Musikk / Spiller Hitlers favoritt. 

Musikkhistorisk foredragsholder er Wolfgang Plagge.

– Musikk er språk. Dermed kan det brukes som propaganda.

Det hevder pianist og komponist Wolfgang Plagge som skal geleide publikum gjennom halvannen times oppdagelsesreise inn i musikkens og propagandaens verden.

– Det blir en tankevekkende reise inn i musikkens makt, fortsetter initiativtaker og trombonist Kirsten Leidland i Luftforsvarets musikkorps.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Musikk har blitt brukt i propagandaøyemed til alle tider, men det var i mellomkrigstidens Europa propagandaen hadde sin storhetstid. Og også da begrepet fikk nytt innhold.

– Inntil da var propaganda betraktet som noe positivt – en fornuftsmessig bruk av argumenter for å påvirke folk med utdannelse, forteller Plagge.

Mellomkrigstidens forføreriske propagandakampanjer, pomp og prakt og storslåtte parader endret imidlertid folks syn på propaganda, og etter 2. verdenskrig har begrepet hatt en negativ klang.

– Alle land og regimer bruker imidlertid musikk i en eller annen propagandamessig form. Enten for å skape en fellesskapsfølelse, eller å distansere seg fra noe, sier Plagge som vil presentere smakebiter på propagandamusikk fra Nord-Korea. Han vil også bistå publikum ved å gi dem koder og verktøy for hvordan de bør lytte for å forstå bakgrunnen for musikken.

–  Det blir morsomt for publikum å få et innblikk i hvordan komponisten har tenkt at publikum skal reagere og kunne påvirkes i ønsket retning, tror han.

– De fleste av oss her en eller annen gang hatt en opplevelse av at musikk snakker direkte til en selv. Da har komponisten lyktes i sitt prosjekt, sier Plagge.

Kvelden inneholder videre verker av bl.a. Hitlers favoritt Richard Wagner, Stalins favoritt Dimitrij Sjostakovits, amerikaneren John Philip Sousa samt Harald Sæverud og Edvard Grieg.

– I konsertforedraget skal vi se og høre mer om hvordan styresmakter og organisasjoner opp gjennom tidene har brukt musikk til å vinne. Det handler nemlig ikke alltid om å vinne slaget, man må vinne freden, og hjertene til folk også, forklarer Kirsten Leidland som mener tematikken er høyaktuell i dag.

– Vi ser hvordan musikk brukes i propaganda-sammenheng i dagens konflikter i Midt-Østen. IS bruker messende sang i sine videoer. Under Balkan-krigen på 90-tallet ble hornorkestret mye brukt, mens kurderne i dag relaterer seg mot folkemusikk-tradisjonen, sier Leidland som selv jobber i det som egentlig er et propagandaredskap.

– Tradisjonelt er det militærorkestrene som har formidlet propagandamusikken. Sterke farger, høy lyd, marsjer og marsjering har vekselvis spredt trygghet og frykt blant folk. Det er imidlertid veldig mye flott musikk blant det som i dag karakteriseres som propagandamusikk. Musikk som appellerer til følelsene, til samhørighet og identitet, og til nasjonalfølelse, mener hun.

Produsent Ingunn Moslet som også kan berette om økt tilstrømning til korpsets konserter den siste tiden.

– Korpset har vært aktive denne våren og tiltrekker seg nye grupper publikum, forteller hun og mener det er spesielt gledelig at yngre ser ut til å ha funnet veien til korpsets konserter på Byscenen.

Framtiden til Luftforsvarets musikkorps tar hun med stor ro. Forsvarssjefen foreslo i høst å legge ned korpset som fikk Trondheim kommunes kulturpris for 2015.

– Vi har gjort det vi kan for å påvirke beslutningstakerne i riktig retning og har massiv støtte fra Trønder-politikerne, men det er Stortinget som tar den endelige avgjørelsen i juni. Vi velger enn så lenge å leve i håpet om at vi i 2018 kan feire 200 år som kulturinstitusjon i Trondheim, avslutter Ingunn Moslet.

Historieforteller: Wolfgang Plagge dukker opp i Trondheim. (Pressefoto)

Mobbing/ Et tema som har opptatt Yngve Brox i lang tid. 

Mobbing ødelegger livet til mange. Vi klarer bare å bekjempe den hvis alle tar ansvar. Kommunene har, som skoleeiere, et spesielt ansvar – både for å forebygge mobbing og for å ha gode rutiner for å håndtere mobbing når det skjer.

Temaet mobbing har opptatt meg i mange år. Jeg var en av dem som var heldig og kom meg gjennom skolen uten å bli plaget eller mobbet av andre. På 70- og 80-tallet var ikke det noen selvfølge.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Den gangen var det mye mindre debatt om temaet, og kunnskapen om hvordan man kunne bekjempe mobbing mye mindre. Jeg så selvsagt medelever og andre som ble plaget eller holdt utenfor, og hvordan det kunne prege et barn. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg alltid stilte opp for dem som ble plaget.

Men jeg var nok omtrent som de fleste andre rundt meg. Noen ganger gjorde jeg det rette – andre ganger var jeg feig og så bort. Det verste var når jeg så at det var de voksne som var problemet. Når en lærer henger ut en elev foran hele klassen er barnet helt forsvarsløst. Den voksne skal være et trygt anker for barna.

En god kunnskapsskole må være en trygg skole. Barn som blir mobbet kan gjøre det godt på skolen, men det er ikke et godt læringsmiljø i en gruppe hvor en eller flere blir plaget eller frosset ut. Når vi sender det aller mest dyrebare i livet, barna våre, til skolen skal vi vite at de har det trygt og godt.

Skolens viktigste oppgave er å formidle kunnskapen barna våre trenger for å klare seg i videre skolegang og deretter i arbeidslivet. Men nesten akkurat like viktig er skolens innsats for lære barna våre å være en del av samfunnet. Derfor trenger vi lærere som er faglig dyktige, som er gode ledere og som klarer å se hvert enkelt barn.

Vi forventer mye av skolen. Noen ganger litt for mye. For selv om det er viktig at skolen klarer å forebygge og bekjempe mobbing er det ikke til å komme forbi at hver enkelt elev møter opp i skolen med holdninger og atferd som er lært hjemme.

Kampen mot mobbing starter i hjemmet. Hver enkelt av oss må både fortelle våre barn hvilken atferd vi forventer av dem. Vi voksne  må være bevisst hvordan vi snakker sammen, og hvordan vi omtaler andre. Opptrer vi med respekt for andre vil barna våre lære det samme. Ingen barn er født som bøller, men de lærer utrolig fort av sine nærmeste forbilder.

Vi politikere roper ofte på enkle løsninger. Det er nedfelt i opplæringsloven at mobberen kan flyttes over til en annen skole. Det er en enkelt løsning på et komplekst problem, og ofte er det ikke så enkelt å løse problemet. Mobberen kan selv være mobbeoffer.

Det trenger  ikke  å være én mobber. Det kan være en stor gruppe som fryser ut en medelev. Derfor må vi prøve å løse problemet på andre måter først. Ofte lar det seg løse ved at læreren gjør en god og grundig jobb med å avdekke problemet og sikre at det aldri skal gjenta seg.

Flytting av elever er en løsning som bare kan brukes i få tilfeller. Det kan kanskje virke merkelig at dette kommer fra meg, som tidligere i vinter tok til orde for at kommunene må bytte ut rektorer som ikke får bukt med mobbing på sin skole. Jeg mener imidlertid det samme også om dette: Dersom en skole har et stort og vedvarende mobbeproblem, hvor flere elever opplever at de over lengre tid blir plaget uten at skolen klarer å få stanset det, må vi sette inn store ressurser på å hjelpe den til å få bukt med det. Dersom skolen ikke lykkes i å bli kvitt en slik ukultur må vi være villige til å bytte topplederen som et siste virkemiddel.

Mobbing vil alltid forekomme. Det kan oppleves som umulig å vinne kampen. Jo mer aktive vi er i kampen mot mobbing, jo mer får vi redusert problemet.

Da den forrige borgerlige regjeringen satte i gang sin kampanje mot mobbing oppnådde den forbausende gode resultater på kort tid. Men dersom vi da tror at kampen er vunnet, er vi nesten dømt til å gjøre samme feil på nytt. Skal vi lykkes i kampen mot mobbing må foreldre, skolen og alle andre vise hver dag gjennom ord og handlinger at vi ikke akspetrerer plaging og utstøting av andre. Da kan vi sikre våre barn en trygg, god oppvekst. De få gangene mobbing oppstår skal vi da klare å håndtere det godt. Jeg håper du som har lest denne teksten er med og kjemper denne kampen.

Les også:
Jippi for barnehagen
En trygg alderdom
– Flyktningekrisa angår oss alle
Da Fargespill smeltet hjertet mitt
– Å gi livskraft til drømmene og menneskene bak

Mobbing: Yngve Brox sitt politikerhjerte banker ekstra sterkt for de som opplever å bli mobbet.
(Foto: Karina Lein)

Sør-Trøndelag Tingrett/ Fikk blacout på sitt eget stuegulv. 

Ved sin side på tiltalebenken har han forsvarsadvokat Trond Peder Nilsen.Dommerfullmektig i saken er Gjermund Aasbrenn. Han har med seg to meddommere; en eldre kvinne og en mann i 40-årene.

Politiadvokat Ellen Moksnes Andresen fører saken på vegne av påtalemyndigheten. Hun presenterer tiltalebeslutningen:

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Lørdag 8. august 2015 var det Terje Tysland-konsert på Oppdal. Etter konserten ble det invitert til nachspiel hjemme hos tiltalte og hans samboer. Sju gjester ankom huset deres ved hjelp av en maxi-taxi, sammen med tiltaltes samboer. Tiltalte hadde forlatt konserten tidligere, fordi han var svært beruset og trøtt. Han lå sovende på sofaen i stua da de festglade menneskene kom inn døra.

44-åringen skal ha tatt godt imot gjestene, skrudd på musikk og satt fram alkohol. Det var god stemning og inntak av mye alkohol. Plutselig skal stemningen ha endret seg. Seks av de oppmøtte forlot festen. En 53 år gammel mann ble igjen, han skulle motsatt vei og måtte få tak i en annen taxi. Tiltalte begynte å oppføre seg truende mot mannen. Plutselig forsvant han. Etter et kvartet  kom han tilbake med et AG3-gevær.

Etter å ha blitt drapstruet forlot fornærmede huset og fikk kontaktet en nabo av tiltalte. Politiet ble tilkalt og kom til stedet. Det ble foretatt undersøkelser og utført avhør. Tiltalte hadde på dette tidspunktet, rundt halv ti om morgenen, en promille på 1.92. Våpenet ble beslaglagt. Aktor har med seg det aktuelle geværet og viser det fram til dommerne. Våpenet vises fram slik det ble funnet av politiet. Det er ikke funksjonsdyktig og mangler tennstempel og ammunisjon.

Etter at tiltalebeslutningen er presentert gir dommeren ordet til den tiltalte. Han forklarer at det hadde vært et vorspiel før konserten, og at han selv dro hjem tidlig og sovnet på sofaen.

– Etter hvert kom samboeren og noe fremmedfolk hjem til oss, og det ble satt fram alkohol på bordet. Jeg fikk blackout, og det neste jeg husker er at jeg satt i med håndjern på i baksetet av en bil, forklarer han.

Under aktors spørsmålsrunde kommer det fram at tiltalte hadde begynt å drikke alkohol rundt klokken seks på kvelden. Han drakk cognac og brennevin med 60% alkohol. Han kjenner ikke fornærmede i saken. I avhør med politiet 9. august fortalte han at han visste av mannen, men at han var i sjokk under avhøret.

I avhør med politiet fortalte han også om de påståtte drapstruslene. Han innrømte den gangen å ha tatt fram våpenet, men bedyret at det bare var framme i et lite øyeblikk. «Det var demontert, jeg satte det sammen igjen og viste det frem. Barnslige greier», sa han den gangen. Nå er han usikker, og gjentar at han ikke husker noe fra kvelden.

Mannens forsvarer får mulighet til å stille sine spørsmål. Tiltalte forteller at han har vært deprimert siden hendelsen, og at det ble enda verre da han fant ut at det ble rettssak. Det har gått ut over nattesøvnen og matlysten. Han har gått ned mange kilo, forteller han.

44-åringen nekter straffskyld fordi han ikke husker å gjort noe, men forklarer at om han har gjort det som står i tiltalen er han helt enig i at det er forferdelig.

Forsvareren leser opp fra et dokument skrevet av mannens arbeidsgiver. Han beskrives som en rolig, pliktoppfyllende og dyktig arbeider. Etter hendelsen skal han ha slitt med søvn- og nerveproblemer og ikke vært i stand til å yte hundre prosent på jobb.

Den kvinnelige meddommeren spør mannen om han har hatt problemer med alkohol tidligere. Tiltalte svarer nei.

Dagens første vitne er fornærmede i saken. En 53 år gammel mann, i rutete skjorte og brune bukser. Tykt, brunt skjegg. Han får et glass vann av aktor og får beskjed om å forklare hendelsesforløpet slik han oppfattet det.

Han er en ivrig fan av Terje Tysland. Han fikk i seg en god del øl. Fornærmede var på konserten til den var over. Bussene som transporterte de oppmøtte hadde dratt da han kom seg ut av lokalet. Han endte opp i en maxi-taxi med ukjente folk.

– Det blir litt sånn at man tar den muligheten man får når det kommer til transport, sier han.

Under turen kom det fram at han hadde felles bekjente med et par av de andre som satt på i taxien. Det var god stemning, og tiltaltes samboer endte opp med å invitere alle hjem på nachspiel. Tiltalte lå sovende fullt påkledd på sofaen da de ankom, men kom seg kjapt opp og satte seg med de øvrige gjestene.

Alt var rolig, forteller han, men da de andre forlot festen og han ble sittende igjen var det ikke like hyggelig lenger. Tiltalte ble litt aggressiv. Denne aggresjonen var mest rettet mot samboeren, sier han. Tiltalte hadde spurt mannen om militæret, hva han tenkte om å ta liv.

Fornærmede svarte at han var i saniteten da han tjenestegjorde, og var mer fokusert på å redde liv. Da skal han ha blitt kalt pysete og fått fortalt at det handler om å ta liv.

Plutselig skal tiltalte ha tatt fram et våpen, tatt av seg på overkroppen og satt seg på gulvet. Der hadde han en «samtale med seg selv», hvor det ble snakk om å ta liv og at noen skulle drepes.

– Etter at seansen på gulvet var over reiste han seg opp og satt geværet mot brystet mitt. Jeg tok tak i magasinet og fikk dratt det ut. Da så jeg at det var tomt og jeg stilte meg opp og pilte mot døra. Jeg var livredd.

Samboeren var til stede under hendelsen, men sa eller gjorde ingenting. Idet fornærmede var på vei unna skal tiltalte ha slått mot han med våpenet. Fornærmede forteller at da han var på vei ut av huset hoppet tiltalte på samboeren sin og tok et kraftig kvelertak på henne. 53-åringen snudde da og løsnet grepet, før han kom seg ut verandadøra og kom seg inn i et ulåst nabohus.

Tiltalte får ordet av dommeren: – Jeg vil bare gi en uforbeholden unnskyldning til deg om det du forteller er sant. Da beklager jeg alt.

