Byavisa 20 år / Mitt forhold til papiravisa. 

Kenneth Stene (26) Ranheim:

– Jeg leser ikke Byavisa. Jeg leser stort sett bare nettaviser slik som VG og andre store. Det er enklere å lese på nett fordi det er mer tilgjengelig. Jeg leser flest saker om sport og samfunn. Dersom papiravisa forsvinner, blir ikke det noe savn for meg. Men  generasjonen over oss vil nok savne den.

Thomas Gravdal (40) Utleira:

–  Jeg leser Byavisa fordi den tar opp viktige lokale saker som blir litt «glemt» av andre aviser. Det er viktig at Byavisa eksisterer og det er bra at den er gratis. Jeg liker de dype sakene om mennesker bak handlinger. Avisa har en appellerende forside som frister, og jeg liker at den er tilgjengelig over alt. Jeg tror ikke papiravisen kommer til å forsvinne med det første.

Øyvind Jenssen (65) Buvik:

– Nei, jeg leser ikke Byavisa. Jeg får den ikke i posten, muligens fordi jeg bor så langt unna Trondheim. Jeg leser den når jeg ser den, men det er lenge siden. Jeg liker at den har interessante og lokale saker. Jeg leser helst om lokalhistorie og dagligdagse saker man kjenner seg igjen i. Ingenting kan sammenlignes med papiravisa. Det er ikke like koselig å lese nettavisen om morgenen som å ha ei papiravis i hånda.

Eva Leksen (36)  Lademoen 

– Jeg leser ikke Byavisa fordi jeg ikke får den. Hvis noen tar den med på jobb, så leser jeg den der. Jeg er interessert i det som skjer på kulturfronten, og ting som for eksempel nye utesteder og restauranter. Jeg håper ikke papiravisa dør ut. Jeg jobber på Platekompaniet og vi driver jo tross alt med fysisk format vi også, så jeg håper det overlever. Mindre blir det kanskje, men jeg tror likevel ikke den forsvinner helt.

Maren Eggan (19)  Leinstrand:

– Jeg leser Byavisa av og til. Jeg synes det er greit å få med seg lokale saker, og er interessert i å lese om byutvikling. Jeg tror nok papiravisa forsvinner, men jeg håper jo ikke det. Det er noe eget ved å lese på papir.

Tore Jakobsen (71)  Tiller:

– Jeg leser ikke Byavisa fordi vi ikke får den i posten. Jeg leser flest nyhetssaker og flyktningesaker. Det er trist om papiravisa forsvinner.

Chris Gjertsen (22) Singsaker:

–  Nei, jeg leser ikke Byavisa. Jeg kommer ikke fra Trondheim og har ikke så god kjennskap til lokalavisene. Men i media leser jeg helst rett- og krimsaker. Jeg håper ikke papiravisa dør ut, jeg liker å holde avisa i hånda. Dessverre tror jeg ikke den vil overleve med tiden.

Anita Kavli (45) Moholt:

– Jeg leser Byavisa fordi jeg synes det er viktig å få med seg hva som skjer i lokalmiljøet. Jeg leser alt fra første til siste side. Saker om dyr interesserer meg veldig mye, så dersom jeg finner noen sånne, er det det jeg leser først. Jeg kommer til å savne papiravisa hvis den dør ut.

Tine Hanstad  (23) Øya:

– Byavisa leser jeg ikke, den har jeg ikke hørt om faktisk. I media leser jeg flest saker om politikk og utenriksstoff, og det er det kanskje ikke så mye av i Byavisa. Det hadde vært trist om  papiravisa forsvant. Jeg kommer fra Elverum, så den lokalavisa leser jeg faktisk i papirformat.

Fredrik Johansen (22) Møllenberg:

–  Jeg leser Byavisa av og til.  Jeg liker intervjuer med personer jeg kjenner til og saker om interessante hendelser. Jeg synes det er viktig å ha gode og varierte saker. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Byavisa, men liker at den er gratis. Papiravisa dør nok ut i løpet av noen tiår, det er jo mye lettere tilgjengelig på nett, selv om det ikke er helt det samme. Det blir nok et  savn for mange, men ikke for min del.

Oddmund Draveng (70) Byneset: 

– Jeg leser Byavisa. Den kommer så sjeldent, så når den først  kommer er det veldig artig! Jeg interesserer meg for politiske saker og Byavisa er også veldig flinke på medmenneskelige saker. Jeg ser ikke bort ifra at papiravisa dør ut, men jeg vil gjerne at den overlever. Unge har et helt annet forhold til papiravisa, så for dem blir det nok intet savn, men for meg blir den det.

Vigdis Engeseth (52) Heimdal: 

– Byavisa leser jeg, den er veldig interessant! Jeg leser gjerne om ting som skjer i byen. Jeg har ikke noe favorittsjanger, så jeg leser den fra start til slutt. Jeg håper ikke papiravisa forsvinner. Den  er mye bedre enn nett.

Svenn Erik Hasselberg (45) Hallset:

– Jeg leser ikke Byavisa fordi jeg er nyinnflyttet og ikke har fått den i posten. Jeg leser mest lokale nyheter. At papiravisa går «ad dundas» tror jeg nok. For meg blir ikke det noe savn.

Peter Jørstad (22)  Tempe:

– Jeg leser ikke Byavisa. Jeg er generelt dårlig til å lese papiravis, så det går mest i VG og Dagbladet på nett. Jeg leser mest sport, men litt politikk blir det også. Jeg håper ikke papiravisa forsvinner, det hadde vært trist. Det er jo en tradisjon, på en måte. Men jeg  forstår det godt om den forsvinner, alt er jo enklere på nett.

Maren Gran (22)  Moholt:

– Jeg leser ikke Byavisa. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg sluttet med det, for jeg leste den da jeg bodde hjemme. Jeg leser generelt lite aviser. Nyhetssaker interesserer meg mest. Jeg synes det hadde vært trist om papiravisa forsvant, men det er vel en del av den naturlige
utviklingen.

Trude Sinnes (22 )  Moholt:

– Byavisa leser jeg ikke, den har jeg faktisk ikke hørt om. Jeg får den i hvert fall ikke på døra. Men jeg interesserer meg mest for musikk- og kulturstoff. Jeg antar at papiravisa kommer til å forsvinne, men det er vel noen som fremdeles vil ha den. For meg personlig blir det ikke noe stort savn.

Lisbeth Stendal (50)   Valentinlyst:

– Jeg leser Byavisa når jeg får den. Det er så mye forskjellige saker, så det er ei artig og koselig avis. Jeg liker å lese lokale saker og  saker om barn, ungdom og miljø. Den har alt mulig, så det er ikke noe spesielt stoff jeg savner. Det er skremmende at papiravisa kan forsvinne. Det er så koselig med papiravis om  morgenen, så den blir nok et stort savn.

Susanne Gladsø (48)  Fjordgata:

–  Jeg leser ikke Byavisa fast, men hvis jeg kommer over den så leser jeg. Jeg liker å lese saker om Midtbyen og butikkene der, i og med at jeg selv jobber og bor i Midtbyen. Saker om byutvikling, hva som skjer og hvordan det skjer liker jeg. At papiravisa forsvinner tror jeg kommer til å skje, men kanskje ikke enda. Det er vel en del av utviklingen, og selv leser jeg mest aviser på nett.

Berit Thorsø (52 år) Rosenborg:

– Jeg leser Byavisa. Jeg leser den fordi jeg ofte ser kjente i den, og fordi den har interessante saker. Jeg liker de hverdagslige sakene best. Dersom papiravisa forsvinner vil det bli en stor sorg. Jeg synes vi trenger papiravisa.

