Ved å lete etter smilende ansikter på raskest mulig tid, skal deprimerte personer oppfordres til å tenke positivt. Sammen med daglig leder, Odd Joachim Aschim, ønsker Øverland seg nå trønderbefolkningens hjelp til å perfeksjonere spillet før det lanseres 1. juni.

Lørdag 9. mai, fra klokka 13.00–18.00 inviterer de til DIGS lokaler i Olav Tryggvasons gate 30. I samarbeid med fotograf Victor Kleive, skal ulike ansikter foreviges og innlemmes i spillet.

– Vi har ikke satt noen begrensning, men oppfordrer så mange som mulig til å delta. Vi ønsker oss et så stort mangfold av ansikter som mulig – både unge, eldre og ulike etnisiteter, forteller Aschim.

De to gründerne opplyser at spillet vil lanseres på både norsk og engelsk, slik at man får muligheten til å være en del av en kanskje verdensomspennende app.

– Smil er undervurdert. Dessuten er det kult å tenke på at ditt ansikt kan hjelpe andre, som kanskje befinner seg i Kina, sier Øverland.

Han forteller at ansiktene våre er verktøy spesialdesignet for kommunikasjon.

– Fjeset er stedet på kroppen med flest muskler, og forskning viser at 15 minutters daglig bruk av lignende apper vil hjelpe mot milde depresjoner.

Øverland og Aschim samarbeider tett med brukerorganisasjoner innen psykisk helse, og står bak andre mentale helse-apper som StoppSelvskading og StoppBulimi. De forklarer at de er svært opptatte av nye måter å behandle psykiske lidelser på, spesielt gjennom digitale hjelpemidler.

– Vi ser en enorm økning av unge som bruker lykkepiller. Forskning viser at spesielt unge, innesluttede gutter ikke responderer på vanlig samtaleterapi på samme måte som jenter. Det er bevist at noen spill har en terapeutisk effekt, derfor bør man bruke den kunnskapen i behandling av psykisk syke. Hovedpoenget her er å møte folk på deres premisser, sier Øverland.

Han forklarer at HappyTaps målgruppe strekker seg fra 14 år og oppover, og understreker at appen er ment for mildt deprimerte, utbrente, eller folk som er i fare for å bli det. Den forebyggende effekten står dermed sentralt.

– Det er egentlig en app for alle som er litt stressa, skyter Aschim inn og legger til:

– Det er enkel regning. Hvis appen gjør deg 0,2 prosent mindre deprimert hver dag, vil små endringer hjelpe mye over tid. Hvis man allerede bruker mobilspill, hvorfor ikke velge et som oppfordrer deg til å tenke positivt!

Tordenskiolds soldater har mestring og individuell oppfølging som sitt spesialfelt – og baserer all sin virksomhet på forskning.

– Å løfte en ungdom med dårlig selvfølelse og motivere til å stå løpet ut, krever innsikt, tålmodighet og tett individuell oppfølging. I dag tar man først tak i utfordringen når ungdom har falt ut. Man bør, som all forskning viser, forebygge i grunnskolen, sier Neraas.

Pilotprosjektet prøves nå ut ved Støren ungdomsskole. Rektor Thom Arnesen sa ja til prosjektet fordi det har en litt annen innfallsvinkel til frafallsproblematikken i videregående skole  enn den tradisjonelle.

– Jeg  ønsker å finne ut om deres vinkling kan hjelpe elever vi ellers ikke ville ha hjulpet. Å se og forstå hele mennesket er noe jeg har tro på, sier Arnesen.

Byvisa var flue på veggen da 10. klassingen Jorun Langlete møtte coach Arve Lønnum til samtale. Lønnum har erfaring som lærer og rådgiver, samt coaching av unge mennesker i MOT.

– Nå er det snart tentamen, Jorun. Hva tenker du om det.

– Overraskende lite.

– Å, det må du forklare. 

– Ja, det er ikke noe stress. Jeg føler jeg har god kontroll. Det hadde vært verre om det hadde vært matte. Norsken har jeg god kontroll på.

Underveis i samtalen kommer de inn på det med selvfølelse.

– Jeg bryr meg mindre om hva andre sier nå.  Samtalene har fått meg til å tenke på en annen måte. I tillegg har det å skrive i «positivboka» hjulpet, forteller hun.

Positivboka er en bok der de av coachen de blir bedt om å skrive ned det de er takknemmelig for og hva de vil med neste dag. Da skal de også bestemme seg for å en god og oppbyggende setning de skal gjenta for seg selv flere ganger i løpet av dagen.

– Jeg merker at jeg har blitt mer konkret på hva jeg er glad for. I starten var det sånn «jeg er glad jeg bor i Norge». Nå kan det være at jeg er glad for at jeg er fin på håret, smiler Jorun.

Ifølge Lønnum handler det nettopp om å trene ungdommene i å være mest mulig konkret.

– Eller blir det litt som nyttårsforsetter; mål vi sjelden eller aldri når. Konkretisering kan være til hjelp for  å bestemme seg for noe og fullføre det.

Jorun er ikke blant dem som står i fare for å droppe ut. 15-åringen har målet klinkende klart: Hun skal ta doktorgrad i kjemi.  Hun meldte seg på prosjektet fordi hun syntes det hørtes spennende ut å få snakke med noen voksne om skole og fritid – ikke minst når hun nå til høsten skal begynne på videregående.

Etter å ha deltatt på coaching forteller 15-åringen at hun er blitt mindre stresset av det som forventes av henne på skolen.

– Det går bra om det ikke går så bra også, smiler Jorun som synes coachingen har hjulpet henne til å  ikke være så bekymret for at det ikke skal gå bra på prøver og tentamener.

– Ved å lære seg å tenke bevisst på at problemer som virker stor akkurat nå, kanskje ikke har noe å si om to uker eller to år, fører til mindre stress. Man lærer en teknikk til å takle det man opplever som vanskeligheter,  forklarer Lønnum.

– Vi synes det er viktig at ungdommene får kjenne på hva som er sitt potensiale, og se på seg selv som god – og ikke ut fra man tror hva alle andre mener. Hvis jeg får de unge på sporet av at de er gode  nok, tror jeg det vil hjelpe dem videre.

Lønnum mener det er godt for de unge å snakke noen som ikke har noen forventninger til dem.

Underveis i samtalen  kommer også coachen inn på punkter som kan være mer sårbare – og om man har det bra på det personlige plan.  Jorun synes ikke det blir for personlig.

De tre coachene i Tordenskiolds soldater har tro på at den gode samtalen kan berge unge fra å droppe ut fra skolen.

– Rådgiverne har jo ikke tid til å ta slike samtaler med elevene. Hvis enkeltindividet  konkretiserer sin drøm og sitt mål, blir det enklere for vedkommende å nå det. Det er dette samtalen vi tilbyr kan hjelpe elevene med, sier Neraas.

Bente Steen er utdannet lærer og har eget firma rettet mot mestring og coaching av barn og ungdom, og er en av Tordenskiolds soldater. Hun viser til at en av hovedgrunnene til at ungdom dropper ut, er ensomhet – noe som gjør slike samtaler ekstra viktige.

De ønsker å være et supplement i skolen.  Ut 2015 er tilbudet gratis. For påfølgende år satser de på å skrive kontrakt med den enkelte skole/kommune for at de skal kunne legge det inn i sine budsjett. I tillegg kan foreldre og enkeltpersoner fra høsten ta kontakt for enkeltvis coaching – da mot betaling.

Forsker Trond Halgeir Buland ved NTNU har vært en viktig bidragsyter.

–  At elever opplever at de blir sett og verdsatt bidrar til å gi elever en positiv opplevelse av skole og opplæring, og dermed skape nærvær og redusere fravær. Gode samtaler med en coach, som samarbeider tett med skolen, kan bidra positivt, er jeg rimelig sikker på. Det kan gi noen det nødvendige løftet, den nødvendige hjelpen til å tenke, som skal til for å finne motivasjon, sier Buland.

PS! I september inviterer Tordenskilod helsetjenester skoleledere i Trøndelag til seminaret «Hvordan forhindre frafallet i videregående skole?»

Vi ønsker å få de unge inn på sporet at den de er, er de godt nok. Arve Lønnum

God erfaring: Jeg er positivt overrasket over hvordan coachingen har virker for meg. Tidligere var jeg litt beskjeden. Nå synes jeg det er lettere å være med på ting, sier Randi Singsaas (t.v). Fra høyre Arve Lønnum, Bente Steen, Jorun Langlete og Erling Brå.

Det var fremdeles mange tyskere utplassert ved kanonstillingene langs  fjorden da kapitulasjonen inntraff. Overgangen fra krig til fred gikk relativt rolig for seg. Men det gikk lang tid før livet ble normalt igjen.

