Industri blir bolig/  Sak 53/16 Kommunedelplan for Nyhavna

Jeg kommer fra en liten plass. En sånn plass der den nedlagte skolen er blitt en nedlagt campingplass, og der snittalderen for lokalbefolkninga øker raskere enn arbeidsledigheta.

I likhet med de fleste som kommer fra slike små plasser flytta jeg til en litt større, og så til en enda større plass.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

En sånn plass der industri- og landbruksområder blir omregulert til boligformål, og der boligprisene stiger fortere enn stort sett alt annet som stiger.

Nå er jeg for lengst etablert med kone, unger og jobb, og vi har nettopp gått til innkjøp av vår andre trondheimsbolig; et rekkehus på Lillleby – til prisen av ei husrekke som faren min ville sagt. Det gir grunn til ettertanke.

Da jeg flytta til byen var det industri på Lilleby: Et smelteverk med produksjon, røyk, bråk, kjeledresser og fagforening. Nå skal det bli en ny bydel. Grønn, bilfri og sentral. Og dyr.

At industriarbeidsplasser forsvinner fra sentrale strøk er ingen nyhet. Det kan også i noen tilfeller være hensiktsmessig.

Men jeg er likevel grunnleggende skeptisk til avindustrialisering og avvikling av landbruksproduksjon.

Jeg vil ikke at ungene mine skal tro at matproduksjon ikke er noe vi trenger å drive med her til lands, at verdiskaping er noe som enten foregår på kontor eller i Kina, og at arbeidsplasser i byen er noen løsarbeidere med hipsterskjegg og 14-timersdager som tror de er gründere. Den nye vinen.

Noen ganger blir samfunnsutviklinga framstilt som om den var styrt av naturlover. De som stiller seg i veien for framskrittet blir feige og reaksjonære bremseklosser, mens de som vil forsterke utviklinga blir sett på som visjonære og framtidsretta. Slik er det med planene for Nyhavna. Som en Cicignon for vår tid får arkitekt Ole Wiig, betalt av TOBB, sette dagsorden for en politisk prosess som vil kunne forandre Trondheim for alltid.

Men det å være bremsekloss kan være nyttig når farta er for stor og retninga er gal.

Det var bremseklossene som berga Møllenberg og Bakklandet fra å bli firefelts motorveg for noen tiår siden. Nå er det på havna vi trenger å bremse.

For det er ikke slik at de foreliggende planene om boligbygging på Nyhavna er forenlige med å fortsatt ha ei industrihavn der.

Boliger på Nyhavna betyr nedlegging av hundrevis av industriarbeidsplasser, og i og med at de fleste og største virksomhetene er avhengige av havna, kan de ikke uten videre flyttes til Klæbu. Med dagens støykrav vil boliger på Nyhavna sette så sterke begrensninger på aktiviteten, at det i praksis vil bety slutten på all industriell virksomhet i Trondheim havn.

Det er ikke det politikerne fra de største partiene sier. Men det er det forslagene deres innebærer. Vekk med kjeledressene, inn med Armani.

Bygging av luksusboliger på Nyhavna handler ikke om byforskjønnelse. Det dreier seg ikke om miljø eller å ta samfunnsansvar. Det handler om kortsiktig profitt.

Trondheim trenger sosial boligbygging, ikke luksusboliger på havna. For tomteverdien på Nyhavna kan bare realiseres én gang, så er havna vekk. For godt.

PS! Kommunedelplan for Nyhavna sluttbehandles i Bystyret 28. april.

Rekkehus på Lilleby: Roald Arentz flytter snart inn på Lilleby. (Foto: Karina Lein)

Under åpen himmel/  Lever drømmen i et halvt år. 

– Vi har akkurat kokt en kjele med vann og forbereder en sen frokost ved teltet. Planen i dag er å bestige Blåfjell, her i Sogndal.

Christoffer Isdahl er på mobiltelefon, 400 meter over havet. I bakgrunnen høres vindsuset. De to bygutta har snart vært tre uker på tur, iblandet en mellomlanding i Trondheim.

– En testtur i går kveld viste skikkelig gjennomslagsføre. Det overrasket oss litt, men slik er det.

Positivt da at skredfare har beveget seg ned  fra nivå tre til to.

– Da er det relativt greit å ferdes i fjellet, ifølge Isdahl (26).

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Fritt spillerom. Det begynte med behagelig kløe. Lysten til å dra på tur ved hjelp av randonee-ski, fjellstøvler eller kano  har vært der hele tiden. De siste åra har feberen steget. Kløen har tiltatt.

I november 2015 tok de hverandre i hånda og dannet felles pakt for å realisere en seks måneders fjelltur, Norden rundt.

– Fortsatt føles det smått fjernt å vite at vi skal være såpass lenge på tur. Men det begynner å synke inn. Jeg fikk en liten åpenbaring da været satte en stopper for planlagt opphold i Romsdalen. I stedet valgte vi å legge om reiseruta, uten tanke på tidsaspektet. Da forstod jeg at her bestemmer vi selv løpet, sier Isdahl.

Smaksprøve. Jobben som konsulent i media- og PR-bransjen er sagt opp. Kamerat Tron Stian Eidem (26) er blitt innvilget tilgivelse og tillatelse i form av permisjon fra jobben som anleggsleder. Eventuell anger over å ha lukket døra til pensjonsgivende jobb, er erstattet med selvråderett ovet eget liv, de neste seks månedene.

– Vi startet med 10 dagers kick-off med base på familiehytta i fjellbygda Vera. Etter et par dager med sjekking av utstyr, krysset vi grensa med pulk for å fortsette inn i Skäckerfjällen naturreservat. Etter ei uke i det terrenget innså vi behovet for å trimme utstyrspakken, forteller Isdahl.

Tripadvisor i fjellheimen. Erkjennelsen medførte strafferunde  i Trondheim med lossing av  proviant og lasting av mer nødvendig turutstyr.

– Jeg trodde det skulle bli deilig å ligge i egen seng igjen, men rastløsheten meldte seg fort.

Frem til 1. oktober er teltet deres hjem. Heller enn å gå Norge på langs og andre typer «lysløyper», har Christoffer og Tron valgt fritt fra godtebutikken. Innsjøer, fjelltopper og terreng jungeltelegrafen har sendt gjetteord om, står oppført på lista. En type tripadvisor-tilnærming, myntet på rurale strøk.

Kano og kajakk. Turen er delt i to, hvor de første fire til seks ukene skjer med randoneeski.

– Vi skal inn i Sylan, Trollheimen, Sunndalsfjella, Romsdalsalpene og Jotunheimen.

Del to av turen, blir langturer til fots med innslag av kano og kajakk. I løpet av disse 20 ukene beveger kompisene seg nordover og skal blant annet innom Børgefjell, Helgelandskysten, Saltfjellet, Rago Nasjonalpark, Lofoten, Lyngsalpene og ender opp i Inarijarvi  Finland.

– Planen er å besøke 12 fylker og utallige fjelltopper.

Låne varebil.  For å kunne bevege seg fritt mellom destinasjonene, har turkameratene fått låne varebil som er stappet full med turutstyr og proviant.

– Stemningen er høy i bilkupeen når vi har gjennomført enkeltturer. Da lader vi opp alle typer elektroniske duppeditter, skrur opp varmeapparatet og stopper på nærmeste Statoil-stasjon for å fylle kaffekoppene, sier Christoffer.

Oppkoblet. Han kaller langturen for en moderne tilnærming til naturen, der de er oppkoblet til omverdenen via mobiltelefon og pc.

– Vi har inngått samarbeid med enkelte sponsorer. Da må vi levere. Oppdatere blogg og bilder. For øvrig går all annen tid i campen til matlaging, fiksing og tørking av utstyr. Det tar tid. Nei, vi har ennå ikke spilt en eneste runde Mattis.

Humørsvingninger. Mye i fjellet er annerledes enn livet på kontoret. Bare det å miste spiseskjeen på tur, kan by på uvante humørsvingninger.

– Der og da føltes det som en tragedie. Den skjeen bruker jeg til matlaging, spise havregryn med, så og si alt… Å rote bort skjeen var som å miste et lem, ler Christoffer.

Hvordan yrkeslivet blir etter at turen er ferdig, har Christoffer ingen klar plan på. Han snakker om hvor lett det er å la seg påvirke av omgivelsene i valg av utdanning.

– Slik var det også delvis for min del; forventningene dreide seg om jeg skulle studere jus, økonomi eller markedsføring. Det hersker klare formeninger om hva som er en god utdannelse eller ikke. Da blir man som ung fort trangsynt.

Han trekker frem magefølelse og å være tro mot det man brenner for, som viktigere enn statusyrke.

– Jeg håper å kunne drive videre med friluftsliv og noe i den gata vi befinner oss i nå. Dette blir et annerledes halvår som vil utfordre oss og vårt følelsesregisteret. Som forhåpentligvis vil utvikle oss som turfolk.

PS! Følg guttas blogg på www.topptronderan.com eller på instagram. 

Fjellov.: Christoffer Isdahl (foran) og Tron Stian Eidem på vei Skäckerfjällen i Sverige. I seks måneder skal de to kompisene få utløp for turtrang og friluftsglede.

Musikk / Debuterer som soloartist på scenen. 

– Endelig er det min tur! Dette har jeg ventet på så lenge.

Fredag 29. april slipper Kathrine Rømmen debutplata «Bonanza». Utgivelsen feires med konsert og fest på Rockheim, og hovedpersonen lover fullt hus, god stemning og spennende gjesteartister.

Ikke hørt om Kathrine Rømmen enda? Fortvil ikke. Så langt har heimdalskvinnen, tross et langt liv på scenen, enda ikke gjort krav på hverken prangende overskrifter eller voldsom oppmerksomhet fra scenekanten. Hennes rolle har i hovedsak vært i bakgrunnen – som medlem av band, instrumentalist eller korist. Når hun nå står frem som frontfigur, soloartist og låtskriver på norsk er det grunn til å tro at omtalen kommer.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Med gode rammebetingelser i livet kan jeg nyte det som kommer. Salg spiller ingen rolle!

Siden høsten 2015 har nemlig låtene «Når kjæm du igjen?» og «Astronaut» snurret og gått på NRK P1 jevnt og trutt. I mars gahun også ut låtene «Drøm» og «Heisann» digitalt.

– Dette er en gammel drøm som realiseres.  Jeg har tenkt det lenge, og mange har sagt det; nå er det min tur, forteller Rømmen fornøyd.

Selv spiller hun opp til ti ulike instrumenter på «Bonanza».

– Litt av poenget med plata er å få brukt multi-instrumentalisten i meg, sier hun og ramser opp gitar, piano, trekkspill, barytongitar, mandolin, munnspill og diverse perkusjonsinstrumenter som eksempler på hva hun trakterer.

Sangene på plata er det Rømmen selv som står for, både tekst på trøndersk og musikken.

– Dette er gullrushet mitt av overskuddsmateriale gjennom flere år. Noe er nytt, mens annet er stoff som har vært med meg i mange år. «Bonanza» inneholder ni låter i en vanskelig definerbar genre, men mange vil nok assosiere det mot roots og visepop. Selv liker jeg å blande ulike genre, og kaller det bare «cross-over». Man plukker herfra og derfra til man får det uttrykket som ønskes, sier hun.

Tekstene handler i hovedsak om relasjoner mellom mennesker; om kjærlighet og brudd, savn og flukt.

– Det handler om å få til et eget uttrykk og levere det fra scenen, mener hun.

Rømmen har samarbeidet med søstrene Seljemark fra Sømna i bandet Seljemark siden 2008. Hun har også gitt sine musikalske bidrag både i studio og live til Charlotte Audestad og Børge Pedersen.

God hjelp under innspillingen til sin egen utgivelse har hun fått fra flere hold, plukket med hode og hjerte.

Rømmen har drevet på med musikk hele livet. Det vil si siden hun startet på Trondheim kommunale musikkskole i de lokalene som i dag huser Ni Musèr som 10-åring. Når hun nå tar steget opp i soloklassen er det med flere baktanker.

– Jeg har gjort en del gode valg opp gjennom årene. Det har gitt meg Morten og Synne på 12 og 9, en lederstilling for fysioterapiutdanningen i Trondheim og et doktorgradsstipendiat ved NTNU. Det har gitt et trygt fundament for livet videre. Underveis har musikken vært fristed og energikilde for å klare en krevende hverdag, forteller hun.

Inntil nå har kombinasjonen akademisk jobb og musikk som hobby fungert tilfredsstillende, men med den responsen jeg fikk på de to første singlene har hjertet begynt å blande seg mer og mer. Jeg har lyst til å ta spranget og satse mer på musikken, innrømmer hun.

– Med gode rammebetingelser i livet kan jeg nyte det som kommer. Salg spiller ingen rolle!

Blir fest: Kathrine Rømmen (41) tror publikum på Rockheim vil forstå at de her har å gjøre med en artist som har levd et liv fremst på scenen.

Musikk / Joddski i Verkstedhallen. 

Natt til 1. mai inviterer han til rap-fest i Verkstedhallen på Svartlamon.

– Jeg kan ikke huske sist det var så morsomt å rappe, forteller nordlendingen som var den ene halvparten av gruppa Tungtvann. På tampen av fjoråret slapp han albumet «Bygdedyret», singlevideoen «Bjørn Sundquist» hvor skuespilleren mimer over rapperens stemme og dokumentarfilmen «Den vanskelige tida» som harselerer over veien tilbake.

…

KLIKK HER for å lese resten av artikkelen lenger ned på denne siden 
eller les hele saken i pdf-utgaven av Byavisa, GRATIS

Hittil i år har vi allerede fått to smakebiter fra det nye albumet «Han far» som ble sluppet sist fredag; Gladbangeren «Ærlig sak» og «Gærnt Med Mæ». Sistnevnte sammen med den samiske elektropop-artisten Ágy fra Nordreisa i Troms, som også kommer til Verkstedhallen. Albumtittelen peker på artistens posisjon i hip-hop miljøet og plata er produsert av Bodø-produsenten Sorte Beats.

– Det er mye nå, innrømmer Joddski, men virker svært komfortabel med tingenes tilstand.

– Artig for meg at den nye plata får et visst Bodø-preg, sier han og karakteriserer «Bygdedyret» som 90-talls hip-hop, mens «Han far» beveger seg i et mer moderne og eksperimentelt landskap.

