Hurtigvoksende. Fattigdomsproblematikk er en voksende utfordring i idretts-Norge. Tall og undersøkelser fra NAV, Riksrevisjonen og SSB er med å underbygge det.

– Barn og unge med foreldre med økonomiske problemer, hvor etnisitet er uvesentlig, blir stadig oftere forhindret i å delta i idrett. Det er den gruppen som har vokst hurtigst på 2000-tallet i Trondheim, sier Leraand.

Han refererer til hvilke grupperinger som vokser mest opp i mot tilskuddsordningen «Inkludering i idrettslag», i regi av Norges Idrettsforbund, Idrettsrådet i Trondheim og Kulturdepartementet.

I de beste familier. Ordningens hovedmålgruppe er i hovedsak barn og unge med minoritetsbakgrunn, med særskilt fokus på jentenes inkludering. Nå presser det seg frem en ny gruppering; barn av eneforeldre og familier med sykemeldt økonomi.

– Vi snakker like gjerne etnisk norsk middelklasse på Sverresborg, rammet av skilsmisse eller andre utfordringer. Har du da tre unger i alderen 12-17 år, sier det seg selv at det blir tøft når det i snitt koster 1000 kroner i måneden pr hode å drive med idrett på konkurransenivå, sier Leraand.

Klubber i høygir. Ivan Leraand skiller klart mellom barn og ungdom, når det gjelder faren for å falle fra idrettsmiljøet de er oppvokst i grunnet manglende økonomi.

– For tenåringer er det ekstremt viktig hvordan de fremstår. At du har de riktige skoene og siste utgave av klubbdrakta. For familier som sliter økonomisk, er utlegg til aktivitetsavgift og andre faste kostander det første problemet de møter. På toppen kommer utstyr.

Brekker ryggen. Det haster å fokusere mer på denne gruppen som sliter økonomisk, ifølge Leraand.

– Jeg har ennå ikke vært borti at unger er blitt kastet ut av klubber på grunn av manglede innbetalt aktivitetsavgift, selv om det formelt er avvisningsgrunn.  Ledere i idrettslag vet hvor viktig klubbmiljøet er for barn og unge.

Samtidig er han urolig for klubbens merbelastning.

– Idrett skal være tuftet på dugnad og frivillighet, men det går en grense for hvor mange ekstra staur det er mulig å bære. Mange klubber er under tøft press.

Underfinansiert ordning. I fjor fikk idrettsrådet inn 25 søknader. 16 av disse ble godkjent.

– I år er potten på 850.000 kroner. Det strekker ikke til. Vi klarer bare delvis å kompensere for det klubbene tar på seg av ekstra ansvar, eksempelvis ved å delfinansiere aktivitetsavgift til familier med marginal økonomi.

Må kartlegges. Han understreker viktigheten av at flest mulig idrettslag søker om penger fra ordningen, hvis behovet er der.

– Det gir oss bedre data over situasjonen, også relatert til barn og unge med dårlig råd. Situasjonen er alvorlig. Bedre kartlegging er helt avgjørende.

Det haster å få på plass tiltak, ellers frykter jeg at mange ungdommer vil falle fra trygge idrettsmiljø de er oppvokst i. Ivan Leraand, Sør-Trøndelag idrettskrets.

Mange foreldre betaler ikke

Kolstad Håndball har 150 aldersbestemte spillere. – 50 av disse betaler ikke treningsavgift. For oss utgjør det cirka 100.000 kroner i året.

– For å stimulere til rekruttering slipper alle treningsavgift det første året. Etter det skal alle betale avgiften. Men slik er det ikke. Vi har valgt ikke å ikke slå hånden av de som lar være å betale, sier Jostein Sivertsen, daglig leder i klubben.

Ungene viktigst. Kolstad håndbal har etablert fondet «Håndball for alle», der pengene går til å dekke halvparten av hver enkelt spillers aktivitetsavgift. Resten av utgiftene dekker Kolstad Håndball selv.

– Årlig mottar fondet fem, seks henvendelser. Majoriteten lar bare være å betale avgiften. Vi har valgt å leve med det, og kompenserer med å selge flere vafler. Resten føres som underskudd i regnskapet. Verdien av la å ungene få drive med håndball er større enn pengene klubben går glipp av, sier Sivertsen.

Valget mellom to onder. Kolstad håndball mottar årlig cirka 100.000 kroner fra tilskuddsordningen «Inkludering i idrettslag». En fjerdedel av disse midlene kanaliseres inn i fondet.

– 25.000 kroner dekker ikke tapet av treningsavgift. Det er ikke flere unger i området enn at vi trenger alle hvis klubben skal være en breddeklubb, sier Sivertsen.

Han er bekymret for foreldre med stram økonomi, som ikke har samvittighet til å la barna fortsette med håndball, grunnet ubetalt aktivitetsavgift.

– Jeg vet det har forekommet. Svært beklagelig for barna og klubben, mener Sivertsen.

Ny kiosk. Alle som er aktive i idrett, vet at kiosksalg er en viktig blodåre for å holde klubbens økonomi flytende.. Også National.

– Den gamle kiosken er falleferdig. Disse pengene skal gå til å få et nytt utsalg oppe og stå.

Klubben går også med planer om å etablere tribune og gjerde rundt fotballbanene.

– Det som er helt sikert; disse pengenen skal ikke gå til daglig drift av avdelingen. Medlemmene skal få noe ekstra for denne gavepakken, fastslår Johansen.

Les også:

– Å spille for National skal føles trygt

 Vil bli kreativt kraftsenter

Den gamle kiosken er falleferdig. Disse pengene skal gå til å få et nytt utsalg opp. Cato Johansen, formann i klubbens fotballavdeling.

Les mer om Hjerte for Trondheim her

– Vi ønsker å se på hvordan vårt sosiale samvær påvirker vår psykiske helse. Når vi ser hvor mye tid vi bruker på mobiltelefonene, er dette en aktuell problemstilling og noe alle kan kjenne seg igjen i, sier Tonje Lien Wold som selv har erfart hvor «naturlig» det har blitt å sjekke mobilen og sosiale medier en nesten enhver sammeneheng.

– Ingen bare venter lenger, det være seg på en kafe eller en bussholdeplass. Med mobiltelefonen er du alltid tilgjengelig, og det er den du griper etter i alle sammenehenger, sier Wold.

Nå ønsker studentene at kafebesøkende legger vekk mobilen, løfter blikket og nyter øyeblikket.

– Sitter man med mobilen, er man fokusert et helt annet sted enn der man er, noe som går utover den sosiale samhandlingen, sier Emilie Sørås.

– Jeg har til og med opplevd at folk ikke kan sitte ved det aktuelle kafebordet, fordi de må ha tilgjengelighet til å lade telefonen, skyter Wold inn.

– Den teknologiske fremgangen har gjort at smarttelefonene har blitt en stadig større del av livene våre. Vi forventer av hverandre at vi er tilgjengelig hele tiden, noe som medfører stress, sier Sørås.