–  Jeg hadde inntrykk av at mange av tyskerne var engstelige for hva som ville skje med dem.  Det var ikke så merkelig. De hadde jo tross alt vært fienden vår. De ville bare komme seg hjem. Det var ikke noe hat mot de som sådan. Flere av de hadde drevet med jordbruk før de ble sendt i krigen, og da var det naturlig at de tok i et tak her på Frosta også. Og de aller fleste ville gjerne arbeide, forteller Rismark.

–  De var samarbeidsvillige med andre ord?

– Absolutt. De ville bli passet på for å bruke et slikt uttrykk. Vi byttet endel varer og utstyr med dem. Jeg skaffet meg blant annet en tysk kikkert.

Rismark husker spesielt en tysk doktor som jobbet på Frosta.

– Han var en snill mann. Brydde seg ikke om nasjonalitet. Han hjalp alle. Tyskerne hadde invadert oss, men det fantes gode mennesker blant dem også.

Lailia Lindstad (83) var 13 år i 1945.

Lailia Lindstad (83)

– Vi bodde på Buran under krigen. Ikke så langt unna så stod det en kiosk som vi pleide å handle smågodt. Kvelden på 7. mai gikk jeg forbi og så var det hengt opp en stor plakat på veggen. TYSKLAND KAPITULERER, stod det med store bokstaver. Da sprang jeg hjem og ropte «Mamma! Mamma! Tyskerne har tapt krigen.»  Det var starten på noen dager jeg aldri kommer til å glemme, smiler Lindestad.

Norske flagg var naturlig nok vanskelig å oppdrive på kort varsel, men nabogutten viste råd.

– Han kom inntullet i slike små norske flagg på hyssing som man henger på juletreet. Jeg må nesten le når jeg tenker på det nå. Det er et herlig bilde som aldri kommer til å forsvinne fra hodet mitt, forteller hun muntert.

Deretter gikk ferden til midtbyen.

– Noen hadde knust vinduene til en bokhandler som solgte nazistisk litteratur, og laget et bål av bøkene. Tanken på at tyskerne ikke kunne gjøre noe som helst var så deilig å føle på. Vi dro til Lademoparken. Der var det mye leven og feiring. Alle sammen klemte hverandre. Vi fikk være oppe hele den natten sammen med de voksne.

Lindestad var også glad for at Lilleby skole åpnet igjen. Den hadde tyskerne overtatt da krigen startet.

– Aldri før hadde jeg gledet meg så mye til å gå på skolen igjen. Alt ble så fritt, men vi tenkte også på de som ikke overlevde krigsårene. Jeg kjente blant annet en gutt som bodde ikke så langt fra oss på Buran. Han vervet seg til Østfronten. Han kom aldri mer hjem.

Gudrun Nygård (91) var 22 år i 1945.

Gudrun Nygård (91)

–  Om morgenen kikket jeg ut av kjøkkenvinduet i Statsingeniør Dahls gate der vi bodde. Nedover langs fortauet kom en mor og og en far med liten datteren mellom seg. Hun bar på et norsk flagg. Det er det sterkeste minnet jeg har fra frigjøringsdagene. Jeg får nesten gåsehud når jeg tenker på det nå. Det var slik et deilig syn, forteller Nygård engasjert.

Hun understreker imidlertid at det var en spent tid også selv om krigen var slutt.

– Var dere redd?

– Ikke redd. Kanskje mer usikker. Hva ville tyskerne gjøre nå? Ville de gi opp våpnene sine? Heldigvis gikk det bra, forklarer Nygård som husker spesielt en begivenhet på kvelden som satte et poetisk punktum.

– Vi hadde jo blendingsgardiner under hele krigen for å forhindre at så mye som en stripe med lys skulle slippe ut. Å, som vi hatet disse gardinene. Noen fant ut at de skulle lage et bål av de. Og flere ble med. Det bålet ble stort skal jeg si deg. Det lyste skikkelig opp.  Jeg syntes det var veldig passende med tanke på hva disse gardinene hadde til formål, erindrer hun.

Togstasjonen var en plass hun var ofte på i dagene etter 8. mai.

– Det kom flere tog med fanger fra forskjellige fangeleire. Jeg følte det var vår plikt å ta i mot alle de som hadde blitt arrestert og fengslet under krigen, understreker hun.

– Jeg hadde en kontorpost på Vitenskapssenteret. Sjefen min der hadde blitt arrestert og sendt til fangeleiren på Falstad noen år tidligere. Da jeg skulle besøke ham på Kyvannet der han bodde, ble jeg møtt av sønnen hans som var voldsomt oppspilt. «Pappa har funnet en radio nedgravd i hekken»,  kunne han fortelle. Da måtte jeg smile.  Livet kunne starte sin normale gang igjen, ler hun.

Brage Skotvoll (77) var sju år i 1945.

Brage Skotvoll (77)

– Selv om jeg var bare guttungen, er det flere bilder som brente seg inn i et barnesinn. Ikke alle var like gode.

Han har fremdeles et levende minne om de russiske krigsfangene som ble sluppet løs i etterdønningene av 8. mai.

– Det var et forferdelig skue. Mange av fangene var i så elendig forfatning at de lå på vogner som kjørte forbi huset vårt i Rosenborgsgata. De som kunne gå støttet seg til hverandre. Mange hadde ikke engang sko, kun sekkefiller som de hadde snurret rundt føttene.

– Tyskerne var ekstra hardhendt med de russiske fangene?

– Å ja. De fikk mye juling, erindrer han.

Skotvoll husker hvordan «tyskertøsene» fikk gjennomgå når den første frigjøringsrusen hadde gitt seg.

– De ble skamklipt. Jeg husker det var et spesielt hus på Byåsen, jeg vet hvor det ligger den dag i dag, der de pleide å bruke saksen på disse damene. Jeg så på når de kom ut. Det var mye sinne som fikk utløp etter 8. mai.

Unni Martha Lindvik (95) var 26 år i 1945.

Unni Martha Lindvik (95)

– Jeg gikk på sykepleierskolen da frigjøringen kom. Jeg var på vei til vakt og gikk forbi Nidarosdomen da kirkeklokkene begynte og ringe. De markerte at Norge var fritt igjen for full hals. Det var den mest vidunderlige lyden du kan tenke deg. Og de norske flaggene som var heist på full stang. Herlig. Du må huske at norske flagg var strengt forbudt å bruke, så dette var et velkomment syn, smiler hun.

Lindvik er opprinnelig fra Stryn og kom til Trondheim med Hurtigruten en sen kveld i 1943. Hun husker fremdeles den uhyggelige ankomsten.

– På grunn av blendingen så var det bekmørkt over alt. De tyske soldatene som stod på kaia var svarte, truende skikkelser. Jeg må innrømme at jeg ikke var høy i hatten da, smiler hun.

– Var det mye hat mot tyskerne i dagene etter frigjøringen?

–  Det var en del. Det merket man når beveget seg rundt omkring i byen. Kanskje hadde hatet vært enda større hvis vi hadde hatt et klarere bilde av hvilke ufattelige forbrytelser som hadde skjedd i resten av Europa, forklarer Lindvik som understreker at hun ikke tror på hat og nag.

– Vi skal huske krigen og frigjøringen, men vi skal ikke laste generasjonene som kom etter, avslutter hun.

De profesjonelt utformede forfalskningene hadde kameraten bestilt på «det mørke nettet», og de ble levert til 23-åringen. Som den siste av de seks tiltalte, måtte mannen stille for meddomsretten på grunn av straffelovens paragraf 174 sin høye strafferamme.

I tillegg er han siktet for brudd på paragraf 270, bedrageri. Byavisa er til stede i rettssalen når saken behandles.

Politiadvokat Karin Hvidstein Roven sitter helt stille. Forsvarer Tone Nilsen Skålevik spør lavt over sal 413, «Har du en ekstra kopi av tiltalen.» To tilhørere. Tiltalte har farget sort hår.

Dommer Frode Hanssen skal dømme for 28 tiltalepunkter. Det er stille, durer litt i ventilasjonsanlegget. 23-åringen står med hendene på ryggen og forklarer kort at han ikke har formue.

Aktor leser tiltalen. Punkt en, om han erkjenner straffeskyld?  «Ja, det gjør æ», svarer han.

Coop bilbyen, Mini super Iran, Jafs… Roven leser punkt for punkt. Kikker opp, «sa du ja?» Tiltalte nikker og leser med i tiltalen. Et kort ja for hver bokstav. Rema Solsiden, Bunnpris Bakklandet, Migo-senteret, Byåsen butikksenter, Rema Fossegrenda, Riwa Heimdal. Vi er på tur over hele byen.

Aktor holder sin innledning og lager en slags kronologi. Hun plukker punkter fra tiltalen og forklarer hvordan ungdommene har kjørt rundt og forsøkt eller lyktes med bedrageri.

«I starten sa æ nei», sier mannen. De to kompisene forsøkte seg med fem sedler først. Betalte i overkant 1200 for det, og det fungerte bra.