– Hip-hop er vanligvis ikke særlig eksperimentelt, men på «Han far» har vi gjort noen grep som er litt utenfor allfarvei. Jeg er jo født utenfor allfarvei, humrer han.

– Ting går i bølger og i øyeblikket er det veldig mange prosjekter på gang; plateslipp på plateslipp, film, video, turnè og konserter. Hektisk, men veldig artig, forteller rapperen på telefon fra hovedstaden hvor han har bodd de siste 18 årene.

Lørdag 30. april samler han sammen til rap-rabalder i Verkstedhallen på Svartlamon. Vår-turneens absolutt største produksjon byr på en fruktkurv av gjesteartister; Ben Baller fra Trondheim, RSP fra Harstad, helgelendingen i Dekstra Large samt nevnte Ágy.

–  Trondheim har de siste 7-8 årene vært den klart beste live-byen i landet. Bodø er bra, men… Her er det alltid utsolgt og ellevilt, sier den 38-år unge rapperen som lover en rabalder-natt ikke utgått på dato.

– He he, rappere har jo vanligvis pleid å gi seg før hårtapet blir for ille, men aldersgrensene utvides stadig på alle arenaer. Se på Mick Jagger. Eller Ole Einar Bjørndalen, humrer Joddski som minner om at han er yngre enn både Snoop Dog og Jay Z.

Jørgen Nordeng var så vidt blitt tenåring på Ørnes i Meløy kommune da han hørte en av landets hip-hop pionèrer på vinyl for første gang. Duoen A-team bestående av Jayski og PeeJay gav i 1991 ut albumet «Rage».

– Det er den direkte årsaken til at jeg begynte å rappe, forteller Joddski som etter hvert valgte sitt artistnavn som en hyllest til pionèrene.

Som 20-åring flyttet han til Oslo i 1998 og året etter slapp Tungtvann sin førte EP, «Reinspikka hip-hop». Sammen med makker Lars «Poppa Lars» Sandness mottok duoen Edvard-prisen i klassen populærmusikk, åpen klasse, for albumet «Nord og ned» i 2000. Tungtvann var landets første gruppe til å rappe på dialekt og et lokomotiv i norsk hip-hop fram til de pakket sammen i 2007.

Samtidig som Jørgen flyttet til Oslo ble ting veldig ille i Meløy. I løpet av en fireårs-periode opplevde den lille distriktskommunen en rekke tragedier i ungdomsmiljøet; drap, selvdrap, vold og trafikk tok en rekke unge liv på få år.

– Jeg hadde nettopp flyttet da, men kjente til de fleste selv om de var litt yngre enn meg. Det var ei veldig vond tid for mange. En periode som man ikke unngår å bli berørt av, forteller han.

Noen av disse opplevelsene kan i dag spores i artistens tekster om bygdedyret.

– Det er ikke bare i storbyer at livet er tøft. Også på landet skjer det mye kjipt, dessverre. Janteloven regjerer og man skal helst ikke stikke seg fram, sier han.

Sjøl har han forsøkt å snu på det og gjøre begrepet til sitt eget.

–  Jeg er jo sjøl et bygdedyr. Noen ganger kan konsekvensen være at man jobber hardere med det man vil og tror på, mener han.

– Det er i alle fall veldig mange som får til veldig mye på bygda, og kanskje får man en bredere allmenndannelse av en oppvekst i grisgrendte strøk hvor man må fikse ting sjøl, undrer han.

Uten oppveksten på Ørnes er Joddski usikker på om han i det hele tatt ville blitt artist.

– Meløy er en ekstremt aktiv kulturkommune med mange muligheter til aktiviteter og utprøving av forskjellige uttrykk. En bra plass med mye frihet, slår han fast.

Etter at Tungtvann la inn årene i 2007 har karrieren tatt et par hvileskjær inntil duoen møttes til gjenforening og festivaljobber i 2014.

–  Da ble ting plutselig artige igjen. Jeg gikk i studio med Poppa Lars som tekniker for å spille inn «Bygdedyret», og vi fant fort den gamle tonen. Det satt langt inne, men Poppa Lars har faktisk produsert tittelsporet på «Han far» selv. Gøy å ha han i manesjen igjen, sier Joddski.

Han har ikke  vanskeligheter med å finne nye ideer.

– Inspirasjon henter jeg overalt. Alle blir inspirert av alt rundt seg. Dessuten har jeg jo mitt eget lille univers oppe i hodet som spinner og går.

– Men det er veldig gøy at den nyeste musikken funker. Jeg har enda mye på hjertet selv om jeg har levd ei stund, forteller Joddski .

Han søker fremdeles etter ny musikk.

– Jeg blir aldri lei musikk, og der er jeg nok familiært belastet. Faren min er musikkanmelder og lærte meg tidlig å lytte og være nysgjerrig. I tillegg driver også broren min med musikk-kritikk. Vi er mer eller mindre autister på området alle tre. Derfor kan jeg heller aldri si hva jeg hører på. Om en uke er det noe nytt likevel, avslutter Joddski, alias Jørgen Nordeng.

Men først er det Verkstedhallen natt til 1. mai

{tab=Fakta: Jørgen Nordeng}

• Best kjent under artistnavnene Jørg-1 og Joddski, (født 15. mars 1978) er en norsk rapper og et av to opprinnelige medlemmer i hiphop-gruppa Tungtvann (1999–2007).
• Sammen med Lars «Poppa Lars» Sandness fra Tungtvann fikk han Edvard-prisen i klassen populærmusikk – åpen klasse for albumet Nord og ned i 2000.
• Etter at Tungtvann ble oppløst i 2007 satset Jørgen Nordeng på solokarriere under navnet Joddski.
  Kilde: Wikipedia

{/tabs}

– Jeg har kommet til et punkt der jeg har lyst til å prøve noe nytt. Nå har jeg arbeidet halve livet med politikk på heltid, så jeg opplever at det er helt rikig tidspunkt å takke av, sier Dahlberg Hauge til Byavisa Trondheim.

Han legger heller ikke skul på ikke skjul på at  selv om ukependlingen har gått fint, har savnet det daglige nærværet med familien. At Hauge slutter som statssekretær offentliggjøres etter Kongen i statsråd i dag.

Dahlberg Hauge ble utnevnt til statssekretær for Robert Eriksson 16. oktober 2013 og siden 2015 for Anniken Hauglie. Hauge er fra Bergen, utdannet sivilingeniør, men har gjort sin politiske karriere i Trondheim. Her var han kommunalråd for FrP i ti år, fra 2003 til 2013. 

 Tidligere i år ble det kjent at han i likhet med Høyres kommunalråd i Trondheim, Yngve Brox, hadde søkt på stillingen som assisterende fylkesmann i Sør-Trøndelag. I går ble det kjent at Mari Mogstad fikk stillingen, så Hauge er fortsatt på jobbjakt.

– Stolt og ydmyk

Han understreker at han setter pris på årene i Oslo.

– Gjennom statssekretærjobben har jeg fått en fantastisk erfaring. Å hver dag arbeide med dønn profesjonelle statsråder har gitt meg en utrolig politisk lærdom. Jeg er også stolt og ydmyk over over å ha vært med på arbeidet med den første FrP-regjeringen. Ikke minst har det vært inspirerende å se hva vi har fått til av politiske resultater, sier Hauge som spesielt nevner arbeidet modernisering av Arbeidsmiljøloven som en av de sakene han setter høyt å få ha vært med på. 

 Selv om han nå ønsker å gå inn i en «vanlig» jobb, er han helt overbevist om at han ikke kommer til å legge det politiske engasjementet bak seg, og lover ikke noe comeback i Trondheims-politikken. 

– Akkurat nå er jeg  nå klar for å gjøre noe annet, sier Dahlberg Hauge.

 Han er nå allerede tilbake i Trondheim hos sin familie. Han legger ikke skjul på at han som ukependler gått glipp av det å være sammen med familien i det daglige. 

– Ja, jeg har savnet både foreldremøter og dugnader, smiler Hauge som understreker at han ikke har følt noe press fra familien til å forlate statssekretær-jobben.

– Beslutningen har jeg tatt helt og fullt selv. Jeg ga meg selv fire år i Oslo. Nå er det gått nærmere tre år, og jeg fant ut at det passet bra å avslutte nå, sier Kristian Dahlberg Hauge som tilbringer den første helga etter at han slutter som statssekretær på fotballtur i Newcastle. 

Les portrettintervjuet med Kristian Dahlberg Hauge der han forteller om årene som statssekretær i Byavisas papirutgave 11.mai.

– Flere av oss kom fra Avisa Trondheim som ble lagt ned ved årsskiftet 1995/96. Vi hadde alle aviserfaring, forteller Fyrvik som minnes at det var tøffe tak i oppstarten.

– Men vi hadde en positiv innstilling. Alle gjorde alt. Var det nødvendig, jobbet vi hele natta for å få ut avisa. Ble den forsinket, kjørte alle ut for å få den levert til de kommunene utenfor Trondheim vi kom ut i, smiler Fyrvik som arbeidet i avisa frem til 2009. I 2014 kom hun tilbake.

 Det er ikke mer enn 20 år siden, men den gangen ble avisa laget manuelt.

– Sammen med grafikerne, satte vi opp sidene på såkalte satsplater, avfotograferte dem og sendte dem til trykk, forteller Fyrvik som også minnes med et smil at annonsene ble sendt til korrektur  via faks.

– Og hadde kunden gått hjem fra jobb, kjørte vi hjem til dem med en papirprint for at de skulle få se annonse før den kom på trykk. Det er rart å tenke på hvor fort utviklingen har gått. I dag er alt så mye enklere.

Fra Flatåsen til Fjordgata

 Hun minnes at Byavisa ble godt tatt imot, både av lesere og annonsører.

– Flere annonsører meldte sin interesse fra starten og leserne tok godt imot oss, forteller Fyrvik.

 Etter de to første årene flyttet Byavisa fra Flatåsen til sentrum, nærmere bestemt i  i Fjordgata.

– Både vi annonsekonsulenter og journalistene hadde mange møter i byen, og vi mente Byavisa hørte naturlig til i Midtbyen, sier Fyrvik.

 Videre flyttet avisa til Ravnkloa, før de i 2004 fant nye lokaler på Nardo der de flyttet sammen med distibusjonsselskapet Norpost Midt-Norge. Til sammen utgjorde de to selskapene Norsk Avisdrift. I dag holder Byavisa til i Strandveien 43 – med utsikt mot Nyhavna.

Fyrvik husker godt at mange fulgte gratisavisa Byavisa med «haukeblikk» fra starten. De ansatte var bevisste på viktigheten av å være en uavhengig og seriøs avis. Opplaget var fra starten stort, 66.200. Opplaget har vært over 90.000. I dag er opplaget på 73.500.

 – Hvordan har det vært å være en «underdog» i mediebildet i Trondheim?

– Vi har arbeidet hardt hele tiden for å bevise vår seriøsitet og gjennomslagskraft i konkurranse med eldre og større medier som automatisk har en autoritet, sier Fyrvik som også har opplevd store forandringer i markedet i løpet av de siste 20 årene.

– Siden vi startet i 1996, har nettet kommet for fullt. Markedet har dermed forandret seg. Vi merker at kundene har flere kanaler å forholde seg til i dag enn den gangen og at de er mer usikre på hva som virker og hva de skal velge. Jeg tror imidlertid at for den lokale butikken virker fortsatt papirannonsen; du skal ikke nå hele verden, men de som bor akkurat i denne byen, understreker Fyrvik.

Møtene med mennesker

 – Hva har vært det beste med disse 20 årene?

– Alle møtene jeg har hatt med mennesker i Trondheim. Det er rett og slett hyggelig å snakke med folk. I løpet av disse årene har jeg jo også noen faste kunder av oss som jeg har blitt veldig godt kjent med. Enkelte ganger opplever jeg nærmest å bli en del av teamet deres, en de bruker som konsulent for å få råd om markedsføring. I løpet av disse årene har jeg også fått tilbakemeldinger på avisa. Jeg blir fortsatt stolt når jeg hører folk snakke om en sak som har stått i Byavisa. For min del er det en tosidighet i det å være en del av avisa; på den ene siden hjelper vi folk med å få fart i bedriften. På den andre siden forer vi menigmann med godt lesestoff.

– Sammenligner man Byavisa i dag med den første utgaven i 1996, er det stor forskjell?

– Vi er jo veldig fresh i uttrykket vårt i dag, men det var vi også den gangen ut fra tiden den kom ut i. Bildene ble større og vi brukte mer farger enn det som var vanlig. Logoen vår var vi råstolte av, og det er vi fortsatt, smiler Fyrvik.

– Hva er du mest stolt over når det gjelder jubilanten?

 – Jeg ønsker å trekke frem det gode samholdet mellom de ansatte. Det har gått som en rød tråd fra starten av. Kulturen som ble satt allerede fra starten av at dette var en arbeidsplass hvor vi skulle ha det artig på jobb satte seg. Den har så blitt videreført gjennom alle disse årene. Jeg er stolt over arbeidsplassen min og stolt over det vi holder på med, understreker Fyrvik.

 Når det gjelder drømmer for fremtiden, håper Fyrvik at Byavisa fortsatt vil være en god lokalavis som menigmann i Trondheim finner lesbart.

– Jeg tror nærhet blir stadig viktigere. Verden er stor og uforutsigbar. Det rundt oss blir stadig mer viktig å ta vare på. Her tror jeg en lokalavis som Byavisa har sin nisje også i fremtiden.

Gründere /Dresserer nye ølhunder på eget brygg. 

– Det gjør at vi ikke trenger å forholde oss til hva leverandører og bryggerier mener vi skal servere gjestene. Vi har full valgfrihet selv, forteller daglig leder av Taps, Jorg Solheim.

I cirka fem av disse tappekranene flyter brygget kompisgjengen selv står bak. Øl under merkenavnet Monkey Brew som spenner fra klassiske øltyper som stout, IPA, ale og hveteøl til spesialbrygg langt vekk fra allfarvei. Ingredienser som fruktene guava, mango eller granskudd må sies å tilhøre den innovative og risikofylte delen av ølbrygging…

– De tønnen du ser på veggen her er opprinnelige fat som tidligere er blitt brukt til fremstilling av bourbon i USA. Vårt øl skal nå modnes i alt fra to til 12 måneder i disse fatene, sier Pål Rolfsen.