Studentene har selv irritert seg over å skulle spise med venner på restaurant og irritere seg over at «alle» taster på telefonen for å sjekke Facebook og Instagram.

– Problemstillingen med å tenke over om vi bruker mobiltelefonen for mye, er forholdsvis ny, men viktig. Vi har ennå en mulighet for å forsøke å sette en norm for hva som er «sunt» for oss medmennesker mellom, sier Wold.

En studie ved Norges Handelshøgskole viser at hver enkelt av oss sjekker mobilen 150 ganger i døgnet.

– Det tallet har satt seg fast i meg. Vi tilbringer jo nesten hele livet på mobilen, sier Sørås.

Hun ser heller ikke bort fra at mobilbruken har sammenheng med ensomhetsepidemien sprer seg som ild i tørt gress, også i Norge. De ser at Trondheim  som studentby er spesielt utsatt i så måte.

– At du er 100 prosent til stede i møtet med andre mennesker er gull verdt. Er du for eksempel på en fest, litt beskjeden og ikke kjenner noen, er det lett å ty til telefonen for å «late» som du er opptatt. Det blir et skalkeskjul for å slippe å ta direkte kontakt med de andre, peker Sørå på.

Også på forelesninger ser de at mobilbruken tar overhånd.

– Det lyser i telefoner på alle radene, sier Frode Gresseth.

De fem har vært i kontakt med flere restauranter angående temaet. Studier har ifølge gruppa vist at gjennomsnittskunden bruker lengre tid på kafebesøket, ikke fordi de kjøper mer, men på grunn av hyppigere bruk av mobiltelefonen.

– Alle kafeer og restauranter vi har vært i kontakt med er kjempepositive. Også de ansatte her synes at atmosfæren er mye hyggeligere hvis folk har øyekontakt og prater sammen enn at blikket er festet på mobilen, sier Sørås.

Med mobiltelefonen er du alltid tilgjengelig, og det er den du griper etter i alle sammenehenger. Tonje Lien Wold

PS! I slutten av april blir det  utstilling ved Kunnskapssetneret om folkehelsekampanjen.

Er et tema

Heidi Gjerdrum, restaurantsjef på Graffi, hilser kampanjen til NTNU-studentene velkommen. 

Hun sa umiddelbart ja da studentene spurte om de kunne plassere ut «bordkortene» der det oppfordres til å legge vekk mobilen, løfte blikket og nyte øyeblikket. På Graffi – som har restauranter både på Solsiden og i Midtbyen  – har de allerede merket at gjestene tar godt i mot oppfordringen.

– Folks uvørne bruk av mobiltelefonen når de er på restaurant er et tema i bransjen. Når folk er konsentrert om mobilen, mister de fokuset både på servitører og på samspillet seg i mellom. Vi ser at dette påvirker både atmosfæren i restauranten og at vi taper omsetning på dette, sier Gjerdrum som gleder

FAU ved Sjetne skole har lenge engasjert seg i saken. De mener det er svært uheldig at det ikke er bevilget penger til idrettshall. FAU synes det er naturlig at elevene får nytt kroppsøvingsareal i form av en flerbrukshall.

Nylig inviterte de nestleder i Oppvekstkomiteen, Erik Schrøder (Ap) og Byavisa til orientering. Her var også rektor Siv Indseth, leder for Sjetne Idrettslag, Jan Ove Tvervåg, leder for bydelshuset Roar Aas, samt nestleder og leder i elevrådet, Elise Birgitte og Olav Erland.

– Dagens situasjon er utilfredsstillende med tanke på dagens lærerplan for kroppsøving, peker leder i FAU, Sissel Kvam på og trekker frem momenter som motorikk, utholdenhet og lagidrett.

I uttalelse til Trondheim kommune viser de til at flere av målene i læreplanen vanskeliggjøres under så knappe forhold som det er i gymsalen og bydelshuset.

FAU peker på at festsalen i bydelshuset har begrensninger i form av skråbjelker ned fra taket og til gulvet og at elevene må ha fokus på å ikke løpe på disse. Foreldrene kan ikke se at verken utholdenhet, kroppslig utvikling eller god introduksjon til lagidrett med «fair play» kan fremmes slik forholdene er i dag.

Ifølge rektor Siv Indseth har skolen med sine nåværende 525 elever forlengst vokst ut av gymsalen. I flere år har de leid lokalet i bydelshuset for 500.000 kroner i året.

– I tillegg har vi en utstrakt bruk av utegym, noe som er veldig væravhengig. Vi opplever ofte at garderobene da er opptatt av de som har innegym, sier Indseth.

Hun deler foreldrenes bekymringer for forholdene.

FAU understreker at de ble veldig fornøyd da de fikk vite at Sjetne var prioritert med en ny skole, men at bismaken kom fort da bedre kroppsøvingsfasiliteter var utelatt.

De anbefaler kommunen å bevilge penger til en flerbrukshall i bydelen. Slik kan behovet for fysisk aktivitet dekkes til de nærmere 900 elevene som vil gå på den nye skolen, ifølge FAU.

Foreldrene har også full støtte fra elevene. Leder og nestleder av elevrådet, Else Birgitte og Olav Erland forteller om gymtimer der halvparten av klassen står og ser på mens resten har gym. Det er rett og slett ikke plass til at alle elevene har gym samtidig.

– Vi blir oppfordret til å løpet i trappa opp til scenen  mens vi venter på at de andre skal bli ferdig, men vi synes ikke det er noe godt alternativ, sier Else Birgitte.

Sjetne idrettslag spiller på samme lag som foreldrene.   Med sine 1500 medlemmer slåss de om plassen i gymsalen og bydelshudet. Ifølge leder Jan Ove Tvervåg må foreldrene kjøre flere hundre barn ut av bydelen og til nærliggende haller, for å kunne delta på ulike aktiviteter i regi av idrettslaget.

– Hvis denne situasjonen fortsetter, er jeg redd familier vil velge bort lagidrettene våre, sier Tvervåg.

Både han og FAU mener bomiljøet i Sjetnemarka vil forsterkes med en flerbrukshall. Han roser foreldrenes engasjement og innsats for at barn og unge i Sjetnemarka skal få gode fasiliteter for fysisk aktivitet.

På nåværende tidspunkt ser ikke idrettslaget for seg å eie hallen selv.

Både rektor og foreldre peker på at stadig flere av de idrettsinteresserte ungdommene i Sjetnemarka søker seg til den private ungdomsskolen Nidaros, noe de mener er uheldig. De mener det er viktig for nærmiljet at alle barna som bor i bydelen, som også rommer Okstad og Kroppanmarka, er elever ved Sjetne skole.

Nå setter FAU sin lit til at politikerne ser behovet og bevilger det som trengs for å realisere en fleridrettshall ved skolen.