– Jeg skulle bare ha mine ti til bilen, sier han. I andre runde kjøpte de mellom 25 og 30.

–  Var det inngått noen avtale om fordeling av fortjenesten, spør dommeren.

Tiltalte forklarer at de som var med fikk småtingene de hadde kjøpt, pluss to hundre kroner. Resten skulle de to dele femti femti.

Han forklarer at han tenkte butikkene fikk  igjen pengene på forsikringen. Aktor og forsvarer lurer på hvem som var med hvor. Tiltalte husker ganske godt. På «Bondens marked» opererte han alene. Kjøpt noen småting, som syltetøy, et julenek, noen lefser.  Leangen, Sirkus shopping.

– Det var den siste dagen, sier tiltalte.

Han satt i bilen og så på adressa.no at de falske pengene var oppdaget i omløp. Gutta som var inne fikk beskjed, men gjorde et forsøk likevel.

Aktor lurer på hvordan han stiller seg til erstatningskrav. Det er bodene på Bondens marked som har fremmet krav.

– Det er greit det, det skulle bare mangle egentlig, sier tiltalte.

Det var da Nokas leverte seks falske tusenlapper til politiet at alarmen gikk, og sedlene ble sendt til Kripos.

Aktor redegjør for hvordan tusenlappene har blitt sendt til politiet eller levert inn fra anmelderne. Den unge mannen ble pågrepet 19. desember, og løslatt fem dager etterpå.

Forsvareren spør, ber han fortelle om NAV-kurs og utdannelse. Mannen er i startfasen på et 20 ukers praksiskurs.

– Jeg har lyst til å fortsette der jeg slapp. Få ned gjelda jeg har og få orden på livet, rett og slett, sier han lavt.

Vitnet forklarer at tiltalte samarbeidet bra fra avhør nummer to og utover.

– Av de 60 sedlene har vi tatt beslag i 45 sedler, sier politimannen.

Men videre forteller han at tiltalte sammen med den andre bakmannen hentet inn 13 falske sedler fra de andre og leverte dem til politiet.

Han forteller hvordan etterforskningen ledet dem til det dype nettet. Her fant politiet fire bestillinger i den delen av loggen som ikke ennå var blitt slettet.  Kvaliteten på sedlene er meget høy.

– Det er sjelden at det er så gode forfalskninger i omløp, sier etterforskeren.

–  Gjennomgangen av skyldspørsmålet blir ganske summarisk på grunn av en uforbeholden tilståelse, sier aktor.

Paragraf 174 om pengeforfalskning har tre års strafferamme. Man mener pengefalsk undergraver tilliten til det økonomiske systemet og er til stor skade for samfunnet. Tiltalte ser i bordet.

Aktor har også notert seg en rekke skjerpende punkter. Et stort antall falske tusenlapper, bestilt over flere runder og i tillegg spredt til andre. Forfalskningene var svært gode, og man har ikke kontroll på hvor alle sedlene ble av.

–  Det er skjerpende at tiltalte, fikk med seg yngre på 17 og 18 år på å gjøre dette, sier aktor. Men legger til at det er formildende at han har tilstått, og bidratt til å kaste lys over forhold politiet ikke var kjent med før. Det at tiltalte og kameraten faktisk gikk til det skritt å samle inn noen av de falske sedlene i etterkant er også formildende.

Forsvarer Skålevik ber retten behandle tiltalte på mildest mulig måte. Hun mener at hele opplegget «bærer lite preg av profesjonalitet», og at ungdommene ikke var bevisste de litt høyere tankene om hva slike handlinger gjør med pengesystemet.  Retten heves.

To år og en måned av straffen ble utsatt til prøvetid på to år. I tillegg får mannen inndratt 12.450 kroner i utbytte fra bedrageriene. Han må også betale erstatning til de butikkene som har fremmet krav om det.

Jeg kunne ikke sove lenger, for da kom det minner og filmer

Les også:

– Jeg skal ikke skjemmes

Jürgen ble seksulet misbrukt i 13 år

– Når ble du utsatt for overgrep første gangen?

– Det startet egentlig ikke som overgrep. Det startet med lek, med at noen brydde seg. Det startet med å sitte på fanget. Så å definere når overgrepet startet, det kan jeg ikke. Men han kom inn i livet mitt da jeg var rundt 8 år.

Det var en voksenperson hun hadde kjennskap til som gjorde det.

– Han sa til meg at han hadde fått lov til å gjøre det, av moren og faren min. Så jeg stilte ikke spørsmål ved det. Jeg spurte heller ikke mamma og pappa om hvorfor de sa at han fikk lov til å gjøre noe sånt. Jeg trodde på at han fikk lov.

En kveld det hadde skjedd, kastet Hilde opp. Hun var 12 år.  En voksenperson spurte om noe var galt.

– Jeg sier ja, og at han er så ekkel. Men hva gjør han, spør den voksne. Han runker foran meg, sier jeg. Men det var ikke det han gjorde – det han gjorde var mye verre. Vi hadde jo ikke ord – det er lenge siden. Jeg hadde ikke noen ord.

Dette førte til at voksenpersonene rundt Hilde hadde et møte om det som hadde skjedd, forteller hun.

– Da ble det bestemt at de skulle dysse det ned. Så det skjedde ingenting, selv om de visste.

– Hva tenkte du da det ikke skjedde noe?

– Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Det passet jo godt inn at han fikk lov, for det var jo det han sa til meg.

– Hva tenker du om det i dag?

– Det er åpenhet, da. Mangel på åpenhet. Systemet fikk lov til å fortsette fordi det var så tabubelagt, det skulle ties om, det var så flaut, det var så skamfullt, rett og slett.

Hilde holdte dette inni seg. Helt til hun ble 30 år – året var 1999.

– Da gikk jeg på trynet.

– Hva skjer da?

– Kroppen kollapset.

På det tidspunktet var Hilde alenemor for tre barn. I tillegg hadde hun begynt på skole.

– Så det ble bare for mye. Jeg fikk kikhoste. Så rett før jeg skulle ha en juletentamen, dro jeg til behandling for å låse opp nakken. Det var da jeg mistet kontrollen på minnene mine. Tidligere hadde det vært så mye styr med barna at jeg på en måte kunne flykte inn i det.

Men nå begynte barna å bli større, de trengte ikke moren sin 24 timer i døgnet lenger.

– Og da klarte jeg ikke å holde minnene borte. De okkuperte sinnet og kroppen – hele systemet. Jeg kunne ikke sove lenger, for da kom det minner og filmer. Jeg sov i friminuttene på skolen.

Hilde studerte til å bli laborant. Hun gjorde det veldig bra på skolen, og er i dag ferdigutdannet. Men der og da ble det for mye.

– Det kokte rett og slett over. Min måte å takle dette på var å gjøre tusen ting. Jeg var alltid på vei til noe, sjonglerte. Jeg måtte ha noe å gjøre hele tiden for å okkupere tankene.

Hilde fikk mange medisiner av legene. Medisiner for å få bort tankene og kroppsminnene.

– Men ingen tok bort de som ikke funket. Så jeg var veldig medisinert. Jeg fikk medisiner for å få bort tankene, og gikk ikke til psykolog – for jeg fikk beskjed om at jeg ikke var syk nok. Jeg taklet jo hverdagen.

Hilde begynte å sove mye på grunn av medisinene.

– Det funket dårlig. Jeg måtte sende barna på butikken, jeg ville ikke møte folk. For alle skjønte jo at ting ikke var bra. Men jeg kunne jo ikke fortelle dem hva det var, for det var skummelt for meg.

I starten av 2001 så hun at dette ikke funket lenger, for barna. Hilde oppsøkte barnevernet.

– Der møtte jeg verdens beste menneske. Jeg sa at jeg trengte hjelp, at jeg ikke klarte å gi barna mine det de fortjener. Og hvis jeg ikke får hjelp, så ordner jeg meg en kjellerleilighet, ettroms med torvtak, seks fot under jorda og det finnes ikke noen utgang. Jeg ble møtt bra. Hun skjønte at vi trengte hjelp.

Hilde fortalte henne hva det handlet om.

Hilde fikk avlastning fra barna, og dro på et rehabiliteringssenter. Der skulle hun være i tre uker. Mai, 2001.

– Der hadde jeg ingenting å flykte inn i. Og jeg ble dårligere og dårligere. Jeg lå bare i senga med gamle minner og var tilbake i overgrepshistorien. Jeg lå og sparket  mot folk som jeg trodde var i rommet.

De ville ikke sende henne hjem etter tre uker. Så ungene ble plassert i fosterhjem en frivillig plassering.

– De skulle egentlig bo der i ett år, men jeg var ikke bra nok etter ett år.

Ungene ble boende i fosterhjem til 2003 – da kom de hjem.