For å lette oppstarten har de slått seg i hop med kaffebaren Soil som holder liv i lokalene frem til ettermiddagen. Fra da av søker ølhunder seg til vannhullet i Nedre Bakklandet 20.

– For en oppstartbedrift har det vært fornuftig å drive i tospann med Iren Haukvik og hennes kafedrift. På den måten deler vi de faste utgiftene, sier Jorg.

Demon Box. I januar slapp de ølet Demon Box (stout), etter å ha rådført seg med Motorpsycho om bruk av navnet på bandets smått legendariske album. Øl som har modnet på de allerede omtalte eikefatene.

– Demon Box har fått topprating på nettsiden untappd.com. Taps som bryggeri ligger totalt sett også høyt på disse vurderingene, gjort av kunder og fagfolk, ifølge Solheim.

Allerede i 2015, rett etter oppstart, ble Taps trukket frem i ølguiden til godt.no. Et nettsted med fokus på mat og drikke, drevet av de største mediehusene i landet.  Stikkord ølsommelier Amund Polden Arnesen brukte på brygget fra Monkey Brew var dynamiske, kult, friskt og gøyalt.

– Darwin Ipa er en av signaløl-typene våre. Dessuten går det mye i pale ale. Vi er best på de sorten vi har brygget mest av, sier Rolfsen.

Øl er blitt jålete. Øl er den nye vinen. Alle skal brygge øl hjemme.  Det smattes, diskuteres og synses over all verdens øl. Et voksende selvutnevnt ekspertvelde. Har øl blitt jålete?

– I hvert fall på grensen. Vi prøver å ta det litt ned. Her på huset får du ikke øl servert i glass med stedt. Samtidig vil nok de fleste kunder reagere hvis en uteplass ikke serverer IPA. Det har foregått en generasjonsskifte der den eldre garden er de som fortsatt etterspør Dahls-pils, sier Jorg.

Han har selv tilbragt to måneder på studietur i USA, og nevner Firestone Walker, Russian River og Tree House som bryggeri gjengen bak Monkey Brew har stor respekt for.

– Det som karakterisere alle disse tre er at de mestrer flere stiler, fra humledrevet øl til stouter. Det er noe vi også ønsker å utvikle, sier Pål Rolfsen.

NM-gull i heimen. Solheim  og Rolfsen driver puben Taps og bryggeriet Monkey Brew i lag med Bjarke Knizek Vang. I de sju årene de har brygget, har drømmen om et eget skjenkested stadig tiltatt.

Etter endt militærtjeneste begynte de i 2011 å brygge minst en batch i uka. Gjerne med små variabler som forskjellige gjærstammer, eller samme øl med forskjellig tørrhumlingsteknikk.

– Under NM i hjemmebrygging i 2012 tok vi to sølvmedaljer og en bronse. Året etter ble det tre gullmedaljer og tre sølv. Vi fikk også utmerkelsen Årets hjemmebrygger, forteller Rolfsen.

På samme måte som Jorg reiste på studietur til USA, tok Pål seg sommerjobb hos bryggeriet Kinn, jobbet hos Vinmonopolet og ble deretter ansatt på Bakke Brygg. Butikken som leverer utstyr og råvarer til nanobryggeri og selvbryggere her i byen. En bevisst kompetansebygging vinklet inn mot sitt eget ølmerke; Monkey Brew.

Lånt kapasitet. I dag har Taps kun kommunal salg- og skjenkebevilling. Det betyr at alt øl som brygges i lokalet i Nedre Bakklandet 20, må selges over disk. Ingen dråper kan tappes i fat eller flasker, og videreselges til puber eller butikker.

– Vi har en batch stående hos Austmann og én på Klostergården på Tautra. Vi låner deres kapasitet, siden vi ikke har volum nok her på huset til å dekke etterspørselen. Samtidig håper vi at deler av de to batchene kan selges videre til puber i andre fylker som etterspør ølet vårt, under disse to bryggerienes statlige bevilling, forklarer Jorg.

Flere puber landet rundt har spurt om å få selge ølet til kompisene, også i Oslo.

– Vi blir nok fortsette å brygge her på huset en stund til. Men målet er jo å leve av det. Da må vi opp i minimum 1000 liter for hver batch.

Kampen om humla. For industriøl er det essensielt at smaken er den samme år etter år. For håndverksøl sin del nærmer man seg heller vinbransjen. En årgang eller batch, vil vanligvis skille seg ut smaksmessig fra den forrige. Det er noe av sjarmen med håndverksøl.

– Den største utfordring med å gjenskape den samme smaksinntrykket er å skaffe til vei bra humle. I dag har flere bryggeri utfordringer med kvalitet og volum hva humle gjelder.

USA og Australia har tradisjonelt vært de største og beste humle-produsentene.  På grunn av mangelen på denne råvaren – den dyreste ingrediensen i alle øltyper –  samt klimaforandringer, prøver nye land seg på dyrke frem den urteaktige slyngplanten som tilhørere hampfamilien. Deriblant Tyskland, men også sør i Norge.

– Men fortsatt er ikke kvaliteten god nok til å brygge kvalitetsøl på, sier Pål Rolfsen.

Småskala: I disse ståltankene, i et kott innerst i puben, brygges guttas øl under merkenavnet Monkey Brew.

Full kontroll: Med 18 tappekraner de selv bestemmer over, har kompisgjengen bak Taps full regi over eget og andres ølsorter som serves til stedets kunder.

Utstyr / Byens best besøkte butikklokale. 

– Hvis jeg kunne ha valgt ville jeg ha kjøpt disse, sier Stian Meidal (14) og peker på et par Nike Mercurial Superfly.

Fotballstøvlene er ifølge én av nettforhandlerne «designet til den eksplosive spilleren, som har fart i årene. Spilleren som, med sin akselerasjon og hurtighet, lar motstanderen ligge igjen i støvet.»

Prislappen på den skoa Stian holder i hånden er på 2.650 kroner. Nei, de er ikke som fjellstøvler som holdet et halvt liv. Toppen én sesong.

Far betaler. – Den er populær, og ser bra ut. Ingen på mitt lag har akkurat denne. Men flere spiller med modellen Mercurial Vapor X som kommer uten sokk. Også jeg har den skotypen, sier Stian som spiller på Strindheim.

– Og hvem betaler skoene dine?

– Det gjør foreldrene mine, etter å ha mast på de en stund. Neste år skal jeg ha sko med sokk.

Mest pop i byen. Showrommet til sportsbutikken Nor-Contact har trolig best ungdomsappell blant alle butikker i midtbyen. Så fremt du spiller fotball.

Timer, dager og uker går med på å betrakte og beundre fotballsko som dekker hele fargekartet. I kunst- eller naturmaterialer.

Trondheim Kunstmuseum, Kunnskapssenteret eller Den Norske kirke bør være full av misunnelse over interessen, tid og ung tankekraft som legges ned i dette rommet.

– Vi er nok den butikken ungdom og gutter trives best i. Noen kommer i lag med kjæresten. Da sitter jenta og ser på mobiltelefonen, men gutten studere sko, sier butikkmedarbeider Øystein Eikrem ved Nor-Contact.

Lanseres via Playstation. Den største aldersgruppen som valfarter visningsrommet er mellom 10 og 18 år.

– Majoriteten kommer for å se, eller prøve sko. Jeg tipper én av 10 gjør en handel, sier Eikrem.

Han betegner fokuset rundt fotballsko som «sykt». Ungdommen henter informasjon om hva som kommer på markedet gjennom data-spill, Facebook og TV-sendte fotballkamper.

– Produsentene vet å være frempå på de plattformene. På konsollspill som Playstation oppdateres spillerne – spesielt da helter som Ronaldo og Messi – med nye skomodeller og farger. Det trigger interesse og kjøpelysten blant unge fotballspillere,  ifølge Eikrem.

Jenter må vike for sko. Visse perioder utmerker seg vedrørende salg av fotballsko.

– Vi har klare topper i mai, i sammenheng med konfirmasjoner. Dessuten rundt Skandia Cup. Da er det vanvittig mange innom her for å kjøpe sko, selv uten klubbrabatt. Da jeg var ung sprang vi etter jenter, nå handler det om kule fotballsko, sier Eikrem lattermildt.

– Den voldsomme interessen og trykket fra utstyrsprodusentene gjør at barn og unge vet hva som kommer på markedet før vi som jobber i butikken vet det.

Trend og komfort. Toppmodellene hos Nor-Contact ligger rundt 3.000 kroner. Hva får du igjen for den type beløp?

– Det handler om komfort, vekt og kvalitet på materialene. Når det gjelder varighet og slitestyrke får du mer igjen for fotballstøvler i prisklassen 500-1.000 kroner. De dyreste sitter godt på foten med en gang. De rimeligere modellene krever at spillerne bruker litt mer tid på å få de tilpasset føttene, ifølge Eikrem.

Men alt handler likevel ikke bare om komfort alene.

– Klart, trender og utseende er av ekstrem betydning for ungdom i dag. Men hvis folk spør om hvilke som er de beste skoene, er mitt svar; de som sitter best på foten! Og hvor godt passformen  holder seg.

Fin form og farge. Kameratgjengen fra Blussevoll skole avslutter dagen i byen, før hjemreis til middag og trening. Én av disse er Adrian Tollaksen (14), også han spiller på Strindheim.

– Hvis jeg kunne velge, ville jeg ha gått for disse.

Ned fra hylla plukker Adrian et par irrgrønne Adidas Purecontrol. Lissefri sko som ser ut som om de kommer fra «outer space» for oss som vokste opp med svarte og hvite sko, i Nils Arne Eggens ånd.

– De har fin form, farge og god komfort. Nei, jeg har aldri prøvd dem på banen. Kun her i butikken, innrømmer Adrian Tollaksen som må innom utstillingsrommet hver gang han er i byen.

Også for de lisseløse Adidas-skoene ligger prislappen på 3.000 kroner.

– Jeg bruker egne penger til å kjøpe fotballsko med. Til daglig spiller jeg med Nike Magista Obra, sier Tollaksen.

Hos Nor-Contact koster disse 2.650 kroner.

Galimatias. Butikkmedarbeider Øystein Eikrem garanterer ikke bedre fotballprestasjoner på banen med sko fra øverste prisklasse.

– Kanskje spiller inn en viss placebo-effekt inn. At spillere føler seg bedre, og dermed yter bedre på banen… Men pristoppen for senior-sko er skremmende, innrømmer Eikrem.

For junior-sko, størrelse opp til 38-39, ligger pristoppen på 1.500 kroner.

– Hvis du bruker 39 i størrelse og kjøper deg sko til 3.000 kroner, så vil jeg kalle det galimatias! Kropp og føtter er fortsatt i sterk vekst.

Etter å ha jobbet i sportsbutikken siden 2010, ser Eikrem at toppris-nivået har juster seg nedover.

– I 2010 lå de dyreste modellene på 3.500 kroner. Prisbildet har flatet ut. Til gjengjeld utvalget av dyre toppmodeller vokst drastisk de siste årene.

Oppfordrer til grus-sko. – Det kan dukke opp mange diffuse plager relatert til hæl og forblad. Kunst- og gressknotter er hardere for bena. Jeg som trener går bevisst med grus-sko.

Det forteller Geir Dretvik, trener for Utleira G14.

– Vi oppfordre spillergruppa til å gå for grus-sko med mange knotter under, sier Dretvik.

– Er presset stort på å ha de mest moteriktige skoene?

– Jeg har ikke registeret press i så måte. Nå kan det være vanskelig for oss trenere å fange opp alt det som blir sagt mellom spillerne.

For de som har råd, ber Dretvik G14-spillerne om å investere i to par sko.

– Da ser vi helst at de trener med grus-sko, og heller benytte et kunstgress-par til kamp, sier Dretvik.

Folksomt: Butikkmedarbeider Øystein Eikrem tipper én av 10 som besøker fotballsko-rommet gjør en handel. – Når det gjelder varighet og slitestyrke får du mer igjen for fotballsko i prisklassen 500-1.000 kroner.

På utstilling: Klassekameratene fra Blussevoll skole er ofte innom showrommet til Nor-Contact for å sikle etter fine fotballstøvler . Stian (f.v), Aleksander, Jacob, Ingrid og Adrian er faste gjester.

Østbyen / Svartlamon –  husmann eller herre i eget hus. 

– Svartlamon har langt større verdier enn som så, og er mer aktuell enn noensinne. Det kommer ikke frem i rapporten.

Ifølge daglig leder i Svartlamon boligstiftelse, Kathrine E. Standal fokuserer rapporten mest på utgifter og tapte inntekter for kommunen, og desto mindre på de sosiale og kulturelle verdiene området favner.

– Svartlamon som et byøkologisk område burde dette vært fremhevet, sier  Standal.

Mangler objektivitet. Evalueringen dreier rundt kommunens involvering i området, da Svartlamon bolig- og næringsstiftelsen. Disse leverte sist mandag sine merknader til høringsnotatet, som videre vil bli politisk behandlet før sommerferien.

– Vi setter pris på å bli evaluert. Det gir mulighet for å justere kurs, samt at andre kan trekke veksler på våre erfaring. Men det kan stilles spørsmålstegn ved at kommune selv foretar evalueringen siden de har økonomiske bindinger til området. Slik sett ville rapporten blitt mer uhildet med en ekstern aktør som eksempelvis Sintef, mener Standal.

På minussiden. I sin gjennomgang peker kommunen på flere betente sider med å leie ut arealet til Svartlamon nærings- og boligstiftelsen.

• • Leieinntektene forrenter knapt halvparten av kommunens faktiske utlegg i forbindelse med kjøp av næringseiendommer på området, tilbake i 2001. I tillegg kommer de verdiene som er bundet opp grunnet leieforholdet.
• • Vedlikeholdsetterslepet utgjør en trussel for byggene på området.
• • Kommunen har ut fra sitt huseieransvar bekostet ulike sikkerhetstiltak på Svartlamon. Etter 2008 utgjør dette 9,2 mill.
• • Ut fra målsetting til fortetting og utviklingen i området, er det for lite nybygging.
• • Andelen voksne har økt på bekostning av unge.

Feter opp kommunen. Heller enn å bli betegnet som en utgiftspost for kommunen, mener leder av boligstiftelsen at beboerne på Svartlamon har gitt mer enn de har tatt fra kommunekassa.

