

– I tillegg viser tester at dekk for nordiske forhold er mer slitesterke på norske veier. Slik sett bidrar de til god biløkonomi.

Hvis sommerdekkene egentlig er modne for utskiftning kan de siste høstukene dermed være svært farlige.
Kristian Myrvold

Kvinner og unge flinkest

Eldre bileiere venter lengre med å skifte til vinterdekk enn sine yngre motstykker, og menn somler mer enn kvinner. 

– Det er ingen unnskyldning for å vente med dette, sier Torleiv Haukenes i Dekkmann.

Seks av ti bileiere mellom 18 og 34 år planlegger å unnagjøre vinterens hjulskift allerede rundt midten av oktober. Bare fire av ti bileiere over 55 kan skryte av det samme. Det viser en undersøkelse YouGov har gjennomført for Dekkmann.

– Utviklingen går i riktig retning. Flere enn før skifter tidlig til vinterdekk, og de unge viser vei. Det samme kan sis om kvinnelige bileiere. 54 prosent av kvinnene i undersøkelsen har tenkt til å skifte dekk innen midten av oktober, mot bare 42 prosent av mennene. Nå gjenstår det å få med seg de litt mer sidrumpa bilistene som utsetter og utsetter, sier Torleiv Haukenes, produktsjef i Dekkmann.

Haukenes er klar på at om du venter med hjulskift til slutten av oktober, har du ventet for lenge.

– Du vil angre

– All erfaring tilsier at dersom du venter så lenge, er sjansen stor for at du vil angre deg. Møter du det første snøfallet med sommerdekk får du problemer, sier han.

På landsbasis svarer bare ni prosent av bilførerne at vinterdekkene allerede er på bilen. Ikke for tidlig, mener Haukenes. Han kan berolige de som er engstelige for å skifte for tidlig.

– Ikke tenk på det! Ulempene ved å kjøre med piggfrie vinterdekk på varme høstveier et par uker er ingenting sammenlignet med å møte årets første snøfall på sommerdekk. Og dersom du ikke vil ta hjulskiftet selv, er det nå det er lettest å få time når det passer deg. Senere på høsten koker det på verkstedene. Da er sjansen også lav for å finne spesialtilbud på hjulskift og nye dekk, påpeker Haukenes i Dekkmann.

Må vente en stund

Han understreker at de som kjører på piggdekk må vente en stund til med hjulbyttet. I Nord-Norge er det først etter 15. oktober det er lov å kjøre med piggdekk, mens lengre sør må man vente til 1. november. Kommer det vinterføre før disse datoene er det selvsagt bare å sette på piggdekkene.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Pensjonert politimann Odd Skar (69) har vært frivillig hjelpetrener i førerhundklubben Aktiv i mange år.  Nå trenger de sårt nye hjelpetrenere som kan gjøre hverdagen for synshemmede enklere.

Du må selvfølgelig være glad  i både mennesker og hunder. Odd Skar

Byavisa ble med da han var på treningstur med Kalinka og førerhundbruker Torill Susegg (54). Hun er leder  i Førerhundklubben og er selv sterkt synshemmet.

– Det meste av vårt arbeid er å tilretteleggelse og repetere. Vår oppgave er å hjelpe eieren å trene hunden. Lærer hunden seg feile rutiner og slurv kan det gå utover brukeren. Hvis brukeren også slurver med rutiner og mønster.  kan det være problematisk, sier Skar.

Være i et hjem
Hundene må gjennom et stort opplegg ved en av landets tre førerhundklubber før de kan tas i bruk. De må blant annet til en forvert aller først, der de lærer seg å fungere i en familie. Videre må de gjennom en del tester for å se om de egner seg som førerhunder.

Flere av oss som begynner å gå ut på dato snart

På rundturen i sentrum går  Skar bak og gir  små beskjeder til Susegg slik at hun kan rette på førerhunden sin. Den stopper presis på fortauskantene og holdt et høyt tempo, som er tilpasset eierens.  Siden hunden Kalinka er veldig godt trent, har hun kontroll på eieren sin hele veien. Hun stopper på rødt lys.  Både eier og hund er svært rolige selv om omgivelsene rundt var noe stressende.

– Mange tror de skal trene opp hundene, men det de egentlig skal gjøre er å hjelpe eieren å trene hunden sin, sier Skar.

– Går ut på dato
Det er stor mangel på hjelpetrenere i Aktiv. De har behov for flere som kan være med å vedlikeholde treningen sammen med brukerne.

– Fere av oss som begynner å gå ut på dato snart, sier Skar lattermildt.

– Hva skal til for å bli hjelpetrener?

– Du må selvfølgelig være glad i både mennesker og hunder. Det arrangeres opplæringskurs.  Du bør også være en stabil person som gjerne blir værende i byen en stund.  Det er ikke et krav at du har hund selv, det kan læres. Jobben er sosial. Du møter mange mennesker og av og til drar vi sammen på treningssamlinger. Mye av jobben til hjelpetrenerne er å hjelpe til å gå inn nye ruter med førerhund og bruker, slik at de får gode rutiner, sier  Skar.

Susegg har hatt tre forskjellige førerhunder fram til nå. Hennes nåværende labrador heter Kalinka og er åtte år gammel.

