Ja,  dette er artig å oppleve for en O-veteran, smiler  Egil Repvik, selv orienteringsløper og primus motor i klubben Trollelg.

– Som et direkte resultat av VM i 2010, fikk vi igang orienteringslinja på Heimdal VGS, der flere av juniorene går. Tre av juniorene som går på O-linja er Andreas Sølberg, Hallvard Seim Grøvlen og Karen Oline Kolstad.

–  Jeg er glad for at jeg går der,for da får jeg trent i skoletida. Vi som går der, har samme interesse og trener sammen. vi utfordrer hverandre, sier Karen. Hun røper at hun vil gjøre det bedre enn de andre, og at hun hater å tape.

– Jeg blir sur på meg selv, når jeg gjør det dårlig, men da må jeg stå på og gjøre det bedre neste gang. Hun fra Byåsen, 19 år og begynte å konkurrere, da hun var 10 år gammel.

Jeg blir sur på meg selv, når jeg gjør det dårlig. Karen Oline Kolstad

–  Pappa løp orientering.  Jeg var med på noen treninger og syntes det var artig.

Kolstad tok førsteplassen i natt-NM i 2013, og tok bronsje i senior-NM stafett.

– Målet mitt er å bli best av alle, sier hun. Hun synes det psykiske er mest utfordrende.

–  Jeg må tørre å ta det med ro, på spesielt vanskelige områder, for eksempel når det er få detaljer i terrenget.

Må trene mer på kart

I likhet med de andre, har også Hallvard Seim Grøvlen (17) fra Utleira en  pappa som driver med orientering.

– Jeg var med og sprang fra jeg var liten, men begynte ikke å trene før to årsiden, sier Greim som vant vant andreplassen i Norgescupen.

– Jeg må trene mer på er kartlesing. Jeg har det fysiske til å henge med i toppen, men er ennå en ustabil kartleser.  Men, sier han bestemt, så har jeg blitt bedre det siste året. En annen som ser frem til junior-NM, er Andreas Sølberg (19) fra Hølonda.

– Jeg vokste opp med orientering, så det falt seg naturlig å begynne. Jeg har ambisjoner om å vinne junior-VM, røper han. Fra før har han som beste plassering, 13. plass i junior- VM 2010.

– Får jeg  en god treningsvinter, og unngår skader, kan jeg gjøre det bra, sier Sølberg.

Han forteller at det kan være vanskelig å orientere seg når han springer raskt, og skal lese kart samtidig.

– Å takle press, både fra meg selv og omgivelsene, er også en utfordring, sier han – inneforstått med at det er noe en med ambisjoner om å bli verdens beste løpet må håndtere.

– Franske Thierry Gueorgiou, er mitt største forbilde. Han har tatt orienteringssporten til et større nivå. Han har perfeksjonert idretten, forteller Sølberg

Entusiastisk.

Ingeborg Eide  (17) fra Byåsen er også en ivrig orienteringsutøver.

– Jeg går ski-linja, og trives med det. Jeg har ikke bestemt meg for hvilken av de to idrettene jeg vil satse på. Foreløpig strives jeg med begge, og stresser ikke med å ta valg ennå. Eide kan hittil i år skryte av syv førsteplasser.

– Jeg er fornøyd med det ja, smiler hun beskjedent og forteller samtidig at målet nå, er å ta medalje i junior-VM til neste år. Eide, løp i likhet med de tre andre, også sammen med faren sin da hun var liten.

Ha med hodet

– Orientering er krevende. Du må ha med hodet, ikke bare farta. I tillegg er det utfordrende da det sjeldent er samme terreng vi løper i.  I Trondheim er det myrer og koller, mens andre steder er det mer kurver. Ikke en konkurranse er lik og det  er utfordrende å ikke ramle ut på en post, men jeg er blitt flinkertil å holde fokus gjennom løypa, sier Eide.  For å bli en god orienteringsløper, er juniorene enige i at man må være både fysisk, psykisk og taktisk god.

– Man må løpe raskt og samtidig finne frem. Det må være balanse mellom hurtighet og kartlesing, forteller Karen Oline Kolstad.

lidenskap. Egil Repvik elsker O-løp.

Er stolt av de unge O-løperne

Primus motor i Trolleg, Egil Repvik, er tydelig stolte av den fremragende innsatsen til juniorene, og nevner også to andre favoritter, juniorene Trond Einar Moen Pedersli og Andreas Sølberg.

– Disse ble begge tatt ut  til junior-VM landslaget i Bulgaria i sommer, men nådde dessverre ikke helt opp. I vårt NM nå i september er juniorene favoritter på stafetten på søndag.

– Ikke bare har vi fire år etter VM strålende resultater i konkurranser, – men det strømmer til med nybegynnere og rekrutter til klubbene, som alle ønsker å bli kjent med den flotte O-idretten,

Repvik berømmer Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune, som støttet skolekartprosjektet i Trondheims-områdene.

– Her gjennomførte vi nybegynnerkurs i orientering for 6. og 7. trinn på samtlige 44 skoler i Trondheim,  samtidig som vi fremstilte skolekart på og rundt alle skolene til dette bruket, sier Repvik og gir et artig tips til alle trondhjemmere som bor i nærheten av en barne- eller ungdomsskole.

–  Sjekk om huset ditt kanskje er med. Lag et  eget orienteringsløp i familien eller moro i ett selskap? Husk det er helt gratis på denne linken: sites.google.com/site/skolekartportalen/  eller søk rett og slett etter skoleportalen i Sør-Trøndelag.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Da jeg fikk vite at de planla å bygge blokker på Myra, satte jeg kaffen i halsen, sier Heidi Venæs. Hun er en av de nærmeste naboer til Myra, en grønn lunge midt inne i bebyggelsen ved Kyvannet som har lange tradisjoner med å være en møte- og aktivitetsplass for barn og unge i området.
Da Byavisa besøker Myra Nærmiljøanlegg en ettermiddag i forrige uke, myldrer det av barn på banen. Sandvolleyballbanen har fått brukt seg til langt på natt i varme sommermåneder. Her er i dag både basketballstativ – realisert med 15.000 kroner elever ved Ugla ungdomsskole vant i en konkurranse – håndballbane og friidrettsbane.
Men den grønne lungen kunne vært tettet igjen, hadde det ikke vært for beboerne som ikke ga opp kampen for nærmiljøet sitt.

Arvegullet
Det var i 2007 at politikerne i Trondheim kommune vedtok å omregulere Myra fra idrettsplass til boligformål. Området som i mange år hadde fungert som friområde for barn og unge skulle erstattes med blokker. Det var politikernes ønske. Beboerne mente noe annet.
Karl Kristian Eggen satt i styret i Byåsen idrettslag da alvoret gikk opp for ham.
– Vi hadde jo skjøte på at dette var en idrettsplass, og drømte ikke om at politikerne kunne bestemme noe annet. Hvordan de kunne gjøre noe sånt, var og er for meg uforståelig. De ønsket å selge arvegullet vårt, idrettsplassen vår, sier Eggen som selv i barneårene var storforbruker av Myra.
– Her sprang jeg for eksempel 5000 meter i klubbmesterskap. Her har våre forfedre helt tilbake til 1920-tallet arbeidet for at Myra skulle være en aktivitetsplass for barn og unge, poengterer han.

På skøyter
Ole Martin Hansen har også gode minner fra barneårene og Myra.
– Jeg bodde på Hoem, et stykke unna her. Om vinteren sparket vi hit for å gå på skøyter. Her var det helt fantastisk å være, minnes han.
I dag har han flyttet hit og ser rett ned på barndommens tumleplass fra stuevinduet sitt.
Sammen med blant andre Heidi Venæs ble Karl Kristian Eggen og Ole Martin Hansen med i Interessegruppa Uglamarka, og en lang kamp startet. En kamp som endte med at daværende miljøvernminister Erik Solheim 2. januar 2008 definitivt satt foten ned for Trondheims-politikernes planer.
Det var ingen lett kamp, og de måtte orientere seg blant mulige klageinstanser. De startet med Fylkesmannen, og endte opp med høring i Miljøverndepartementet.
– Da kjente jeg at hjertet slo ekstra hardt, sier Heid Venæs.
Saken havnet til slutt på ministerens bord.

Mange motbakker
– Rundene var mange, også med politikerne her i byen. Selv brukte jeg «journalistiske korridormetoder», gikk litt veier der vi journalister er vant til å gå, som andre ikke er så vant med, forteller Venæs som arbeider i TV2.
Hun snakket med mange, både politikere og byråkrater. Mange møter. Mye motstand. Motbakker. Men Interessegruppa Uglamarka ga seg ikke.
– En gang i måneden møttes vi over en kopp kaffe for å stake ut veien videre. De møtene var veldig viktige for å motivere seg til å arbeide videre, sier Venæs.
De søkte mange om råd, både blant politikere, jurister og andre.

Lokaldemokratiet kan seire
– Mange sa til meg at det ikke var noen vits i å kjempe mot et vedtak som allerede var gjort av politikerne. De mente det var umulig å vinne frem. Derfor er jeg så glad for at vi med denne saken kan vise at det går an å kjempe for nærmiljøet sitt – og at lokaldemokratiet kan seire, sier Heidi Venæs.
Lykken var stor da de vant saken, og deres råd til andre som ønsker å ta opp kampen for nærmiljøet sitt er følgende: Røyk ut de mulighetene derer har. Grupper dere. Tro på saken. Og: Gidd å ta alle møtene.

Nyter lyden av Myra
Nå nyter Venæs lyden av myldring og aktivitet fra Myra når hun sitter på verandaen sin. Myra er med på å gjøre Ugla til et levende stede å være for alle, også barn og unge. Også Ugla skole bruker området mye.
Etter at de vant kampen om Myra har de videre arbeidet for at området skulle oppgraderes og fylles med allsidig aktivitet. De satte alle kluter til for å gjøre enkelte motstanderes begreper om «sandørken» til skamme.

Imponert over de eldre
– Byåsen idrettslag har gjort en formidabel jobb i så henseende. Jeg må spesielt trekke frem Leif Lande i så måte, sier Karl Kristian Eggen.
Klubbhuset vi sitter i er pusset opp, og brukes både til selskaper og møter. Dugnadsinnsatsen har vært og er fortsatt stor.
– Jeg er spesielt imponert over den eldre garde som engasjerer seg for å skape et best mulig nærmiljø for barn og unge, sier Venæs.
– Vi må ha et langt tidsperspektiv, nettopp med tanke på fremtidige generasjoner som skal bo her. Hadde vi tapt kampen om Myra, hadde ungene og ungdommene vært taperne, mener Eggen.
Han tenker med gru på hvordan området ville vært forandret med den planlagte blokkbebyggelsen.
– Det ville tatt fra ungene muligheten til et utfolde seg.
Ida Hexeberg Rustad flyttet inn etter at kampen om Myra var vunnet. Nå har hunengasjert seg i Interessegruppa Uglamarka.
– Allerede som nyinnflyttet la jeg merke til den fantastiske aktiviteten på Myra. At dette er viktig for nærmiljet, er det ingen tvil om, sier Rustad om bakgrunnen for at hun engasjerer seg.
– Himmelen har ikke tak når det gjelder muligheter for Myra, smiler Heidi Venæs.

Myradagen

For tredje året arrangeres Myradagen søndag 31. august – både for å samle folk til en trivelig nærmiljøsammenkomst og få midler til videre oppgradering av Myra.

Foto: Shutterstock

I år blir det første gang med feiende korpsmusikk da Byåsen skolemusikkorps stiller opp for å gjøre stas på nærmiljet. Hit kommer også kokken Lars Lian for å holde matkurs – og kanskje inspirere barn og unge til å velge laks i stedet for pølse.

På samtlige baner blir det visningskamper og det blir uhøytidelig konkurrert i å løpe 60 meter raskest mulig. Her blir det også hoppet lengde. Myradagen byr også på sjonglering, akrobatikk, en lokal sekkepipespiller, tombola og ansiktsmaling.

Arrangementet starter kl 1600.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Med et ønske om å forbruke mindre, og i stedet handle plagg som har lengre levetid og med emosjonell betydning. På samme måte som man handler et møbel, sier kurator Myrstad.

Utstilling på kroppen

Resultatet av to år med forarbeid ble avduket forrige torsdag, da Senter for Samtidskunst i Fjordgata åpnet «Skreddersydd».

– Dette har blitt en publikumsvennlig og aktuell utstilling. Folk har alltid vært opptatt av klær og hvordan de fremstår. Og her får du ta, føle og prøve plagg i motsetning til mer tradisjonelle utstillinger som henger på veggen. Eller befinner seg bak glassmonter, ifølge Myrstad.

Etablert. Trondheimskvinnene bak klesmerket SØLV har fått sin egen faste kundemasse, og fokuserer i all hovedsak på plagg for høst og vinter, gjort av norsk ull. Oda Midtlyng Klempe viser her kåpe fra siste kolleksjon.

Slow fashion

Utgangspunktet har vært å sette fingeren på det som rører seg i norsk motebransje. Myrstad velger å bruke det engelske begrepet slow fashion som fellesnevner.

– En av hovedstrategiene for slow fashion er involvering og samhandling mellom designer og kunde, med individuell tilpasning. Som igjen gjør at du får et sterkere følelsesmessig forhold til plagget, forklarer Myrstad.

Trønderjeans. Jens Olav Dankertsen har bygd opp egen produksjon og utsalg av genuine denimbukser.

Motreaksjon til bevisstløs handel

Bevegelsen, hvis man kan alle trenden for noe slikt, bærer i seg mer enn en kortvarig rus over å handle noe nytt, uten tanke på om plagget har potensialet til å gå fra impulsiv avstandsforelskelse til et rotfast kjærlighetsforhold.

– Parallelt kommer bruken av lokale råvarer, designere og leverandører. En type motreaksjon til ta-tre-for-to, der plagene ofte ligger ubrukt lengst bak i skapet. Vi vet fra forskning at produksjon av klær og kjøtt er verstinger innen utslipp av klimagasser, påpeker kurator Myrstad.

Hun nevner bruk av ull fra norsk sau som et nygammelt grep flere designere nå gjør.

– Denne ulla er kanskje ikke like myk som andre sorter, men enger seg veldig godt til ytterplagg. Både SØLV og Elisabeth S. Pedersen er eksponenter for utnyttelse av den norske ulla i sine plagg.