– Stiftelsen har brukt alle sine midler på å rehabilitere innleide bygg fra kommunen. På den måten har vi bygd opp kommunens egenkapital gjennom å ha tilført cirka 50 mill, generert via leieinntekter. Resultatet er at stiftelsens midler er blitt tappet, slik at vi sitter igjen med negativ egenkapital, sier Standal.

Stiftelsestilsynet har tidligere pekt på det samme punktet: Den dagen leieavtalen skulle opphører, sitter stiftelsen igjen med ingen varige verdier.

Tilsynet har vurdert den verdiøkningen rehabilitering medfører som en mulig tilføring av midler til kommunen, og dermed et brudd på stiftelsesloven.

Tillagt skyld. Da Trondheim kommune valgte å opprette boligstiftelsen i 2001, var det en forutsetningen at stiftelsen skulle lånefinansiere større utbedringer. Senere ble det avdekket at dette var i strid med stiftelseslovens egenkapitalkrav. Ei heller kvalifiserer utbedringer her til Husbankens tilskuddsordninger.

– Boligstiftelsen er blitt holdt ansvarlig for at disse forutsetningen ikke var mulig, noe som igjen har medført et større vedlikeholdsetterslep enn forventet, sier Standal.

Byøkologisk forsøksområde. Et hovedmål i reguleringsplanen for Svartlamon fra 2001, var å sikre arealet som byøkologisk forsøksområde. Og inspirere for nye ideer innen bærekraftig og eksperimentell boligutvikling.

– Nå rapporten peker på at vi ikke har lyktes med realisere flere nybygg, må det naturligvis sees i sammenheng med at vi verken hadde mulighet til å låne penger, samt at stiftelsene egenkapital er for liten til å ta igjen vedlikeholdsetterslepet, sier Standal.

Nye boliger. Hun peker samtidig på høyhuset i massivtre i Strandveien 37 – et bygg som har vunnet flere priser og omtalt 36 tidsskrifter i 14 land – som en suksess.

– Samtidig finansierer boligstiftelsen rekkehus med fem enheter, samt felleshus med vaskeri og gjesterom som nå er under bygging. Og hvor leietakerne er selvbyggere.

Hun minner også på at prosjektet Europan med tilknyttet arkitektkonkurransen, falt på stengrunn.

– Tilbake i  2010 ble det kåret vinner etter omfattende arkitektkonkurranse, men prosjektet myntet på å utvikle Strandveien 27  ble dessverre ikke realisert. Det på tross av at Husbanken ga signaler om at de var positive til  å støtte en slik prosjekt.

Årsaken var ifølge Standal at stiftelsen ikke fikk lån, siden kommunen ikke ville stille garantier hvis det fremtidig bygget ble en del av boligstiftelsens boligportefølje.

Beboerkamp ga merverdi. – De investeringene som er gjort på Svartlamon, vil uansett ikke være bortkastet. Eiendomsverdien er mangedoblet etter at Svartlamon ble omregulert fra industri til bolig. Det var en kamp beboerne og forkjemperne for Svartlamon tok i sin tid. I tillegg kommer all den gratisinnsatsen beboerne har lagt inn i området og husene, mener Standal.

Hun tror at hvis politikerne hadde fulgt sin opprinnelige plan om å regulere området til industri, ville sannsynligvis verdiene i dag vært brukt opp.

– I 2001 ble området de to stiftelsene leier av kommunen verdivurdert til cirka 70 mill, da etter omregulering til boligformål. Bolig prisene har ikke sunket etter den tid… Omregulering ga en betydelig merverdi, mener  Standal.

Stor interesse. Leder av boligstiftelsen mener det er viktig for byen at området og boligene består, og ikke rives til fordel for moderne kommunale utleieboliger. Eller at tomtene selges på det private markdet.

– Svartlamon og kommune bør til sammen bli et ja-lag. Området bidrar til at Trondheim fremstår mer interessant og mangfoldig, og det tilfører skaperkraft. Som igjen gjør byen mer attraktiv å bosette seg i og besøke. Her bor alle slags mennesker, som likevel gjør ting og jobber sammen. Den type bomiljø blir bare mer aktualisert.

Interessen øker. Bare det siste halvåret har Kathrine E. Standal deltatt på en rekke seminar og foredrag. Interessen for Svartlamon som byøkologisk forsøksområdet øker.

– Kommunal teknisk forening, Norske landskapsarkitekter, Statsbygg og Breidablikk (nasjonalt forum for kulturarv, red.anm) er bare noen av de forumene jeg har deltatt i.  Alle er de vitebegjærlig rundt erfaringer vi har gjort oss på Svartlamon, og tankegodset som ligger i bunn: Dugnadsprinsippet, beboerinnflytelsen, skånsom rehabilitering og statusen som byøkologiske gjør Svartlamon mer aktuell enn noensinne. Det kommer ikke frem i rapporten.

Økt husleie. Som en mulig løsning for å bedre rehabiliteringen av byggene skissere rapporten en modell der kommunen tar ansvar for det ytre vedlikeholdet mot at boligstiftelsen betaler et høyere vederlag. Dette forutsetter at beboerne betaler høyere husleie.

Snittet på husleien i dag ligger på 3.300 kroner, hvor hver leietaker kun har 23 kvadratmeter til rådighet.

– Vi er ikke udelt negative ti å øke husleien, men da i dialog med beboerne. Og sett i lys av hvilke prosjekter som er presserende å gripe fatt i.

Grunnet lav husleie. I evalueringen refereres det til beboerundersøkelse fra 2009, der 42 prosent av leietakerne svarte at de valgte å bo på Svartlamon grunnet av lav husleie.

– Under halvparten av beboeren svarte på denne undersøkelsen. Men ja, det er viktig med lav husleie. Veldig mange her driver med kunst og kultur, og har lav inntekt. Å bli eldre er ikke jamført med å få bedre råd. Beboerne her skor seg ikke på lav husleie. Og husk; lav husleie er i tråd med vedtektene til boligstiftelsen, da den ble etablert. Slik sett har vi lyktes godt!

Trenger langsiktighet. I boligstiftelsens svar på høringsutkastet, kommer det frem flere mulig løsninger for å gjøre Svartlamon mer levedyktig, både for kommunen og fra stiftelsens side.

– Vi trenger større forutsigbarhet i vår leiekontrakt med kommunen. En mulighet er at vi får kjøpt  byggene vi disponere til en symbolsk sum. En type festekontrakt, hvor kommunen har førsterett til å kjøpe tilbake i det avtalen opphører. Det muliggjør låneopptak for stiftelsen, og vil gi en langsiktig styrking av området, sier Standal.

Alternativ to er en 100 års leiekontrakt med kommunen. Et siste alternativ er å justere dagens leiekontrakt med 10 års oppsigelstid.

– Det dårligste alternativet, men likevel bedre enn dagens 10-årig leiekontrakter, der vi ikke vet om eller når vi får fornyet kontrakten. Når vi finansierer ny eksperimentell boligmasse eller store rehabiliteringsprosjekt, fordrer det forutsigbarhet. Den er der ikke i dag.

Meler ikke egen kake. . – Vi ønsker ikke å fremstå som en enklave der beboerne via billig husleie prøver på sikre sine egne goder. Målet er å bevare oasen av annerledeshet, både hva folk og miljø gjelder.

Hun refererer til det å bevare byggene i denne historiske bydelen, videreutvikle eksperimentell boligbygging og samarbeidsformene som preger Svartlamon i dag.

– Vi har klart enormt mye for de 50 millionene generert via husleie. Det tekniske nivået på husene er helt annerledes enn da vi overtok boligmassen i 2001.

Aktuelt: Det siste nummeret av magasinet Arkitektur N, inneholder en stor reportasje om selvbygger-prosjektet på Svartlamon.

Aktuelt: Det siste nummeret av magasinet Arkitektur N, inneholder en stor reportasje om selvbygger-prosjektet på Svartlamon.

Byplanlegging: Ifølge daglig leder i boligstiftelse, Kathrine E. Standal er Svartlamon mer aktuell enn noensinne.

PS! Ønsker du å vite mer om området, gir Svartlamon-dagen 28. mai mulig het til det. For mer info se facebook under Svartlamondagen 2016!

Kommentar / Svartalmon evalueres. 

Byavisa holder til et steinkast unna Svartlamon. Hver dag på vei til jobb ser jeg den gedigne veggutsmykkingen i Biskop Darres gate 10 – som Håkon Gullvåg og Håkon Bleken malte samarbeidet om i 1997.

Årelang kamp. Maleriet ble ifølge hakon-gullvag.no laget på oppfordring av beboerne på Svartlamoen, som del av den årelange kampen mot Trondheim kommunes forsøk på å sanere bort den karakteristiske bebyggelsen. Utsmykkingen ble gitt i gave til kommunen i forbindelse med 1000-årsjubileet, men kommunen var lite glad for tiltaket, da det var malt på et hus i en bydel som var vedtatt å rives. Det er rart å tenke på, også nå snart 20 år etterpå. Hadde de revet Svartlamon, hadde da hadde de revet et stykke trondheimshjerte istykker.

Fylt av takknemmelighet. Hver morgen når jeg kjører forbi og ser maleriet, blir jeg fylt av takknemmelighet til to av byens største kunstnere over at de ga huset og byen denne utsmykkingen. Den minner meg på hvor viktig det er at noen ser det andre ikke ser – at noen vektlegger verdier andre ikke kommer til å oppdage før mange år etterpå.

Trosset kommunen. Ikke minst synes jeg det er godt å tenke på at vi har to kunstnere som til tross for sin egen suksess, tar seg tid til å markere hvor viktig de synes det er å ha ta vare på byens – og landets – kulturverdier. De trosset til og med den gangen kommunens forsøk på å stanse dem.
Tunga rett i munnen. I dag våger jeg å påstå at det ikke er noen «i kommunen» som vil si at dette huset med denne veggutsmykkingen bør rives. Eller?
Ja, hver dag ser jeg maleriet til de to på vei til jobb. Og trenger jeg et lite avbrekk i hverdagen, noen minutters inspirasjon, kan jeg rusle bort til veggmaleriet og annerledesheten ved Svartlamon.
Nå evalueres forholdet mellom kommunen og Svartlamon. Håper tunga blir holdt like rett i munnen som den gangen kommunen valgte å vrake rivingen av området når rapporten

Natur / Innsikt om innsekter. 

– Vanligvis må jeg løfte av lokket for å kunne se hva de driver med. Nå kan jeg sette meg på en stol og studere disse spennende insektene. Nesten som slow-TV, mener birøkter Sigrid Bakken Døsvik.

Men det er ikke først og fremst for hennes del at Vitenskapsmuseet (VM) nå har montert opp en transparent bikube i utstillingslokalet. Det gule bygget i Erling Skakkes gate har alltid vært et kjært utfluktssted for barnehager og skoleklasser.

– Vi har en stor bie-modell, brukt til å fortelle om dette insektet. Men statiske og døde dyr er ikke det samme som å se dem på nært hold, i levende live, sier seniorspiller ved museet, birøkter og  museumsformidler Gunnar Holt.

Blomstrende kjærlighet. Bier, humler og andre insekter som surrer rundt oss blir tatt for gitt. Den gjengse reaksjonen er irritasjon når de setter seg i grillmaten eller panikk i det de lurer seg inn bilkupeen. Men når du hører hvor viktige de er for hele miljøhjulet –  blir du fylt av ærefrykt. Små kjemper hele hurven.

– Bien er veganer og lever av blomsterstøv og blomsternektar som de fôrer opp larvene sine med. Dette i motsetning til veps som er rovdyr, og som i tillegg lever av insekter og annen animalsk føde, forteller Døsvik.

Forholdet til blomster er gjensidig; biene trenger tilgang til pollen og nektar som næring, planter trenger bien til pollinering. Mange bie-arter oppsøker flere slags planter, andre interesserer seg kun for blomster med bestemte farger.

Honning som mat. Nå er Gunnar Holt spent på om biene finner veien tilbake til «hotellet» etter å ha tatt turen ut i det fri.

– Jeg har ikke hørt om andre museer i Norge som har installert transparent bikube i sine lokaler. Vi håper dette vil trekke flere barn og besøkende, også i helgene, sier Holt.

Honning fremstilles av honningbier som samler nektar fra blomster. Omdanningen til honning skjer ved at biene tilsetter nektaren sitt eget kjertelsekret.

– I løpet av vår og sommer går det meste av honningen til å mate larvene med. Det resterende fungerer som et matforråd til å overleve vinteren på, sier Døsvik.

Det er denne resthonningen som blir høstet av birøktere.

– Vi erstatter da honningen med sukkervann slik at biene overlever vintersesongen.

Humla i slekt med bien. Jo mer du står betrakter biene i boligen sin, jo flere spørsmål popper opp. Som hva er egentlig forskjellen på bier og humler..?

– I Norge fins det over 200 ulike biearter. 35 av disse er humler. De tilhører med andre ord bie-slekten.  Men i motsetning til biene overvintrer ikke humlene som et samfunn. De trenger derfor ikke å lagre honning som niste for den kalde årstiden, forklarer Døsvik.

Autokrati. Enkelte av oss gifte mannfolk ser likhetstrekk til egne liv i  dronningens eneveldet i bikuben. Det største avviket er at bienes samfunn består nesten utelukkende av dronningens døtre – som blir arbeiderbier. Deres trang til formering undertrykkes ved hjelp av spesielle feromoner som dronningen utskiller. Arbeiderbienes jobber er bestemt av biens alder; rengjøringsjobber, larvepassing, dronningoppvarter, konstruktører, soldater og lagerarbeidere.

– Forskerne har ennå ikke funnet ut hvordan dronning-bien pekes ut, sier Døsvik.

Dronningen  har lovgivende, utøvende og dømmende makt, og er den eneste som legger egg.

Et annet underlig trekk med biene er bruken av dans til kommunikasjon seg i mellom.

– En kompleks kommunikasjon som benyttes til å gi instrukser om hvor attraktive matkilder befinner seg. Det kan dreie seg om områder med stor tetthet av spesielle blomster med mye nektar. Dansen gir pekepinn om avstand og retning til denne matkilden.

I fare. Klimaendringer skaper problemer på grunn av forandringer i vekstsesongene. Det fører til at insekter og planter ikke lenger møter hverandre på samme gunstige tidspunkt.