Benita Granum (66)  Kvilhaugen:

–  Ja, jeg leser Byavisa. Det er viktig å få med seg hva som skjer i byen. Jeg er veldig interessert i kultur. Jeg er dirigent og musikklærer, så det må jeg få med meg. Jeg håper ikke papiravisen forsvinner. Å lese papiraviser er et fint morgenrituale.

Yrkesliv/ Marthe Monseth falt for fisken. 

– Jeg vet ikke hva yrkestittelen egentlig er. Mulig det heter fiskefileterer, men jeg liker bedre å kalle meg filetøse. Det er et mye morsommere ord, sier 28-åringen.

Marthe Monseths drømmejobb innebærer en del faktorer som neppe ville gjort det til drømmejobb for veldig mange andre. Hver natt står hun opp klokken 04.00, er på jobb til 05.00 og jobber deretter alene i et fuktig rom som så vidt holder kjøleskaptemperatur. Eneste selskap er kald, død fisk som hun fileterer raskt og effektivt.

– Det trives jeg veldig godt med. Med musikk på øret er det en glede å skjære fisk mens jeg tenker på hvor mye mat og middager jeg produserer for folk. Fisken herfra går til en kresen kundegruppe; til hoteller, restauranter og ferskvaredisker i byen, men også til Hurtigruteskipene, forteller hun.

For Marthe Monseth er byens beste til å skjære fisk. Hennes kvaliteter er etterspurt langt ut over egen arbeidsplass, Domstein Sjømat A/S hvor hun har vært de siste fire årene – og hun lærer bort fileteringskunsten til trengende både i restaurant- og dagligvarebransjen. Men hvordan faller en ung jente så pladask i fiskefatet?

– Jeg har vært omgitt av fisk hele livet. Pappa kommer fra Sula, begynte på sjøen som fjortenåring og kan alt om fisk. Der ligger lista. Det er hans kvaliteter jeg strekker meg etter. Gjennom han fikk jeg jobb med å salte og røyke laks og ørret, samt å produsere gravlaks som 16-åring, forteller Marthe som er født og oppvokst langt fra nærmeste fiskefelt – i Sjetnemarka.

Hun fortsatte i samme bedrift de neste åtte årene, men ble lei av å skjære rød fisk på en produksjonslinje. Videregående skole med fordypning i «Barn og ungdom» ble fullført uten all verdens entusiasme.

– Jeg ville lære meg faget skikkelig og filetere hvit fisk uten bruk av maskiner. I begynnelsen jobbet jeg etter skoletid, etter hvert på heltid. Man blir selvfølgelig en bedre filetøse av å skjære fisken manuelt, og det er stor forskjell på teknikken på rød og hvit fisk, forklarer hun.

– Dessuten er det veldig tilfredsstillende å være god på noe man har lært seg selv over lang tid. Tilbakemeldingene vi får bekrefter at vi leverer kvalitet.

For å oppnå de ønskede ferdighetene har hun øvd. Og atter øvd. Pappa Gunnar Dahlberg har tidvis vært læremester og målestokk, men jobben har hun gjort selv.

– Det tar tid å bli en god filetøse. Det handler om å være kjapp, effektiv og nøyaktig. Snittene skal være rene og fine, urenheter fjernes og svinnet så lite som mulig. Det gjelder å få så mye ut av hver fisk som mulig, samtidig som man er flink med kniven uten å skjære av seg fingrene, smiler hun.

Avskjæret utnyttes til agn og som base for fiskekraft.

– Hele fisken utnyttes. Det er viktig.

Selv har hun aldri skåret seg på jobb. Stukket seg på favorittfisken uer og skate har hun, men aldri skåret seg.

– Det gjør jeg bare hjemme. Når jeg kutter bacon som tilbehør til fisken. Da kan det gå litt fort for seg og konsentrasjonen er ikke alltid like skjerpet, forklarer hun.

På topp er imidlertid konsentrasjonen når hun måler styrke og ferdigheter med pappa Gunnar som jobber på samme sted. Han har imidlertid lagt kniven på hylla – bortsett fra når datteren utfordrer.

– Pappa er den råeste jeg vet om når det kommer til fisk. Han kan alt! Og ettersom han er den beste har målet mitt hele tiden vært å bli bedre enn ham. Litt konkurranse må til for å bli skikkelig god til noe. Enda har jeg vel ikke oppnådd å bli bedre enn han, men… Hun drar litt på det, leter etter ord før hun fullfører.

– Jeg kan få han til å svette litt, ler hun.

Det til tross for at arbeidsmiljøet er temmelig kaldt og fuktig. Rommet hvor Marthe fileterer fisk holder så vidt plussgrader. Likevel jobber hun seg varm og svett hver dag.

– Jobben er fysisk krevende. Det liker jeg. Jeg har alt for mye energi til å klare å takle en stillesittende jobb. Derfor passer det meg utmerket å stå opp klokka fire etter bare fire-fem timers søvn. Jeg fungerer best når jeg sover lite. Mer søvn blir jeg bare dorsk av, men det er pussig å tenke på at når jeg tar lunsj klokka ni er det knapt noen jeg kjenner som har stått opp enda, smiler hun.

Det eneste Marthe Monseth savner i sitt yrkesvalg er flere som gjør det samme.

– Så vidt jeg vet er jeg den eneste i byen som lever av dette. Det er rart å tenke på – at jeg og pappa egentlig utgjør hele fagmiljøet. Det har jeg aldri tenkt på før, men det er trist hvis dette er enda et yrke som må gi tapt i kampen mot maskinene. Håndverk og tradisjoner er viktige å ta vare på. Spesielt når kvaliteten blir bedre av å utføre yrket manuelt, mener Marthe som mer enn gjerne tar en utfordring.

– Jeg vil gjerne møte min overmann/kvinne til duell. Mange har yppet seg opp gjennom årene. Men det har bare blitt med praten hittil. Jeg er imidlertid klar for en tøff og artig konkurranse, avslutter filetøsen smilende.

Drømmejobben: Marthe Monseth har funnet drømmejobben; å filetere fisk.

SPORT / Havstad sykkelpark. 

– Det at sykkelparken nå blir en realitet, skal ikke jeg ta æren for. Det er likevel givende at kommunen tok tak i forslaget. Samt at de fant midler til å gjennomføre prosjektet, sier Arne Radmann.

Samme tankebane. På samme tid med Radmanns henvendelse, var kommunen allerede i kontakt med med en annen gruppering innenfor sykkelmiljøet, hvor Olav Rønnestad Birkeland er sentral.

– De hadde etablert et eget anlegg med store sykkelhopp, såkalt dirtjumps, ved Nidelven. Ettersom dette anlegget lå i Nidelvkorridoren ville det ikke være aktuelt at de fikk fortsette sin aktivitet her. Kommunen var derfor, sammen med disse syklistene, på utkikk etter et annet areal hvor de kunne etablere sine sykkelhopp, sier rådgiver i enhet for idrett og friluftsliv, Mona Rise.

Hun har fungerte som et bindelegg mellom Radmann og Birkeland, og tilrettelagt for sterk grad av brukerstyrt medvirkning i utforming av anlegget.

Pumptrack og dirtbike. Så hva snakker vi om? Jo, et flere mål stort areal mellom Trafostasjonen ved Havstad og Astor-banen som rommer både bane for pumptrack  og dirtbike.

– Pumptrack kan kort forklares som en mini BMX-bane. Den har ikke start- og stoppunkt, men går i sløyfe, sier Rise.