– Hvor viktig er førerhunden for deg? 

– Den er utrolig viktig for meg. Det er en fantastisk frihet å ha førerhund. Vi blir mer mobile og kan bevege oss bedre enn vi ville gjort med stokk. Vi kan også holde et mye større tempo. Men mest av alt føler vi oss mye tryggere. Det betyr jo alt. Det er en tilgjengelighet jeg ikke vil vært foruten. Hadde jeg ikke fått med meg førerhunden min dit jeg ferdes, på blant annet butikker og cafeer hadde jeg hatt store problemer, forklarer Susegg.

Labradorer egner seg best
– Hovedsakelig egner labradoren seg best. Den er psykisk robust og har en sterk kropp. De er også stort sett kloke og sosiale dyr. Det er viktig at de ikke er skarpe. Hvis man befinner seg på folksomme plasser som f. eks en stappfull buss kan det bli et problem om hunden ikke er rolig og vennlig, sier Susegg.

Mange vet ikke at når hunden går med selen på, er den på jobb. Da skal ikke folk ta kontakt med den.

– De må høre med brukeren om det går greit at de klapper hunden eller tar kontakt med den. Men de bør helst ikke være borte i hunden. Den kan fort bli distrahert. Da blir det en form for avlæring i forhold til det den har lært. Det kan påføre eieren ekstra arbeid, forklarer Susegg.

Hun tror mangelen på hjelpterene skyldes at folk  ikke helt vet hva det innebærer å være en hjelpetrener. De tror gjerne at de skal trene opp hundene, når de egentlig skal hjelpe brukeren å trene hunden sin.

– Hjelpetrenerne bistår med praktiske ting, understreker Skar. Skar trives i jobben som hjelpetrener.

– Jeg elsker å holde på med hunder og har gjort det siden 70-tallet. Selv har jeg en schæfer og en malinois. Jeg har alltid hatt interesse for hunder. Da jeg jobbet i politiet hadde vi tjenestehunder som jeg hadde en del med å gjøre. Jeg trives utrolig god som hjeleptrener, og det er et viktig arbeid som betyr veldig mye for synshemmede. Jobben vi hjelper dem med gjør at de blir mer selvstendige. Det er morsomt å se at de finner nye ruter selv og tørr å bevege seg på ukjente steder med hunden, forklarer Skar.

– Hva skjer dersom dere ikke får flere hjelpetrenere?

– Det blir en større belastning på de få trenerne vi har. Vi er opptatt av å gi brukerne et godt treningstilbud, og det blir veldig sårbart når vi ikke kan gi dem det vi ønsker å tilby, sier Susegg.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Ja, mye kan utrettes over en kopp kaffe, sier daglig leder i Rekrutteringsagenten, John Holen. Kaffekoppen symboliserer også folkelighet. Og folkelighet selger ifølge Holen også bra på Oslo vest..

Snakker om løst og fast, det være seg RBK eller sjakk . John Holen

– Mange sier de aldri har hørt om oss. Det er tegn på at vi har lykkes – med å være diskret, sier Holen. Han rekrutterer ledere og fagspesialister til små, mellomstore og internasjonale konsern. Rekrutteringsagentens oppdrag er å finne den rette mannen eller kvinnen til en jobb. I det stille.

Stille i dørene. Rekrutteringsagenten går stille i dørene når de tar på seg oppdraget med å finne de beste folkene.  De holder til i et heller beskjedent beliggende lokale på Møllenberg.

– Ja, du kan godt kalle oss liten mygg her på Møllenberg, smiler Holen.  Møterommet er uten vinduer.  De har spesialisert seg på stille rekruttering, samt årepresentere personer som grunnet sin rolle, posisjon eller eget navn i næringslivet, ønsker en anonym og konfidensiell behandling i alle ledd av en rekrutteringprosess.

Man har lett for å tro at det er de som skifter jobb hyppig,  er de dyktigste og mest attraktive arbeidstakere. John Holen

– Vi er svært diskre, sier Holen som  startet Rekrutteringsagenten i 2007.

Han har drevet med rekruttering på heltid i 20 år. Etablert i Trondheim har de vært siden Holen flyttet med familien til ektefellens hjemby for ti år siden.

Ikke på utkikk etter ny jobb. Firma som velger dem, ønsker ikke «støy» rundt rekrutteringsprosessen.

– Flere av våre kunder velger bort stillingsannonser. De personene vi rekrutterer, ønsker i utgangspunktet ikke å gå ut med sitt navn og vise interesse for andre bedrifter, sier Holen og viser til at næringslivet ikke er større enn at folk kjenner godt til hverandre. For mange vil det ifølge Rekrutteringsagenten være avgjørende at man er på trygg grunn på at egen diskresjon er ivaretatt. Derfor vegrer også mange seg for å søke kunngjorte stillinger.

– Vi er jo skrudd sammen sånn at vi frykter for konsekvenser hvis arbeidsgiver får vite at vi vurderer skifte av jobb, sier Holen.  Når Rekrutteringsagenten skal finne den rette personen for en bedrift, velger de seg ved behov nøytrale møteplasser. Det kan til og med være hjemme hos vedkommende utenom arbeidstid.  Begge parter skal være helt trygge på konfidensialiteten.