– For min del er dette prosjektet viktig for å rette søkelys på viktigheten av bier som bestøver, som igjen er helt essensielt for natur og matproduksjon, understreker birøkter Døsvik.

Byavisa 20 år / Vi møter folk fra 1996-utgavene. 

– Ja, det var ikke vi som bestemte overskriften da, smiler Renata Kubala da Byavisa viser dem tittelen «Spillekåte ferskinger» i artikkelen som stod på trykk i 1996.

I forbindelse med at Byavisa er 20 år nå i 2016, leter vi gjennom permen med aviser fra oppstartsåret, og velger oss ut noen vi ønsker å snakke med – 20 år etter.

Denne gangen falt valget på Anne Lise Fagerli og Renata Kubala som den gang smilende gledet seg til sin første sesong som TSO-musikere.

Nå er de blant de erfarne, og kan konstatere at ønsket deres fra 1996 om enda flere ansatte i orkesteret, har gått i oppfyllelse.

– Ja, vi har blitt mye større. I tillegg har det vært et generasjonsskifte, og vi har fått flere yngre kollegaer. I dag er det knallhard konkurranse om plassene i orkesteret, forteller Fagerli.

Hun føler seg priviligert som får arbeide i et orkester som holder høyt internasjonalt nivå.

– Ikke minst i dag da det har blitt enda mer rift om jobbene i orkesteret, sier hun.

At de begge den gang som nå har ektefeller i orkesteret, gjør også at de fortsatt er glade for å ha fast jobb i TSO, ikke minst for å få det til å gå opp i en hverdag med små barn. Kubala har i dag en datter på åtte år, mens Fagerli har tenåringer på 14, 16 og 18 år.

Å jobbe i et orkester er ikke noen åtte til fire-jobb. Orkesteret har daglige øvinger mellom 0900 og 1430. I tillegg må hver enkelt øve hjemme både på ettermiddager og helg.

– Vi har stadig nye reportoarer, og de må være innøvd når vi møtes til felles øving, understreker Fagerli.

– Man må være i god spilleform, legger Kubala til.

Å bli musiker var en naturlig vei, da hun kommer fra en musikerfamilie. Hun begynte tidlig å spille fiolin, og minnes at hun som barn hadde timer kl.  0800 søndagene.

– Det var da læreren hadde ledig time, smiler Kubala.

For Fagerlis del var det ikke like «selvsagt» at hun skulle bli musiker. Hun vokste opp i Lierne. En av lærerne hennes – som kom fra California – spilte kontrabass,  noe Fagerli ble fascinert av.

– Jeg fikk cello-timer mot at jeg var barnevakt, smiler hun.

Begge synes det har vært mye glede forbundet med å være ansatt i TSO.

– Ikke minst fordi jobben byr på variasjon. Hver uke er det nytt repertoar, sier Kubala.

Siden de begynte har også publikumtallet på konsertene deres. Begge opplever de at trondhjemmerne kjenner sin besøkelsestid når det gjelder orkesteret.

– Ja, vi spiller stort sett for fulle hus, konstaterer Fagerli.

I 1996 ventet orkesteret på hvem som skulle bli ny dirigent etter Ole Kristian Rudd.  I 1997 ble Daniel Harding  ansatt. To dirigenter var i tillegg innom før Krzysztof Urbanski ble orkesterets sjefsdirigent i 2010. I 2017 slutter han og  Han-Na Chang tar over. B

– Urbanski har vært en veldig dyktig sjef. Han stiller alltid kjempeforberedt og stiller høye krav til oss. Og ikke minst elsker publikum ham. Han er energisk og publikum synes han er flott å se på, sier Fagerli.

De har allerede møtt sin nye sjefsdirigent Han-Na Chang.

– Vi kjenner allerede at det er god kjemi, forteller Kubala.

Når de blir spurt om hva de husker best fra 20 år med TSO, trekker de begge frem turneene i utlandet.

– Å få spille i nye konsertsaler og for et annet publikum, er inspirerende, sier Fagerli.

I 1996 trakk Kubala frem det positive ved å få spille i en «en meget god konsertsal» som Olavshallen. Nå mener hun tiden er inne for å få den pusset opp.

– Det fortjener vi!

– I dag fremstår ikke Olavshallen som et kulturhus, med slitasje og tomme butikk-lokaler. Vi ser frem til en oppgradering, legger Fagerli til.

Når det nå bikker mai, er sesongen i stor grad over for TSOs konserter. Men 19.mai kan du oppleve dem under «Trygghet i symfoni»  – som fokuserer på trygghet i nære relasjoner.  Solistene Per Vollestad og Marthe Werring synger viser av Otto Nielsen, blant annet klassikerne En grønnmalt benk og Litjvisa mi.  I tillegg får publikum høre  stemningsfulle stykker av Edvard Grieg som Morgenstemning og Anitras dans. Trygghetkonsertens far, Birger Andreas Myrstad, binder det hele sammen.

Historie / På bytur med Hallbjørn Rønning.

5. april arrangerte Trondheim Folkebibliotek kriminell vandring i byen – med guidene  skuespiller Hallbjørn Rønning og krimforfatterne Boris Stene, Jørgen Brekke og Roar Ræstad. Alle har utgitt bøker med kriminelle handlinger fra Trondheim. Vandringen ble en stor suksess, med 150 oppmøtte.

Byavisa fikk være med guide og skuespiller Hallbjørn Rønning på en egen vandring i byens kriminelle fortid.

Byens gater ligger stille og isende kalde denne kvelden. Snoen fra elva kommer glidende rundt hjørnene og slynger seg rundt den lille gruppen som har samlet seg foran hovedbiblioteket i Kongens gate.

– Her lå det gamle rådhuset som ble bygget i 1706, forteller Rønning og peker.

Under Trondheims gamle rådhus, i kjelleren lå arresten, opprinnelig varetektsarrest med plass til inntil 12 fanger, men det kunne sitte opptil 40 personer innelåst der.

– Det var elendige forhold nede i arrestlokalet. Cellene var skitne og uhygieniske uten lys med jordgulv, og stanken var uutholdelig. Eimen var så ille at byretten, som hadde kontorer i overetasjen, måtte brenne røkelse for å holde ut. Selv om det dreide seg om varetektsarrest, hendte det at fanger satt der i flere år, før de ble dømt, forteller Rønning.

Noen av fangene som satt i rådhusarresten, er kjente forbrytere som i ettertid har fått status som folkehelter.

–  De mest kjente er Gjest Baardsen, Jens Fenstad og Hans Nielsen Hauge. Baardsen ble arrestert i flere omganger for tyveri og ransforsøk. I fengselet traff han falskmyntneren Jens Fenstad fra Rissa, som lærte han sine falskmyntner-kunnskaper. Lekpredikanten Hans Nielsen Hauge ble i 1799 arrestert og dømt for ulovlig forkynning. Arresten lå der inntil 1863, da nytt fengsel ble bygget.

Rønning skritter ned fra bibliotek-trappene, og går  mot Tordenskjoldparken ved Vår Frues Kirke. Vi går fort for å komme i varmen, men det hjelper lite. Mørke skyer henger over byen, og kulda kleber seg fastere inntil kroppen.

Vi passerer tre personer på en benk. Den ene prøver å tenne en slamsete sigarett med dirrende fingre, mens de andre to ser sløvt mot oss tre som kommer trampende.

Rønning stopper foran skulpturen av Peter Wessel Tordenskjold, og informerer at  i Jan Boris Stene sin kriminalroman «Nådegiveren» blir et lik funnet i denne parken.

– På den kriminelle vandringen, leste Stene utdrag fra boken sin her. Tordenskjold som i likhet med Gjest Baardsen ble en folkehelt, var nok ikke en av guds beste barn heller, smiler Rønning og snur seg mot statuen av Petter Wessel.

– Wessel hadde en lynende rask karriere i den dansk-norske marine, og rakk å bli både stilt for krigsrett og  adlet før han døde i en duell 30 år gammel.

Vi kaster et siste blikk på Tordenskjold-statuen, i det vi forlater parken, og setter kursen mot Torvet – et et strategisk sted i Jørgen Brekkes siste roman «Paradisplaneten»  om politimannen Odd Singsaker. I boken blir et avkappet hode funnet oppe på statuen av Olav Trygvason med hodet til trellen Kark.

– Fra 970-995 regjerte Håkon Jarl i Norge. Da Olav Trygvason kom til makten, ble Håkon jaget på flukt sammen med trellen Kark. Olav Trygvason utlyste en belønning til den som drepte Jarlen, og dermed hugget Kark hodet av sin herre Håkon Jarl, og brakte det til Olav Trygvason. Men man skulle ikke rokke ved standforskjellene. En slave kunne ikke drepe en stormann, og Kark fikk sin straff ved selv å bli halshugget, forteller Rønning.

Vinden har økt, og det blåser kaldt på Torvet.

– I stedet for å gå over mot Tinghuset og Nidarosdomen, går vi ned mot Ravnkloa og Kuskveita, guider Rønning.

Vi går med raske skritt ned den brede Munkegata, mens Rønning forteller om en annen kriminell adferd som ble begått rett etter bybrannen i 1681.

– Den politiske makten i byen, tok ikke hensyn til hvem som hadde hevd på eiendommene etter brannen, og eksproprierte rikelig. Alle blir overkjørt, og innbyggerne tar seg til rette i veitene, som myndighetene ikke klarte å kontrollere. Veitene er sådan avtrykk av gamle Trondhjæm.

I Munkegata møter vi trafikk både fra biler og mennesker som krysser hverandre. Lengst nede i Ravnklobakken er det derimot ingen. De tunge skyene har lettet, og glimtvis lysner det.

Rønning stopper og peker mot Ravnkloa.

– Her utspant det seg en noe særegen kriminell handling under fiskerimessa i 1972. Det var det siste store slagsmålet i Trondheim. Politimesteren hadde lagt ned forbud mot politiske demonstrasjoner under messa, da høytstående representanter fra staten ikke skulle konfronteres med politiske markeringer. Men fiskerne som var mot EU, den gang EF,  malte seilene sine med «Nei til EF». Hele kanalen var fylt med båter som markerte fiskernes standpunkt i saken. Politiet ble  beordret til å løse problemet. De entret båtene og skar ned seilene.  Det sies at de hadde med seg hunder som klarte å sette tennene i noen av fiskerne. Disse viser nå  stolt frem sine bittskader fra det store slagsmålet i Ravnklobakken. Det var meget dramatisk, forteller han.

Vi rekker så vidt å runde Fjordgata, før Rønning gjør en brå sving og tar ett skritt inn i Kuskveita, og det forbudte Trondheim.

– Damer skulle spesielt være forsiktige med å gå her. De som frekventerte veitene hadde enten noe å skjule, eller noe ulovlig å selge. Det meste som skjedde her, var kriminelt. Det var stor omsetning av brennevin, narkotika, prostitusjon og tjuvgods. Jo lenger øst veitene lå, jo mer tvilsomt ble det. Fordi det ble kortere og kortere avstand til den internasjonale havna, og dermed kort veg for smuglerbrennevin blant annet.

Vi rusler gjennom Kuskveita, og går østover. Skrittene våre gir gjenklang i brosteinene. Veitene er trange og mørke. Vi møter ikke mange, men de vi møter er tydelig  i feststeming. Gjennom åpne vinduer, høres musikk, latter og glass som skåles mot hverandre.

– I veitene lå også billige pensjonater, der man kunne leie rom på timesbasis. Rønning ser opp mot et av de åpne vinduene, som vi passerer.

I Danielbakerveita blir vi nesten løpt ned av en tynnkledd ung kvinne. Vi fortsetter østover og plutselig er vi ute i gata og rett ved Sjøfartsmuseet.

– Her på 1700-tallet lå det såkalte Slaveriet, som var en militær straffeanstalt, opprettet i forbindelse med festningen. Fanger herfra kunne man leie til å gjøre arbeid for seg, for eksempel kunne de arbeide på kjøkkenet, i hagen eller på bryggene.

Vi forlater Slaveriet og går Kjøpmannsgata mot Rådhusallmenningen. Allmenningen var et av brannsikringstiltakene etter den store bybrannen i 1681.

– På den kriminelle vandringen leste jeg opp fra boka om Adrian Posepilt, skrevet av Kristian Kristiansen, forteller Rønning.

Kjernen i historien handler om en ung mann på leting etter sitt opphav, og søken etter identitet og tilhørighet. Stedene, gatene og husene som er beskrevet i boka eksisterte i Trondheim på 1600-tallet.

Vi avslutter vår kriminelle vandring på Almlmenningen. Idet vi skal til å forlate guiden vår, blir vi oppmerksom på en av bryggenes falleferdige forfatning.

– Det er forferdelig trist at de kan stå sånn og råtne.  Det er helt kriminelt, slår Hallbjørn Rønning fast.

PS! Ifølge arrangemenstkoordinator Johanna Haugved Trondheim Folkebibliotek, blir det flere kriminelle vandringer.

–  Det behøver nødvendigvis ikke være vandringer i fysisk form, men opplevelser gjennom litteratur. Vår misjon er å formidle gjennom arrangement, og det er viktig og gledelig at alle aldersgrupper er interesserte. Vi opplevde dette gjennom den kriminelle vandringen, der det var representert aldersgrupper fra 20 til 80 år, sier Haugved.

Før Byavisa gikk i trykken, melder Trondheim Folkebibliotek at det blir flere kriminelle vandringer lik den vi har omtalt her, i løpet av sommeren. Dato er ennå ikke fastsatt.

Sin historie: Petter Wessel-statuen byr også på sin kriminelle historie.

kriminelle veiter: Hallbjørn Rønning og Anne Mette Bue i Brattørveita (t.v) og Kuskveita.

Advarsel: Her i Kuskveita var det ikke anbefalt å ferdes for kvinner på 1700-tallet, forteller skuespiller og byguide Hallbjørn Rønning.

Sin historie: Petter Wessel-statuen byr også på sin kriminelle historie.

Sin historie: Petter Wessel-statuen byr også på sin kriminelle historie.

Musikk / Slipper nytt album. 

28-åringen har vært interessert i lyrikk siden ungdomsskolen. Det var da han begynte å forstå låtene han hørte på, og selv begynte å skrive tekster.

Mostad er glad i poesi, gode formuleringer. Artister som Tom Waits, Lynni Treekrem og visesangeren Alf Prøysen dras frem som inspirasjonskilder. Først og fremst inspireres han av sitt eget liv og opplevelser.