Hvis denne situasjonen fortsetter, er jeg redd familier vil velge bort lagidrettene våre. Jan Ove Tvervåg, leder for Sjetne Idrettslag,

Inngang gymsal: Sjetne-elevene må ut for å komme ned til skolens gymsal.

gymsalen: Fra venstre FAU-representant Torunn Fiskvatn Tronga, elevrådsleder Olav Erland, FAU-leder Sissel Kvam, nestleder i elevrådsleder Elise Birgitte Erland, nestleder i Oppvekskomiteen Erik Schrøder, Jan Ove Tvervåg, leder i Sjetne idrettslag og rektor Siv Indseth, Sjetne skole.

– Målet er idrettshall

Nestleder i Oppvekstkomiteen, Erik Schrøder besøkte Sjetne skole sammen med Byavisa. Her er hans reaksjoner etter  visitten.

FAU ved Sjetne skole mener at dagens kroppsøvingsfasiliteter ikke er tilfredsstillende i henhold til læreplan for kroppsøving. Etter å sett forholdene selv: Er du enig?

– Det er ingen tvil om at Sjetne skole trenger et løft. Derfor var det viktig for oss å legge inn penger til å bygge nye bygg der paviljongene har stått til nå. Gymsalen skolen har i dag kan ikke sies å være god nok når ny bygningsmasse står klar.

FAU, Sjetne idrettslag, elever og leder ved Sjetne skole mener det er å foretrekke at bydelen får en fleridrettshall. Hva er din kommentar til det? 

–  Målet er idrettshall, helt klart! Vårt ønske er at idrettslaget bygger denne i lag med Trondheim kommune som fast leietaker. Det vil gi et løft for bydelen og Sjetne IL sin aktivitet.

Saken skal behandles i Formannskapet. Når kommer den opp? Hva vil i så fall din mening være i denne saken?

– Jeg vet ikke når den kommer opp, men vil følge nøye med. Hovedmålet med saken er å få byttet ut paviljongene som står der i dag, og at Sjetne skole skal bli rehabilitert, slik mange andre skoler er blitt. Det blir interessant å se hva rådmannen skriver.

Du fikk tekster utdelt av elevrådsleder. Har du lest dem, og hvilket budskap opplever du i så fall at elevene har? 

–  Tekstene fra 6. klasse var veldig gode. De var veldig godt gjennomarbeidet og hadde gode argumenter. Det er flere tekster jeg ble svært imponert over, og kommer til å ta en prat med elevene om det.

Hvordan vurderer du de ulike bydelenes gymfasiliteter? Er det flere av slik standard som i Sjetnemarka?

– Bydelene i Trondheim har de siste årene fått en stor opprusting i hallkapasitet gjennom at vi har bygd idrettshaller med de nye skolene. Dette har gjort at vi kan gi et godt tilbud til barn, unge og idretten.

– Foreldremøter bør holdes på skolen og ikke i en moske. Man skal også vise respekt for dem som eventuelt ikke føler seg komfortable med å være med på et foreldremøte i en moske, sier Ellefsen.

Han reagerer også på at møtet skal holdes på tyrkisk, med norsk tolk.

– Dette er en norsk skole. De som kommer hit, må tilpasse seg det norske systemet og ikke omvendt, mener Ellefsen og mener det blir helt feil å snakke om likestilte religioner i denne sammenhengen.

–  Her er det norske verdier og lover som gjelder. De som kommer hit må tilpasse seg det, sier Ellefsen og minner om at skolen er en del av det offisielle Norge.

– Vi skal være stolt av egen kultur og at vår måte å se ting på er det vi mener er den beste. I Norge skal vi holde den norske fanen høyt, sier Ellefsen. Han synes det er beklagelig at vi er så opptatt av å være politisk korrekte at vi ikke tør å si at vi er stolt av egen kultur.

Han utfordrer den politiske ledelsen  i Trondheim med følgende spørsmål: – Er det greit at et skolearrangement som et storforeldremøte legges til en moske?

Når det er sagt, understreker Ellefsen at det er viktig at skolen arbeider med at vi skal ha toleranse for hverandres ulikheter.

– At muslimske barn tar avstand fra det å være muslim,  slik rektor Øystein By Rise ved Kolstad skole beskriver, er et alvorlig problem. Skolen skal være en trygg plass der barna ikke skal føle at de må ta avstand fra sin identitet. Men, disse problemene må arbeides med på skolen, og ikke ved å legge et foreldremøte til en moske.

Ellefsens innspill blir blankt avvist av Aps Geir Waage,

– Dette er det foreldrene selv, gjennom foreldrearbeidsutvalget og rektor som ønsker. Historiene rektor forteller om elever som er opptatt av å ta avstand fra sin religion fordi noen ekstremister utfører terrorangrep i deres religions navn, gjør sterkt inntrykk på meg. Argumentene om å bli bedre kjent og dra i samme retning er svært gode. Jeg tror det er helt avgjørende med mer dialog og forståelse for å bryte ned fordommer. Derfor syns jeg dette virker som et veldig gjennomtenkt måte å gjennomføre storforeldremøtet på, sier Waage.

Foreldremøtet ved Kolstad skole går ifølge rektor Øystein By Rise av stabelen som planlagt i dag 25. mars.

By Rise sier skolen har fått mange positive reaksjoner på å arrangere møtet i moskeen, ikke minst fra adminstrasjonen på rådhuset. De negative kommentarene begrenser seg til et par telefoner og et par mailer.

By Rise sier i en kommentar til Ellefsens utspill at han ikke ser noen grunn til å avlyse moskebesøket.

– Uansett hva vi mener, er vi nødt til å snakke sammen, noe som er hovedtanken bak møtet, sier By Rise.

Samtidig understreker han at dette selvsagt også må gå andre veien – til muslimske foreldre.

– Når noen spør om hvorfor vi ikke heller inviterer til møte i en kirke, svarer jeg at det kanskje er en kjempeide og at det ikke er noe i veien for at vi også kan gjøre det, sier By Rise.

Foreldrene på Kolstad skole vil møtes på hvert sitt trinn med egne møter før alle går sammen til moskeen der felles saker for hele skolen blir tatt opp.

I Norge skal vi holde den norske fanen høyt, Morten Ellefsen, leder i Trondheim Frp

Utholdenhetstrening. Utholdenhetstrening bør bestå av både lengre økter med lav til moderat intensitet og intervalltrening med høy intensitet. Et eksempel på førstnevnte er langturer på omkring 60 min og oppover med rundt 70 prosent av makspuls. Hensikten er å bygge et godt grunnlag og forbedre den aerobe utholdenheten. Eksempler på sistnevnte er 5 x 5 (5 min. drag, gjenta 5 ganger med 3 min. pause mellom dragene) eller pyramideintervall (se faktaboks) med 85-95 % av makspuls. Dette er effektive økter for å øke hjertets pumpekapasitet.

Styrketrening. Styrketrening bør inngå i treningen for å utvikle mer kraft i tråkket og gjøre hvert tråkk billigere, samt for å forebygge belastningsskader. Selv om sykling i utgangspunktet er relativ skånsomt, kan det i lengden slite blant annet på knær og korsrygg.