– Med diskresjonen får folk, tillit til oss, mener Holen.

Skape gode relasjoner. Prosessene er ifølge Holen grundige. Det gjelder å skape en god relasjon til den som rekrutteres, for å finne ut om dette er akkurat rette vedkommende for bedriften som skal ansette en ny mann eller kvinne.

– Samtidig er det viktig å lytte til kandidaten, slik at vi vet at det også blir riktig for vedkommende. I sum bidrar dette til et vellykket resultat, både for kunde og kandidat. Vi skal ikke oppleves som vi «bryter oss inn», men vi er god på folk, sier Holen.

I 16 år arbeidet han med sikkerhet for de verste kriminelle i norske fengsler. Møtet med alle skjebnene der har lært ham  mye om mennesker. Alle har en historie. Enten de er tunge kriminelle eller toppledere. Man må uansett møte alle med respekt. Folk er folk, sier han om verdigrunnlaget han bygger Rekrutteringsagenten på.  Han tror ballasten han selv har i livet, gjør ham til en bedre rekrutterer.

– Jeg snakker mye med folk over en kaffekopp. Tilbakemeldingene på hvordan vi behandler folk, er gode. En kaffekopp blir gjerne til flere. Tilbakemeldinger fra kunder forteller oss ofte at vi her gjennomført den mest profesjonelle rekrutteringsprosessen de har deltatt på, sier Holen.

God på å mørne folk.  Han tror at ballasten han har med å møte ulike typer mennesker, har gjort ham god på å «mørne» folk.

–  Vi er dyktige på å få folk i modus mot en ny stilling, enten de i utgangspunktet er på jobbjakt eller ikke. Det tror jeg er for at vi opptrer på en så diskret og stillferdig måte – og kanskje for at vi er annerledes enn andre rekrutteringsselskap.

– Hvordan finner dere folkene – som i utgangspunktet ikke har søkt på jobb?

– Vi jobber bredt og benytter flere metoder, blant annet ute i miljøet vi skal rekruttere til. Tar et besøk, snakker om løst og fast, det være seg RBK eller sjakk for den saks skyld. Tar en kopp kaffe. Observerer. Snakker med folk, ser etter hvilke typer personligheter som er der. Alt dette gjør vi før vi tar kontakt med aktuelle kandidater. Ingen kandidatkontakt fra oss er tilfeldig.  Vi har kunnskap om vedkommende før vi tar kontakt. Den nye personen må også passe inn i miljøet på sin kommende arbeidsplass.

– Hvordan tar dere kontakt?

– Vi ber om en uformell prat.

Lite opptatt av databaser.  – Hvordan finner dere dem?

– Vi har et stort nettverk og kontakter både i bransjen og markedet.  Jeg er lite opptatt av databaser, selv om vi også har det. Vi finner de beste folkene ved å snakke med folk. Sosiale medier som Facebook og Twitter er ikke nødvendigvis vår arena.  Du legger ikke dyktige folk ut på sosiale medier. Det er heller ikke alltid de dyktigste folkene som hyppigst er på utkikk etter ny jobb. Vi er ikke bare ute etter de «nyutdannede», men også de erfarne seniorene. I dag er det kanskje ikke så vanlig å få «gullklokka» for lang og tro tjeneste. Man har lett for å tro at det er de som skifter jobb hyppig,  er de dyktigste og mest attraktive arbeidstakere. Men det at man bytter jobb ofte, kan også være et tegn på at man ikke er så flink til å tilpasse seg. Kanskje er de beste folkene de som blir lenge i en bedrift, spør Holen og understreker at det bak deres  rekruttering ligger en tidkrevende research  for å finne ut av dette.

Får aldri vite. Han forteller at også kandidatene selv lurer på hvordan i all verden de fant ham eller henne.

– Jeg skjønner at de lurer på det, men det får de aldri vite. Vårt arbeid bygger på tillitt og diskresjon. Når vi forklarer hvorfor vi er diskret, respekterer de det. Samtidig gir det også en trygghet at både kunder og kandidater kan være sikker på at ingenting lekker ut – og det garanterer vi, sier Holen.  «Myggen» på Møllenberg.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Og at temadagen kan virke inspirerende og motiverende  gjennom fordrag, bedriftspresentasjoner, nettverk og  kunnskap om hvordan eksempelvis byråkratiet fungerer i Latin- og Sør-Amerika. Årets geografiske fokusområde under «Internasjonal dag», sier Jan Arild Bøhle.

Bildet er fra pågående prosjekt i Guatemala.

Jevner ut veien

Han er banksjef og leder for DNBs bedriftsmarkedet Sør-Trøndelag

– Vi som internasjonal bankaktør forstår utfordringene som ligger i å møte en nye bedriftskulturer, samt  andre lover og regler. Bare spørsmålet om hvilke aktører man bør eller ikke bør samarbeide med i Sør- og Latin-Amerika, fordrer oversikt og kunnskap. Man må også ha en bank som kan utestede nødvendige garantier i dette markedet, poengtere Bøhle.