Banen er opparbeidet av Trondheim Bydrift, i tett samarbeid med sykkelmiljøet som har gjennomførte dugnad for å få den ønskede utformingen på løypa. Banen ble ferdigstilt våren i 2015.

– Den har vært et svært populært innslag i nærmiljøet på Byåsen, og vært daglig i bruk siden etableringen, med unntak av vinterhalvåret, ifølge Rise.

Byggetrinn to. Dirtbike-banen er for de mer vågale og viderekomne; de som vet å håndtere sykkelen like godt til værs som langs bakken. Store voller med hopp og doseringer skal gi utfordringer utenom det vanlige.

– Banen er svært bra i norsk målestokk, med noen av de største utendørshoppene. Det fins svært få slike anlegg rundt omkring i  landet i denne størrelsen, ifølge Radmann.

Konkurranse. For å etablere banen ble det danske firmaet Dirt Builders, som har spesialisert seg på bygging av denne type baner, engasjert etter gjennomført konkurranse.

– Oppstart foregikk høsten 2015, med planlagt sluttføring samme høst. På grunn av værforholdene ble massene myntet til å bygge hoppene, for våte. Arbeidet måtte derfor avsluttes før anlegget var ferdig. I juni vil man starte prosessen med å ferdigstille treramper og selve hoppene, sier Rise som håper alt vil stå ferdig til sommerferien.

Voksne og barn med hjelm. Arne Radmann er glad for at kommunen har satset cirka en million kroner på et næranlegg for uorganisert idrett.

– I tillegg til alle barn og unge som får utviklet sine ferdigheter i sykkelparken, vil anlegget også motivere oss voksne i sykkelmiljøet, sier Radmann.

Selv har han i flere år drevet med sti- og utforsykling.

– Du finner ikke de samme utfordringene i naturen som her. De største hoppene i dirtbike-banen krever mot og teknikk. Om jeg selv tør å begi meg utfor de største hoppene er usikkert, smiler Radmann.

Heldigvis fins det tre vanskelighetsgrader på dirtbike-banen, slik at det går an å bygge seg opp gradvis, før man eventuelt går for full pakke.

Risikofylt lek. Radmann bedyrer at du ikke trenger kostbar sykkel for å ha utbytte av anlegget.

– I pumptracken kan du har det moro med damesykkel med kurv foran. Her handler det om å benytte tyngdekraften, og få sykkelen til å hente fart ved å følge terrenget. I dirtbike-banen krever de store hoppene en mer solid sykkel, konstruert for den type belastninger, forklarer Radmann.

For å generer et miljø rundt anlegget er det etablert en egen facebook-side.

– Vi appellerer til interesserte om å klikke seg inn der for å få tips og søke kontakt med brukere av banen. Jeg tror barn og unge har godt av å slå seg litt, og teste egne grenser. Det får de her i anlegget, som tilbyr noe helt annet enn å gatene i nabostrøket eller stiene marka, avslutter Radmann.

PS! For mer info, se fb-siden «Havstad Pumptrack og Dirts».

Pumptrack: Den er barnevennlig og får fram leken. Ved hjelp av tyngdekraft og banens utforming skal du dempe og akselere sykkelen gjennom pumptrack-banen.

Byavisa 20 år/ Vi møter folk fra 1996-utgaven.

– Lite visste jeg den gang hva fotballen skulle bringe med seg, både på og utenfor banen, smiler Lehn mens hun lekent trikser med ballen.

Lehn har hatt en eventyrlig fotballkarriere siden hun som 19-åring ble intervjuet av Byavisa, og skulle forsøke seg på A-landslaget.

– Jeg spilte både fotball og håndball i barne- og ungdomsårene, og syntes begge deler var veldig artig. Men fotballen var nok hakket morsommere. Da jeg ble tatt ut på yngres landslag U16, var det egentlig en lett avgjørelse å satse fullt på fotballen.

Hun  startet fotballkarrieren hjemme på Melhus, før hun i 1994 gikk over til toppserielaget Trondheims-Ørn. Med dem har hun tatt seriegullog også vunnet cup-gull flere ganger.

– Vi var suverene og sammen med det gode samholdet vi hadde i laget var det utrolig gøy. Jeg har vært med på så mye morsomt, og var også med landslaget til OL i Sydney i 2000 der vi tok gull.  Det var storhetstid det!

I 2001 fikk Lehn tilbud om å spille for Carolina Courage i USA.

– Vi spilte i Women´s United Soccer Association, en profesjonell serie for kvinner i USA. Det var virkelig stort.  Jeg og de andre norske spillerne var vant til om lag 3-400 tilskuere, mens her var publikumsantallet på 7000. Og da vi ble seriemestere i 2002, ja da var vi virkelig stjerner.

Etter to år i USA, returnerte Lehn til Trondheims-Ørn.

– Det var godt å komme hjem igjen, både til Trondheims-Ørn og til kjæresten, smiler hun.

Kjæresten, Steffen Sandvær også fotballspiller (tidligere Kolstad) og Unni Lehn hadde møtte hverandre på kretslagssamlinger og kjente hverandre  før de ble kjærester.

– Men det var en felles venninne, Ragnhild Guldbrandsen, som spleiset oss. Hun syntes vi passet så godt sammen og inviterte oss begge med på Bajazzo. Så ble det full klaff da. Det var i 1997, så vi har faktisk 20-års jubileum til neste år. Lehn smiler bredt og løper etter ballen som kom ut av kontroll et lite sekund.

Sammen har paret to døtre på fire og sju år.

– Hun eldste  spiller også fotball, ikke så rart kanskje?  Men vi vil ikke at hun skal føle noe press. Hun vil de

t selv og synes det er artig å dra på trening. Der er hun ivrig og fokusert, en bra egenskap.

På spørsmål om hva hun mener om topping i barneidretten, svarer hun:

– Jeg heller mot at barn ikke bør spesialiseres tidlig. Barn utvikler seg forskjellig og talenter kan like så godt dukke opp sent som tidlig.  Det viktigste er å motivere dem.

I dag arbeider Lehn som

økonomikonsulent i Trondheim kommune. Hun har ikke lagt ballen på hylla for godt.

– Fotball er en lidenskap som aldri forsvinner. Selv om jeg ikke får tid til å dra på kamper lenger, følger jeg med. Fremdeles spiller jeg sammen med gamle lagvenninner fra Trondheims-Ørn; sjuer bedriftsfotball. Vi trener ikke, vi spiller bare kamper, smiler hun og forteller at laget «Team-Harry» er kalt opp etter Harry Eriksen. Han var veldig aktiv i miljøet rundt Trondheims-Ørns

– Han var en inspirator og støttespiller, som med ørneblikk overvåket treninger og kamper. Etterpå kom han alltid med gode råd, og flere ganger skrev han små dikt til oss. Det var oppmuntring på rim som han ga oss etter treningene eller kampene. Harry gikk dessverre bort i 2008, men m

innet hans lever i oss.  Alle Ørn-spillerne gikk med en Harry-lapp i lomma, forteller Lehn.

Fotballen har betydd mye for henne.

– Fotballen har preget meg for hvem jeg er i dag. Jeg drar nytte av det jeg har lært gjennom fotballen hver dag, både på jobb og privat. For eksempel viktigheten av å vise engasjement, støtte og oppmuntre andre. Ikke gi opp, men gi alt!

Elsker fotball: Tidligere landslagsspiller Unni Lehn har ikke glemt gamle kunstner.

Elsker fotball: Tidligere landslagsspiller Unni Lehn har ikke glemt gamle kunstner.