Forslag til øvelser. Her presenteres to øvelser for å styrke lårmuskulatur som både kan bidra til mer kraft i tråkket og forebygge kneskader. For å sikte mot økt maksstyrke fremfor muskelvekst, anbefales tunge vekter med få repetisjoner, for eksempel 4 sett x 4-6 repetisjoner. De to øvrige øvelsene har som hensikt å styrke mage- og ryggmuskulatur som kan bidra til at du klarer å sitte på sykkelen over lengre tid. Her kan du gjøre 10-15 repetisjoner, og fokusere på rolige og kontrollerte bevegelser.

Les også:

Flere kalorier ut enn kalorier inn

Ryggsmerter? Viktigst: Aktivitet

Mage, rumpe, lår

– Gjør det så enkelt som å bare begynne

– Tenk over hvor mulighetene ligger i en hektisk hverdag

Utfall fremover.

Stå med samlede ben. Løft det ene benet og ta et godt steg fremover og bøy til det fremste låret er ca. parallelt med gulvet. Spark ifra og returner til startstillingen. Pass på at kneet ikke faller innover, altså at det er en rett linje fra hofte til kne til tær.

Supermann i slynge

Still slyngene i hoftehøyde. Stå oppreist og hold hendene i hver sin stropp med strake armer. Hold kroppen strak og fall kontrollert fremover ved at armene føres fremover. Skyv deg tilbake til utgangsstillingen, fortsatt med strake armer og strak kropp.

Knebøy. 

Føttene plasseres i omtrent skulderbreddes avstand med tærne pekende litt skrått utover. Bøy i hofte- og kneleddet til lårene er parallelle med gulvet eller litt dypere. Ryggen holdes strak og knærne peker utover i samme retning som tærne. Tyngdepunktet er bak på hælene. Press eksplosivt opp igjen.

Kneopptrekk

Stå i plankestilling. Trekk det ene benet opp mot brystkassen. Strekk det ut igjen og pass på at det ikke faller ned, men holder samme høyde som kroppen. Gjør så det samme med det andre benet og jobb slik vekselvis.

Han har lite til overs for bøker som bare er ute etter å underholde, og vil heller lese bøker som får han til å vokse som menneske. Han mener bøker skal få deg til å reflektere, fantasere, føle og erfare. Han anbefaler bøkene «Krigen har ingen kvinnelig ansikt» av Svetlana Aleksijevitsj, «Stoner»  av John William og «Brødrene Karamasov» av Fjodor Dostojevskij.

– En god bok som bruker grep fra krimsjangeren, sier Tiller som også har et boktips til småbarnsforeldre: «Odd er et egg», av  Lisa Aisato.

Nåværende beboer i forfatterboligen Adrianstua på Lade, Mathias Samuelsen mener man går glipp av noe hvis man ikke leser krim.

– Om man ikke leser krim går man glipp av det største litterære feltet i verden, sier han og anbefaler Jørgen Brekkes nyeste krim «Doktor  Fredrikis kabinett», samt klassikerne «En studie i rødt» av Arthur Conan Doyle  og «Forbrytelse og straff» av Fjodor Dostojevskij.

Samuelsen har forståelse for at noen kan synes sistnevnte er i tyngste laget og ta med seg på påskefjellet. Som et alternativ foreslår han «Dobbeltgjengeren», av samme forfatter.

– Den vil garantert gi deg frysninger, lover han.

Selv er Samuelsens siste bok «Forstillingsværket», gitt ut i 2014.

Nina Elisabeth Grøntvedt er barnebokforfatter og har mange bøker på «skal lese»-listen sin som hun gjerne deler.

En av dem er krim for barn:  «Barna som forsvant» av Lars Joachim Grimstad.

– Den er original, spennende og veldig morsom, både for barn og voksne, sier hun.

En annen er  «Elisabeth er borte» av Emma Healy som hun har fått anbefalt av redaktøren sin på Aschehoug. Og den siste er «Bergenstoget plyndret i natt» av Jonathan Jerv.

– Den vil jeg lese på grunn av det fine omslaget som er laget av den fantastiske illustratøren Øyvind Torseter.

Jorun Thørring anbefaler to krimbøker: «Den siste pilgrimen» av Gard Sveen. Den andre er «Skyggegutten» av  Carl Johan Vallgren.

– Skjønnlitterær svensk forfatter med sin første krim. Den er spennende og godt skrevet, en ekte thriller.

Sist, men ikke minst anbefaler hun en «Arseniktårnet» av Anne B. Ragde. Thørring mener den så absolutt er verdt flere gjennomlesninger. Selv er Thørring ute med «Mørketid», gitt ut i 2014.

PS! I byen i påsken? Galleristene anbefaler utstillinger på byavisa.no.

Jeg så en sky av gummikuler forlate hånden til en av spillerne. Som en myggsverm traff de ansiktet til keeperen som gikk rett ned for telling. Innerst ved øyekroken, rett ved neseskaftet satt én av disse svarte perlene bom fast. I høylytt gråt hastet jeg og spilleren til toalettet, skylte øyet med vann og fikk fjernet djevelskapen. Endelig klar for å starte trening. Dramatikken overstått, trodde jeg…

Blikket til den unge forsvarsspillerne lyste av tilfredshet i det ballen forlot rista med et perfekt «smukk». Hvem kunne vite at et ansikt blokkerte lærkulas reiserute noen meter lengre bort. Andre offer lå på bakken, to minutter ute i treninga. Sjokk, smerte  og redsel for neseblod farget ansiktet lyserødt. En kjapp EU-kontroll, og vi skjøv henne ut i krigssonen igjen.

Tendenser til pent pasningsspill ble fort til tradisjonell og foretrukket møljefotball. Tøff klinsj mellom selvutnevnt spiss og spastisk forsvars-tornado endte i høyhastighetsulykke. Ingen medspillere lot seg affisere. Selv om du spiller på samme klubblag, blir virkeligheten forandret i det gruppa splittes i smålagsspill. Venn blir fiende. Sivile tap i fleng.  Menig Ryan ville ikke hatt en sjanse bak fiendes linje, som  medlem av denne troppen.

Fire snuter ned i kunstgresset, i et slag på 45 minutter er til å leve med, konkluderte jeg fornøyd. Det er slik naiv tankegang som skiller Heimevernet fra Telemarksbataljonen. De profesjonelle vet at striden ikke er over før du sitter på flyet hjem. For i resepsjonen til cageball-hallen, etter endte økt skjer siste trefning. Tuppen av drikkeflaske treffer øyet til medspiller. Mann nede. Fire er blitt til fem skadede. Laget har lidd katastrofale tap. Eneste løsning er retrett fra frontlinjen, kalle inn saniteten og be sportslig ledelse om troppeforsterkninger.

Tidvis føles 45 minutter med barnefotball som et helt liv. Teaterliv. Et storslått drama ikledd kortbukse og fotballsko, på en scene av kunstgress hvor latter blir til tårer og sinne. Som trener for stormtroppen gestalter du flere roller: Omsorgsfulle Moder Teresa, oppildner Winston Churchill og menneskelig versjon av klagemuren. Ikke rart du sovner på sofaen lenge før Urix, med treningsbuksa på og drikkeflaska som eneste forsvarsvåpen. Game over.