– Det var riktig, for da kunne jeg konsentrere meg om meg selv. Ungene mine har vært litt negativ til det, men de skjønner hvorfor. Barna fikk ikke vite hvorfor jeg sleit. Jeg sa bare at det var fordi jeg hadde så mye rot i hodet mitt. Og da de spurte hvorfor, svarte jeg bare at det var sånn.

Hilde jobbet mye med seg selv i denne perioden.

– Jeg var mye innlagt på Distriktpsykiatrisk senter. Og da jeg ikke var innlagt sov på dagen, våken på natta. Mye ullent. Jeg var suicidal. Og det er ikke rart med de medisinene jeg fikk.

I mai 2002 bråstoppet hun med medisinene sine. Da hadde hun gått på dem i tre år.

– Jeg tømte alt i do. Jeg fikk abstinenser. Jeg sov ikke, jeg var så klein. Jeg hallusinerte, var urven og skjelven. Kroppen savnet giftstoffene. Da jeg gikk på medisinene, ble symptomene mine døyvet. Men etter at jeg stoppet ble jeg etter hvert klar i hodet.

– Jeg ble normal igjen, jeg ble meg.

Hilde kom etter hvert i gang med lærlingtiden sin som laborant, og fullførte utdanningen i 2006.

– Mye klarnet opp da jeg ikke var dopet ned lenger. Så det ble egentlig veldig bra.

I 2005 begynte hun å jobbe for Landsforeningen mot seksuelle overgrep. Der er hun ennå, som styremedlem.

– Jeg begynte å holde foredrag og å være åpen.

I 2006 startet traumetilbudet ved Betania Malvik opp. Hilde søkte om plass er.

– Jeg vet ikke hva barna visste om hva jeg holdte på med på den tiden, men jeg måtte fortelle dem det da jeg fikk behandlingsplass ved Betania.

Hilde hadde med seg både barnevernet og psykiatritjenesten da hun fortalte.

– Datteren min ble så forbannet over det som hadde skjedd meg. Hun var ikke sint på meg, men sint på verden.

Etter barna fikk vite hva Hilde hadde gjennomgått, ble det lettere, forteller hun.

– De har spurt meg om hvorfor de ikke fikk vite det før. Da sa jeg at grunnen var at jeg ikke ville at de skulle behandle meg på en annen måte om de visste. Men de synes det hadde vært enklere om de hadde fått visst. Så de synes jeg burde ha fortalt det tidligere.

– Hva tenker du om det i dag?

– Jeg er for å snakke med barna om det så tidlig som mulig. Det er også bra å ha med fagfolk.

Hilde har vært tre runder på behandling på traumeenheten ved Betania Malvik. Siste gang var i 2013.

– Første gang jobbet jeg med minnene til den lille jenta. Andre gangen jobbet jeg med følelser. Tredje gang var det tenåringen sine minner.

Traumetilbudet ble nedlagt i år.

– Er du ferdig med å jobbe med det?

– Ja. Minnene plager meg ikke lenger. Psykologen har jeg litt kontakt med, men vi har ingen jobbetimer nå. Jeg har det jo bra.

– Hva betyr åpenhet for deg?

– Ærlighet. Det er utrolig viktig at folk tør å være åpen. Det er forebyggende. Fordi det kan forhindre overgrep. At folk tør å snakke i det åpne rom. Jeg synes åpenhet er viktig. Når du først er åpen, kan du få et fellesskap. Du føler deg ikke så alene.

– Har du følt deg alene?

– Jeg har følt meg annerledes.

– Hva følte du da du traff folk som har lignende historier?

– Gjenkjennelse. Og det at du ikke trenger å si så mye. Det er nok å bare være. Gjenkjennelse uten ord. Tilhørighet.

– Hvor hadde du vært i dag om du ikke hadde jobbet med det du har vært gjennom?

– Da hadde jeg ikke levd. Jeg har ikke bare villet være åpen for min egen del, jeg har sett saken også. Jeg har ikke behøvd å være fullt så åpen for å berge livet.

Hilde fikk voldsoffererstatning i 2005.

– Hva lukter barndommen din?

– Det er så forskjellig fra om du stiller det nå, eller om du hadde stilt det for syv år siden. For syv år siden har jeg ikke hatt et svar å gi deg. Men nå når jeg har det bra, kan jeg se tilbake og da må den lukte bestemor sitt kjøkken. For det var min trygge plass. Kjøkkenet og potetballen til bestemor.

– Hvilke tanker gjør du deg om at du i dag har kommet så langt at du har det bra?

– Det er faktisk vanskelig å ha det bra. Jeg tør ikke helt å stole på at det vil vare. Det er uvant å ha det bra, på en måte. Det er halvskummelt å ha det bra. Tør jeg virkelig å tro på at dette vil vare? Hvis jeg ser tilbake, ser jeg at det var en helvetes vei å gå.

Der møtte jeg verdens beste menneske. Hilde Sæther

Musikk med kraft og tradisjoner forbindes ifølge Moslet med våren. Selv har hun «Bojarenes inntogsmarsj» av Johan Halvorsen som favoritt. – Mest fordi jeg likte å spille den på piano da jeg var liten. Den er fengende og har litt villskap og dramatikk i seg.

Orkesteret har satt opp et timeslangt program med hovedvekt på norske marsjer. Vi får blant annet høre marsjkongen Oscar Borgs «Kong Haakon VII Honnørmarsj». Frostingen Erling Mostads «Dragonregiment nr.3´s Honnørmarsj» står også på marsjprogrammet denne maidagen. I anledning frigjøringsjubileet har man også tatt med et bidrag fra frigjørerne, amerikaneren John Philip Sousas «The Liberty Bell». Også okkupasjonsmakten er representert gjennom Richard Strauss´ «Militærmarsj (1906)».

Luftforsvarets musikkorps har base på Byscenen i Trondheim. Årlig har de  165  opptredener i hele landet, med et repertoar fra ulike genre innenfor messingblås, populær- og klassisk musikk. Korpset er et av fem profesjonelle orkester i regi av forsvaret og kan i 2018 feire 200-årsjubileum.

– Vår rolle er litt forskjellig fra andre korps. Vi er representanter for det offisielle Norge, konge og fedreland: Vi har en betydning ut over det å spille musikk, som symbolbærere og tradisjonsformidlere, sier John Ivar Knutzen, tamburmajor og leder for slagverkerne.

– Musikere og musikk har alltid vært viktig i forsvaret. Musikken har fungert både som klokke og kommunikasjonsmiddel gjennom ulike signaler og reveljer. I dag er brukes musikken først og fremst til konserter og seremonier, men er fremdeles like viktig som samlingspunkt. Og for å skape sterke følelser som tilhørighet, stolthet og identitet, sier Knutzen.

Også for  Luftforsvarets musikkorps er det høysesong i mai. De 28 profesjonelle musikerne går alltid først i både barne- og borgertoget 17. mai, og deltar i en rekke feiringer og seremonielle tilstelninger gjennom hele måneden. Noen savnet kanskje korpset 1. mai. Da er det imidlertid stille fra forsvarets horn.

– Vi er ansatte musikere, og feirer 1. mai som arbeidere, sier John Ivar Knutzen.

Fin stav: Luftforsvarets musikkorps har en symboltung tamburstav i sin front.

Marsj i mai: Luftforsvarets musikkorps sparker i gang 17. mai-feiringen med et fullt marsjprogram på Byscenen. F.v Tonje Elisabeth Berg (fløyte), John Ivar Knutzen (tamburmajor) og Runar Valheim Værnes (trombone).

Hver artist får 45 sekunder til å vise teknikk og teksttalent

Intens stråling. Så hva ligger i begrepet Trondheim Cypher? Du kan kalle det en massiv jam, der flere artister henger seg på samme beat, og viser hva de kan. I tur og orden.

– En sanglinje uten refreng, der hver artist får 45 sekunder til å vise frem teknikk og teksttalent. Det handler om å skinne, ha evnen til å formidle seg frem til lytteren, forklarer initiativtaker Qalifa.

To beats smidd av Chris Lion og samme Qalifa la grunnlaget for musikkvideoen, med artistene i hovedrollene. Trondheim kommune har bidratt med 10.000 kroner. Støtteordningen Frifond er også inn med midler.

– Støtten ga oss penger til å gjennomføre to musikkvideoer, med proft lys og kamera – i tøff location.

Vareprøver. I Oslo ble National Cypher arrangert tilbake i 2011, med navn som Don Martin,  Joddski og OnklP i startoppstillingen. For Trondheims del er dette første gang.

– Konkurranseelementet er viktig. En solid opptreden skal motivere de andre til å dra på enda mer. Lytterne – enten de kommer fra plateselskap, bookingbyrå eller management – får et glimt av hva talentene har å by på. Kanskje likte de kutt tre bedre enn nummer fem, eksemplifiserer Jeyakaran.

– Hip-hop er blitt stort i Norge. Vi skal vise  filmen til flest mulig, og motbevise at Trondheim ligger i bakevja.