Han er klar på at å etablere seg langt vekk fra innenlandsmarkedet er en krevende øvelse.

Vi har gått fra blodrøde tall til å brødfø oss selv. SediCon er i startgropa, men framtidsutsiktene er lyse

– Vi støtter oss på kunnskap fra våre landsansvarlige og utekontor for å jevne ut veien for blant annet trondheimsbedrifter som ønsker å eksportere sine konsept og teknologiløsninger, sier Bøhle.

Han understreker DNB sin rolle som internasjonal bank som skal følge sine kunder ut i det globale markedet og som for bransjene havbruk, shipping/logistikk og energi, også tar en regional og global posisjon.

Unik teknologi

Trondheimsbedriften SediCon AS leverer løsninger for håndtering av sedimenter til vannkraftverk av ulike størrelser, verden over.

Vann som inneholder mye sand, og som treffer turbiner i høy fart, kan skade på skovlhjul og andre komponenter. Det er her SediCon kommer inn.

Uten forutsigbar likviditet er veien frem til konkurs urovekkende kort

– Teknologien vi leverer er basert på min doktorgrad ved NTNU tilbake i 1993. Sedimenter fjernes ved bruk av trykkforskjellen mellom vannivået i bassenget og utløpet, hvor  sedimentene fjernes, forklarer teknologidirektør i SediCon, Tom Jacobsen. Teknologien gjør at man ikke trenger pumper. Det holder med tyngdekraften. Miljøteknologi som både er kostnads- og ressurseffektiv.

– Noe av det som er unikt med Sedicon er at vi gjør dette uten bevegelige deler. Det gir svært høy driftssikkerhet, ifølge Jacobsen.

Lang tid før payoff

SediCon er inne i flere land i Sør- og Latin-Amerika, deriblant Guatemala, Costa Rica og Ecuador.

– Vi har gått fra blodrøde tall til å brødfø oss selv. SediCon er i startgropa, men framtidsutsiktene er lyse, sier daglig leder, Snorre Danielsen. Årsresultatet for 2013 var på cirka én million kroner. Bransjen de sokner til er både tid- og kapitalkrevende. Veien fra prosjektering til ferdigstillelse krever utholdenhet og stødig økonomistyring.

– Når vi selger et produkt, tar det flere måneder før pengene er på konto. Vi befinner oss i en situasjon med store utlegg. Da er vi helt avhengig av at likviditeten er god. Uten god bankforbindelse som kjenner bedriften, er det umulig å lykkes, sier Jacobsen.

SediCon valgte nylig DNB som ny bankforbindelse.

– Tidligere har utstedelse av bankgarantier tatt uforholdsmessig lang tid. Uten forutsigbar likviditet er veien frem til konkurs urovekkende kort, sier Danielsen.

Forsvinnende vinning

Danielsen trekker frem andre gebyrsatser ved fakturering over landegrenser.

– Enkelte land tar opp i mot 37 prosent i utførselsavgift. Fakturerer du for 100 kroner, forsvinner store deler av summen i gebyr. Lokale regler gjør at du fort kan tape store deler av inntektene, sier Danielsen.

– Dette er utfordringer mange norske bedrifter i internasjonale markeder støter på, og hvor det er viktig med god dialog med banken. Både hva som er gjeldende regler i det enkelte lang, hvordan betalingsformidlingssystemet settes opp og hvordan  betalingsstrømmer kan gå, sier banksjef Bøhle.

Kulturkræsj

Tilfeldigheter førte SediCon til et nytt kontinent. Under Jacobsens studietid ved NTNU kom han i kontakt med student fra Costa Rica. Studentkompisen ble en døråpner.

– For oss handler det mer om tilfeldigheter enn strategiske valg  bak vår etablering i Sør- og Latin-Amerika. At min kollega fra Costa Rica kjente både til norsk og latinamerikansk kultur har vært viktig.  Jacobsen viser til at nordisk bedriftskultur er rett på sak. Folk forholder seg til avtalte tidsrammer.

– I eksempelvis Guatemala har de et annet forhold til tid. Når ting haster, og du får bekreftelse på snarlig levering – er det ikke alltid avtalen overholdes. Og når du tror du har truffet sjefen, er det to til du ikke har møtt, smiler Danielsen.

Kvelende momsutlegg

Et hinder SediCon har møtt, er håndtering av merverdiavgift. Når sluttkunde i Guatemala betaler merverdiavgift av hele produktets verdi til SediCon, trekker trondheimsbedriften fra all moms bedriften tidligere har betalt for å kjøp av tjenester og varer i Norge under fremstilling av teknologien. Dette før differansen ender statens skattekasse.

– I kontrakter med land i Sør- og Latin-Amerika kan det oppstå forsinkelser på to, tre måneder tilknyttet merverdiavgift fra sluttkunden.  Vi ender dermed med å låne bort penger til den norske statskassa i tiden frem til vi får endelig oppgjør. Da er det viktig å ha bankforbindelse som kan finansiere mellomregningen, sier Danielsen.

Må ligge i forkant

Bøhle viser til viktigheten av DNB sine utekontor,  kjennskapen  til lokale markeder globalt, og behovet for tett dialog med norske bedrifter med interesser i utlandet.