Elsker fotball: Tidligere landslagsspiller Unni Lehn har ikke glemt gamle kunstner.

Besøkshund/ Mira sprer glede. 

En diger og lodden Berner Sennen på 7 år svinser lett som en pusekatt, og med den største selvfølgelighet, inn på dagligstua på Buran sykehjem. Hun har nemlig gått på kurs hos Røde Kors og vet hvordan det skal gjøres.

– Neimen, er du på besøk på Buran igjen, du da Mira? Tordis Bratseth lener seg ivrig fram mot hunden som logrer lykkelig og gjenkjennende mot sin venninne. Tordis er en av flere som har møtt opp i dagligstua, nettopp for å få treffe Mira som de har blitt svært godt kjent med i løpet av det siste året.

Miras eier, Anne Grethe Silseth ser stolt på mens Mira vandrer omkring og sprer glede. Hun eier tre hunder av samme rase, men foreløpig er det bare Mira som er godkjent besøkshund.

– Jeg har jobbet på sykehjem selv, og jeg vet hvor lange dagene kan bli for dem som bor der. Det er så lite som skal til for å glede. Hun rufser Mira i luggen og nikker henne bort mot Odny Marø som venter på tur for å få klappe den pelskledte favoritten.

– Jeg har jo så mye glede av hundene mine selv, at jeg gjerne vil dele det med andre. Så da jeg fikk høre at Røde Kors holdt kurs for å sertifisere besøkshunder, meldte jeg henne på. Anne Grethe forklarer at kurset skal godkjenne og forberede både hund og eier på å besøke eldre og at man etter endt kurs forplikter seg til å være aktiv.

– Du binder deg til to besøk i måneden i et år. Det er naturligvis mulig med en viss fleksibilitet. Selv besøker hun Buran sykehjem sammen med Mira to til tre ganger i måneden.

Mira elsker jobben sin.

– Når vi tar på vesten hun bruker for å vise at hun er besøkshund, blir hun veldig ivrig. Vi bor på Nardo og når vi kjører forbi Rosenborg skole, begynner hun å lage lydene som viser at hun vet hva som kommer, sier Anne Grethe, som syntes det er fantastisk å se den gleden Mira sprer.

– Det gjør virkelig inntrykk og det gir meg personlig utrolig mye glede, smiler hun.

– Jeg tror det kan være noe med hvor betingelsesløse hunder er. Alle som har hund eller som kjenner en hund, vet hvor glade hunder er i mennesker. De dømmer ingen men aksepterer deg som du er. Dette tror jeg de gamle responderer på. Hun er også imponert over hvordan Mira tilpasser seg når hun er på jobb.

– For eksempel godtar hun alt av rullestoler, krykker og den slags når hun er på sykehjemmet. Men da sønnen min kom hjem med krykker, ble hun nervøs. Der er det nemlig ikke vanlig med krykker og det tok et par dager før hun vennet seg til det, ler Anne Grethe, mens Mira rusler rolig videre fra venn til venn for å la seg klappe og koses med.

Kristine Amalie Syvertsen og Grethe Nielsen er livsgledeansvarlige ved Buran sykehjem. Kristine er sykepleier og Grethe er omsorgsarbeider. Livsgledetittelen kommer i tillegg.

– Vi har bestandig vært opptatt av livsglede for beboerne, sier Grethe som har jobbet ved sykehjemmet siden 2009. Forskjellen nå, er at det er satt i system. Hun forteller at de har visse kriterier som skal oppfylles for å oppnå sertifisering som livsgledesykehjem og at kravene til livskvalitet er strenge. Et av kravene er at beboerne skal ha tilgang på kontakt med dyr og det er her Mira kommer inn.

– Hver morgen får beboerne vite hva som står på programmet. I dag har vi blant annet trim og så Mira, da, selvsagt, smiler Amalie.

Besøkshunder, så vel som en rekke andre tiltak, baseres i dag på frivillighet ved norske sykehjem.

– Det er ikke alle som er klar over hvor stor rolle frivillighetskulturen spiller i blant annet sykehjemmene, sier fagleder ved Buran sykehjem, Ane Glærum Volle.

– Folk er ofte heller ikke klar over hvor positivt dette faktisk er, både for beboerne, de ansatte og de frivillige selv, sier hun og forteller at i tillegg til besøkshunder har de jevnlig besøk av barnehagebarn, skoleungdom og andre som har lyst til å bidra, både for de eldre sin del og for sin egen.

– Det er mange friske og raske pensjonister i dag som har masser av tid og mengder av livsglede. Heldigvis finner mange av dem veien til frivillighetssentralen og deretter til oss.

– Det at vi nå får så mye hjelp fra frivillige har gjort jobben vår mye lettere, sier Grethe.

– Det er ikke slik at vi ikke hadde rukket over oppgavene uten, men det gjør det utrolig mye lettere, og ikke minst hyggeligere, for beboerne. For oss som jobber her har det ført til at fraværet har gått dramatisk ned, sier Ane.

Men tilbake til livsgleden. Hvorfor har dyr en så positiv innvirkning på gamle mennesker?

– Jeg tror det skyldes mange ting, sier Ane.

– Det kan for eksempel vekke gamle minner dersom man har hatt dyr selv og mange er jo oppvokst på gård. Dessuten er det slik at dyr ikke gjør forskjell på folk og aksepterer deg for den du er. Men kanskje særlig er det den fysiske nærkontakten de får med dyrene som er avgjørende. Det å ta på en varm kropp og å rufse litt i en lodden pels, det tror jeg er viktig. Fra et rom lengre nede i gangen spilles «Lilly Marlene» på piano. Der er det trim nå.

– Du er så pen, du Mira, sier Tordis som fremdeles sitter på stua for å være sammen med den lodne gjesten.

– Men du vet det nok selv, ler hun før Mira enda en gang tasser videre til Odny, setter seg tålmodig ned og lar seg kose med.

Det er ikke så verst, dette hundelivet.

Kongens gate 95 / Norsk Rettsmuseum. 

I Norsk rettsmuseums lokaler finnes kulen som drepte torturist og landsforræder Henry Oliver Rinnan, bevisene i rikets mest kjente falskmyntnersaker, og tvangstrøyer fra landets fengsel. For ikke å nevne skarpretterøksene- og sverdene, som kappet hodet av Trøndelags mordere.

Et av de større rommene i andre etasje er viet til krigshistorie, spesielt objekter tilknyttet de forskjellige grenene innen det tyske krigspolitiet. De skulle være «vanlige» politimenn, men faktum var at de fleste av dem hadde kjempet på østfronten, og sannsynligvis utført grufulle handlinger. De ble kalt «lenkehunder» på grunn av vaktskiltet med lenke de hadde rundt halsen. De patruljerte gatene sammen med norsk politi, og arresterte tyskere, mens norsk politi fremdeles tok seg av nordmenn. Det var i alle fall hensikten.

Foruten militært politi, har flere gjenstander fra Rinnanbandens torturkjeller i Jonsvannsveien i Trondheim fått et eget hjørne. Her står stolen fangene ble satt på, før torturistene slo en spiker opp i fangens kropp fra stolens underside. En av de mer spektakulære gjenstandene, er kulen som drepte Henry Oliver Rinnan.

– Denne kulen ble plukket ut av pålen Rinnan var bundet til, etter at han ble skutt. En av karene i eksekusjonspelotongen ville ha den som et suvenir, sier Knut Sivertsen, rådgiver ved museet, tidligere politimann, og museets ekspert på politi- og krigshistorie.