Under hettejakken har han på seg en t-skjorte med påskriften «allting går, stundom går det skjevt», et sitat fra en av Norges mest kontroversielle og hyllede forfattere, Knut Hamsun – en av Mostads favorittforfattere. Sitatet ga navn til plateselskapet han var med på å grunnlegge: Stundom Records.

Plateselskapet ble startet i 2013 av Mostad og produsenten Erlend Smithee. Nå har de også fått Aleksander Schei, som jobber for Pstereo og var med å arrangere Leutenfest, med på laget. 15 utgivelser siden oppstarten er et tall Mostad er stolt av.

Nå jobber de godt med å få til bedre struktur i driften av selskapet, bli flinkere på markedsføring og prøve å skaffe litt økonomiske midler som kan brukes til å trykke opp vinylplater av utgivelsene.

Mostad ble født i Bodø i 1987. I 1993 flyttet familien til Tiller i Trondheim, hvor han bodde under hele oppveksten. Han er utdannet kokk og jobber til daglig som institusjonskokk. Det betyr «ikke like gourmet som restaurantkokk», forteller han. Gourm£t er også navnet på en ny gruppe han var med å starte opp.

– Gourm£t består av fire kompiser som lager hiphop i undersjangeren «trap», en musikkretning som har sin opprinnelse i Atlanta i USA.

En av sjangerens kjennetegn er ifølge Mostad trege beats, noe som også kjennetegner mye av musikken han lager under navnet Oppkast ala kart. Musikken han lager under dette pseudonymet har dog ikke mange flere likheter med sjangeren. Mostads musikk har et sterkt poetisk lyrisk fokus.

– Det er ikke så lett å finne et gjennomgående tema i låtene mine, det handler mer om ordspillet i øyeblikket.

Mostad er ikke den eneste musikeren i familien. Hans oldefar var yrkesmusiker som spilte for symfoniorkesteret, og både moren og faren spiller piano og gitar. Gitar var Mostads første instrument, ti år gammel begynte faren hans å lære sønnen å spille. Faren til Mostad har også vært innom musikkscenen.

– Han får vel fremdeles nå små sjekka for «Ti tusen tommeltotta», tror æ. Han va med på nå innspillinga med Halvdan Sivertsen og figurerer i musikkvideoen til den låta, forteller Mostad.

Nå spiller ikke Mostad så mye gitar lenger, og laging av beats overlater han stort sett til produsenter.

– På EPen «Pratkick» produserte jeg rundt halvparten, men jeg er ikke så veldig flink når gjelder miksing og ferdigstilling av låter, så det trenger jeg litt hjelp til. Det er litt tilfeldig at jeg ikke har produsert mer beats selv egentlig, det vil jeg gjerne begynne å gjøre mer av.

Det finnes ingen offisiell Facebook- eller twitterkonto for Oppkast-prosjektet, det nærmeste man kommer er Stundom Records sin hjemmeside eller Facebook. Denne mangelen attributerer han til latskap. Den latskapen gjelder ikke alt; fem utgivelser på tre år tyder på det. Mostad har vært svært produktiv, han forteller at en av hans største utfordringer er tålmodigheten til å la noe av materialet ligge inntil videre, å gjøre en ting av gangen.

Den 20. mai i år – om alt går etter planen – slipper han albumet «Gilde Ting». Tittelsporet er ute allerede. Albumet er produsert av Hella Rev, en Oslo-basert produsent som gjør ting på gamlemåten. I hjemmestudioet hans i Oslo kjøres vokallinjer gjennom en båndopptaker for å fjerne skarpe S-er og han har bygd egen kompressor.

Mostad forteller at Hella Rev er en veldig dyktig produsent, og albumet de har laget sammen er litt mer voksent enn tidligere utgivelser. Man skal ikke forvente en umiddelbart fengende hit-fest, det er mange «skeive, mørke beats». Det er et gjennomgående tema på plata.

– Det er en dystopisk rød tråd, kanskje. At det har for lengst gått for langt, mennesket, planeten. Jorda er flat og vi har nådd kanten for lenge siden.

Det er også med litt glimt i øyet, bedyrer han, det er ikke så veldig dystert som det kan høres ut. Det vil også være noen mer personlige låter på albumet. En sang er en kjærlighetserklæring til kjæresten Lily, og en låt er skrevet fra perspektivet til en heroinmisbruker, stoffet som ødela livet til en venn.

Fremtidsutsiktene ser lyse ut for Oppkast ala kart. Han har dog ikke som mål å leve av musikken i utgangspunktet, nå er han mer opptatt av å se hva han får til å lage, hvor han ender opp musikkmessig. Det å leve av trønderrap kan vise seg å være litt vanskelig også, mener han.

– Kanskje hvis jeg begynner å lage noe mer elektronisk, dansbar musikk. Jeg føler meg ikke nødvendigvis bundet til en sjanger. Men for meg handler det mest om musikken, prosessen rundt det, og spilling av konserter. Jo mer penger som blir blandet inn i det, jo mer avsmak får jeg. Man må være realistisk også, det er ingen dans på roser.

Mostad ser mange muligheter med musikken. Han har blitt kjent med mange dyktige folk som gir han flere muligheter til å uttrykke seg musikalsk. Det er spennende å tenke på hvem han kan ende opp med å samarbeide med, sier han.

Rapperen har alltid sett på teksten som det viktigste i egen musikk, men han har blitt mer opptatt av beats og melodi i det siste.

– Jeg liker eksperimentelle beats veldig godt. Tom Waits sin låt «Top of the Hill», som blander vokal med instrumenter så du nesten ikke hører hva som er hva til tider, sånn synes jeg er kult. Teksten må ikke være helt sykt bra for at jeg skal sette pris på en låt, det er ikke sånn at jeg sitter på min høye hest og tenker at «det her er ikke bra nok».

Han har ingen problemer med å innrømme at han som regel er nervøs før han skal på scenen.

– Jeg tror som oftest at noe kommer til å skjære seg, men det går jo som regel bra. Det er veldig viktig for meg å gjøre en god konsert, jeg føler at jeg må prestere. Om jeg ikke er litt nervøs før en konsert så bryr jeg meg ikke nok.

Produktiv: 28 år gamle Martin Mostad har mange ild i jernen, i Mai kommer hans sjette utgivelse under navnet Oppkast ala kart.
FOTO: Ulendehval

Rapper: Oppkast ala kart startet karrieren på Familien.
(Foto: Aage Asphaug)

Mamma-blogger skriver for byavisa / Planleggingsdager. 

Nyte tiden med hverandre, og leve i nuet. Det var i hvert fall det vi gjorde for akkurat ett år siden, da vi uten å være klar over det lagde det som i dag er tre måneder gamle Linus. Det er helt uvirkelig at bare for et lite år siden ikke hadde en anelse på at jeg skulle bli firebarnsmamma.

Mai er en hektisk måned, spesielt i butikk, men også på hjemmebane. Den inneholder hektiske, kaotiske, morsomme, utfordrende og festlige dager. Noen dager gleder jeg meg veldig til, mens andre gleder jeg meg også til å være ferdige med. Planleggingsdager er ofte en av de jeg grugleder meg til.

Med fire kids hjemme fra barnehagen, er det klart at man må ha en liten plan på hvordan dagen skal utarte seg. I hvert fall av erfaring. Det er lett å si at man skal ta tingene som de kommer, men på ett tidspunkt begynner man å angre på den dårlig planlagte dagen.

Planlegging er hos oss en suksessoppskrift, både for store og små, og gjør at dager som ofte blir lange og slitsomme, blir litt mer overkommelige og minnerike. Planleggingen skjer ofte sammen med barna, og på denne solfylte planleggingsdagen i mai var det bollebaking og tur på agendaen.

Som småbarnsforeldre må man ofte finne seg i det å sove litt mindre enn man kanskje skulle ønske, og ofte starte morgenen tidligere enn planlagt. Denne dagen var intet unntak, og innen klokken var 09.15, hadde vi parkert på parkeringsplassen i Bymarka, og var klare for tur. Da hadde vi allerede bygd Lego, sett barne-tv, satt en bolledeig, laget havregrøt, knust noen glass og vannet planter.

Noen av barna hadde vært i time-out, felt noen tårer og fått nye skrubbsår. De hadde også rukket å ha latterkrampe, krangle, være uvenner og bestevenner på ett og samme minutt. Vi hadde sammen klart å kle på oss uten høye stemmer og tårer, noe som slettes ikke var vanlig, og kommet oss avgårde til marka mens entusiasmen enda var på topp. Theisendammen sto for tur.

Den 2,5 km lange løypa rundt vannet ble til en to timers lang oppdagelsesferd, fylt av undrende utforskende spørsmål, sutring og bestikkelser. For mange kan det nok virke som ren galskap å ta med seg fire barn på tur alene i skogen, og for å være ærlig er det minutter jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort det. Men mest av alt er det koselig. Ja, så fremt man har sekken full av tålmodighet, positivitet og bestikkelser, så kan man i grunn begi seg ut på det meste.

I løpet av de to timene i marka hadde barna lært seg navn på flere nye markblomster, sett en død frost, som etter deres mening ikke hadde hatt det så bra, lært om beveren, lekt sjørøvere med pistolpinner, fisket liksom krabber, lett etter troll i skogen, klatret, sunget, sett både en og to hester, hinket og løpt.

De hadde også ligget strødd som landkrabber på stien i håp om å få kjeks før rastestoppet, trillet noen tårer fordi føttene egentlig ikke virket lengre, og vært rasende fordi de ikke fikk viljen sin for noe de hadde glemt hva var. I noen sekunder skuffet jeg som mamma fordi jeg hadde lovt alle snille flinke barn lekeplass og kjeks, noe som viste seg å bare være en flytebrygge, før jeg på magisk vis hentet meg inn og tryllet frem en aktivitetsplass, hvor barna fikk utløp for lek og energi over en kopp saft og noen kjeks. Og med litt sukker om bord, ble de siste meterne til bilen omgjort til et kappløp og nye skrubbsår.

Vel hjemme ble det bollebaking, nye krangler, trøtte småtroll og på nytt av og påkledning, for så å ut for å sykle. Og med to selvstendige syklister, en i styrbar trehjulssykkel og sistemann i vogn, ble det sykkelløp i gata, etterfulgt av grilling på verandaen. Vips så var dagen over for de små, og uvanlig nok sovnet de straks hodet traff puta.

Kvelden fortsatte med kakebaking til neste dags konfirmasjon, stryking av bunad skjorter, opprydding, og til slutt en joggetur for å gjøre plass til en ny dag med tålmodighet, positivitet og gode minner. Da klokken nærmet seg voksenleggetid hadde jeg enda ikke rukket å «slappe av», så mens dagens siste diettmåltid skulle inntas, ble det strikking på siste sommerprosjekt samtidig som en episode av Suits rullet på skjermen. Og jeg kunne nok sittet slik natten gjennom, men ble brått revet ut av tilværelsen av en sulten liten kar.

En planleggingsdag var over. En fin en.

Klem Rachel 

Les også:

• 21 år og headhuntet av Rema
• Blogger om livet som snart firebarnsmamma i Byavisa
• Rachel Hauans blogg nr 1 i Byavisa
• Mamma-blogger skriver for Byavisa: Med «kula» på julebord
• Etter at vi fikk barn,  har jeg begynt å glede meg mer og mer til jul. …
• – Jeg vagger fortsatt rundt med en enorm kul på magen
• Gravidpropell i hormonrus
• Lykkelig
• Fire uker som firebarnsmamma
• Noen minutters påfyll
  
• Gleder meg  til å begynne på jobb igjen
• Mamma for alltid

Arbeidsplass/ Begravelsesbyrå. 

De er fra Melhus og det var også der besteforeldrene deres Emma og Konrad Vigdal startet Vigdal begravelsesbyrå i 1922.

Bestefaren var snekker og begynte å lage kister. Dette utviklet seg til et begravelsesbyrå. Han var snekker og snekret kistene. Hun sydde alt som skulle være innvendig i kista; svededuk til å legge over ansiktet til den døde, skjorter, puter og tepper.

I 1970 tok brødrenes foreldre, Odveig og Ingebrigt over byrået. Vigdal laget kistene selv frem til 1975. I en periode ble det brukt papp-kister. Disse ble imidlertid ikke brukt så mye da de fremkalte en følelsesmessig motvilje hos de som skulle gravlegge sine kjære. Siden slutten av 1990-årene  har det vært ferdige kister av heltre.

Naturlig med i familieforetaket. Videre drev foreldrene til de to byrået, før brødreparet tok over i 2002 – 80 år etter at bestefaren  startet det. Moren  Odveig var medhjelper i flere år til.

De har siden drevet  firmaet videre både på Melhus og i Orkdal. Nå har de også etablert seg i Vognhallveien på Hallset. I dag er utstillingen av urner like stor som de ulike kistetypene folk kan velge mellom.

I familien Vigdal har de vært naturlig at barn og ungdom gled inn i familieforetaket. Da faren Ingebrigt døde i 1989, var neste generasjon for lengst med i begravelsesbyrået. Guttenes opplæring var i hovedsak praktiske oppgaver som snekring og maling. Bilvask var det mye av. Bårebilen skulle være ren og ryddig til enhver tid.

– Vi vokste opp med begravelsesbyrået. Jeg var 12 år da jeg for første gang hjalp til med å legge noen ned i en kiste, forteller Ola.

Han husker det veldig godt.

– Vi gikk ned en kjellertrapp. Det var mørkt. På veggene var det reoler på begge sidene. Jeg husker ikke den døde, men jeg husker rommet, forteller Ola.

Forelska i lærern. Det har alltid vært en familiebedrift, og brødrene har så å si alltid vært en del av den. I ungdomstiden ble imidlertid Ragnar kjendis med The Kids. «Forelska i lærern» gikk som en farsott over landet. Men han var aldri i tvil om at han ville komme tilbake og arbeide  i begravelsesbyrået sammen med broren.

– Vi visste hva vi gikk til. Fra vi var 16 år, var vi med, satt gjerne i bakgrunnen. Etter hvert var vi mer alene. Vi opplevde det aldri som skummelt. Vi var så vant til det, sier Ragnar som fremholder respekt som det aller viktigste han lærte av sine foreldre.