Med et ønske om å forbruke mindre, og i stedet handle plagg som har lengre levetid og med emosjonell betydning. Kurator Ingun Myrstad

Pop-up store

Utstillerne favner norske designere som SØLV og Livid Jeans, begge med forankring i Trondheim. Dessuten HAiK, Elisabeth Stray Pedersen og Studio Fintfolk. Sistnevnte et verdibasert studio i Oslo, startet av Marthe Næstby, med fokus på klesdesign og kostymer og redesign.

– Inngangspartiet til utstillingslokalet i Fjordgata er innredet som en miks av studio og pop-up store, med klær på hengere og et arbeidsbord hvor det skal foregå produksjon. Lengre bak i lokalet finne publikum flere prøverom.

I disse avlukkene kan de teste ut plagg samtidig som de kan se videoer og annen formidling som fører publikum inn i universet til utstillerne, ifølge Myrstad.
I tillegg til å se, føle og prøve plag – gir «Skreddersydd» også anledning til å handle klær.

– Enkelte plagg kan du handle der og da. Andre krever dialog med designere, og bli ikke ferdigstilt før etter utstillingsperioden.

Identitet. Som klesdesigner undersøker Elisabeth S.Pedersen hvordan man kan vise identitet, men samtidig være representativ. Tekstilene hennes er produsert i Norge (foto: Desiree Mattsson)

Stabilitet i klesskapet

Klesdesigner Elisabeth Stray Pedersen  ønsker å bidra til mer kvalitet i klesbransjen, når det gjelder både plaggene i seg selv og organisering, relasjoner og arbeidsforhold vedrørende selve produksjonen.

– Som klesdesigner idag tror jeg det er viktig å tenke bærekraftig, og ressursbesparende uten at det går på bekostning av kvalitet og det visuelle.

Hun er opptatt av hvordan klærne er  blitt til og har derfor gjort en rekke lokale samarbeider med blant annet Krivi veveri, Møre båndveveri, Hillesvåg ullvarefabrikk og gullsmed.

– Rent visuelt ønsker jeg å lage klær med høy kvalitet.  Myntet på kvinner som har en representativ rolle, men også ønsker å ha sin egen stil. Det er på tide at kvinner også får  stabilitet i klesskapet sitt, slik mannen har dressen. Jeg er kresen når det gjelder kvalitet og samarbeider med skredder som har tatt svennebrev på selveste Savile Row i London, forklarer Pedersen.

Det er på tide at kvinner også får  stabilitet i klesskapet sitt, slik mannen har dressen

Levende produksjon

«Skreddersydd» er årets temautstilling i regi av Norske Kunsthåndverkere; nasjonal kompetanseorganisasjon for profesjonelle kunsthåndverkere. Flere år har gått siden sist den ble arrangert i Trondheim.

– Som kurator har jeg vært opptatt av økologiske verdier og samspillet mellom designer og kunde. Skreddersøm representert i forskjellige varianter, som også beveger seg innenfor kunstrommet. Tre av utstilleren har et samarbeid med veveriet Krivi-Vev på Tingvoll. I sammenheng med «Skreddersydd» kommer det en pall med stoff fra fabrikken til lokalet i Fjordgata.

– Vi arrangerer workshops, der plagg vil bli kreert. Publikum blir dermed delaktig og får førstehånds kjennskap til det å utforme og tilpasse plagg.

Sår spiren til ny kolleksjon

Alle designere blir å se og oppleve i Senter for Samtidskunst sine lokaler, spredt utover utstillingsperioden som strekker deg til slutten av september.

– HAiK vil intervju tre «kjoledamer» som utgangspunkt for ny kolleksjon, som blir å se på catwalken om et halvt år. Elisabeth S. Pedersen vil foran publikum vise prosessen med å tilpasse kåpe, i samarbeid med skredder Liv Guri Østrem, eksemplifiserer kurator Ingun Myrstad I tillegg kan publikum melde seg på i lokalene til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, hvor blant annet Jens Olav Dankertsen, mannen bak Livid Jeans vil fortelle om sitt arbeid.

– Vi mener «Skreddersydd» er blitt en aktuell utstilling, både opp i mot trender og den økte interessen for miljø og etisk handel. Spesielt håper vi mange unge finner veien til utstillingen i Fjordgata, sier Ingun Myrstad.

Fakta:

• Utstillingen ”Skreddersydd” arrangerer flere happeninger under logoen ”I studio med”. Helga 30.-31. august blir  designer Elisabet S. Pedersen å se i lag med  skredder Liv Guri Østrem.  Helga 6.-7.09 kommer representanter fra merket HAIK. Torsdag 18.09 kl. 19 blir det kunstersamtale med Marthe Næstby (Fintfolk). Dessuten seminar  torsdag 4.09 kl 10-17.
• Hos  Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Sykling til skolen har så mange fordeler at det er rart at foreldre tør la være å sende barn av gårde på sykkel, sier informasjonssjef i Syklistenes Landsforening, Hulda Tronstad. Undersøkelse fra Danmark har vist at det å sykle til skolen, gjør at barn lærer bedre når de sykler til skolen. Og at aktiviteten på skoleveien – og ikke bare på sykkel – gjør at konsentrasjonen holder seg bedre i opptil fire timer etterpå.

Hvis barn sykler eller går i stedet for å bli kjørt, har vi løst en del utfordringer med stillesitting. Hulda Tronstad

Mye stillesitting

–      Mange snakker om en ekstra time kroppsøving i skolen. Vi mener at det som skjer på skoleveien i form av fysisk aktivitet, har vel så stor betydning som en ekstra skoletime. Hvis barn sykler eller går i stedet for å bli kjørt, har vi løst en del utfordringer med stillesitting, sier Tronstad.

 Åtte gode sykkelråd

1. Start tidlig. La barna bli trygg på sykkelen før du tar dem ut i trafikken.
2. Sykle sammen med dem. Desto mer tid du bruker å sykle sammen med dem i ulike trafikale forhold, jo tidligere kan de sykle alene.
3. Velg den sikreste skoleveien. Ikke den korteste eller raskeste.
4. Øv dere sammen. Sykle den valgte ruten sammen med barna – gjerne før skolestart og helst flere ganger.
5. Lag klare avaler på sykling etter skoletid.
6. Gjør sykkelturen til en hyggestund.
7. Vær en god rollemodell for ditt barn. Du har ansvar for ditt barns sykkelvaner.
8. La deg ikke friste av bilen.

Aksjonerer for sykling til skolen

Sykle til skolen:  Lokalavdelingen til Syklistenes Landsforening i Trondheim har i høst for første gang aksjoner rettet mot skolebarn og sykling.

 Vi har satt barn og sykling som et prioritert område. Richard Liodden

Vi har satt barn og sykling som et prioritert område. Under høstens aksjoner skal vi blant annet bidra til at syklene har lys og reflekser, noe som også er lovpålagt, sier leder Richard Liodden Sanders. Tidligere har de hatt lignende aksjoner rettet mot voksne: «Synlig syklist».

Ifølge Sanders har de ikke skaffet til veie eller sett noen oversikt over hva de enkelte skolene praktiserer av «regler» for sykling til skolen, ei heller sett på hvor godt tilbud de har for sykkelparkering – eller hvor mye gjennomkjøringstrafikk det er forbi skolene.

Bedre konsentrasjon

Sanders mener det er forskningsmessig dekning for å si at barna konsentrerer seg bedre når de sykler og går til skolen fremfor å ta buss eller bli kjørt.

– Om de blir smartere av å sykle, er vel ikke så lett å si , smiler Sanders i en kommentar til den danske undersøkelsen som påstår nettopp det (se sa på side 18).

– Det fine med undersøkelsen er at så mange var med, at man kunne konkludere med stor sikkerhet, sier Sanders.

Han viser til at Miljøpakkens undersøkelser som viser at svært mange av barna i Trondheim blir kjørt til skolen, og at det er et mål at dette skal reduseres. Bystyret vedtok i april i år at flere skal sykle, spesielt flere barn, ungdom og kvinner. Det er et mål at sykkelandelen skal dobles.  Vedtaket sa blant annet:

1. Gjennom Miljøpakken skal det sørges for at alle skoler har tilstrekkelig med sykkelstativ/sykkelparkering, både for ansatte og elever.
2. Skolene kan ikke kan forby sykling til og fra skolen, og ber rådmann oppfordre og legge til rette for mer og tidligere sykling til og fra skolene i Trondheim. Arbeidet skal gjøres av brukerråd i samarbeid med elevrådet, FAU og foreldre i hjem-skole samarbeid.
3. Inkluderingen og trafikksikkerhet og trafikkatferd i Grønn Barnebys arbeid gir  gir skolene et verktøy for å kunne introdusere sykkelopplæring tidligere i skoleløpet.
4. Sikring av skolevei skal prioriteres. Bystyret mener det er viktig å begrense gjennomgangstrafikk i boligområdet og rundt skoleområde, dette vil gjøre det lettere og tryggere å bevege seg til fots og på sykkel i nærmiljøet rundt en skole.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

I mange år har den første helga i oktober betydd konsert med Åge Aleksandersen i Husebyhallen. Arrangør: Kolstad Fotball.   Nå tar fotballklubben det hele et steg videre, og inviterer til en familiehelg med konserter for voksne fredag og lørdag, samt konsert med Rasmus og Verdens beste band på dagtid lørdag.

– Ekstra artig at de kommer hit

– For oss  var det viktig at det var band med tilknytning til Trondheim.  Det har blitt en tradisjon at Åge avslutter turneen sin i Husebyhallen, og vi har fått mange positive  tilbakemeldinger på at vi har fått to så store navn i tillegg. Dumdum Boys har jo nesten ikke holdt konserter i år. Derfor er det ekstra artig at de kommer hit til Kolstad, sier daglig leder i Kolstad Fotball, Frode Haugen.

– Men hvordan har dere klart å få de største rockenavnene i Norge til å komme til Husebyhallen?

– Vi begynte å jobbe med det allerede i januar, og i løpet av mars hadde vi det klart. Vi er nok en litt «annerledes» fotballklubb som har erfaring med denne type arbeide, sier Frode Haugen.

Ideen til å få til en festival på området, fikk han og andre da de var på besøk i Groruddalen og så hvordan de hadde fått til en festival. Åge-konserten er en etablert happening i bydelen.

– Folk setter av denne helga, også de som har flyttet fra området og til andre deler av landet. Denne helga treffer de kjentfolk på plassen der de vokste opp, sier prosjektleder Jan Morten Bjerkan.

Han viser til at Åge Aleksandersen selv har sagt at dette er en kveld da arrangementet er større enn artisten.

– Det er litt av en tillitserklæring, sier Bjerkan.

Alle er velkommen

Han ser også på festivalhelga i tråd med områdets merkevarebygging, og synes navnet Blokkrock signaliserer hva dette skal være: En uformell sammenkomst der man kan nyte musikk og samvær med andre, både naboer og folk som kommer hjem for denne helga. Samtidig understreker han at helga er åpen for alle – uansett hvor i byen du kommer fra.

Tøft, hardt og upolert

– Blokkrock signaliserer samtidig hvilken musikk vi byr på denne helga: Tøft, hardt og upolert, smiler Bjerkan. Stemningen fra tidliger Åge-konserter i Husebyhallen er det heller ikke noe å si på. – Her er det allsang fra første sang, sier Bjerkan.

– Ja, folk begynner å synge før artisten er kommet på scenen, legger Haugen til

Festivalen har fått støtte av Områdeløft Kolstad/Saupstad, og Bjerkan er ikke i tvil om at en slik festivalhelg som favner de fleste, også er med på å løfte bydelens omdømme.

Lørdag fylles Huseby Park med ulike aktiviteter. Her blir det «blåst opp» små fotballbaner og andre aktiviteter til forlystelse for de minste. I et gedigent telt som slåes opp i nærheten av fotballbanen, blir det konsert med Rasmus og Verdens verste band. I tillegg blir det salg av mat fra ulike nasjonaliteter.

– Her på Kolstad/Saupstad bor det mennesker fra mange forskjellige land. Vi ønsker å inkludere også dem i denne helga, og har invitert dem til å by på sin mat denne dagen, sier Frode Haugen.

En snakkis

Et slikt arrangement gjør seg ikke selv, og et hundretalls personer fra lokalmiljøet stiller opp på dugnad. Foreldre, junior- og A-lagsspillere hjelper til.

– Ja, til og med dommerne våre er engasjert i å hjelpe til, smiler Bjerkan.

Ifølge ham og Haguen er Blokkrock nå blitt en «snakkis» på området.

– Vi gjør dette også for å ta vare på nærmiljøet vårt. Det gjør noe med folk å ha positive møteplasser der de bor. Samtidig vil overskuddet fra helga investeres i klubben, og komme alle som er med der til gode, sier Haugen.

De to vil også rette en stor takk til Trondheim kommune som «stempler» Husebyhallen for Kolstad Fotball denne første helga i oktober.

Dumdum Boys. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Åge Aleksandersen. Foto: Marthe A. Vannebo

John Doe. Foto: Bård Ivar Nasmo

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Det hender at Merethe Baustad Ranum (H) stikker innom kontoret til Sissel Trønsdal (Ap) for å lette på trykket. De er sine respektive partier mest fremskutte kvinner. De er ikke venninner på fritiden, men tilbringer mye tid sammen på jobb, ikke minst gjennom European Cities Against Drugs der de to er Trondheims representanter.

– Selv om vi kommer fra hvert vårt parti, er vi jo ikke fiender, sier Merethe Baustad Ranum.

De har gjennom politikervervet tilbrakt mye tid sammen, ikke minst på reise.

– Da jeg skulle se gjennom bildene mine på Facebook her en dag, lå det mange bilder av meg og deg der, smiler Trønsdal.

– På rådhuset er det ingen «skidager». Her må man skape det kollegiale selv, smiler Baustad Ranum.

Hun sa blant annet at primadonna burde være et hankjønnsord.
Merethe Baustad Ranum

Gir komplimenter

De gir hverandre gjerne komplimenter, både på utseende og på prestasjoner.

– Jeg tror det er spesielt viktig at kvinner gir hverandre komplimenter som «for en fin kjole du har i dag» eller hvor flink du var med det innlegget. Vi damer har nok en litt annen kommunikasjon enn menn, mener Baustad Ranum.

Verken hun eller Trønsdal er redd for verken ordet makt eller det å vise sårbarhet.