Først i studio. – Det fins ingen reggae-scene i Trondheim. Selv om jeg reiser mye hjem til Jamaica og UK, tror jeg Trondheim Cypher kan bli viktig for meg. Spesielt mot det norske markedet.

Det sier EP-klare Andrew Liams aka N-Blundedo som har fotfeste i dancehall og reggae.

Han er én av 19 bysbarn med talent for å spytte ordene, som deltar på visningsfilmen som antas å være ferdig redigert i løpet av mai. Alle bidragene ble først spilt inni studio.

– I dag går de færreste artistene freestyle. De ønsker best mulig kvalitet i tekst, arrangement og fremføring. Da må du terpe, sier Qalifa.

For å få  videoen autentisk og frisk ble opptakene i regi av trønderen  Torgeir H. Riseth i Viper Film, gjort live .

Historisk event. Nå går de svanger med plan om å transformere musikkvideoen om til live act, med det samme spennet av talenter.

– I motsetning til Oslos cypher-variant, viser vi større bredde og favner både hip-hop, reggae, dancehall og R’n’B, poengterer Jeyakaran og kaller tiltaket for historisk.

– Denne delen av musikkmiljøet i Trondheim har aldri kommet sammen på en slik måte før.  Alle de vi spurte, som fikk høre beaten vi presenterte, ville være med, forteller  Qalifa.

Første date. Mange av artistene var totalt ukjent for hverandre før treffet i lokomotivhallen.

Christian Lie, aka Chris Lion var nervøs i forkant av shooten.

– Jeg er vant til å synge, og lite komfortabel med å rappe.  Målet under tagningen på Marienborg var å skille meg ut fra de andre.

Under Trondheim Cypher presenterte Christian som de aller fleste helt nytt materiale. Han står som opphavsmann bak den ene av de to «melodilinjene» artistene  la vokal oppå.

– Du kan ikke forhindre å  bli inspirert av hverandres uttrykk. Veldig givende, mener Christian om settingen.

Fenghette. Det stor spørsmålet er om Trondheim Cypher er den katalysatoren som kan utløse en nordenfjeldsk Admiral P. Eller en Lars Vaular på trøndersk. En artist med appell og høy rotasjon.

– Hvis én av disse artistene lykkes med å komme opp og frem, løfter det hele miljøet. Trondheim Cypher er viktig for å få kjørt en proft og gjennomført opplegg, som når hele veien ut til aktørene. En viktig læringsprosess, mener Qalifa.

I støtet: Piratheepan Jeyakaran (f.v), N-Blundedo, Qalifa og Chris Lion har store forventninger til Trondheim Cypher.

Den yngste som har kjøpt el-sykkel hos Carpoint var  en 13-år gammel jente. Hun trengte fremkomstmiddel til sommerjobben.

– Vi hadde også en dame på 74 år som ikke hadde  syklet på 15 år,  men nå ville hun prøve el-sykkel. Hun kommer ofte innom for å fortelle hvor fornøyd hun er. Hun bor på Byåsen og sykler opp Steinberget. En dag kunne fortelle at hun hadde syklet forbi seks syklister i kondomdrakt på veien opp, sier Sylte.

Han ser på el-sykkelen som utrolig bra for folk som sliter med skader, pusteproblemer og ulike handicap.

– Pensjonister kommer seg opp av stolen og får samtidig både et fremkomstmiddel og mosjon. Når de prøver el-sykkel ser de at de klarer å mestre den. De kan komme seg opp den bratteste bakken uten å slite seg ut. Du har også den gruppen som skal til jobb, som kanskje har en bratt bakke foran seg for å komme seg til eller fra jobb. Da er el-sykkelen et fint alternativ hvis man ikke vil komme svett og utslitt på jobben, sier Sylte.

– Pris?

– Vi har sykler fra 9000 til 17000 kroner, dette er gruppen vi selger mest av. Men vi har også sykler på rundt 30 000 kr, såkalte hybridsykler som lader mens man sykler.

Han har aldri har hatt så fornøyde kunder som han har hatt med el-syklene. Han peker på flere årsaker.

– Det kan hende at noen har lagt på seg litt, men har ikke krefter til å sykle med vanlig sykkel, da kan el-sykkelen være med på å få de i gang. Mange mener man ikke får trening ut av en el-sykkel, men mang bruker kroppen og bestemmer selv hvor mye kraft man vil bruke, og man kan slå motoren helt av.  Jeg tror el-sykkelen vil være med å bidra til at Trondheim styrker seg som sykkelby, sier Sylte.

– Har du råd til noen som vurderer å kjøpe seg en el-sykkel?

– Det er å helt uforpliktet ta turen innom oss slik at vi kan forklare litt om el-sykkelen og slik at du får prøvd den. Det skal ikke være noe kjøpepress, forklarer Sylte.

Spesielt de siste årene har det vært stor interesse for el-sykkelen og Carpoint har allerede levert over hundre el-sykler så langt i 2015.

Det er å helt uforpliktet ta turen innom oss slik at vi kan forklare litt om el-sykkelen og slik at du får prøvd den. Det skal ikke være noe kjøpepress

 Hun hadde syklet forbi seks syklister i kondomdrakt. Johan Sylte

Han registrerer at det nesten er umulig å henge på el-syklene opp bakkene når han sykler fra jobben. Hassel har bitt seg merke i at det er flere på jobben hans som har gått til innkjøp av el-sykler.

– En på kollega har en el-sykkel med tilhenger. Han henter tvillingene sine i barnehagen og videre sykler opp Steinberget. For han er en sånn sykkel genial. Det er en merkbar økning av el-sykler på veiene, selv om det fortsatt er mest vanlige sykler å se. El-syklene fyker plutselig forbi deg.

Hassel mener el-syklene har fordeler og ulemper, avhengig av hva man skal bruke sykkelen til.

– Den er genial om man skal en tur på butikken og ikke orker å skifte til treningstøy, men det er også avhengig av været. Det er et veldig lett og enkelt system. En el-sykkel er også et godt alternativ om du er en av de som ikke vil komme svett på jobben og kanskje ikke har muligheter til å dusje.

Han synes ikke det er så mange ulemper ved el-sykkel.

– Men for min del blir det for lettvint, jeg får ikke den trimmen jeg er på jakt etter. Man kan jo også legge til at de koster litt mer enn en vanlig sykkel, men det er jo veldig i tiden med el nå, sier Hassel.

Selv er Hassel skeptisk til hvor miljøvennlig slike sykler egentlig er i forhold til batteriene og e-avfallet de slipper ut, og om syklene tåler et veldig kaldt klima om vinteren.

– Jeg sykler til jobben både om sommeren og vinteren, og er dermed avhengig av at en sykkel fungerer godt i et kaldt klima også, sier Hassel.

– Ville du vurdert å kjøpe deg en el-sykkel selv?

– Nei, jeg har ikke behov for det nå. Det må i så fall bli når jeg blir gammel og skral. Når helsa ikke lenger strekker til ville jeg helt sikkert vurdert å kjøpe meg en el-sykkel, sier Hassel.

– Ville du anbefalt el-sykkelen til noen?

– Jeg mener det må være et ypperlig verktøy for folk som trenger et ekstra spark i rumpa for å komme seg ut. Jeg ville også anbefalt sykkelen til eldre som fortsatt har balansen i behold. Det er ingen tvil om at dette er et fantastisk framkomstmiddel som kan være nyttig for mange i ulike aldre. Du kommer ofte raskere dit du skal, som kan være bra for de som har det veldig travelt i hverdagen. Du kan nok si at du både sparer tid og krefter med en slik sykkel, sier Hassel.

Når helsa ikke lenger strekker til ville jeg helt sikkert vurdert å kjøpe meg en el-sykkel. Arild Hassel

Vil ha trimmen: Arild Hassel foretrekker vanlig sykkel. med den opplever han å få mest trim. Foto: Sara Laug Årnes

Nei, det går ikke an å savne noe inni der. Kanskje bortsett fra en kokk da. ler Peggy Okstad

– Nei, det går ikke an å savne noe inni der. Kanskje bortsett fra en kokk da, sier hun og ler.

Les også: Harry-camping er trendy

Hvor mye folk er villige til å punge ut for den mobile hytta, varierer stort. Et søk på Finn viser at den dyreste ligger på hele 2,6 millioner, mens man i andre enden av skalaen finner en bobil fra 1987 til 15 000 kroner. Alf Petter Herskedal hos Trondheim Caravan AS mener snittet på en ny bil ligger på 800 000 kroner, mens en brukt ligger på 4-500 000.

– Det er også populært å leie, og allerede nå er nok de fleste bobilene fullbooka for sommeren, mener han. Trondheim Caravan driver ikke selv med leie, kun med salg. Svein Ove og Peggy anbefaler alle som vurderer å skaffe seg bobil å prøve det først.