Ved Trondhjems byport, naturlig plassert på Skansen der Nidelva nesten slynger seg ut i fjorden, lå slaveriet. Det ble nedlagt i 1879, og fra 1895 til 1963 fungerte det som kriminalasyl – landets første asyl for farlige og særlig vanskelige sinnslidende kriminelle menn. Asylet var først og fremst en oppbevaringsanstalt, selv om de som var her ble regnet som pasienter. Flere kjente personer var sperret inne her, blant annet den nazistiske justisministeren under andre verdenskrig, Sverre Riisnæs, i tre måneder i 1961.

– Mange sier at de hører stemmer, ser personer, og kjenner lukter her inne. Personlig synes jeg at det er overraskende fredelig stemning her, kanskje på grunn av arkitekturen. Jeg arbeider ofte til sent på kveld, og håper at noe overnaturlig skal skje, men det gjør det dessverre ikke, sier Eva Furseth, konservator og formidlingsansvarlig ved Norsk rettsmuseum i Trondheim.

Norwegian Ghosthunters var her for to år siden, og gjorde 55 «funn».

– Jeg har faktisk hørt en stemme si «hei», men det er sikkert fordi at det er så lytt. Dessuten så flytter noen av tingene på seg når trikken dundrer forbi, sier Furseth.

Ryktet sier at folk ser og hører en haltende vokter med tuberkulose, en dommer, og en særdeles fortvilt fange.

En annen interessant del av utstillingen, er sukkerbitene fra 1917 som inneholdt miltbrannsporer. Under første verdenskrig skulle de brukes til sabotasje av våpentransport i Finnmark.

I januar 1917 ble den svenske baron Carl Otto von Rosen og to finner arrestert av lensmannen i Karasjok for mistenkelig oppførsel og manglende pass. Han ble mistenkt for å tilhøre den finske motstandsbevegelsen, og var definitivt både smugler, spion og sabotør – i tysk tjeneste. Han hadde i oppdrag å forstyrre våpentransporten av krigsmateriell fra Skibotn til russisk-okkuperte Finland.

Transporten skjedde med hest og reinsdyr med slede, og von Rosen skulle forstyrre denne ved å gi dyrene sukkerbiter som inneholdt ampuller med miltbrannbakterier. Disse bakteriene ble funnet i bagasjen hans, sammen med en termos som inneholdt tyfusbakterier i buljong, sprengstoff i kjøttbokser, og brannstifterutstyr.

Like etter arrestasjonen ble dog von Rosen fraktet til Kristiania for avhør, og før de hadde rukket å finne de livsfarlige bakteriene i bagasjen hans, ble han løslatt mot at han aldri skulle sette fot på norsk jord igjen. Løslatelsen ble senere skarpt kritisert i Stortinget.

80 år senere, i 1997, ble sukkerbitene og glassampullene funnet igjen i forbindelse med opprettingen av Politimuseet i Trondheim. Innholdet ble testet av spesialister i England. Det viste seg at ampullene fremdeles inneholdt levende miltbrannsporer. Dette er antatt rekord for overlevelse av miltbrannbakterier, og ble ansett som en sensasjon i medisinske miljøer, verden over.

To skarpretterøkser ligger bak glasset. En stor for hode, og en mindre for hender. Førstnevnte har ikke et ekte skaft, mens den minste er ekte i sin helhet. De er fremdeles sylskarpe, og har kappet hodet av minst 20 personer i Trøndelag.

– En gang jeg skulle flytte på øksene, skar jeg meg og fikk se blodet mitt på øksas egg. Jeg fikk frysninger gjennom kroppen da jeg så for meg mitt blod blandet med de henrettedes. Noe lignende skjedde da jeg ryddet i Rinnans torturredskaper: En kollega tilbød meg kake, og det gikk et gufs gjennom meg da jeg skulle til å spise kaken med de samme fingrene som blandet seg med svetten fra Rinnanbandens blodhunder, forteller Furseth.

Halshogging var den vanlige henrettelsesmetoden i Norge frem til dødsstraff i fredstid ble avskaffet i 1902. Den siste som ble henrettet i fredstid, var Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen. Han var en kjent forbryter, og sonet blant annet syv år i slaveriet i Trondheim for postrøveri. Han hadde et voldsomt temperament, og rykter tilskrev ham allerede flere mord.

Året etter at han slapp ut av slaveriet, over 70 år gammel, myrdet han en 19-åring med flere øksehogg mot hodet. 19-åringen hadde forbarmet seg over den gamle mannen som spilte ynkelig, spanderte mat på ham, og ga ham skyss fra et marked i Elverum. Det ble skjebnesvangert. Morgenen etter fant en bonde 19-åringens slede dynket i blod. Tre kilometer inn i skogen ble liket av den unge mannen funnet avkledd i blodfarget snø.

Han ble tiltalt for mord og røveri. De siste 41 av sine 46 siste leveår, hadde han tilbragt i forskjellige straffeanstalter. En lege stadfestet at han ikke hadde større mentale lidelser. Livsvarig fengsel ble vurdert, ettersom dødsdommer ble stadig sjeldnere. På grunn av sitt usle motiv, sin følelseskalde fremtreden i retten, sin forbryterske historie og kaldblodigheten i drapet, ble han likevel dømt til døden ved halshogging. Svartbækken tilsto etter noen måneder, like før henrettelsen.

Retterstedet ble satt til et avsidesliggende område nær drapsstedet, noe som var vanlig på den tiden. 3000 mennesker hadde møtt opp for å bivåne halshoggingen. Den dødsdømte fikk et hvitt tørkle foran øynene, før hodet ble adskilt fra kroppen ved første hogg. Det sies at mange på de «første radene» besvimte av det grusomme synet.

Det siste hodet som rullet etter møtet med øksa utstilt her i rettsmuseet, tilhørte Maren Johanne Olsdotter Jektvik.

Våren 1847 kom hennes mann syk hjem fra skreifisket ved Titran på Frøya i Sør-Trøndelag. Han døde etter et par uker, og Jektvik ble anklaget for giftmord. Hun ble arrestert, men obduksjonen av mannen kunne ikke med sikkerhet påvise gift i innvollene, så hun ble løslatt.

Etter at Jektvik i et senere avhør nevnte at hun hadde kjøpt arsenikk lovlig for å utrydde rotter, ble ny obduksjon gjennomført. Våren 1848 ble det funnet arsenikk i liket. Anklage ble reist, men hun ble frikjent både i Fosen underrett og Trondhjem Stiftsoverrett. I Høyesterett ble hun imidlertid dømt til halshogging.

Lille julaften 1848 tilsto Jektvik å ha drept ektemannen sakte men sikkert med arsenikk. Hun hadde spedd små doser arsenikk i maten hans over lang tid. Motivet var at hun hadde en yngre elsker. Det sies også at ektemannen var vond mot henne. Sommeren 1849 ble hun halshogget av skarpretter Lars Hyll. Dette var Hylls første henrettelse av en kvinne, og han ble så forferdet av det hele at han sa opp sin stilling etter henrettelsen.

Hver sommer fremføres «Marenspillet» på Hitra, et drama fritt bygd rundt Jektviks liv og skjebne.

Rødglødende:
Formidlingsansvarlig og konservator, Eva Furseth, viser tangen som rødglødende skulle klypes rundt den dødsdømtes kroppsdeler før henrettelsen ble fullbyrdet.

Henrettelsesredskap: Skarpretterøksene ble brukt til å hogge hals og lemmer av Trøndelags kriminelle. De er fremdeles sylskarpe. Øksene krevde sitt siste offer i 1849.