– Vi kjemper om makta i Trondheim.  Vårt mandat er jo å skape den best mulige byen for innbyggerne her – og det på den måten vi mener er best.  Og da vil vi jo selvsagt har makt til å gjøre det, sier Baustad Ranum.

Hun er opptatt av hvordan man bruker den makta man har fått, og ser på det som et redskap for å gå gjennomført saker.

– Man skal passe seg for ikke å bruke den slik at man kjører over folk, mener hun.

Å være politiker er ikke noe ni til fire-jobb.

Liker politikerlivet

– Men jeg liker det livet, sier Trønsdal og vil ikke «klage» over at hverdagen kan være vanskelig å få til å gå i hop.

– Man gjør jo noen valg, og det er klart at valget om å bli politiker preger våre liv. Mye skal til for at jeg sier nei til noe. Å være politiker er ingen jobb, men et verv. Vi er her for folk, og hvis noen ber om å få møte meg, finner jeg alltid tid til det, legger Baustad Ranum til.

– Ja, å være politiker er jo en ombudsrolle. Vi er ombudsmenn for folket, sier Trønsdal.

Slår ikke av telefon eller mail

Baustad Ranum mener hun har en forpliktelse som politiker.  Hun er innstilt på at hun aldri har fri, og slår verken av telefon eller mail om hun er på ferie.

– Er dere spesielt sterke kvinner som makter å være i det?

– Å være sterk er så mye. For meg er også det å være sårbar, også å være sterk.  Selv føler jeg meg liten og redd noen gangen, men det er også en styrke. Jeg er heller ikke redd for å si at jeg er usikker, sier Baustad Ranum.

Samtidig mener de begge at det er viktig å gi hverandre ros, å se hverandre på tvers av partigrensene. Rosen kan både gå på dyktighet og utseende.

– Vi må hjelpe hverandre opp, sier Baustad Ranum.

De tror at det er spesielt viktig for kvinner å rose hverandre. Baustad Ranum viser til undersøkelser som forteller at selv om det sitter kvinner i et styre som er best kvalifisert, tror både kvinnene og mennene i det styret at det er mennene som der som er best.

En dose «girlpower» mener de av og til må til, og Baustad Ranum mener Pippi er en s

Vi er her for folk, og hvis noen ber om å få møte meg, finner jeg alltid tid.
Sissel Trønsdal

uper feminist.

Sterksnill

– Pippi sier at hvis du skal være sterk, må du også være snill.  Det synes jeg er utrolig bra sagt, og jeg prøver å leve etter det, også som politiker.

– Bildet av dere er jo sterke, flotte kvinner som har stor kunnskap og ikke lar dere målbinde. Dere fremstår som sterke og selvsikre..

Begge ler. Takker for komplimentet.

– Vet du, vi er jo superkritiske til oss selv. Å være politiker kan også ofte være ensomt. Å oppleve at mange er imot deg slik jeg gjorde under siste nominasjonsstrid, er tøft. Der stod jeg helt alene. Men når du får kritikk er det viktig å tenke på at du er en «liten mann i et bittelite land», slik Tre Små Kinesere skrive, sier Baustad Ranum.

Glo på bålet

– Ja, som politiker er du en glo på bålet. Vi har fått et mandag, men vi har ikke klippekort på å være her. Du må ha tillitten fra folket,  understreker Trønsdal.

Begge understreker viktigheten av å ha tro på seg selv.

Samtidig opplever begge at det å være heltidspolitiker, er en berikelse i livet der de blir kjent med mange mennesker og lærer utrolig mye.

– Hva er dere mest glad for å ha oppnådd som politikere i Trondheim?

– Av større saker er det at jeg har fått satt barnevern på dagsorden.  Av mindre saker er det for eksempel at jeg fikk gjennomslag for gatenavnet Paltiels plass, sier Baustad Ranum.

Fortauet mitt..

– For min del er det vel at jeg har fått gjennomslag for å livsgledesertifisere sykehjemmene våre.  Nå er jo også dette tatt inn på nasjonalt plan gjennom Omsorgsmeldingen. Her i Trondheim skal alle sykehjem være livsgledesertifisert, sier Trønsdal som følte seg stolt da hun hadde innlegg om dette under Aps landsmøte.

– Av bittesmå saker kan jeg nevne fortau ved Ferista, smiler Baustad Ranum og innrømmer at det føles litt som sitt eget fortau når hun er ute og løper der.

– Og jeg har et gatelys på Ranheim, ler Trønsdal.

Tryggere med menn..

De ønsker seg flere kvinner i Trondheims-politikken, og er gjerne med på motivere flere til å engasjere seg.

– Folk har en tendens til å tro at det er tryggere med menn. Vi ser for eksempel under valg at det er flest menn som kumuleres, peker Baustad Ranum på.

– Vi må ha kvinnelige forbilder!

– Hvem er deres forbilder?

–  Ordfører Rita Ottervik – fordi hun er dyktig, raus, varm og menneskelig og genuint opptatt av Trondheim og innbyggerne her.

– Kunne du tenkt deg å være ordfører selv?

Latter.

– Nei!

– Hvorfor ikke?

– Fordi jeg vet hvilken arbeidsbyrde det er.

– Enn du da, ville du sagt ja til å være ordfører?

– Nei, det kunne jeg ikke tenkt meg, men derimot å være byråd i en parlamentarisk modell er jeg ikke fremmed for.

– Hvilket kvinnelig forbilde har du?

– Min egen mor. Hun var opptatt av likestilling og lærte meg og min søster å bli selvstendige. Og Margareth Tatcher. Hun sa blant annet at primadonna burde være et hankjønnsord.

Lov å være forfengelig

Verken Merethe Baustad Ranum eller Sissel Trønsdal kan beskyldes for å være grå mus. Begge er de flotte kvinner som har sin egen personlige stil.

– Selv om du er kvinnelig politiker må det være lov å være forfengelig. I vår alder har de fleste funnet sin personlige stil. Jeg gir gjerne Sissel kommentarer på hennes fine grønne klær hun kler så godt, og for ikke å snakke om hennes flotte støvletter. Hun har fantastiske legger!

For Baustad Ranum handler klær, sminke og hår om velvære. Å ha respekt for andre og å kle seg pent i bystyret. Hun liker at alle de små tingene er i orden for å få utrettet  arbeidet.

– Det var som da jeg arbeidet i retten. Før saken startet, sørget jeg for at samtlige hadde kopier av sakspapirene, slik at vi ikke trengte å tenke på det når rettsmøtet hadde begynt. Det handler om å rydde unna irritasjonsmomentene .

Viser frem det nye

Har de kjøpt seg noe nytt, er de raske til å banke på kontoret til hverandre og vise frem.

– Du gjør jo ikke det til dine mannlige kollegaer, ler Baustad Ranum.

Men også når det røyner på, banker de også på hos hverandre. Det er godt å kunne snakke og dele med noen som man stoler på.

Nå gleder begge seg til valgkampen foran valget i 2015.

– Jeg gleder meg til dørbank og å pakke boller på Høyres kontor, sier Baustad Ranum.

– Ja, til å treffe folk på gata og snakke med dem om det de er opptatt av, sier Trønsdal.

Og til høstens diskusjoner om blant annet Miljøpakken, Midtbyen og innholdet i bryggene.

Men først må Sissel Trønsdal  skifte. De skal på lunsj med dronning Sonja. Kjolen er med i en plastpose. Dørene lukkes.

Selv om du er kvinnelig politiker må det være lov å være forfengelig.
Merethe Baustad Ranum

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Her skal kvinner både kunne inspireres, lære matnyttige ting og knytte nettverk, sier prosjektleder  Nina Hovland.

Stjørdal Næringsforum har i flere år jobbet med et eget kvinneprosjekt, noe som har resultert i at kvinner i næringslivet er utpekt som et eget satsingsområde av næringsforumet.

Konferansen er i utgangspunktet for kvinner, men menn har også «lov» til å melde seg på.

– Hvert år finner fem, seks menn veien hit, forteller Hovland. Rundt 650 kvinner deltar hvert år.

Det er Hovlands  første år som prosjektleder og hun synes det har vært både spennende og lærerikt. Temaet i år – verdivalg og arbeidsglede, og er formet ut fra foredragsholderne som kommer.

Skuespiller Mari Maurstad kommer. Her skal hun snakke mest om det å være gründer, blant annet gjennom sin erfaring som Zulu-fadder og sitt arbeid i Sør-Afrika der hun har fått bygd boliger og barnehager og hvor barn får mat, medisiner og utdannelse for en bedre fremtid.

– Hun er både energisk, artig og flink til å snakke, peker Hovland på.

Uredd samfunnsdebattant

To menn står på podiet for å inspirere deltakerne på konferansen: Lege og professor i sosialmedisinPer Fugelli og jurist, statsviter og «banebryter» Milad Mohammadi fra Sverige.

– Fugelli er invitert fordi han er en uredd samfunnsdebattant. Han har en blanding av mye livsvisdom og sunn skepsis. Jeg tror mange av oss har mye å lære av ham, sier Hovland.

Når det gjelder Milad Mohammadi ble Hovland  oppmerksom på ham gjennom sin jobb i Choice.

Superkommunikator

– Han ringte selv til Petter Stordalen og med stor selvtillit hevdet Milad at han var den beste foredragsholderen i Skandinavia og ville holde foredrag under Stordalens Vinterkonferanse i Stockholm, Skandinavias største event. Etter konferansen uttalte Stordalen at Milad leverte det beste og mest inspirerende foredraget i arrangementets historie. Mohammadi er kåret til morgendagens leder med utmerkelser som Sveriges superkommunikatør i 2014 og Sveriges supertalent i 2013. Hans hovedtema er det å finne muligheter i ulikheter, forteller Hovland.

Til Kvinners Arena kommer også Annicken R. Day – administrerende direktør Corporate Spring AS. Day mener at det er utenfor komfortsonen den virkelige magien skjer, og at utvikling og innovasjon kommer fra evenen til å stille spørsmål ved hvorfor vi gjør det vi gjør – og gjennom å våge å utfordre det satte og etablerte.

– Hun er opptatt av at du skal ha det artig på jobb og glede deg til hver dag. Selv tok hun med seg datteren og flyttet til London. Der etablerte hun firmaet som arbeider for å skape engasjerende og morsomme arbeidsplasse. Blant annet har hun flere eksempler på vellykkede ansettelser av «rebeller». Hun tenker rett og slett på nye måter å lede på, sier Hovland.

Fugelli er invitert fordi han er en uredd samfunn-
sdebattant

Fra Trondheim kommer daglig leder i Rosenborg Ballklub, Tove Moe Dyrhaug. Hun er invitert til årets konferanse for at deltakerne skal bli litt bedre kjent med mennesket innenfor fotballjakka.

Hun skal snakke om betydningen av å involvere og inkludere, samt holde fokus når kameraet er skrudd på.

Trøndernes følelseliv

– Mange hevde at hun har et stort ansvar for trøndernes følelsesliv, og med et mediepress ingen misunner henne, er det ingen tvil om at det kreves både mot, vinnervilje og stor arbeidskapasitet, viser Hovland til.

Konferansier er Haddy N`jie. Hun er for tiden aktuell som programleder i «Jakten på Norge» og  ble i 2011 kåret til Årets Kvinnelige Programleder.

Kvinners Arena er ifølge Hovland for absolutt alle.

– Du trenger ikke være næringslivstopp for å komme hit. Her kan du hente inspirasjon, møte andre kvinner, få faglig påfyll og ny kunnskap.

Årets arenakvinne

Prisen Årets Arenakvinne deles ut for 9. gang i år under Kvinners Arena. Du kan ennå foreslå din kandidat. 

Tidligere prisvinnere er: Bente Rathe, Tove Nedreberg, Randi Wenche Haugen, Berit Rian, Nina Udnes Tronstad, Marit Breivik , Therese Bjørstad Karlsen og Merethe Storødegård.

Prisen deles ut til en kvinne som gjennom sin person, sitt arbeid og virke bidrar til utvikling og engasjement i næringsliv, arbeidsliv og samfunnsliv

Tørre, ville, kunne

Prisvinneren er en talskvinne for at kvinner skal tørre, ville og kunne. Vedkommende må også evne å begeistre, inspirere og engasjere.  Juryen nominerer tre kandidater, og velger ut prisvinneren. Prisvinneren inviteres til intervju under neste års konferansen.

Prisen deles ut av representanter fra juryen under selve konferansen. De som sitter i juryen er: Ruth Karin S. Sørlie i DNB, Marit Collin i Kantega, Susanna M. Brynhildsen i Proneo, Torstein Mørseth i Stjørdal Næringsforum, Margrete Mære Husby og Gunnar Flikke.

30.000 kroner

Prisen består av et kunstverk samt en sjekk til en samlet verdi av 30 000 kroner. Sponsorer til årets pris er DNB og  Kantega.

Alle kan sende inn forslag til prisvinnere. Forslaget må ha en kort begrunnelse og sendes på mail til post@kvinnersarena.no innen onsdag  3. september.

Prosjektleder Nina Hovland (t.v) og Ruth Karin Størseth Sørlie håper at så mange som mulig tar turen til Rica Hell Hotel. Sørlie er banksjef i DNB Bank ASA, og leder for juryen som bestemmer hvem som skal nomineres til Årets Arenakvinne.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Sesongåpning er torsdag 28. august kl 18.00, med påfølgende urpremiere kl. 19.00.

I denne historien er hele Azra Halilovic’ familie involvert, en historie om et land og et folk som splittes. Men historien slutter ikke der, den begynner der. Den begynner når krigen er over.

Azra Halilovic var på Balkan da det smalt. Over 20 år senere bor hun i Trondheim og prøver å komme i kontakt med krigs-forbrytertiltalte Radovan Karadzic i den internasjonale domstolen i Den Haag. Dette er et prosjekt om spørsmål uten klare svar, om skyld og straff, om forsoning og tilgivelse. Dypest sett handler det om hvem som skal ta ansvar for framtiden, og om det finnes noe i nærheten av sannhet etter en krig.

Egne dagbøker

Halilovic fikk god mottakelse for sin forrige forestilling «1000 Zašto, 1000 Zato» (2010), som tok utgangspunkt i hennes egne dagbøker fra oppveksten under krigsutbruddet på Balkan og som flyktning i Norge.

I «Telling the Truth» samarbeider hun blant annet med den tyske regissøren Jörg Karrenbauer, som tidligere har besøkt Avant Garden med pionerene innen dokumentarteater: Rimini Protokoll, og den lokale videokunstneren Pekka Stokke.