Tidvis føles 45 minutter med barnefotball som et helt liv. Teaterliv. Et storslått drama ikledd kortbukse og fotballsko

Hun kom hjem og fortalte trimgruppa engasjert om det hun hadde opplevd i Burma (Myanmar). Bakgrunnen for at hun dro, var at hun selv har en vertskapsdatter derfra og reiste for å hilse på familien hennes.

Trimdamene lot seg bevege av historiene og sa tvert ja da Selander spurte om de kunne være med å arrangere loppemarked til inntekt for saken. 19.000 kroner ble samlet inn og sendt til barnehjemmet.

Og nå inviterer de altså til danseoppvisning ved Munkvoll helse- og velferdssenter 23. april.

I tillegg til å samle inn penger med å ta en liten inngangssum, og selge kaffe og kaker, håper også Selander at noen ønsker å melde seg som faddere for barna der nede.

– Disse damene har berget 20 barn, slår Selander fast. Søsteren, Randi Margrethe Graphmayer, som også er med i trimgruppa, kan bekrefte at hun alltid har vært opptatt av å hjelpe andre.

– Da hun ringte fra Burma og fortalte hva hun opplevde og hvilke planer hun hadde, trodde jeg først at hun var i fare og prøvde å fortelle oss noe ved å dekke over det. Men vel hjemme forstod jeg at dette var noe hun mente, smiler Graphmayer.

– Barna mine har noen ganger spurt om jeg ikke kan være en vanlig pensjonist, ler Selander som opplever at det å hjelpe andre gir henne en god dimensjon i livet.

Trimdamene forteller at de ble ganske sjokkert da de fikk vite om planene hennes i Burma. Men etter hvert ble de smittet av engasjementet.

– For ei dame, lyder det samstemt fra trimmerne.

De er imponert over «lederen» sin, at hun tør og ikke gir seg før hun har klart det hun har satt seg fore. De opplever at treningen hver onsdag har blitt enda mer meningsfylt – ut over den gode opplevelsen av det å holde seg i form gir.

Ingenting i danseoppvisningen er overlatt til tilfeldighetene. Her er det ganske krevende trinn og koreografi  på hvert nummer. Damene har ligget i hardtrening i flere uker, og nå gleder de seg til å fremføre for publikum – og håper de med dette ytterligere kan hjelpe barna i Burma.

PS! Danseoppvisningen 23. april er åpen for alle og starter kl 1800. Inngang kr 50. Salg av kaffe og kake.

Disse damene har berget 20 barn. Ann-Karin Selanders

– Jeg synes det er bra at de har laget noe ordentlig. I slike fag er det ofte det jeg kaller «såpeselgerprosjekter»,  prosjekter som ikke har noen referanser til den virkelige verden, men dette er et reelt prosjekt der de skaper noe fra ingenting og skaper masse oppmerksomhet i russetiden, forteller Tessem.

Problemene han refererer til går ut på at det kan forekomme ubehagelige situasjoner for russen når de er ute på fest. Jentene håper denne pakken vil hjelpe. De har startet med rødrussejentene på Byåsen vgs og håper at det er et prosjekt som vil inspirere andre skoler og byer til å gjøre det samme.

– Vi har allerede hatt stor interesse fra andre skoler som lurer på om ikke de får slike pakker de også, men vi var nødt til å konsentrere oss om en spesifikk gruppe slik at ikke prosjektet ble for stort, sier Berg Envik.

De har også fått gode tilbakemeldinger fra foreldre som er urolige for ungene sine i russetiden.

– Mødre spesielt setter jo ekstremt pris på dette prosjektet. De er nok litt redde for jentene sine, sier Sandnes.

Guttene lurer på om de ikke kan få en sånn pose de også. Men Tessem påpeker at førstehjelpstingene, som plaster, som er i posen også kan brukes på guttene.

Jentene har fått god hjelp fra diverse merker til å fylle opp posen, i bytte med at de skal gå med logoene deres på seg hele russetiden. De håper samtidig at denne typen tiltak vil bidra til at russen får et bedre rykte på seg. Både ved at posen er en gladsak i seg selv og at posen vil bidra til at det skjer mindre alvorlige saker i russetiden.

– Utdeling av posene gikk veldig bra! Vi har i mange uker hatt veldig stor etterspørsel etter posene, mange var nysgjerrig på når vi kom til å dele ut. Interessen har vært stor helt siden folk begynte å høre om hva vi holdt på å lage, sier Berg Engvik.

Mødre spesielt setter jo ekstremt pris på dette prosjektet. NIna Sandnes, russ

Delt hundeglede. At møte med besøkshund gir positive øyeblikk, er ikke vanskelig å se. Forskning viser at nærkontakt med dyr har fysiske og mentalt positiv effekt på mennesker. Faren for stress, høyt blodtrykk og depresjon reduseres. Dyr bidrar med å dekke personers behov for kos og omsorg. Det har Røde Kors tatt på alvor.

– Vi startet det første kurset for besøksvenner med hund i november, her i Trondheim. Responsen var overveldende. Mange hundeiere ønsker å gjøre noe for andre. De vet hva det gir å ha hund. En glede de ønsker å dele, sier Kjersti Huseby i Trondheim Røde Kors.

Hjelper på husken. På avdelingen Byavisa besøker ved Brundalen helse- og velferdssenter, er brukergruppen demente. Diagnosen kjennetegnes av nedsatt hukommelse og funksjonsevne i hverdagen.

– Demente kan kommunisere kravløst med dyr, uten behov for verbal dialog. Blikk og stemmeleie er nok. Å kose med en hund krever ingenting, men gir utrolig mye tilbake, ifølge Huseby.

Den som trolig ser størst forskjell er aktivitør Ellen Marie Løset.

– Hele stemningen i avdelingen kvikkes opp i det Lady kommer til avdelingen. Kontakten er der øyeblikkelig.

Løset ser at selv de uten erfaring med hund, stimuleres og muntres opp.

– Det er givende å se hvordan beboere begynner å fortelle fra sitt eget liv i kontakt med hunden. Enkelte som normalt er innadvendt, blir svært verbale.

I læra. Av de 22 hundeeierne som møtte opp på det første infomøte Trondheim Røde Kors holdt om nyvinningen «besøksvenn med hund», er første pulje uteksaminert.

– Mange ønsker å lære mer om samspill mellom eier og hund. Dette er ikke et terapihund-tilbud, men er en aktivitet som bidrar til hyggelige små møter i hverdagen, sier Huseby.

En av de frivillige er Gudrun Hovstein Erikstad og hunden Lady. I flere år har de trent agility, en hundesport med fokus på samspill mellom hund og eier.

Kurses. – Først vurderte jeg å trene Lady til å bli terapihund, men da må du dra til Østlandet for tidkrevende og kostbar utdannelse. Da jeg så Røde Kors søke etter besøkshunder, tok jeg kontakt.

Kurset tar 12 timer i regi av Trondheim hundeskoles atferdsterapeuter. Skolering skal forberede hund og eier på hva slags hundeatferd som er ønskelig, og å teste at de sammen utgjør en trygg duo.