– De slapp oss ikke til alene før de var sikre på at vi var helt trygge på det vi holdt på med, at vi var rolige og oppførte oss slik at også pårørende opplevde trygghet.  Man skal ha respekt for folk. Det var og er det det handler om.

– Dere har sett mye sorg?

–  Ja, men samtidig opplever vi hvor viktig det er at vi bidrar med trygghet rundt situasjonen.

– Dere virker veldig rolige?

– Ja, det er noe vi har bygd opp over år og noe vi er bevisst på at vi skal være.

Brødrene legger vekt på å bruke tid på de pårørende.

– Folk er gjerne i sjokk når vi møter dem. De skal ta mange valg, og det er viktig at de får følelsen av at dette er noe som vi kan ordne, sier Ragnar.Når det er barn som mister foreldrene sine, er det også viktig at de blir trygge på de ansatte  fra begravelsesbyrået.   Da kan de for eksempel involvere barna ved å få dem til å tegne på programmet.

– Og hvis barna ikke vil legge rosen på kista som planlagt, kan man snakke med barnet, og kanskje si noe sånt som; kanskje mamma skal få den, pappa har så mange fra før, eksemplifiserer Ragnar.

Lar døra være på gløtt. De går også varsomt fram når det gjelder om barn og unge skal se foreldre eller andre nære som er døde.

– Er de usikre på om de vil, er ikke det noe vi presser dem til. Da bruker vi god tid, og lar døra være litt på gløtt. Her er det foreldrene som kjenner sine barn best. Å se den døde, kan være med å avmystifisere døden. Kanskje sitter man i kirka og lurer på hvordan den døde ser ut, sier Ola.

– Hvis noen spør oss til råds om de skal gå inn eller ikke, altså hvis de er usikre, råder vi dem til å gå inn, slik at de ikke skal angre seg for at de ikke gikk inn og så den døde, legger Ola til.

Unge mennesker kan også reagere ulikt når noen av deres nærmeste dør.

– Noen går kanskje på rommet og spiller musikk når vi kommer. Da er det viktig å la dem gjøre det, og kanskje litt senere spørre om de har lyst til å komme inn.  Man må respektere at alle har nok med seg selv,

Har ikke blitt hardhudet. Selv om de har sett og arbeidet med døde siden de var tenåringer, er de ikke blitt hardhudet med tanke på døden.

– Vi er ikke iskalde. Vi kjenner også på klumpen i magen. Spesielt er det krevende når barn brutalt mister sine foreldre. Da kan tårene trille også hos erfarne begravelsesagenter.

– Men også her er det viktig å understreke; vi skal være der som en trygghet, og ikke sørge sammen med dem. Vi skal være til stede, sier  Ola.

– Slik som vi også skal være på selve begravelsesdagene. Vi skal ikke ta noe plass, men være «bak og rundt»; være der, men ikke vises, legger Ragnar til.

– Hvordan har arbeidet med døden formet dere som mennesker?

– Å ta vare på det du har. At det ikke er alt du trenger å utsette. Plutselig kan lyset være blåst ut. Det har vi gjennom årenes løp sett flere eksempler på. Man vet aldri hva dagen bringer, svarer Ragnar.

– Å sette pris på alle dager. Jeg har passert 50 år og gleder med til hver dag, legger Ola til.

Har alltid foreldrene i tankene. At døden er trist og at det er vondt å miste noen man er glad i, er faktum. Spesielt meningsløst synes brødrene det er når unge mennesker dør.

– Men sorgen kan være like sterk også om det er et eldre menneske som dør, understreker Ola.

Når de steller de døde, har de hele tiden i tankene det de lærte av sine foreldre; å vise respekt for den som er død.

– Vi skal oppføre oss som om vi ble sett av den døde, sier Ola.

De er også måteholdne når det gjelder sminking av den døde-

– Vi kan kanskje ta på litt lebestift, men vi synes det er viktig at personen også ser død ut, også med tanke på avskjeden.

Etter å ha drevet begravelsesbyrå i mange år, har også de merket inntoget av sosiale medier og hvordan de kan utfordre gravferdtradisjoner. De siste årene har det blomstret opp med minnesider for eksempel på Facebook. Brødrene har merket seg at det ikke er selvsagt at det som passer i glede, også passer i sorg.

– Vårt råd er at de pårørende bør ta kontroll over disse sidene selv.

Alltid tilgjengelig. Alt handler ikke kun om død for brødreparet. Begge synes det er viktig med hobbyer. Ragnar spiller golf med sin  musikerkollega Torstein Flakne. For øvrig er en av dem tilgjengelig hele døgnet. Folk kan kontakte dem når de vil.

I dag har Vigdal begravelsesbyrå om lag 300 begravelser i året. Dette er en dobling fra antallet på 1960-tallet. Antall ansatte er seks og fjerde generasjon prøver seg i byrået, uten at noe er bestemt for fremtiden.

PS! Informasjonen om Vigdal begravelsesbyrå fra før Ola og Ragnar Vigdal tok over, er basert på Erik Toftes artikkel «Vigdals historie» på vigdal.no.

Skole / Familien Hassel Olsen tok et år i solen. 

Når gradestokken hjemme i Norge viser minus 20 grader i januar, er det gjerne  15-23 varmegrader i Málaga. Flere av familiene som har elever ved Den Norske Skolen – hvor Sofie er elev –  tar stadig en tur på stranda om «vinteren», selv om det kanskje ikke blir så mye bading å snakke om. Bygging av sandslott, spille sandvolleyball eller simpelthen bare for  å slappe av.

Det er ulike grunner til at nordmenn flytter hit. Noen jobber via internett og kan dermed ha hjemmekontor, mens andre jobber i Nordsjøen og kan like godt ta avspaseringsukene i solskinn i Málaga fremfor i regn og snø hjemme i Trondheim.

Enkelte tar kanskje et studium via internett eller de har rett og slett et friår. Atter andre jobber i ett av de nordiske selskapene Sector Alarm, Telenor eller andre som har etablert bedriftene sine her på den spanske solkysten.

Sofie flyttet hit i sommer sammen med mor, far og to eldre søsken som også går på skolen. Nora på  5. trinn og Adrian på 10. trinn. Sofie gikk de første to skoleårene sine på Nardo skole. Far, Terje, jobber med IT og software-utvikling på Rotvoll, forskningssenteret til Statoil.

Ettersom han har fått en avtale med arbeidsgiver om å jobbe to uker annenhver måned i Norge og resten av tiden med hjemmekontor, benyttet familien seg av muligheten til å bosette seg for en periode i Spania.

Mye å finne på: Sofie Hassel Olsen har ikke hjemlengsel ennå.

Mye å finne på: Sofie Hassel Olsen har ikke hjemlengsel ennå. Her er hun sammen med søsknene Adrian og Nora.

Mye å finne på: Sofie Hassel Olsen har ikke hjemlengsel ennå.

Mye å finne på: Sofie Hassel Olsen har ikke hjemlengsel ennå.

Mor, Helene, har i mange år jobbet som hjelpepleier i hjemmesykepleien i Byåsen, men de tre siste årene tok hun førskolelærerutdanningen samtidig som hun jobbet i en barnehage. Nå har hun tatt et friår mens familien bor i Spania.

Her i Benalmádena – hvor også skolen ligger – har de fått ekstra god kontakt med en annen familie som også kom flyttende i fjor sommer.  Nesten hver helg finner familiene på ting sammen. De har kjørt tur til både Portugal og små spanske landsbyer.

–  En gang var vi i Marokko. Da så vi esler og dromedarer og fikk ri på hest. Men jeg synes det var litt trist at de pisket den ene hesten. Etterpå gikk vi på en restaurant. Der var det en dame som hadde et gigantisk fat på hodet. På fatet var det stearinlys. De var tent på til og med. Så danset hun uten at hun mistet fatet. Det var også en annen dame som danset magedans, og hun spurte Adrian om han ville danse med henne, men det ville han ikke. Jeg synes det var morsomt at hun spurte. Så danset alle vi barna, og jeg prøvde å danse magedans. Jeg fikk det i grunnen ganske bra til, smiler Sofie som synes det morsomste var å besøke apene på Gibraltar – landemerket som skiller Middelhavet fra Atlanterhavet. Men det var litt skummelt også. En av apene så skikkelig sint ut, tok sats og hoppet på skuldrene til en dame og rev med seg jakken. Damen hylte og sprang etter apen for å få tak i jakken sin, men jeg vet ikke om hun klarte det.

Selv om det er fint med turer rundt i Spania, er det flest hverdager også her – selv om gradestokken viser over 20 grader det meste av året. Da er det fint med gode venner, og mange er flinke til å ha med seg andre barn hjem for ettermiddagen eller for overnatting i helgene.

På skolen får alle elever utdelt sin egen iPad som de bruker aktivt i timene. De har spansk på timeplanen, selv om det ikke er obligatorisk i Norge å lære andre språk enn engelsk på barneskolen. For at skolen skal få lov av spanske myndigheter til å drive den norske skolen, er ett av kravene at det gis tilbud om spanskundervisning.

Gymtimene foregår ute i skolegården der de har en egen ballbinge med halvveis tak over. I kantinen får alle elevene servert både varm mat og brødmat.

Elevene sitter ved aldersblandede bord, og blir på denne måten godt kjent med elever på hele barneskolen.

Hver tirsdag er det FAU-kafe. Da lager foreldrene etter tur vafler og pølser som de selger etter skoletid. De har sin egen bod i et hjørne av skolegården. Der møtes store og små og blir godt kjente med hverandre.

Spania er mer enn sol og varme. Det spanske kjøkkenet er kjent for sin tradisjonelle paella og de utallige tapas-variantene man får overalt. Flamenco-dansens steppende og klappende rytmer med señoritaer i fargerike kjoler kan overværes omtrent hver helg på torget i de fleste puebloene i Andalucia.

En av skolens lærere holder spanskkurs for norske foreldre én dag i uken, så det er gode muligheter for å lære seg språket. Det er kanskje ikke så dumt, for engelsk-kunnskapene til spanjolene varierer veldig. Men man klarer seg fint selv om man ikke kan spansk, og det er god hjelp å få til praktiske ting av folk som har vært her en stund.

– Vil du anbefale flere å komme hit til Málaga og Den Norske Skolen?

– Ja! slår Sofie fast.

PS. Artikkelen er skrevet av Linda Sakseide, som er lærer på Den Norske Skolen  i Málaga. De har skrevet en avisartikkel for hver av de ni  elevene i klassen til Sofie Hassel Olsen fra Nardo – som de har sendt inn til elevenes respektive lokalaviser i hjemlandet.

Etablering av ungdommens bystyre 2003/
Hilde Opokus -minnes sin første sak i bystyret. 

Ungdommens bystyre (UB) har befestet seg som en viktig politisk stemme for barn og unge i Trondheim, med uttalelser av høy kvalitet til saker som omhandler barn og unge. Det er ingen tvil om at deltakelse for mange har ført til økt samfunnsengasjement.

Mange har fortsatt å være aktive i organisasjonslivet etter at de har fylt 18 år og ikke lenger er valgbar for UB. Det var også hovedmotivasjonen for å få reetablert dette organet i 2003. Men nå med en ny modell som har vakt både nasjonal og internasjonal begeistring.

Selv om jeg bare hadde sagt ja til å stå på en varaplass på lista ved lokalvalget i 2003, ble valgresultatet slik at jeg kom inn til min første periode i bystyret. Valgdeltakelsen var imidlertid bekymringsfull lav, særlig blant de unge. Som nyutnevnt leder for Oppvekstkomiteen skulle jeg forberede et forslag til innstilling på en sak som ikke var ferdigbehandlet av den avgåtte komiteen til vårt første møte.

Saken var et forslag om å opprette et Ungdommens bystyre. Problemet var at man ikke hadde kommet fram til en god representasjonsordning for å rekruttere medlemmer. Politiske ungdomspartier og/eller frivillige organisasjoner var foreslått.

Inspirert av kapittel 28 i Agenda 21, handlingsplanen som ble undertegnet på den store konferansen for Miljø og Utvikling i Rio i 1992 som handlet om lokalsamfunnenes rolle og behovet for å styrke egne institusjoner og særlig involvere ungdommer i beslutningsprosesser, var det opplagt for meg at rekrutteringen måtte komme fra byens skoler.  Dette ble også vedtaket.

I dag rekrutteres medlemmene fra kommunens ungdomsskoler, og videregående fram til de er 18 år og kan stille til ordinært valg. Valgene foregår på den enkelte skole, der elevrådet er delaktige i den demokratiske prosessen.

Noen skoler har urnevalg, mens andre har hatt intervjuer. Før rekruteringen ble etablert ble det i 2004 gjennomført en høring som resulterte i at alle elever skulle ha mulighet til å stille til valg, og at elevrådene skulle var involveres i utvelgelsen.

For å involvere barneskolenes og sikre informasjonsflyt til og fra UB er det dannet nettverk som den respektive ungdomsskolens UB-representant skal følge opp med informasjon, og også sørge for at barneskolene kan få tatt opp sine saker om det er behov for det. Det er tenkt syv større nettverk der ungdomskoler og barneskoler arbeider sammen.

Det kan vi nok takke dyktige fagpersoner som har støttet og motivert ungdommene våre til å forstå mulighetene som ligger i demokratiske prosesser, hva man kan få til på vegne av de man representerer og hvordan en kan stå opp og fram for egne meninger. Mange av representantene har blitt så dyktige og slagkraftige at garvede politikere har blitt målbundet. I dag er det ingen tvil om at uttalelsene fra UB tillegges betydelig vekt også i det ordinære bystyret.

Utgangspunktet for den skolebaserte rekrutteringsmodellen var at vi ikke kan ta demokratiet og folkestyret vårt forgitt. Det har vi sett i valgoppslutning men også i dramatiske angrep nettopp på samfunnsengasjerte ungdommer. 

Selv om mange fortsetter i politiske partier når tiden i UB er over, er det også viktig at man i ung alder kan få forske på politiske prosesser uten å måtte ta partipolitisk stilling til sakene.

Mange byer har valgt Trondheimsmodellen for sine Ungdommens bystyrer. UB motar også stadig besøk fra hele verden av delegasjoner som kommer for å lære av hvordan de jobber. Selv har jeg hatt gleden av å møte noen av dem, fra bla Nepal, Zimbabwe og Skottland, sendt av vårt eget UD. Og når denne artikkelen går i trykk er en ny delegasjon på besøk fra Ghana, et land hvor det ikke er tradisjon for at barn og unge skal høres.