Musikk av Klubb Pstereo

Som sist er det trondheimsmusikerne Andreas Elvenes og Svein Segtnan, aktuelle med bandet BC under Klubb Pstereo, som står for musikken til forestillingen. Forestillingen er co-produsert av Teaterhuset Avant Garden og BIT Teatergarasjen. Den vises også 8. og 9. september, under Bastard – Trondheim internasjonale scenekunstfestival.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Metro strakt sørover gjennom Manhatten. Deretter f-toget over til Brooklyn frem til Smith Street. Det siste strekket med buss fører deg gjennom området Red Hook; tidligere et livlig havnestrøk med varelager og pakkhus i teglstein. Følg sjølukta de siste meterne opp Conover Street og du treffer Sunny’s Bar.
– Jeg kom til New York på kunstnerstipend fra Norge. Møte med området Red Hook på 90-tallet ga meg assosiasjoner til Svartlamon, hvor jeg hadde bodd tidligere. Ikke en eneste butikk, nedslitte boliger – men likevel med en puls og sjarm jeg ikke fant andre plasser, sier Tone.

On the edge of town
Flere hyreløse norske sjøfolk ble på 1920-tallet sittende fast i dette havneområdene i Brooklyn. Enkelte så fattige at de bodde på søppelfylling i området Red Hook. Andre stiftet familie og fikk seg jobb som bryggearbeidere, skipssnekker eller hva som måtte by seg.
– Sunny’s Bar har vært ei skikkelig sjømannsbule. Mange norske seilere har stått her i lokalet, helt siden baren åpnet i 1890.
Rundt 100.000 nordmenn bodde i Brooklyn i perioden 1920 til 1970, der åttende aveny på folkemunne ble kalt «Lapskaus Boulevard». Den dag i dag teller 17. mai-toget i Brooklyn mange tusen mennesker.

Havnelangs. Det er fredagskveld i Red Hook, Brooklyn. Tone Johansen har åpnet Sunny’s Bar hvor gamle folk liker å henge med unge. – Jeg kaller stedet mitt for en drikkekirke. Musikk og ånd møtes her i baren, sier Tone fra Frøya og Trondheim. Et steinkast unna ligger Hudson river og kaianleggene hvor mange norske sjømenn gikk i land og ble norsk-amerikanere.

Gjester fra hele New York
Klokka er ni fredags kveld. Kun enkelte gatelys får konturer av hus og biler til å dukke frem fra mørket. Utenfor Sunny’s Bar står folk og røyker. De er klar til å la hjerte bli lyst opp musikk og drinker i baren hvor tiden har stått stille.Simon Chardiet & The Rooftoppers skal spille.
– Simon er en av de beste gitaristene i New York! En musiker, surfer og forsvarer av old-school rock. En virtuos som spiller uten å tenke. Det bare renner ut av ham, sier Tone.
Hun spiller selv gitar, har en hang for bluegrass og har nettopp fått privatleksjon av Simon i gitarkunsten.
– Vi arrangerer konserter her tre dager i uka. Mennesker fra hele New York kommer hit for å oppleve jazz, folk, bluegrass og americana.

Fjerde generasjon.
Sunny Balzano (80) har bodd i India, festet med Andy Warhol og er arving til baren familien har drevet i snart 125 år.

Bluegrass mekka
I baren sitter folk med penskjorter, skinnkledde bikers, kvinner i lette sommerkjoler, pensjonister og unge new yorkere på date.
Alle har de funnet veien frem til vannhullet som magasinet Esquire har kåret til én av USAs beste barer. Og som utelivsbloggerne er ville etter.
– Smokey Hormel, gitaristen til Beck har flere ganger uttalt at Sunny’s er hans favorittplass. Her oppnår ha en kontakt med publikum som er unik, i lag med stedets historikk og sjel. Hormel har gjort album med mastodonter som Johnny Cash, Tom Waits og Joe Strummer.
– I 10 år har vi arrangert bluegrass-jam her. Sist helg kom en type innom som nylig hadde retunert fra Mali i Vest-Afrika. Der hadde han truffet en musiker som skrøt over bluegrass-miljøet her på Sunny’s Bar. Jungeltelegrafen når tydeligvis langt, ler Tone.

Mennesker fra hele New York kommer hit for å oppleve jazz, folk, bluegrass og americana

Oppvokst i baren
En høyreist skikkelse med lang gråsprengt hårmanke sitter ved den slitte bardisken. Han kan minne om en indianerhøvding. Det er Sunny, ektemannen til Tone som hun traff på midten av 90-tallet. Og som førte til at ikke all fokus lengre gikk til billedkunst, men også til å drive bar og skape et sjeldent levedyktig musikkmiljø på havnekanten av Brooklyn.
– Jeg vokste opp i denne baren. Da jeg var fem år drakk jeg min første kopp kaffe her. Kostholdet var annerledes på den tiden, smiler italiensk-ættede Sunny Balzano (80).
Samme eier de baren, og har datteren Oda i lag.

Back then. Bardisk og gleden over et avbrekke fra hverdagen er den samme. Bildet er trolig fra 60-tallet (foto:privat).

Død mann på trappa
Sunnys oldefar åpnet stedet tilbake i 1890. Et av Sunnys første minner er alle bryggearbeiderne som køet seg utenfor baren. Og morgenen da mannen som jobbet på is-lageret lå myrdet på trappa utenfor lokalet.
– Det var første gangen jeg så et dødt menneske. Vi gikk ikke på skolene den dagen fordi politiet hadde sperret området.
Drapsmannen ble senere tatt. Han hadde reist fra Italia for å utføre blodhevn på is-mannen.
– Da vi var ungdom svømte vi over til Manhatten. Mye har forandret seg, mimrer Sunny sittende i baren som minner om et alternativt bedehus, tuftet på good old times.

Sjelfull drikkekirke
Tone som er oppvokst på Frøya kaller miljøet på Sunny’s Bar en «drikkekirke».
– Min største drivkraft er musikkscenen, og livet rundt baren. Det musikalske som skjer her i lokalet er mildt sagt spesielt.
Grammy-vinner Nora Jones har gjestet stedet flere ganger.
– Sist Nora spilte var det såpass fullt at det ene vinduet sprakk. Vi tar maks 104 personer. Her er det en kultur for å henge sammen med venner og ha det hyggelig.
Da Tone tok tak i baren, var alt nedsarvet.
– Onkelen til Sunny som drev baren i mange år, var gått bort. I tillegg til en mengde bøter fra helserådet, var skjenkebevillingen truet. Vi okkuperte plassen, fikk i gang driften og betalte alle regningene.

ja til livet. Serpentiner og papirhatter. Det er nyttårsfest på Sunny’s Bar. Årstall er ukjent, men brille- og hattemote gir visse pekere (foto: privat).

Skadeskutt av Sandy
Høsten 2012 truet stormen Sandy med å havere Sunny’s Bar. Hele havneområdet lå oversvømt.
– Jeg stod i kjelleren da grunnmuren eksploderte, og strøk neste med. Sjøen kom rett inn. Jeg har kjempet som en jævel for å få baren på fote igjen, forteller Tone.
I august 2013 kunne de gjenåpne det sjelfulle stedet. Det etter flere tusen timer med dugnadsarbeid, pengeinnsamling og private donasjoner.
– Sandy viste hvor viktig denne plassen er for mange mennesker, som kunstnerisk møteplass og det sosial rundt baren.
Flere kjente skuespillere og musikere bor i miljøet. Tone ønsker ikke nevne navn som har vært med å dra lasset som endte med 100.000 dollar til rehabilitering.

– Verden ble mørk og tåkelagt. På et tidspunkt hadde jeg lyst til å gi opp. Jeg badet i en plastbalje i tre måneder. Men det er bare en ting som nytter; å klemme på videre. Jeg er glad for å ha punke-bakgrunn og barndommen fra Frøya. Det har gitt meg en stå-på-vilje som er vanskelig å knekke.

På et tidspunkt hadde jeg lyst til å gi opp. Jeg badet i en plastbalje i tre måneder.

Flykte eller sloss

All uro er ennå ikke over. Familien til ektemannen Sunny, som eier deler av bygningsmassen, krever å få overta bar-lokalet. Boom i eiendomsprisene rundt Red Hook gjør området attraktivt. Faktisk har IKEA etablert utsalg noen kvartaler unna baren.

– De siste to årene har vært stressende. Nå blir det rettsak. For første gang har jeg skrevet en forretningsplan. De historiske verdiene i og rundt Sunny’s Bar blir viktige argument. Det samme gjelder Sunny’s som pulserende kulturinstitusjon, ifølge Tone. Etter at stedet gjenåpnet etter Sandys herjinger har omsetning doblet seg.

– Nå handler det igjen om å flykte eller  sloss. Jeg har bestemt meg for å ta kampen.  Det neste året blir spennende.

August 2014. Simon Chardiet danser og spiller gitar. Bossanova bebop,swing og blues strømmer ut av mannen denne fredagskvelden på Sunny’s Bar.

Kom til Sunny’s!

New York har vært hennes hjem i snart 18 år. Manhattan besøker hun ikke lengre.

– Det er Brooklyn som er kul, både for shopping og uteliv.  Hun føler at tilværelsen i metropolen og bydelen Brooklyn har gitt henne frihet til å være seg selv.

– Her har jeg kunnet utvikle meg individuelt, uten å måtte tenke på å passe inn. Folk er lite oppdresset. Livet mer taktilt og råere, på en positiv måte.   Selv om Sunny’s Bar fortsatt er en uoppdaget skatt for mange, plassert på bryggeområdet i Red Hook, ønsker ikke Tone at stedet kun skal være for de innvidde.

– Vi ønsker alle velkommen. Klart vi ønsker besøk av trøndere som gjester New York!

– Det er Brooklyn som er kul, både for shopping og uteliv.

PS! For mer info :  www.sunnysredhook.com

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Ved  Purple Pain på Heimdal møter vi eier Odd Gunnar Høstad og Morten Diesel Dahl, arrangør  av Trondheim Tattoo Convention på Lerkendal 5. – 7- september. Her kan du bli tatovert av velkjente tatoveringsartister fra hele verden.  Her skal publikums beste eksisterende og  nye tatoveringer. Trondheim Tattoo Convention  kåres.

Arrangementet foregår  samtidig som nyåpningen av Scandic-hotellet på Lerkendal og TrondheimPlay. Høstad startet tatoveringsstudioet Purple Pain i 2003.

Fugletatovering. Odd Gunnar Høstad (38) er godt i gang med å tatovere sin kunde Laila Jensen (43). Under vises resultatet.

– Jeg har alltid vært veldig glad i kunst og tegning. Det er spennende med nye utfordringer og jeg møter mange trivelige og interessante folk. Da jeg tok min første tatovering løy jeg litt på alderen, fordi jeg hadde så lyst til å tatovere meg. Faren min var sjømann, uten tatoveringer vel å merke, men han syntes overraskende nok at det var helt greit. Etter hvert ble det bare flere og flere, sier Høstad.

Høstad skal både delta som artist og være dommer på Trondheim Tattoo Convention.

– Hva er en god tatovering? 

– Den skal være tydelig, med masse kontraster og bra plassert. Tatoveringen bør være  gjennomtenkt og formet rett i forhold til kroppsfasong og størrelse. Det er selve utførelsen av jobben jeg som dommer vil legge mest vekt på.  En klasse heter Old School, og da er det viktig at tatoveringen er utført slik de ville gjort det før i tiden. Altså at de bruker de riktige metodene og fargene. Hvis ikke blir det minuspoeng, forklarer Høstad.  Han forteller at hans egne tatoveringer er veldig lite gjennomtenkt, bortsett fra navnene til barna han har tatovert på armen.

– Når det kommer til hva jeg tatoverer, liker jeg å legge fram en grunnide som de bygger videre på. Da blir det som regel veldig kult til slutt. Tatoveringer trenger ikke nødvendigvis  å ha en spesiell betydning eller ha en historie for meg.

Blir ikke lett sjokkert 

Etter mange år med tatoveringer har Høstad opplevd mye forskjellig.

– Det er ikke mye som sjokkerer meg lengre.  Jeg har tatovert mange merkelige tatoveringer på de merkeligste plassene. Av og til setter jeg ned foten hvis tatoveringen blir for dum eller at jeg vet at de kommer til å angre seg. Når folk for eksempel vil tatovere navnet til kjæresten sin på et sted som vises godt,  nekter jeg som regel.  De siste årene har skrift vært veldig populært. Ting som klokker, kompass og ugler er svært populære motiv, samt  «Long sleeve». Da dekker man gjerne en eller begge armene med flere tatoveringer. Det gir oss tatovører en ekstra utfordring. Jeg er en slags potet som gjør alt mulig av tatoveringer, men jeg beundrer også de som spesialiserer seg på en type stil. Du kan si det slik at jeg er glad i kjøttkaker, men jeg vil ikke spise det til middag hver dag, spøker Høstad.

Angrer ikke

– Har du noen gang angret på tatoveringer? 

– Jeg angrer meg ikke noe særlig på tatoveringene mine. Da jeg var yngre tatoverte jeg meg selv, men det har jeg dekt over nå. Men jeg skal innrømme at jeg har tatoveringer jeg ikke vil at ungene skal se, sier Høstad.

– Hva tror du om tatoveringene dine når du blir gammel?

– Det tenker jeg ikke noe særlig over. Noe fruktfat er jeg vel uansett ikke når jeg havner på gamlehjemmet. Jeg står for de valgene jeg har gjort og de tatoveringene jeg har tatt. Her på Purple Pain har vi hatt kunder helt oppe i 70-års alderen.  Dahl deler også lidenskapen for tatoveringer.

– Grunnen til at jeg ble inspirert til å ta tatoveringer kommer først og fremst fra rockemiljøet og motorsyklister, men stefaren min og andre kompiser med sjømannstatoveringer har også inspirert meg. På 60- og 70-tallet ble tatoveringer stort sett assosiert med sjøfolk og rockere.

– Hvordan var din første tatovering?

– Den ble gjort av en kompis av meg, hvor han festet en nål til en blyant å   dyppet den i blekk. Deretter skrev han ordet «Truck» på armen min. Dette var noe jeg angret litt på i ettertid, og som jeg valgte å dekke over med en ordentlig tatovering da jeg var hos en sjømannskneipe i Hamburg på 80-tallet, forteller Dahl.