– Kundeansvarlig i DNB må sitte med god kunnskap om den enkelte bedrifts kommende utfordringer og forstå problemstillingen som kan dukke opp ved å satse internasjonalt.

Bøhle og DNB er på jakt etter flere bedrifter lik SediCon, som innehar gründerånd, visjoner utenfor riksgrensa, og som besitter unik teknologi etterspurt i internasjonale markeder.

– Det er viktig for oss å være med  å løse de utfordringene vi og bedriften vet vil komme, sier Bøhle.

Deler dyrekjøpt erfaring

Under Internasjonal dag nå torsdag, i regi av DNB Trøndelag vil flere bedrifter dele av sine dyrekjøpte erfaringer. Deriblant Dynavec,  Sølvtrans og  Austevold Seafood.

– Vi tror  samtidig mange ser verdien av bedre kjennskap til hva aktører som International Chamber of Commerce (ICC), Innovasjon Norge, Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK) og DNB kan bistå med, annonserer Bøhle.

Alle disse instansene vil foredra under temadagen. Konferansier er Hans-Wilhelm Steinfeld. som også holder foredraget «Bjørnen har våknet».

PS! «Internasjonal Dag – Grenseløse visjoner» skjer torsdag 16.10, i DNBs lokaler på Solsiden. Påmelding er fortsatt mulig. 

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Hva driver deg til å reise ned til ebola-rammede områder?

– Opplevelsen av at det angår meg, og gleden av å ha noe å bidra med.

Ane er fra Sverresborg i Trondheim, men bor nå i Oslo. Første gang hun var på jobb for Leger uten grenser fra i 2013. Da var hun i Sør-Sudan, i en flyktningeleir. Siden har hun vært i både Liberia og Sierra Leone. For knapt en måned siden kom hun hjem til norsk jord, til en annen verden.

Nå skriver hun på en bok. 

– I artikler jeg har lest om ebola her hjemme bruker avisene ofte bilder av selve viruset under et mikroskop. Det er noe med den vestlige dekninga – det blir lite opplevelsesnært. Ebola-viruset er en menneskelig tragedie. Med boka vil jeg prøve å si noe som gjør at folk får et nærere forhold til det som skjer, sier Ane.

– Enestående

Hun vil at det skal være en bok som forteller om menneskene hun har møtt.

– Jeg ønsker å bearbeide inntrykkene og formidle det til andre.  Ane ser mye styrke hos menneskene som blir smittet.

Jeg så mye nød, de lever på bar bakke

– Du må ha mye livsvilje for å ikke legge deg ned når du blir smittet. Det gjør inntrykk å se hvordan de setter i gang egne prosjekter, og hvordan de styrker hverandre. Det er en historie jeg synes er verdt å fortelle. Det er noe som har imponert meg hver dag. Jeg har tenkt: «Shit, dette er enestående».

– Håpet og livsviljen

– Hvordan opplevde du første dag på jobb for Leger uten grenser?

– Jeg så mye nød, de lever på bar bakke. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle klare å hjelpe. Jeg ønsker å gi dem en stemme – slik kan jeg hjelpe. Jeg kan gå til media og andre samarbeidspartnere, jeg kan bevisstgjøre hvilke andre behov som finnes der.

Jeg tenker mye på  hvordan det går der. Jeg savner å komme på jobb, å komme på sykehuset og se hvem som er oppe og  går i dag

– Hva driver deg til å gjøre denne jobben?

– Opplevelsen av at det angår meg, og gleden av å ha noe å bidra med. Om jeg sitter her hjemme og ser det på TV, så angår det meg. Det er lettere å være der å gjøre noe, enn å sitte her hjemme og ikke vite hva du skal gjøre.  Som psykolog hjelper hun den ebola-smittede gjennom samtaler.

– Målet mitt er å styrke håpet og livsviljen, som jeg tror er viktige ressurser i helbredelse.

Intense øyeblikk

Av og til ser du etter noen, og så er de ikke der, forteller Ane.

– Det er en sørgelig arbeidsplass. Mye sorg der. Du vet at den personen som ikke er der lenger betydde noe for de andre pasientene. Og da tenker jeg at det er bra at jeg er der, slik at jeg kan få støttet opp. Ane snakker også om en gjensynsglede hver morgen.

– Det er så utrolig sterkt. Det er noe med å få starte dagen med et så intenst øyeblikk. Smilene gjør inntrykk. Du ser at folk er syke, men de smiler.

– Å skille barn og foreldre

Psykologen har følt mye på hjelpeløshet.

– I Liberia følte jeg mye på avmakt og hjelpeløshet, knyttet til det å ha kommet inn for sent til å stoppe spredningen av ebola, og å ikke ha nok ressurser til å pleie de som allerede var blitt syke.

– Hva har gjort mest inntrykk på deg?

– Når vi må skille barn og foreldre, hvis forelderen er syk og barnet friskt. Jeg har vært med på det flere ganger og det er forferdelig.

– Mange måter å få en diagnose på

Selv om mye er utfordrende på jobb for Leger uten grenser, savner Ane å være der.

– Jeg tenker mye på hvordan det går der. Jeg savner å komme på jobb, å komme på sykehuset og se hvem som er oppe og går i dag.  Hun snakker om håp som ressurs.