– Utgangspunktet mitt var at Lady er en hund som liker å bli koset med, også av fremmede, sier Gudrun.

Under utdannelse. Mange ting må klaffe for at hunden blir godtatt for kursing, og sertifisert som besøkshund.

– Hundeeier fungerer som hundens tilrettelegger under besøkene, sier Huseby.

De som får delta på kurset binder seg til å besøke beboere på institusjon minst to ganger i måneden, i ett år.

– Vi håper å ha 20 besøksvenner med hund etter to år med kursing. Det har vært viktig å lansere tilbudet gradvis. Mye måtte på plass opp i mot formelle krav og nasjonale retningslinjer. Men nå er vi godt i gang, sier Huseby.

Besøksvenn med hund er en utvidelse av Røde Kors’ eksisterende besøkstjeneste, hvor frivillige besøker mennesker som av ulike årsaker føler seg ensomme i hverdagen.

Livsgledesykehjem. Et av kravene for å få status som «livsgledesykehjem», er å tilrettelegge for kontakt med dyr. I Trondheim er 11 sykehjem sertifisert. Målet er at alle kommunens 30 sykehjem skal innfri kriteriene innen 2015.

– Vi er i dialog med kommunen om hvilke sykehjem og boliger besøksordningen skal favne fremover. Neste sted vi starter opp er en avdeling ved Havstein helse- og velferdssenter. På sikt håper vi å kunne rette oss mot hjemmeboende med behov for fysisk aktivitet, i form av et turhund-tilbud, sier Huseby.

Husker hunden. Beboer Ragnhild Riber koser ivrig med Lady. Noen hund har hun aldri eid, men fra oppveksten på Frøya husker hun godt sauen Rikka.

– Den kom alltid når jeg lokket på den. Rikka var min bare min, minnes Ragnhild.

Det nærmer seg slutten på dagens besøk. Alle av avdelingens beboeres har strøket og kjælt med Lady.

– Beboerne husker ikke alltid ansikt mitt fra forrige besøk. Men Lady kjenner de igjen, ler Gudrun Erikstad.

Vi er i dialog med kommunen om hvilke sykehjem og boliger besøksordningen skal favne fremover. Kjersti Huseby i Trondheim Røde Kors.

Les også:

Jürgen ble seksuelt misbrukt i 13 år

I barndommen opplevde Eirin flere overgrep.

– Husker du det første overgrepet?

– Ja. Detaljene er såpass at det er det ingen som vil høre om. Ingen kan forstå grovskapen i det. Det var grotesk. Det er slike ting som folk som ikke har opplevd slike ting selv – de klarer ikke å forestille seg hva det gikk ut på, sier Eirin. I dag er hun 32 år gammel.

Eirin var bare 14 år da hun bestemte seg for å være åpen om de seksuelle overgrepene. Nå vil hun også oppfordre andre som har opplevd noe lignende til å være åpen. Åpenhet betyr alt, sier hun.

Det var en annen jente som inspirerte Eirin til å stå frem.

– Hun ble intervjuet i Adresseavisen, og sto frem. Ikke så lang tid etterpå tok hun livet sitt. Da skjønte jeg at det jeg hadde opplevd ikke var normalt. Det var jo ikke lov. Da skjønte jeg at det jeg hadde opplevd ikke skulle ha skjedd. Jeg fortalte om overgrepene tredje helga i september. I oktober satt jeg i avhør – da anmeldte jeg overgriperne.

Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Eirin kjempet videre, og fikk voldsoffererstatning – i 2009.

I 2003 deltok hun på Faen Heller – verdens første dag mot incest. Hun leste et selvskrevet dikt.

– Da jeg var ferdig med å lese opp, fikk jeg gode tilbakemeldinger fra Anne B. Ragde. Det var stort og ga meg mer guts til å kjempe videre. Jeg ble også avbildet i Adresseavisen. Det var min måte å fortelle hva som var «galt» med meg.

Jeg skal ikke være ødelagt på grunn av det andre har gjort. Uten hjelpen fra Betania, og spesielt Aud Steinsbekk, hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag

Da hun var 12 år ble hun henvist til en barnevernspedagog.

– Men jeg hadde jo ingenting å fortelle i begynnelsen. For det var jo ikke noe galt.

– Du opplevde at det du hadde blitt utsatt for var normalt?

– Ja, jeg ble jo fortalt at det var normalt. De som gjorde det mot meg sa også at de hadde opplevd det selv. Alle opplever slikt, da de. Jeg trodde det var dagligdags for alle.

– Kan du huske hvordan du følte deg da du ble tvunget til å ha seksuell omgang med overgriperne?

– Jeg trodde det var normalt. De var veldig overbevisende. De sa at dette er normalt, at alle barn opplever dette. Eller at dette var en straff for dem som hadde vært slemme.

Det var også nær familie som forgrep seg på henne. Hun husker lukta av alkohol.

– Var det ingen rundt deg som merket hvordan du hadde det?

– Alle tenkte at jeg var som jeg var fordi at mamma og pappa var skilt. Jeg var utagerende og hadde konsentrasjonsvansker og lese- og skrivevansker. Det ble bare verre og verre.

Eirin ble brått voksen som 14-åring da hun først fortalte om overgrepene, sier hun.

– Mamma bebreider seg selv for at hun aldri fanget det opp. Men da svarer jeg: Hvordan skulle du klare det? Jeg spilte et enormt bra skuespill.

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg er frisk. Dette er ikke noe jeg trenger å jobbe så mye med lenger.  Det opptar ikke min daglige hverdag. Jeg tenker jo på det innimellom, men det er ikke hovedfokuset mitt om dagene.  Jeg har en ro inni meg.

Hun vet ikke om det er riktig å si at hun har vært psykisk syk.

–  Jeg har hatt en kamp. Nå høster jeg frukter av den. Jeg har hatt en del psykosomatiske smerter, kroppen husker mer enn hodet

Etter mange år med intens bearbeiding, hadde hun 2011 kommet så langt at hun kunne rette blikket fremover.

– Jeg har aldri villet lagt skjul på at jeg ble seksuelt misbrukt etter at jeg først fortalte hemmeligheten min. Noen år etterpå begynte jeg å virkelig forstå at det ikke er min feil. Det er ikke jeg som skal gå å skjule dette, det har jeg gjort så lenge. Jeg skal ikke skjemmes.

I dag går hun på skole.

– Tar opp fag til å få studiekompetanse. Det går over all forventning. Det er jo 14 år siden jeg sist satt på skolebenken, men jeg stortrives på skolen. I tillegg har jeg begynt å lukte litt på å få meg praksisplass. Nå er jeg virkelig i sving.

I behandling ved Enhet for traumebehandling ved Betania Malvik, forsto hun at de seksuelle overgrepene ikke var hennes feil.

– Jeg skal ikke være ødelagt på grunn av det andre har gjort. Uten hjelpen fra Betania, og spesielt Aud Steinsbekk, hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag.