Bestialsk drap:
Flere drapsvåpen, bevissamlinger, og historier knyttet til gjenstandene, er utstilt. Her er det samlet en kollasj fra et bestialsk drap i Kongens gate i 1928.

Prostituert: Prostitusjon var vanlig i Trondheim i tidligere dager. Museet byr på en rekke fotoer av arresterte forbrytere. Her er en prostituert arrestert og avbildet på 1890-tallet. Foto utlånt av Norsk rettsmuseum

Uganda-Trondheim/ Marit Barlaup ønsker seg bil til Allan Otim. 

Marit Louise Barlaup er utdannet sosionom med viderutdanning i psykisk helsearbeid. Hun har mange års erfaring fra arbeid med traumeutsatte etter overgrep, blant annet gjennom Senter mot incest.

Nå arbeider hun i organisasjonen Refugee Alliance som er opptatt av å hjelpe flyktninger der de er.  Innsamling til bil er imidlertid er privat initiativ gjort av en vennegjeng, og har ikke noe med Refugee Alliance å gjøre.

Sensommeren 2015 reiste Barlaup for første gang til flyktningeleire i Uganda. Der hjelper hun både kvinner og menn som har flyktet fra krig og massevoldtekter i Kongo og Rwanda.

Her møter hun rundt 50.000 mennesker som bor i provisoriske jordhus, som ikke har nok av noe og i en leir der infeksjoner og malaria herjer.

– En glemt leir, sier Barlaup.

For å kunne hjelpe til her, er Barlaup og hennes kollegaer avhengig av en sjåfør. I den forbindelse kom hun i kontakt med Allan Otim, en enslig pappa som jobber for et transportfirma i Uganda, samtidig som han bærer på en stor drøm: Å opprette sitt eget firma med hovedvekt på å transportere hjelpearbeidere.

– Alan er unik, sier Barlaup.

31-åringen  har allerede logo og alt klart til å starte opp for seg selv.

– Men han mangler bil og jeg appelerer til bilfirmaer i Trondheim om å donere en funksjonell bil til Allan. Her har firmaer i Trondheim en mulighet til å gjøre en forskjell, sier Barlaup.

Hun har allerede samlet inn penger til å få fraktet bilen til Uganda.

– Allan er en nøktern kar som selv lever i stor nød. Han er aldri mett, og er glad om han har råd til et måltid om dagen. Han og den malariasyke datteren bor i et lite krypinn og mye av inntekten til Allan går til å betale nødvendige medisiner til datteren. Da de fikk datteren Esther, valgte Allan å ofre sin egen universitetsutdannelse slik at kjæresten kunne få sin. Men hun forlot dem til fordel for en annen mann, forteller Barlaup.

Med eget firma ser hun vil også han egen livssituasjon bli bedre.

– For oss fungerer han som en livvakt. Som utenlandske hjelpearbeidere betyr vi penger. Kriminaliteten er stor i Uganda, og vi står i fare for å bli overfalt og kidnappet. Allan gjør at vi er trygge mens vi hjelper voldtatte og traumatiserte kvinner i flyktningeleiren. Han passer på oss, sier Barlaup.

Allan frakter Barlaup og hennes kollegaer trygt gjennom området. Innimellom blir det litt ventetid, og her trekker Barlaup frem en situasjon hun mener gir et godt bilde på hvor spesiell Allan er.

– En dag vi arbeidet inne i leiren, kikket vi ut. Da satt Allan på huk og en lang kø av barn foran ham. I kø for å få klippet neglene sine! Han kunne bare ha valgt å slappe av mens han ventet på oss, men i stedet så han et behov hos barna og brukte tiden på det. Den mannen har virkelig et stort hjerte, smiler Barlaup og understreker at Uganda trenger slike menn:

– Menn som har hjerte for sine egne, som kjenner folket sitt og som blir for å tjene dem.

Hun ser at behandlingen de tilbyr kvinnene der hjelper. Mange av dem er også utsatt for massevoldtekter.  Barlaup har selv tidligere stått frem med sin overgepshistorie i Byavisa og andre media. Hun opplever at det å fortelle at hun vet hvordan de har det, gjør at de lettere åpner opp for den behandlingen de tilbyr dem.

I traumebehandlingen bruker hun sin yrkeserfaring både fra Tiller distriktspsykiatriske senter og Senter mot incest i Trondheim. Her har hun arbeidet mye med selvhjelpsgrupper.

– Vi lærer dem elementære ting om hvordan et traume kommer til uttrykk. Mange har mareritt og tror dermed at de er besatt og gal. Gjennom enkle øvelser ser vi at de blir mindre deprimert, har mindre angst og sover bedre om natten, sier Barlaup.

De fleste av dem har barn og det mødrene har vært utsatt for går også ifølge Barlaup utover barna. Hun er glad for å se at gjennom traumebehandlingen de gir kvinnene, også gjør det lettere for dem å vise nærhet og kjærlighet til barna.

– Hva er det som gjør at du tar risikoen med å reise til Uganda for å hjelpe flyktningene der? 

– Jeg føler meg trygg fordi jeg har fått et oppdrag gjennom Gud. Når jeg i tillegg har Allan som sjåfør, føler jeg meg helt trygg. Å treffe slike som ham gir meg håp. Han hjelper selv om han lever i nød selv. Arbeidet med voldtatte kvinner i Uganda treffer hjertet mitt. Her opplever jeg virkelig å gjøre en forskjell og hjelpe folk der de er.

PS! Har du en bil til Allan? Ta kontakt med Marit Barlaup på telefon nummer: 93221570.

Uganda april 2016: En glad gjeng i bilen til Allan Otim (t.v).

Omsorgsfull sjåfør: Allan Otim klipper negler til de små barna i flyktningeleiren i Uganda.

Transseksualitet /Alex Døsvik sa fra på Kirkemøtet. 

Med disse ordene skapte Alex Ramstad Døsvik (21) oppsikt under Kirkemøtet i april i år. Med media til stede tok han ordet under vigselsdebatten og fremførte sitt personlige og politiske budskap.

– Da hadde det blitt sagt en del «hårreisende» ting fra talerstolen tidligere. Blant annet ble det eksplisitt sagt at det bare finnes mann og kvinne, og at den som tror han vet noe annet tar feil. Ergo sier man at det bare finnes to kjønn, og det betyr i tilfelle at veldig mange mennesker ikke eksisterer – eller ikke vet sitt eget kjønn.

– Jeg tar utgangspunkt i at den enkelte vet det! Og jeg ville ikke forlate det rommet uten å ha gitt uttrykk for det. Kirken skal være en plass for absolutt alle. Etter vigselsdebatten var det ikke det inntrykket man satt igjen med. Som kristen har jeg lyst til å gå til kirken med det livet jeg har og den personen jeg er, forklarer han.

Byavisa møter 21-åringen fra Opphaug på Ørlandet midt under eksamensforberedelsene. Vi går på favorittplassen hans: Jordbærpikene på Solsiden. Førsteårsstudenten på Tegnspråk og Tolking ved NTNU er født med kvinnelig fysikk og døpt med et kvinnenavn.

– Det stemmer. Jeg er ikke døpt Alex, men… I dag er det vanskelig, men jeg håper at jeg etter hvert kan forholde meg til det gamle navnet – som er ganske «kjønnet». Alex er mer kjønnsnøytralt, sier han.

Alex Ramstad Døsvik sitter i bispedømmerådet som representant for Åpen Folkekirke og er SV-politiker på fritida. Han er derfor ikke uvant med kjønnsproblematikk i hverken kirke eller parti, eller å legge fram saker. Han velger å bruke pronomenet «han» i stedet for «hen» eller «hin» selv om han ikke identifiserer seg som mann.