– Det er lurt å leie først, for å finne ut om det er noe du for deg, før du velger å investere, råder Svein Ove. Selv har de gått gradene i campinglivet, og startet med mye telting. Deretter gikk det i campingvogn, så leie av bobil, og til slutt kjøp.

– Det er greit å ha en egen bil, som man kan sette sitt personlige preg på, mener Peggy.

Paret kjøte bilen hos Arve Opsahl.

Med såpass mange timer på veien, er det greit at begge kan kjøre. Den nye bobilen krever nemlig førerkort klasse C1, for lett lastebil. Svein Ove trekker også frem samboerens kartferdigheter, og er glad hun sørger for at de ikke kjører seg bort.

– Jeg er veldig heldig som har en så god sidesjåfør, skryter han. Det er heller ikke bare-bare å være en stor, trillende hytte på de norske landeveiene. De trekker for eksempel frem veien over Aurdalsfjellene som spesielt smal.

– Men det handler bare om å ikke bli stressa, og ta det med ro. Bilene har veldig gode speil, og de fleste har ryggekamera, sier Svein Ove.

Svein Ove og Peggy tar ofte med seg syklene på tur med bobilen. Dette er en av grunnene til at de ofte drar til Danmark. I tillegg nevner de ordentlige campingplasser og gode veier. Foreløpig har de holdt seg til nabolandene, men de ser ikke vekk fra at turen etter hvert også går nedover til Tyskland og Italia. Dersom den opprinnelige destinasjonen ikke har værgudene på sin side, er det bare å kjøre i en annen retning.

– Vi sjekker ofte yr.no, og det hender vi bestemmer oss for å snu og kjøre mot sola. Vi liker oss i varmen, sier Svein Ove.

Ifølge Herskedal har den  typiske bobilturisten har endret seg.

– Før var det mest de på 55 pluss som hadde bobil, nå er det også flere barnefamilier, sier han. Herskedal tror en av grunnene til dette er at folk har mer fritid enn før. Han har også merket at bybobilen har fått en oppsving de siste årene. Den kommer seg fram flere steder, men har begrenset boareal. Svein Ove påpeker at stadig flere byer får bobilparkering i sentrum. I Trondheim ble det nylig etablert gratis bobilparkering ved Øya stadion.

… det hender vi bestemmer oss for å snu og kjøre mot sola. Vi liker oss i varmen. Svein Ove Hojem

NYTT GLIS: Peggy Okstad og Svein Ove Hojem har hatt bobil i tre år, og kjøpte seg ny rett før påske. Nå gleder de seg til sommeren kommer, og de kan ta den i bruk.

Tips til øvelser:

Beinsving, 2 sett x 20 repetisjoner. Prøv å komme opp i minimum hoftehøyde når du fører beinet ut til siden, og til knehøyde når du krysser over til motsatt side.

Tå-hev, 3 sett x 10 repetisjoner. Stå på tå med fremre del av føttene på en trapp eller kasse. Hælene er fri. Senk deg rolig ned og eksplosivt opp igjen.

Knebøy, 5 sett x 5 repetisjoner. Bøy i hofte – og kneleddet. Knærne peker i samme retning som tærne under hele øvelsen. Press eksplosivt opp igjen.

Gående utfall med høye kneløft, 3 sett x 10 repetisjoner. Hold overkroppen stabil. Ta et langt steg framover og gå slik bortover. Pass på at du holder kne over tå.

Kneopptrekk i slynge, 3 sett x 10 repetisjoner. Plasser føttene i slynga med albuene i gulvet og strak kropp. Trekk knærne inn mot albuene og før dem sakte tilbake til kroppen er strak igjen.

Les også:

– Du knuser alle som ligger på sofaen

Lettere å trene tungt sammen

Start sykkelsesongen!

Flere kalorier ut enn kalorier inn

Ryggsmerter? Viktigst: Aktivitet

Mage, rumpe, lår

– Gjør det så enkelt som å bare begynne

– Tenk over hvor mulighetene ligger i en hektisk hverdag

Når Cathrine lager kake er det fra bunnen av – og med ordentlige råvarer.

– Her er det ingen tilsetningsstoffer. Kaka skal jo smake. I våre kaker er det smør i stedet for margarin og egg og sukker i stedet for pulver.

– Pulver?

– Ja, mange kaker som man kjøper på butikken, er laget med pulver – og gjerne masseimportert fra Øst-Europa.  For meg er ikke det ordentlig kake. En konditor utøver håndverk på lik linje med en elektriker, understreker Cathrine som gjerne bruker tre timer på en kake.

Ved Dromedarbakeriet lager de også all pynten selv – makroner, marengspynt og hjemmelagede roser.  Når pynten består av sjokolade er det bare en ting som gjelder: Belgisk.

Når det gjelder bær, lager de bringebærkompott i stedet for syltetøy.

– Da får vi bevart mye av bærenes struktur og slipper å tilsette mye sukker med tanke på holdbarhet. Vi lager den opp til fire ganger i uken, så den er alltid frisk. Bringebærkompotten brukes både inni en del kaker, samt som tilbehør til ostekaken og frokostyougherten vår.

Mange bestiller tema-kaker – som for eksempel trøya til konfirmantens favoritt-fotballag.

– Som konditor prater jeg med kunden for å finne ut hva vedkommende vil ha. Jeg får mange artige oppdrag. Man må være kreativ, smiler Cathrine.

Hun liker også å finne på ting selv. Snapshat-kaken var hennes egen ide, hun synes det med sosiale medier speiler dagens ungdom og gjerne kan brukes som en konfirmant-kake.

– Hvorfor valgt du å bli konditor?

– Jeg visste bare at jeg måtte gjøre noe med hendene, sier Nilsen som opplever at man i dette yrket aldri blir utlært.

At hun kan sine kaker, hersker det ingen tvil om. Hun er med på konditorlandslaget og har hatt dette som jobb og hobby i 19 år. I 2013 gikk hun til topps under «Årets kake».

Akkurat nå øver hun seg også på å lage klovne-pynt, da hun skal være med i en konkurranse med akkurat dette som tema.

Med trenet hånd pynter hun nok en av de mer klassiske kakene til vårens kakebord.

– De gjør seg også veldig på et kakebord.

Som konditor prater jeg med kunden for å finne ut hva vedkommende vil ha. Jeg får mange artige oppdrag. Man må være kreativ

Mye å velge i: Konditor Cathrine Nilsen tryller frem de lekreste kaker.

Konditor Cathrine Nilsen tryller frem de lekreste kaker.

Stabler byggeklosser. De kaller det tekstforedling; alle byggeklossene som til sammen  utgjør en bok. Tekst, fotnoter, henvisninger, illustrasjoner, tabeller, bilder…

– Du finner resultatet på nattbordet ditt, i høgskolens lesesal og hos alle bibliotek. Ja, jeg finner glede av å se medpassasjerer på et fly kose seg med bøker jeg vet vi har tatt del i produksjonen av, innrømmer Aalberg.

Teknologisk forsprang. Kortversjonen av Type-it er en IT-drevet førtrykkbedrift. Stikkord er teknologi, metode og prosess. Staben på 13 ansatte består av fagfolk fra gamle Aktietrykkeriet i Trondheim, spleiset med programmere fra Gløshaugen.

– Et manus kommer ofte i form av en word-fil. Vår oppgave blir å dekode og transformere dette om til leservennlig tekst. Det å få titler, marger, fonter og alle andre fasetter til å referere til hverandre høres kanskje enkelt ut, men er i virkeligheten en kompleks prosess. Spesielt i arbeid med store tekstmengder med mange pekere, forklarer Aalberg.

Ibsens’ irrganger. Han trekker frem Henrik Ibsens skrifter. En tekstkritisk utgave av Henrik Ibsens samlede verker. Det mest omfattende humaniora-prosjekt som noen gang er blitt gjennomført i Norge.

– Anbudet gikk opprinnelig til aktør i Danmark, men de tekniske utfordringene ble for store. Det ga oss anledning til å overta oppdraget. Vår egenutviklede teknologi har bidratt sterkt til vår sterke posisjon i markedet, mener Aalberg.

Samtidig med at teksten skal fremstå logisk og tilgjengelig, må helheten gi de riktige assosiasjonene og referere presist til andre tekster av Ibsen.

Type-it har fått ansvaret for hele katalogen til HarperCollins, et av verdens største forlag. En jevn strøm med titler skal ut i de skandinaviske landene, oversatt og bearbeidet.

– Redaksjonen velger titler. Deretter tar vi over og brekker om romanene til bestemte maler. Parallelt håndterer vi korrektur på alle språkene. Redaktøren ser ikke boka før den ligger klar for butikkhyllene, forklarer Aalberg.

Kortere deadline, høyere krav. Siden 2003 har Type-it opplevd jevn økning i kundeoppdrag og resultat. I fjor endte omsetningen på cirka 14 mill, og et resultat før skatt på 2,8 mill.