Forlengelse av sjela

Dahl  forteller at tatoveringer ofte er en slags forlengelse av sjela og et uttrykk for interessene til den tatoverte.

– Man kan si at hver subkultur har  en egen måte å uttrykke seg på også når det kommer til tatoveringer.  Han tror tv-serier som LA og Miami Ink har bidratt til å løfte tatoveringskulturen betraktelig.

– Jeg ser helt klart på tatoveringer som en type kunst, en slags kunst med puls, sier Dahl.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Les også:
Får ikke vite antall innvandrere på sosialstønad
Kommunen vet ikke hvor mye innvandrerne koster
Dårligst på å få innvandrere ut i jobb
– Fornøyd med resultatet
– Kommunen bør hjelpe dem med arbeid i stedet for sosialstønad
Rokeias (7) ferd mot å bli norsk
Byavisa avdekket UDI-feil: Rokeia (7) får statsborgerskap

– Jeg tror det finnes ganske mange Rokeia-familier, sier Horne.

– Byavisa har lenge forsøkt å få tall på hvor mange innvandrere som blir overført til Nav og går på sosialstønad rett etter introduksjonsprogrammet, men disse tallene får vi ikke fra Trondheim kommune.
– Jeg ville gitt deg tallene. Det er viktige tall å arbeide med, og det kan gi en pekepinn på om kommunen har lyktes med integreringen. Skal vi bli god på integrering, må vi også måles på innsats og resultat.

– Kommunen kan klare bedre

– Er 55 prosent et lavt mål for Trondheim kommune?
– Trondheim kommune har alle muligheter til å lykkes. Jeg tror kommunen kan klare bedre, men jeg vet at de også har utfordringer.

Statsråden var i Trondheim blant annet for å besøke På Rett Kjøl. På Rett Kjøl er et tilrettelagt kvalifiseringsprogram for mennesker med minoritetsbakgrunn med individuell oppfølgning mot jobb. Målgruppen er flyktninger som nylig er bosatt i en kommune.

På Rett Kjøl får 80 prosent ut i arbeid, mot kommunens 55 prosent. Integreringsministeren mener at Trondheim kommune bør samarbeide med På Rett Kjøl.

– Hvis Trondheim kommune skal klare å få flere ut i arbeid bør de spille på lag med private aktører. De må jobbe systematisk i kommunen og se til andre kommuner – hva gjør de som er flinke med integrering? Det er mitt inntrykk at På Rett Kjøl er et vellykket prosjekt som Trondheim kommune kan tjene på å samarbeide med, sier Horne.

– Ikke dårligst

I en kommentar til saken viser enhetsleder ved INN i Trondheim kommune, Gjermund Ringsrød til en oppdatert faktaopplysning om måloppnåelsen for 2013.

– På IMDi sine sider ligger tallene for 2013. Disse viser at de kommunene som avsluttet over 100 deltakere i 2013 har Oslo 53 %, Trondheim 53 %, Bergen 45 % og Skien 34 %. Selv om vi jobber målbevisst for å øke antall over i arbeid og utdanning og således ikke er fornøyd med dagens resultat, er vi ikke dårligst blant de største kommunene. Kan være greit å få med dette.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Byavisa har lenge forsøkt å finne ut hvordan det har gått med flyktninger som har avsluttet Trondheim kommunes introduksjonsprogram. Formålet med introduksjonsprogrammet er å styrke flyktningers mulighet for deltakelse i arbeidslivet og deres økonomiske selvstendighet.

Les også:
– Jeg tror det finnes mange Rokeia-familier
Kommunen vet ikke hvor mye innvandrerne koster
Dårligst på å få innvandrere ut i jobb
– Fornøyd med resultatet
– Kommunen bør hjelpe dem med arbeid i stedet for sosialstønad
Rokeias (7) ferd mot å bli norsk
Byavisa avdekket UDI-feil: Rokeia (7) får statsborgerskap

Byavisa startet arbeidet med en serie om innvandring i Trondheim i desember 2013, og 7. januar publiserte vi artikler om at Trondheim kommune er en av de dårligste kommunene i landet til å få innvandrere ut i arbeid, og at kommunen ikke har oversikt over hvor mye dette koster kommunekassen.

Faksimiler. Byavisa 7. januar, 14. Januar og 25. mars 2014

Ni år på sosialstønad
Samme dag uttalte ordfører Rita Ottervik – i formannskapsmøtet – at det ikke er så nøye å «finregne» på regnskapet.

Bak disse tallene hviler mange skjebner. I vårt arbeid med flyktninger og innvandrere i vår, møtte vi blant annet lille Rokeia Al Abbodi (8) og hennes familie fra Irak. De har vært i Norge i 14 år, i ni år har de vært bosatt i Trondheim kommune. I ni år har de gått på sosialstønad. Vårt spørsmål er hvor mange familier i lignende situasjon det er i Trondheim.

Faren og moren til Rokeia er to av menneskene bak tallene Byavisa ikke får fra Trondheim kommune. De kom seg ikke i arbeid eller utdanning, de går på sosialstønad. De kan ikke norsk. De mangler nettverk.
Historien til Rokeia hadde ikke blitt fanget opp dersom Byavisa ikke hadde gravd. Finnes det én, kan det finnes flere. En hel familie i ni år på sosialstønad. Hvor mange slike historier er det i Trondheim?

Ikke statsborgerskap
Byavisa fikk nyss i at Rokeia ennå ikke hadde norsk statsborgerskap, i motsetning til resten av familien hennes. Mor Jinan og far Ahmed forteller oss, gjennom deres 14 år gamle sønn Adam, at de har søkt gang på gang til UDI, men bare fått avslag.

Etter et dykk i saken, skjønner vi at mor og far ikke har forstått hvordan de søker eller hva som er rett å søke på. De har ikke forstått brevene de har fått fra UDI. De kan ikke norsk etter ni år i Trondheim. Byavisa får innsyn i saken, og Rokeia får endelig norsk statsborgerskap. Far tyr til tårer. «Dette er den første hjelpen vi har fått.» Det skulle bare norskkunnskaper til.

En ferd i det norske systemet
– Jeg frykter at denne historien på langt nær er det eneste tilfellet av manglende eller mislykket integrering i Trondheim, sier Morten Ellefsen (FrP).

Byavisa blir med da familien 14. mars 2014 henter statsborgerbrevet ved Sentrum politistasjon. En ferd i det norske systemet, uten å kunne norsk.
Foreldrene skjønner ikke hva damen bak skranken mener. Jeg må forklare. De blir redde. De har ikke passet de spør etter.

Vi spør om hvordan politiet forsikrer seg om at innvandrere forstår hva de sier. Damen bak skranken svarer at de skulle gått på introduksjonsprogrammet og lært seg norsk. Vi forklarer at de har gått på norskkurs, men at de fortsatt ikke skjønner språket godt nok.

Det er ikke en lett ferd i det norske systemet for familien Al Abbodi. Rett fra introduksjonsprogram til sosialstønad. Uten nettverk, i en liten leilighet på Møllenberg. Ikke integrert, selv etter ni år i kommunen.

Vi løfter Rokeia opp til ordføreren vår.
– Det er svært vanskelig å svare på en enkelt sak jeg ikke kjenner særlig til. Mange av introduksjonsdeltakerne kommer i jobb eller utdanning. I 2013 var det 53 prosent som kom i jobb eller utdanning i løpet av kvalifiseringsperioden, sier Rita Ottervik.

Litt overhalvparten. Hva med den resterende halvpart?
Byavisa stilte Ottervik følgende spørsmål, som vi ikke opplevde å få svar på:
– Hvor mange innvandrerfamilier som er i en slik situasjon finnes i Trondheim kommune?
– Har kommunen oversikt over hvordan det står til med innvandrerfamilier etter at de har gått ut av introduksjonsprogrammet?
– Synes du denne familien ikke har tatt nok ansvar selv?
– Synes du denne familien ikke har fått god nok oppfølgning av kommunen/Nav?

Sist, men ikke minst:
– Hvorfor svarer du ikke på disse spørsmålene?
– Det er vanskelig å kommentere enkeltsaken ut fra de opplysningene som foreligger. Derfor blir svaret generelt. Ønsker dere tilgang til flere statistikker eller faktaopplysninger anbefaler jeg deg å kontakte rådmannens fagstab, svarer ordføreren.

Folket får ikke vite
Et råd vi fulgte. Disse statistikkene får vi ikke. Byavisa får ikke vite hvordan det har gått med innvandrere i kommunen etter endt introduksjonsprogram.

For å få vite hvordan det har gått med innvandrere da de avsluttet introduksjonsporgrammet, ba vi om rapporter fra da programmet startet i 2003, og frem til 2013. Vi har fått oversikt over tallene fra 2009 – 2013, men ikke fra 2003 – 2008.

I årene 2009 til 2013, havnet 111 innvandrere på sosialstønad like etter programmet.

Kvalifiseringssenteret for innvandrere (INN) forklarer at å fremskaffe de resterende tallene vil kreve at de manuelt må gå gjennom papirmapper for disse årene. For disse opplysningene finnes per dags dato ikke i en database – på grunn av skifte av datasystem. INN mener at det krever for store ressurser å sammenstille tallene igjen.

Byavisa har bedt om innsyn flere ganger, og fått avslag. Vi har klaget til Fylkesmannen. Der fikk vi også avslag.

Verdien av programmet
Byavisa mener at tallmaterialet vi etterspør har stor verdi, ikke minst som som grunnlag til å vurdere verdien av introduksjonsprogrammet. Dette er helt sentralt i det videre arbeidet med denne type tiltak. Byavisa mener at dette alene tilsier at man bør kunne kreve at kommunen setter av ressurser til at tallene kan gjøres tilgjengelig for offentligheten.
Byavisa ønsker å vite hvor mange Rokeia-familier det finnes i Trondheim.

– Livskvalitet
Trondheim kommunes mål er å få 55 prosent av flyktningene ut i arbeid eller utdanning ved endt program. Et mål de når, men hva med den resterende halvpart?

Kommunalråd Tone Stav (H) sier følgende til Byavisa:
– Det er absolutt ikke greit at 45 prosent av flyktningene ikke kommer i arbeid eller utdanning ved endt introduksjonsprogram. Først og fremst er det trist for menneskene det gjelder, hva angår livskvalitet, integrering og selvrespekt. Det er beklagelig at kommunen ikke har oversikt over hva flyktninger koster kommunen. Det bør umiddelbart settes i gang et arbeid slik at vi får oversikt. Det har betydning for økonomisk planlegging, men er også viktig for å få bedre innsikt i hvordan midlene benyttes.

Samtidig sier ordfører Rita Ottervik at det ikke er så nøye å «finregne» på regnskapet.

Tilbake til Rokeia, fredag 14. mars. Mor Jinan, far Ahmed og lille Rokeia går ut av Sentrum politistasjon.
– Vi er veldig glade nå! Vi har hatt mange bekymringer. Mange tanker.

Er det så nøye, da? Å finregne på regnskapet? Er det så nøye å kartlegge hvor mange Rokeia-familier som finnes i Trondheim? Byavisa oppfordrer leserne til å si sin mening.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Jeg hadde ikke regnet med opprykk i år, fra Rookie-1000 klassen til superbike.  Målet er å unngå sisteplass under løpet i Rudskogen (Østfold, red.anm), sier Elisabeth (44).Da Byavisa gikk i trykken, var det uvisst hvordan Elisabeths debut gikk.

 Gatesykkelen måtte jeg selge. Jeg kjørte kategorisk for fort

Verden forsvinner

Ikke alle av oss definerer det å kjøre i 250 km/t som kos. Kobberød mener verden fortoner seg roligere jo høyere farten er.

– Når du begynner å kjøre virkelig fort, føles det sakte… Du merker ikke farten når all fokus ligger på referansepunktene rundt banen. De punktene som forteller deg når du skal trykke inn bremsen eller gi gass ut av svingen. Men det tar tid å komme opp på det nivået.

Sveiseapparatet

Maskinen Elisabeth ligger flatt i svingen med er på 1000 kubikk. Det gir 197 hester på bakhjulet.

– Å kjøre sving er det jeg elsker. Da jeg hadde Harley-Davidson, før jeg begynte med roadracing, kalte de meg for sveiseapparatet. Jeg la Harley’n såpass mye ned i kurvene at gnistregnet stod bak sykkelen.   Roadracing-lisensen tok hun i 2008. Siden den gang har turtall og fart gått rett til værs.

– Gatesykkelen måtte jeg selge. Jeg kjørte kategorisk for fort. Det følte som om sykkelen stod stille. Det er rett og slett gøy å få grisekjøre motorsykkel, helt lovlig.

Breial bestemor

Superbike er den gjeveste klassen i norsk roadracing, med de største og raskeste motorsyklene. Og de mest erfarne førerne. Det er i dette selskapet trønderen Elizabeth Kobberød (44) har fått innpass med sin Honda CBR1000. Bak på skinndressen til «Liz» står følgende kjekke melding: «Du har nettopp blitt forbikjørt av bestemor».

– Det er lov med litt humor i dette miljøet, og mannfolka tar meldingen min stort sett med et smil, sier Elizabeth. Som for øvrig er bestemor til to.

Tøffere å hevde seg

Hun er klar på at nivåforskjellen er stor mellom å kjøre Rookie-1000 til superbike.

– Snittet ligger adskillige høyere. Vi kjøre den samme banen, men fortere. Dessuten flere runder enn i de lavere divisjonene. Jeg blir nok å føle meg som debutant i dette selskapet.  Flere nordmenn kjører roadracing. Konkurransen har hardnet til.

– I 2010 kom jeg på 9. plass med tiden 1 minutt og 14 sekunder på Vålerbanen. I år ble jeg klokket inn på 1.03 – 11 sekunder raskere – men kom likevel på samme plassering. Det sier litt om  hva som skjer innen norsk roadracing, ifølge Kobberød.

Eneste kvinne

Da den grommeste klassen i norsk motorsykkelsport dundret ut av depoet på Motorsportfestivalen på Rudskogen sist helg, var det for første gang siden 2007 en kvinne med i startfeltet. Med opprykk til superbike, håper Kobberød på flere sponsorer.

– Jeg trenger å ha med meg en fast mekaniker, for ikke å bruke for mye tid på selv å skru sykkel, sier Elisabeth som vokste opp på Ugla.