– Jeg jobber med å prøve å finne frem til livsviljen hos folk. Å hente frem krafta i dem som gir dem lyst til å leve. Jeg tror det i mange tilfeller kan være avgjørende. Det er viktig at folk klarer å se at det er mange måter å få en diagnose på.

– Hva er målet ditt med å jobbe for Leger uten grenser?

– Å jobber for Leger uten grenser gir meg en mulighet til å sørge for at sårbare mennesker får den helsehjelpa de trenger. Det er en fantastisk følelse.

– Menneskelig tragedie

Da hun begynte jobben hos Leger uten grenser tenkte hun at hun ville forandre verden.

– At ting skal bli bedre. Jeg hadde en humanitær idealistisk holdning.  Nå tenker hun mer at hun oppdager faget sitt på en annen måte.

– At jeg ser noe annet enn Norge. Det hjelper meg å se andre sammenhenger. Ane er nå den i Norge som har mest erfaring med psykologisk arbeid med ebola.

– Men aller helst kunne jeg ønske at ingen trengte å gjøre dette arbeidet. Jeg håper vi stopper denne epidemien. Det lar seg gjøre, men vi vil trenge store ressurser. Vi bør stoppe det ved kilden. Ebola var en menneskelig tragedie lenge før viruset kom til Ullevål, sier hun og sikter til den norske kvinnen som nylig ble smittet.

Tar vare på hverandre

– Er du redd for å bli smittet selv?

– Jeg er redd for å bli smittet, det er vi alle. Heldigvis vet vi mye om hvordan vi skal oppføre oss for å unngå smitte.  Da hun Ane var i Sierra Leone og Liberia var hovedfokuset hennes på jobben.

– Jeg var klar over smitterisikoen, men lot meg ikke bli oppslukt av den. Når du drar for å bade, tenker du ikke først og fremst på risikoen for å drukne, selv om du vet at den er der. Sånn er det å jobbe på smittevernsavdeling også.

– Hvordan er stemninga blant de smittede?

– De smittede prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. De er redde, fortvilte og ensomme, men tar godt vare på hverandre.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Ikke gjør som meg, sier Eide  i dag. Hun anbefaler alle å oppsøke lege med en gang de oppdager noe uregelmessig i brystene.  Byavisa har i forbindelse med Kreftforeningens Rosa sløyfe-aksjon nå i oktober – som går til inntekt for de som har brystkreft med spredning –  møtt Astri Eide ved to anledninger. Første møtet var i Pirbadet der foreningen tilbyr bassengtrening for alle medlemmer. Eide meldte seg inn i foreningen i 2005 etter at hun var rammet av brystkreft.

– Ikke gjør som jeg gjorde

– Man slipper å forestille seg når man møter andre som har opplevd det samme, sier Eide. Hun føler seg vel etter svømmekveldene.

Tenkte at ja, ja nå er det min tur.  Jeg hadde hørt så mye om det. Jeg tenkte aldri noe annet enn at  det skulle gå bra. Randi Lise Aune

Kulen i brystet viste seg på mammografien å være fem centimeter. Hun måtte ha både cellegift, stråle- og hormonbehandling. Eide tror at det at både moren døde av samme diagnose som 48-åring og at også bestemoren var rammet, gjorde at hun reagerte slik hun gjorde da hun oppdaget kulen. Men hun advarer andre.

– Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjorde, smiler hun i dag.

Brystkraft. Astri Eide er engasjert i
Brystkreftforeningen som kasserer.

Godt for kroppen

Nydusjet ut fra garderoben i Pirbadet kommer også Berit Sandstad. Hun er også med i Brystkreftforeningen og er fast med på bassengtreningen i Pirbadet.  Etter at hun ble rammet av brystkreft for 12-13 år siden, ble alt tungt. Hun orket ikke mye. og den sosiale omgangen med andre mennesker ble begrenset. Derfor synes hun det er fint å være med i foreningen, og godt for kroppen å være i et oppvarmet basseng.

Beholdt brystet

– Her har vi egen garderobe. Det er bra. Vi er i ulike situasjoner. Noen har pupper, andre ikke. Under en mammografiundersøkelse i 2002, ble det oppdaget en flekk i det ene brystet. Hun ble raskt operert, men beholdt brystet.

Negler løsner. Man føler man går på erter. Man blir slapp og sliten. Randi Lise Aune

– Jeg tok det ganske pent. En venninde av meg hadde blitt operert for det samme, så jeg visste litt om det på forhånd.  Også hun fikk hormonbehandling. Det pluss strålebehandlingen tæret på kroppen.

– Jeg arbeidet på bakeri, men måtte slutte. Det synes jeg var fryktelig, sier Sandstad.

Bassengtrening. Astrid Sandstad (t.v) opplever bassengtreningen i Pirbadet som godt for kroppen.

Tappet for krefter

Ut fra garderoben kommer Ragnhild Strømsness, også hun rammet av brystkreft og gjennomgått operasjon og cellegiftbehandling. Hun oppdaget en dag en kul i brystet selv.