– For meg handler det om at jeg føler meg maskulin og ser på meg selv som en maskulin person. Da er det «han» som best ivaretar min identitet.

Navnet Alex har han brukt siden han «oppdaget» identiteten sin for drøyt to år siden. Ingen voldsom revolusjon var det som hendte, bare en masse brikker som plutselig falt på plass.

– Over tid hadde jeg opplevd det som mer og mer problematisk at alt skulle deles inn etter kjønn. Oppveksten var uproblematisk sånn sett. Jeg er vokst opp på gård og lekte med både dukker og traktor. En leke var en leke. Det var vanskelig å være jente/kvinne, men jeg skjønte ikke da at jeg ikke var det, forteller han.

Gjennom parti- og kirkepolitisk arbeid var han imidlertid godt orientert om de ulike syn omkring kjønnsproblematikk. I tillegg var han kjent med problematikken gjennom organisasjonen Skeiv Ungdom.

– Jeg kjente godt til problemstillingene omkring tematikken, men skjønte ikke hvorfor jeg reagerte så personlig. Inntil det slo inn; Det var personlig!

– Men det var en god følelse. Ting falt på plass. Samtidig er det jo litt skremmende når store ting skjer i livet – selv om jeg vet at verden fungerer også utenfor tokjønnsmodellen.

– Mange er nok litt usikre på terminologien her. Hva innebærer det egentlig å være trans?

– For meg handler det om å oppleve at man er et annet kjønn enn det biologisk/fysiske kjønnet man fikk utdelt ved fødselen.

–  Født i feil gavepapir?

– He he, ja om man vil si det sånn… Men jeg er født som den jeg er, og så har man blitt formet av omgivelsene til å ha et kjønn som etter hvert viser seg å ikke stemme. Genitalier er ikke det samme som kjønnsidentitet. Det handler om hva du har inni deg.

– Noen vil kanskje hevde at det bare er snakk om en fiks idè?

– Det er faktisk ganske mange som påstår akkurat det. Men dette er jo et tema de færreste har hatt befatning med, og derfor er det mye uvitenhet rundt det. I tillegg er vi bare en liten minoritet i det som er, og har vært, temmelig tabubelagt.Men det er jo selvfølgelig ikke en fiks idè. Hvorfor skulle man velge å problematisere livet ytterligere.For dette er selvfølgelig ikke noe man velger. Ingen vil vel uten grunn utsette seg for den smerten og de problemene som følger med det å være en kjønnsminoritet, slår han fast.

Selv vurderer han medisinsk behandling for å oppnå mer samsvar mellom kropp og sinn. Da finnes det to veier å gå: Kjønnsbekreftende hormonbehandling og/eller kirurgisk inngrep.

–  Jeg har tenkt en del på det, ja, men ikke tatt noen avgjørelse enda. Det er jo en stor beslutning som følger deg resten av livet, og for meg som er født kvinne innebærer det blant annet permanent mørkere stemme og mer hårvekst på kroppen. Dessuten vil jeg ikke få slik behandling gjennom helsevesenet ettersom jeg ikke definerer meg som hverken mann eller kvinne. Da vil økonomi få en betydning. Og som fattig student…

Han har definitivt ikke valgt den enkleste veien, Alex Ramstad Døsvik. Som om det å tilhøre en stigmatisert, liten gruppe ikke var nok, har han valgt politisk farge og religiøs tro som ikke alltid går hånd i hånd. SV har, som første parti, fremmet forslag om å innføre pronomenet «hen» som kjønnsmarkør, eller fravær av kjønn, mens kirken sjelden eller aldri har vært banebrytende hva kjønnsdebatt og/eller likestilling angår.

– Jeg har imidlertid aldri møtt meg sjøl i døra som kristen og trans. Det er rom for meg begge steder og jeg kan aldri velge mellom kirke og kjønn, avslutter Alex Ramstad Døsvik.

Vil gi musikalsk selvtillit til jenter og transseksuelle

– Selv om vi skriver 2016 er det fremdeles sånn at det er gutter og menn som dominerer musikkscenen. Jenter og transpersoner er marginalisert i musikkmiljøet. Det vil vi gjøre noe med!

Guro Fløgstad, Sigrun Heian Carlsen og Linnea Jansson i Prosjekt: Pop har planen klar. For andre år på rad arrangerer de bandskole på ISAK i sommer. Det betyr to fire-dagers introduksjonskurs til populærmusikk for jenter og transpersoner i alderen 10-18 år.

– Vi ønsker å bidra til at jenter og transpersoner får lyst og glede av å holde på med musikk, selv om de ikke har spilt før. Og for dem som allerede spiller et instrument vil vi gi dem en identitet på instrumentet – få dem til å skjønne at dette kan de gjøre, sier Guro Fløgstad.

– For det er jo ikke noe hokus pokus å spille i band. Egentlig er det noe alle burde drive med på sitt nivå. Det er både god mentalterapi og god mental trening, supplerer Sigrun Heian Carlsen.

–  Skulle egentlig ønske det fantes et slikt tilbud da jeg var yngre. Da ville jeg ikke blitt 25 før jeg begynte å spille i band, sukker Carlsen som i en alder av 29 spiller i minst fire forskjellige bandkonstellasjoner, blant annet Crazy Little Party Girls – hvor hun utgjør kvinneandelen.

Fløgstad og Jansson spiller sammen i gruppa Break A Bad Habit som holdt to konserter under Trondheim Calling i vinter.

Det viktigste med Prosjekt: Pop er ifølge jentene å skape trygghet, ha det gøy og leke med musikk og instrumenter.

– Det blir fire intense dager fordelt på to kurs; et i uke 27 for aldersgruppen 10-14 år, og det andre i uke 32 for 13-18 åringene, forteller Linnea Jansson.

– Vi skal lære å spille instrumenter, danne band, finne bandnavn, lage låter, spille inn musikken og avslutte med konsert med egenproduserte T-skjorter påtrykt navnet på bandet, sier Jansson og Carlsen som skal være ledere for kursene.

Hvert kurs har fire ledere og to praktikanter, og har plass til 20 deltagere.

– Men hvorfor er bandskolen forbeholdt jenter og transpersoner?

– Det har med det vi nevnte innledningsvis å gjøre. Jenter og transpersoner er kraftig underrepresentert på musikkscenen. I fjor gikk vi dessuten ut med tilbudet bare til jenter og fikk høre i ettertid at det var en transperson som hadde lyst til å delta, men som ikke følte seg invitert. Derfor vil vi i år inkludere alle – også dem som ikke bryr seg om hvilket kjønn de har. Eller ikke vet, sier Fløgstad.

Prosjekt: Pop har i løpet av vinteren besøkt en del skoler i byen for å fortelle om sommerens bandskole, og skal i juni oppsøke asylmottaket på Tiller. Mangfold på kursene er ønskelig.

– I likhet med transpersoner er flyktninger også en gruppe som er lite synlig i musikkbildet – og som gjerne blir oversett, mener Carlsen.

– De er velkomne til Prosjekt: Pop!

Prosjektet støttes økonomisk av Trondheim kommune og sponsorer slik at deltageravgiften holdes lav.

– Ingen skal ekskluderes av økonomiske årsaker. Har du dårlig råd, hjelper vi med å finne en løsning, sier Jansson som også lokker med mat inkludert i deltageravgiften.