Ingen bane i Trøndelag

Budsjettet ligger på rundt 150 000 kroner. Det dekker årlig treningstur til Spania, stevner, vedlikehold av sykkel og trening hjemme i Norge.

– Foreløpig fins det ikke bane-fasiliteter her i regionen. Jeg må reise til Nordland eller Våler for å trene. Med det i betraktning fremhever Kobberød prestasjonen bak at Trøndelag har åtte A-førere; alle er kvalifisert til å kjøre superbike.

– Jeg håper planen om roadracing-bane i fremtidsprosjektet «Hell Motorpark» blir realisert. Er vi heldige, kan vi ha en bane på plass i 2017, sier Elisabeth som til daglig jobber som IT-konsulent.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

«Bevar Jugendbygget Elgeseter gt 30b», heter Facebook-siden Liv Ingebrigtsen Skjervold har opprettet, som da Byavisa gikk i trykken før helgen kunne notere seg med 762 likes.

Med opprettelsen av siden, ønsker hun og ektemannen Knut Skjervold – hvis farmor eide gården – å gjøre sitt for å prøve å redde Jugendgården i Elgeseter gate, som mange etter hvert nå har engasjert seg i bevaringen av.

Jugend-gården i Elgeseter gate er jo et signalbygg i Trondheim

Huset er overtatt av Statens vegvesen, som har spikret for vinduene i og tatt vekk trappen foran inngangen.

Tidligere i år engasjerte arkitekt- og kunstmiljøet ved NTNU seg.  De åpnet gården  for trondhjemmerne og tok den i bruk som et galleri for kunst. De kom også med et forslag som hindrer gården i å bli revet og samtidig la Elgesetergate bli den miljøgata som Trondheim kommune ønsker seg: En gang- og sykkelvei gjennom gården.

Hånd i hånd

– Et fascinerende forslag jeg falt fullstendig for, smiler Skjervold.

I en periode bodde hun og mannen Knut i Elgeseter gate,  før de etter hvert flyttet til Ranheim.

– I denne «lyckliga gatan» har vi gått håndi hånd i yngre dager, smiler hun.

På Facebook-siden legger også folk inn siste nytt om saken om Jugendgården. Der har blant annet Trygve Ohren, en fra byens arkitektmiljø som har engasjert seg, meldt om et møte de har hatt med opposisjonen på rådhuset, nettopp for å få dem til å snu i saken. «Det er virkelig ikke for sent!», skriver Ohren og viser til at så mange som mulig gjerne må  prøve å få både politikerne og rådmannen til å snu. «Hovedpoenget er at de ikke må rive nå, før de vet hva som skal skje i gata! De må bruke arbeidet med reguleringsplanen til også å utrede muligheter for at bygården skal stå!»

Går for tunell 

– Jugendgården i Elgeseter gate er jo et signalbygg i Trondheim.  Den har stått her i 100 år og har sitt særpreg. Det vil ikke blir det samme å kjøre forbi et 20 etasjers høyt nybygg, peker Knut Skjervold på.

Både han og ektefellen er opptatt av miljøaspektet, men ser at det kan ivaretaes selv om Jugendgården blir stående. Selv er han ikke i tvil om at tunnell under bakken er løsningen på trafikk- og forurensningsproblemene i Elgeseter gate.

– Dette kan bli ei miljøgate – med Jugendbygget som den dronningen som hører gata til, mener Skjervold.

Så stille

Knut Skjervold, som selv har sittet i Bystyret for Arbeiderpartiet i mange år, synes det er bemerkelsesverdig stille rundt planene om Elgeseter gate og Jugendgården.

– Jeg opplever ike at det er dialog med folket her. Har for eksempel beboerene i Elgeseter gate fått noen informasjon om planene? Hvorfor kaller de ikke inn til et folkemøte? Eller er det slik at planleggerne får holde på «i det stille».  Jeg bare spør, sier Knut Skjervold.

Sammen med ektefellen rusler han videre «lyckliga gatan». Med bilene susende forbi Jugend-dronninga.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Byavisa har selv vært inne i en av  leilighetene i Dyre Halses gate 1 og sett sprekker i vegger og buler.  Kjøperen kjøpte leiligheten for nærmere fire millioner kroner for et år siden. Vedkommende ante ingenting om manglene ved leiligheten.  Det stod ingenting om problemene i prospektet.

Flere beboere har tatt kontakt med takstingeniør Arild Lund for å få vurdert leilighetene. I den nevnte leiligheten konkluderer han med at vegger buler både vertikalt og horisontalt langt utover det som er toleransegrensene. Lund peker også på at det er sprekker i vannrør og at  det er klanderverdig utførelse av vannrør. Under en inspeksjon fant han også at fallet til sluket er under akseptabel løsning. Lund viser også til at skyvedøren i en av leilighetene stopper opp etter bare noen centimeter.

Utbedring av bad.  Lund har også funnet lignende mangler i andre leiligheter. Flere bad i Portalen er ifølge Lund utbedret flere ganger. Flere beboere venter på utbedring av sine bad. Samtidig  kjøpes det og selges leiligheter i bygget som om alt er i skjønneste orden.

– I Trondheim har jeg opplevd nybygg som har store feil og mangler.  Jeg tror ikke det blir mindre av dette da det blir flere og flere «håndverkere» som ikke kan faget. Tror  også det blir flere og flere utenlandske og dårlige håndverkere som ikke kjenner norske forhold, regelverk og standarder og hva godt håndverk er. Prispress gjør at kvaliteten blir dårlig og billig arbeidskraft benyttes. Det bør være en forutsetning at minst en på byggeplassen snakker og forstår godt norsk, sier Lund.

Det har vært snakk om uavhengig kontroll i flere år, men hva skjer. Ingenting.
Arild Lund

Raske penger. Han tror mange blir «overkjørt» av utbyggere og investorer som har mer fokus på raske penger enn kvaliteten.

– I det store og hele er det kjøperne som blir mest lidende, sier Lund.

Han viser til den store endringen i Plan- og bygningsloven i 1997.

– Da ble det slik at firmaene godkjenner seg selv. Det er bukken og havresekken. Det er på tide at det blir uavhengig byggekontroll på ethvert tiltak, men at kontrollen tilpasses i hver enkelt sak. Til stadighet er det fokus i media på dårlig utførte arbeider. Det være seg nybygg, restaureringer og ombygginger. Store aktører er ikke mer pålitelig og bedre enn de små.  For min del har jeg opplevd at det snakkes for lite norsk på byggeplassene og at de som ikke snakker norsk blir for dårlig fulgt opp, sier Lund som har følgende råd til fremtidige kjøpere:

– Skal man kjøpe eiendom, bruk uhildede takstmenn også på visningene. Sjekk sameiet før du kjøper en leiligheten. Han håper myndighetene også får øynene opp for hvor dårlig regelverket ivaretar de som kjøper seg en leilighet, hus eller hytte.

– Det har vært snakk om uavhengig kontroll i flere år, men hva skjer. Ingenting. Peker Lund på.

Starter denne uken.  Beboere i Portalen Byavisa har vært i kontakt med, har hyret inn advokat etter at de opplevde at det tok lang tid på å få  svar fra styret i Portalen beboerforening når de pekte på feil og mangler ved leilighetene – og hva som ville bli gjort med disse.  Nå sier styreleder til Arne F. Jenssen i beboerforeningen til Byens Næringsliv at utbedringene vil starte opp denne uken.

– Det har dessverre tatt tid, da Skanska som er utbygger ønsket å finne om årsaken til sprekkdannelsene hadde noe med fundamentet å gjøre før de eventuelt startet arbeidet. Nå har de konkludert med at det er slik Optiman har konkludert med: At det skyldes krymp i treverket, sier Jenssen.

Byavisa har ikke lyktes i å få kommetar på dette fra Skanska. Ifølge Jenssen venter 10 bad ved Portalen på utbedring. Vi har heller ikke fått svar på våre spørsmål angående årsak til at sprekkdannelser ikke er nevnt i prospektet fra DnB Eiendom som formidlet salg av den aktuelle leiligheten.

Turbulens. Det har vært mye turbulens rundt Dyre Halses gate 1 de siste årene. Byavisa har i en rekke artikler beskrevet problemene i bygget fra 2010 som består av 38 leiligheter og næringsarealer. DnB Næringseiendom eier næringslivsdelen, mens Sirkeltomten Bolig eier boligdelen. SiTs treningssenter er etablert i næringslivsdelen. Støyen derfra ble i 2013 stemplet som ulovlig. Utbedringer ble foretatt, og etter det Byavisa erfarer det ble blant annet lagt 90 tonn med betong for å dempe støyen.

I etterkant meldte flere beboere om sprekkdannelser i sine leiligheter. DnB Eiendom sa til Byavisa at de anså det som svært lite sannsynlig at sprekkene kom som følge av utbedringene ved treningssenteret.

Vannlekkasjer ga millionsmell

Sirkeltomten Bolig som eier leilighetskomplekset i Dyre Halses gate 1 er i en fersk dom i Sør-Trøndelag tingrett dømt til å betale over tre millioner kroner til Skanska Husfabrikken. 

Ikke bra. Takstingeniør Arild Lund har sett mye «grums« på sine runder i Trondheims nye leiligheter.

Sirkeltomten Bolig og Skanska Husfabrikken inngikk i 2009 en kontrakt for oppføring av fem bygg bestående av 38 leiligheter på Nedre Elvehavn i Trondheim.  I 2010 inngikk Skanska kontrakt med Caverion om detaljprosjektering og utførelse av rørleggerarbeidene.

Blant annet på grunn av feilkobling av avløpsrør og av sprinkleranlegget, oppstod det vannlekkasjer i rør-systemet. Flere leiligheter ble påført store skader. Skanska stilte derfor krav om økonomisk kompensasjon. Sirkeltomten varslet erstatningskrav overfor Skanska for følgeskader – det dreide seg blant annet om dagbøter utbetalt til kjøpere av leiligheter grunnet forsinket overtakelse.

I domsslutningen av 28. mai i år, ble altså Sirkeltomten dømt til å betale Skanska. Også Gjensidige Forsikring og Caverion ble dømt til å betale nærmere 1,5 millioner kroner til Skanska.

– Dommen er er grundig, men vi er ikke fornøyd med at det er konkludert med grov uaktsomhet. Vi tar likevel til etterretning at tingretten har lagt dette til grunn og at det idømmes et erstatningsansvar. Når det gjelder utmålingen av erstatningsansvaret er vi fornøyd med at flere av anførslene våre har ført frem, noe som leder til en betydelig reduksjon i ansvaret, sier informasjonssjef Pål Rune Eklo i Gjensidige.

Administrerende direktør Terje Mjøen i Skanska har ingen kommentar til dommen.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

1998 konkluderte et utvalg oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet med at effekt av healing ikke kan avvises, men at en eventull virkningsmekanisme er ukjent: Metoden må anses som kanskje effektivt, men det er ikke mulig å si noe om effekten på enkelte sykdommer eller sykdomsgrupper.
I forrige uke fortalte «trollmannen» Christian Johnsen. Telefonen inn til Byavisa har ikke stått siden artikkelen stod på trykk. Mange er interessert i å komme i kontakt med ham, for å få hjelp til sine plager.

På heltid
– Healing er ett av flere verktøy jeg bruker i jobben min, sier Randi Reitan (det store bildet). Hun kaller seg alternativ terapeut og startet terapeutpraksis for ca 20 år siden. De siste 5-6 år har hun jobbet med dette på heltid. Reitan viser til at healing betyr «å gjøre hel».
– Med å gjøre hel tenker jeg at kropp og sinn kommer i mest mulig balanse, noe som kan bidra til bedre fysisk og psykisk helse. Her synes jeg det er viktigst å arbeide forebyggende. Det at jeg har valgt dette som mitt yrke, handler nok om at jeg hele livet har vært et søkende og sensitivt menneske. Det føles godt å kunne være til hjelp og støtte for andre, sier Reitan som understreker at det er viktig at pasienten føler seg trygg for at han eller hun skal åpne seg.
– Jeg løser opp spenninger gjennom å massere, trykke eller holde hendene mine på det området avkroppen som det er fokus på. Ord og bilder er også viktige verktøy. Tankene og de bildene vi skaper i hodet vårt, er med på å forme vår framtid, sier Reitan.

Folk strever
Hun viser til at mange i dag strever med å finne sin identitet og sin rolle i dagens samfunn.
– Stress og jag etter det perfekte setter sine spor i kropp og sinn. Stadig flere er utbrente fordi de lever under samfunnets og sitt eget press, sier Reitan som ikke kaller seg healer, men alternativ terapeut.
– Healer er et noe stigmatisert begrep. Det blir av mange mystifisert eller latterliggjort. Det naturlige fremmedgjøres. Kroppens egen intelligens undervurderes, og samspillet mellom kropp og sinn undervurderes. Vi mennesker har fjernet oss fra det opprinnelige og naturlige, mener Reitan som tror fordommene hander om mangel på kunnskap.

Vår egen healer
– Mangel på kunnskap handler om at man ikke går inn i og undersøker, at man stenger ute. Men det skjer en endring hos mange mennesker i dag. De er mer åpne, og har en bedre kontakt med kroppen sin. Vi er vår egen healer, faktisk. Når kropp og sinn spiller på lag, åpner man for positive endringer i livet. Jeg som terapeut er en døråpner og veiviser i healingprosessen, sier Reitan som har fem, seks pasienter daglig.

Forebygge spenninger
– Noen er faste og kommer en gang i måneden. De gjør dette for å forebygge og løse opp i spenninger som setter seg i kropp og sinn. Andre kommer for å få hjelp til konkrete lidelser og plager, både av fysisk og psykisk art.
– Hva er din sterkeste opplevelser som healer?
– For meg er det fantastisk å oppleve når for eksempel noen som strever med å bli gravid, lykkes.

Gull Aanes

Å bli healer var et kall
Gull Aanes er medlem av DNH. Hun måtte smile litt da hun fikk henvendelsen fra Byavisa.
– I hele dag har Byavisa «dukket opp» i tankene mine, og nå skjønner jeg hvorfor, sier Aanes som ser på det å bli healer som et kall. Hennes spesialfelt er healing.
– Healingen trenger inn på DNA- og cellenivå, ja faktisk i atomene av dine celler. Og det er mitt spesialfelt uten noe mer ord om det. Når jeg «ser» klienten skanner jeg raskt over aura og tuner inn på hva som er i veien og bør rettes opp med healing. Jeg legger mine hender på klientens kropp forskjellige steder, og «stråler» inn
healingenergien og forminsker eller fjerner det som var problemet pluss retter opp til harmonisk tilstand, sier Aanes som blant annet er utdannet innen den japanske healingmetoden Raiki.