– Hvordan tenkte du at det var din feil?

– Hvordan skal jeg forklare noe sånt?  Jeg hadde jo liksom en skitten kropp på grunn av det folk hadde gjort mot meg. Jeg hadde store problemer med å ta buss en periode. Jeg følte at dersom noen tok på meg, så ble de på en måte smittet av det jeg hadde opplevd og de at de kunne kjenne hva jeg hadde opplevd.

Åpenhet har vært svært viktig for Eirin.

– For å komme meg dit jeg er i dag.

I mai 2009 fikk hun voldsoffererstatning.

–  Jeg ønsket bare ett øre fra staten som symboliserer at jeg blir trodd. For det har vært så sårt å ikke bli trodd.

Å bli trodd var et løft både for meg og familien min. Det hjalp meg å reise meg.

I dag føler hun seg sterk.Støtteapparatet, familien, helsepersonell, og venner hun har hatt rundt seg har betydd mye, sier hun.

– Hva betyr åpenhet for deg?

– Alt. Jeg skulle ønske at jeg kunne møtt den jenta som sto frem i avisa, og takket henne. Og hadde det ikke vært for mamma, så hadde jeg ikke vært her. Hun har stilt opp for meg hele tiden. Med min åpenhet håper jeg at andre klarer å fortelle sin hemmelighet. Det er den beste betalinga jeg kan få. Jeg vil hjelpe andre med min åpenhet.

– Hvor langt nede har du vært?

– Langt ned. Så langt ned en person kan komme.

– Er du bitter for det som har hendt deg?

– Ja. Jeg er bitter over at personer rundt meg kan få seg til å gjøre noe sånt. Jeg er bitter over at personer som skulle ha gjort meg trygg og stilt opp for meg – i stedet forgriper seg på meg. De skulle egentlig vært snille og omsorgsfulle.

– Hva lukter barndommen din?

– Fyll. Alkohol, den utrygge følelsen av alkohol. Den lukta reagerer jeg på den dag i dag. Når det lukter alkohol, blir jeg utrygg. Den lukta forbinder jeg med overgrep.

Jeg har hatt en kamp. Nå høster jeg frukter av den. Jeg har hatt en del psykosomatiske smerter, kroppen husker mer enn hodet

Forteller: Eirin Sandø er åpen om at hun opplevde overgrep i barndommen.

Forteller: Eirin Sandø er åpen om at hun opplevde overgrep i barndommen.

Forteller: Eirin Sandø er åpen om at hun opplevde overgrep i barndommen.

Sammen med Ingvill Aarseth og Carl Anders Hollender har hun gått dypt inn i historien om mannen som var villig til å ofre livet for det han trodde på.

– Akkurat det syns jeg er så aktuelt også i dag; hva er vi villig til å ofre for det vi tror på, og hva er eventuelt det?  Jeg kan ikke se for meg en eneste ting jeg er villig til å risikere livet for, sier Størseth.

Tanken gjør henne betenkt.

Størseth ble nysgjerrig på Gleditsch under en forelesning i teaterhistorie  på Dragvoll.

– Da Toralf Berg begynte å fortelle om ham, var jeg solgt. Det var noe med måten han brukte  kunsten på – og hvorfor de skjøt ham som ikke hadde et eneste våpen?  Kunst er ikke bare underholdning. Kunst har betydning og påvirkingskraft.

I sitt arbeid med å komme inn på hvem Gleditsch var, har de gjort omfattende research.  De har blant annet vært i kontakt med teaterstorheter som Eric Hivju og Espen Skjønberg. Begges foreldre var skuespillere ved Trøndelag Teater under Gleditsch. De har lest brevveksling han hadde med andre under krigen og også hentet mye fra Toralf Bergs biografi om teatersjefen. De har også skype-intervjuet rekvisitør Birger Straume som i dag bor i Australia.

– Han forteller om en tydelig sjef som var klar på at ingen nazist skulle komme inn på teateret.

Gleditsch nektet for eksempel å flagge da Qusling besøkte Trondheim. Etter mye frem og tilbake, skyldte han til slutt på at at flaggstangen måtte repareres. Det ble ikke flagging på Trøndelag Teater.

Da krigen startet, flyktet han sammen med Henki Kolstad – skusepiller ved teateteret – til ei hytte i en av nabokommunene.  De kjørte bilen til den svært bilinteresserte teatersjefen. Bilen parkerte de på et gårdsbruk.

– Bilen ble utsatt for skuddveksling. Tyskerne hadde også stjålet bilbatteriet. Noe av det første  Henry gjorde var å levere erstatningskrav til de tyske myndighetene, smiler Størseth.

Gleditsch døde 40 år før de ble født, men likevel føler de at de kjenner ham.

– Men hvordan var Gleditsch som menneske?

– Han var en going! Vi er blitt glad i ham. Samtidig undrer vi oss over dette at han var villig til å sette ikke bare seg selv, men alle ansatte ved teateret, samt familien  i livsfare, sier Størseth som også har forstått at han var en veldig sjarmerende kar som utstrålte troverdighet.

De tre stiller flere spørsmål i sitt arbeid med teaterstykket – ikke minst er ytringsfrihet under press, et høyaktuelt tema.

– Historien vi forteller går 70 år tilbake i tid. Vi ønsker også å nå ungdom med forestillingen. Det er viktig at de kjenner historien, og å se at det har relevans også i dag, sier Aarseth.

Planen er premiere på stykket 3. oktober i år. Nå arbeider de for å få den siste finansieringen på plass.

– Vi mangler en million kroner. Er det noen som ønsker å støtte prosjektet, ta gjerne kontakt, oppfordrer de.

Han var en going. Camilla Størseth

Maleri: – Mange går nok forbi maleriet av Henry Gleditsch uten å tenke videre over hvilken mann det var, sier Camilla Størseth (t.v) og Ingvild Aarseth.

Dersom du ikke er vant med løping kan du i oppstartsfasen styre unna tanken om «jo hurtigere, lengre og brattere jo bedre». Idet man har bestemt seg for å starte er det mange som tar steget rett fra sofaen til full guffe. Store mengder løpetrening krever at du er godt rustet og har bygget opp toleransen til mye ensidig belastning over tid.

For mange vil det være nok med rask gange i starten. Etter hvert vil man kunne øke treningsvolumet ved å øke enten varighet, frekvens eller intensitet. Fokuser på én og én – ikke alle på en gang. Dersom du for eksempel starter med tre kilometer rask gange én dag i uka, kan neste steg enten være å øke distansen, gå distansen litt oftere eller jogge hele eller deler av ruten.

Det er mange måter å legge opp treningen på. Intervalltrening med vekselvis rolige og intensive perioder er en svært effektiv treningsform, men også rolige og moderate turer har gode helseeffekter. Velg det du trives best med, og varier gjerne mellom ulike opplegg for å holde motivasjonen oppe i det lange løp.

For noen er løping ekstra belastende, blant annet for overvektige og personer med kneproblematikk. Dette krever en enda mer forsiktig tilnærming i form av forsiktig progresjon. Motbakker og underlag som myr og skogssti er gode alternativ, da dette er mer skånsomt enn harde flater og nedoverbakker.