Tiltaltes 45-årige samboer skal også vitne i saken.  På søndags morgen hadde hun en promille på hele 2.26, og fikk også en «blackout».

Hun husker å ha startet nachspielet og deretter at hun ble vekket av politiet påfølgende morgen, med beskjeden om at hennes samboer var siktet for trusler og tatt med til Trondheim. Noe vold, mot fornærmede eller seg selv, husker hun ikke.

Naboen som fikk uventet besøk av fornærmede denne natten er neste vitne,  en kraftig mann på 35 år som jobber som steinhogger til daglig. Tidlig på morgenen 9.august våknet han av at det ringte og banket på døra, før han hørte at noen tok seg inn i huset og låste seg inne på toalettet.

– Etter hvert kom en stor kar ut av toalettet og ropte «ring politiet!».

Fornærmede var klissvåt og virket redd. Naboen hadde fått fortalt at det ble noe uenighet rundt temaet heimevernet, og at både fornærmede og tiltaltes samboer hadde blitt utsatt for vold. Vitnet bemerker at fornærmede var veldig full, og vil ikke gjøre noen antagelser angående volden, men han er klar på at mannen var ordentlig redd. Politiet ble  kontaktet litt etter halv seks om morgenen.

To vitner fra politiet bekrefter at både tiltalte og hans samboer var kraftig beruset. I bilen til Trondheim beskrives tiltalte som «trøtt og forvirret med svømmende øyne». Det bekreftes også at våpenet ble funnet i et skap og at det ikke er funksjonelt i nåværende tilstand. Fysiske undersøkelser av tiltaltes samboer ble også utført på grunn av anklagene om kveling. Ingen merker ble funnet på kroppen hennes.

Før prosedyren er det ett siste vitne, en 26 år gammel mann,  som skal forklare seg over telefon om hendelsene den aktuelle lørdagsnatten. Han kjenner ingen av de kjenner noen av de involverte i saken. Hans samboer hadde hjulpet tiltaltes samboer da sistnevnte var overstadig beruset denne kvelden. De mistet bussen og endte opp på maxi-taxien sammen.

Vitnet beskriver sin egen tilstand den kvelden som «litt beruset», men bedyrer at han husker alt. Da de ankom festen lå tiltalte ifølge dette vitnet på sofaen i underbuksa. Han forteller at det var god stemning på festen også når de dro hjemover, men kan fortelle at tiltaltes samboer var veldig pågående mot de mannlige gjestene, og blant annet hadde invitert han til å tilbringe natten hos henne.

Aktor setter i gang med sin prosedyre. Settingen trusselen blir framlagt i er avgjørende for domfellelse, begynner hun.

– Det er i saken helt på det rene at vi har en fornærmede som ble fryktelig redd. Det at tiltalte ikke husker er ingen motstrid.

Hun fortsetter med å forklare at selvforskyldt rus ikke gir mangel på forsett og at tiltalte skal bedømmes som edru. De som var tilstede er voksne mennesker med ansvar for eget alkoholinntak, fortsetter hun.

Aktor mener at tiltalte skal dømmes etter tiltalen og legger ned påstand om straff på 21 dager i fengsel og dekking av saksomkostninger på fire tusen kroner.

Forsvarers prosedyre brukes på å så tvil rundt fornærmedes forklaring. Han legger vekt på at ingen merker ble funnet på tiltaltes samboer og at det andre vitnet som var til stede på festen beskriver stemningen som god hele kvelden. Drastiske forskjeller i forklaringen angående påkledningen til tiltalte da gjestene ankom huset er også noe forsvareren mener undergraver fornærmedes vitneforklaring og hukommelse fra kvelden.

– Tiltalebeslutningen hviler kun på fornærmedes forklaring, men det er flere omstendigheter som beskrives forskjellig. At det skjedde noe uhyggelig i huset er på det rene, men hva som skjedde kan vi ikke vite, forklarer han.

Han understreker at også fornærmede var svært beruset. At fornærmede ble redd er åpenbart, men forsvareren mener at fyll har påvirket forklaringen. Det legges ned påstand om frifinnelse.

Dom: Tiltalte ble dømt til 30 dager fengsel og til å betale 4000 kroner i saksomkostninger til det offentlige. 

Fritid/Spiller fotball, løfter vekter og gjør lekser. 

– Det startet for cirka et halvår siden da pappa introduserte vektløfting for meg og Fredrik. Da vi fant ut at øvelsene ville forbedre eksplosiviteten vår, ønsket vi å prøve det ut. Etter det har vi bare fortsatt, sier Sondre.

Mange forbinder alternativ trening som et hjelpemiddel for å komme tilbake etter skader. Men ifølge  blant andre Olympiatoppens prosjektleder for basistrening,  Gaute Sunde, er variert trening nødvendig for å prestere enda bedre. Spesielt da blant profesjonelle og ikke minst utholdenhetsutøvere.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

– Generelt anbefaler vi at barn driver med variert aktivitet og trening, både for å utvikle en bredest mulig plattform i forhold til basisferdigheter, men også for å sørge for god motivasjon til aktivitet som igjen forhindrer frafall, sier Sunde.

Videre sier han at alternativ trening heller burde kalles  «en del av treningen», fordi det er såpass viktig med de ferdighetene andre treningsformer gir.

– Ensidig trening gir større risiko for belastningsskader, peker Sunde på.

– Jeg har fått bedre spenst etter at jeg begynte med vektløfting, noe som er viktig for meg som er keeper, sier Sondre.

– I løpet av det siste året er jeg blitt sterkere i kroppen. Nå klarer jeg å skubbe bort flere motstanderne, smiler Fredrik.

Ifølge Sunde i Olympiatoppen kan bestemte muskelgrupper bli overbelastet ved for ensidig trening, noe som igjen kan føre til skader.

– Gjennom alternativ trening får man trent flere muskelgrupper samtidig, som igjen hindrer skader, sier Sunde.

Når det gjelder eventuelle negative sider ved alternativ trening blant unge, er faren ifølge Sunde at det kan blivel mye belastning.

Sondre og Fredrik driver med fotball og vektløfting. I tillegg har de lekser. På spørsmål om det blir for mye svarer Fredrik:

– Nei, trenerne synes det er bra at vi driver med alternativ trening. Derfor er det greit at vi kommer en liten halvtime for sent på fotballtrening hvis det krasjer.

Trener Ketil Paulsen utdyper: – Jeg synes det er bra at Fredrik og Sondre er ute å rører seg, spesielt når det gjelder trening som hjelper dem til å bli bedre fotballspillere. Da er det helt greit at de tidvis blir litt forsinket til treningene.

En klubb som utfører alternativ trening blant de voksne utøverne under sesongoppkjøringen og videre ut i sesongen er Byåsen Toppfotball. I tillegg til at det er nyttig trening, ser de også på det som  en sosial øvelse. For eksempel har de planlagt skiaktivitet og sirkeltrening i sesongoppkjøringen.

– Vi har et utstrakt treningsprogram for forebyggende trening hvor generell styrketrening, slyngeøvelser og andre ankel-, kne-, lyske-, og coreøvelser inngår, sier Johannessen.

kompiser: Sondre løfter mens Fredrik følger med.

Portrettet / Katja Lindeberg valgte klovnekarriere. 

– Egentlig hadde jeg tenkt å bli politiker. Ikke bare det – jeg skulle bli statsminister! Og økonom. Jeg skulle komme innenfor det kapitalistiske systemet og endevende det.

Fylkeskunstner – en ordning der Sør-Trøndelag fylkeskommune hvert år deler ut to stipend til yngre, profesjonelle kunstnere som får  realisert egne prosjekt innenfor en ramme på 150.000 kronr – og klovn Katja Brita Lindeberg (29) er sterk i troen og full av pågangsmot der hun kaver i snøen utenfor Kristiansten festning. 2016 har startet bra. Oppdragskalenderen er full og den nyslåtte fylkeskunstneren nyter sin favorittårstid; vinter og snø.

–  Jeg elsker vinteren. Det er rent, hvitt og stille med klar, frisk luft. Helt topp, smiler hun mens hun basker med å lage en engel i snøen.

Utstyrt med akebrett og mini-ski i samme farger som sine klovnekarakterer Rosa og Lyseblå snakker hun entusiastisk på inn- og utpust – nesten som en politiker. Men hun ble hverken økonom eller statsminister.

– Jeg ble klovn, ler hun hjertelig.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Reiser til Helleas. Som engasjert klovn reiser fylkeskunstneren i mai til Hellas med den svenske organisasjonen Clowner utan gränser. Der skal de ta imot og klovne for båtflyktninger som kommer over Middelhavet.

–  Jeg blir veldig opprørt over måten Norge og Vesten møter flyktningene som kommer til Europa nå. At Norge ikke tar mer ansvar og at vi til og med bryter Flyktningkonvensjonen med dårlig retorikk gjør meg skikkelig sint. Innvandringspolitikken er altfor streng. Vi har kapasitet til å ta imot mange flere. I dag kommer det mennesker hit med et reellt beskyttelsesbehov, som likevel kastes ut. Det er egoismen i det hele som opprører meg. At man ikke ser lengre enn sin egen nesetipp. Hva hvis det var deg eller meg? Man har ikke lyst til å være glad som klovn nå. Jeg burde lage en klovneforestilling for politikerne om tematikken, tenker hun høyt.

Klovn på heltid. Katja har vært klovn på heltid de siste fire årene. Fylkeskunstneren har allerede skrevet og medvirket, produsert og turnert en håndfull kritikerroste stykker  Både «Klinsj», «Julie og Romeo», «Om bare Rosa kunne trylle» og «Om bare Lyseblå kunne bli superhelt» er spilt i inn- og utland.

Hun oppvokst på Risvollan. Hun har svensk mor, svensk far og en tvillingsøster.  Til tross for det snakker hun stødig  Bodø-dialekt, noe hun mener er en yrkessvakhet.

– Som skuespiller har jeg måttet lære meg ulike dialekter. Etter hvert har jeg visst mistet litt kontrollen. Jeg glir lett ut og inn av dialekter, og noen ganger skjer det bare uten varsel.

Bodø-dialekten har hun fra et treårig opphold fra Katja var åtte år – mens far jobbet i Nordland fylkeskommune.

– Det er forresten den eneste gangen familien har bodd sammen – mamma, pappa, Yrja og meg. Vi er en moderne familie sånn sett, ler hun.

Søsteren til Rasmus Rohde.  Katja har i tillegg to halvsøsken på morssiden, 13 og 15 år eldre. Storesøsteren var for øvrig Norges første døve som tok doktorgrad. På farssiden har hun også en halvbror; musiker og dramatiker Rasmus Rohde. Katja og Rasmus har ved flere anledninger jobbet sammen. Det samme med pappa og teatermann

– En stor, fin familie som jeg har nær kontakt med. Skjønt de to eldste blir mer som tante og onkel å regne, sier hun og forteller at hun kan litt tegnspråk – men ikke fullverdig.

– Jeg var bare ett og tre år når de flyttet hjemmefra, så jeg rakk ikke å lære så mye, men de er veldig flinke til å lese på leppene, smiler hun.

Forholdet til tvillingsøster Yrja har vært tett.

– Måten jeg og Yrja lekte på har nok hatt betydning for at jeg ble klovn. Vi hadde rolleleker som gikk over uker. Lekene fløt utover i dagesvis, men mamma tillot det og vi var glade og fornøyde.

I dag er tvillingsøsteren snart ferdig utdannet veterinær i København og har funnet seg en fransk odelsgutt.

– Det kunne like gjerne vært omvendt, smiler Katja.

– Vi måtte ikke gå hver våre veier, men vi ville være noe for oss selv. Den gang så det ut til at det var jeg som skulle bli den store akademikeren, ikke hun. Vi var begge skoleflinke, men jeg var nok den mest seriøse av oss. Inntil jeg gikk lei av skolen.

Katja opplevde oppveksten og skolegangen som vanskelig. Kunnskapen tok hun lett til seg, men sosialt var hverdagen utfordrende.

–  Jeg ble holdt mye utenfor – allerede i barnehagen. Jeg fikk ikke alltid lov å være med når de andre lekte og var mye alene. I Bodø husker jeg at jeg måtte gå alene, 50 meter bak de andre, til og fra skolen. Jeg spurte om å få gå sammen med dem, men de sa nei. Fremdeles kan jeg kjenne på den klumpen. Hvis ting blir for rotete og uoversiktlige blir jeg fremdeles veldig usikker. Jeg fant meg ikke til rette noe sted og var nok både følsom, sjenert og sær. I alle fall veslevoksen. Men jeg var moden for alderen og fikk ofte høre at jeg var så kjedelig. Kanskje fordi jeg var skoleflink og engasjert.  Som 13-åring på Hoeggen ungdomsskole var jeg elevrådsleder og uttalt feminist – og mye alene, forteller hun.

Ble sta og sær. Katja  ville imidlertid ikke akseptere en rolle som offer. Hun valgte en annen strategi.

– Barn som utestenges, må jo prøve å finne en måte og takle situasjonen på. Noen blir innadvendt og sjenert, andre aggressive og utadvendt, eller som meg; sta, sær og veldig flink på det jeg kunne. Det var en måte å bli sett på, men også kompensasjon for veldig dårlig selvfølelse. I voksen alder har jeg måttet ta tak i mye fra den gang og jobbe med å forstå at jeg kan elskes for den jeg er – ikke bare for alt jeg får til.

Hun vurderte å avslutte skolegangen etter ungdomsskolen, men endte likevel opp på Ringve videregående med dans, musikk og drama.

– Og det var kjempefint. Vi lekte jo!

I leken fant Katja klovnen.

–  Jeg tror jeg fant klovnen nettopp fordi hun var så sårbar og viser det uperfekte.

i sitt rette element: Katja Lindeberg elsker vinter og snø.

Har kjent på sårbarheten. Lindeberg er opptatt av sårbarhet. Sårbarhet hos barn og voksne, gutt og jente, mann og kvinne. Hun har kjent på den selv, men mener at vi i dagens samfunn har fjernet oss fra sårbarheten, og tror ikke det er et godt tegn.

–Vi er alle sårbare som mennesker, men viser det ikke. I stedet forsøker vi å fremstå som sterke og perfekte inntil det sprekker. Det er ingen god strategi. Vi må våge å kjenne på ting som er vonde og vanskelige, tørre å møte oss selv og våre egne forestillinger. I stedet for å ta oppgjøret med oss selv, er det så lett å skylde på andre.

For henne er en klovn som får henne både til å le og til å gråte.

– Hun gir verdi til sårbarheten min, til det uperfekte. Hun kan si og gjøre ting som ikke nødvendigvis er tillatt å si. Hun har ingen posisjon å forsvare. Dermed får hun lov til å vise alles feil og sårbarhet. Hun un har frihet til å gå langt. Klovnen er generøs og en slags underdog-anarkist med et stort hjerte, sier Katja.

Nylig deltok Katja på Belfast Children’s Festival med forestillingene med «Rosa og Lyseblå».

– Målet med «Om bare Rosa kunne trylle» var å tøye grenser relatert til den kvinnelige, stereotypiske normen. Rosa er prinsesse, men så mye mer enn bare vakker, snill og uskyldig. Hun venter ikke på at en prins skal komme å redde henne. Jeg vil utvide handlingsrommet for jenter – men også gi verdi og høyne prinsessas status.