– Man må gjøre noe selv med situasjonen i etterkant av at man er rammet. Man må ha en vilje selv.  Også hun opplevde å bli tappet for krefter etter endt behandling.

– Her er vi i samme båt, sier Strømsness om Brystkreftforeningen og treffene i Pirbadet.

Hun peker også på ulike reaksjoner til mannfolk som opplever at partneren mister brystet.

– Ikke alle tolererer det..

Vi forlater Pirbadet, og avtaler senere å møtes i Hornemannsgården der Brystkreftforeningen skal ha sitt neste møte.  Astri Eide er i full gang med å dekke på til kaffe idet vi ankommer. I tillegg til henne er det fire andre medlemmer der. Alle er de rammet av brystkreft  – i ulike faser av livet.

Oppdaget kulen selv

– Jeg oppdaget kulen selv høsten 2008. Mammografi bekreftet at det var brystkreft, sier Randi Lise Aune. Hun er nestleder i Brystkreftforeningen i Trondheim.

– Hvordan reagerte du?

– Jeg tok det ganske nøkternt. Tenkte at ja, ja nå er det min tur.  Jeg hadde hørt så mye om det. Jeg tenkte aldri noe annet enn at  det skulle gå bra.  Nå er hun akkurat ferdig med fem års tablettkur etter operasjon, stråling og cellegift.

– Ja, det var tøft når det stod på. Negler løsner. Man føler man går på erter. Man blir slapp og sliten, sier Aune. De fem rundt bordet, forteller om ulike reaksjoner på å rammes av brystkreft.  Berit Sandstad har vært med siden Brystkreftforeningen i Trondheim ble etablert for over 20 år siden. Sandstad meldte seg inn før hun ble rammet selv.

Tre små barn

Elena Bertelli Solstad var småbarnsmor da hun fikk diagnosen. Som ung brysrkreftrammet, så hun ikke med det samme for seg å være med i brystkreftforeningen. Nå synes hun det er godt å komme hit.

– Vi har et kvinnefellesskap – og vi snakker ikke bare død og fordervelse, ler Solstad.

Nå håper de å få samlet inn mest mulig penger til årets Rosa Sløyfe-aksjon.

– Gjennom Rosa Sløyfe opplever vi å ha mange støttespillere. Spesielt får vi mye oppmerksomhet fra de unge, som kanskje har hatt mødre og bestemødre  med brystkreft, sier Berit Sandstad. Det setter hun pris på.

Stand
Lørdag 18.oktober kl 1100-1500  har Brystkreftforeningen stand på Solsiden kjøpesenter. Der blir det salg av effekter og utdeling av informasjonsbrosjyrer. Rosa bh-er pryder gangbrua på Solsiden hele oktober. 

Rosa sløyfe

• Årets tema:  Å leve med uheldbredelig kreft
• En av fire med brystkreft dør: De har brystkreft med spredning til andre organer
• Mange brystkreftrammede med spredning forteller om motløshet, avmakt og depresjon
• I 2013 gikk innsamlede midler fra Rosa sløyfe til mammografiprogrammet. Forskning viser at de som møter til mammografiscreening har 43 prosent redusert dødelighet av brystkreft
• I 2012 gikk innsamlede midler til fem forskningsprosjekter på diagnostisering
• I 2011 gikk insamlede midler til å sikre bedre retiigheter for brystkreftpasienter og å jobbe for å senke ventetiden

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Fuglene flykter fra tretoppene i det den nakne bilen ruser oppover Testmannsgate på Lademoen, mot Nordskags verksted. Motorbråket kastes mellom trehusene og hvit røyk legger seg over grusveien. En Ford Shelby Cobra GT500, Et amerikansk bil-ikon, skal endelig få tilbake sin originale kåpe av lakk.

4000 arbeidstimer

– Det blir bra dette, Freddy! Hemmo Vikhammer skuer bort på bileier Freddy Haugvik bak rattet. Han ruser motoren og gliser bredt. Sammen har de to bilentusiastene brukt rundt 4000 arbeidstimer for å få bilen klar. Nå er det bare lakkering og montering som gjenstår.

– Dette er samme bilmodell som den som ble stjålet av Nicolas Cage in filmen «Gone in Sixty Seconds», vet du, forteller Freddy. En filmstjerne, altså.

Etter tre dagers arbeid er bilen ferdiglakkert. Bilens karosseri er blitt maskert, slipt og grunnet før det er påført en gyllen «lime gold» grønnfarge. Original Ford-farge, selvsagt. «Original»  er nøkkelordet her. Å få bilen så nært som mulig tilbake til sin originale stand er Freddy og Hemmos drøm. De har saumfart internett etter originale deler. Nå skal bilen fraktes hjem til  Hemmo for å ferdigmonteres.

Bildilla

– Du vet, egentli så like itj æ den bila engang, sier Odd Nordskag.

Han tar seg en slurp kaffe og en bit av en brødskive med salami. Freddy og Hemmo har forlatt billakkverkstedet med Forden.

– Jeg foretrekker amerikanske biler jeg også, men da helst av produsenten Chrysler, ikke Ford. Jeg er ikke så fanatisk på det, det er mest på spøk. Amerikanere er amerikanere. De kjenner jeg, og de er enklere satt sammen enn dagens biler, forteller han.