Prosjekt: Pop er inspirert av den svenske Riksorganisationen Popkollo som ble etablert i 2003 med det formål å få jenter fram på scenen. I dag har organisasjonen over 3000 medlemmer i Sverige og arrangerer et femtitalls bandskoler hver sommer. I tillegg arrangeres kurs og aktiviteter spredt ut over hele året. Til Trondheim kommer representanter fra Popkollo 10. juni for å holde lederkurs for søsterprosjektet her.

Transseksuelle Alex Ramstad Døsvik synes «Prosjekt: Pop»  høres ut som et flott initiativ.

– Alle arenaer hvor man får mulighet til å utvikle seg og bli trygg seg selv er kjærkomne. Men hvorfor ekskludere guttene? Skjønt sier man at man skal lage en arena for jenter og transpersoner så åpner man jo i realiteten også for menn. Det er jo mange menn i kategorien trans. Egentlig en interessant diskusjon der, sier Alex som støtter tiltaket.

For snevert: – To kjønn? Altfor snevert – vi må da være åpne for flere. Sigrun Heie Carlsen (t. .) og Linnea Jansson i Prosjekt: Pop ønsker jenter og transpersoner velkomne til bandskole på ISAK i sommer.

Modern art gallery/ 30 år med kunst på alle vegger.

Men det som gjør aller sterkest inntrykk på Juul er når de finner kunstverk hos henne som betyr noe helt spesielt for dem. Hun husker spesielt en kvinne som kom inn. Hun ble stående foran et av veggskulpturene til Ingun Dahlin.

– Hun fortalte at hun nettopp hadde mistet mannen sin, og at hun ville kjøpe skulpturen for å ha noen å dele sorgen med, forteller Juul.

At folk åpner seg og forteller om seg selv gjennom at de opplever bildene på galleriet, skjer ikke sjelden. Ofte kan det være vanskelige temaer der folk har behov for noen å snakke med, men som først makter det når et kunstverk hjelper dem til å åpne seg.

Modern Art Gallery med sitt brede utvalg er et lite unikum; her er det mange utstillinger på en gang. Og det til enhver tid. Her er det arbeider av både kjente kunstnere som Elling Reitan og Kjersti Stokke, men også av mer ukjente navn. Flere nå etablerte Trondheims-kunstnere har hatt sin første utstillingsstart her, deriblant Stokke hvis arbeider Juul har et helt spesielt forhold til.

– Bildene hennes gir meg mye positiv kraft, smiler Juul.

De aller fleste kunstverkene her er av noen av Norges mest anerkjente kunstnere. Samtidig synes Juul det er viktig å gi plass til nye talenter.  Hun synes det er stort å oppleve hvor glad folk blir når de får sin første sjanse til å stille ut arbeidene sine her.

– Kunstnere har en tøff hverdag. Det skal være plass til alle. Og levebrødet deres avhenger av hvor god jobb vi gjør her, understreker hun.

Innehaveren selv stiller også ut egne arbeider. Juul får stadig tibakemeldinger fra folk på besøk fra hovedstaden at et slikt galleri har de ikke i Oslo.

Da hun startet galleriet var det ut fra en tanke om at kunst ikke bare skal være for de velstående. Hun tror denne holdningen til kunst har blitt mindre med årene, men fortsatt kommer det folk inn i galleriet hennes som sier de aldri har besøkt et galleri fordi det er så dyrt.

– Flere som bor utenfor Trondheim, stikker også innom galleriet nå de er på bytur. De trenger ikke alltid kjøpe noe, men de ønsker å følge med hva som kommer opp her, sier Juul.

Hun byr på kaffe og hjemmelaget sjokoladekake i sofakroken som står midt i lokalet i andre etasje.

– Å omgi meg med kunst gir meg gode energier, sier Juul som ikke stikker under en stol at det har vært og fortsatt er tøffe arbeidsdager.

– Det handler om å få butikken i balanse. Da er jeg fornøyd, smiler Juul.

Hun og kollegaene har alltid lagt vekt på å ta seg god tid til å prate med de som kommer innom.

– Her skal det være uformelt og folkelig – alle og enhver skal føle at de kan komme inn her, selv om det er kunst innenfor veggene, sier Juul som også understreker at det også er et godt kollegialt forhold mellom galleristene i byen.

I forkant av sommeren har hun også en avtale med Hurtigruten om å ta imot turister på runden der de samtidig besøker både Ringve Musikkmuseum og Nidarosdomen.

– De ønsket å vise turistene norsk samtidskunst, og da falt valget på oss. Det setter jeg stor pris på. Gjennom det får jeg anledning til å profilere Trondheims-kunstnerne,  sier Juul som har flere arbeider hun ikke har klart å selge fordi hun får et så sterkt forhold til dem.

Juul arbeidet tidligere som telegrafist og har reist verden rundt. Også etter at hun startet Modern Art Gallery har hun reist mye. Hun har flere fadderbarn, og har besøkt flere steder der det er stor nød. Kontrasten til galleriet hjemme i Trondheim er stor, men Juul mener vi trenger kunsten – midt i all det som oppleves som håpløst og vondt i verden.

– Kunsten gir oss noe positivt, sprer et godt budskap og formidler gjerne glede. Det kan gi oss styrke. I alle fall virker det slik på meg, smiler Juul.

– Å komme hit til galleriet gir meg glede. Hver dag, smiler Aase Juul i galleriet med en litt lavere terskel.

Vegg-skulpturer: Åse Juul foran arbeidene av Ingun Dahlin.

muntert Ku-motiv:
Av Aase Juul.

Kommentar / Byavisa 1996-2016. 

Ved inngangen til 2000 gikk jeg opp trappene i Byavisas daværende lokale i Fjordgata. I en av de gamle bryggene skulle jeg skrive mine første artikler omkranset av tunge og skråstilte bjelker. Fra dag en har Byavisa vært en helt spesiell arbeidsplass; tenk å kunne boltre seg i historier fra byen vår, møte alle slags mennesker, noen i glede, noen i dyp sorg. Skrive deres historier for å belyse hvordan vi har det her. Være med å sette dagsorden i min kjære hjemby Trondheim.

Ikke nok annonsekroner. Mye har skjedd i mediemarkedet på de 16 årene jeg har vært i Byavisa. Verden har siden da eksplodert digitalt, og sosiale medier er blitt en del av vår hverdag. I dag er det definitivt annerledes. Papiraviser har mistet lesere. Folk finner nyhetene på nett, og annonsørene er på søk etter hvilke kanaler de skal velge. Dette har også blitt en del av Byavisas bane. Vi har rett og slett ikke fått inn nok annonsekroner for å komme i balanse.

I dag når jeg skriver min siste artikkel i Byavisa, går tankene mine til våre lesere. I november 2015 og februar 2016 engasjerte vi Norfakta til å beregne våre lesertall. I begge undersøkelsene kom de fram til et lesertall på 62.000 lesere, et lesertall få andre norske gratisaviser, om noen, kan vise til i dag. Derfor takker vi i dag våre 62.000 lesere på vår siste førsteside.

Takk til dere alle. Takk for at dere har funnet oss leseverdig. Dere ga oss et godt grunnlag å arbeide ut fra. Dere har vært vår inspirator og vår ledetråd for fortsatt tro på at vi leverte et produkt som trondhjemmerne satte pris på. Takk til dere alle. Vi i Byavisa tror fortsatt på at ingenting kan slå godfølelsen av å sette seg ned med en kopp kaffe og lese gode historier fra byen vår. Om møtene med alle slags mennesker. Noen i glede, andre i  sorg. Med denne avisa forsvinner vår stemme. For dem.