Når du kjenner at det går trått får du litt mental trening med på kjøpet. Tren hodet til å fokusere på positive ord som «lett» og «sterk» mens du løper. Tenk også på enkle ting som å holde frekvensen oppe, og del ruten opp i bruddstykker, som å fokusere på strekningen fra en lyktestolpe til en annen for å holde ut litt ekstra i stedet for å fokusere på hvor tunge beina er.

«Uansett hvor sakte du løper så knuser du alle som ligger på sofaen».

PS! Neste artikkel: Løping – løpeteknikk og skadeforebygging.

Les også:

Lettere å trene tungt sammen

Start sykkelsesongen!

Flere kalorier ut enn kalorier inn

Ryggsmerter? Viktigst: Aktivitet

Mage, rumpe, lår

– Gjør det så enkelt som å bare begynne

– Tenk over hvor mulighetene ligger i en hektisk hverdag

Hun jobbet tidligere som bussjåfør i to år før hun bestemte seg for å bytte yrke. Parow er klar på at hun likte jobben og kollegaene i Team Trafikk godt, men rekke vanskelige hendelser over lang tid og dødsfall i nærmeste familie, gjorde at hun til slutt møtte veggen.

– Jeg var utbrent og ble langtidssykemeldt, men fikk hjelp av terapeut til å komme meg videre, forteller Parow.

Hun ønsket seg tilbake til jobb, men å gå tilbake til turnusarbeid med det tempoet som kreves av de som kjører bybuss, var ikke lenger aktuelt.

Bussjåførjobben ga heller ikke den samme nærheten til mennesker som massørjobben gjør.

– Selv om en bussjåfør  under kjøring treffer mange mennesker, er det få man snakker med. De fleste bare haster forbi, sier Parow .

Hun ville gjerne ha et nærmere forhold til kundene sine.

– Jeg føler at det er noe av meningen med livet. Hvordan vi er i forhold til hverandre på godt og vondt og at det hele tiden er en øvelse, sier hun.

Å si opp en fast jobb var skremmende, men hun opplevde å ikke ha noe valg.

Mye av snekkerarbeidet har  hun gjort selv, med god hjelp fra sine voksne barn. Hun skøytet blant annet  sammen en dør hun fikk av naboen – da karmen var sagd i to. Tak, vegger, isolasjon, gulv og dør er revet ut og erstattet med «nytt».  Materialet til annekset har hun funnet på Finn, som hun så har sparklet, pusset og malt etter beste evne.

– Når man er selvlært gjør man jo en del feil,  så veien frem kan være lang, forteller hun.

Parow går nå på arbeidsavklaringspenger fra Nav, som er et tiltak for å få folk ut i jobb. Men det skulle mye overbevisning til før hun fikk klarsignal til å utdannet seg for å starte egen bedrift.

Nav var ifølge Parow ikke overbevist om at det hun hadde satt seg fore var inntektsbringende. Så hun måtte ut på ringerunde til mange av landets massører for å finne ut blant annet hvor mange klienter de hadde daglig, hvor mye de tjente og om de hadde ansatte. Etter et år med innsamling av materiale sendte hun det inn til Nav – som godkjente skolegangen hennes våren 2013 – for å motta arbeidsvklaringspenger.

– De ser helst at du går ut i en allerede etablert jobb. Det var veldig mye informasjon hun måtte samle inn fra allerede etablerte massører om priser, arbeidstider og inntekter før Nav sa ja, forteller Parow.

I juni er hun ferdig utdannet massasjeterapeut ved Institutt for helhetsmedisin (IFH) i Oslo – en offentlig godkjent fagskole med eksamener blant annet i grunnmedisin, sykdomslære, anatomi, og klassisk massasje.

Når hun er ferdig med studiene tar hun fatt på det spennende arbeidet med å ta bedriften fra å være en deltidsjobb ved siden av studiene til en fulltidsjobb. Uansett: Å ha nådd målet kjennes godt.

Når man er selvlært gjør man jo en del feil. Annelise Parow

Før: Slik var annekset innvendig før Annelise Parow begynte oppussingen.

Seiersdans: Annelise Parow ser frem til å starte for fullt med Byåsen massasjeterapi. (Foto: Karina Lein)

Etter: Annekset sett innenfra etter at det er ferdig.

I motsetning til hva man skulle tro, er ikke gress den enkleste planten i hagen, sier produktsjef Jonas Hemmingsson i gjødselprodusenten Bayer Garden.

– Plenen liker ikke skippertak. Den blir fort stygg eller full av mose hvis du klipper og gjødsler mye, og for sjelden, sier Hemmingsson.

Mose og ugress klarer seg med mye mindre næring, lys og varme enn gress. Derfor er det nødvendig med gjødsel for å få en frodig plen.

– Har mosen fått tak i plenen, kan du strø med mosefjerner, sier han.

Mens de gamle mosefjernerne kunne støve mye og lage svimerker i gresset, er den nyere typen enklere å strø og mer skånsom mot gresset.

Plenen trenger mye næring i begynnelsen av sesongen, så tre til fire uker etter mosebehandlingen bør man gjødsle.

– Gjødsle heller ofte og lite enn mye og sjelden. Tre ganger i sesongen er en grei tommelfingerregel. Når det blir rundt 15 varmegrader i luften, kan man bruke plenrens som tar ugress i tillegg til å gjødsle, sier Hemmingsson.

Når plenen er god og tørr, kan man begynne plenstellet med å rake hardt i gresset og ta bort eventuelt gammelt løv og planterester, forteller Marianne Utengen i Hageselskapet.

– Gammel, tettpakket plen fra i fjor har godt av å bli røsket i så gressrøttene får luft. Strø gjerne noen centimeter med jord utover plenen. Meitemark i jorda vil bryte ned organisk materiale og gi næring til gresset.

Gule flekker med død plen kan rakes helt bort, før man krafser ned litt jord og sår med nye frø.

– Husker du at du i fjor sommer irriterte deg over en dump eller et hull i plenen, er dette tiden for å jevne dem ut. Bruk jord som inneholder litt sand, den bygger godt og gir et jevnt resultat, sier gartneren.

Når gresset virkelig skyter fart, bør man klippe det minimum én gang i uka, og gjerne to i høysesongen, råder Marianne Utengen.

– Mange gjør den feilen at de klipper plenen for kort. Barberer du plenen, svekker du gresset og gir dårlig vekst. Gresset bør ikke være under fire centimeter, og blir det svært langt bør du ikke klippe mer enn en tredel av gresset om gangen.

Når et gresstrå klippes kommer nye skudd, derfor blir plenen tett og kraftig med regelsmessig klipping, sier Hemmingsson.

– Bruk alltid en gressklipper med skarpe kniver, det reduserer sykdommer og du unngår flisete gresstuster, sier han.

Plenen liker ikke skippertak. Jonas Hemmingsson, produktsjef i gjødselprodusenten Bayer Garden.

(Kilde: Newawire)