– Vi har gradvis tatt markedsandeler, også blant mindre og mellomstore forlag. Deadline blir stadig kortere og kravet til kvalitet er skyhøyt.

Kompetansen på huset, servicegrad og teknologi gjør at Type-it likevel kaprer flere kunder.

– Forlagsbransjen er under kostnadspress. Det fins utallige konkurrenter, men få som kan håndtere såpass store volum. Til samme kvalitet og pris.

Du finner resultatet på nattbordet ditt, i høgskolens lesesal og hos alle bibliotek

Utsmarte. Konkurransen fra lavkostland er stor. Som mange andre norske virksomheter som sverger til å holde produksjonen i Norge, fordrer det at Type-it må tenke hakket hvassere enn konkurrentene.

– Våre kunder ringes ned av aktører fra India og østblokk-land. De tar oss på timepris. Vi må derfor være smartere  ved å utnytte vårt teknologiske forsprang. Samt i oppfølging og rådgivning. Slik sett blir totalproduktet vårt konkurransedyktig.

Et annet moment i Type-it sin suksess er viljen til å generere merverdier til oppdragsgiver. Tette og langsiktige kunderelasjoner med mål om at begge sider av bordet skal komme styrket ut av samarbeidet.

– Vår IT-kompetanse relatert til system og prosess hjelper forlag med å spare tid og penger. Vi automatiserer det lavkostland gjør manuelt. Vi ligger et hestehode foran, og er med på å øke avkastningen til hele verdikjeden, ifølge Aalberg.

På fil eller i pose. Enkelte oppdrag er mer personlige enn andre. Eksempelvis fagbøker tuftet på forskning gjennom et langt yrkesliv. Kloke hoder fra Gløshaugen som endelig skal publisere sitt livsverk. Enten det kommer ferdig kodet eller i plastpose.

– Å finne frem til riktig presentasjon krever at man blir kjent med den som skal publisere. Forstå hva han ønsker, og hva som er formålstjenlig. Jeg finner den type oppdrag vel så spennende som å jobbe med de store forlagene.

Flyttet inn i ringovn. Siden oppstarten har Type-it holdt til i utradisjonelle kontorlokaler. Fra en nedlagt iskremfabrikk i Bynesveien, til «galehuset» Tronka på Kalvskinnet. Nå har de flyttet inn i en ringovn –  i de historiske lokalene til Teglbrenneriet. Helt siden 1200-tallet har fabrikken hatt tilhold på østsiden av Nidelva, før virksomheten ble avviklet i 1988.

– Valget stod mellom å forlenge leiekontrakten med Statsbygg på Tronka eller å eie selv. Når vi kom over dette bygget, valgte vi å investere, sier Aalberg.

Ovnen laget av teglstein, myntet på produksjon av nettopp teglstein er så langt vekk du kommer fra et moderne sandwich-bygg,  i glass og stål.

– Når folk kommer inn hit får de hakeslepp. Man blir en smule andektig og senker stemmeleiet slik som i et museum.

Type-it har funnet sin  base for å bygge sten for sten.

– Vi ser på arbeidet med preproduksjon av bøker som et bidrag til norsk kulturarv, avslutter Aalberg.

Vi automatisere det lavkostland gjør manuelt. Vi ligger et hestehode foran.  Christian A. Aalberg, daglig leder

Ovnsbakt: Type-it har flyttet inn i den gamle ringovnen til teglbrenneriet øst for Nidelva, med panoramautsikt til Nidarosdomen. Stab og daglig leder Christian A. Aalberg (t.v) trives godt med lokalene og bedriftens utvikling.

Nytt magnetfelt. Marius og hans allierte i prosjektet, deriblant Stephan Nordnes Eriksen, har inngått leieavtale med E. C Dahl Eiendom om 1300 kvadratmeter, fordelt over fire plan, nederst i Munkegata. Stedet har fått navnet Work-Work.  Planlagt åpning i september.

– Dette skal også være en «pub» i ordets rette forstand, et «public house» og skal ligge på gateplan. Lengre opp i etasjene etableres arbeidsstasjoner der interesserte kan leie seg inn over lengre eller kortere perioder.

Hvem og hva som vil utgjøre dynamoen i huset, skal gro frem organisk. Men prosess og idésfære sirkler rundt magnetfeltet  spillutvikling.

– Hvem som ser nytteverdien av å plugge seg inn i denne interessesfæren, er vanskelig å forutse, sier Thorvaldsen.

Han nevner arkitektkontor, film- og produksjonsselskaper, teknologibedrifter, arbeidsledige petroleumsingeniører, helseteknologi, nerder, spilleglade i alle aldre…

– Fagmiljø og folk som vanligvis er adskilt, vil tjene på å krysse sine spor. Jeg tror lek og samarbeid på tvers kan skape noe utenom de fastlagte rammene.

Viktig for midtbyen. Ideen fordrer å  tro på det som er usynlig for det blotte øye. Lik kroppens stoffskifte der kjemiske prosesser brytes ned for deretter å bygges opp igjen til nye, komplekse molekyler. Du vet det skjer, men kan ikke sette fingeren på det i daglig livet.

– I årevis har jeg bodd i sentrum. Nå er jeg bekymret for byutviklingen. Tomme lokaler, mangel på nytt innhold og fornyelse. Jeg tror at et «aktivitetshus» som rommer pub, spillbar, hobbyrom og co-workingspace kan bli en driver for fagmiljøet og midtbyen.

Frigjørende tanke. I oppstartsfasen til BrukBar da utestedet lå ved Torvet, benyttet ansatte  i trondheimsbedriften Falanx Microsystems – grafikkteknologi for mobile enheter – serveringsstedet som kontorlokaler.

– Programmererne i Falanx som senere ble oppkjøpt av britiske ARM, delte sin interesse med andre gjester på BrukBar. Å få ærlige tilbakemeldinger, også fra folk som ikke er en del av bransjen, kan få nye og overraskende ting til å oppstå. Det er noe i den tanken som fascinerer meg, og som gjør at jeg starter opp et hus som fusjonerer arbeidsmiljø, pub, lek og innovasjon innen spill-feltet.

Spillauget og Hackheim. Marius er styremedlem i Spillmakerlauget Midt som jobber for å fremme bærekraftig spillindustri i regionen. Et bindeledd mellom utdanning og industri.

– Med meg i dette prosjektet har jeg hovedsakelig datafolk. Den trondheimsbaserte bedriften Zedge er en viktig sparringspartner, ifølge Thorvaldsen.

Zedge er store på applikasjoner av ringetoner og bakgrunnsbilder, samt spill til mobiltelefoner.

Gründeren bak spillsuksessen Wordfeud, Håkon Bertheussen er én av flere som vurderer å flytte inn i spillsmia nederst i Munkegata.

– Miljøet i Hackheim blir leietakere. De og Klapp Media er sentral samarbeidspartner i prosjektet. De utgjør et «hackerspace» med medlemmer som kommer sammen for å arbeide med hobbyprosjekter, både innen hard- og software teknologi, forklarer Thorvaldsen.

Åpen beta-versjon. Thorvaldsen er opptatt av selve leken i spill, på gammelmodige brett eller på skjerm. Og av å pendle spillmiljøer fra ren konsumering over til innovasjon. Få de interesserte til å møtes og stemme opp i lag, for kanskje å finne tonen mot noe nytt og potent.

– Kort sagt; tvinge folk av nettet og inn på puben for spontane møter. Jeg ønsker å avmystifisere teknologien. Du trenger ikke å være hjernekirurg eller neddynget av studiepoeng for å ha gode ideer til utviklingen av spill.

Han snakker om at miljøet må oppstå organisk. En form for grasrot-bevegelse.

– Arbeidsinstruksen fra en bedrift består ofte av et behov som må løses. Slik ønsker jeg ikke at prosessene her på huset skal fungere. Vi setter opp rammene, hører på hva folk trenger og prøver å stimulere miljøet.

Mange nyvinninger innen medisin (penicillin), teknologi (mikrobølgeovnen) eller gastronomi for den saks skyld, har oppstått utilsiktet. Den er i den gryta Thorvaldsens rører tankegodset rundt i.

Etter oljealderen. Spillbransjen i Norge omsatte for 330 mill i 2014, viser tall fra Virke. Thorvaldsen stusser over hvorfor Danmark og Sverige er storeksportører av spill.

– I Norge er vi bedre til å konsumere enn å innovere egen spill. Og hva skal vi gjøre etter at oljealderen er over?

Han mener et delsvar ligger i nye og åpne møtesteder. Dyrke frem  tverrfaglighet som kan avle frem ny teknologi.

– Jeg tror midtbyen kan blomstre via flere interessedrevne plasser på gatenivå – i regi av fagmiljøer, studenter og «nerder» fra folkedypet.

Marius peker på «Sosiologisk Poliklinikk» og «DIGS» som gode eksempler, og som har bidratt positivt i utvikling en av bybildet. To miljøer Work-Work har tett dialog med. Likevel ser han et stort uforløst potensiale i studiebyen ved å huse kultur og teknologi under samme tak.

– Det er nettopp målet med å etablere Work-Work. Etter mitt hode burde interessedrevne plasser, som også åpner opp for offentlighet,  gjennomsyre sentrum innenfor elvaslynga.

Forløsende møtepunkt. Han er overbevist om at åpne, skapende og tverrfaglige miljø på bakkeplan vil synliggjøre midtbyen. Og få spøkelsesvinden til å snu.

– Jeg ser konturene av et spillmiljø i Trondheim. Fortsatt mangler det et forløsende samlingspunkt.

Nå er Thorvaldsen på utkikk etter sponsorer, i tillegg til å risikere egen midler.

– Å synliggjøre de økonomisk bieffekt et slikt miljø som Work-Work skal favne er utfordrende, både overfor banker, offentlige støtteordninger og sponsorer. Vi regner med at én av oss må pantsette boligen, smiler Marius.

Fagmiljø og folk som vanligvis er adskilt, vil tjene på å krysse sine spor. Jeg tror lek og samarbeid på tvers kan skape noe utenom de fastlagte rammene. Marius Thorvaldsen

Spill, folk og øl: Bygget er under rehabilitering. Pub og offentlig areal i første etasjen, deretter tre plan for de som vet eller ikke visste at de kan trekke veksler på dataspill.

Spill levende: Her nederst i Munkegata skal lek og innovasjon spleises med «vanlige» folk over en øl, og få spillbransjen i Trondheim til å bli et miljø å regne med. Initiativtaker Marius Thorvaldsen har foreløpig døpt aktiviteteshuset for Work-Work.

Spill levende: Her nederst i Munkegata skal lek og innovasjon spleises med «vanlige» folk over en øl, og få spillbransjen i Trondheim til å bli et miljø å regne med. Initiativtaker Marius Thorvaldsen har foreløpig døpt aktiviteteshuset for Work-Work.

– Får vi prøvd ut idèen i stor nok målestokk kan vi løse tørkeproblemene i California, og berge avocadoen fra tørkedøden. Vannforbruket kan reduseres med en tredjedel.  Vi er i forhandlinger med flere potensielle samarbeidspartnere, men paradoksalt nok møter vi problemer ved at vi har for gode resultater Det høres kanskje ambisiøst ut, men å dyrke opp ørken vil løse mange av verdens klimaproblemer de 100 år, hevder Olesen.

Det er faren Kristian Olesens selskap, Desert Control, som deltar i konkurransen. Ved å tilsette nanoleire og vann omgjøres tørr sand og jord til god matjord på sju timer. Nanoleiren gjør at behovet for vann blir kraftig redusert både fordi den holder på vannet, og fordi den suger vann fra omgivelsene.

– Dermed blir næringen liggende igjen i jordsmonnet, i stedet for å vaskes ned i grunnvannet. I tillegg bindes CO2 opp i plantene, man skaper jobber og reduserer ekstremværet, sier Olesen som håper på en opptur med Climate Launchpad.

– Håpet er å treffe mentorer, investorer og/eller mulige kjøpegrupper for på den måten oppnå en snøballeffekt. Vi vet vi sitter på noe fantastisk bra, men ettersom markedet enda ikke er etablert, tar ingen sjansen.

I løpet av de neste tre ukene skal landets beste idè med løsning på klimautfordringene kåres. Blant deltagerne er blant annet Ole Morten Olesen som gjør tørr sand om til matjord, samt Mud Jeans fra Sandnes som lager kvalitets moteklær av økologisk, resirkulert og rettferdig produsert bomull.

Etter den grønne festen møter finalistene coacher og mentorer på Business Bootcamp for gode råd og bistand i prosjektutviklingen til sine hjertebarn. Så drar de hver til sitt for å ferdigstille idèen fram til finalen 12. juni.

Det er første gang konkurransen arrangeres i Norge. Hensikten;  å komme opp med livs- og bærekraftige idèer som tjener moder jord for deretter å gi de beste prosjektene fødselshjelp ut i verden.

– Ny løsninger faller sjelden på teknologien i seg selv, men i kombinasjonen med  markedsføringen og kommersialiseringen av produktet. Denne flaskehalsen vil vi forsøke å gjøre videre. Gründere har gjerne gode idèer, men mangler ofte kompetanse på å «spisse» prosjektet mot investorer og kjøpere. Her får folk med gode prosjekter møte entreprenørmiljøet og Trondheim får være vertsby for en av Europas viktigste forretningsidekonkurranser, sier Gjølme.

Av over 30 påmeldte prosjekter til idèkonkurransen, har 12 finalister passert nåløyet og får tur og opphold i Trondheim. Disse skal konkurrere om – litt ære og berømmelse, men først og fremst  praktisk og økonomisk starthjelp for å realisere hjertebarnet sitt.  De tre beste prosjektene går videre til den europeiske finalen i Nederland i september.

Her kan de vinne 74.000 kroner og videre finansiering til over 700.000 kroner.

– Hvilken fest det blir vet vi ikke, men kreativt blir det.

Velkommen: Lars Gjølme og Gunn-Berit Neergård ønsker velkommen til «Grønn Fest» når byens befolkning får anledning til å møte noen av landets skarpeste klimahjerner i kveld.

Velkommen: Lars Gjølme og Gunn-Berit Neergård ønsker velkommen til «Grønn Fest» når byens befolkning får anledning til å møte noen av landets skarpeste klimahjerner i kveld.

Velkommen: Lars Gjølme og Gunn-Berit Neergård ønsker velkommen til «Grønn Fest» når byens befolkning får anledning til å møte noen av landets skarpeste klimahjerner i kveld.

Han regner med å legge bak seg 250 timer med trening før avreise til Aalborg. Det som skal lages er forrett av kveite, kamskjell og laks, hovedrett av kalvekjøtt, samt dessert av sjokolade og te fra Sri Lanka.

– Jeg må ha minst ti gjennomkjøringer for å se om jeg klarer det på de tre timene jeg har til rådighet. Oppskriften blir helt sikkert endret underveis, smiler Borgan. Det eneste de får lov til å ha med er kraft og skrelte grønnsaker.

– Det er både gøy og slitsomt, smiler han

At han ble kokk, er egentlig litt tilfeldig. Han kom inn på servitørlinja, og fikk praksisplass på Britannia i perioden 1999- 2001.

– Jeg ble inspirert av matgleden til folkene som jobbet der. Fantastiske fagpersoner jeg lærte utrolig mye av, understreker Borgan som i etterkant også har lest uttalige kokebøker for å hente ytterligere inspirasjon.

– Jeg er glad i yrket mitt og mat i det daglige

Borgan og Kontrast er opptatt avdet ekte og lokale.

– Til konkurransen trener jeg med bedre råvarer – økologisk kalv fra Røros – enn dem jeg får tildelt i konkurransen: Nederlandsk kalv.

– Hva er ditt tips til den jevne matlager når det gjelder kalv?

– Den skal ikke stekes for mye. Kjøttet skal smake det det smaker!

Med seg til konkurransen har han med seg grønnsaker fra Trondheim. Han håndplukker selv grønnsakene på Bama. Løken skal for eksempel ha akkurat rett størrelse!

– Man blir ikke bedre enn råvaren, understreker Borgan og forteller at smaken vil ha en stor andel av hvor høyt han når opp i konkurransen.

– Hemmeligheten er miksen mellom salt, søtt, surt og bittert, i tillegg til konsistens og tekstur. For  å nå målet må jeg smake meg frem underveis, og stole på min egen smak, sier Borgan.

Han forventer ingen flaggborg og hurrarop på Værnes om han skulle hente hjem verdensmestertittelen til Trondheim.

– Jeg gjør det kun for artig. For å sitere Nils Arne Eggen;  du lærer mye av å vinne!

Oppskrift:

Kveite med blomkålgratteng, nypoteter og smørsaus

• Kveite: Beregn 200 gram kveitefilet per person. Kveten saltes og bakes på 80 grader i stekeovn i 20 minutter.
• Blomkålgrateng: Blomkål renses og kuttes i store fine buketter. Kok opp lettsaltet vann og kok blomkålen i 3 minutter, avkjøl i isvann.50 gram smør smeltes i kjele, tilsett 50 gram hvetemel og rør glatt. Spe inn 0,5 liter h-melk litt etter litt, pisk hele tiden og la den koke i 5 minutter. Sausen smakes til med muskatt, salt og pepper. Saus helles over blomkålen i langform, toppes med brødrasp og stek i 20 minutter på 180 grader.
• Nypoteten kokes som angitt.
• Smørsaus: Kok opp 3 dl creme fraiche og saften av 1 sitron. Kutt 300 gram meierismør i terninger og pisk dette inn i sausen litt etter litt. Smak til med salt og evt litt mere sitron, tilsett finkuttet gressløk.