Oppringt fra Spania
Hun kan til dels forstå at det blir kritikk mot healing som behandlingsform hvis det på noen måte er utøvd ukorrekt adferd av behandler.
– Hvis det er et ukjent tema for den som kritiserer, vil jeg anbefale å finne en dyktig healer og prøve det ut selv, smiler Aanes.
Hennes sterkeste opplevelse som healer er da hun ble oppringt fra Spania av ukjent dame som hadde hørt om henne.
– Hennes mann var på langvarig sykehusopphold, og alle prognoser var gitt opp om videre liv. Alle ledninger skulle frakobles den dagen, og konen ble gjort oppmerksom på at siste rest av liv da ble koblet ut. Jeg skulle først til å si at nei det er ingenting jeg kan gjøre her for å hjelpe, men det kom inn en sterk kraft i meg og jeg lovte å prøve. Mannen overlevde til alles forundring og lever fortsatt om enn i noe redusert form. For mange år tilbake kom en dame som hadde blitt gitt kun en uke igjen å leve. Hun fortalte meg bare litt om hva som feilte henne. Hun levde i mange år etterpå, forteller Aanes.

Ingeborg Flakne

Oppmerksom på en kraft
Ingeborg Flakne er også medlem av DNH. Hun ble healer fordi hun
hadde en «voldsom åndelig oppvåkning.»
– Jeg ble da oppmerksom på ei kraft inni meg, som gjorde at jeg kunne utøve healing, sier Flakne som utøver healingformen «gjenopprettende healing».
– Da fører jeg hendene rundt klienten, uten å berøre rent fysisk. Det som skjer under «reconnective healing», er at den livskraften som alle mennesker har inni seg, blir aktivert under healingseansen. I den livskraften ligger et stort potensiale for selvhelbredelse.

Opplever ikke kritikk
Hun opplever en økt positiv interesse for alternative behandlingsformer.
– Stadig flere benytter seg også av healing, og jeg tror det at mange kjenner noen som har fått hjelp, gjør at de også ønsker å prøve. Jeg har i enkelte tilfeller opplevd at det kan være et veldig godt alternativ også til medisinering. Men her er det viktig å presisere at healing aldri vil være en erstatning for tradisjonell medisinsk behandling, men et alternativ til denne, sier Flakne som råder folk til å for eksempel se etter godkjenning nettopp av DNH når de skal oppsøke en healer.

Veronica Sand

Tenke positivt
Hennes sterkeste opplevelse ved å være healer er opplevelsen av å virkelig kunne hjelpe mennesker som ser alt gå i svart, slik at de snur og begynner å tenke positivt.
Veronica Sand opplever seg enda litt fersk i faget, da hun ikke har holdt på så lenge. Hun er medlem i DNH. Spesialfeltet er er å jobbe med bevissthet.
– Bevissthet har innvirkning på alt. Jeg har to hovedverktøy. Det ene er healing – enten fjernhealing eller på benk – der jeg er en energikanal som dirigerer og justerer energi sånn at den som mottar healingenfår det de har behov for. Jeg holder hendene over dem og noen ganger ved samtykke, kan jeg legge hendene fysisk på, men det er langt fra hver gang. Det mest spennende hovedverktøyet mitt er regresjon. Der legger jeg stor vekt på samtale først og bare under samtalen kan det i enkelte tilfeller komme nye erkjennelser og forståelser men under selve regresjonen kan det bli en en god del healing. Det handler jo ofte om å finne årsaken og forhåpentligvis løsningen til ting folk sliter med i livene sine. Å få svar på ting eller gå inn i og forløse følelser en ikke har fått utløp for eller bearbeidet kan være med på å hjelpe folk å komme et steg videre er bare noen eksempel, sier Sand.

Forstår kritikken
Hun ber om forståelse for at healing er vanskelig å beskrive.
– Særlig med alle restriksjoner som er pålagt oss som driver alternativ behandling av både healerforbundet og det norske regelverket
Hun forstår godt at det er kritikk mot alternative behandlingsformer.
– Vi er jo «programmert» til å tenke at konvensjonell medisin er det eneste som er virkelig og alt annet er bare hokus pokus og fanteri.. I og med at det er energier vi jobber med, kan man ikke se hva som skjer under en healing. Men den moderne medisin er jo basert på naturmedisinen som har eksistert i årtusener oghealing har eksistert i en eller annen form i alle kulturer vi har. Siden vitenskap ble den eneste sannhet det er legitimt å ha, har vi mistet det naturlige forholdet til både naturmedisinen og healing og andre mer naturlige måter å ta vare på hverandre på, sier Sand.

Kjærlighetssorgen forsvant
Hennes sterkeste opplevelse som healer er kanskje hun som ikke kom seg ut av senga pga ryggen da hun var på reise og hadde en hel dags biltur foran seg før hun kom hjem og skjønte ikke hvordan hun skulle greie det. Etter 10-15 minutter fjernhealing var hun smertefri og greide bilturen uten problem.
– En annen 10 minutts fjernhealing ble en langvarig kjærlighetssorg som blåst for vinden og de opplevde å få masse energi. Kanskje var det tilfeldig, kanskje var de klare for å bli bra. Årsaken til forbedring får stå åpen. Jeg stiller aldri garantier til behandlingene fordi jeg aldri på forhånd vet hva som blir resultatet og jeg kan jo heller ikke si at det var behandlingen som gjorde utslaget

Tore Meisfjord

Lett berøring
Tore Meisfjord, tilknyttet DNH, jobber også med den japanske healingmetode Reiki – som grovt kan oversettes til universell livsenergi.
– Gjennom lett berøring av ulike punkter på kroppen stimuleres evnen til selvhelbredelse. En typisk behandling vil oppleves beroligende og stresslindrende. Reiki gir oss et klarere bilde av vårt eget selv og vår betydning for omgivelsene. Gjennom det kan man oppnå positive forbedringer med tanke på psykisk og fysisk helse. Reiki er det beste verktøyet jeg har for egen velvære og jeg har stor glede av å hjelpe andre med samme metode, sier Meisfjord som har circa 10 klienter per uke.
– I mange andre land har Reiki blitt tatt i bruk som et komplement til konvensjonell behandling på sykehus. I Norge henger vi litt etter, selv om vi er på vei i samme retning. Jeg ser meget lyst på muligheten for at skolemedisin og komplementær behandling kan utfylle hverandre og skape et godt samarbeid også her til lands. Når vi etterhvert får åpnet opp for slike typer samarbeid vil de useriøse aktørene falle vekk av seg selv, mener Meisfjord.
Vanskelig forhold til faren
Som en av sine sterkeste oppleveser som healer, trekker han frem en av hans klienter som gjennom hele sitt liv hatt et vanskelig forhold til sin far.
– Gjennom oppveksten hadde faren hatt problemer med alkohol og agressiv oppførsel. Da han var 14 år begikk hans far selvmord og han tok dette som et stort svik. I godt over 40 år hadde han gått rundt med forakt for sin far, noe som han selv mente påvirket hans livskalitet i negativ retning. Jegkan ikke vite om det var Reiki, våre samtaler, eller noe helt annet som hjalp han med å forsone seg med sin far. Det jeg derimot vet er at han hadde en stor følelsesmessig forløsning og at han fant den støtten han trengte hos meg.

Aina Myrvold

Hadde ingen tro
Aina Myrvold ble healer etter et kurs på Alternativmessen i Oslo i 1996. Hun er tilknyttet DNH.
– Jeg hadde ingen tro på at det var mulig å lære seg healing, jeg trodde dette var medfødt for noen få utvalgte sjeler. Til min store overraskelse virket det. Jeg har tatt utallige kurs med forskjellige healingteknikker, men sverger nå til «reconnective healing».
– Alle som kommer i kontakt med denne healingen bærer disse frekvensene i seg. Reconnective healing er å bringe deg tilbake til balanse. Du opplever dyp avspenning som lar healingen finne sted, forteller Myrvold som har circa 200 klienter per år.
– Hva er din sterkeste opplevelse som healer?
– Her har jeg selvsagt kunne trukket fram mange fysiske healinger, for eksempel operasjoner som ble overflødig og avlyst. Men de fysiske healingene kommer ofte som en «bieffekt» av å komme i balanse. For meg er den sterkeste opplevelsen når klienter«våkner» og finner sin egen styrke, sin sanne essens. Healing handler om å bringe i balanse.

Johannes Henriksen

Finner mening og trivsel
Johannes Henriksen, medlem av DNH, ble healer fordi han finner mening og trivsel i å bruke healingevnene sine.
– Det er givende å hjelpe folk, sier Henriksen som har drevet healingpraksis siden 1992 og er godkjent healer av DNH.
Han har tre spesialfelt: Healing som støtte for personlig utvikling, healing mot smerter og mot anspenthet og uro.
– Jeg legger hendene på folk, men oppmerksomheten min er like viktig som hendene, sier Henriksen.
– Hva er din sterkeste opplevelse som healer?
– Det har vært like sterkt hver gang jeg har fått oppleve at en urolig baby, som ikke har sovet ordentlig på flere måneder, etter healing får ro i sjela og endelig sover godt om natten, hele natten. Dette til stor lettelse for slitne foreldre. Særlig interessant er disse tilfellene fordi placeboeffekt her er utelukket. Som healer er dog densterkeste opplevelsen å oppleve selve prosessen og healingkraften som skaper slike resultater.

Magnar Sandvik

Kjent en dragning
Magnar Sandvik har alltid hatt en dragning mot det «alternative» hele livet. Nå er målet å jobbe med det på heltid. Han har jobbet mer og mer opp imot hjertebevisstheten til klientene. Er tilknyttet DNH.
– Vi mennesker har stort utbytte i å være mere i hjertet, og mindre i hodet.
Når det gjelder kritikken mot healing, viser han at vi er sju millioner mennesker på jorda som opplever virkeligheten på hver vår unike måte.
– Da blir det litt merkelig å prøve å generalisere det som har med alternative behandlingsformer å gjøre. Noen mennesker har stort utbytte av å gå til healing, mens andre igjen har stort utbytte av å gå til akupunktur, kiropraktorer, til kopping – og en del menneskervil ikke bruke annet enn skolemedisinen. Hvorfor ikke la hver enkelt av oss få avgjøre hva som er best for oss? Kritikken av at enkelte alternative behandlere regelrett garanterer for resultater bryter med norsk lov, og disse utøverne synes jeg ikke har forstått sin rolle. Healing er jobbing med energier og er noe som virker forskjellig fra klient til klient, derfor vil også resultatene bli høyst forskjellige selv om grunnen for at de oppsøkte en healer i utgangspunktet var likt.
– Hva er din sterkeste opplevelse som healer?
Det er mange, men en av dem er en klient med benlengdeforskjell
som kom inn til healing, og gikk ut med lik benlengde etter en behandling.

Vi hører gjerne din historie!

Har du en historie der du har blitt hjulpet av en healer. Byavisa hører gjerne fra deg. Ta kontakt på  telefon: 73 95 49 00 eller per mail til: red@byavisa.no.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

– Likevel klarer Kristian Kristiansen å løfte frem det menneskelige, peker teatersjef Kristian Seltun ved Trøndelag Teater på i sin presentasjon av «Adrian Posepilt» som hadde premiere lørdag 30. august. Kristiansen  skrev en rekke historiske romaner fra Trondheim, og blir fremdeles av mange regnet som Trondheims-forfatteren framfor noen. Adrian Posepilt som ingen vet hvor kommer fra, eller hvem som forlot ham på en trapp en sen vinternatt.

Menneskelig kulde

Han vokser opp i det beryktede Verkshuset, et sted for prostituerte og kriminelle kvinner. Senere kommer han til Blådegnhuset, et barnehjem for gutter. Å være foreldreløs på slutten av 1600-tallet var en vond skjebne, med mye menneskelig kulde. Men i all kulden får han også mye kjærlighet, kanskje fra dem som man minst kan forvente det av.

– Ja, det er en mørk historie, men med mye lys. Og forteller at midt opp i det elendige, der alt er svart, kan vokse en leirfivel. Slike leirfivler er det mange av i livet, sier Mads Bones som spiller Adrian Posepilt. Han berømmer lysdesigner Øyvind Wangensteen fra Nationalteateret.

– Hans lyssetting bidrar på det sterkeste til å gjøre dette til en sanselig opplevelse, sier Bones.

Han er opptatt av hvordan Adrian tross sitt dårlige utgangspunkt får en kjempegod ballast. Hvordan det skjøre spedbarnet skaper en bølge av noe godt.

18 mødre

– Han vokser jo på en måte opp med 18 mødre pluss «Tosten», sier Bones om Adrian som det mot alle odds går bra med – og det fordi han ifølge Bones er så åpen og møtt med kjærlighet.

– Størst av alt er jo kjærligheten. Den ligger latent i oss alle og mennesket er jo i bunn og grunn godt, sier Bones.

– Synes du synd på Adrian?

–  Nei, det har jeg prøvd å unngå. Tross forholdene  har han hatt det bra.

Hver vår Ilevollen

– Det var tøffe tider for folk i Trondheim på den tiden? Tror du det blir vanskelig for publikum av i dag å identifisere seg med Adrian?

– Selv om det sikkert er vanskelig for oss i dag å se for oss hvor ille det var den gangen, har vel alle «hver vår Ilevollen», sier Bones og peker på at det og det også i dag er mange som sliter for å få endene til å møtes.

Selv har han hatt med seg Adrian Posepilt fra han spilte hovedrollen i Teaterlaget BUL sin oppsetning på Munkholmen. At han nå er blitt 33 år, synes han ikke gjør det vanskeligere å spille en 14-åring. Det er fortellingen og ikke alderen som er bærende i Kristiansens roman, opplever Bones.

Ledestjerne på himmelen

I teksten har Petter Rosenlund som har dramatisert  Adrian Posepilt funnet henvisninger til en Jesus-figur – frem fra Kristiansens tekst steg det for ham en stjerne  opp av et stort mørke.

– En ledestjerne på himmelen som kunne midt opp i alt det triste og vonde. Fattigdommen og galskapen. En ledestjerne som gir utstråling og energi, sier Rosenlund.