–Med «Om bare Lyseblå kunne bli superhelt» har vi laget motsatsen. Her ønsket vi å utforske gutteuniverset. Forestillinga handler om hvordan det er å stå utenfor – å ikke klare å leve opp til superhelt-idealet som spesielt gutter blir utsatt for og som blir dytta på oss gjennom en kommers barnekultur. Gjennom å ta stereotypiene på alvor, gå inn i dem, dekonstruere dem og på den måten komme bakenfor rollene opplever vi at både gutter og jenter kan kjenne seg igjen i og identifisere seg med begge forestillingene, sier hun.

Mobbing og skjulte maktstrukturer. Fylkeskunstneren ønsker å belyse viktige tema i sine produksjoner; Mobbing, utenforskap og kjønnsroller, skjulte maktstrukturer, identitet og paradoksene i det å være menneske.

– Jeg driver ikke med scenekunst for at det skal være uviktig, sier hun og forteller at alvoret nok har vært med henne gjennom hele oppveksten.

– Også som lita jente var jeg opptatt av at ting må ha betydning. Noe må være sant og ha substans. Jeg har alltid vært opptatt av mennesker som faller utenfor og vil gjerne bidra til å løfte fram de historiene som ikke blir hørt. Se bakenfor det mest opplagte. Selvfølgelig har det noe med barndommen min å gjøre. Jeg tenkte mye, følte mye og hadde ikke filter til å holde det vonde borte. Det er denne sårbarheten som er grunnlaget for mitt arbeid i dag, forteller hun.

En merkelig tilstand. For henne er det ikke bare klovnen en karakter hun kler på seg.

– Hun er mer en tilstand der jeg tillater meg selv å følge impulsene mine. Klovnen min kan leke med det ekle, med skammen vår og hun kan være både pretensiøs, forelska og vulgær. Hun kan være det uforbeholdent og jeg tror vi elsker og hater henne nettopp fordi hun ikke unngår å gjøre det. Gjennom ærligheten, gjennom å åpne opp og være sårbar, tror jeg man kan nå inn til andres sårbarhet. Jeg tror at vi som mennesker trenger det rommet.

Katja ble imidlertid ikke klovn over natten. Kimen var funnet, men hvordan gikk man frem? Reisen begynte med et år på den svenskfinske folkehögskolan i Haparanda hvor hun tok kurset «Performance Art».

– Et fantastisk år!  Vi bodde i kollektiv og lagde merkelig kunst, sier Katja.

I løpet av skoleåret fant 19-åringen ut at hun skulle til Barcelona for å gå mimeskole.

– Galskap! Jeg kunne ikke et ord spansk, smiler hun.

Mimeskolen ble et sjokk. Møtet med Spania, språket og mimeskolen ble et sjokk. Katja fikk en knekk. Hun slet med språket, var generelt usikker og ble igjen redd for å gjøre feil.

– Jeg stod foran speilet og gjorde mimeøvelser for meg selv, og hadde det egentlig ganske kjipt. I tillegg ødela jeg menisken og var nokså bevegelseshemmet.

Nyoperert og nedstemt passerte hun en dag tilfeldigvis en klovneskole i Barcelona. En tilsynelatende tilfeldighet med langtidsvirkende effekt.

–  Jeg visste faktisk ikke om den, den bare lå der i en av sidegatene midt i byen. Jeg hadde noen år tidligere så vidt vært borti klovneformen, og det var noe der som tiltrakk meg veldig. Så jeg bestemte meg for å slutte på mimeskolen umiddelbart og heller gå et tre måneders fulltidskurs i klovning på Escola de Clown de Barcelona.

Over dammen for å lære klovning. Det var der Katja traff henne som skulle bli hennes store inspirator; den canadiske klovnepedagogen Sue Morrison. Gjennom henne fikk Katja et nytt syn på klovnen og dens potensiale. Sue Morrison henter inspirasjon fra indiansk kultur og tradisjon hvor klovnen er like viktig som den religiøse lederen. Klovnen i indiansk tradisjon bruker humor og overskrider normer og tabuer for å gjøre det hellige mindre hellig.

– Potensialet i klovnen ble mye større med hennes tilnærming. Og det innebar ikke bare lek, men også alvor og viktige temaer. Klovnen ble sett på som en slags sjaman, forteller Katja.

Over dammen for å lære klovneteknikk. Møtet med den canadiske klovnepedagogen satte spor, men Katja var i villrede med hva hun ville og reiste tilbake til Oslo og Norge. Et år med friluftsliv på idrettshøgskolen viste seg etter hvert å være feil villspor. Katja hoppet av og drog over den såkalte «dammen», til Toronto og Sue Morrison for å lære klovneteknikken til Morrison.

Tilbake i Norge begynte hun å jobbe i barnehage samtidig som hun lagde sin første klovneforestilling.

– «Audition» er kanskje det morsomste stykket jeg har lagd. Skrevet av en ung klovn som ikke hadde så mye å tape. Det hadde vært gøy å spille det igjen, sier hun.

Barnehagen ble fort utilfredsstillende for den rastløse, unge klovnen. Hun sluttet der, tok toget til Stockholm og oppsøkte «Clowner utan gränser».

–  Jeg kom i kontakt med dem og sirkusmiljøet i byen, og tok et tre måneders kurs som het «Klovn i kulturelt bistandsarbeid». Senere, i 2012, fullførte jeg mastergraden i fysisk komedie ved Stockholm Dramatiska högskola.

Vil skape glede og gi håp. Siden har det gått slag i slag. I mai drar hun altså med «Clowner utan gränser» til Hellas for å klovne for flyktningene som kommer til demokratiets vugge, over havet i skrøpelige farkoster, for å søke et bedre liv.

– Dit drar jeg for å bidra til å skape glede og gi håp. Jeg kan ikke forandre verden, men jeg kan prøve å se mennesker og for en stund la de glemme den låste situasjonen de befinner seg i. Det er ikke lett å være glad som klovn nå. Egentlig burde jeg lage en klovneforestilling for politikerne om tematikken, tenker hun høyt.

Og med klovnens kloke skråblikk, kunstnerens entusiasme og Katjas gjennomføringskraft kan et slikt prosjekt sikkert se dagslys en gang. Foreløpig er imidlertid fylkeskunstneråret preget av turnering, kursing og veiledning samt jobbing på sykehuset som sykehusklovn. Katja er en av de faste sykehusklovnene på St. Olavs Hospital og setter stor pris på det.

– Det er et privilegium å få lov å være med på.  Jeg kan føle at jeg virkelig betyr noe for enkeltmennesker når jeg jobber på sykehuset. Å jobbe med kunst kan noen ganger være så navlebeskuende. Man blir gående i sine egne prosesser og jager bekreftelse fra egne miljø. Men jeg driver ikke med kunst for å dyrke egoet mitt. Den dagen det jeg driver med slutter å bety noe for andre – da må jeg finne på noe annet, erkjenner Katja.

Styrer selskapet fra Bakkegata. Foreløpig er det ikke fare for det. Fra sin lille ombygde leilighet med en typisk ombyggings-romløsning i Bakkegata styrer hun et produksjonsselskap i medvind. De siste fire årene har oppdragskalenderen vært smekkfull med opptil 150 reisedøgn i året, men fra juni av skal alt dreie seg om utvikling av nye prosjekter.

– Da skal jeg bare sitte og drodle, skrive, lese masse bøker og snakke med mennesker. Det gleder jeg meg enormt til.

I det hele tatt er Katja Brita Lindeberg godt tilfreds med tingenes tilstand om dagen.

– Det å bli utnevnt som fylkeskunstner er en kjempefin bekreftelse på at det jeg driver med er godt nok, og gir en slags trygghet til å tørre å gå videre. Jeg leter hele tiden etter nye måter å jobbe på, nye veier å gå. Nå funderer jeg på å gå bort fra klovnenesen og klovneformen, men likevel beholde klovnens tilstedeværelse, røper hun.

Lager forestilling om ensomhet. Fra sommeren av går hun i gang med dette eksperimentet. Hovedprosjektet i hennes år som fylkeskunstner har fått tittelen «Isbjørnpappaen».

– Det er et stykke som handler om ensomhet og hvordan man lever med andres ensomhet. Historien knyttes tett opp til meg og pappaen min, så på den måten er det selvbiografisk. I vår produktive verden har vi mindre tid til eldre mennesker, har tatt bort kollektive møteplasser og er veldig overlatt til oss selv. Jeg tror ikke det er en bra ting.

Selv tilbringer hun imidlertid mye tid i eget selskap. Å være sin egen arbeidsgiver, tekstforfatter, produsent, skuespiller, turnèleder, økonomisjef, sekretær, sjåfør og scenearbeider er utfordrende og krever sin kvinne. Katja trives heldigvis med det og liker i tillegg å jobbe mye.

– Hverdagen kan være ganske så krevende. Men ting må jo gjøres, og da kan jeg liksom ikke bare legge meg ned og la det skure. Drømmen er å få ansatt en produsent på heltid. Før hadde jeg en enorm vilje til å presse meg selv. Nå er jeg blitt litt klokere og vet at jeg trenger å ta pause iblant.

Feiret med skitur i marka. Og pausene tar hun helst utendørs; i skogen, i marka eller på fjellet. Gjerne på ski dersom forholdene tillater det. Samme dag som hun ble fylkeskunstner feiret hun utnevnelsen med en skitur i marka. Enda det knapt var snø i terrenget.

–  Ja, skiinga har tatt helt av i vinter. Naturen gjør meg rolig og fri. Dessuten har jeg «Dotten», en lånehund som holder meg trygg og med selskap. Sier Katja Brita Lindeberg. Klovn både med og uten rød nese.

{tab=Sør-Trøndelag fylkeskommunes begrunnelse for valg av  Katja Lindeberg som fylkeskunstner}

• En skapende og utøvende scenekunstner som raskt har etablert seg som en markant scenekunstner i regionen
• Med en moderne og egenartet klovneform som blander klovnemetodikk, teater og performance står Lindeberg i en særstilling i det nasjonale scenekunstfeltet.
• Har bred utdanning fra sentrale europeiske utdanningsinstitusjoner, med hovedvekt på miming og klovnekunst som gir henne en kompleks inngang til klovnekunsten og hennes faglig høye nivå gjenspeiles i hennes kunstneriske arbeider
• Har et sterkt fokus på den unge målgruppen, samtidig som hun i sitt lekne scenespråk viser en uvurderlig evne til å engasjere både barn og voksne
• Utviser en pågående forskningstrang i forhold til eget kunstnerisk uttrykk og virksomhet, stadig med sitt publikum i tankene.
• Er i sine arbeider opptatt av identitet og ved hjelp av klovnens perspektiv stiller hun relevante spørsmål til hvordan normer og gitte sannheter påvirker måten vi ser og definerer hverandre på

{/tabs}

Katja Lindeberg, klovn

i sitt rette element: Katja Lindeberg elsker vinter og snø.

i sitt rette element: Katja Lindeberg elsker vinter og snø.

«Er det i det hele tatt noen framtid for pleietrengende i Trondheim? Dessverre må svaret bli nei. Byen har ikke råd. De eldre må nok finne seg i at veier og skianlegg i Granåsen går foran. Fri og bevare om Trondheim får tildelt EuroSong-finalen neste år.»
Slik innledet Ørnulf Johansen sin kommentar. Skianlegg i Granåsen ble en realitet. EuroSong-finalen kom imidlertid aldri til Trondheim, så der ble penger spart.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Er ikke der vi ønsker å være. Flere nye sykehjem er bygd i løpet av de siste 20 årene, noe som er vel og bra. Men likevel er vi ikke i mål når det gjelder folks opplevelse av at vi er sikret en verdig eldreomsorg her i byen når den tid kommer. Adresseavisens avsløringer i forbindelse med valget i 2015 om alle avvikene i eldreomsorgen fortalte oss at vi ikke er der vi ønsker å være når det gjelder eldreomsorgen i byen. Like så svarte en stor del av Trondheim befolkning på Norfaktas undersøkelse gjort på vegne av Byavisa at de ikke følte seg trygg på at det ventet dem en god alderdom her.

Nedbemanning. 1996-redaktøren skrev videre: «Aldri før har tilbudet til sykehjemspasienter vært dårligere. Like fullt blir arbeidet stadig nedprioritert. Fra tid til annen dukker det opp skrekkeksempler fra sykehjem i byen. Nå senest fra Brundalen og Saupstad. Men så viser det seg at det er en realitet.»

Og det er ganske så trist at jeg som redaktør i 2016 bare må konstantere at det senest i denne måneden var nye presseoppslag om nedbemanning ved Søbstad Helsehus – som det heter i dag. Igjen fortviler pårørende.
Det er forstemmende at vi fortsatt «stamper» i en så viktig sak.

Kommentar / Kvinnefelleskap. 

En helt vanlig torsdag,  var jeg med på en helt spesiell kveld. Spa-kveld for flyktningekvinner, men også åpent for andre som føler behov for et pusterom i hverdagen. I et lokale ved Kystad helse- og velferdssenter var lyset dempet og musikken tonet forsiktig ut i rommet.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Varsom entre. Noen kom ned trappen. Andre inn gjennom verandadøren. Stille. Varsom entre. De fleste helt sikkert spente på hva kvelden ville by på, men de hadde alle sagt ja til spa-kveld, massasje, stell av hender og føtter, forfriskninger.

Visket ut.  Det var noe «rart» som skjedde i det rommet denne kvelden. Den avstanden som måtte finnes mellom «oss» og «dem» var visket ut. Noen hadde tatt oss inn i dette rommet og bokstavelig talt bredd tepper over oss. Det var som vi møttes i et kvinnefellesskap der hvor vi kom fra og hva vi hadde opplevd ikke eksisterte.

Hviskende stemmer. Det var noe med rommet. Tepper. Frukt. Vann. Musikk. Massasje. Vask. Dempet lys. Hviskende stemmer.  Hadde vi møttes i et annet rom, over en skranke, i en annen setting, hadde det kanskje fortsatt vært «oss» og «dem».

Ideen bak det hele bunner i en overbevisning om at godhet virker. Sina Saltbones og Marit Louise Grønvik Barlaup i Refugee Alliance har mange års erfaring med traumebehandling blant mennesker som har vært utsatt for forferdelige opplevelser. De tør å si at godhet virker.

Les mer om disse to unike kvinnene på side 10-11.

Karriere / Konkurrerte om å bli leder. 

– Et usedvanlig ledertalent, sier konsernsjef Torben Sneve i Adecco.

For sjette året på rad har bemanningsbyrået rekruttert studenter for å finne et ledertalent som får sommerjobb som konsernsjef i Adecco. I skarp konkurranse med studenter fra hele landet var det til slutt 25 år gamle Nina Heir fra Asker som stakk av med drømmesommerjobben og en lønn på 100.000 kroner.

– Kan ikke klage på lønnen akkurat. Den er vel godt over gjennomsnittet for en sommerjobb, smiler Nina Heir som skal arbeide hele august i byrået.

Hun er imidlertid tydelig på at lønnen ikke er poenget med jobben, men likevel en kjekk bonus.

– Det viktigste med jobben er erfaringen det gir å lede en så stor organisasjon, sier hun.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Nina Heir studerer forretningsutvikling, entreprenørskap og innovasjon ved NTNUs Entreprenørskole og skal i juni levere masteroppgave med tittelen «Bærekraftige forretningsmodeller for en sirkulær økonomi ». Hun er den tredje kvinnen på rad som vinner konkurransen om sommerjobben. Alle tre er rekruttert fra NTNU.