Når salutten fyres av på grunnlovsdagen vår blir det nok også i år med æktefølt stolthet over at det var mulig å få til et vitalt demokratisk organ for de som eier framtida.

• Les også:
• Jippi for barnehagen
• En trygg alderdom
• – Flyktningekrisa angår oss alle
• Da Fargespill smeltet hjertet mitt
• – Å gi livskraft til drømmene og menneskene bak
• Kampen mot mobbing må vinnes
• Barnehjemsbarna fikk oppreisning og beklagelse
• Bo på Lilleby blues

Priser Ungdommens Bystyre: Hilde Opoku husker med glede sin første sak som bystyrerepresentant. (Foto: Karina Lein)

Priser Ungdommens Bystyre: Hilde Opoku husker med glede sin første sak som bystyrerepresentant. (Foto: Karina Lein)

Priser Ungdommens Bystyre: Hilde Opoku husker med glede sin første sak som bystyrerepresentant. (Foto: Karina Lein)

Sluttet som politiker / Men hjertet banker fortsatt for FrP. 

Etter snart tre år som statssekretær  i Arbeids- og sosialdepartementet, og pendling mellom Trondheim og Oslo, er Kristian Dahlberg Hauge tilbake i Trondheim hos ektefelle og sine to døtre. Men han vender ikke tilbake til Trondheims-politikken. Han ønsker å ha en helt «vanlig» jobb nå.  Som statssekretær har han vært i en politisk stilling, rangert nest etter statsråden. Statssekretæren fungerer som vise-statsråd i det daglige arbeidet når det gjelder behandlingen av politiske saker. Stillingen ble gradvis innført i Norge fra 1947.

Fotballtur til Newcastle. Avgangen ble høytidelig offentliggjort under ledelse av Kongen i statsråd fredag 29. april. Da var allerede Dahlberg Hauge kommet hjem til Trondheim. De første dagene som avgått statssekretær og «helt vanlig mann» tilbrakte han på fotballtur i Newcastle.

– Jeg har kommet til et punkt der jeg har lyst til å prøve noe nytt. Nå har jeg arbeidet halve livet med politikk på heltid, så jeg opplever at det er helt rikig tidspunkt å takke av, sier Dahlberg Hauge.

Som vanlig er han ulastelig antrukket i dress og slips, slik han også alltid stilte som FrP-politiker i Trondheim. Han bestiller en Farris på Bær & Bar.

Håpet om en bedre verden. Dahlberg Hauge ble utnevnt til statssekretær for Robert Erikson 16. oktober 2013.  16. desember 2015 fikk han ny sjef i Anniken Hauglie da Eriksson gikk av. Hauge er fra Bergen, utdannet sivilingeniør, men har gjort sin politiske karriere i Trondheim.  I ti år, fra 2003 til 2013, var han kommunalråd for partiet her i byen. Og han er fortsatt «bare» 37 år.

– Håpet om en bedre verden var drivkraften min til å begynne med politikk, sier Hauge.

Tidligere i år ble det kjent at han i likhet med Høyres kommunalråd i Trondheim, Yngve Brox, at han hadde søkt på stillingen som assisterende fylkesmann i Sør-Trøndelag.  Verken han eller Brox fikk den jobben, som gikk til Mari Mogstad. Nå er han altså på jobbjakt, men er åpen for hva  det kan bli. Han er utdannet sivilingeniør innen bygg- og miljøteknikk ved NTNU.

Stolt over å modernisere. –Gjennom statssekretærjobben har jeg fått en fantastisk erfaring. Å hver dag arbeide med dønn profesjonelle statsråder har gitt meg en utrolig politisk lærdom. Jeg er også stolt og ydmyk over over å ha vært med på arbeidet med den første FrP-regjeringen. Ikke minst har det vært inspirerende å se hva vi har fått til av politiske resultater, sier Hauge som spesielt nevner arbeidet med å modernisere Arbeidsmiljøloven som en av de sakene han er stolt av å ha bidratt til.

– Vi har fått løst opp i et rigid regelverk som var laget med utgangspunkt i en annen tid, sier Hauge som har vært med på å sette sitt avtrykk i form av oppmyking av midlertidige ansettelser, arbeidstid og aldersgrenser.

– I dag har vi så mye mer fleksibilitet med tanke på det å utføre jobben. Jeg kunne for eksempel sittet her på Bær & Bar på Solsiden og utført arbeidsoppgaver. Og det er ikke slik lenger at det absolutt er det beste at alle arbeider mellon 08.00 og 16.00. Den enkelte må få større medbestemmelse over sin egen arbeidshverdag, mener Hauge.

Kan ikke skru av mobilen. Som statssekretær måtte han være «på» hele tiden. Da kan man ikke bare skru av mobilen. Plutselig tar det fyr og man må finne ut av ting og svare på spørsmål. Ble han sliten?

– Å være ukependler er krevende. Jeg har jo kjent hvor godt det var når jeg kom hjem fredag kveld,  lukke døra og  være sammen med sine nærmeste.

– Hva er viktigst for deg som far?

– Å gi dem trygghet og støtte når de trenger det. Jeg har alltid sett på familien som en verdi, det er der det viktigste grunnlaget for fremtiden legges.

Opptatt av enkeltskjebnene. Som politiker har han alltid hatt enkeltmennesket ve og vel som drivkraft.

– Noe jeg tror alle FrP-ere kjenner seg igjen i, sier Hauge.

Han har sett på seg selv som en ombudsmann for folket. Som kommunepolitiker kom han ofte tett på enkeltskjebner. Som statssekret opplever han å «være lenger unna dem det gjelder», men saken om Nordsjø-dykkerne – mennesker som pådro seg helseskader etter å ha arbeidet på norsk sokkel mellom 1965 og 1990,  har vært en sak der han også har fått god kjennskap til dykkernes skjebne. Flere har fortalt om det farlige arbeidet med tolvtimersskift sju dager i uka nede på havbunnen. Flere av dem døde. Amerikanske  Matthew Egan har for eksempel fortalt til Dagsavisen i 2015 om hvordan en gasslekkasje gjorde at han og partneren fikk helium direkte inn i hjelmen, hvorav kollegaen fikk hjertestans.

Et verdig punktum. – Saken om Nordsjø-dykkerne har  virkelig berørt meg. Disse dykkerne har hatt mange tøffe tak. Jeg har truffet flere av dem, og det er noe av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt som politiker. De har ofret så mye, sier Hauge som har brukt mye tid på saken.

– Den har jo vært  i omløp hos mange regjeringer. Derfor er jeg stolt av at vårt departement og FrP nå endelig klarte å løfte saken slik at de fikk sin økonomiske oppreising. Det ble satt et verdig punktum. Et punktum som betyr noe for de involverte enkeltmenneskene,  sier Hauge som også opplevde at hans statsråd Robert Eriksson måtte forlate sin post.

– Klart det var spesielt. Jeg og Robert tok jo samme flyet til og fra Oslo hver helg. Nå ble jeg den eneste FrPeren som ble med videre. Som statssekretær jobber man tett på statsråden. Det var vemodig da han ble skiftet ut, og det var jo såpass kort varsel også. Han var skuffet, og det må være lov – selv om vi er fullstendig klar over at slikt kan skje, sier Hauge.

Tøffe diskusjoner. I Oslo jobbet han tett sammen med teamet hele tiden.

– Ja, vi omgås mye. Vi går nærmest oppå hverandre og vi er ikke alltid enige. Diskusjonene kan være tøffe, smiler Hauge.

Selv om han nå ønsker å gå inn i en «vanlig» jobb, er han helt overbevist om at han ikke kommer til å legge det politiske engasjementet bak seg.

–Men jeg er nå klar for å gjøre noe annet, sier Hauge som beskriver tiden som statssekretær som å være   «midt i smørøyet».

I Oslo har han hatt en pendlerleilighet, men det har stort sett gått ut på jobb til alle døgnets tider.

– Det blir en livsstil som man kan ha i en avgrenset periode, sier Hauge som synes det har vært veldig spesielt å forholde seg til folk og bygninger han før bare har sett på avstand.

– Når man begynner som statssekretær, står det jo et helt apparat klar til å ta imot deg: Embetsverket som har som jobb å komme med innvendinger til ideer vi politikere kommer med, smiler Huge som fikk seg en aha-opplevelse da han så hvor velsmurt og velfungerende dette samspillet er på dette nivået.

– At de er uenige med oss på et faglig grunnlag, er en del av gamet, sier Hauge som er imponert over hvor profesjonelt byråkratene forholder seg uansett hvilken politisk farge regjeringsmedlemmene har.

Tro mot FrP.  Kristan Dahlberg Hauge har vært politisk aktiv hele livet, og vært tro mot FrP. Han medgir at det har vært godt å være med på å vise at partiets løsninger fungerer. Han mener tiden i regjering nå har vist at motstandernes oppfatning og fremstilling av partiet som «bare i opposisjon» og ansvarsløst, har tatt betraktelig av. Det er han fornøyd med.

Som tett på topp-politikerne, har han også sett hvor tøft det kan være, spesielt statsråd-rollen.

– Man må være tykkhudet, ikke minst med tanke på mediene som hele tiden jakter konflikt. Man må huske at også topp-politkerne bare er mennesker, understreker han.

Å gjøre statsråden sin god. Som statssekretær har han jobbet i team og ut fra ledertråden «du skal gjøre din statsråd god». Det har vært hans mantra hver dag når han har gått til jobben.

– Men har det vært tøffe dager for statssekretæren også?

– Selvsagt har det vært perioder med enkeltsaker som har vært krevende og tøffe, men jeg liker utfordringer.

– Men dere virker jo alltid så rolige når dere uttaler dere?

Hauge ler litt.

– Ja, vi må jo forsøke å bevare roen og formidle budskapet vårt.  Kommunikasjon og formidling er noe vi arbeider utrolig mye med. Samtidig er det ikke alt som er et resultat av profesjonelle kommunikasjonsstragier. Det har hendt at vi har ligget på gulvet med A3-ark og tusjer før viktige tv-debatter, ler Hauge.

– Da synes vi det er spesielt artig at det går bra i debatten!

– Og det virker som dere vet så mye, dere blir sjelden målbundet?

– Ja, du vet når man jobber med å sette seg inn i ting hele tiden, så tilegner seg man mye.

– Hvorfor ble det akkurat Arbeids- og sosialdepartementet?

– Jeg har jo kjent Robert Eriksson i mange år og hadde arbeidet sammen med ham om mange saker tidligere.

Kjedelig i Trondheims-politikken. Selv om han nå har vært i hovedstaden i flere år, har han fulgt godt med på Trondheims-politikken, som han rett og slett synes har blitt kjedelig.

– Ap og Høyre har blitt fryktelig like. Så prøver media å dyrke en konflikt som egentlig ikke er der som for eksempel saken om grønn strek i Trondheim. Dessuten mangler vi  de store debattene som alle i Trondheim engasjeres av. Man mangler den store saken!

Han er nå tilbake i Trondheim hos sin familie; ektefelle og sine to døtre. Han legger ikke skjul på at han som ukependler har måttet forsake mye med tanke på å ikke kunne være til stede der døtrene er.

– Ja, jeg har savnet både foreldremøter og dugnader, smiler Hauge som understreker at han ikke har følt noe press fra familien til å forlate statssekretær-jobben.

– Beslutningen har jeg tatt helt og fullt selv. Jeg ga meg selv fire år i Oslo. Nå er det gått nærmere tre år, og jeg fant ut at det passet bra å avslutte nå.

Så får tiden vise om han en gang vender tilbake til politikken.

hjem igjen: Kristian Dahlberg Hauge er kommet hjem til Trondheim for godt.

Eierne melder i en pressemelding at beslutningen om å nedlegge avisen er tatt etter styrebehandlinger i eierselskapet Nr1 Adressa-Trykk Orkanger AS og i utgiverselskapet Norsk Avisdrift AS. Avviklingen av virksomheten kommer som følge av langvarig driftsunderskudd og betydelig fall i annonseomsetningen i perioden 2013 til 2016. Eierne viser til at det er gjennomført betydelig tiltak over flere år for å rette opp driftsresultatet, men med økte markedsutfordringer og økt svikt i annonseomsetningen har eiere og styre konkludert med at grunnlaget for fortsatt drift ikke lenger er til stede.

– Det er vemodig å måtte konstatere at markedet ikke lenger er bærekraftig for en gratisavis som Byavisa. Vi har gjort flere grep de siste årene for å tilpasse oss utviklingen i annonsemarkedet. Men vi har ikke lyktes, og må derfor ta konsekvensene av dette, sier styreleder i Norsk Avisdrift, Henning Johansen.

Byavisa er blitt utgitt i et opplag på 73.500 aviser, og har alle sine inntekter fra annonsemarkedet. Selskapet har gått med underskudd i flere år, og er nå blitt rammet kraftig av redusert papirannonseomsetning.

– Byavisa har lenge gått med underskudd. Som eiere har vi derfor over tid tilført avisen kapital for å sikre utgivelsen. Basert på den utviklingen vi nå er vitne til, har vi vurdert situasjonen på nytt og kommet til at  grunnlaget  for å tilføre selskapet ytterligere kapital for å dekke nye underskudd ikke lenger er tilstede. Den negative trenden forsterker seg og vi tror ikke det er en realistisk mulighet til å bringe driften i balanse, sier styreleder i Nr1 Adressa-Trykk Orkanger AS, Arild Engebretsen.

– Dagen i dag er selvsagt vemodig for alle oss ansatte i Byavisa. Samtidig sitter vi igjen med en stolthet over det produktet vi i 20 år har levert. Våre to siste leserundersøkelser gjennomført av Norfakta i november 2015 og februar 2016 viser at vi har 62.000 lesere, noe som forteller oss at vi har lykkes med å lage ei gratisavis som har falt i smak hos trondhjemmerne. Vi retter på en dag som denne en stor takk til våre lesere som har fulgt oss i løpet av disse 20 årene. Og til våre annonsører som har gitt oss tilbakemelding om fortsatt oppnådd effekt. Dessverre er markedssituasjonen nå så krevende at dette ikke holdt til videre drift av Byavisa. Det blir spennende å følge mediemarkedet i Trondheim og landet for øvrig i årene fremover, sier redaktør Karina Lein.