Regissør Kjersti Haugen har også et sterkt og livslangt forhold til Adrian Posepilt. Allerede som tenåring leste hun for første gang romanen, og «forelsket så seg vilt» i gutten at hun dro til Vår Frues kirkegård for å se graven hans.

Bløte i blikket

Da hun ved sitt første møte med teatersjef  Kristian Seltun for over seks år siden, var Adrian Posepilt det første hun tenkte på da Seltun spurte om hun hadde noe «trondheimsk» hun kunne tenke seg å arbeide med.

– Det handler om en 14-åring som står i Ilevollen og ser mot ferdafolket som er forlater byen via Steinberget. Han vet at blant dem går mora, men han vet ikke hvem det er.  Timene mens han står der blir både preget av oppgjør og forsoning, sier Haugen. For henne handler det også mye om hva det er de voksne har gitt barnet, og hvordan et liten nyfødt skapning kan påvirke voksne.

– Om hvordan de hardt brukte «kvinnfolkene» blir bløte i blikket når de ser inn i øynene til den nyfødte ungen, sier Haugen som også ser en link til Gud og Jesus, noe som er større enn mennesket.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Fjoråret fortonet seg litt unormalt, siden vrakpanten ble satt opp. Mange eiere av gamle biler valgte da å benytte seg av prisøkningen, sier Belinda Skibnes Ramberg. Hun er daglig leder i Trondheim Bil-Demontering, med base på Øysand, som i år feirer 25 år i bransjen. Vrakpanten steg trinnvis i 2013. Først til 2500 kroner, før den i juli samme år ble oppjustert til 3000 kroner, som fortsatt er det du mottar hvis du velger å skrote doningen din.

Forventer nedgang. Hele 3500 livstrøtte biler fant veien til bedriften på Øysand i fjor.

– I år regner vi med en nedgang til cirka 3000 kjøretøy. Foruten at mange valgte å ta affære i fjor, har konkurransen blitt større siden fragmenteringsverkene selv tar i mot biler direkte. Som eksempelvis Norsk Gjenvinning på Orkanger, forklarer Ramberg.

 Utfordringen er ikke å ha et stort volum av alle typer bildeler, men å kunne tilby de riktige.

Pizzabiler dør fort. Fra sitt ståsted, ser hun fort hvilke biler som peker seg ut som slitesterke travere. Og hvilke som lider en ung død.

– Volvo lever lengst. Deretter Mercedes. De bilene som først blir utslitt er det vi kaller «pizzabiler». Lik Citroën Berlingo, Peugeot Expert og liknende kassebiler. Enkelte tåler ikke mer enn 180 000 kilometer før de er nedkjørt, sier Ramberg. Hun registrerer at færre lykkes med å bli kvitt sitt slitne vrak gjennom Finn.no og liknende rubrikktjenester.

– Det var nok enklere for et par år siden å få 5-6000 kroner. Da som delebil eller til kjøpere som trenge et kjøretøy av rimeligste sort. Nå velger eierne heller å benytte seg av vrakpanten.

I år regner vi med en nedgang til cirka 3000 kjøretøy.

Lever av bildeler. 2013 endte med en omsetning på 13,4 mill. Man skulle tro at det var stålet fra alle disse vrakene som genererte penger i kassa.

– Nei, det er brukte bildeler vi i all hovedsak lever av. På lageret har vi 25.000 komponenter liggende, som er klar til utsending. Gjennomsnittlig sender vi ut 25 pakker hver dag, over hele Norge.  Nå har firmaet utvidet lagerplassen for å kunne lagerføre enda flere reservedeler.

– Utfordringen er ikke å ha et stort volum av alle typer bildeler, men å kunne tilby de riktige. De forskjellige bilmerkene har alle sine svakheter. Toyota Carina sliter med dårlige pussemotorer. Lyktene til Mercedes blir fort matte. Ruteheiser på Honda CR-V er noe vi ofte får spørsmål om, forteller Ramberg. Mellom fem til 15 biler kommer inn porten hver eneste dag.

– De delen vi ikke hadde i går, har vi kanskje i dag. Ting forandrer seg fort.

Lærte seg å skru. Belinda overtok bedriften etter at faren døde for 14 år siden.

– Min plan var å sitte på kontoret da jeg begynte her i 1994.  Jeg kalte alle type bildeler for «klumper». Da sendte pappa meg ut i verkstedet. Der ble jeg i to år. Uten egen bakgrunn fra demontering mener hun det ville vært umulig å  kunne yte adekvat service, og fylle stillingen som daglig leder på en skikkelig måte.

– Det første jeg gjorde da jeg overtok bedriften var å dataføre alle bildeler. Samt å etablere internettside. Jeg ville unngå at salget falt bare på grunn av en regnværsdag, slik det var tidligere. Med distribusjon over nettet slipper vi den type bekymringer.

Hun håper at årets omsetning lander på samme nivå som i 2013.

Arbeidsplassen er plassert i et hjørne, der en seksjon fungerer som skillevegg mot resten av stua. I tillegg har familien satt opp et skjermbrett som skjermer mot innsyn fra gangen. Barnas arbeidsbord er plassert mot seksjonen, slik at de kan få tak i arbeidsredskapene som er skjult i skuffer og skap.
– En arbeidsstasjon må være godt lyssatt, være tilgjengelig og praktisk. Det er viktig at arbeidsredskaper som saks, lim, tape, blyanter og så videre, har sine faste plasser, slik at de er lette å finne igjen, sier Charlotte Wulff.

Under senga. Frida Wulff Haustveit (9) trives ved sin egne skoleplass på rommet.

Justerbar
Hun påpeker viktigheten av riktig sittestilling ved et leksebord.
– Dette bordet har ben som er justerbare etter barnas sittehøyde, og svingstolene kan også justeres, viser hun.
I dag er det Nora på seks år, som gjør lekser her. Hun har nettopp begynt i første klasse ved Vikhammer skole, og synes skolearbeid er kjempespennende.
Storesøster Frida ni år og fjerdeklassing, har denne høsten fått egen skolepult på rommet.
– Før har jeg sittet ved arbeidsbordet i stua, men etter at Nora begynte på skolen i høst, gjør jeg lekser på rommet mitt.
Lekseplassen på rommet til Frida har vindusutsikt, og er plassert under høysenga. Her har hun godt med lys, både fra vinduet og arbeidslampa.

Får fred og ro
– Jeg liker godt å gjøre leksene her, fordi her får jeg fred og ro. Men det var lettere å få hjelp, da jeg var på stua da, smiler hun.
Men må være enig med mor Charlotte, at det da ikke er lange veien å gå for å be om hjelp.
– Arbeidsstasjonen på stua er plassert sammen med vårt arbeidsbord, slik at vi alle fire kan sitte sammen å jobbe. Vi har valgt denne løsningen, på grunn av tilgjengelighet. Barna bruker plassen til lekser og lek, som perling, tegning og maling, og den er ofte i bruk, sier Charlotte Wulff. Charlotte som til daglig arbeider hos Trønderenergi, røper at hun i disse dager begynner som student ved NTNU.
– Jeg begynner å studere relasjonsledelse, så nå er det også viktig for meg å ha en god lekseplass, smiler hun.

 Ta utgangs-punkt i barnet

– Som utgangspunkt for hvordan man skal møblere en optimal lekseplass for barnet, er barnet selv. De er jo så forskjellige. Noen har behov for å sitte stille for seg selv og noen vil sitte i kjøkkenet eller stuen, der resten av familien oppholder seg. Noen trenger kanskje litt roligere plass, men nærhet til de voksne for å få hjelp og oppfølging ved behov.

Interirødesigner. Helen Mikalsen

Det sier interirødesigner Helen Mikalsen som understreker at det viktigste er  er å ha en fast plass med ikke så mange andre inntrykk som forstyrrer.

– Veldig mange har for eksempel en åpen stue-kjøkkenløsning og da kan inntrykkene bli mange og det er lett å miste fokus. Jeg ville da foreslått en arbeidsplass stillt mot en vegg og med oppbevaring av fargestifter, lim, papir og ting som har sin faste plass i skap og hyller på veggen over eller på siden lett tilgjenglig og kanskje en oppslagstavle der ukeplanen og andre oppslag har sin faste plass. Da trenger de ikke løpe rundt for å finne det som trengs midt i arbeidsøkten, samtidlig som det også er mulig å bare lukke dørene  for å rydde plassen hvis den for eksempel er plassert i stuen, sier Mikalsen.

Fordel med plass for to

Hun mener det også er en fordel om det er plass for to.  Setter man sammen  en litt lengre bordplate eller flere moduler, kan en voksen sitte med, flere bøker får plass oppslått – og barna kan sitte sammen med venner og gjøre lekser sammen med venner når de kommer hjem etter skolen. Mikalsen understreker at det bør være godt lys over bordet ved lesing og skriving i bøker.

– Det kan være i form av vegglamper eller lys festet under veggskap plassert over bordet, som da også frigjør plass på bordet og sprer lyset jevnt, sier Mikalsen som også har fått tegnet og laget oppbevaring og arbeidsplassløsning under en trapp for en kunde.

– Det ble da en sentral plass, men likevel en  litt roligere krok. Det er en plass som kanskje ikke alltid utnyttes og på denne måten får den jo en funksjon.

Dekor og detaljer for barn

Når det kommer til utformingen av lekseplassen/arbeidsplassen, er det ifølge Mikaelsen litt avhengig av hvor det skal plasseres, hvilken stil og uttrykk rommet har, farger og hvor stor plass det er til rådighet.

– Det er jo møbler som skal passe inn med resten av interiøret. Noen ganger er det behov for helt hvitt eller ton i ton farger og noen ganger kanskje en fargeeffekt som blir prikken over i, akkurat i det rommet, sier Mikalsen. Men for at det skal bli innbydende for barn, er det ifølge interiørdesigneren viktig å utforme den på en måte som passer dem og kanskje med dekor og detaljer som de liker og som kan byttes ut.

– En fordel er jo hvis det er kostbare møbler, at det kan bygges på eller brukes også når barnet blir eldre.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa

Ved Kunstindustrimuseet i Trondheim tas det vare på gamle interiør og møbler fra byens historie. De har også et utvalg av gamle tapeter liggende på lager.
Førstekonservator Håkon Andersen kan fortelle at det vi forbinder med dagens tapet hadde sin begynnelse sent på 1600- og tidlig på 1700-tallet. I tidligere tiders adel var det vanlig med store, vevde gobeliner med mønster, og vegg-dekor av gyllenlær. Disse var dyre og tidkrevende å lage, og gikk av moten etter hvert.

Kunnskap om tapet. Førstekonservator Håkon Andersen vet mye om gammel tapet. (Foto: Merethe Wagelund)

Lerrets-tapeter
– På midten av 1700-tallet utviklet det seg en annen metode i Europa og Norge, forteller Andersen. Han sikter til teknikken med å montere og male lerretstapeter. Lerret er vevd av lin eller bomull til et tett rutete stoff, oftest montert på ramme.
Han vet at de første tapetene i Trondheim ble lagd rundt 1750 – 1760.
– Man kjøpte ikke tapet på rull, som i dag, men monterte store lerretsplater inn i nisjer i veggen. Lerretet ble malt med dekorative elementer, ofte store landskap eller bymotiver. Malerne som ble hyret til å male stuen måtte beherske både maling av tak og vegger, samt den fine dekormalingen på lerretstapetene, sier førstekonservatoren.

Blomsteroppsatser
Andersen viser fram noen store lerretsstykker som står dypt inne på lageret. Alle som er tatt vare på er fra Trondheim, samt noen som tilhørte en gård i Verdal.
– Noen av disse er fra en bygning i Søndre gate 4, en bygård som ikke lenger eksisterer, forteller han.
Han viser fram en samling store treplater med malt lerret på ca. 5 ganger 5 meter, lent inntil en høy vegg. Det trengs mye arbeid for å hente fram de store platene, så vi får bare kikke inn mellom dem.
Men museet har også noen mindre lerretstapeter fra byen, som er litt mer tilgjengelige. Noen er dekorert med landskap, noen med bygninger, og andre er dekorert med vakre blomsteroppsatser og fugler. Men hvilket er eldst?
– Det er nok umulig å vite hvilket som helt nøyaktig er eldst, mener Andersen. – De er fra så tett tidsperiode at det er vanskelig å skille mellom tidsperioder.

Typisk for tiden. Lerretstapet Et typisk lerretstapet som dekket en vegg i et Trondheimshjem på 1700-tallet. Legg merke til de små personene og rytterne nederst på tapetet.

Bibelske motiv
Andersen kan fortelle at et av de få stedene i byen hvor det finnes originale lerretstapeter fra 1760-tallet som fortsatt sitter på sin originale vegg, er på Granåsen gård, som ligger på Strinda. Gården er i dag i privat eie, men er i flere bøker avbildet med sine vakkert dekorerte vegger, fargerikt malt med bibelske motiv.
– Hvis man skal finne den eldste tapeten i Trondheim som fortsatt sitter på sin originale vegg, så er det her, konkluderer Andersen.
Den første perioden med lerretstapet var det, i tillegg til de tidligere nevnte mønstre, oftest dekorative elementer fra bibelhistorien som ble brukt. Noen tiår senere ble det utviklet mønster-trykk for å lage symmetriske mønster. Til dette ble det ofte brukt voksduk-tapet. Det var et rimeligere alternativ, og var egnet til trykk. Bruken av voksduktapet startet i Tyskland rundt 1730, men trenden varte ikke så lenge. Kanskje på grunn av at de var satt inn med parafin og olje, noe som antakelig luktet ubehagelig sterkt.
– Voksduktapetene er litt morsomme, men de er kanskje ikke så veldig pene når du sammenlikner med lerretene og de senere papirtapetene, smiler Andersen.
Voksduktapetet er som han sier, litt blankt og ikke så elegant å male på som lerret.

Motehysteri
Førstekonservatoren kan fortelle at det var på slutten av 1700-tallet at man så de første tilfellene av «motehysteri» både innen klær og interiør. Tidligere lagde man ting for at de skulle vare, nå ville man gjerne endre på dem mye raskere enn tidligere.
– Det lett utbyttbare papirtapet som likner på dagens varianter kom først på 1800-tallet. Man kan se eksempler på disse i Stiftsgården, som har de originale tapetene enkelte steder, sier Andersen.

  Les artikkel som e-avis i papirutgaven av byavisa