– Gøy at det har vært tre kvinner på rad. Hva som er årsaken til det er ikke lett å svare på, men det påstås at det er de beste kandidatene som får jobben, smiler Heir.

En vinner:
NTNU-student Nina Heir (25) stakk av med seieren i
konkurransen
om å lede bemannings-byrået Adecco i en måned.

Selv ble hun litt overrasket over å gå helt til topps.

– Det var mange sterke kandidater med i vurderingen, men jo lengre jeg hang med i prosessen jo større ble håpet. Og man må jo ha tro på seg selv. Ellers er det ingen vits, mener hun.

– Hva skal du gjøre denne måneden som konsernsjef?

– Enda er det vanskelig å si konkret hva jeg skal gjøre. Jeg blir kastet ut i det og får det ansvaret en konsernsjef skal ha. Jeg er forberedt på mye arbeid, og jeg skal prøve å gjøre en så god jobb som mulig for Adecco. Det viktigste blir å lede de ansatte fra hovedkontoret i Oslo, forteller hun.

– Hvilke egenskaper er det du besitter som gjør deg egnet til jobben?

–  Det skulle du nesten spurt juryen om, svarer hun, men mener selv hun er effektiv, positiv og mulighetsorientert i tillegg til å inneha noen lederegenskaper som fungerer.

– En god leder bør ha evner til å se menneskene rundt seg, kunne tenke stort og annerledes og dessuten være fleksibel og dynamisk. Det er viktig i et samfunn i rask endring, mener hun.

Sin unge alder til tross; Nina Heir har allerede en imponerende utdanning bak seg. De to siste årene har hun tilbrakt på Entreprenørskolen. Før det har hun flere år bak seg som arkitektstudent og har i tillegg en bachelor i idrettsvitenskap. Alt fra NTNU.

–  Jeg har et bredt spekter av interesser innenfor forretningsutvikling, entreprenørskap, idrett, helse og samfunn. Det danner en trygg og solid erfaringsbakgrunn som jeg kan støtte meg på videre.

Konsernsjef Torbjørn Sneve i Adecco karakteriser konkurransen som tøff og jevn.

– Valget har ikke vært enkelt, men jeg er overbevist om at vi har truffet riktig. Nina utmerket seg, hun var reflektert og tydelig og er et opplagt ledertalent. Jeg gleder meg til å jobbe med henne i sommer, sier han og poengterer at jobben er høyst reell.

–  Vi har store forventninger til Nina i hennes periode som konsernsjefvikar og lover henne utfordringer og muligheter i topplederklasse, avslutter Torbjørn Sneve.

Skole og hjem/ Beskjedene gies herved digitalt. 

Vi har alle et forhold til meldeboka, enten fra våre egne feiltrinn og bragder i oppveksten eller når det gjelder podens beskjeder mellom skole og hjem. Men nå er det altså slutt og meldeboka, slik vi kjenner den, blir historie. I vår implementerer nemlig Trondheim kommune den digitale meldeboka i alle kommunale skoler og startskuddet gikk på Saupstad skole.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Ordfører Rita Ottervik var til stede ved den høytidelige markeringen og hun syntes ikke det er trist at den gamle traveren forsvinner.

– Det å ta i bruk en digital plattform i kommunikasjonen mellom skole og hjem, er å tilpasse seg tiden vi lever i, mener hun og forteller lattermildt om klissete og fillete meldebøker, både fra egen barndom og fra sønnens.

– I Trondheim er den digitale meldeboka en del av det digitale løftet og vi er stolte av å være den første kommunen i landet som tar dette flotte verktøyet i bruk, sier hun.

Fire pilotskoler har siden desember testet ut produktet og tilbakemeldingene er enstemmig positive.

– Det å bruke en digital plattform til denne typen kommunikasjon, er helt klart en stor fordel, ettersom telefonen er det redskapet de aller fleste av oss forholder oss til når det gjelder annen kommunikasjon, mener Ottervik.

Foreløpig er det barne-, ungdoms- og videregående skoler, som tar den digitale meldeboka i bruk.  Neste år kommer barnehagene etter. Jomar Estenstad jobber i enhet for oppvekst og utdanning i kommunen og er tjenesteforvalter for den digitale meldeboka.

– Så langt har jobben md å få den digitale meldeboka opp og i drift gått veldig greit. Det neste naturlige steget blir å også implementere barnehagene, noe som vil skje det neste året, forteller han. Estenstad vet ikke hvorvidt andre kommuner i landet følger etter.

– Det er vel nærliggende å tro det, men det er opp til hver enkelt kommune. Vi kjøper en ekstern tjeneste og forholder oss bare til hvordan vi her i kommunen ønsker å gjøre dette.

Den endelige dommen på hvordan livet med den nye, digitale meldeboka blir, faller imidlertid hos brukerne av tjenesten.

– Jeg gleder meg veldig, sier 6. klassing, Amanda Walker.

– Det er så lett å miste meldeboka og hvis du ikke mister den, så blir det fort til at du for eksempel søler vann på den så den blir grisete og vanskelig å lese, mener hun. Klassevenninnen Hanne Grevsott er enig.

– Men det er litt mer skummelt å søle vann på den digitale, da, ler hun.

– Det ville vært ganske krise!

Underholdning: Den store anledningen ble markert ved at elever fra femte trinn tok publikum med på en reise Norge rundt. (Foto: Anne Leinum)

Sør-Trøndelag Tingrett / Tiltalt for å ha stukket jevnaldrende med kniv. 

Onsdag 6. april begynte Sør-Trøndelag tingrett behandlingen av en vanlig straffesak omhandlende grov kroppskrenkelse. I rettssal 413 er alle parter til stede. Tiltalte er en 17 år gammel gutt.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

På sin høyre side har han forsvarer Tone Nilsen Skålevik. Aktor i saken er Lars Lundlie, som har møtt opp sammen med en av to fornærmede og hans bistandsadvokat Erik Andreas Lossius Widerøe. Klokken er ni, men aktor ønsker et par minutter ekstra for å gjøre seg klar. På tilhørerbenken sitter tiltaltes verger og lenger bak sitter fornærmedes verge. De ser alle fokuserte ut, og tiltalte snur seg flere ganger mot tilhørerne og smiler forsiktig. Han ser nervøs ut, men får beroligende kommentarer fra sin forsvarer som ser ut til å hjelpe litt.

Fire minutter over ni går dommerdøren opp. Dommer Knut Almaas tar plass sammen med sine meddommere, en mann og en kvinne. Han presenterer saken for partene og noterer tiltaltes personalia før han ber aktor lese opp tiltalen.

Aktor reiser seg. Hendelsen som skal gjennomgås fant sted i november 2015 på en russefest i Orkdal. Etter festen var mange av ungdommene samlet utenfor lokalet, hvor de ventet på skyss. Tiltalte skal da ha knivstukket den ene fornærmede i testiklene, samt forsøkt å knivstikke en tredjepart.

Saken har tre poster. Post 1 omhandler skaden han påførte den ene fornærmede, post 2 forsøket på den andre og post 3 for å ha båret kniv på offentlig sted. Han erkjenner straffeskyld for post 1 og 3. Det er stevnet ni vitner fra aktors side. Dette er fornærmede i post 2, to deltakende på festen, en vekter, fire ansatte i politiet og en ungdomskoordinator fra Konfliktrådet. Rettssaken går over to dager.

Fornærmede i post 1 er den første til å avgi forklaring. Han er en aktiv ung gutt som spiller fotball og går på idrettslinja ved samme skole som tiltalte. Han forteller at han deltok på festen sammen med noen venner, men ikke har videre kjennskap til tiltalte annet enn fra denne kvelden.

Han hadde drukket en del, og etter festen sto han utenfor lokalet med flere andre gutter og ventet på skyss. Plutselig opplevde han at kameraten hans; som er fornærmede i post 2, ble dyttet fremover. Det skal ha skyldtes at tiltalte hadde stått bak ham og tømt øl over ham fra en ølboks. Dette førte til at kameraten hans løp etter ham og tok tak i ham. Deretter var det eneste han registrerte at det oppsto en konflikt mellom dem, og at kameraten ble borte. Videre forklarer han at han selv gikk bort til tiltalte og ville vite hvorfor han helte øl. I følge fornærmede svarte ikke tiltalte for seg, og trakk plutselig en kniv som han stakk ham i testiklene med.

–  Alt skjedde så fort. Da jeg skjønte hva som hadde skjedd, løp jeg for å finne vektere. De trodde meg ikke først, men buksene mine var blodige, så de tilkalte politiet, forklarer fornærmede.

Perioden etter hendelsen var svært tung. Han hadde mye smerter og hovenhet rundt stikksåret. Han var borte fra skole og trening i flere måneder og måtte for det meste ligge i ro. Såret grodde langsomt, noe som førte til tett oppfølging av lege og spesialist.

Dommeren takker fornærmede for hans forklaring og gir ordet til tiltalte. Han vil gjerne forklare seg. Tiltalte bekrefter at han ikke kjente de to fornærmede fra før. Etter festen, hvor også han hadde drukket, sto han selv sammen med noen bekjente. På et tidspunkt skal han ha blitt utfordret til å gå bort å sprute øl på en gutt like ved. Han godtok veddemålet og gikk bort med en ølboks. Fornærmede i post 2 reagerte med sinne og kom etter ham. Tiltalte forteller at han beklaget seg og sa det var et veddemål, men at fornærmede kom så nære at han følte seg truet.

Han forteller at han sliter med angst og paranoia, og at han derfor bærer kniv på seg for å føle seg tryggere. Denne kvelden hadde han to kniver på seg, og forklarer det med at han glemte kniven som lå i innerlomma da han la den andre i høyre lomme. Kun den ene ble brukt. Da han følte seg truet av fornærmede, tok han kniven opp og holdt den ved hofta. Han benekter å ha brukt den, men har et bilde i hodet av kniven som ligger på bakken. Han husker ikke videre hva som skjedde før tiltalte i post 1 plutselig sto foran ham. I følge tiltalte kjeftet han, slik at tiltalte opplevde også ham som en trussel. Denne gangen skal han ha trukket kniven og truffet fornærmede ved lysken. Han påstår også å ha blitt slått i ansiktet, men husker ikke når og hvor det eventuelle slaget har funnet sted.

– Jeg har båret kniv i ca. ett år på grunn av angsten. Det er kun for beskyttelse, men jeg har aldri brukt den før. Jeg følte meg veldig truet av dem begge, forklarer han.

Det er klart for dagens første vitne, som er den andre fornærmede i saken. Han beskriver at han var påvirket av alkohol, men hadde sluttet å drikke noen timer før festen var over. Han bekrefter å ha fått øl tømt over seg, noe han reagerte kraftig på. Han løp etter tiltalte og tok tak i skjortekragen hans og ville vite hvorfor han tømte øl. Tiltalte hadde beklaget seg og skyldt på et veddemål, før han plutselig trakk en kniv opp av lomma. Fornærmede viser med en armbevegelse hvordan tiltalte skal ha fektet mot ham med kniven i hånden. Han bøyer albuen og fører armen halvveis bak ryggen og beveger den hurtig i en bue foran seg. I følge fornærmede skal tiltalte ha mistet kniven bak ryggen, noe som førte til at han bare slo borti ham med neven og etterlot et blåmerke ved kragebeinet. Da han fikk se at tiltalte hadde mistet en kniv ble han redd og ropte på vekterne før han forlot tiltalte.

Forsvarer noterer flittig på en datamaskin. Tiltalte lener seg mot henne og hvisker noe. Det neste vitnet er en felles kamerat av de to fornærmede. Han var til stede på festen, men hadde ikke drukket så mye. Han bekrefter å ha sett at tiltalte tømte øl og at fornærmede i post 2 hadde løpt etter og holdt ham i kragen. Senere skal tiltalte ha hevet armen med en knivlignende gjenstand i hånda. Vitnet kan ikke bekrefte om han slapp kniven frivillig eller om han mistet den. Han så ikke hvor det ble av de to fornærmede før de senere møtte på fornærmede i post 1. Han var ikledd hvite bukser som var fulle av blod. Vitnet beskriver ham som veldig rolig, men først da de så blodet forsto de alvoret. Han forteller at fornærmede senere ble hentet av ambulanse.

En av vekterne på stedet vitner og forteller om kvelden. Det hadde gått rolig for seg, og han gikk den siste runden bak lokalet da han ble oppsøkt av en person som sa at det hadde oppstått en situasjon. Han ble med personen rundt bygget og fant fornærmede i post 2 som fortalte om knivstikkingen. Fornærmede ble med vekteren rundt på området for å lete etter tiltalte, som de etter hvert fant. Politiet ankom stedet kort tid etter.

–  Tiltalte virket oppskaket og lei seg. Han gråt og det så ut som han angret. Han hadde kniven i høyre hånd, men jeg ba ham legge den fra seg før jeg tok ham med til et rom inne i lokalet til politiet kom, forklarer vitnet.

Det fjerde vitnet er en 16 år gammel gutt som er stevnet som vitne for å bekrefte at tiltalte bar kniv den kvelden. De kjente ikke hverandre godt, men hadde møtt hverandre tidligere. Tiltalte skal ha vist ham begge knivene på et tidspunkt etter festen. Han beskriver at den ene kniven var en brukskniv imens den andre var en slags foldekniv. Forsvarer ønsker ikke å stille spørsmål til dette vitnet.

De tre neste vitnene er ansatte i Trøndelag Politidistrikt. Den første er politibetjenten som tok seg av tiltalte på stedet og som har skrevet politirapporten i saken. Hun forteller at tiltalte virket opprørt, og erkjente raskt at han hadde knivstukket en person, men også hadde gjort et forsøk til hvor han bommet. Forsvarer vil gjerne vite om tiltalte hadde sagt hvem han hadde forsøkt å knivstikke. Hun svarer at de etter å ha snakket med vitner på stedet fikk vite at dette var fornærmede i post 2, men dette ikke er bevist.

Den andre politibetjenten fraktet tiltalte til politistasjonen sammen med sin makker. I bilen gikk samtalen uten stopp, og tiltalte var svært snakkesalig. Politibetjenten forteller at tiltalte var beruset vekslende i humøret. Flere ganger gjentok tiltalte at han håpet det gikk bra med gutten han knivstakk, før han plutselig sa at han håpet at han døde av skadene han hadde påført ham. Det var også vanskelig å få blikkontakt med ham. Det tredje politivitnet er vitne over telefon. Han kjørte ham hjem fra politistasjonen neste morgen, og hadde samme oppfatning av ham. I bilen tilbake skal han ha gjentatt at han var glad han gjorde det og håpet at han blødde i hjel, men minutter senere at han håpet det gikk bra. I rettssalen tar tiltalte seg til ansiktet og rister skamfullt på hodet av politibetjentens vitneforklaring.

Forsvarer ønsker å lese opp resultatene av en gjennomført personundersøkelse av tiltalte. Undersøkelsen beskriver tiltalte som en familiekjær og kreativ gutt som bruker mye tid på å lage kunstneriske gjenstander. Han fikk som tiåring diagnostisert ADHD etter lang tids utredning, og har slitt med angst i en lang periode. Selv har han fortalt at han har paranoia og derfor bærer kniv. Han går til psykolog en gang i uka som han finner svært nyttig. Etter episoden i Orkdal i november har han ikke vært ønsket på skolen, og har etter avtale ikke møtt opp.

Etter forsvarers innlegg med undersøkelsen er det klart for et nytt politivitne. En mann ikledd kriminalteknikerjakke inntar vitnebenken. Hans oppgave var å fotografere buksene til fornærmede i post 1 og analysere dem. Han deler ut et tynt hefte til de ulike partene. Heftet inneholder flere bilder av hvite klær, som alle er dekket med blod. Fornærmedes bukser var tilsølt med blod fra skrittet og ned til anklene på innsiden og fremtiden. Kriminalteknikeren legger frem at knivstikket ved lysken var rundt 4 cm langt og at det stemmer overens med tiltaltes kniv. Han er dagens siste vitne, og dommeren beslutter at retten heves og går videre dagen etter.

Torsdag. Ti på ni er rettssalen fremdeles tom. Kort tid før siste rest av saksbehandlingen begynner ankommer aktor og forsvarer med tiltalte og hans verger. Bare sekunder etter er også begge de to fornærmede og bistandsadvokat Widerøe på plass. I det fjerne høres kirkeklokkene, og dommer Almaas lar det niende slaget klinge helt ut før han entrer rettssalen.

Kun ett vitne og partenes sluttinnlegg gjenstår denne dagen. Det siste vitnet i saken er en ungdomskoordinator fra Konfliktrådet som skal presentere gjennomføringen av ungdomsstraff. Ettersom tiltalte i denne saken er under 18 år, er ungdomsstraff en mulighet. Vitnet forteller at en eventuell ungdomsstraff baserer seg på å gjøre hverdagen etter straff enklere for den domfelte. Dersom fornærmede samtykker, kan domfelte og fornærmede møtes og diskutere hvordan tiden har vært for dem og hvordan de skal forholde seg til hverandre i fremtiden. For tiltalte i denne sakens del vil en ungdomsstraff foregå i samarbeid med barne- og ungdomspsykiatrien, hans pårørende og en eventuell dagaktivitet eller arbeidstilknytning.

Det er klart for de avsluttende prosedyrene, og aktor Lundlie ønsker ti minutters forberedelse før sitt innlegg. Etter pausen er han klar til å begynne. Han legger frem et erstatningskrav på 75 000 kroner som tiltalte og hans verge har godkjent å betale til fornærmede i post 1. Videre fortsetter han med post 2, hvor tiltalte ikke har erkjent straffeskyld. Han kan ikke huske at han har brukt kniven mot fornærmede i denne posten, men vitneforklaringene beskriver at han kunne ha truffet om han ikke hadde sluppet kniven. Aktoratet mener at dette bør ses på som et forsøk på grov kroppskrenkelse. Lundlie forklarer at strafferammene på slike tilfeller ligger på en fengselsstraff inntil 10 år. I dette tilfellet bør tiltaltes unge alder tas i betraktning, og aktor foreslår en straffeutmåling på ungdomsstraff i ett år.

Forsvarer Nilsen Skålevik ønsker ikke å gå videre inn på post 1 og 3 ettersom tiltalte har erkjent straffeskyld. Når det gjelder post 2 har hun noen punkter som hun mener retten bør ta i betraktning. Politivitnet som tok seg av tiltalte på stedet kan ikke bevise i rapporten at tiltalte brukte kniven mot fornærmede i post 2. Han kan ha sluppet kniven bak seg med vilje for å unngå å bruke den. I tillegg sa han etter hendelsen at han hadde knivstukket en person og bommet på et andre forsøk. Forsvarer legger til grunne at å miste en kniv i et forsøk på å bruke den ikke kan beskrives som «å bomme». Hun åpner for at retten har funnet feil fornærmede, og at konflikten mellom guttene ikke kan regnes som et mislykket knivstikkingsforsøk. Dette er grunnlaget for at forsvarer ønsker tiltalte frifunnet for post 2 og at han for øvrig blir behandlet på mildeste måte.

Rettssaken er kommet til veis ende, og dommer Almaas hever retten. Dommen falt 11. april i Sør-Trøndelag tingrett: Tiltalte ble dømt til ungdomsstraff med gjennomføringstid på ett år. Vedkommende ble også dømt til å betale 75.000 i oppreisningserstatning til mot formærmede.

Pause: Aktor Lars Lundlie og forsvarer Tone Nilsen Skålevik i en pause under rettssaken. (Foto: Susann Dahl)

Utemiljø /Blomster som gjør susen. 

Sola begynner å varme, snøen forsvinner og lufta føles mildere. Fuglesang er snart det første vi hører om morgenen og etter hvert kan legge vekk votter og skjerf. Dette er alle sikre vårtegn, og mars måned er den første av tre vårmåneder, selv om temperaturmåleren kanskje ikke viser det.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

På bakken begynner det å spire. Leirfivelen er ofte først ute, fulgt av hvitveis og smørblomst. I blomsterbutikkene i midtbyen bugner det av planter og vekster i alle farger. Om våren er det høysesong for løkblomster som tulipaner, krokus, perleblomster og hyasinter. Disse har allerede fått plass i hyllene.

Byavisa har fått vårtips fra blomsterbutikkarbeidere i Trondheim og fått høre om deres forhold til våren.

Tove Skånøy ved  Walldén Moum Trondheim Torg:

Tove Skånøy ved Walldén Moum Trondheim Torg:

–  Jeg liker våren veldig godt. Det blir endelig lyst og trivelig og det begynner å spire rundt oss. Jeg er veldig glad i løkblomster, og min vårfavoritt er tulipaner. De er veldig fine og man ser utviklingen tydelig, helt fra de er knopper og til de springer ut. Man bør vente til frosten går før man setter ut planter. Det avhenger helt av temperatur. Inneblomster trenger mye vann, og skal stå kjølig om natten. Løkblomster trenger rent, kaldt vann for å holde seg fine.

Mona Føll  ved Mester Grønn Mercursenteret:

Mona Føll ved Mester Grønn Mercursenteret:

–  Våren er flott, den har så fine farger og man ser endringer i naturen. Min favoritt om våren er påskeliljen. Den er så fascinerende, fordi den titter opp fra snøen i kulden med den nydelige gule fargen. Det er en viljesterk blomst, kan man si. Den tåler ned til minus fem grader, så den kan man faktisk sette ut ved 0 grader. Andre vårblomster bør man vente med til det blir litt varmere, og mai er et godt utgangspunkt. Løkblomster er vant til å være ute, men de trenger likevel vann. Inneblomster skal stå kjølig når man selv ikke er til stede.

Kirsti Øyangen på Blomster i Byhaven elsker våren.

Lys årstid: Kirsti Øyangen ved Blomster i Byhaven elsker våren med sin vårfavoritt, Perleblomsten.

–  Det er den beste årstiden fordi den er så lys. Den har så mange fine blomster og man begynner å glede seg til å stelle i hagen. Min favorittblomst er pion, men den kommer ikke før til sommeren. Vårfavoritten er perleblomsten. Det er et sikkert vårtegn for meg og den er nett og elegant. Jeg pleier å begynne å sette ut blomster de første ukene i mai. Løkblomster utendørs kommer ofte av seg selv, og trenger ikke så mye stell. Det mange gjør feil er at de begynner å vanne for sent. Planter trenger mye vann, men det kommer selvsagt an på planten. Det er viktig å begynne vanningen før de rekker å bli tørre. Da visner de fortere.

Rammen var ytterst høytidelig. Forventningsfulle foreldre stablet opp på snorrette stolrader. Instruktør, eller master som de gjerne kaller seg, ikledd svart dress og hvit skjorte. Kun et sobert glass vann foran på bordet. Som dommer  i en rettssal.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

En setting som innbød til plettfrie prestasjoner og dyp konsentrasjon fra den teppekledde barneskaren,  klar for første gradering i taekwondo. Derifra og ut var det lite som minte om en verdig forestilling. Da heller en hippiedansende new age-barneforestilling, uten innslag av  koreografi, takt eller tone.

Etter først å ha følt sympati med master som med kleskode, blikk og fakter forgjeves prøvde å holde styr på saueflokken, var det bare å lene seg tilbake og nyte hvert eneste øyeblikk av denne commedia dell’arte.

Som katter med fetisj for gardinklatring, begynte den hvitkledde barneflokken å rive i hverandres drakter. I den alderen er det jevngodt med karnevaltid å entre et rom barfot, innsvøpt i snodig bomulluniform. Fnising, gledeshyl ble gradvis erstattet av knuffing, sleipe bakholdsangrep og gråt. Og det var før dommeren hadde blåst i gang forstillingen.

Men endelig begynte det å bli ro i rekkene. Vi foreldre som hadde stirret på barna med sinnarynker i panna, med bønn om at avkommet endelig falt inn i folden, senket skuldrene. En gedigen nybegynner tabbe. Som alle barneforeldre og kampsportutøvere vet; når du tror du kan puste ut og sikre deg seier, ender det alltid med knockout.

Heller enn å følge instruktørens befalinger, forsvant de fleste ungene inn i sin egen verden. Noen nynnet bruddvis på en sangstrofe, mens de snurret formålsløst rundt sin egen akse. Andre slang litt med armene, før de forsvant inn i sin egenkomponerte tegnefilm.

I dette mentale landskapet spilte de alle hovedrolle og helt, med svart belte av verste grad. Ingen strake og luftige spark, kun lette knebøy akkompagnert av uforståelige kamprop. Sett i fugleperspektiv må  oppvisningen minnet om et Stiga-fotballspill, der alle spillerne snurret rundt uten samhandling og ball. Helt herlig.

Etter flere forsøk på å stramme opp troppen trakk master i nødbremsen. Han hadde sett nok. Bedre å senke sceneteppet før seansen utviklet seg til masseslagsmål eller ufrivillige hodeskader etter ureglementerte krumspring på parketten. Mange foreldre virket til å være av samme oppfatning. Slå av lyset, pakk taekwondo-drakten i bagen og slå på TV’en. Her behøvdes modningstid før ablegøyene kunne minne svakt om koreanske selvforsvarsgren og olympisk konkurranseidrett.

For egen del var oppsetningen ubetalelig. For ei herlig røre!

Tårene rant av fornøyelse, latterbrøl presset seg på – pur lykkefølelse. Så når det kommer til graderingsshow innen taekwondo – enten det gjelder nær familie, nabounger eller tilstelninger du tilfeldigvis passerer – gå for første rad. Ufrivillig morsomt kanskje, men gud så underholdende. Og ja, alle ungene fikk ny stripe på beltet. Lett fargeblindeetter tumultene, men salig fornøyd.

Musikk / Los Habas spiller på 3B. 

Lørdag 16. april feirer Trondheims ukronede konger og dronninger av dårlig smak sine første 30 år på Cafè 3B i Brattørgata. Stedet hvor bandet Los Habas mer eller mindre ble unnfanget midt på 80-tallet gjør seg nok en gang klar for å ta imot et ellevilt ensemble med sine trofaste følgere.

– Man kan forvente seg en Habas-konsert slik de alltid har vært, forteller vokalist Egil «Big Ben» Johansen fire år etter siste opptreden på nedlagte Familien.

12 år hadde det da gått siden sist bandet gledet sitt publikum.

– Det vil si full rulle, improvisasjoner, stort tempo og sprang ingen kjenner før de skjer. Vi stiller med et halvannen times sett bestående av Habas-hits, men ser an hva publikum vil ha. Tilpasningsdyktige er vi, men strømlinjeformet har vi aldri vært, slår «Big Ben» fast med et smil.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Los Habas leker med det uforutsigbare – i kombinasjon med gjenkjennelige norske og utenlandske, hits av ulik kvalitet som de radbrekker mer eller mindre respektfullt, fant de sin nisje i 80-tallets utømmelige basseng av dårlig smak, nylon og hockey-sveis.

– Folk vil gjerne ha det gjenkjenbare og mange har et hat/elsk-forhold til noen av låtene. Enkelte blodfans kommer bare for å høre «sine sanger». Det kan for eksempel innebære den ene strofen i en enkelt låt som de synes er artig. Spennende publikum, synes Johansen som understreker at på en Los Habas-konsert kan alt skje. På godt og vondt.

– Noen ganger tryner vi, men vi må ta sjansen på at noe blir for dumt. Vi er jo også et band med en form for rølpete samfunnsrefs av det ukorrekte slaget. Mari Boine på norsk er jo egentlig temmelig reaksjonært, men også kjempemorsomt, sier Johansen som blant annet lover både Boine, Anita Hegerland, Dollie de Luxe, Michael Jackson og Elvis.

Los Habas hadde egentlig en ganske kort storhetstid fra 1986 til 1991. Debuten kom i Storsalen i Studentersamfundet under et lørdagsmøte våren -86. Låter som «Habas to Hell» og «Haba in you» ble umiddelbart hits i smalere kretser og bandet ble etter hvert plateaktuelle, men takket nei til tilbud om platekontrakt. I stedet gav de ut en kassett i 200 eksemplarer!

– Alt skal ikke være tilgjengelig hele tiden, mener Johansen.

Han har aldri angret at bandet ikke hoppet på tilbudet når det var der.

– Det lå litt Bjelleklang-sound eller Penthouse Playboys i lufta, og selskapet ville ha et forutsigbart band. Der var ikke vi. For oss var det energien og stuntet som var poenget, forteller Johansen som karakteriserer Los Habas som en mix av mye.

– Vi blander det meste; kabaret, revy, bad taste, stunt, improvisasjon, teatersport, boogie-woogie og fest, fyll og rølp. En herlig guffe.

Etter en fem års periode med hektisk aktivitet forsvant gruppens voldsomme produktivitet utover i 1991 og en ny æra startet – reunions!

– Vi spilte faste julekonserter på 3B for hjemvendte bortreiste i fire-fem-seks år etterpå.  Vi bestemte oss allerede i 2012 for at vi skulle ha en 30-års konsert på 3B. Etter det er det definitivt slutt. Kanskje!!! Det blir sikkert til at vi dukker opp i lukkede lag en eller annen gang. Bad taste forsvinner ikke, avslutter Egil «Big Ben» Johansen med et smil.

PS! Los Habas består av Egil «Big Ben» Johansen(vokal), Tor Einar «Dr. Bekken» Bekken (piano), Chris «Køntri-Chris» Kvande(vokal + div.), Trygve «Fetti» Fetten (bass), Egil «Eddi Trazz» Trøa (gitar), Anne-Grete «Tyroler-Anna» Mordal (vokal) og Siri «Tutta Blues» Gellein (vokal).

Småbarnsliv/ Mammablogger skriver i Byavisa. 

Jeg føler meg heldig som har fått fire friske barn, har verdens beste mann, og en jobb jeg elsker. For oss har Rema 1000 blitt en livsstil. En livsstil jeg kan gå rakrygget med, og være stolt over.

For mange er det lett å tenke at dersom man er kjøpmann i Rema 1000, så har man penger. Det som er helt rett, er at vi har mange muligheter, og en større frihet enn i mange andre yrker. Vi jobber hardt for å prestere og for å bli rike og lykkelige kjøpmenn.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Veien dit er lengre for noen enn andre. For oss har veien mot målene og millionene vært lang og hard, spesielt i dagens marked. I tillegg har vi ønsket oss en stor familie. Det skal sies at småbarns livet ikke alltid går hånd i hånd med arbeidsmengde og eksisterende timer i døgnet. Frustrasjonen over å ikke kunne jobbe så mye man vil er økende med antall barn. Nok en merkelig problemstilling for mange, men ganske så normal i min verden.