Mekanikerkompisen Brynjar Loktu kommer inn døren på spiserommet. Han hørte prat om amerikanere.

– Æ tar mæ en kaffe! sier han og henter frem et kaffekrus fra kjøleskapet. Det eneste stedet i verkstedet som skånes for pussestøv og lakkrester. Odd og Brynjar er medlemmer i samme bilklubb for Chrysler-entusiaster, WPC Club of Norway.

Ikke alt er gjennomførbart

– Amerikanere er jo etter hvert blitt en sinnslidelse for oss, innrømmer Brynjar og skjenker seg en halv kaffekopp.

– Odd har vel omtrent 100 års arbeidstid på sine prosjekter, mens jeg har 200. Det er jo klart at det ikke er gjennomførbart alt det vi vil gjøre, konstaterer han og bryter ut i latter.

– Nei…, svarer Odd ettertenksomt.

Odds interesse for amerikanske biler startet da han var i tenårene. Det var en svakhet for amerikansk bildesign, og en god porsjon tilfeldighet, som gjorde at han ble oppslukt av Chrysler-konsernets biler.

Du vet, egentli så like itj æ den bila engang

Fant en Dodge Phonix

– I min ungdom kikket jeg etter biler over alt. Så, i 1975, fant jeg en 1960-modell Dodge Phoenix opp i en dynge med sand i Sjetnemarka, forteller han.

Den har han fortsatt, i en låve, sammen med to andre biler av samme modell.

Odd og Brynjar har flere prosjekter på gang enn de noen gang regner med å få unnagjort. Helt innerst i verkstedet står en nedstrippet og hullete Ford Thunderbird fra 1956 som Odd skal pusse og lakkere tilbake til sin originale svartfarge. Det gjør han for en venn. Thunderbirden kom til Trondheim på midten av 60-tallet, og har mer eller mindre vært i byen siden da.

Slipt seg gjennom ni lag med lakk

– Jeg har slipt meg gjennom ni lag med lakk på den bilen, sier Odd og bykser ut av spiserommet. Han stryker fingeren over karosseriet på Thunderbirden. De ulike lagene med lakk former seg som dype daler i en fargeblanding av aluminium, gull, sort, gul og rød.

– Dette er norsk bilhistorie, vet du. Det er derfor jeg gjør det. Denne bilen har vært skikkelig fin engang, vunnet masse premier og vært på plenty av utstillinger. Nå skal den forhåpentligvis bli som ny igjen, sier han.

For Odd er det potensialet, ikke utseende, som teller når han ser på slitte bilvrak. Derfor kjøpte han også et vrak av en konebil i bursdagsgave til sin samboer.

Trengte litt goodwill i heimen

– Hun så ikke det samme potensiale som meg i bilen, for å si det sånn. Jeg tenkte at å gi henne en Chrysler Newport fra 1972 ville være en god gave. Jeg trengte litt goodwill i heimen. Hun ble ikke så entusiastisk som meg, men etter at jeg pusset den opp fikk jeg ikke selge den, sier han.

Hjemme i Hemmos garasje nærmer Freddys 67’ Shelby Cobra seg stadig mer bilens orginalstand. Med skilpaddeskritt. Det har den gjort hver torsdag i nesten ti år.

– Nå prøver vi å finne igjen alle delene og prøve å montere de på nytt, sier Hemmo og skuer ut over garasjegulvet som er dekket av bildeler. Freddy titter opp fra en hylle helt bakerst garasjen med et par skruer han har rotet frem fra en skuff.

– De funker bra de skruene, Freddy! Sier Hemmo forsikrende.

– Det er mye prøving og feiling når puslespillet skal settes sammen.

Det var julen 1986 at Freddy dro til USA og Florida for å handle bil. Han var spent på om den var kjørbar når den kom til Norge. Da restaurerte han bilen selv.

– Før i tiden var det langt vanskeligere å få tak i bildeler. Vi hadde jo ikke internett, og bestilte gjennom bilblader. Det tok lang tid, husker Freddy. Siden den gang har de to fjernet rust, sveiset og sparklet på bilen. Dører og skjermer er skiftet. Nå som lakken er på plass begynner de endelig å se slutten. For dette prosjektet.

– Det er mye kosearbeid i vinter som gjenstår, humrer Freddy.

– Forhåpentligvis kan vi registrere den til våren.

– Og endelig begynne å kjøre den lite grann, flirer Hemmo.

Det er liten grunn til å tro at de får mye tid til å kjøre den. Neste prosjekt er allerede planlagt.

Hemmo innehar norgesrekorden i dragracing i stock-klassen (for gateregistrerte biler), med en 1968 Ford Shelby Cobra GT 500KR. Initialene KR står for «King of the Road»; kongen av veien. Da han satte rekorden lettet forhjulene fra bakken under start. Det er den samme bilen Hemmo nå planlegger å restaurere.

– Det er et artig prosjekt, eller hva Freddy? sier Hemmo.

– Det tar forhåpentligvis kortere tid enn 10 år, parerer Freddy.

Jeg fant en 1960-modell Dodge Phoenix opp i en dynge med
sand i Sjetnemarka

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa