Gratis til 16 år. – Strekket her er nok en av de bedre lakseplassene på Bykort-valdet. Ikke kast for langt, da risikerer du at redskapen setter seg fast. Det holder å droppe sluken midt i elva, og fiske langs bunnen helt inn til bredden, tipser Olsen.

Både innenfor bykort-valdet, og Fossumhølen og ved Tilfredshet kan de under 16 år fiske gratis.

Ungdomskortet. Det nærmer seg 1. juni. For mange en dato på høyde med julaften, bryllupsdag og starten på elgjakta.

– Vi jobber hardt med nyrekruttering, opp i mot unge som ikke har noe forhold til laksefiske. Bykortet er ett av tiltakene.

TOFA og TJFF tilbyr samtidig  ungdomskortet for de under 20 år; et sesongkort for kun 500 kroner for fiske i Tilfredshet- og bykort-valdet.

Legg om taktikken. TOFA opplevde lite salg av døgnkort under fjorårets sesong i Nidelva. Mange ga opp grunnet en varm sommer og lite vannføring i elva.

– Laks var det nok av, men folk la ikke om fiske fra mark og sluk til lettere redskap. Når den samme laksen har fått presentert 15-20 møresilder, er den mer bitevillig på andre ting. Samtidig var sjansen for å lykkes adskillig bedre på kveld- og nattestid, da temperaturen sank.

Svakt innsig. Selv om fangstrapporten for 2014 viste en liten oppgang kontra året før, er Olsen klar på at innsiget av laks er urovekkende svakt.

I fjor ble det tatt 695 laks i Nidelva, på til sammen drøye 2788 kilo. Sett i lys av et svakt innsig er Olsen fornøyd med at gytebestandsmålet ble nådd, slik at Nidelva kunne beskattes normalt.

– Vi har god kontroll på laksen i elva gjennom tellinger. Og det fins bare et visst antall gyteplasser. Disse var opptatt gjennom fjorårets sesong. Da var det ikke noe poeng å avkorte laksesesongen.

Totalt ble 40 prosent av laksen som ble fanget i Nidelva i 2014 gjenutsatt.

Smålaksen tilbake. Som i mange andre elver ble det også i Nidelva iverksatt fredning av hunnlaks fra slutten av juni, med tanke på å sikre rekruttering.

– 2014 ble en middels dårlig sesong. Det positive var stort antall feit smålaks med snittvekst over 1,7 kilo. Det er lenge siden sist vi opplevde såpass mye smålaks i Nidelva, sier Olsen.

Trolig døgnkvote. Også i år  er TOFA forespeilet døgnkvote på to laks av Miljødirektoratet. Men er den første laksen over tre kilo, bortfaller laks nummer to.

– Fanger du derimot sjøørret i Nidelva skal den settes tilbake sporenstreks. Må du av dyrevelferdsmessige grunner avlive sjøørret, kontakt TOFA umiddelbart og lever fisken hos oss, sier Olsen.

Eroderer bort. Nidelva sliter med erosjon. Store mengder grus blir tatt av strømmen og forsvinner nedover elva. Eller ned i leirbunnen.

– Gyteplasser forsvinner i det grusen drar avgårde. Andre plasser blir for grunne.

Miljødirektoratet (MD) sendte nylig brev til Statkraft, der  MD viser til at kraftregulering i Nidelva har medført stor økning av områder med leirbunn, som tidligere var dekket av grus og stein. Større utrasinger i elvebunnen som har gitt bratte leirkanter, er også observert. MD ønsker en helhetlig kartlegging, og avbøtende tiltak.

– Viktigst er å få lagt ut grus som vil skape flere og bedre gyteplasser, og øke rekrutteringen av lakseyngel i elva, sier Olsen.

Dør i lusebeltet. Ifølge TOFA er storlaks i Nidelva lite preget av lakselus. Problemet med smolt som vandrer ut, og som må passere lusebeltet rundt Hitra og Frøya, er mer alvorlig.

– I dag går mange laksesmolt inn i den sikre død, sier Olsen om lusebeltet.

Avlusning ved oppdrettsanleggene skjer i mai. Samtidig har smolten forskjøvet avgangen fra elva og ut til havet.

– Mye smolt beveger seg ut i saltvann først i midten av juni. For tidlig avlusning kan være én av flere årsaker til redusert innsig. Smolten dør på vei ut til havet, og vender aldri tilbake til elva igjen, sier Olsen.

Viktigst er å få lagt ut grus som vil skape flere og bedre gyteplasser, og øke rekrutteringen av lakseynge. Kay Arne Olsen i Trondheim Omland Fiskeadministrasjon (TOFA)

Gratis lakselykke: Kay-Arne Olsen i TOFA viser frem et av de bedre stedene langs Bykort-valdet, hvor barn og unge under 16 år kan fiske laks gratis. I motsatt ende av det hyggelige tilbudet ligger bekymring for lakselus, færre gyteplasser og kraftkjøringen av Nidelva.

Gratis lakselykke: Kay-Arne Olsen i TOFA viser frem et av de bedre stedene langs Bykort-valdet, hvor barn og unge under 16 år kan fiske laks gratis. I motsatt ende av det hyggelige tilbudet ligger bekymring for lakselus, færre gyteplasser og kraftkjøringen av Nidelva.

Gratis lakselykke: Kay-Arne Olsen i TOFA viser frem et av de bedre stedene langs Bykort-valdet, hvor barn og unge under 16 år kan fiske laks gratis. I motsatt ende av det hyggelige tilbudet ligger bekymring for lakselus, færre gyteplasser og kraftkjøringen av Nidelva.

Veggene prydes av lokal kunst, fra taket henger sjarmerende lampetter og stemningen fra gårsdagens konsert på  den intime scenen blander seg med lukta av salt sjø. De tre konsertene som allerede har vært, har ifølge Sundli vært utsolgt – og musikere i Storm Wather Shanty Choir blr  fraktet over av Fløtmannen selv.

– Jeg tror de synes det var en spesiell og koselig opplevelse, sier Fløtmannen.

Den kvelden ville i alle fall sangen ingen ende ta på Skuret.

Den «nydelige» opplevelsen Sundli skildrer i poetiske vendinger, er turen over i en trebåt med Fløtmannen ved årene.  Båten «Fløtmann I» er bygd på Fosenkaia av Vegard Rye Carlsen i 1997. Den er seks meter lang og har plass til 12 passasjerer.

Båten ble betalt av EA Smith og gitt som jubileumsgave til byens befolkning ved tusenårsjubileet samme år.  I anledning jubileet tok også Kystlaget Trondhjem opp den gamle tradisjonen med å frakte passasjerer mellom Fosenkaia og Ravnkloa.

Hver dag sitter den «moderne» Fløtmannen klar i Ravnkloa for å bringe folk over kanalen til Fosenkaia og midt i hjertet av Kystlaget i Trondhjem sitt eldorado – og det med  Kafé Skuret som et naturlig samlingspunkt.

Fosenkaia var tidligere et viktig knutepunkt for gods- og persontrafikk der en kunne gå direkte fra toget over på en dampbåt eller hurtigbåt til Fosen.

I dag er kaia Kystlaget Trondhjems sin base. Her kommer du tett på kystkulturen. Vedlikehold og restaurering av fartøy foregår tett omkring kafeområdet.

Mens Byavisa er til stede stikker flere av kystlagets medlemmer hodet inn for en prat og påfyll på kaffen – mellom arbeidsslagene på båtene.

– Vi har svært god hjelp av de karene der. De er bare fantastiske, smiler Sundli.

I påsken tok Familien med Sveinung Sundli i spissen over driften av kafeen – med mål om å gjør den mer familievennlig på dagtid. De serverer enkel husmannskost, og selvfølgelig kaffe og sveler – som for øvrig også endene utenfor har fått smaken på.  Den spiser de gjerne rett fra hånda på «husfar» selv.

– Her skal både mormora mi på over 80 år og sønnen min på seks trives. Så kan folk løsne litt mer på snippen mot kvelds- og konserttid, smiler Sundli og spretter opp når ei lita jente minner ham på at det stod en lekekasse her sist.

Jo da, legoklossene er fortsatt her, og jenta går fornøyd inn til foreldrene i den nyinnredede og særpregede Salongen, der Sundlis mor har sydd blondegardinene, og hvor møblene er blant annet både fra ærverdige Bristol og fra Sundlis samleglade far på Fosen.

Sundli har selv vært aktiv bruker av stedet opp gjennom årene, og er nå glad for at enda flere kan få gleden av å oppleve det Trondheim har å by på av kystkultur.

– Skuret og Fosenkaia er en åpenbaring av en plass, sier Sundli mens den åpne døra ut mot kaia virker som en ramme rundt det entusiastene i Kystlaget byr på. Langs kaia ligger båt på båt av den gamle sorten, som er satt i stand eller er i ferd med å restaureres.

Her ligger også M/F Gamle Stoksundferga  – bygd i 1963. Fergegruppa i Kystlaget Trondhjem er nå i sluttfasen  av bevaringen og i sommer byr Kafé Skuret på uteservering på dekket av ferga. Her kan du skue utover livet i kanalen – over til Ravnkloa og se Fløtmannen bringe  gjester ttil og fra.

– Dette blir Trondheims eneste røykfrie uteserveringssted, peker Sundli på. Av hensyn til  dekket, blir det ikke lov å røyke her.

Sundli kom raskt på tanken om å ansette en moderne versjon av en Fløtmann som kunne ro folk til og fra.  Å bli fraktet over i robåt fra Ravnkloa til Fosenkaia og Kafé Skuret, mener han bidrar til en fin totalopplevelse av et område og miljø i Trondheim mange av oss kanskje ikke til vanlig ikke tenker over finnes.

Fløtmann har vært en tradisjon i Trondheim fra 1880-tallet, Fløtmannstrafikken bestod ifølge kystlaget-trh.no frem til 1965.

Spesielt etter at St Olavs bro ble revet i 1927, representerte Fløtmannen en stor besparelse for folk som arbeidet på Brattøra eller reisende som skulle til Trondheims vestlige områder.

Espen Utseth Aas søkte med det samme han så utlysningen. 24-åringen har studert seiling ved Fosen folkehøgskole. Han har alltid vært glad i å være på sjøen, og i løpet av året der ble han mer og mer fascinert av kystkulturen.

– De gamle båtene er jo en kunst som blir mer og mer glemt.  Jeg synes det er bra at noen tar vare på kunnskapen, sier han.

Sundli er også opptatt av å søke tilbake i tid og videreføre de gode opplevelsene kyskulturen har å by på.

– I en tid der alt er hvitmalt og alle har downlights i taket, er det fint å kunne vise at slik trenger det ikke være.

Han anbefaler gjerne folk til å legge daten til kanalen og en tur over kanalen med Fløtmannen. Noe stort mer romantisk kan han ikke tenke seg.

– Det har allerede vært noen datende par på tur over, smiler Fløtmannen selv.  Som en Fløtmann verdig får han kjæresteparene trygt over kanalen.

En liten båt rommer mye kjærlighet.

I en tid der alt er hvitmalt og alle har downlights i taket, er det fint å kunne vise at slik trenger det ikke være. Sveinung Sundli

Åpningstalen. – Vi i Trondheim teleområde holdt på at det burde bygges et tårn med adgang for publikum. Her til lands ville dette være en av de aller siste sjansene til å få til noe slikt, rett og slett fordi de fleste stasjoner av denne typen er bygget ute i ødemarken. Tyholt har derimot en ideell beliggenhet, for å si det mildt, sa Einar Berg, under åpningen i 1985.

Journalisten tar mot til seg, og klatrer opp en liten stige til høyre for vinduet. Så en stige til, før vi står på toppen og klamrer oss fast til antennemasten.

Barns latter fra kunstgresset på Freidigbanen og bilens sus. Byplanleggernes linjer utfolder seg i alle himmelretninger: Mot en blinkende fjord, Fosenalpene, Gråkallen og Bymarka, hotellet melkekartongen og Heimdalsmyrene, helt til Trollheimens siste blåne. Flytrafikk og Værnes, Tautra, Estenstadmarka, Nidarosdomen, sentrum og Bakklandets vakre Maja.

Må se an vinden. Kåre Hiland peker på vaskekurva som klamrer seg fast i kanten på glassfasaden nedenfor oss.

– Den der har løsnet et par ganger. En gang måtte jeg uti for å feste den, da var ikke kona spesielt blid. Vaskerne må se an vinden nøye, og nå på høsten tar vi den inn. Hvis ikke slamrer den mot vinduene i høststormene, sier han.

Inspirert av kontinentet. I første prosjekteringsrunde i 1981, lå et enkelt betongtårn på Televerkets tegnebrett. Omtrent 50 meter høyt, fire meter i diameter, tre plattformer. Televerkets anslag for kostnadsramme skrev seg til to millioner kroner for tårnet, pluss 2,5 million for stasjonsbygningen. Totalkostnaden ble nesten 32 millioner kroner. Men, imellom der skjedde det mye.

Sett i Singapore. Bereiste menn i maktposisjoner hadde sett tårnrestauranter i Seattle, Stuttgart og Singapore. I november 1989 sparker Adresseavisen i gang prosessen rundt dagens Tyholttårn, ved å sitere overingeniør, Arnulf Krokan, og distriktsdirektør, Sverre Solberg, i Televerket:  «Det har kommet signaler om at det kan være ønskelig med både utkikksplattformer og restaurant i tårnet».

Videre siteres de på at: «Det er ikke vårt arbeidsområde, selvsagt, å lage utkikksplattform og drive restaurantdrift, men vi kaster nå ut et agn og håper noen biter på».

I boken «Historien om Tyholttårnet» av Arild Hoksnes, hevdes det at et underlig korps av media, arkitekter, ingeniører og byråkrater, ville realisere et prosjekt som «vaklet seg frem i perioder, tok snarveier i maktens korridorer, og som trolig kjørte fortere enn de demokratiske beslutningsprosesser strengt tatt krevde».

Skjær i sjøen. Agnet ble slukt av nå avdøde arkitekt Nils Christian Ottesen. Han og Televerkets Einar Berg, begynte prosessen med å finne en restauratør med tro på idéen.

– Prosjektet virket interessant og med enorm spennvidde. Det har tatt på både tålmodighet og helse, sa Ottesen til Arbeider-Avisa ved åpningen i 1985. Ved hans side sto arkitekt Sissel Nordberg, som hadde vært med på prosjektet.

– Tyholttårnet ble babyen hans, sier Nordberg i dag.

Endelig ja. Offentlig støtte måtte til. Televerket måtte gi sitt endelige ja. Det hastet, Televerket krevde en rask konkretisering av planene. Innad var det dog mange direkte motstandere av planene.

Gjennom runder i Samferdselsdepartementet og fylkeskommunen, der flere tente på idéen, ble to viktige aktører realisert. Det viktigste, restauratør, manglet fremdeles. I en by med overkapasitet på restauranter, sa bransjefolket nei. Det var krise. Fristen for en konkret plan var i ferd med å utløpe. Formannskapet i Trondheim kommune ble med på lasset, men Televerkets byggetjeneste i Oslo var negativ. NRK var lunken, og naboene klagde i brevs form.

Den avgjørende telefonen. – Vi prosjekterte den gang for forretningslivet, med finere lunsjer og så videre. Som interiørarkitekt får jeg litt vondt av å gå inne i restauranten nå, men er veldig stolt når jeg står på utsiden og ser opp. Bygget var en kjempeutfordring og en voldsom læreprosess for meg, som var helt fersk i faget. Det er en fantastisk måte å vise frem byen vår på, jeg tar jevnlig med meg folk opp, sier Norberg.

Gjennombrudd. Et interimsstyre ble satt ned, bestående av tre personer i maktposisjoner. Etter mye om og men ble Trondheim kokk- og stuertskole interessert i å drive restauranten. Televerkets byggetjeneste fortsatte å sende sine torpedoer. Det hele fikk sitt gjennombrudd da medlem av interimsstyret, tidligere ordfører i Trondheim og på dette tidspunktet rådmann, Odd Sagør, tok en telefon til topps i Televerket. Han kjente Televerkets administrerende direktør, Kjell Holler, fra før. Holler ga sitt endelige ja til roterende restaurant.

Økonomiske problemer. Tårnets fødsel var over den første kneika, men flere problemer ventet; arkitektkrig, konflikt mellom eier A/S Tårnhusets entreprenører og Televerkets byggetjeneste. Eiertvister på tomta. Reguleringsplanen for området måtte stadfestes, og naboenes protester ble høyere. Da disse utfordringene til slutt ble løst, ble det fart i sakene. Byggetillatelse ble gitt i november 1983. Alle betongkonstruksjoner måtte stå ferdig ni måneder senere, hele bygget i løpet av ett år. 9. februar 1984 ble grunnsteinen lagt.

Det ble fort klart at A/S Tårnhuset hadde økonomiske problemer. Flere tiltak ble gjort for å hindre konkurs før bygget sto ferdig. Diameteren på tårnstammen og restauranten ble krympet, inngangspartiet og utsiktsgalleriet måtte reduseres. Leverandørene ble presset knallhardt på pris. Det ble manet til dugnadsånd. I desperasjon ble det roterende gulvet foreslått droppet, men det ble kontant avvist av ledelsen.

Tårnet skulle sprenges åtte meter ned i fjellet, og allerede etter første salve ringte Marintek og klagde over rystelser i skipsmodelltanken. Salvene måtte reduseres. Under støpning forskjøv armeringen seg, så de første meterne av tårnet er ute av lodd den dag i dag. Dette ble senere et problem for heismonteringen. Men, tårnet skjøt nå fart opp mot himmelen, og vokste hele 20 centimeter per time. Hydraulisk glideforskaling og hurtigtørkende betong var hemmeligheten bak byggehastigheten.

Sprit og nestenulykke. Restaurant Galaksen, kokk- og stuertskolens prosjekt, møtte stor motstand fra byens folkevalgte angående skjenkebevilling; foreløpig var bare øl og vin godkjent. Etter trusler om fratredelser fra verv og flere runder i maktens korridorer innvilget til slutt bystyret skjenkebevilling. Motstanden var derimot stor, spesielt fra KrF; kunne virkelig en restaurant eid av fylkeskommunen servere sprit?

Gruppeleder i Trondheim KrF, Geirmund Lykke, humrer litt når han får høre historien.

– Jeg kan på et vis forstå at det var et vanskelig politisk dilemma. Å la en offentlig skoleeier servere sprit er ikke nødvendigvis ønskelig, det er best å overlate slikt til private aktører. På den andre siden har jeg vanskelig for å se at det hadde blitt et politisk poeng av dette i vår tid, når en restaurant først skal etableres. Vi må se problematikken i samtiden, og innse at tidene har endret seg, sier Lykke.

Innspurten. Under innspurten av byggingen trådde underentreprenører og arbeidsfolk over hverandre. En dag murerne kledde bygget på bakkenivå med teglstein, falt en stålplate ned fra 80 meters høyde, og boret seg en halv meter ned i bakken. Heldigvis ble ingen skadd. Vinduene i restauranten kom på plass. De veier 200 kilo per stykk, og tåler mer enn en voksen manns kraftslag med slegge.

Onsdag 22. mai 1985 sto altså tårnet ferdig. Superlativene satt løst, glemt var skepsis, ståk, gny og strid. Gaver og blomster ble drysset over byggherrene, og rausest var Televerket, som overrakte en gavesjekk på 250 000 kroner til utsmykning av tårnet. Denne oppgaven ble tildelt Håkon Bleken, som resulterte i et relieff i vestibylen i første etasje.

– Det er en komposisjon som bygger på en rekke telekomponenter satt sammen uten teknisk kompetanse til en komposisjon midt mellom nonfigurativ form og stilisert teleteknisk innhold, forteller Bleken.

Selve metallarbeidet i kunstverket ble utført av mekaniker John Stavne fra Meldal, som ble skamrost av Bleken for sitt arbeid.

– Jeg er veldig fornøyd med relieffet, det er bare så synd ingen ser det ettersom det alltid står blomster eller noe i veien. Tårnet i seg selv er også veldig fint, og et flott landemerke for byen, sier Bleken.

Femti tusen besøkende. Tøffe vindforhold, trang økonomi og strenge krav fra offentlige etater som helsevesen, brannvesen og heiskontroll til tross, bygget var nå ferdig.

Mange fødselshjelpere var til stede under åpningen, men stasjonsteknisk sjef i Trondheim teleområde, Einar Berg, ble altså utropt til Tyholttårnets far. Han aksepterte utnevnelsen, og ble senere utnevnt til æresborger av Trondheim.

Allerede to måneder etter åpningen, hadde 50.000 mennesker besøkt tårnet. Restauranten markedsførte seg med mat i stjerneklassen, og var en kjempesuksess. Utover 1986 var derimot nyhetens interesse over, og restauranten gikk med underskudd.

I dag er Egon Tårnet godt besøkt, og nærmest alle trondhjemmere har et nært forhold til vårt eget landemerke. Uten hårete visjoner, intenst arbeid og tårnets ildsjeler ville vi i beste fall hatt en liten betongsøyle.

– Det var en trang prosess, og det tok lang tid, sier Sissel Nordberg.

Aarbergsbottens mål om å kjøre samtlige 3210 kilometer med fylkesvei innen 22.mai er snart nådd. Denne dagen var det Trondheim sin tur, og Høyre-politkeren fikk muligheten til å teste ut veistandarden i byen sett med brannvesenets øyne.

– Dette viser hvor viktig det er at vi politikerne vet hvor skoen trykker når vi skal planlegge veier, sier Aarbergsbotten og Brox.

Selv om Okstadbakken går glatt unna med flere felter for brannvesenets bil å benytte, er smale veier og midtrabatter et tilbakevendende problem også for dem. Å manøvrere seg frem når trafikken tetner seg til for eksempel ned mot Klett, krever ifølge Noteng både erfaring og god opplæring.

– Utrykning er det mest krevende og risikofylte vi holder på med. Vi har et stort ansvar. Hvis vi kræsjer med et utrykningskjøretøy, er det vegtrafikklovens paragraf 3 om å ferdes hensynsfullt som gjelder også for oss, understreker Noteng.

Også i Trondheim er det mye tungtrafikk som utgjør  en utfordring for utrykningskjøretøy. Utfordringen øker med smale veier, noe politikerne også får erfare på sin ferd gjennom Trondheim. Til tross for at ferden gårpå et av de minst trafikerte tidspunktene på dagen, oppstår det flere situasjoner der det tetner seg til og fremkommeligheten for redningsbilen forsinkes.

Men ikke bare standarden på veiene kan forsinke brannvesenet.

– At folk snakker i eller taster på telefonen, er et stort problem. Det medfører at de ikke ser oss. Jeg er sjokkert over mobilbruken til folk i bil, sier Noteng.

Også det økende antall syklister kan by på utfordringer, ikke minst når de ifølge Noteng sykler flere i bredden.

Selv fikk Aabergsbotten erfare smale veier uten veiskulder fra Flakk til TBRTs stasjon på Sandmoen og sterk morgenkø på Heimdal denne dagen.  Hun gjorde seg også på denne strekningen noen tanker om forholdene for redningsbiler på dette strekket.

– Det blir noe annet å være med og se enn å sitte og lese sakspapirer. Etter å ha kjørt så mange veier i fylket, ser jeg at behovet er formidabelt, sier Aabergsbotten som synes samferdelspolitikk er noe av det mest spennende som fins.

– Veiene er blodårene i samfunnet. At folk kommer seg frem på gode, trygge veier er viktig for at alt skal fungere, sier Aabergsbotten som tar med seg erfaringene inn i sakspapirlesing.

– Vei er ikke kjedelig!

Det er fem år siden Astor fikk en forespørsel fra 3v3 Norge om å arrangere cup for barn født 2001-2008. De arrangerer slike over hele landet, men Astors er den største.  Første gangen var 90 lag påmeldt. I år teller de 372. Nå er kapasiteten ifølge styrelder JoStein Moen i Astor sprengt. Her viser breddefotballen seg fra sin beste side, mener Moen på vei fra den ene kampen til den andre med sitt eget lag. Med 60 kamper i timen går det unna.

I fjor kom de på førstesiden i Adresseavisen fordi en far hadde skjelt ut en spiller som hadde på seg hijab. Astor tok sterk avstand fra det som skjedde, og har brukt mye tid i etterkant på å at de er en klubb som ønsker mangfold. De har også opprettet et Foreldreakademi der et av temaene har vært mobbing. I 2014 ble de kåret til årets Fair Playklubb i Trøndelag, blant annet fordi de løftet frem antirasisme og toleranse som viktige verdier i klubben.

Arild Sundet har dømt på høyt nivå internasjonalt. Nå blåser han i gang nok en kamp for de aller yngste spillerne. Han er dommerkontakt i Astor og ønsker han å gi noe tilbake til klubben. Ikke minst vil han være der for de yngre dommerne,  slik at de har en de føler seg trygge på.

– Kjempeartig. Å se gleden over å spille fotball til de som nettopp har startet, er kjempeartig, sier Sundet som også har et blikk på foreldrene samtidig som han dømmer. Opplever han at noen blir overivrige, orienterer ham dem litt om hva som er lurt og ikke lurt. Og at fair play også gjelder for dem på sidelinja!

– De fleste foreldre er veldig greie, smiler Sundet.

– Når de er så unge som dette, skal det være leik, legger han til.

– Dette er magisk. Å se unger og foreldre som smiler og er så glade. Det er verdt alt arbeidet og gir noe tilbake oss i klubben, sier  daglig leder i Astor, Magnus Ottesen.

– Også han peker på klubbens samfunnsansvar og liker ikke å tenke tilbake på fjorårets episode med jenta som ble skjelt ut fordi hun spilte med hijab.

–  Jeg husker ennå hvor fortvilet moren hennes var. Slik vil vi ikke ha det, understreker Ottesen.

Til tross for at han ikke har barn selv, har han et stort engasjement for breddefotballen og bruker mye tid på klubben.

Han tror 3v3-cup med små flater og små mål er er fremtidens cup-form. At det gir folk en annen opplevelse og at det også er i tråd med etterspørselen etter mer teknisk god fotball.

– Jeg synes også det ser ut til å appelere til spillerne. Her er det mye ballkontakt. Alle involveres hele tiden. Når jeg ser utover banen her, ser Norges fotballfremtid lys ut, sier Ottesen med et stort smil.

De fleste foreldre er veldig greie. Arild Sundet

engasjert: Dommer Arild Sundet storkoser seg med å dømme de minste. PÅ bildet til høyre: Daglig leder Magnus Ottesen.

Dugnad. Lista over alt som må på plass før elite og bredde dukker opp fra hele landet, er til å få standplass-nerver av. Haugros virker likevel fattet.

– Banen og det tekniske er i god stand. Om vi ikke rekker alt på dugnadslista, vil stevnet likevel gå som planlagt.  Den største utfordringen er det trafikale. Vi ligger et stykke opp i terrenget, og veien er kupert. Å sørge for at tilkomsten er god, og at trafikken flyter, er essensielt for å sikre bra gjennomføring.

550 skyttere. Fra Finnmark til Stavanger. Noen med fly andre i bil. Alle bærer de på nypusset rifle. Eller salonggevær for de på rekrutt-nivå. Norgescupen finpusser konkurranseinstinktet  frem mot Landsskytterstevnet i månedsskifte juli-august.

– 550 skyttere er påmeldt til stevnet her på Skogmyran. Av disse er cirka 400 seniorskyttere som skal gjennom alle øvelsene; liggende, knestående og stående. Det opprinnelige programmet, og hvor titlene befinner seg, forteller Haugros.

Omreisende. Første runde i Norgescupen er  et samarbeid mellom Byneset skytterlag, Trondhjems skytterlag med bane på Melhus og Hegra skytterlag. Arrangementet skjer den siste helga i mai.

– Skytterne som kommer hit på Byneset, vil også delta på de andre stevnene som skjer i Trøndelag, samme helg.  Og som i lag utgjør 1. runde i Norgescupen.

Alt i alt  er Norgescupen inndelt i tre runder, hvor den siste foregår i slutten av august på Sør-Vestlandet, hvor sammenlagtvinner blir kåret.

Baneskyting gir en trygg og seriøs ramme for  læring. Et miljø du kan være i hele livet. Bård Haugros, leder i Byneset Skytterlag

Norges beste. Alle de kjente, store navnene kommer. Regjerende Norgescup-vinner i baneskyting  og skytterkonge fra 2013,  Kim André Lund blir å se på Byneset. Jondølen beviste at han er Norges beste skytter da han nylig skjøt 350 poeng i seniorklassen, for niende gang.

– Av våre egne kan Hans Erling Øien og Thomas Åsheim (17) gjøre det skarpt. Åsheim debuterte med 343 poeng i sin første senior-konkurranse. En sterk prestasjon, sier Haugros som etter eget utsagn «tuller» rundt 340 poeng.

Tok utfordringen. Dette blir første gang Byneset skytterlag er vert for et såpass stort stevne.

– Vi er blitt utfordret flere ganger i forhold til å arrangere Norgescup. Denne gangen sa vi ja. Å stå som vert for NC-stevnet blir lagt merke til i  skytter-Norge.

Det skytes fullt mesterskapsprogram på 35 skudd. De 50 beste i hvert stevne får poeng, og hvor de seks beste stevnene teller i sammendraget.

Trivsel i bredden. Vel så viktig som eliten sin ankomst, er at bredden finner trivsel og gode forhold ved Skogmyran skytebane.

– Skyttere i 10-års alderen ligger på standplass i lag med  veteraner i 80-åra.Begge klassene skyter på 100-meters banen. Miksen er noe av sjarmen, ifølge Haugros.

Spredningen i alder, samt at menn skyter i lag med kvinner, kjennetegner baneskyting.

– Gjennom baneskyting omgås jeg mange eldre mennesker, som jeg ellers aldri ville hatt kontakt med.

Han mener konkurranseskyting gir en trygg og seriøs ramme for  læring.

– Et miljø du kan være i hele livet, selv om du tar noen år fri.  Det er kanskje ikke mange som begynner med baneskyting, men frafallet er ytterst lite.

Å stå som vert for Norgescupen blir lagt merke til i skytter-Norge

PS! Norgescupen i baneskyting i Midt-Norge  er i regi av Det Frivillige Skyttervesen (DFS),  skjer  i perioden  26. – 31. mai.

– Vi ønsker å tilrettelegge sykkelrunder for alle, både små og store, og ikke bare for ekspresssyklisten. Rundene er familievennlige og skal føles trygge uten biltrafikk og masse krysninger. Det blir en triveligere by, når folk sykler. Man hilser på hverandre, ja møtes på en annen måte. Og ikke minst er det miljøvennlig, sier Richard Liodden Sanders, leder for Syklistenes Landsforening i Trondheim.

Han har nettopp åpnet den første av fire planlagte sykkelrunder – «Hjertepromenaden.

– Det er så mye vakkert å se og oppleve på Hjerterunden. Man får oppleve det pittoreske Bakklandet, Marinen og Nidarosdomen, og så kan man mate endene ved Trondheim Spektrum hvis man ønsker et stopp der.

Selv om det blåser iskald vind denne maidagen, har flere møtt opp ved TMW-odden for å sykle Hjerterunden, eller også for å få sjekket sykkelen sin.

– Vi sjekker og justerer lufttrykket i dekkene og går samtidig over bremsene og ser til at de er riktig instillt. Vi smører kjede etter behov og gir uforpliktende råd om hva som eventuelt bør gjøres med sykkelen, forteller Sanders.

En som har tatt turen til teltet er Marianne Mosand og datter Pernille (5).

– Før vi sykler Hjerterunden, må jeg få fikset bremsene og sjekket lufta i dekkene, sier Mosand.

Hun og datteren har planlagt sykkeltur denne dagen.

– Hjerterunden blir spennende. Jeg har bodd i Trondheim i litt over to år, og har ikke syklet den runden før. Nå får jeg sett og oppleve nye steder, samtidig som jeg holder meg i form ved å sykle. Flott at det er lite trafikk, så kan Pernille også få prøvd seg på sykkelen sin. Vi bor på Lade, så det blir nok en fin tur. Viktig å komme seg ut i lufta også, sier hun og ser på at Pernille får prøve seg som sykkeldekkpumper.

– Puh, det var litt tungt, røper Pernille etter at hun pumpet luft i moren sykkeldekk.

Sykkelløypa er merket med en liten hvit sykkel på bakken, slik at det blir lettere å finne frem.

– For å gjøre turen ekstraspennende for ungene, kan de få oppgave å telle merkene, smiler Sanders og  og klistrer et sykkelmerke på sykkelen til Sofie Usterud (9).

Hun skal sammen med far Simen Jordet, og lillebror Hans (2) sykle Hjerterunden.

– Det er bra vi kan sykle der det ikke kjører biler, for jeg synes det er artig å sykle. Det er ikke like slitsomt som å gå, og så går det ganske fort, forklarer hun.

Sofie har nettopp funnet ut hva de små hvite sykkelmerkene på bakken er.

– Jeg gleder meg til å finne ut hvor mange det er, sier hun forventningsfullt.

Simen Jordet forteller at familien sykler mye.

– Sykkelstier i byen er bra. Vi bor på Rosendal og vi pleier å sykle til byen. Deter fint at de tilrettelegger og viser alternative veier å sykle på, uten biltrafikk. Jeg sykler til jobb, og det er ikke alltid like fristende å stoppe i lyskryss bak biler og store trailere.

Jordet mener at folk bør sykle mer.

– Det har mye å si for miljøet og folkehelsa, hvis flere tar sykkelen fatt i stedet for bilen. Det er bare positivt med å sykle; man får trent samtidig som man kommer seg fra sted til sted, og samtidig får nyte frisk luft. Jeg for eksempel, bruker 15 minutter med bil til jobb. På sykkel bruker jeg åtte minutter mer. Da har jeg fått unnagjort dagens treningsøkt. Anbefales.

– Puh, det var litt tungt,

Spesifikt. Formuler målet så spesifikt som mulig. Det skal ikke kunne misforstås eller vri og vendes på.

Målbart.  Sett et tall på det. Målet skal enkelt kunne måles i for eksempel kg, cm, km, km/t.

Ambisiøst. Målet skal ikke være for enkelt å nå. Du skal ha noe å strekke deg etter for å kunne bli stolt av deg selv når du når målet.

Realistisk. Ta hensyn til hva du faktisk kan klare. Finn en balanse mellom ambisiøst og realistisk, men legg gjerne hovedvekten på realistisk.

Tidfestet. Sett en dato for når du skal oppnå målet. Delmål kan du ha for eksempel hver måned, mens hovedmålet skal nås for eksempel innen et år.

Setter du sammen første bokstav i disse fem ordene, blir det til huskeregelen «smart». Et eksempel som oppfyller alle punktene er «Jeg skal sykle kortrunden ved Jonsvatnet (i underkant av 3 mil) på under en og en halv time innen 1. august 2015». Det er spesifikt, målbart og tidfestet. Hvor ambisiøst og realistisk det er kommer an på formen din og dine forutsetninger.

Sett deg både et hovedmål og flere delmål underveis. Delmål er svært viktig på veien mot et ambisiøst hovedmål for å holde motivasjonen oppe over tid. Et hovedmål kan for eksempel være å sykle to mil på under en  time. Delmål kan være å sykle 1 mil på under 40 min, sykle til jobben tre dager i uka eller delta på to spinningtimer i uka. Si målet høyt til familiemedlemmer, venner og kollegaer. Da blir det vanskeligere å droppe treninga!

Les også:

Unngå skader og løp din teknikk

– Du knuser alle som ligger på sofaen

Lettere å trene tungt sammen

Start sykkelsesongen!

Flere kalorier ut enn kalorier inn

Ryggsmerter? Viktigst: Aktivitet

Mage, rumpe, lår

– Gjør det så enkelt som å bare begynne

– Tenk over hvor mulighetene ligger i en hektisk hverdag

Hjelpe meg, for et mas vi bedriver. Jo da, sikkert en del av tradisjonell foreldrerolle. Men jeg kan ikke huske det var slik da jeg gikk i barneskolen. Mengden av formaninger, retningslinjer, og ultimat. Hvor kom de alle fra? Skoleverket, barneombudet, NHO eller medias versjon av hvor galt det kan gå hvis du ikke punktmarkerer barnet ditt. Eller er det fra eget hode?

Å  fylle foreldrerollen krever store mengder hvitmaling for å dekke over egne tabber og feilsteg i eget liv. Slik at de ikke vises for neste generasjon. Barn må for all del  ikke miste tiltroen til deg som forbilde. Tror vi.

Skal du fortelle avkommet om hvordan det var å henge bak på trikken, med en fot på støtfangeren, i lag med kamerater på vei hjem fra skolen? Passer den opplevelse med mitt krav til sikkerhet. Og det å kunne ta vare på seg selv, i ung alder. Neppe?

Hva med å sette avgårde i Nordlandsbåt over Trondheimsfjorden, i frisk vind, uten peiling på hvordan prinsippene bak et råseil fungere. Og når du og kompisen bestemmer at tiden er inne for å vende baugen tilbake mot byen, så ender man med  å kullseile fordi skjøtene ikke var  løsnet. Pansersmart, trygt sjømannskap – og et viktig eksempel på det å være forberedt! Heller ikke redningstjenesten fikk den fulle og sanne versjon av hendelen på fjorden.

Hva om vi foreldre hadde lagt kortene på bordet og fortalt om våre tabber. Hvor lite perfekt vi er, når du tar en titt over skuldra og vurderer veien frem til nåtid. Huttetu; ikke alle valg var like gjennomtenkt. Regelrett lite forbilledlig. Men kanskje vel så oppdragende, og en potensielle sikkerhetsventil mot urealistisk press om å bli perfekt for den oppvoksende generasjon.

Slapp av, å kjøre bil fikser alle, sier jeg breialt til poden. Egentlig sant nok, men tabbekvoten på veien frem til å bli en habil bilfører er full av nesten-ulykker. Og krever flaks for å komme velberget i havn. Spesielt hvis du har vært på IKEA for å kjøpe nytt garderobe-system. Og velger å laste alt inn i stasjonsvogna for  slippe å låne tilhenger. Når du da i den første rundkjøringen kjenner bilen krenge  på tohjul, grunnet skeiv overlast – vet du at dette bør du ikke fortelle poden. Episoden hører ikke hjemme i det trauste og solide bilde du har malt av deg selv.

Eller at du forfalsket underskriften til foreldrene dine for å slippe å vise karakterboka. Passer det faktumet inn i poden sitt bilde av deg som ufeilbarlig? Og vil neste generasjon kalle det forsvarlig å reise strekket Stockholm, India, Nepal og Trondheim med et pass du har fikset på? At du i et fuktig øyeblikk, før Berlinmurens fall, klarte å tenke såpass idiotisk at du flikket av passfotoet for å bruke det på månedskortet på bussen. Bare den ene kvelden. For så å lime det tilbake igjen for å fly til Himalaya. Hvordan går det an å være såpass idiot? Bare spør faren din, gutt. Han vet å ta de mest kørka, lavpanna og naive valgene.

Han er blant dem som har vært med alle 10 årene Rolling Tones har rullet.

–  Den gang sang vi i et kor som ønsket oss en litt sprekere profil. Etter en både vanskelig og spennende navne- og repertoarprosess endte vi opp med det litt mer rocka navnet Rolling Tones. Det hender vi blir forvekslet med et lite britisk band, men likhetspunktene er egentlig ikke så mange, humrer Omarhaug.

Koret har likevel en låt av dette bandet på repertoiret.

– Honky Tonk Women synges med like stort trøkk hver gang, sier han.

Lederen understreker imidlertid at koret er mer variert i repertoarvalget enn som så.

– Navnet skaper gjerne forventninger, men vi liker å gjøre forskjellige ting. Fra kirkemusikk via folkemusikk og tradisjonell korsang til jazz, pop og rock. Vi har blant annet en versjon av «Bæ bæ lille lam» som pleier å slå godt an, sier Omarhaug.

I jubileumsåret er Rolling Tones mer aktive enn vanlig. Tre egne helaftens produksjoner byr koret på. I tillegg til midnattskonserten, blir det jubileumskonsert i oktober og den etter hvert så tradisjonelle julekonserten «Desemberlys» i Havstein kirke.

De 30 sangerne i Rolling Tones blir imidlertid ikke alene om å holde publikum våkne neste lørdag. Sigmund Omarhaug lover gjesteartister av høyt kaliber. Blant dem den 14-årige fiolinvirtousen Joakim Røbergshagen. Tiller-ungdommen, med Arve Tellefsen som mentor, ble i 2012 Årets Musiker og tidenes yngste vinner av Ungdommens Musikkmesterskap.

Under midnattskonserten blir han akkompagnert av pianist Mona Spigseth, til daglig universitetslektor ved NTNU. Videre deltar det nasjonalt og internasjonalt prisbelønte Kammerkoret Aurum, Kammerkoret A Cappellissimo og veteranen Strindheim Blandakor som har besunget hver krik og krok siden 1935.

– Finalen blir mektig, mener Omarhaug. Når nærmere 150 sangere, akkompagnert av Røbergshagen og Spigseth, fremfører John Rutters vakre « For the beauty of the Earth» er vi godt inne i årets siste mai-natt. Forhåpentligvis fremdeles «Lys våken», smiler Omarhaug.

Honky Tonk Women synges med like stort trøkk hver gang. Sigmund Omarhaug

– Honky Tonk Women synges med like stort trøkk hver gangSigmund Omarhaug

Egne behov. På landsbasis finnes det noe som 50-60 000 dampere. Og tallet øker jevnt. Mange prøver å skille seg fra den lite helsemessige  livsledsageren – sigaretten. Som alle skilsmisser favner bruddet hele følelsesregisteret; gledesrus og friske fremtidsplaner overlappes av melankoli og separasjonsangst.

– Jeg og kona ønsket å stumpe røyken, og prøvde derfor ut e-sigaretter. Vi fant ut at konseptet funket for oss.

En e-sigarett består av en tank som inneholder e-juice, og en batterienhet som produserer strøm for å omskape juicen om til damp.

– Skulderplager fungerte dårlig i lag med jobben som webutvikler. Å bygge opp nettbutikker var jeg kjent med via mitt tidligere arbeid. Veien frem til egen nettbutikk var således ikke lang, sier Kvam.

Tre millioner. For å skaffe seg agentur og de riktige produktene, gikk Kvam direkte til kinesiske produsenter og enkelte re-selgere.

– I løpet av det neste året vil anslått omsetning ligge nære tre millioner kroner. Marginene er små, så et stort volum er nødvendig for å skape lønnsomhet. I hvert fall når man opererer i lavpris-sjiktet, slik vi gjør, sier Kvam.

Daglig besøker 400-500 nettbutikken. Konverteringsraten, de som velger å handle, ligger mellom fem-seks prosent.

– Det er høy prosentandel sammenlignet med andre nettbutikker.

Nå vurderer Kvam å etablere fysisk butikklokale i midtbyen i Trondheim. Et utsalg med lagerplass.

– I dag tilbyr jeg cirka 500 produkter. Det krever bedre orden og økt plassbehov.

Vel så viktig er den kundekontakten som oppstår over disk.

– Mange har spørsmål om produkter og hvordan e-sigaretter fungerer. De vegrer seg for å bestille over nett. Med et eget butikklokale vi jeg kunne tilby enda bedre service. Fornøyde kunder er den viktigste driveren for Dampoteket.

Så langt har høyt prisnivå på butikklokaler i sentrum gjort at planen ligger på vent.

– Om utsalget ligger i mindre attraktive gateadresser, betyr lite. Folk vil likevel oppsøke en nisjebutikk. Impulskjøp er ikke det jeg lever av, ifølge Kvam.

Trendene skifter. Flere etterspør dampeutstyr i retro-stil, i form av piper. Men også i smaksvarianter med pekere til velkjente tobakkstyper og merker.

– E-sigaretter med temperaturkontroll er i skuddet. Dessuten coil (tennspole, red.anm) med nikkeltråd kontra stål, som gjør at e-sigaretten aldri blir overopphetet. Dermed unngår man utvikling av formaldehyde, som kan gi helseskadelig gasser.

Som tidligere røyker, er Kvam motivert over å kunne tilby mindre helsefarlig produkt.

– Flere ganger fått tilbakemeldinger fra ex-røykere som kjenner at formen er blitt bedre etter overgang til e-sigarett. Da er det givende å drive butikk, mener Kvam.

I løpet av det neste året vil anslått omsetning ligge nære tre millioner kroner.  Birger Kvam, Dampoteket

I dampen: Birger Kvam driver Dampoteket. Helsefokuserte og fornøyde kunder gjør at omsetningen peker oppover. Hyller og reoler er fulle av varer som skal ut til kunder landet over. Nå leter han etter lokale i midtbyen for å ta nettbutikken ned på gateplan.

Jeg har designet klær til jenter tidligere, og har lenge ønsket å ta opp tråden igjen

Dresser opp. Også tidligere har JohnnyLove levert komplette dresser, men i små volum.

– Dress er noe vi satser mer på framover. Vi har brukt noen sesonger på å finne en måte å lage dress som har en tydelig JohnnyLove-signatur, men som det samtidig er et marked for.

Vår- og sommerkolleksjonen viser at trondheimsmerket er på god vei  til å definere sin plass innenfor dress-segmentet.

Egen damelinje. Ifjor omsatte klesmerket JohnnyLove for 19,5 millioner, en solid økning fra året i forveien. Parallelt gikk kostnadene opp, og medførte at selskapet fikk et underskudd på drøyt en halv million kroner. De økte kostnadene kom blant annet av etablering av egen butikk i Oslo i fjor, noe som kostet tid og penger.

– Utgiftene er i stor grad en investering i framtidig omsetning. Klassiske voksesmerter. Ikke minst utvikling av en damelinje har krevd mye ressurser. Siden disse utviklingskostnadene kommer lenge før inntektene, så gikk det utover inntjeningen i fjor, ifølge Vinnem.

Vinnem er daglig leder, sjefdesigner og hovedeier. På eiersiden har han med seg Stargate-produsent Mikkel Eriksen og kona Hege Fossum Eriksen.

Forespørsel fra jenter. JohnnyLove lanserer de første klærne for damer til høsten; yttertøy i første omgang

– Dels er det de faglige utfordringene som motiverer. Jeg har designet klær til jenter tidligere, både med mitt forrige merke Zaishi og med custom-plagg, og har lenge ønsket å ta opp tråden igjen.

Først nå har bedriften hatt ressursene til å gjøre et grundig utviklingsarbeid.

– Samtidig har etterspørsel økt fra jenter som ønsker JohnnyLove for dame. Slike forespørsler i kombinasjon med at produksjon og distribusjon allerede er på plass, gjør at vi nå setter i gang.

Fra å ha hatt to designere, leder Vinnem i dag et designerteam på fire personer. En forsterkning for å være beredd for  å kreere damemote.

Snart 10 år. Den første JohnnyLove-kolleksjonen kom høsten 2006. I dag selges merket i over 100 butikker i Europa og Nord-Amerika. De seks fast ansatte i selskapet har hovedkontor på Buran.

I januar fikk Vinnem anledning til å vise frem sine plagg for 2015 på Pitti Uomo i Firenze, av mange regnet som det viktigste utstillingsvinduet for herremote. Det største markedet for klesmerket er fortsatt Norge, med Tyskland på andreplass.

– I Tyskland føres klærne våre i drøye 40 av de fremste motebutikkene i landet. Det tyske publikumet er relativt likt det norske i smaken, og bestselgerne er stort sett de samme. Det er vel det som er litt av forklaringen på vår suksess i Tyskland også, mener Vinnem.

Dress er noe vi satser mer på framover. John Vinnem

Luftig: Lette blazere med bruke av nye teknikker for innfarging skal gi jakkene en myk og lett ”slitt” følelse.

Tolmodig: John Vinnem bygger sten på sten. Egen butikk er åpnet i Oslo. Til høsten presenteres egen damelinje.

Dresskode: John Vinnem har stort fokus på å designe seg frem til dress med tydelig JohnnyLove-signatur.

Gjennom nåløyet. – Jeg kom meg dessverre ikke gjennom det andre nåløyet, smiler kunstneren, som virker tilfreds til tross for at bildet ikke ble valgt videre i konkurransen. Blant 2748 søkere, var Løvnes portrett «Maria» én av nærmere 450 som kom seg gjennom første runde. At portrettet ikke kom videre til neste, tar kunstneren med ro.

– Jeg fokuserer ikke på konkurranser, men jeg kommer nok til å melde meg på igjen hvis jeg føler jeg har noe som passer. Man blir litt sånn spenningsjunkie.

Spent stemning er det også i kunstnerens verksted når han jobber med et portrett.

– Jeg kan bli nervøs og tenke; kommer jeg virkelig i land med dette bildet? Klarer jeg det? Og når jeg tror jeg gjør det, er lykkefølelsen total. Ja, euforisk.

Kunstneren forteller at han nærmest hopper av glede rundt i verkstedet flere ganger i uka – så har han også av en kollega fått tilnavnet, «den lykkelige».

En katt ved navn Sverre. Bak den gamle, grønne døra i Dronningens gate har kunstneren invitert oss inn til verkstedet sitt. Han er ikledd mørke jeans og en blå bestefargenser. Håret ligger inntil hodebunnen. Bustete hårtufser og malingsflekket kjortel er ikke å se. Løvnes forsøker å styre unna klisjéene.

– Men jeg kan faktisk finne på å male til klassisk musikk på full guffe. Er ikke det litt klisjé?

Bilder som snart skal fraktes til utstillingen på Kafé Skuret står plassert rundt omkring i det 50 kvadratmeter store rommet. Vinduene er dekket til med hvite lakener for å hindre nysgjerrige forbipasserende fra å sniktitte på bildene før de skal stilles ut. En snorkende katt har lagt beslag på godstolen. Sverre er kjendisen her, forteller kunstneren. Rett som det er stopper forbipasserende opp og tar bilder av den pelskledde verkstedokkupanten.

– Er det din katt?

Kunstneren nøler, før han svarer.

– Jeg tror ikke han regner seg som min, nei. Jeg tror han er sin egen, men det er jeg som mater han mest.

Gjerne i gullramme. Også 35- åringens bilder lever sitt eget liv i verkstedet. Etter å ha malt et bilde og satt det bort en tid, oppdager han noe nytt når han igjen henter frem bildet.

– Da har jeg glemt hvordan jeg malte bildet. Bildene får sterkere liv med tiden – uavhengig av meg.

Helt selvstendig lever ikke portrettørens bilder; kunstneren er bevisst på makten han besitter når han formidler sitt bilde av et annet menneske.

– Jeg setter noen på en pidestall, eller i en gullramme, om du vil. Jeg er opptatt av å behandle mennesker med respekt. Jeg ville aldri gjort narr av noen. Jeg regner bildene mine som et samarbeid mellom meg og de jeg maler – det hadde ikke gått uten de.

Kunstneren maler mennesker han «går seg på», eller kommer til han – gjerne inn døra til verkstedet.

– Så nå er dere fanga, smiler 35- åringen spøkefullt.

For portrettøren handler kunsten om møter mellom mennesker. Flere av de han møtte gjennom åtte år som miljøarbeider i psykiatrien har blitt foreviget i en ramme. Der andre ser et menneske, ser kunstneren også et bilde av mennesket – noe ved personen han ønsker å formidle til andre. Ikke minst til den portretterte selv.

– Jeg vil at folk skal sitte igjen med; dette ser jeg i deg.

Første akt. Som barn dagdrømte han om å oppdage slottsruiner med hemmelige dører og rom på sin ferd i skogen. Oppvokst i Mølnbukta i Agdenes, i et lite og oversiktlig boligfelt, savnet han noe. Dette noe betegner han i dag som et kultivert landskap.

– Det høres litt råflott ut, men. Er det en parkbenk på en sti, så er det et kultivert landskap for meg. Men her var det bare natur, ikke sant.

Han er glad i naturen, sier han, men kunstneren Løvnes føler et behov for å gjøre noe med naturen. I dag drømmer han om å sette ut skulpturer på en holme ved Storvatnet i hjemkommunen – en hyllest til barn på oppdagelsesferd.

– Og til barnet i meg selv. Hvis jeg som liten visste det fantes en holme med mange skulpturer – det hadde vært så nydelig. Tenk så spennende når barna oppdager dem. Barn besjeler ofte skulpturer, selv om de er urealistiske. De lager historier rundt dem. Det er vakkert.

Ei jente i klassen. Kanskje var det dette noe enebarnet Løvnes savnet fra oppveksten ytterst i Trondheimsfjorden, som tvang frem evnen til å skape selv. Som 14- åring tegnet han sin første akt av ei jente i klassen.

– Jeg jaga ut mamma og pappa, bredte ut et teppe på stuebordet og tente lys, sier han og ler.

Mange akter senere, kan kunstneren fremdeles undre seg over hva som gjorde at en ung, dagdrømmende Løvnes kom til å skape sitt eget kulturelle univers.

– Jeg har et veldig rotete hode, sier kunstneren.

På barneskolen hadde han problemer med å konsentrere seg – ADHD konstaterte de. Farens innkjøp av et leksikon skulle vise seg å bli et vendepunkt for unge Løvnes.

– Da jeg kom på skolen tegnet jeg paven slik jeg hadde sett ham i leksikonet. Læreren reagerte med å ta det med på lærerværelset for å vise det frem. Denne positive reaksjonen oppmuntret meg til å fortsette å tegne.

Fant noe han mestret. Gutten som så ofte fikk negativ tilsnakk, hadde endelig funnet noe han mestret.

– Tegning og maling var en lettvint måte å få positiv oppmerksomhet på. Det er akkurat det samme jeg gjør nå. Samme mønsteret, på en måte.

Uroen temmes i verkstedet blant pensler, maling og lerret – og en tekopp. Det første kunstneren gjør hver morgen når han ankommer verkstedet, er å samle hodet over en kopp med te.

– Å lage te jorder meg litt. Jeg må følge med på den teen i fem minutter, hvis ikke blir den dårlig. Det er en fin måte å konsentrere meg om noe på før jeg begynner å male.

Av en kunstnerkollega har han lært hvordan han drifter et verksted – og rutiner.

– Jeg kan komme inn døra og tenke at jeg skal male et bilde, men først må jeg jo ta av meg skoene, sier kunstneren og ler.

35- åringen sitter på hendene ytterst på stolen, mens han fortsetter med rolig stemme. Kanskje er det nettopp uroen som har bidratt til at Løvnes fant veien inn i kunsten.

– Jeg tror det handler om å få den rette motstanden i livet. En slags medfødt begrensning. Jeg har det i form av at jeg var et urolig barn.

I dag er han ikke så urolig lenger. Utbrent ADHD, sa nevrologen. Kunstneren selv er usikker.

– Kanskje er det malinga som gjør at jeg blir rolig. Å male er en måte å samle seg på.

Finne seg selv. 35- åringen reiser seg fra stolen, går fra bilde til bilde i lokalet. Det er slik han jobber når han har pensel i hånden. Nå gestikulerer hendene, mens kunstneren forteller.

– Jeg stjeler hele tiden.

– Hva mener du?

– Jeg stjeler løsningene. Jeg ser på bilder som problemløsning, få ting til å fungere.

Han flytta til Trondheim som 19- åring for å studere kunsthistorie, men tok aldri eksamen fordi han var for opptatt med å male. Bildene til store kunstnere festet seg i Løvnes sitt minne, og ga seg uttrykk i hans tidlige verk.

– Jeg hengte meg opp i Munch i en fem års tid, og endte opp med å male akkurat som Munch – bare dårligere.

Løvnes er fremdeles usikker på sin egen stil. Han håper at ting snart vil falle på plass.

– Jeg gleder meg til det punktet hvor jeg kan slutte å lete, men heller utfolder meg i det jeg har funnet, sier han og blir noe betenksom. Sverre murrer i bakgrunnen.

– Rent stilmessig ligner jeg på alle. Samtidig så stjeler jeg fra alle, så jeg må jo nødvendigvis bli summen av alle i noe som ikke er gjort før.

Tjuvlytteren. – Jeg tenker at alle bildene jeg maler er et steg på veien mot noe. De er alle forsøk på noe som jeg ikke vet hva er enda.

Han drømmer om dagen da malingen blir en del av han selv, hans second nature, som han uttrykker det.

– Selv om jeg maler ti timer om dagen faller det ikke naturlig enda.

Etter å ha syklet fra leiligheten han deler med forloveden på Flatåsen om morgenen, tilbringer kunstneren resten av dagen stort sett alene i verkstedet.

– Blir du ensom?

– Jeg er ikke ensom selv om jeg driver med noe sært. Men jeg kan føle meg litt alene i forhold til at lærerne mine har vært døde i 500 år, og de som virkelig skal sette pris på bildene mine er ikke født enda.

På utstillinger liker kunstneren å vandre rundt og tjuvlytte til publikums reaksjoner på bildene hans.

– Det beste er å høre folk si noe uten intensjonen om å si noe fint til meg.

Katta Sverre har våknet og hoppet ned fra godstolen. Han smyger seg lydløst rundt i rommet med bildene som snart skal stilles ut – ikke ulikt det portrettøren selv sannsynligvis kommer til å gjøre under utstillingen på Kafè Skuret.

Tegning og maling var en lettvint måte å få positiv oppmerksomhet på. Håvard Løvnes

Gjest i atelieret: Håvard Løvnes bor på Flatåsen, men har atelier i Dronningens gate. Katta Sverre følger ikke med når Løvnes maler.

Picasso og Gude. Gamle utenlandske mestre som Rembrandt, Albrecht Dürer og Picasso er plassert i lag med kunstnere fra Trondheim og norske tungvektere som Harriet Backer, Hans Gude, Henrik Sørensen, Adolph Tidemand og Christian Krohg.

– Trondheim og  Trøndelag er sterkt representert. Vi har blant annet hentet opp verk av Hans Ryggen, Gabriel Kielland, Roar Matheson Bye og Harald Krohg Stabell. Dessuten flere yngre og aktuelle kunstnere fra regionen, sier Vik.

Kaleidoskop. Hjemmesnekra rammer overlappes av kostbare, barokke varianter. Gedigne lerret etterfølges av verk i smålåten format. Sjangerblandingen er total. Et lystspill der hverdagshumor krysses med tragedie og religiøse motivvalg. Og hvor alle ismene slår gnister mot hverandre, i ett og samme rom.

Året sommerutstilling heter «Collection» og er kuratert av svenske Martin Tebus.

– Vi tilbyr en utradisjonell synsvinkel der publikum inviteres til å se på samlingen som en helhet, og ikke bare som individuelle verk, sier Vik.

Kyr, krig og landskap. Den røde tråden som forhindrer at utstillingen spriker formålsløst i alle retninger, er de 18 temaene som Tebus har kategorisert verkene inn under: Fishing stories, Modern times, Sunbathing, For the pilgrims, The disaster of war… Overskrifter som peker på motivvalg og tematikk.

– Se hvordan elven renner gjennom alle maleriene, og ender i havet i det siste bildet. Verkene er fra alle stilepoker, men utgjør likevel en helhet.

Bare kyr. Et rom er kun fylt med maleri av kyr. Det har fått tittelen The cowparade. Nasjonalromantikken slår i mot deg. Hiking favner landskapsbilder. I et annet rom, trengt sammen i et hjørne ses bilder av Rembrandt, Håkon Bleken og et relieff av Gustav Vigeland.

– Bleken bør bli fornøyd med denne settingen, smiler Vik

Kartlagt via mobil. «Collection» som åpner 4. juni er et prakteksempel på hvordan man IKKE skal kuratere en utstilling ifølge læreboka, men som likevel virker sjeldent forlokkende.  En kakofoni av inntrykk velter mot deg, og gir assosiasjoner til den folkekjære Høstutstillingen. Forskjellen er at dette er bilder TKM har funnet verdig å kjøpe inn, eller fått donert av kunstsamlere. Nivået er høyt.

Falt for. – Ved hjelp av mobiltelefonen har jeg avfotografert nesten hele samlingen til Trondheim kunstmuseum. Deretter begynte prosessen med å plukke verk som har tilhørighet med hverandre via tematikk. Og som jeg falt for,  forklarer Martin Tebus.

Ikke alle kriterier omhandler kunstnerisk storhet. Snodige format, humor og motiv-samhørighet teller ofte like tungt, ifølge Tebus.

– Museets samling rommer svært mange fine verk. Både maleri, men spesielt innen grafikk, gjort av de store mesterne, sier Tebus.

Syvmilssteg. Mange av verkene fra samlingen som teller nærmere 6000 objekter, har aldri før blitt stilt ut. Museumskonservator Vik legger vekt på anledningen den massive utstillingen gir for å registrere og digitalisere større deler samlingen.

– Vi tar et syvmilssteg i forvaltningen av samlingen. Mange bilder blir endelig innrammet. Enkelte har fått en kjærkommen restaurering. Collection har gitt oss bedre oversikt over hva vi har av verk og tilstand, mener Vik.

Ensom Munch. En egen permanent seksjon med verk fra egen samling vil igjen bli å se i første etasje. En tradisjon som forsvant i Pontus Kyanders regjeringstid ved museet.

Men tilbake til museets eneste Munch-maleri. Bildet som motvillig ble en del av samlingen.

– Hvorfor Munchs uttrykk vakte motstand blant de kunstinteresserte i byen, har nok med overgangen til ekspresjonismen å gjøre, mener Vik.

Tok tid å svelge. Kunstnerens subjektive og forvridde fremstilling av den ytre verden, tok tid å svelge. Først da Munch vant anerkjennelse blant gallerister i Tyskland og gradvis i Oslo, fikk man endelig opp øynene for mannens penselstrøk her i Trondheim.

– Harald Krogh Stabell fra Trondheim, en stor akvarellmaler, mislyktes som kunstner i Oslo. En by han regelrett ga opp, men som vi har en bred samling av. At Trondheim fremstod som provinsiell er ikke hele forklaringen, mener Vik.

Ofte utlånt. Munch-maleriet bærer tittelen «Portrett av advokat Ludvig Meyer». Ingen hvem-som-helst.

– Meyer var advokaten som forsvarte Hans Jæger.

Vik referer til Jægers selvbiografiske Fra Kristiania-Bohêmen (1886) som ble beslaglagt rett etter publisering, og hvor Jæger ble idømt en større pengebot og 60 dagers fengsel.

Maleriet ble innkjøpt fra kunstneren selv i 1909, etter å ha vært i Munchs varetekt  i 17 år.

Kjellerbilde. Onde tunger i Trondheim ville ha det til at maleriet der advokat Meyer er portrettert med et flosshatt i hånden, ikke var riktige proporsjonert. Hatten var altfor stor.

Kritikerne av innkjøpet mente maleriet måtte være et «kjellerbilde» som foreningen hadde fått billig. Drøye 100 år senere har bildet fått ny respekt.

– Maleriet hvor Meyer er fremstilt i tilnærmet naturlig størrelse, har flere ganger blitt lånt ut til diverse Munch-utstillinger, både i Norge og utlandet Det er et sentralt verk i Munchs produksjon, fastslår Vik.

Det var bidrag fra Brændevinssamlagets som finansierte innkjøpet. Investeringen på 1.800 kroner må kunne si å ha lønt seg.

Vi tar et syvmilssteg i forvaltningen av samlingen.  Cathrine Hovdahl Vik

PS!

Sommerutstillingen «Collection» åpner 4. juni og varer ut august.

Trondheim kunstmuseum/Edvard Munch, 1892, olje på lerret, 214,5×103,5 cm, innkjøpt fra kunstneren i 1909 for Brændevinssamlagets bidrag. 

Ensom: Kurator Martin Tebus og museumskonservator og kunsfaglig leder ved Trondheim kunstmuseum, Cathrine Hovdahl Vik med museets eneste Munch-maleri.

Edvard Munch (1863-1944):  Munch var kunstnerisk aktiv i mer enn 60 år, fra han debuterte tidlig i 1880-årene til han døde i 1944. Gjennom hele livet beholdt han et friskt og fornyende engasjement til det å skape. I sin samtid vakte Munch både sinne og beundring på grunn av sin uortodokse malemåte. Munchs motivkrets er nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser, samt at han hele livet bearbeidet eksistensielle tema som kjærlighet, død og sjalusi. Det som karakteriserer maleriene er en ladet, konsentrert uttrykkskraft.

I Trondhjems Kunstforening og i kunstinteresserte kretser i Trondheim hadde man liten sans for Edvard Munchs uttrykk. Derfor har Trondheim kunstmuseum i dag kun dette ene maleriet; Portrett av Ludvig Meyer. Portrettet er et godt eksempel på Edvard Munchs ekspressive uttrykk, både i penselstrøk og fargebruk. Edvard Munch ønsket å få frem personen Ludvig Meyer, og viser en sårbar mann med armer som henger rett ned på hver side av kroppen. Den alt for store flosshatten holder han i høyre hånd, og en stokk i venstre. Hodet er på skakke og han har et lyst, nesten sykelig grønnskjær i ansiktet. Dette i kontrast til den kraftige rødfargen på bakveggen, med de uttrykksfulle penselstrøkene rundt hodet. Advokat Ludvik Meyer hadde tilknytning til Kristianiabohemene, Edvard Munch og hans engasjement for å forsvare forfatteren Hans Jæger.

Les også: 

– Vi saksøker Viktoria Familiesenter

Etterlyser faglig bredde

Beklagelig. Lederen ved familiesenteret understreker målet om å møte alle familier med respekt, og samtidig jobbe med krevende endringsprosesser.

– Vi skal hjelpe foreldrene til å bli gode nok foreldre for sitt barn, og med å kunne ivareta barnets behov for omsorg. Det er beklagelig når noen opplever at de ikke har fått den hjelpen de hadde behov for. Vårt utgangspunkt er å gi alle familier ved senteret individuell tilpasset veiledning og hjelp, sier Bele.

Meldeplikt. Hun understreker imidlertid at familiesenteret, på lik linje med andre offentlige instanser, har meldeplikt til barneverntjenesten når omsorgssituasjon ikke vurderes som tilstrekkelig.

– De fleste familiene som mottar hjelp fra Viktoria familiesenter flytter ut sammen med barnet sitt. De gir tilbakemelding om at de har fått viktig hjelp for seg og barnet sitt, ifølge Bele.

Godt kvalifisert. Både støttegruppa og ombud Hanne May Bruheim, har satt spørsmålstegn ved den faglige sammensetning av familiesenterets stab.

– Arbeid og vurderinger utføres av godt kvalifisert personal. Personalgruppen er tverrfaglig sammensatt med psykologer, barnevernspedagoger, sosionomer, spesialpedagoger, vernepleier og fysioterapeut. De ansatte har spisset kompetanse inn mot målgruppen i form av videreutdanninger og metodekompetanse, ifølge Bele.

Vi er kjent med klagene som ombud Bruheim har mottatt, men har ikke fått innsyn og konkret informasjon. Karin Bele, leder Viktoria Familiesenter

Rettssikkerheten for små barn må stå særdeles høyt i saker hvor foreldres omsorgsevner vurderes. Hanne May Bruheim

Les også: 

– Personalet er kvalifisert

– Vi saksøker Viktoria Familiesenter

Ingen barnelege. Personalet ved Viktoria Familiesenter teller verken helsesøster eller barnelege.

– Til sammenligning blir ungdom som henvises til BUP vurdert av både psykolog og lege, i samarbeid med helsesøster og pedagoger. Jeg tenker det burde vært ansatt helsesøster og barnelege ved slike familiesentre, for å være helt trygge på at utredningene har høy faglig kvalitet. Spesielt med tanke på at vi her har med småbarn å gjøre, sier Bruheim.

Fellesnevnere. Bystyret behandlet nylig ombudets årsrapport. Bystyret mener rådmannen må følge opp kvaliteten og det faglige tilbudet senteret gir, med bakgrunn i antall klager – Årsaken til min anmodning om tilsyn var et mønster i klagene som omhandlet manglende kommunikasjon og veiledning under oppholdet. Samt rapporter som konkluderte med omsorgsovertakelse, sier Bruheim.

Påtakelig. I 12 av de 22 klagesakene diagnostiserte Viktoria Familiesenter barn for skjevutviklet, ifølge ombudet. – Mange av sluttrapportene fra Viktoria har en rekke likhetstrekk. Det var derfor, etter min vurdering, grunnlag for å se på rutinene ved senteret. Ombudet opplyser samtidig om fire nye henvendelser i 2015, vedrørende Viktoria Familiesenter. – Også disse faller inn i det samme mønsteret relatert til mangelfull kommunikasjon og veiledning, sier Bruheim.

Fordrer tillit. Etter at tilsynsrapporten ble kjent, har ombudet fått flere tilbakemeldinger fra tidligere beboere som er skuffet over ensidig fokus på brukermedvirkning. Mange ønsker en ekstern vurdering av den samlede kompetansen på senteret. – Vi er helt avhengig av å ha tillit til at utredningene kommunens barnevern bestiller ved disse sentrene, er av god faglig kvalitet. Rapportene er viktige i videre behandling i fylkesnemnda og eventuelt senere i rettsystemet, sier Bruheim.

Rettssikkerhet. Bruheim er klar på at senterets konklusjone kunne blitt de samme med barnelege og helsesøster inkludert i staben. – Mitt poeng er at rettssikkerheten for små barn må stå særdeles høyt i saker hvor foreldres omsorgsevner vurderes, og hvor omsorgsovertakelse er et mulige utfall. Sakene må bygges på grundig dokumentasjon og riktige fakta, påpeker Bruheim.

Strikkeprosjektet er initert av avdelingsjordmor Unn Dahlberg  og er kommet som en avlegger av det unike samarbeidet mellom «The Midwifery Care Project» og jordmorutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST).

Per i dag samarbeider jordmorutdanningen ved HiST med Ibn Sina Collage om en toveis utveksling av jordmorstudenter. I den forbindelse er Ikhlas Hemedat og Afnan SalahSar i Trondheim.

– Barn kommer til på samme måte i Palestina som i Norge, men det er utstyret dere har å hjelpe dere med som er den største forskjellen, sier Afnan.

Hun har blant annet merket seg bruken av smertelindrende Epidural.

– I Palestina må de betale selv og det er dyrt, forteller hun.

Både hun og Ikhlas er 20 år gammel. I Palestina trenger ikke jordmødrene sykepleierutdanning i forkant, derfor har studentene lavere gjennomsnittsaleder enn i Norge.

– Mennene er heller ikke til stede ved fødslene i Palestina, men det er fordi det er flere fødende inne på samme rom, forklarer Ikhlas.

Jordmor Linda Magerøy har selv vært utplassert som student i Palestina. Hun kan bekrefte overfylte fødestuer og at flere føder samtidig på det samme rommet.

– Men til tross for forskjellene både i lokaliteter, utstyr og hjelpemidler, er håndverket det samme, understreker Magerøy og bemerker at på fødestuene i Palestina er det naturlig at jordmødrene også må gjøre mye annet.

– Der må de for eksempel ta oppvasken, som nok er ganske fjernt fra hverdagen til jordmødrene her til lands, smiler Magerøy.

Hun mener at utvekslingen av jordmorstudenter også bidrar til et enda mer skjerpet fagmiljø.

– Studentene stiller så mange spørsmål, som for eksempel hvorfor vi bruker Epidural. Spørsmål som fører til diskusjoner og som kan gjøre oss enda bedre, sier Magerøy.

Det var i 2007 den norske jordmoren Berit Mortensen startet det norskstøttede humanitære prosjektet i Trondheims vennskapsby Ramallah. Bakgrunnen var at palestinske kvinner ble hindret i å komme gjennom militære veisperringer for å få fødselshjelp på sykehus.

– Hvorfor ønsker dere å bli jordmødre?

– Blant annet fordi jeg som jordmor hjelper to liv, smiler Afnan.

Verken hun eller Ikhlas har vært utenfor Palestinas grenser før nå, og synes det er en stor opplevelse å få komme til Trondheim.

– Det oppleves veldig trygt her. Ikke minst er det godt å slippe alle skjekkpunktene, sier Afnan og sikter til sjekkpunktene som er satt opp på grensen mellom Israel og Vestbredden. Å komme seg ut til stedene der de skal ha praksis på, kan ta flere timer på grunn av at de må få tillatelse til å komme seg til sykehuset eller klinikken i landsbyen.

Ifølge førstelektor Ingvild Aune ved HiST har jordmoryrket fått høyere status i Palestina enn det hadde før. Hun håper at utveksling av studenter vil bidra ytterligere til dette.

– Vi er glad for å være med på dette, ikke minst fordi vi ønsker å bidra til å løfte jordmoryrkets status i Palestina, og at flere velger yrket. De trenger flere jordmødre.

besøk: Filip ble født 4. mai. Han og mamma Kristin Dahlhaug fikk besøk av Ikhlas Hemedat og Afnan SalahSar på rommet.