Likevel har vi på en eller annen måte klart å sette brikkene sammen, og klart å oppnå det første målet vi satte oss for snart åtte år siden. Med en startomsetning på Rema 1000 Flatåsen på 36 millioner kroner, satte vi det hårete målet om å passere 50 millioner. I 2015 passerte vi med glans. Med en omsetning på 52,5 og en økning på 69 % mill, tar vi av oss hatten og takker både ansatte og kunder for reisen hittil og gleder oss til veien videre.

Selvfølgelig har hverdagen blitt en annen etter at vi fikk barn, men har man valgt å bli kjøpmann i Rema 1000, så må man ta hele pakka. Barna har fått butikkdrift inn med morsmelka, og innarbeidet en arbeidsmoral mange kan drømme om. Vår veslevoksne Lilja kommenterer ofte andre butikker dersom de ikke «gjør som oss», og har framtidsutsikten klar.

Spør man henne hva hun skal bli eller gjøre når hun blir stor, svarer hun nonsjalant «jobb på Rema 1000 Flatåsen, vell». Nestemann i rekka har nok ikke helt samme veivalg, og kunne for øyeblikket tenkt seg å bli Supermann, eller kanskje sånn som Brannmann Sam.

Det jeg savner mest nå som jeg er i permisjon, er kundene mine. Noe av det beste med jobben min er å få ta del i kundens liv, og være en person som kan gjøre en forskjell.

Mange hadde nok blitt litt overrasket over å vite hvor mye vi egentlig vet om kundene og deres liv.  Ja, fordi vi «kjenner» faktisk mange av kundene våre. Vi vet at de har et fast «middagsmønster», og hvilken dag som er fisk eller spaghetti dag. Vi har det klart når de skal på hytta, hvilke dager de trener på og til hvilke tidspunkt de handler.

Vi kjenner navnene på barna deres, hvilke idretter eller aktiviteter de går på og hvilken klasse de går i. Ofte vet vi om barna skulker skolen, har arbeidsuke eller er syke. Vi vet hvor dere bor og hvilken bil dere kjører. Vi vet når noe er galt, eller når dere er ekstra glade. Vi får «ta del i» fødsler, bursdager, sykdom, giftemål, dåp, julefeiring og påsketurer.

Vi vet hva yndlings maten deres er, og når dere har «frihelg». Vi er kanskje den første som får vite at et barn er på vei, og andre personlige hendelser. Vi er ikke nødvendigvis den folk søker, men den som alltid er der.

Jeg synes det er fantastisk å få være en del av så mange menneskers liv, og det er nettopp disse tingene som får meg til å glede meg til å komme tilbake i jobb. Det er spennende å ikke vite hvem jeg skal møte, eller utfallet av dagen. Det er godt å ha en «friplass» der du er noe annet enn «mamma Rachel», og har tid til å gjøre andre ting enn å være husmor og kone.

På jobb er jeg Rachel. Forhåpentligvis en versjon av meg selv som ikke er like distre og frustrert som jeg ofte er på hjemmebane i disse dager hvor det å kjøre med bagasjeluka åpen, glemme tiden og lukte gulp er blitt til hverdag.

Med det ønsker jeg dere alle en riktig fin uke!

Klem Rachel 

• Les også:
• 21 år og headhuntet av Rema
• Blogger om livet som snart firebarnsmamma i Byavisa
• Rachel Hauans blogg nr 1 i Byavisa
• Mamma-blogger skriver for Byavisa: Med «kula» på julebord
• Etter at vi fikk barn,  har jeg begynt å glede meg mer og mer til jul. …
• – Jeg vagger fortsatt rundt med en enorm kul på magen
• Gravidpropell i hormonrus
• Lykkelig
• Fire uker som firebarnsmamma
• Noen minutters påfyll

Mamma og Linus: Rachel Hauan med Linus August.

Mamma og Lilja: Rachel Hauan sammen med Lilja Ambrosia.

Æktefølt / Politikere skriver om en sak som har berørt dem spesielt. 

Målet var en granskning om eventuelle ureglementerte forhold ved kommunale og private barnevernsinstitusjoner i Trondheim.Jeg fulgte opp saken i april 2004 hvor jeg viste til Kristiansand som etter forslag fra Demokratenes Vidar Kleppe gikk inn for full granskning av perioden 1953-1980.

Oppreisningsordningen ble også vedtatt i bystyret i Trondheim 28. september 2006.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Et uavhengig utvalg for å foreta en granskning med påstander om ureglementerte forhold ved barnevernsinstitusjoner ble endelig opprettet. Anmodningen skulle gjelde den perioden kommunen hadde ansvaret for driften av disse institusjoner i henhold til barnevernsloven av 17.  juli 1953 frem til fylkeskommunen overtok ansvaret 1. januar 1980.

Jeg fikk heldigvis også bystyret med på å ta med perioden før 1953 slik at de som opplevde ureglementerte forhold før og etter krigen ble med.

Jeg ble med brukere på granskningsmøter og fikk føle hva disse menneskene har opplevd i livet. En av disse var redningsselskapets kjente loddselger Sverre Pedersen.

Trondheim kommune ga erstatning til 353 personer og betalte ut ca 190 millioner kroner derav 172 personer på høyeste beløp kr. 725 000. Bare ni har fått avslag på erstatning.

Dette viser at Trondheim kommune tok det moralske ansvaret for tidligere barnevernsbarn frem til 1980. De siste klagesakene ble avgjort så sent som i 2010.

Jeg fulgte opp en ny sak i bystyret gjennom en interpellasjon i januar 2011.

Det var et faktum at en ny generasjon barnehjemsofre ble utsatt for overgrep  og omsorgssvikt i perioden Sør-Trøndelag fylke hadde ansvar.

Jeg viste nok en gang til Vest-Agder fylkeskommune hvor fylket hadde gått inn på en oppreisningsordning med beløp på 725 000, 500 000 eller 300 000 kroner.

Ordføreren i Trondheim var positiv til tilsvarende erstatningsordning i Sør-Trøndelag og rettet en henvendelse  til fylket, men fylkesordføreren avviste hele saken når han svarte på min interpellasjon som et enstemmig  bystyre hadde støttet.

Fylkesordføreren begrunnet det med fylkets økonomi og ikke rettferdigheten med en erstatningssum.

Det er et faktum at oppreisningsordningen etterhvert ble en ordning hvor halvparten av befolkningen bor i kommuner som har vedtatt en slik ordning, totalt 124 kommuner. Mulig tallet har blitt enda større ettersom flere kommuner har skjønt det moralske ansvaret i denne saken.

Hele 7 fylkeskommuner har etter KS kartlegging deltatt i oppreisningsordningen, men Sør-Trøndelag har fremdeles vært negativ. Jeg sitter i dag i fylkestinget og har som mål å få dette spørsmålet igjen frem i lyset.

I disse tilfeller er ordningen utvidet til 1993 da dagens lov om barnevernstjenester ble vedtatt.

Jeg har også engasjert meg i en rekke kommuner over hele landet gjennom media hvor også enkeltsaker har kommet frem.

Dette har gjort at flere kommuner har tatt opp spørsmålet om erstatning i sine kommunestyrer.

Presset mot politikerne har vært stort i enkelte kommuner og rettferdigheten har seiret.

Mitt ønske var at det skulle være likhet mellom kommunene og ikke slik at alt avgjøres ut i fra den enkeltes kommunes økonomi og vilje.

Krigsbarna. Jeg fremmet også et privat forslag i bystyret i Januar 2008 hvor man skulle se på muligheten til å foreta en granskning også av situasjonen for krigsbarna som er oppvokst i Trondheim.

Dessverre avviste bystyret dette ved den begrunnelse at det fantes en «ussel» billighetserstatning fra staten på kr. 20 000 kroner.

Trondheim kommune hadde tjent på å være først ute ved å kartlegge om krigsbarna i trondheimsområdet har vært utsatt for mobbing, sosial utestengning, fysisk og psykisk misbruk, vannskjøtsel og mangelfull skolegang.

I likhet med den kommunale oppreisningsordningen for barnehjemsbarna ville en oppreisningsordning for krigsbarna ha vært en moralsk oppreisning for smerte og lidelser.

Det er fremdeles en mulighet til å løfte denne saken opp i bystyret.

De systematiske overgrepene mot barnehjemsbarn kostet samfunnet dyrt.

Det antydes at sluttregningen for de mange erstatninger ser ut til å passere 3 milliarder kroner på landsbasis, men fremdeles vil nok nye saker komme for dagen med nye erstatningskrav mot kommune, fylke og stat.

Fortsatt overgrep i barnevernet. Dessverre så er faktumet at det fortsatt begås overgrep mot barn i Trondheim fra barnevernets side. Har vi virkelig ikke lært etter alle de oppreisningssakene som er behandlet og alle de millionene som er utbetalt. Jeg er redd for at  vi allerede om få år må betale erstatning til de som har vært ofre de siste årene. De er det mange av. Vi må passe oss så kommunen ikke må ut med meget store summer i erstatning pga. nye overgrep.

Jeg er fremdeles engasjert i nye barnevernssaker og må bare beklage at ikke alt er bra i dagens system. Dette er det mange som kan bekrefte og som har tilsynsmyndighet. Det er svært mye som må endres i dagens barnevernspolitikk.

Dette ser vi daglig i media over hele landet hvor barnevernet blir kritisert meget sterkt i både norsk og utenlandsk media.

Selv om man har helt andre kontrollmekanismer og regelverk så viser det seg at «BARNETS BESTE» langt fra er fremhevet i enkeltsaker. Den biologiske familie blir dessverre ofte glemt når vedtak skal gjøres i barnevernssaker.

Nå må vi alle lære. Vi leker ikke med våre barn. De er for dyre til det. Kampen for rettferdighet er mitt hjertebarn uansett område.  Dette vil jeg fortsette med i mitt politiske arbeide som representant for Pensjonistpartiet i Trondheim bystyre og Sør-Trøndelag fylkesting.

Jeg har 28 år i Trondheim bystyre bak meg og føler at jeg skal fortsette den retning jeg har kjørt i bystyret.

Min ombudsrolle er å ta tak i enkeltsaker gjennom mitt arbeide i bystyret, fylkestinget eller som brukerrepresentant for NAV i Trondheim.

Brukerombudet i Trondheim kommune påpeker en rekke områder som det må satses på og lytte til Brukerombudets klare meninger kan være en riktig vei å gå.

• Les også:
• Jippi for barnehagen
• En trygg alderdom
• – Flyktningekrisa angår oss alle
• Da Fargespill smeltet hjertet mitt
• – Å gi livskraft til drømmene og menneskene bak
• Kampen mot mobbing må vinnes

Barnas beste:
Svein Otto Nilsens hjerte banker spesielt sterkt for barnehjemsnbarna. (Foto: Aage Asphaug)

– Til slutt ble den nesten fire meter høy, forteller underverksmesteren ved Leira Gartneri i dag.

Gartneriet er en åpen avdeling under Trondheim Fengsel og driftes ved hjelp av 29 innsatte med dommer av ulik varighet og alvorlighetsgrad. I reportasje «Hjelp – vi har kjøpt sommerblomster» fra 1996 får hageeiereenkle gartnertips.  – Her har det vært store forandringer. Vi har vokst.Butikken og salgsområdet er blitt fire ganger større.Det som var hele butikken i 1996 er i dag et lite hjørne med kontor og lunsjrom. I tillegg har vi satt opp et salgshus for sommerblomster på 550 kvadratmeter, forteller han stolt – 20 år etter.

Alt arbeidet og alle bygninger er satt opp på egenhånd, av ansatte og innsatte.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Tidligere tiders satsing på fullsortiment av busker og trær har gartneriet avviklet.

– Sommerblomster og stauder er blitt vårt satsningsområde og er veldig populært. I tillegg har vi grønnplanteproduksjon, grønne stueplanter uten blomster, hele året. I disse dager merker vi godt at det begynner å klø i grønne fingre rundt om – pågangen tar seg kraftig opp, sier han.

Dessuten produserer gartneriet fortsatt sin egen jord som har falt i smak hos mange trønderske hageentusiaster.

– Det er en veldig god og næringsrik jord som folk kommer fra hele Trøndelag for å kjøpe. Jorda består av steamet og kompostert råjord som er blandet med torv og tilsatt næringsstoffer for å optimalisere produktet. De siste årene har salget av denne jorda tatt helt av og vi omsetter over 300 kubikk av den på årsbasis, forteller Gripp.

Leira Gartneri er en del av Leira avdeling åpent fengsel som drives av Kriminalomsorgen, Trondheim Fengsel. 25 menn og fire kvinner er til enhver tid inne til soning og rehabilitering her. Ved siden av gartneriet som sysselsetter de fleste innsatte har frigangshjemmet også et godkjent bilverksted og en stall med travhester som også ivaretas av de som er inne til soning. I tillegg til gartnervarer selger gartneriet også en mengde varer som er produsert på verkstedene på Trondheim fengsel.

Leira feirer 30 års-jubileum i år, og har siden starten benyttet seg av konsekvenspedagogikk utviklet i Danmark som sitt teoretiske og praktiske grunnlag. Alle ansatte må i dag ta et høgskolestudium i konsekvenspedagogikk.

– Oppholdet her kommer på slutten av soningstiden for de innsatte. De fleste tilbringer 10 måneder eller mer her med arbeidstrening og forberedelse til livet ute. Da er det viktig med riktig verktøy. Den danske konsekvenspedagogikken har vi videreutviklet til det vi i dag kaller Leira-modellen ettersom vi er eneste fengsel i Norge som arbeider etter disse prinsippene.

Han viser til at konsekvenspedagogikken er bygd på et humanistisk syn på livet og går i korte trekk ut på at alt man gjør har en konsekvens – enten positivt eller negativt. De ansatte skal håndtere saker mest mulig likt og gi de innsatte verktøy for å kunne fungere i samfunnet, øke kompetansen deres og slik gi dem en bredere plattform til å ta valg.  Mange har aldri opplevd positiv respons tidligere. Manglende mestringsfølelse er generelt et kjerneproblem, sier Gripp.

Den største plussfaktoren ved Leira er ifølge ham nettopp opplevelsen av å ha verdi, føle seg verdsatt.

– Mange som har vært på Leira klarer seg godt videre i livet. De drar herfra med følelsen av å ha gjort en god jobb og at de har bidratt til noe større enn seg selv.

Venter storinnrykk: Kjell Gunnar Gripp har vært på Leira Gartneri i 22 år og sett virksomheten vokse jevnt og trutt. Nå er han på ny klar for storinnrykk av hageentusiaster. Faksimile. Byavisa 1996

Rusomsorg / Beboerne på Furulund tar opp kampen mot Trondheim kommune. 

Holthe møter Byavisa sammen med en av de andre beboerne på Furulund. «Pål»  (50) ønsker av hensyn til familien å være anonym.   De er opprørte over at Trondheim kommune i forbindelse med etablering av et nytt boligtilbud for rusavhengige i Jarlevien på Lade ikke har fornyet  avtalen med Frelsesarmeens rusomsorgstilbud Furulund på Lade som går ut ved utgangen av året. I dag kjøper kommunen tjenester av Furulund.

Engasjementet på beboermøter har vært stort, og de ble sammen enige om kjempe mot at Furulund nedlegges.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

«Pål» ruset seg allerede som barn. I store deler av livet har han værtruset både på amfetamin og alkohol. Nå har han fått bukt med narkotikaen, og håper han også klarer å motstå tilbakefall med alkoholmisbruket. Han holder godt rundt koppen det står «bestefar» på.

– Men det er sterke krefter, vet du, sier han.

Her på Furulund har de ikke lov å ruse seg.

Siden 2010 har han  vært på Furulund i flere perioder. Denne gangen kom han fra behandling ved Blå Kors som ligger like ved Furulund.  Her på Furulund får alle være så lenge de vil.

–  Det tar tid å bli rusfri, understreker «Pål».

Her på Furulund bor han på hybel med felles kjøkken og oppholdsrom sammen med de andre i huset. Å ha en egen seng i et eget rom, er ingen selvfølge for «Pål».

I nesten to år før han kom hit første gang, bodde han i en bil etter å ha mistet leiligheten. Hadde han vært ute lenger, er han sikker på at han ville dødd.

– Mange her har vært i tilsvarende krevende situasjer med å bo på gata. Her blir man tatt imot med åpne armer for den personen du er. Ingen dømmer deg her, sier «Per».

– Og her er kjøleskapet fullt av mat. Fantastisk, sier han og viser oss et kjøleskap man ikke har hatt mulighet til å presse inn en kaviartube til!

– Man føler man trenger mye hjelp når man kommer hit. Her får man hjelp, både til å fylle ut skjema og ta nødvendige telefoner. Vi får hjelp av advokat hvis vi har behov for det, forteller «Pål».  I tillegg er det egen lege på Furulund.

Selv sliter «Pål»  med søvnen. Om natta står han gjerne opp og slår av en prat med nattevakta.

– Da døyves også suget etter alkoholen. Det er bedre å snakke med noen enn å stikke av, sier «Pål».

Også arbeidstreningen har ifølge de to samme funksjon.

– Det er fint å ha noe å holde på med, sier Holthe.

– Ja, du vet rusavhengigheten er der hele tiden, legger «Pål» til.

Samtidig ønsker ingen av dem som bor der å ødelegge for de andre ved å ruse seg her.

Om helgene spiller de gjerne biljard, trener, slapper av og sover litt lenger.  Arrangeres det turer, er de gjerne med på det.

– Sist nå var det rømmegrøt på Estenstadhytta, smiler «Pål».

Her har de verksted og resultatet ser vi i det flotte uteområdet der både benker, bord og gjerde er snekret av beboerne.

– Furulund er en himmelsk plass. Jeg hadde ikke hørt om den før jeg tilfeldigvis kom over den på nettet. Ved hjelp av legen min søkte jeg meg hit etter at jeg hadde falt ned fra et stillas og knust begge hælene, forteller Holthe.

Dagene byr på rutine med arbeidstrening og felles måltider.

– Vi har verdens beste kokk her, smiler Holthe.

Både han og «Pål» opplever at beboerne her støtter hverandre.

– Miljøet er veldig bra, uansett hvilken bakgrunn folk har. Her bor både tannleger, revisorer og leger. Alle kan få et rusproblem de trenger hjelp å slappe av og komme ut fra, mener Holthe .

Han er bekymret for at det stadig bli færre plasser for rusmisbrukere å være.

De frykter at Jarleveien blir et sted der rusmisbrukere sitter hjemme og drikker.

– Vi tror ikke at det vil fungere som en plass der man kan hente seg inn. Ikke minst fordi det ikke vil være krav om rusfrihet ved alle «avdelinger» der. Flere vil gå til grunne, mener Holthe.

Selv har han egen leilighet ved Furulund.

Verken «Pål» eller han mener det i Trondheim ikke finnes noe i nærheten av tilbudet som på Furulund.

– De som jobber her er en helt spesiell gjeng. De er unike til å stille opp for oss som bor her. Og en ting er helt sikkert; det nytter ikke å lure dem. Skulle noen sprekke og må ut, tar de hjertelig imot dem om de kommer igjen. Kjeftbruk finnes ikke her, roser Holthe som selv også finner ro i å delta på andaktene hver tirsdag.

– Furulund har i alle fall snudd livet opp ned for meg!

– Hvordan er det å være rusfri da?

– Herlig! Det er det som er livet. Både psykisk og fysisk er jeg i mye bedre form.

– Hva er deres budskap til politikerne?

– Ikke legg ned Furulund. Da vil folk dø. Og det blir mange flere rusmisbrukere som vandrer gatelangs. Det går ikke an å beskrive Furulund plassen med andre ord enn: Himmelsk!

– Velger kommunen bort Furulund, har ikke Trondheim en eneste rusfri plass å tilby. Noe som er ganske ille.

Daglig leder Willy Husås ved Frelsesarmeens tilbud Furulund er overveldet over engasjementet fra beboerne for å få beholde Furulund.

– Det er rett og slett rørende å se hvordan de har samlet alle beboerne i kampen for å få beholde Furulund, sier Husås.

Han begriper ikke hvordan kommunen kan tenke tanken på å avvikle tilbudet. Furulund har fått beskjed om at kommunen ikke har noen planer om å fortsette samarbeidet med Furulund etter februar 2017.

– Her tilbyr vi rehabilitering, hjelper folk til rus-stopp og få ryddet i livet sitt.  På Furulund får de et avbrekk fra rusen, noe som også forhindrer at folk ruser seg ihjel hjemme, sier Husås.

Han har arbeidet ved Furulund siden 2007 og vet hva han snakker om når det gjelder konsekvenser av å kutte ut tilbude som fungerer for rusavhengige.

De ansatte har fremmet sitt syn på saken for politikerne. Saken har pågått siden 2013 da den for første gang var oppe i Bystyret.

– Hvis de legger ned Furulund, vil Trondheim kommune få et kjempeproblem. Nå må vi få et svar på hva de tenker å gjøre. Et ja eller nei.

– Jarleveien skal gi tettere oppfølging

– Jarleveien skal gi tettere oppfølging og helsehjelp for å unngå reinnleggelser i rusinstitusjoner som Furulund. 

Det skriver rådgiver Sølvi Nyeggen i rådmannens fagstab for helse og velferd i en mail til Byavisa. Ifølge henne er målsettingen med Jarleveien å gi et bedre tilbud til personer med langvarig rusproblem enn hva en ordinær kommunal bolig vil kunne gi, hvor det kun gis sporadisk oppfølging.
Nyeggen skriver at det  skal gis bedre oppfølging på alle områder for de som ønsker og har behov for det. Dette inkluderer ifølge henne støtte og bistand for å redusere og stabilisere rusmønsteret, samt et tilbud for de med pleie– og omsorgsbehov.

Hun viser til at mange av dagens brukere av Furulund har tidligere hatt kommunal bolig og vært i en slik situasjon at de har mistet boligen sin.

– Andre brukere har kommunal bolig og benytter Furulund i perioder. Jarleveien skal gi tettere oppfølging og helsehjelp for å unngå reinnleggelser i rusinstitusjoner som Furulund. Furulund er ingen varig bolig, men har en begrenset botid på ca tre måneder, med utflytting til ny bolig eller tilbake til egen bolig, viser Nyeggen til.

Hun understreker at Jarleveien skal ha heldøgnsbemanning med rus- og helsekompetanse, og skal gi trygghet og tette oppfølging på lik linje som rusinstitusjoner som Furulund. I tillegg skal tilbudet tilføre beboerne de hjelpetiltak som skal til for at de blir boende i egen bolig.

KrFs Geirmund Lykke beklager at rådmannen foreslår å finansiere de 44 nye boligene i Jarleveien 10 på Lade – som skal forbedre kommunens bo- og oppfølgingstilbud for rusmisbrukere – ved å avslutte kjøp av tjenester hos Frelsesarmeen, både nattkrisetilbudet i Hvedingveita og rehabiliteringsplassene på Furulund.

– Det kan vi ikke godta, for det nye tilbudet dekker ikke de tjenestene som Frelsesarmeen tilbyr.  Tilbudet i Jarleveien vil ikke sikre de som ønsker ut av eller ta en pause fra rusmiljøet et tilsvarende godt tilbud som Furulund. Da kan heller ikke tilbudet legges ned.

Lykke viser til at KrF og sentrumvenstrepartiene utsatte saken i formannskapsmøte 19. april for å få mer kunnskap  og for å sikre at tilbudet kan videreføres.

Hverdagsliv/ Mammablogger skriver for Byavisa. 

Jeg trodde de beste ferieturene var som ung og med venner, at hardt arbeid og penger var veien til lykke. Jeg trodde jeg hadde vært hodestups forelsket, og elsket noen ubetinget. Det var før jeg ble mamma.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Jeg har etter hvert blitt mamma til fire småtroll som har gjort sekunder, timer, dager, uker og år til noe helt spesielt. Man får erfare livet på godt og vondt på en helt annen måte enn tidligere, og fokuset er plutselig over på noen andre enn deg selv. Noen som er avhengig av deg, noen som er din, og som forventer at du er der. For alltid.

I lys av de siste dagers nyhetsoppslag har jeg virkelig følt på det å være mor. Det fører med seg en annen type bekymring, redsel, frustrasjon og sinne. Det er et stort nytt register av følelser opplevd på en annen måte. Sterke følelser. Til tider føler jeg at angsten tar meg, og at jeg er på kanten til å bli paranoid. Heldigvis er det noen som får beina mine ned på jorda igjen og drar meg tilbake til livet. Barna. Jeg må være der for barna. Jeg vil være der. Jeg vil være en god mamma.

Men hva er det? Hva innebærer det å være en god mor? Er det tålmodighet? Medlidenhet? Evnen til å passe et barn, lage mat eller strikke? Kanskje samtidig? Eller er det hjertet? Er det følelsen du får når barnet for første gang sykler uten støttehjul helt selv, eller endelig klarer å uttale bokstaven «R» riktig? Er det smerten du kjenner når barnet ditt har det vondt?

Jeg vil være den som lager en trygg plattform for dem, og som lærer dem hva som er rett og galt.  Jeg vil være et forbilde. Jeg vil være den som er med på å skape tradisjoner, og riktige minner. Jeg vil vise dem verden, og la dem oppleve, men ikke minst være den som viser dem kjærlighet.

Og selv om det å være mamma byr på utfordringer, frustrasjon og våken netter, er det mest av alt fantastisk. Det å være en så spesiell person i noens liv er i grunnen ganske fint å tenke på. Og det å være den eneste personen i hele verden mine unger søker når de roper på «mamma», gjør meg unik. Jeg er noens alt, noe som gjør meg uendelig stolt. Like stolt som min mamma er av meg og mine søsken. Og som mine barn ser opp til meg som mamma, ser jeg opp til mammaen min.

Det er mye som kan sies om det å være mamma. Men hva er egentlig det beste med morsrollen? Foreløpig har jeg kun følt på småbarnstilværelsen, og jeg vil påstå at det finnes en slags sjarm i snørrete neser, skitne hender og skrubbsår.

Det er en stolthet som stadig vokser seg større med personligheten deres, og det varmer i hjertet når jeg ser de oppnår nye ting i livet. Det kan være små ting som å skrive en ny bokstav, hoppe lengre enn i forrige uke eller spise flere gulrøtter til middag. Det er stolthet. Det kan være å svømme under vann, motta en medalje, sykle uten støttehjul, eller kle på seg selv.

Ofte er det de små tingene som teller mest for meg som mamma. En smygende liten hånd inn i min, et bløtt klissete kyss eller en ut av det blå latterkrampe, er små hendelser i hverdagen som gjør livet så bra. Det er de bastante kommentarene, meningene og livsfilosofiske utsagnene som gang på gang får meg til å le så jeg griner, som minner meg på at det er lov å være barnslig. Barna holder meg ung, og lar meg få være barnslig, tullete og morsom. Jeg får være meg selv som mamma.

Jeg trenger ikke pynte meg, men de legger merke til når jeg gjør det. Jeg trenger ikke lage noe «ekstra» til middag, men de ser når jeg gjør det. Jeg trenger ikke leke ekstra mye for at de skal være mer glad i meg, men de setter mer pris på når jeg gjør det. For dem er det også de små tingene som teller.

De trenger nærhet, de trenger å bli sett og hørt. De trenger noen som er der, som de kan stole på og som de søker trygghet hos. De trenger noen som er stolte av dem, og som viser dem det. De trenger skryt og veiledning.

Mine barn søker meg. Mammaen sin. Det gjør meg stolt. Uendelig stolt.

«Det beste med å være mamma kan være så mye, men først og fremst den ubetingede kjærligheten mellom mor og barn som tåler alt, og utholder alt»

Klem Mamma Rachel 

Les også:

• 21 år og headhuntet av Rema
• Blogger om livet som snart firebarnsmamma i Byavisa
• Rachel Hauans blogg nr 1 i Byavisa
• Mamma-blogger skriver for Byavisa: Med «kula» på julebord
• Etter at vi fikk barn,  har jeg begynt å glede meg mer og mer til jul. …
• – Jeg vagger fortsatt rundt med en enorm kul på magen
• Gravidpropell i hormonrus
• Lykkelig
• Fire uker som firebarnsmamma
• Noen minutters påfyll
  
• Gleder meg  til å begynne på jobb igjen

Historie/ Motstandskapen under krigen. 

Det forteller scenekunstner Berit Rusten. Hun og Panter Tantene går i tospann med Norsk Jernbanemuseum for å løfte forestillingen fra idé til jernbanesporet. Selve togturene skjer helga 21. og 22. mai.

– Iscenesettelsen «Røde Spor» blir en togtur fra Trondheim til svenskegrensa. Vi ønsker å få frem lokalhistorisk kompetanse, og konkrete episoder og skikkelser involvert i motstandsbevegelsen ved hjelp av togets dramaturgi langs Meråkerbanen, sier Berit Rusten.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

I sentrum står Thingstad- og Wærdahlgruppene, drevet av kommunister hvor mange var tilknyttet jernbanemiljøet ved Marienborg.

– Ambisjonen er å iscenesette det som ikke fins i arkivene, revitalisere og gi plass for de individuelle fortellingene som har ligget nedfryst i 70 år. En måte å belyse historien under i fra, sier Rusten.

Ved hjelp av performance og scenespråket til Panter tanter, håper Rusten å bidra til å komplementere dagens mangelfulle arkiver rundt jernbanefolkas motstandskamp.

– Vi som scenekunstgruppe tar gjennom «Røde spor» ansvar for å løfte frem historien som relevante institusjonene burde ha ivaretatt, sier Rusten.

Ingen vanlig togtur. Mens NSB-ledelsen var plikttro overfor den tyske okkupasjonsmakta, var flere av jernbanefolka viktig brikker i etterretning, sabotasje og i losing av norske og jødiske flyktninger til Sverige. NSBs verksted Marienborg og lokomotivstallen fungerte som en sentral for flere illegale grupper.

– Toget stopper kun ved Gudå og Meråker. Der vil settet stå i cirka en time på hver av stedene, og  det vil være mulig for et lokalpublikum å overvære hva som skjer og besøke utstillingsvogna «Mørke Spor». Dette blir ingen vanlig togtur.

Hun fremhever betydningen av samarbeidet med Norsk jernbanemuseum.

– Uten jernbanemuseet iver og vilje ville aldri dette prosjektet vært mulig. At museet ser det som et samfunnsansvar å belyse denne siden av norsk motstandshistorien er forbilledlig,  mener primus motor og scenekunstner Berit Rusten.

Det er Jernbanemuseet som har søkt Jernbaneverket om godkjenning for rutetid og planlagte stopp, samt disponering av togsettet fra 50-tallet.

Egen far. Rusten har tett kjennskap til stoffet og motstandsbevegelsen. Hennes far Harald Rusten var fyrbøter og aktiv i den illegale Wærdahl-gruppa. Høsten 1943 ble Harald arrestert av tyskerne. Etter oppholdet i utrydningsleiren Natzweiler veide den storvokste karen 41 kilo.

– For meg startet naturlig nok interessen for denne historien med min egen far. Jo mer jeg leste og fant ut, jo flere nye navn poppet opp.

Djervheten disse jernbanefolka framviste i arbeidet mot den tyske okkupasjonsmakta ble lite verdsatt i sin samtid. Ei heller drøye 70 år etter er det lite oppmerksomhet om dette kapittelet i norsk motstandskamp.

– Mange jernbanefolk slet med å få tilbake jobbene sin etter krigen. Belastningen i etterkant har influert mange familier i Trøndelag. Disse fortjener å bli løftet frem i lyset. Dette stoffet er ikke lengre bare relatert til min egen far, sier Rusten.

Dirigent med forhistorie. Jernbanes Musikkorps i Trondheim, med fast tilhold i lokomotivstallen på Marienborg, dirigeres av Tore Rønne.  Han har tilknytning til motstandsbevegelsen gjennom egen familie.

– Familien til mor med etternavn Wiggen, bosatt i Ilsvikøra, var aktive i Wærdahl-gruppen. Hennes to eldre tvillingbrødre, onkel  Ivar og Kolbjørn Wiggen ble begge arrestert i 1943, i lag med bestefar, sier Rønne.

Henrettet. Kolbjørn Wiggen ble henrettet ved Kristiansten festning 17. november samme år. Tvillingbror Ivar ble sendt til tysk fangeleir. Samtidig endte deres far, Trygve Wiggen i Falstad fangeleir.

– Ivar og min far var kompiser. Det hang et bilde av begge Wiggen-brødrene i mitt barndomshjem. Jeg husker jeg ble emosjonelt rørt hver gang jeg så på bildet, siden jeg visste at Kolbjørn ble skutt av tyskerne, forteller Berit Rusten.

Internasjonalen. Jernbanes Musikkorps er en del av oppsetningen, og vil spille «Internasjonalen» i det togsett vender tilbake til Trondheim sentralstasjon, etter tur til svenskegrensa.

– Ivar Wiggen fikk regjeringens minnemedalje først 8. mai i 2015. Bare noen uker senere sovnet han inn. Det må kunne kalles i siste liten, sier Rusten som etterlyser med fokus på arbeidet til de kommuniststyrte Thingstad- og Wærdahl-gruppene, fra relevante institusjoner.

Bør minnes. I Trondheim er det foreløpig ikke funnet plass til et musealt rom for Thingstad- og Wærdahl-gruppens innsats. Rusten mener tiden er overmoden for å hedre disse motstandsfolkene på permanent basis.

– 19 av i alt 23 patrioter  skutt ved Kristiansten festning, var nettopp fra disse to gruppene. Det er på tide at innsatsen kommer fram i lyset, og at de får den oppmerksomheten de fortjener gjennom et musealt rom, mener Rusten.

Angår mange. Den bevegelige forestillingen skal gi publikum en totalopplevelse med scener, musikk og foredrag som sender publikum tilbake til okkupasjonstiden. Og alt det dramatiske og barbariske som foregikk langs skinnegangen.

– På Meråker stasjon blir det bespisning og foredrag med forfatter Tormod Røe som har skrevet bok om Meråkerbanen.   Selve stasjonsbygget er restaurert på dugnad, ifølge Rusten.

Egen utstillingsvogn. Hver av de to togturene har plass til 66 passasjerer.

– Fortsatt fins det  billetter igjen. Vi vet det er et marked for den usynliggjorte historien. Foruten berørte familier og historieinteresserte, håper vi unge folk blir nysgjerrige. Mange tenker kanskje at dette ikke angår meg. Kanskje oppdager de at bestefar var engasjert i motstandsbevegelsen, avslutter Rusten.

Togturene skjer helga 21. og 22. mai, med start klokka 11.00 fra Trondheim sentralstasjon

– I tillegg til teatertoget vil én av vognene romme deler av utstillingen «Mørke Spor», i regi av  Norsk Jernbanemuseum. Denne vil være tilgjengelig for publikum på spor 22, fredag 20. mai mellom klokken 12-18. Inngang er gratis, informerer Rusten.

PS! For billetter se pantertanter.hoopla.no
eller ta kontakt med Berit Rusten på 932 29 162.

Nedfryst: Iscenesettelsen «Røde Spor» blir en togtur fra Trondheim til svenskegrensa. Ambisjonen er å belyse den usynliggjorte historien, nedfryst i drøye 70 år.

Motstand: Allerede i 1940 oppstod motstandsmiljøet blant jernbanefolkene ved Marienborg, i regi av kommunistene. Nestleder i Trygve Eidem ble helt sentral i oppbyggingen av illegalt arbeid og sobotasje. Eidem ble XU-agent med mange turer over svenskegrense. Han overlevde krigen og ble senere medlem av bystyret. På bildet står han i tredje rekke, langt til venstre, med hånden på skuldra til kollega (foto: privat).

Kunst og håndverk/ Taes på ramme alvor på Kolstad. 

I kunst-  og håndverkslærer Lone Strand Randals klasserom klasserom finnes det ikke viskelær, bare kreative løsninger.

Det er midt i skoletiden og det kryr av folk i aulaen på Kolstad skole. Elevene fra naboskolen Saupstad, har kommet for å se utstillingen 7. klasse har skapt.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Temaet er den italienske kunstneren Amadeo Modiglianis portretter og er et ledd i undervisningsopplegget ildsjel og kunstlærer Lone Strand Randal har utviklet for elevene fra 5. til 7. trinn. 

– Og husk, når vi er på vernissage, så nipper vi. Vi drikker ikke opp all brusen med en gang, sier hun bestemt i mikrofonen til ungdommene som beveger seg rundt i lokalet, mens de studerer umiskjennelig Modigliani-inspirerte kunstverk nøye.

– På mange måter handler dette om å skape en interesse for kunst hos elevene, om å gjøre unge mennesker til kulturforbrukere. Jeg prøver å gjøre både det å skape og det å ta inn kunst, til en del av livene deres. Men enda viktigere er det å skape følelsen av mestring, sier Randal.

– Dersom du gjør en innsats, kan du ikke feile når det gjelder visuell kunst. Det er ikke slik at det finnes en fasit for hvordan du skal utrykke deg og det du vil si, gløder hun.

– Vi har noen regler, ja. Arbeidet skal bygge på formalestetikk, så som fargelære og hvordan bygge rom i et bilde. Men utover det, er det du som bestemmer hvordan det du skaper skal bli, sier Randal.

Hun forteller at det på Kolstad skole er opplest og vedtatt at kunst og håndverk er det viktigste faget.

– Vi bruker det som  wow-faktor og for følelsen av mestring, for å bygge selvfølelse. I opplegget vårt, begynner elevene på 5. trinn med å tegne «Skrik» av Edvard Munch. Det er noe alle får til. Og når det skjer, trenger man nesten ikke jobbe mer med selvfølelsen, grunnlaget for den er lagt. «Jeg kan kunst», tenker barna og så kan vi konsentrere oss om andre ting, som for eksempel formalestetikken, sier Randal.

Elevene som i år har jobbet med Modiglianis portretter, jobbet med den franske maleren Paul Cézanne i fjor.

– Opplegget jeg bruker, bygger på kunsthistorien. Modigliani var sterkt inspirert av Cezanne og dermed ble det naturlig å la de to følge hverandre. Året før var temaet Cezannes stilleben og utvikling av romfølelse.

– Vi begynte med enkle øvelser, som å tegne et eple eller en pære, for å lære om hvordan bygge rom i bildet. Deretter skapte elevene hvert sitt stilleben inspirert av Cezanne. I år har vi jobbet med å videreføre dette til å nå omfatte mennesker, noe Modigliani er kjent for. Hun forklarer at elevene på denne måten også får kunnskaper om utviklingen i kunsthistorien.

– Vi har Munch som representerer den norske biten. Deretter tar vi for oss impresjonistene og bruddet med det etablerte, noe vi for dette kullet illustrerte med Cezanne. Så følger naturligvis modernistene, i år ved Modigliani. I fjor jobbet 7. trinn med den verdenskjente spanske kunstneren Pablo Picasso.

Randal  forteller at det ikke finnes et eneste viskelær i klasserommet der kunst og håndverk holder til.

– Jeg stiller noen krav til elevene. Det er ikke slik at selv om det er du som bestemmer, så skal det bare kjøres på. Dersom du tegner en strek så skal du gjøre noe med den streken. Du skal ikke viske den bort og begynne på ny. Hun forteller at elever som flyttes hit fra andre skoler, kan ha problemer med nettopp dette.

– Det er klart at når du kommer fra et miljø der viskelæret er ditt viktigste verktøy, så kan blir det en brå overgang, ler hun.

Kristina Karlsen er fagleder for visuell kunst i Trondheim kommunale kulturskole. Også hun hadde funnet veien til Kolstad skole for å overvære den høytidelige åpningen av utstillingen.

– Jeg blir så glad når jeg ser slikt som dette, sier hun begeistret og geleides av Lone langs veggene som er smykket med elevenes forskjellige tolkninger av Modigliani.

– Det er ikke på hver skole at det satses på visuell kunst på samme måte som her, så dermed blir Kolstad, og ikke minst Lone, veldig viktig for kulturskolen også, sier hun og legger til at hun er imponert.

– Det er helt utrolig hva ungene får til med den rette veiledningen, den rette tankegangen bak utviklingen. Jeg kan ikke få sagt hvor imponert jeg er.

– En ting jeg syntes er utrolig positivt, er å se hvor godt guttene faktisk trives med å utrykke seg visuelt, sier Lone Randal.

– Mange blir ganske overrasket over det.

Tommy Bandolado (13), Jonas Wegger, (12) og Tom Andreas Størseth Hepsø (13) er blant 7. klassingene som har bidratt til årets kunstutstilling.

– Jeg syntes det er spennende, sier Tom Andreas, som spiller fotball på fritiden.

– Vi lærer teknikker og har fått vite mye om kunst og kultur. Tommy, som også er en ivrig fotballspiller, er enig.

– Det er avslappende og uten press. Vi kan bestemme selv når bildet er ferdig. Men det kan ikke være fordi vi ikke gidder mer, det må være «Lone-ferdig», ler han.

Jonas er mer kunstnertypen og har tegnet mye. Han syntes det er nyttig å lære ting han ikke kunne fra før, for eksempel å tegne mennesker.

– Alle kan lære kunst og det er en fin måte å utvikle seg på. Det er ikke sånn at du må ha et riktig svar, slik du må ha i matte. Jonas har lyst å ta visuell kunst når det blir et tilbud på kulturskolen sør. De andre to er mer usikre.

– Det er kjempeartig å gjøre det på skolen, men jeg vet ikke helt om jeg har tid på fritiden, sier Tommy.

Et av de største talentene på kullet, er ifølge Lone 12 år gamle Eric Andrew Cook. Et Cezanne-inspirert bilde av tre hodeskaller fra utstillingen i fjor, vitner om at hun har rett.

– Jeg kan sitte i flere timer og tegne og det føles som om det bare har gått noen minutter, sier Eric som bestandig har likt å tegne.

– Det var vel da jeg begynte på skolen at jeg skjønte at jeg var ganske flink til det. Han forklarer prosessen, slik han opplever den.

– Det begynner med at jeg ser for meg et bilde i hodet mitt og så prøver jeg egentlig bare å kopiere det og å få det til så bra som mulig. Eric understreker viktigheten av komposisjon og av formalestetikken elevene har fått inn med den kunstneriske morsmelken.

– Det finnes viktige regler for alt dette, men når du har lært dem, er det du som bestemmer. Og det føles så fint.

– Når jeg ser bildet mitt på veggen og vet at jeg har lyktes, blir det ikke fullt så viktig om jeg ikke presterer like godt i absolutt alle andre fag, sier Eric som har lyst å bli animatør og ønsker å søke seg til kunst og håndverk på videregående.

– Jeg har lyst til å bli animatør, for da kan jeg gi bildene jeg skaper en ekstra dimensjon, noe som skjer når de beveger seg. Da kan bildene fortelle en enda bedre historie. Han mener at det er viktig for barn å få prøve seg seriøst i så mange fag som mulig og at det derfor er bra at fag som kunst og håndverk tas så alvorlig på Kolstad skole.

– Det er viktig å erfare mange forskjellige ting for å finne ut hva man liker og hva man er god på. Bare på den måten kan vi ta de riktige valgene senere. Det handler jo faktisk om hva vi skal gjøre resten av livet.

Visuell kunst tilbys i regi av Kulturskolen tre steder i Trondheim.

– Det er i Gregus gate på Lademoen, på Byåsen skole og på Bispehaugen skole, sier Kristina Karlsen etter at den guidede rundturen er over.

– Det har nå blitt bestemt at det skal etableres linje for visuell kunst også her på Kolstad, på Kulturskolen sør. Den kommer i tillegg til det allerede etablerte tilbudet om dans og musikk. Hun mener at nettopp en bydel som denne har mye å by på når det kommer til det visuelle.

– Dette er en fargerik bydel som har innbyggere fra flere nasjoner enn noen andre i Trondheim. Det er klart at nettopp dette mangfoldet vil være spennende i en visuell sammenheng. I tillegg er det mange som sliter litt med språket og dermed blir det å kunne utrykke seg på denne måten viktig.

Hun legger til at det er færre elever herfra enn fra noen annen bydel, på kursene i visuell kunst rundt omkring i byen.

– Det kan være mange grunner til det, slik som at tilbudet er langt unna og at det kan være vanskelig å komme seg dit. Dermed blir det avgjørende for disse elevene å etablere et slikt tilbud her. Hun håper at så mange som mulig nå melder seg på kursene, slik at de får se den reelle interessen.

– Det at mange nok melder seg, vil ha innvirkning på om vi får startet allerede i år og jeg tror, når jeg ser dette, at vi vil lykkes, sier hun.

En splitter ny barneskole er nå under planlegging på Kolstad. Kristina Karlsen er klar på at man ikke trenger å vente til den nye skolen står ferdig i 2020 for å komme i gang med visuell kunst på Kolstad i regi av Kulturskolen.

I alle fall ikke når de har ildsjelen Lone Strand Randal.

PS! Har du lyst til å se bildene laget av elevene på Kolstad skole, henger de på veggene en god stund ennå. 

Gutta tegner: Tommy Bandolado (13) (fremst), Jonas Wegger, (12) og Tom Andreas Størseth Hepsø (13) er blant de som trives med å utrykke seg visuelt på Kolstad skole.

Ildsjel: Kunst og håndverkslærer Lone Strand Randal (t.h) viser en imponert Kristina Karlsen fra Kulturskolen rundt i utstillingen 7. trinn har skapt basert på portretter av Modigliani.